The Uninvited

The Uninvited (Criterion nr. 677)(Blu-ray)

TheUninvitedBilde

USA – 1944 – Lewis Allen (svart-hvitt)

Rivaler i livet, rivaler i døden

Nivå 1 (uten spoilers)

En komponist og kritiker oppdager sammen med sin søster et fantastisk hus langs kysten av Cornwall. De kommer tilfeldigvis over det på en spasertur, og søsteren forelsker seg straks i det. Det står tomt, og hun overtaler broren til å kjøpe det. De får det straks, til en meget lav pris…

Nivå 2 (med spoilers)

Dette er en liten perle. Den er nok ikke så kjent, i hvert fall var den ikke kjent for meg før den dukket opp i postkassen min. Som jeg har sagt før, er det en av de positive sidene av å samle på alle Criterionutgivelsene. Man får sett filmer man antageligvis ikke hadde fått kjennskap til på annen måte. The Uninvited er en langsom og stemningsfull spøkelseshistorie, som ikke baserer seg på billige sjokkeffekter for å skape uhygge. Den overlater uhyggen til din egen evne til å leve deg inn i filmen og fylle ut historien med elementer som ikke kan forklares naturlig. Dermed er du fanget i et univers hvor gjenferd har sin naturlige plass.

Søskenparet Fitzgerald får tilslaget på det flotte huset oppe på klippen, og føler seg veldig heldige. Men allerede første gangen de er inne i et av rommene, føler de uhyggen i rommet. Rommet er kaldt, og atmosfæren der suger livsgnisten ut av Roderick Fitzgerald med en gang. Han setter seg ned og utroper at han føler seg plutselig helt flat. En rosebukett de tok med inn føler det på samme måte. I løpet av få sekunder visner de hen og dør. Vi ser det, men Roderick og Pamela ser det ikke. Vi vet altså noe de ikke gjør.

Det er en innfløkt historie i The Uninvited. Den gamle obersten som selger dem huset er bestefaren til Stella, som absolutt ikke liker at huset har blitt solgt. Hun har vokst opp i huset på klippen. Hennes mor, Mary, tok selvmord ved å kaste seg utfor klippen. Meredith, faren, hadde et forhold til hushjelpen Carmel som også bodde i huset. Til å begynne med får vi forståelsen av at Carmel er det onde elementet i huset og at hun som gjenferd forsøker å skade Stella. Senere viser det seg at det er Marys gjenferd som er ondt, og at Carmel er Stellas mor. Hun forsøker å beskytte Stella fra Mary fra tilværelsen som død. Mary besørget sitt eget fall i sitt forsøk på å drepe sin rival. Rivaler i livet og rivaler i døden.

Mrs Holloway var hushjelp i huset og trofast tjener til Mary. Hun drepte Carmel gjennom neglisjering av henne da hun var syk. Bestefaren kontakter mrs Holloway etter mange år for å beskytte Stella, men hennes lojalitet ligger som før hos Mary. Og siden Stella ikke er Marys barn, men Carmels, er Stella i fare. Mrs Holloway er en skremmende figur, som har noe udefinerbart skummelt ved seg.

Regissør Lewis Allen bygger opp en stemning hvor vi ikke ser spøkelsene før sent i filmen. Og det var heller ikke Alens intensjon at de skulle vises da, men Paramount insisterte på det. Helst ville han ha fortsatt med å holde spøkelsene off screen, og bare la oss høre stønning og føle deres nærvær på andre måter. Som for eksempel gjennom duften av en blomstertype og la søsknene føle Marys kulde gufse gjennom rommet. Ved en ironisk vending, ble den engelske versjonen av filmen slik Allen hadde sett filmen for seg. Britisk sensur kuttet bort spøkelsene, og ved en dobbelt ironi ble Allen hyllet av filmkritikerne for å ha turt å droppe og vise spøkelsene på lerretet.

The Uninvited er en vakker film, med både natur og storslagne hus i hovedrollen. Overraskende mange scener er badet i dagslys, og det er lite mørke, regnfulle kvelder. De mest dramatiske hendelser kan skje i dagslys. Det er et tegn på at Allen ikke søker mot de lette løsningene. Det gjør han heller ikke når han bruker så mye humor i filmen, som jo kan skade en illevarslende stemning. En stor dose romantikk, med flere parallelle kjærlighetsforhold er også risikabelt. Men Lewis Allen må sies å komme unna med det. Se denne!

Øyeblikket: The Uninvited er en litt snill film, som man må forvente av en film fra 1944. Dette kler jo vanligvis en spøkelsesfilm dårlig. Men den har sine øyeblikk hvor den biter til, og skaper uhygge. Et slikt øyeblikk er seansen hvor Stella begynner å snakke spansk i transe. Et lite Lynch-øyeblikk i svart-hvitt, kan vi kalle det det? Et elegant plassert frampek for de smarteste blant oss, og for oss andre et øyeblikk som blir enda bedre når vi vet hvordan filmen skal utvikle seg.

Lyd og bilde

Bildet kommer i et 1.37:1 format, ikke overraskende. Lyden er i mono, heller ikke overraskende. Slik kvaliteten på lyd og bilde har en tendens til å følge hverandre er også tilfellet her. Jeg synes bluraybildet var strålende, med god håndtering av det svarte og hvite og alle sjatteringene imellom. I godt opplyste scener er det helt glimrende skarphet og dybde. Dette kan skues for eksempel i landsbyscenene hvor Stella og Roderick går sammen gjennom gatene. Lyden var også god, og dette er en film som legger vekt på lyd og lydeffekter. Spøkelser skal få nok klang og rom til å utfolde seg, må vite. En finfin utgivelse av en god gammel spøkelseshistorie.

Ekstramateriale

New visual essay by filmmaker Michael Almereyda: En ivrig, men kontrollert Almereyda tar oss gjennom filmens tilblivelse og vesentlige plotpunkter. Utgivelsens beste ekstramateriale, men konkurransen var jo ikke særlig hard. Uansett er dette vel verdt å se. Han forteller historien om Gail Russel, som skulle bli en stjerne etter denne filmen. Men allerede under denne innspillingen begynte hun å drikke for å kontrollere nervene sine. Hun døde i en alder av 36 år, i praksis på grunn av alkoholmisbruk.

Two radio adaptations, from 1944 and 1949, both starring Ray Milland: Kjedelige saker for meg. Begge er på 29 minutter, den siste mer fra et ”jeg” perspektiv. Helt straite gjenfortellinger av historien slik vi ser den i filmen.

Trailer: En finfin trailer som skaper stemning uten å ødelegge opplevelsen for oss. Stort sett de eneste filmene jeg bryr meg om ikke å vite slutten på forhånd, er spøkelsesfilmer.

A booklet featuring an essay by critic Farran Smith Nehme and a 1997 interview with director Lewis Allen: Det første essayet går aldri i dybden av filmen, men oppsummerer filmen greit. Noen detaljer her og der om skuespillere og regissør gjør at det tjener som et overfladisk resyme, greit som en baksidetekst på et cover omtrent. Intervjuet med Allen er heller ikke så spennende, men ga hvert fall meg et ørlite innblikk i karrieren til en regissør jeg ikke visste noe om. Alt i alt et tamt hefte fra Criterion.