A Day in the Country

A Day In the Country (Criterion nr. 745)(Blu-ray)

ADayInTheCountryBilde

Frankrike – 1936 – Jean Renoir (svart-hvitt)

Henri og Henriette

Nivå 1 (uten spoilers)

A Day in the Country er en kortfilm på 41 minutter. Den foregår i andre halvdel av 1800-tallet. En familie fra Paris drar på en utflukt langs Seinen. Mann og kone, datteren med sin kommende ektemann og konens mor. To unge menn blir betatt av datteren og konen, og forsøker å forføre dem.

Nivå 2 (med spoilers)

I de to første filmene til Jean Renoir var faren, Auguste Renoir, sterkt til stede. I La fille de l’eau (1925) foregår handlingen der hvor hans far og impresjonistene malte de fleste bildene sine. Nana (1926) er satt til 1880-årene, hans fars storhetstid. Så fulgte det en periode på 10 år uten noen som helst forbindelse til faren, før denne filmen dukket opp. Kritikerne så hyllesten til impresjonistene i filmen, og også hvordan visse scener minnet om kjente malerier.

På grunn av at Seinen på 1930-tallet hadde fabrikkpiper langs sine bredder, ble innspillingen lagt til Loing med sine mer naturskjønne bredder. Manuset var skrevet med sol i hver scene, men det regnet stort sett hele tiden slik at Renoir til slutt måtte skrive regnet inn i scenene. Filmingen skulle egentlig ha tatt ti dager, men etter 60 dager var de fremdeles ikke ferdige. Nå var stemningen på settet giftig, og de fleste ønsket seg bare bort. Renoir måtte avslutte arbeidet og dra videre til en annen film han hadde forpliktet seg til. Dette var The Lower Depths, som også finnes i Criterion i en dobbelutgivelse sammen med Kurosawas versjon av historien. Dermed ble ikke A Day in the Country vist før i 1946, noe som spesielt falt Sylvia Bataille tungt for brystet. Det er hun som så fantastisk spiller Henriette, og hadde antageligvis blitt en stor stjerne om denne filmen hadde blitt lansert i tide.

For filmen ble gjenstand for flere uheldige omstendigheter som hindret den på sin vei mot lansering. Først og fremst selvfølgelig Renoirs andre forpliktelser som gjorde at han ikke fikk klippet den ferdig. Produsenten hevder så at de fant ut at de bare kunne sette inn to tekstplakater for at filmen skulle være ferdig. I kontrast til dette hevder Christopher Faulkner at en annen regissør filmet 23 scener ekstra etter Renoirs etterlatte instrukser. Mer om det i ekstramaterialet. Så kom krigen og utsatte hele prosessen til 1946, mest fordi produsenten måtte rømme landet siden han var jøde. I 1946 ble filmen klippet ferdig av en annen Renoir, Marguerite, og hadde premiere i Cannes uten å gjøre det særlig bra. Men det vanlige kinopublikummet likte filmen godt, og det gjorde også kritikerne.

A Day in the Country er en lett og romantisk film. Allikevel finnes det tilløp til problematisering av handlingen, selv om noe av dette kanskje helst ligger hos den moderne tilskuer. Da tenker jeg på forførelsesscenen mellom Henri og Henriette. Den fremstilles ganske uskyldig, men moderne seere kan fort føle at Henri er vel pågående. Fra filmens side virker det ikke som Henris pågåenhet er over grensen. Henriettes avvisning kan heller tolkes som sømmelighet, før hun gir seg hen. Personlig liker jeg ikke at menn ikke respekterer at en kvinne dytter dem bort, men jeg er også vokst opp i en annen tid med en annen kultur. Kanskje var dette del av forventet atferd og et spill mellom kjønnene på 1800-tallet. Uansett viser det seg at Henri og Henriette var forelsket, noe som bekreftes i gjenforeningsscenen hvor Henriette forteller at hun tenker på tiden de hadde hver kveld. Om vi da ikke skal tolke det som at hun tenker med mishag på den ettermiddagen, noe jeg ikke tror er tilfelle. Samtalen deres forløper som en samtale mellom to tidligere elskere som begge føler det var synd det ikke ble de to. Henri forteller at han har gode minner fra dette stedet og pleier å gå tur her.

En annen problemstilling filmen elegant hopper bukk over er at begge kvinnene enten er gift eller forlovet uten at det plager noen av de involverte nevneverdig. Dette fremstilles som en romantisk aften, som om dette omhandlet fire frie mennesker. Det bedrives faktisk et kynisk spill spesielt fra de to unge mennene som lurer bort de andre mennene med å låne dem fiskestenger før de tar kvinnene med på båttur. Igjen kan det ha noe med kultur og tiden filmen utspiller seg. Filmen fordømmer ikke denne oppførselen i det hele tatt.

Men hvis man klarer å legge vekk slike innvendinger, er dette en herlig film. Den fremstår som en hyllest til livet og en hyllest til kjærligheten. Den har ikke en sentral konflikt eller spenningskurver som vi er vant til. Naturen filmes vakkert, nesten poetisk som en Terrence Malick-film. Her kommer det herlige bluraybildet til sin rett. Den romantiske Henri som åpent innrømmer at han er en familiemann som ingenting heller vil ha enn en kjæreste, står i kontrast til levemannen og kvinnebedåreren Rudolphe.

De mørke scenene mot slutten av filmen, med storm og regnvær, illustrerer mer den umulige kjærligheten enn noen traumatisk opplevelse som Henriette har hatt. De to elskende må gå hvert til sitt, for å møtes i mørket senere, uten å ha fått hverandre.

Øyeblikket: Henri og Henriette gjemmer seg bort og kysser. Kyssing i eldre filmer som denne kan ofte tolkes som noe mer. På grunn av sømmelighet illustreres dette ved kyssing. Boken som filmen er basert på gjør det klart at det var mer enn kyssing som fant sted. Henriette gjør litt motstand til å begynne med, før hun slår armene rundt Henri og gjengjelder kjærtegnene. Senere i scenen vender hun seg mot kameraet, en tåre triller ned kinnet og blikket er fullt av melankoli. Dette blikket er det ingen av aktørene i filmen som får se, blikket er bare ment for publikum. Det er et vemodig blikk, fullt av følelser, kanskje motstridende følelser etter å ha gitt seg til en mann for første gang. Øyet er ute av fokus, men refleksjonen er skarp. Dette blikket er gåtefullt, og for meg filmens øyeblikk (no pun intended).

Lyd og bilde

Formatet er 1.37:1, med monolyd. Det er et herlig svarthvittbilde, med Renoirs karakteristiske dybdefokus for å skarpt kunne formidle alt som skjer i bildet. Detaljrikdommen blir dermed meget god, de mange lyskildene skaper en særegen dybde i bildet. Kontrasten, som er Criterions kjennetegn, skuffer ikke. I og med at dette er en film som foregår mye i naturen, ved elvebredden og i hager, blir det mange vakre utsnitt. På bluray blir dette rett og slett fantastisk. Lyden har visse utfordringer som antagelig kan tilskrives Renoirs praksis med å ta opp lyd samtidig med bildet. Men det føles ikke som noe stort problem.

Ekstramateriale

Introduction by director Jean Renoir from 1962: Renoirs idè var å lage en kortfilm med samme omtanke og produksjonskvalitet som en langfilm. Han tenkte seg at tre slike kortfilmer kunne utgjøre en langfilm og dermed en helaften på kino. Plutselig dreier Renoir inn på plagiat i denne introduksjonen, og lanserer et flammende forsvar for plagiat. Han mener blant annet at hvis man kunne bevise at noen helt og holdent hadde bedrevet plagiat, burde han fått en æresutmerkelse. Plagiat er det som driver kunsten videre. Shakespeare kopierte ukjente italienske forfattere. På slutten nevner han at flere av assistentene hans på denne filmen har blitt store personligheter innen film senere, blant annet Visconte og Cartier-Bresson. Introduksjonen er på 5.49.

The Road to “A Day in the Country,” a new interview with Renoir scholar Christopher Faulkner about the film’s production: Jean Renoir var veldig politisk bevisst på denne tiden, han holdt mange kommunistiske taler og samme år laget han en film på kommisjon fra Popular Front. Derfor er det overraskende at denne filmen blir laget i denne perioden, med sin lette tone og uproblematiske tematikk. I dette intervjuet nevner også Faulkner at det er 23 scener som ble filmet av andre enn Renoir, mens produsenten hevder i et annet intervju at det eneste som ble gjort var å sette inn to tekstplakater. Den ene forklarte hva som hadde skjedd før filmen startet og den andre markerer det store oppholdet i tid før Henriette kommer tilbake. Hvem som har rett av disse to vet ikke jeg, men om jeg ikke har misforstått noe er det jo merkelig at de kan hevde to så forskjellige ting. 25 minutter.

Renoir at Work, a new video essay by Faulkner on Renoir’s methods: Dette var ganske kjedelig. Men et par fine opplysninger dukker opp. Renoir var opptatt av dypfokus, som vi kan se i A Day in the Country. For eksempel har vi fokus på de to vennene inne i kjøkkenet. Da Rudolphe åpner vinduet slik at vi kan se Henriette på husken i hagen, er hun også sylskarpt i fokus. Dette er som kjent en teknikk som krever enormt mye lysressurser. Nytt for meg var også det faktum at Renoir spiller inn lyden samtidig med bildet, noe som krever en ekstra grundig planlegging og disiplin på settet.

Un tournage à la campagne, an eighty-nine-minute 1994 compilation of outtakes from the film: Dette var litt kjedelig for meg. Likte dog at man kan høre regien til Jean Renoir her og der.

Interview with producer Pierre Braunberger from 1979: I dette korte intervjuet på fem og et halvt minutt snakker produsenten om prosessen med å ferdigstille filmen. Han hevder at da den endelig var klar, kom krigen. En interessant betraktning fra produsenten: Renoir fant sin stil i filmen Tire au flanc, en stil han rendyrket i The Rules of the Game.

Screen tests: Dette var kjedelige saker. Varer i nesten ti minutter.

An essay by film scholar Gilberto Perez: Fint essay om filmen. Perez mener at vi identifiserer oss med datteren i filmen. Legg merke til scenen med husken. Vi beveger oss med henne. Vi gynger sammen med henne og føler sammen med henne. Hun filmes ovenifra og nedenfra. Boken til Maupassant og maleriene til Auguste Renoir beskriver begge det samme motivet, en piknik i området. Auguste Renoir mente Maupassant alltid bare så det mørke i tilværelsen. Maupassant kontret med at Auguste Renoir alltid så den lyse siden. Jean Renoir forsøker i denne filmen å bygge en bro mellom dem.