How to get Ahead in Advertising

How to get Ahead in Advertising (Criterion nr. 120)(DVD)

England – 1988 – Bruce Robinson (farger)

En samvittighets død

Nivå 1 (uten spoilers)

En dyktig og kynisk reklamemann står bom fast i arbeidet med å finne et slagord for et nytt kvisemiddel. Stresset setter i gang flere sterke prosesser i ham, både psykisk og fysisk!

Nivå 2 (med spoilers)

How to get Ahead in Advertising er en herlig lapskaus av sjangre og ideer. Først og fremst er det en satire, dernest en komedie. Hva som er sikkert, er at regissør Bruce Robinson ikke liker reklamebransjen. Faktisk så tror jeg han avskyr den og kunne tenkt seg å utslette hele ideen fra Jordens overflate. Jeg tror også at han treffer ganske bra i sin beskrivelse av bransjens aktører, spesielt med sin beskrivelse av ansvarsfraskrivelsen som også hjemsøker andre yrkesgrupper som for eksempel advokater og journalister. Det er ikke langt fra reklamemannens ”de må ikke kjøpe, vi gir dem et valg” til journalistens ”jeg skriver bare det redaktøren sier jeg skal skrive”. Så kan vi plusse på redaktørens ”det er dette publikum vil ha” og publikums ”det er dette som står i avisene vi kan kjøpe” og sirkelen er fullkommen.

Tittelen er et ordspill på hvordan man kan få et forsprang på konkurrentene i reklamebransjen, men betyr også hvordan man kan skaffe seg et hode. På norsk er vel den beste oversettelsen hvordan man kan komme seg et hestehode foran konkurrentene. Flaks det ikke er en nordmann som har laget filmen, da måtte vel et hestehode vokse ut av halsen til Bagley.

Nå skal jeg ikke påstå at dette er en film med så mange skjulte lag med mening, men at det er en skarp kritikk av forbrukssamfunnet og kynisk markedsliberalisme er tydelig. Robinson står i faresonen for å være for sint på denne delen av samfunnet sitt slik at storslegga kommer frem litt for ofte. Men samtidig er det befriende med filmer som har en agenda og vilje til å være tydelig. Selv er jeg stor fan av Bruce Robinson, som har laget tidenes morsomste film med ”Withnail and I”.

Hvis vi har lyst til å gi tolkemuskelen litt spillerom, velger jeg å tolke den onde kvisen som et symbol på konkurransen i reklamebransjen. Hvis du tørker opp for ideer eller begynner å la samvittigheten styre noen av valgene dine, står det flust av unge, sultne reklamemenn klare til å overta jobben din og det livet den medfører. Kanskje tar de kona di også. Først starter det med en ond liten kvise på halsen, deretter får den mer og mer innflytelse, til den til slutt tar over og den originale personligheten er redusert til en liten kvise som kun kan komme med små drypp av samvittighet. Personlighetsbyttet er fullstendig. Som et lite stikk til hvordan alle idealistiske og samvittighetsfulle stemmer blir radert ut fra råkapitalismens forretningsdrift, vises en scene hvor den opprinnelige Bagley, nå en kvise, får limt igjen munnen med lim.

Jeg har lagt merke til at mennesker som har en kynisk og egoistisk holdning til tilværelsen ofte har behov for å forenkle verden rundt seg og sette bestanddelene inn i båser, være seg mennesker eller omgivelser. Slik rettferdiggjør de sin egen holdning, og projiserer sine handlinger inn i andre mennesker. Utsagn som ”alle gjør sånn” eller ”ingen ville gjort dette” er vanlige. Det samme gjør Dennis Bagley på reklamebriefinger og middagsselskaper for å rettferdiggjøre seg for venner.

Øyeblikket: Det er ganske ekkelt med en kvise som etter hvert utvikler seg til et hode. Spesielt blir det ekkelt når vi ser at det har anlagt bart! Jeg må si at bildet av kvisehodet med bart er ekkelt nok til at det er øyeblikket fra denne filmen.

Lyd og bilde

Bildet er i 1.85:1, men det er ikke anamorfisk. Dette betyr at filmen ikke fyller Tv-skjermen, selv om det er god plass til det. Svarte striper er både over/under og på sidene av bildet. Det var ikke så lenge etter denne utgivelsen at Criterion gikk bort fra praksisen med å gi ut filmer uten anamorfisk bilde. Vi kan jo håpe på en blu-rayutgivelse snart. Bildekvaliteten er ikke all verden her. Lite detaljer, litt soft og noe risting i bildet til tider. Lyden er grei nok. En forglemmelig utgivelse av en ganske bra film.

Ekstramateriale

Original theatrical trailer: Traileren er god, med slogans som deler opp traileren i passende biter. Jeg ble hvert fall nysgjerrig på filmen.

Essay by Stanely Kauffmann: Første del av filmen er veldig realistisk, men det markerer et skifte da de animerte fuglene introduseres. Det innføres da et skifte i stil fra det komiske til symbolsk fantasi. Den onde kvisa tar over og visker ut nesten alt det gode. Essayet er meget kort, men har sine poenger. Den er alt ekstramaterialet på denne utgivelsen.