Ministry of Fear

Ministry of Fear (Criterion nr. 649)(Blu-ray)

MinistryOfFearBilde

USA – 1944 – Fritz Lang (svart-hvitt)

Nazi-paranoia

Nivå 1 (uten spoilers)

Filmen starter med at Neale blir sluppet ut av en psykiatrisk institusjon. Hva han har sittet der for er ikke ennå klart for oss. Som naturlig er etter et slikt opphold, nyter han å gå fritt rundt blant folk. Han besøker et marked hvor det er massevis av aktiviteter. Han besøker en spåkone og får tips om den riktige vekten på kaken i en konkurranse. Å vinne kaken er starten på en hel masse problemer.

Nivå 2 (med spoilers)

Minnistry of Fear er til forveksling lik en Alfred Hitchcock film. Selv setter jeg Fritz Lang litt høyere enn Hitchcock, men deres nest beste filmer ser ut til å være på samme nivå. Lang liker å sette opp to verdener som er veldig forskjellige, og så vise likhetene. Han er lite interessert i karakterenes bakgrunn eller videre liv. Karakterene starter når filmen begynner og ender når filmen slutter. Slik Hitchcock hadde for vane, viser også Ministry of Fear oss hva den skal handle om i filmens første minutt. Tidens viktighet er symbolisert gjennom klokken. Kampen mot klokken er alltid viktig i Lang sine filmer. Sirkelmotiv gjentar seg. Klokkens urskive, kakens runde form, spåkonens diagram og det runde bombekrateret.

Historien dreier seg rett og slett om en MacGuffin. Den er gjemt inne i kaken, som Neale vinner ved en feil. Da den rette mannen ankommer spåkonen blir forvekslingen oppdaget og jakten er i gang. Den ”blinde” mannen overfaller Neale og tar kaken. Deretter blir han sprengt i luften under bombeangrepet og kaken er spredt for alle vinder. Så langt så godt.

Vi følger Neale på sin jakt på de skyldige i overfallet og etter hvert nazi-ringen han kommer på sporet av. Men dette er en film som benytter seg av en merkelig måte å drive handlingen videre på, og for meg føles det ikke naturlig. Logiske brister og plotholes føles nærværende, selv om jeg ikke helt kan sette fingeren på noe. Det er en følelse jeg har, og det forringer filmopplevelsen. Er det naturlig for Neale og ende opp her? Er det logisk at han opplever dette der? Slike spørsmål blir det noen av, men Lang er tydeligvis ikke så nøye på det i denne filmen. Underholdningen blir ivaretatt, men det blir ingen klassiker av den ypperste sorten av slikt.

Ministry of Fear er en god film i sjangeren vi godt kan kalle nazi-paranoia, men ikke en stor film. Allikevel har den karakterer som fester seg, og minneverdige scener. Skuespilleren som spiller skredderen og mannen som egentlig skulle vinne kaken, er en skuespiller som burde ha vært mer kjent. I alle filmer jeg har sett Dan Duryea hittil har han gjort en strålende jobb. Spesielt i Scarlet Street og The Woman in the Window. Som Glenn Kenny sier i sitt essay er det ikke en propagandafilm eller en mysteriefilm, men en marerittfilm. Som film er den best i scenene hvor man aner størrelsen på konspirasjonen, men samtidig er usikker på Neales virkelighetsoppfattelse. Han virker veldig sikker veldig tidlig, og vi kan ikke helt kjøpe det han sier. Er han paranoid eller er han på sporet av noe? Vi må også huske på at filmen ble laget mens krigen mot nazistene pågikk for fullt. Det må ha skapt en helt egen atmosfære da man så filmen på kino.

Øyeblikket: Den ”blinde” mannen tar plass i togkupeen sammen med Neale og blir budt litt kake. I stedet for å spise den på vanlig måte, smuldrer han den opp mellom fingrene for å finne mikrofilmen som er gjemt i kaken. Ansiktet er vendt opp mot taket, slik ekte blinde ofte gjør. En forvirrende og litt ubehagelig scene som forsterker følelsen av at her kommer noe til å skje.

Lyd og bilde

Bildeformatet er 1.33:1, med mono lyd. Bildet er akseptabelt, men fokusområdet er veldig ”trangt”. Med det mener jeg at en person i bildet kan være skarpt gjengitt, men personene marginalt foran og bak blir noe uklare. Bakgrunnen og forgrunnen er uskarp. Objektet som er i fokus er rimelig godt fremstilt, med rimelig detaljrikdom og skarphet. Lyden er på det jevne.

Ekstramateriale

New interview with Fritz Lang scholar Joe McElhaney: Dette er hovedingrediensen i ekstramaterialet denne gangen fra Criterion, i en usedvanlig tynn utgivelse. Vi kommer ikke utenom at dette er en ”minor” Lang, selv om det fort kan være bedre enn det beste mange andre regissører klarer å skape. Graham Greene selv var veldig skuffet over filmen. Joe McElhaney ser på filmen i kontekst med Fritz Langs andre filmer. Det er et godt videoessay og det er tydelig at McElhaney sitter på mye kunnskap om Fritz Lang og hans filmer. Han tar også opp historien rundt Langs ”flukt” fra nazi-Tyskland. Det viser seg at Langs versjon ikke helt stemmer.

Trailer: Spennende. Mørk. Tekst kommer opp: skrevet av Graham Greene. Regissert av Fritz Lang. Det er en trailer som fungerer og som ikke røper for mye. Det eneste vi vet er at vi kan vente oss hva som helst.

A new essay by critic Glenn Kenny: Paranoid Style er tittelen på essayet til Glenn Kenny. Kort, men ganske ok essay. Kenny har nok rett da han påpeker at Neale ikke ser på seg som en uskyldig mann på grunn av måten kona døde på. Dette gjør han nok mer disponibel for å ville ordne opp på egen hånd, og ikke gå til politiet med en gang. Kenny mener også at gjenstander som de overdrevent store saksene i filmen er tradisjon fra ekspresjonisme og Langs tidligere filmer.