A Hard Day’s Night

A Hard Day’s Night (Criterion nr. 711)(Blu-ray)

AHardDay'sNightBilde

England – 1964 – Richard Lester (svart-hvitt)

En perle for Beatlesfans

Nivå 1 (uten spoilers)

Etter å ha avvist flere tilbud om å lage en film, hoppet Beatles på tilbudet når Richard Lester skulle ha regien. Flere popgrupper hadde laget filmer, men de var sjelden gode. Denne filmen derimot gjorde Beatles enda større.

Nivå 2 (med spoilers)

Filmen dreier seg i stor grad om en popgruppe, Beatles, som stadig må springe fra horder av fans mens de er på reisefot. Det er et vannvittig tempo i denne filmen, underbygget av passende musikk fra Beatles egen katalog. Det er også en del liveopptredener som gir filmen en ekstra dimensjon. Mens alt er hektisk rundt dem, er Beatlesgutta imponerende rolige og lirer av seg klassiske sarkastiske replikker som får en ekstra verdi siden det er de som er avsendere. De er kanskje ikke verdens beste skuespillere, men de har en fenomenal tilstedeværelse på lerretet. John Lennon er troublemakeren som stadig er i krangel med manageren, og mester i skarpe replikker. Paul er den joviale gutten som må drasse rundt på bestefaren, som for øvrig er veldig renslig, og ikke en gammel gris. Dette gjentas stadig i filmen, og gjøres et stort poeng av. Ringo er beskjeden mens George nesten er på høyde med John i ærlige og sarkastiske kommentarer.

På grunn av statusen til Beatles var det veldig vanskelig å få filme i fred, så ting måtte foregå hurtig og innspillingssteder måtte skiftes stadig. I tillegg spredte de rykter om falske innspillingssteder så fansen ble villedet. Beatles var store når filmen ble laget, men det er enighet om at filmen løftet dem enda et hakk på popularitetsstigen og gjorde dem kjent for enda et segment blant publikum. Den legendariske filmkritikeren Roger Ebert forteller at han lot håret gro mens han så filmen og hele tiden siden. Her forsto han hvem han ville være, og hvilken stil han ville ha. Vi kan anta at han ikke var den eneste som følte det slik.

Richard Lester introduserer et irritasjonselement i filmen som skulle skape nye situasjoner, og det er selvfølgelig Pauls bestefar. Han mener i ettertid at det var mislykket. Det som ikke var mislykket var filmspråket og den friske tonen filmen har. Lester herjet med nye filmtrender, puttet inn like deler Truffaut og Tati, en klype Buster Keaton og en dæsj Marx-brothers. Han filmet Beatlesgutta mens de fjaset rundt og snakket i kode.

I den grad det er alvor i filmen, vil jeg trekke frem to temaer. Det ene er beskrivelsen av et liv nærmest i en konstant fangetilværelse, som nødvendigvis må oppstå når vi snakker om en popularitet på Beatlesnivå. Flere ganger ser vi bandmedlemmene filmet gjennom gjerder og gitter, som illustrerer at de nærmest er fanger i eget liv. Det andre elementet er klassesamfunnsbeskrivelsen, arbeiderklasse mot en høyere klasse med privilegier. Et eksempel på dette kan være diskusjonen i togkupeen med den eldre herremannen som kommer med en del usympatiske holdninger.

Øyeblikket: John, Paul, George og Ringo sitter og spiller kort på toget, i en fraktvogn. Ved hjelp av en glimrende og sømløs klipping forvandles scenen til en minikonsert hvor håndbevegelsene som håndterte kortene nå trakterer instrumentene. Veldig dyktig utført, og nok en småsurrealistisk sekvens som løfter filmen over andre og mer fantasiløse popgruppefilmer.

Lyd og bilde

Topp klasse i begge henseende. Skarpt svart-hvitt bilde med flust av detaljer og dybde. Kontrasten er spesielt fin. Lydbildet inneholder mye musikk, som naturlig er, og aldri har jeg hørt Beatles så flott.

Ekstramateriale

New 4K digital restoration, approved by director Richard Lester, with three audio options—a monaural soundtrack as well as newly created stereo and 5.1 surround mixes supervised by sound producer Giles Martin at Abbey Road Studios—presented in uncompressed monaural, uncompressed stereo, and DTS-HD Master Audio on the Blu-ray: Flott lyd i 5.1 miksen. Fyldig og ekstra fint å høre Beatlessangene i dette lydformatet.

Audio commentary featuring cast and crew (dual-format only): Dette var kjedelige greier. Altfor teknisk, og en altfor intern ”trip down memory lane” fra mennesker som jobbet med filmen den gangen. De klarer ikke å løfte samtalen opp til noe som kan angå oss andre i større grad, og burde kanskje ha møttes en gang forut for kommentatorsporet og snakket seg ferdig om det de snakker om her.

In Their Own Voices, a new piece combining 1964 interviews with the Beatles with behind-the-scenes footage and photos: Her får vi innsideinformasjon fra Beatles selv, hvordan de jobbet og deres tanker om filmen. Spennende!

“You Can’t Do That”: The Making of “A Hard Day’s Night,” a 1994 documentary by producer Walter Shenson including an outtake performance by the Beatles: Her legges det vekt på hvordan gruppen lever nesten som i et fengsel, hvordan de må springe fra plass til plass. De skjermes og skjules hver eneste dag. Dette er prisen for suksess. Filmen fremstår frisk og spontan, men alt ligger i et meget godt manus. Filmen trengte en tittel og produsenten kom opp med A Hard Day’s Night. John og Paul hadde sangen klar dagen etterpå.

Things They Said Today, a 2002 documentary about the film featuring Lester, music producer George Martin, screenwriter Alun Owen, and cinematographer Gilbert Taylor (dual-format only): Denne dokumentaren på 36 minutter forklarer blant annet hvordan filmen løftet Beatles opp til å bli superstjerner.

Picturewise, a new piece about Lester’s early work, featuring a new audio interview with the director (dual-format only): Ni punkter listes opp for hvorfor Lester lykkes med filmen. 27 minutter.

  1. Årvåkenhet. Fikk blant annet med en manusforfatter fra Liverpool, slik at dialekten ble riktig.
  2. Live television. Lesters erfaring med flere kameraer var uvurderlig.
  3. The Goons. En komediegruppe som Lester samarbeidet med hvor bla Peter Sellers var med. Sellers ringte Lester og lot som om han var moren han. Og Lester trodde det var moren. Og Peter Sellers har aldri møtt eller snakket med moren hans.
  4. Rollebesetning. Mye intern komikk for briter i rollevalgene.
  5. Musikken. Lester hadde nok musikkompetanse til at han kunne kommunisere med Beatles om musikken deres.
  6. Det visuelle. A Hard Day’s Night er en veldig visuell komedie.
  7. Nybølgen i Frankrike trigget den engelske nybølgen.
  8. Metabolisme. Scener går fra det ene til det andre i løpet av sekunder.
  9. Form. Surrealisme og smart klipping løfter filmen.

Siste halvdel av dokumentaren er viet Lesters filmkarriere.

The Running Jumping & Standing Still Film (1960), Lester’s Oscar-nominated short (dual-format only): Morsom kortfilm med Peter Sellers, regissert av Richard Lester. Merkelig, småabsurd komedie.

Anatomy of a Style, a new piece on Lester’s methods (dual-format only): Alle musikkscenene hadde forskjellig stil. Lester har bakgrunn fra TV, og vant til å filme med flere kameraer samtidig. Dette gjør seg godt når popgrupper skal filmes live. 17 minutter.

New interview with author Mark Lewisohn (dual-format only): The Road To A Hard Day’s Night: 28 minutter. Kanskje det beste innslaget her. Her får vi lære om gruppas tilblivelse, oppholdet i Hamburg, hvordan de sparket trommeslageren Pete og erstattet ham med Ringo. Da ble de fire gode musikere og veien lå åpen fremover. Ringo var den beste trommeslageren i Liverpool og veldig ettertraktet. Uten avviklingen av alminnelig verneplikt rett før disse guttene skulle i Forsvaret ville vi ikke hatt Beatles.

An essay by critic Howard Hampton and excerpts from a 1970 interview with Lester (dual-format only): Hampton har et veldig engasjerende essay om det tilstøtende musikkmiljøet rundt Beatles, hvordan tiden var riktig for dem og informasjon om musikkscenen i Liverpool. Spesielt er det morsomt å lese om ”pogingens” opprinnelse. Legg merke til den høye unge mannen som hopper rett opp og ned ved siden av Ringo på nattklubben. Senere skulle pønkerne adoptere hoppinga. Men han hoppet bare opp for å kikke etter kjæresten sin. Intervjuet med Lester er litt kjedelig, og litt merkelig i formen. Intervjueren har føringer i spørsmålene som fremstår rare og uvante. Dermed blir det litt uoverensstemmelser i utgangspunktet før svaret kan komme fra Lester. Han visste at Beatles ikke kunne lære seg lange replikkvekslinger, så han laget oneliners til dem.