The Innocents

The Innocents (Criterion nr. 727)(Blu-ray)

TheInnocentsBilde

USA – 1961 – Jack Clayton (svart-hvitt)

Guvernantens besettelse

Nivå 1 (uten spoilers)

Vi er i victoriatidens England. En onkel som er verge for de to barna Flora og Miles ansetter en guvernante for å ta seg av dem. Hun skal ta det hele og fulle ansvar for dem, slik at han slipper å måtte forholde seg til dem. I avtalen ligger det at oppveksten skal foregå på Bly, et idyllisk landsted med en velutrustet stab som utfører de daglige pliktene. Men eiendommen har sine mørke hemmeligheter og tragiske fortid.

Nivå 2 (med spoilers)

Guvernanten, miss Giddens, spilles av Deborah Kerr. Den ufølsomme onkelen spilles av Michael Redgrave, i en type rolle som skulle bli hans spesialitet sent i karrieren. Han er til stede i små roller, i denne filmen bare i en scene på begynnelsen av filmen, men han gjør et inntrykk som fester seg resten av filmen. Når vi hører referanser til ham senere i filmen, er han like levende til stede i minnet vårt som karakterer vi ser jevnlig i filmen. Filmskaperne avslo faktisk Cary Grant i denne rollen, da han forlangte å entre filmen mot slutten. Tøff avgjørelse som antageligvis ingen andre kunne unt seg, men det viser en dedikasjon mot filmens idè.

Miss Giddens er datter av en prest med et ganske strengt religiøst syn. Hun hadde en streng oppvekst i trange kår, og levde et skjermet liv. Hun har antagelig aldri reist i noen grad, og kjenner derfor lite til omverdenen. Som hun forteller onkelen, har hun ingen jobberfaring. Allikevel får hun jobben, mest fordi hun sier hun er glad i barn. Onkelen stiller uansett lave krav og er fornøyd bare han får plassert barna i noen andres hender.

Alt begynner så harmonisk og idyllisk på Bly, men noe skjer med miss Giddens da hun får høre at Miles er utvist fra skolen og på vei tilbake til Bly. Kanskje brister forestillingen om de uskyldige barna, men hun legger uansett alt for mye i det at en guttunge oppfører seg dårlig. For miss Giddens vokser denne spiren til uro til uhåndterlige dimensjoner. Etter dette begynner hun å se Peter Quints og miss Jessels spøkelser, også på høylys dag (some pun intended). Quint kommer rett mot henne på den andre siden av vinduet og observeres på toppen av et tårn. Miss Jessel observeres blant sivet i innsjøen og sittende gråtende i et rom på loftet. I denne siste scenen gjør filmskaperne det eneste grepet de angret på i filmen. Ved å la miss Jessel etterlate en tåre, overskred de grensen fra det imaginære til det fysiske. De skulle aldri ha latt tåren være fysisk, da det nå blir trøblete å holde på forestillingen om en frustrert kvinnes vrangforestillinger.

Som miss Giddens senere skal uttale, ble hun oppdratt til å beskytte og ta vare på folk. Det ser ut som om hun mener dette er hennes oppgave i livet. Slik sett føler hun dette engasjementet som et kall, noe som skal bli tydeligere og mer religiøst preget etter som filmen skrider frem. Miss Giddens vil gjerne høre til, men tråkker over grensen til besettelse. De to barna er uskyldige, the innocents, slik som henne. Samtidig er hun overbevist om at de er under påvirkning av spøkelser i form av den tidligere guvernanten miss Jessel og den brutale Peter Quint. De påvirker henholdsvis lille Flora og lille Miles. Spesielt Miles ser guvernanten på som en voksen person i en barnekropp, han blir mer og mer lik Quint. Miss Giddens bruker etter hvert ofte voldsomme ord og trekker bastante slutninger fra små hendelser.

Peter Quint arbeidet som viltvokter på godset. Han var sammen med miss Jessel, men var en ond og brutal mann som slo henne. Etter hans død falt miss Jessel ned i en dyp depresjon som endte med at hun druknet seg i innsjøen på eiendommen. Mrs Grose er en mild og velmenende kvinne som kun etter pågående utspørring medgir at Quint var en dårlig mann, en skremmende og brutal mann. Det sitter også langt inne å fortelle at miss Jessel begikk selvmord.

Bly er et fantastisk vakkert sted som like godt kler den sommerlige hagen, som de gotiske mørke kveldene innendørs. Det gir filmakerne gode rammer for å gå fra uskyld i hagen til mer illevarslende omgivelser, som det blir mer av utover i filmen. Da blir hagen mest vist om kvelden og natten, noe som viser den fra en helt annen side. Filmens tone blir mørkere, ikke bare i klesdrakter men også i det generelle visuelle uttrykket og i karakterenes utvikling.

Litt om bruken av symboler i filmen. Lyden av fluer varsler spøkelsenes inntreden i scener, som et symbol på død og forråtnelse. Duer derimot er et symbol på liv. Tårnet som miss Giddens ser Quint på toppen av, er et fallossymbol, et symbol på mannen. Miss Jessel forbindes med innsjøen, vann har alltid vært knyttet til kvinnen. Etter hvert som miss Giddens trer dypere inn i forestillingen om at barna er besatt, kler hun seg utelukkende i svart. I filmens tidlige del er hun kledd i hvitt. Hun var også uskyldig til å begynne med, men svart har alltid vært knyttet til ondskap eller tap av uskyld. Heri ligger et sterkt signal om hennes utvikling.

The Innocents gir ingen entydig forklaring på mysteriet som omgir Bly. Filmen åpner for forskjellige tolkninger, også i et av kjernespørsmålene som om spøkelsene er virkelige eller ikke. Slik sett minner den meg litt om Picnic at Hanging Rock, hvor tilskueren er nødt til å lage sin egen tolkning for å skape mening, dog ikke i like stor grad. Jeg har funnet min tolkning og skal utelukkende utdype den, da det finnes flere tolkninger som bruker elementer fra hverandre og blir for omfattende.

Kort sagt mener jeg at spøkelsene ikke finnes, men er et produkt av miss Giddens fantasi, eller sinnstilstand for å være mer presis. To nøkkelobservasjoner leder meg dit. Den ene er at miss Gidden nesten utelukkende ser spøkelsene eksklusivt. Vi ser nesten alltid miss Giddens reaksjon på spøkelset, deretter ser vi spøkelset. Det leder meg til å mene at vi ser spøkelset fra hennes synsvinkel, altså ser vi det hennes sinn har produsert, hennes vrangforestilling er vår. Hver gang noen andre kommer til, eller blir bedt om å se, forsvinner spøkelset og er borte både for henne og de andre. Det tyder på at de er produkt av miss Giddens fantasi.

Det andre argumentet, i tillegg til det selvfølgelige faktum at bevisbyrden for å sannsynliggjøre spøkelser bør ligge hos observatøren, er reaksjonene til de rundt henne. Barna blir ikke med på hele ideen om spøkelser, noe som ikke trenger å ekskludere ideen siden de tross alt skal være de besatte. Da er det mer fatalt at mrs Grose blir mer og mer skeptisk til guvernantens overbevisning om spøkelser og at barna skal være besatt. Til å begynne med stiller mrs Grose seg på guvernantens side og blir langt på vei med på hennes korstog, men blir altså mer og mer skeptisk til henne. Når hun ser fanatismen ta over, forsøker hun heller å beskytte barna. Mrs Grose er et rimelig troverdig vitne, en god sjel som vet å skille rett fra galt. Hun er også en kvinne som vet sin plass og sikkert ikke tar lett på det å opponere mot en guvernante. Hun må ha hatt gode grunner.

Det finnes altså flere tolkninger av dette. Den freudianske ser miss Giddens som en seksuelt frustrert kvinne som har problemer med fortrengning. Herunder kan man slå seg løs i fortolkninger rundt flere scener hvor miss Giddens og Miles kysser hverandre på munnen, noe som skapte store problemer for filmens produsenter, og vil jeg tro, publikum. En annen tolkning er enkel og grei. Spøkelsene finnes, og historien blir da en rett frem spøkelseshistorie, med miss Giddens som en heltinne. En tredje teori foreslår at hun tiltrekker seg spøkelsene i kraft av å være et slags medium, altså er de bare synlige for henne og har aldri vært noe problem før.

Det er en tung byrde og en vanskelig balansegang å lage film basert på klassikere. Fans av Henry James mente filmen var for tydelig, for skummel og for lik en Hammer Horror film. Fans av Hammer Horror synes den var for rolig, for tam og for lite blodig. Filmen falt altså mellom to stoler, men har de siste årene vunnet respekten den fortjener.

Boken ble først tolket som en spøkelsesfortelling, men sett på som uanstendig siden den involverte barn. Deretter ble den tolket i lys av Freuds teorier. I de senere år har den blitt sett i forhold til forfatteren, og spørsmålet om man kan stole på fortellerstemmen har blitt sentralt. Det ligger også et element av subtil klasseproblematikk innbakt i historien. Quint er jeger, en landsens mann. Miss Giddens tilhører en helt annen klasse. Senere blir det mer hentydninger til religion. Miss Giddens driver en form for bønn/eksorsisme. Spøkelsene presser seg nærmere.

Henry James hadde en spesiell mening med tittelen. Han så det å lage en spøkelseshistorie som en omdreining på skruen. Ved å involvere barn gir man skruen en omdreining til. Besettelsen som rir miss Giddens ødelegger forholdet til Flora og resten av filmen diskuterer om den også vil ødelegge forholdet til Miles. Det er noen særdeles uvanlige scener i denne filmen som skildrer forholdet mellom en voksen kvinne og en liten gutt. To ganger kysser de hverandre på munnen, og det var dette som opprørte direktørene i filmstudioet 20th Century Fox.

The Innocents er hva du vil den skal være, enten en gotisk spøkelseshistorie eller et freudiansk psykodrama.

Øyeblikket: Filmen klarer å skape usikkerhet rundt hva som egentlig foregår ved å gi inntrykk av at vi har gått glipp av essensielle elementer i nøkkelscener. En tidslomme har forsvunnet fra oss. Det er ikke noe jeg kan bevise, det er mulig at en analyse av de scenene vil vise seg å gå helt korrekt opp, men det viktige her er inntrykket vi sitter igjen med. Slik som i scenen med Flora i lysthuset ved innsjøen. Scenen ender med at mrs Grose griper inn og tar Flora ut av situasjonen, nå i en hysterisk tilstand. Hva gjorde miss Giddens med henne. Hun prøvde åpenbart å få henne til å innrømme at hun også kunne se miss Jessel i sivet ute i innsjøen, men jeg tror mer skjedde enn det vi får se. Det er noe hektisk over sekvensen, jeg tror vi har blitt frarøvet en tidslomme. Og i den kan miss Giddens ha gjort uhyrlige ting…

Lyd og bilde

Helt perfekt bilde, enkelt og greit. Nydelig svart-hvittbilde, med flust av detaljer og dybde. De brukte mye lyssetting ala Citizen Kane som gjør at man får dybdefokus, altså at både forgrunnen og bakgrunnen er i fokus samtidig. Hele 50 lyskilder var i bruk samtidig for å oppnå dette. I svart-hvittbilder er kontrast veldig viktig og bildet leverer her også. Bildeformatet er 2.35:1. Jeg synes monolyden er usedvanlig flott. Det er en god del lydeffekter som kommer fint frem. Dialogen er også klar. En teknisk super utgivelse.

Ekstramateriale

Introduction by cultural historian Christopher Frayling: Jack Clayton leste The Turn of the Screw som tiåring og den gjorde et sterkt inntrykk på ham. Mange av elementene i boken resonnerte med hans eget liv. Fraværende far var kanskje den sterkeste fellesnevneren. Truman Capote ble hentet inn for å fullføre manuset og endte opp med å skrive 90% av det. Dette var ca ett år inn i researcharbeidet for In Cold Blood. Den forrige manusforfatteren Archibald hadde strippet manuset ned til en minimalistisk ramme. Capote fylte det med råtnende roser og statuer i hagen. Han gjorde også dialogen mer freudiansk. Denne introduksjonen varer i 23 minutter.

Audio commentary featuring Frayling: Samme mann besørger kommentatorsporet til The Innocents. Kunnskapsrik og nøktern belyser han de fleste sidene av filmen, med vekt på tolkning og virkemidler. Virkelig godt og givende spor.

New interview with cinematographer John Bailey about director of photography Freddie Francis and the look of the film: Videoessay om kameramannen, hans originalitet og kamerateknisk informasjon. Her diskuteres lyssetting med lamper kontra stearinlys, og det er hele tiden interessant. Det kan hevdes at dette er en av de vakrest filmede filmer som finnes. Essayet varer i 19 minutter.

New piece on the making of the film, featuring interviews from 2006 with Francis, editor Jim Clark, and script supervisor Pamela Mann Francis: Dette materialet er på 14 minutter og tar for seg hvordan problemer under innspillingen ble løst, hovedsakelig fra klipperens perspektiv. Jim Clark deltar og forteller om utfordringer de måtte løse, og hvordan de tenkte og samarbeidet. Her hevdes det klart at filmen er et psykoseksuelt drama.

Trailer: Dette er en veldig dårlig trailer, spesielt med tanke på hvor god filmen er. Traileren skjemmes i tillegg av en ubrukelig og insisterende ”tag-line”: ”Do they ever return to posess the living?”. Heldigvis varer den ikke lenger enn 2 minutter og 50 sekunder. Mer enn nok.

An essay by critic Maitland McDonagh: Utgivelsen rundes av med et fint essay om filmen, som tar for seg litt av alt rundt filmen. Dermed er en god og balansert utgivelse komplett.