La Cage Aux Folles

La Cage Aux Folles (Criterion nr. 671)(Blu-ray)

LaCageAuxFollesBilde

Frankrike – 1978 – Edoard Molinaro (farger)

Filmen ingen ville lage

Nivå 1 (uten spoilers)

Laurent vil gifte seg med Louise, datter av en høytstående politiker i Det Moralske Partiet. Det er tid for at de respektive foreldrene møtes, problemet er at Laurents foreldre er et homofilt par. Og driver en nattklubb med dragartister. Hvor de opptrer selv, forresten.

Nivå 2 (med spoilers)

Laurents far Renato går med på å tone ned dekorasjonen i huset og faktene sine. Men han nekter å sende sin samboer Albin bort. Da vil han heller skape ”onkel Albin”. Det viser seg å bli vanskelig, men viljen er til stede. I disse øyeblikkene viser filmen seg fra en litt dypere side, slik at vi føler med Albin som så gjerne vil få dette til å fungere for sin ”sønn” Laurent. For det er han som har vært til stede i Laurents liv, ikke den biologiske moren som tydeligvis mangler en del av morsinstinktet. Renato klarer å overtale moren til å stille opp i anledning denne middagen og sammenkomsten, men selv det virker å være å tøye hennes interesse langt.

La Cage Aux Folles er en farse, en enkel og grei underholdningsfilm uten å forsøke å formidle så mye mer. Regissøren forsøker i ettertid å legge mer mening inn i filmen enn jeg føler det er rom for. Det var en omdiskutert film da den kom ut og ble ikke udelt positivt mottatt i det homofile miljøet. Jeg kan forstå hvorfor, siden den er proppfull av klisjeer og stereotyper. Men det er en fornøyelig film allikevel. Det største publikummet fikk den i det heterofile borgerlige segmentet, og den ble en hit og Oscarvinner.

Det mest interessante med filmen er at ingen egentlig ville lage den eller være med i den av de som ble involvert. Teaterstykket hadde gått sin seiersgang i flere år, og en film var uunngåelig. Regissøren tok jobben motvillig, og til slutt kun for å få en kommersiell suksess. Ugo Tognazzi som spiller Renato Baldi tok rollen kun for betalingen, og går på autopilot gjennom filmen. Han gadd ikke engang å snakke fransk som var avtalen. Han snakker utelukkende italiensk og de måtte legge på dialogen etterpå, med ord som passet til de italienske leppebevegelsene. Michel Serrault, som spilte Albin i teaterstykket, gjentar rollen her. Han var dypt personlig kristen, og hadde ingen problemer med å spille Albin som en homofil skrulle. Men han likte ikke å skulle legge mer humanisme og dybde inn i karakteren, slik filmen forsøker til tider. Over dette ble det stadige krangler med regissøren.

Personlig synes jeg at det er påfallende hvor lite engasjert skuespillerne virker i filmen. Dette gjelder omtrent alle, med et mulig unntak for Serrault. Jentas foreldre er heller ikke helt til stede, føler jeg. Hvert fall kommer ikke jeg ordentlig under huden på noen. Når det er sagt, så er det en film med mange morsomme scener, og spesielt Serrault har en artig framtoning. Men jeg lurer på om ikke remaken Birdcage kanskje var litt mer entusiastisk og morsom. I følge min hukommelse.

Øyeblikket: I en komedie bør jo øyeblikket som huskes best være noe morsomt. Det morsomste øyeblikket for meg er da Renato forsøker å skape ”onkel Albin” ut av Albin. Han tar ham med på cafe for å lære ham å spise som et mannfolk. Det blir en god del løftede pekefingre og høye hvin, men viljen til å forbedre seg er absolutt til stede.

Lyd og bilde

Bildeformatet er 1.66:1 og lyden er i mono. Det hviler en 70-talls dis over bildet, litt soft og dust preg slik mange 70-tallsfilmer har. Det var vel et kunstnerisk valg som var i vinden på denne tiden. Selv forstår jeg ikke attraksjonen med det. Ellers er bildet helt ok, men det er vanskelig å få den helt store skarpheten og detaljrikdommen frem. Selv om kvaliteten i bildet sikkert er til stede. Lyden er også grei nok. Ikke full pott denne gangen altså, pregløst er inntrykket jeg sitter igjen med.

Ekstramateriale

New interview with director Edouard Molinaro: Regissøren startet sin regikarriere med detektivfilmer, men etter å ha fått stemplet som krimregissør, ville han prøve noe annet og gikk over til historiske filmer. Han tok imot tilbudet om La Cage Aux Folles siden han så muligheten for kommersiell suksess i filmen, og det trengte han på dette punktet i karrieren. Han tror filmen slo an fordi den portretterte homofile uten fordommer. Molinaro ble glad da han hørte hvor glad Billy Wilder var i filmen. Wilder sa at han i stedet for å gå til psykiateren sin når han ble deprimert, bare satte på La Cage Aux Folles.

Archival footage featuring actor Michel Serrault and Jean Poiret, writer and star of the original stage production of La Cage aux Folles: Tre kortfilmer/teaterklipp er lagt med her. Den første er en 11 minutter lang sak om to menn som driver en antikvitetsforretning. De er også homofile, og driver en kunde til vanvidd. Ganske morsom, og utvikler seg mot det absurde. Neste sketsj er seks minutter lang og handler om en mann som vil selge sin gamle bil og kjøpe en ny. Den er også morsom. Til slutt er det lagt ved et lengre klipp fra teaterversjonen av La Cage Aux Folles, med Serrault og Poiret i rollene som ble noe forandret til filmversjonen.

New interview with Laurence Senelick, author of The Changing Room: Sex, Drag and Theatre: Dette videoessayet på 23 minutter tar seg opp etter hvert og blir ganske godt. Han trekker de store linjene fra stammesamfunnets syn på kvinner som kler seg som menn og omvendt, til den moderne drag-bevegelsen. I noen stammesamfunn er shamanen en person som en ånd har tatt bolig i, gjerne rundt puberteten. Var ånden en kvinne, tar den bolig i en gutt og omvendt. Det aksepterer shamanen og oppfører seg etter hvilket kjønn ånden er. I stedet for å bli utstøtt, bli personen nå sett på som hellig. I andre samfunn ble skuespillere og prostituerte sett ned på, og det må sies at de ofte var samme person. Synet på skuespilleryrket forandret seg rundt 1900, og skuespillere fikk hevet status.

French and U.S. trailers: Den første traileren på to og et halvt minutt er rotete og uten noen plan i hva den vil få frem. Trailer nummer to begynner lovende, men ender opp med å gi oss inntrykk av en film i en helt annen sjanger enn den farsen La Cage Aux Folles faktisk er.

A booklet featuring an essay by critic David Ehrenstein: Greit og kort essay om en lettbeint film.