Don’t Look Now

Don’t Look Now (Criterion nr. 745)(Blu-ray)

Don'tLookNowBilde

England – 1973 – Nicholas Roeg (farger)

Vann og glass i Venezia

Nivå 1 (uten spoilers)

John (Donald Sutherland) og Laura Baxter (Julie Christie) mister sin fem år gamle datter i en drukningsulykke. Senere drar de til Venezia hvor John skal restaurere utsmykningen i en gammel kirke. Her møter de to eldre søstre hvorav den ene er synsk. Hun påstår at hun kan se datteren deres, og at hun har det bra i det hinsidige. Laura finner enorm trøst i dette, mens John er skeptisk til de to søstrene.

Nivå 2 (med spoilers)

Don’t Look Now ble faktisk vist på kino på en ”double bill” med en annen fantastisk kultfavoritt, Robin Hardys The Wicker Man. Senere har begge filmene vokst seg større enn en slik B-film håndtering. Nå ses Don’t Look Now som Nicholas Roegs mesterverk, ved siden av Walkabout. På denne tiden kunne ikke Roeg gjøre feil, og han pøste i tillegg ut klassikere som The man Who Fell to Earth, Bad Timing og Performance i tiåret fra 1970 til 1980.

Christine, parets avdøde datter, var kledd i en rød regnjakke da hun druknet. Rødt skal vise seg å være en veldig viktig farge i Don’t Look Now. Filmhistorisk symboliserer rødt fare, død, men også liv og kjærlighet. Selv om det er Laura Baxter som er åpen for tanken om at Christine fremdeles er til stede i livet deres, er det skeptikeren John som faktisk tror han ser henne i kanalene i Venezia og forsøker å innhente henne. Det viser seg at det lille mennesket i rød regnjakke ikke er et barn, men en kortvokst dame som bærer på en forferdelig stor kniv. Denne kniven får nærkontakt med Johns strupe straks han innhenter henne, og John blir forent med Christine i det hinsidige fremfor i vår verden.

Vann. Vann er et så sentralt tema i denne filmen at kun glass, og da fortrinnsvis knust glass, kan konkurrere i betydning. Det regner, det vandres langs kanaler, det fiskes opp lik fra kanaler og Christine druknet i en dam. Det renner, sildrer og drikkes. Hoveddelen av handlingen foregår i vannets by fremfor noen, Venezia. Men dette er ikke en film som formidler postkortversjonen av Venezia. I stedet unngår Roeg alle de kjente plassene, og de plassene han velger å filme bades aldri i idyllisk lys. Her er det regn og mørkt. Slitne bygninger langs grå kanaler og mørke smug med labyrintisk utforming blir foretrukket. I Roegs hender blir Venezia en skummel by, med dystre hemmeligheter gjemt i skyggene. Samtidig med at ekteparet Baxter er i byen er en seriemorder løs. Likene av unge jenter fiskes opp av kanalene.

Glass knuses uavlatelig. En gutt sykler over en glassplate så den knuses. Laura besvimer på restauranten slik at alt på bordet knuses. Glassvinduet i kirken får en planke gjennom seg slik at det går i tusen knas. Beslektet med glass er speil. Speil brukes også for å skape uhygge, slik som i vårt første møte med den blinde Heather. Søsteren forteller Laura at Heather er blind, før vi får se henne i tre speil samtidig på badet i restauranten.

Andre grep for å skape ubehagelig stemning i filmen er malplassert latter. En dør som lukkes foran oss mens stemmer fortsetter å snakke inne i rommet gir oss inntrykk av at noe holdes skjult for oss. Nærbilder av den blindes øyne skaper uhygge. I tillegg bidrar klippingen til å dirrigere filmen i retningen filmskaperne vil ha den. Mer om det i intervjuet med klipperen under ekstramaterialet.

Foregår mye av filmen i John Baxters sinn? Vi får høre av søstrene at ”John har gaven, men vet det ikke selv”. Gaven det er snakk om er å se ting andre mennesker ikke kan se, eller ha kontakt med det andre ikke kan ha kontakt med. Er John også synsk? Ser han sin egen død? Han ser i hvert fall sin egen gravferd før den skjer i filmens tid. Roeg leker med tid, og bryr seg ikke nevneverdig om kronologi, logikk eller en sann tidslinje. Kan begge deler skje samtidig? Kan John være død, samtidig som han ser sin gravferd? Senere forstår vi at Laura var i England i denne tidsperioden. Jeg kan ikke hjelpe for å føle at Don’t Look Now framstår som en mulig inspirasjon for David Lynch sitt pågående filmprosjekt.

Laura og John har selvfølgelig et skadeskutt forhold etter å ha mistet den lille jenta si, men turen til Venezia ser ut til å bidra til å reparere forholdet deres. Den legendariske sexscenen er så vellykket siden den ikke iscenesettes som en standard forførelsesscene. I stedet får vi en scene som viser sex mellom et ektepar, uten akrobatikk og utstuderte poseringer. Vi vises to nakne kropper som ruller rundt i sengen og nyter hverandre. Genistreken er selvfølgelig å kryssklippe sexscenene med scener hvor de gjør seg klare til å gå ut til middag, pusse tenner nakne og kle seg. Det har aldri vært gjort noe lignende før. Soderbergh forteller i ekstramaterialet at han kopierte dette i Out of Sight med Jennifer Lopez og George Clooney.

Etter sexscenen på hotellet går de to hånd i hånd gjennom vestibylen og ser ut som et lykkelig par. De er på vei til middag og har valgt å spise ute denne kvelden. Denne middagen blir vendepunktet i filmen, og signaliserer også tilbakefallet til tilstanden rett etter dødsfallet til Christine. Frontene er rimelig harde mellom dem hva synskhet og kontakt med avdøde angår. Laura finner trøst i Heathers kontakt med Christine, mens John insisterer på at Christine er død, død, død. For meg kulminerer uenigheten i Lauras bemerkning om at John lot barna leke uten oppsyn ved dammen på eiendommen i England. Det må såre John voldsomt.

Don’t Look Now er en av 70-tallets store horrorfilmer. Den krever intens delaktighet, hodet må være med for å forsøke å legge puslebitene på plass. Selv da er det ikke sikkert at det blir plass til alle bitene, eller kanskje du sitter igjen med noen biter til overs. Uansett er det en uforglemmelig opplevelse, høyst original og nyskapende, med glitrende skuespillerprestasjoner og en stor dose uhygge. Av den krypende sorten. Don’t Look Now er the thinking mans horror movie, with a slasher ending.

Øyeblikket: Sexscenen er ikonisk, og vidunderlig laget, men det er en annen scene som er mer i tråd med det filmen er. Jeg tenker på en scene som skaper kaos, forvirring og fortvilelse i Johns hode. Sett fra hans synsvinkel kan han lett føle seg bedratt og rundlurt når han ser sin kone kledd som enke i fronten på begravelsesbåten. Hvem følger hun til graven? Hvorfor er de to søstrene sammen med henne? Hvorfor er hun ikke i England som hun skulle være? Har hun et dobbeltliv? Båten seiler forbi, majestetisk og verdig, ord som også kan brukes om Laura der hun står rak fremst i båten. Scenen er som et maleri, alt er stødig der båten skjærer gjennom vannet, eller nærmest flyter oppå som i en drøm. For John føles det som et mareritt, og jeg får assosiasjoner til fergen over til Hades, dødsriket.

Lyd og bilde

Fantastisk. Bildet er restaurert fra 4k, og ser vidunderlig ut. Skittent og dunkelt i Venezias ukjente smug, glansfullt og vakkert i innendørs hotellrom og kirker. Detaljer, dybde og farger er strålende. Fargene er neddempede, slik at den viktige fargen rød bryter frem og fanger blikket vårt. Det er en herlig filmfølelse vi får presentert med akkurat passe mengde filmkorn i bildet. Formatet er 1.85:1. Lyden er mono, men fyldig og kraftfull. Fin klang og effekter gjør scenene i smugene og langs kanalene ekstra intense. Topp på begge felt.

Ekstramateriale

New conversation between editor Graeme Clifford and film writer and historian Bobbie O’Steen: Klippingen av filmen er høyst vesentlig i Don’t Look Now og arbeidet som klipperen gjør er avgjørende for utseendet og tolkningen av filmen. Clifford svarer villig og inngående på gode spørsmål og bidrar til at vi kan komme litt nærmere gåtens løsning om hva filmen betyr. Han forteller villig vekk om hva han forsøker å få frem i de forskjellige scenene, og hans underliggende filosofi i arbeidsmetoden. Noen ganger liker han å vise viktige ting uten å fokusere på dem, slik som begravelsesbåten som del av bakgrunn eller i et hastig glimt. Andre ganger dveler han ved ting som ikke har noen betydning, men han viser at en av karakterene finner det vesentlig, som Johns interesse for brosjen på kjolen til Heather. Han ville klippe på en uvanlig måte, noen ganger for fort, andre ganger dvelende, noen ganger for tidlig, andre ganger for sent. I dette intervjuet hevder han at mye av filmen kun foregår i Johns hode. Det kan være fint å ta med seg denne opplysningen inn i filmen. Veldig fint intervju på 43 minutter. Kudos til klipper Clifford for å forklare grundig hvordan han oppfatter filmen.

“Don’t Look Now,” Looking Back, a short 2002 documentary featuring Roeg, Clifford, and cinematographer Anthony Richmond: Nøkkelen til forståelsen av filmen er at ingenting er som det ser ut. Don’t Look Now er en øvelse i filmgrammatikk. Filmskaperne ønsket å formidle en følelse av et puslespill, hvor bildene er puslespillbrikker. Det brukes frampek, som i scenen hvor John Baxter sier at ingenting er som det ser ut, før han ved et uhell velter vann over et bilde. Væsken får det røde i bildet til å blø utover som blod. Blodet kommer fra en person i bildet som sitter i en kirke, kledd i rødt. Dokumentaren er på 20 minutter.

Death in Venice, a 2006 interview with composer Pino Donaggio: Dette er et intervju viet musikken i filmen. Donaggio hadde aldri skrevet filmmusikk før. Her gjør han en helstøpt jobb og skaper John’s theme og Lauras theme. De gjentas utover i filmen, i begynnelsen spilles det usikkert som et barn som klimprer på et piano. Senere i filmen er det mer bestemt, voksent, i utførelsen. Bra intervju på 17 minutter.

Something Interesting, a new piece on the writing and making of the film, featuring recent interviews with Richmond, actors Julie Christie and Donald Sutherland, and coscreenwriter Allan Scott: Nok en høyst interessant halvtime i selskap med først og fremst Christie og Sutherland. Sistnevnte lærte en lekse av Roeg som forandret livet hans. Sutherland mente sterkt at Baxters evne til å se (etter) datteren burde ha redet livet hans, ikke fått ham drept. Han var så insiterende at Roeg til slutt spurte om han ville ha rollen eller ikke. Da forsto Sutherland at han var en arbeidstaker på linje med alle andre som skal gjøre det han får beskjed om. Man kan komme med innspill, men ikke insistere. På grunn av uenighet om forsikring ville ikke stuntmannen jobbe på filmen. Sutherland med sin høydeskrekk foreslo allikevel at han skulle utføre den farlige stilasscenen selv. Merkelig nok forsvant høydeskrekken siden han høyt der oppe ikke var Donald Sutherland, men John Baxter. Og John Baxter hadde ikke høydeskrekk. Scenen gikk veldig fint, selv om det viste seg at stålwiren som holdt ham oppe kunne ha røket når som helst…

Nicolas Roeg: The Enigma of Film, a new piece on Roeg’s style, featuring recent interviews with filmmakers Danny Boyle and Steven Soderbergh: To regissører som har blitt sterkt inspirert av Roeg beskriver hva som fascinerer dem hos Roeg. Spesielt liker de Roegs ignorering av kronologi og hans djervhet når han nedprioriterer logikk. De nevner scener i sine egne filmer hvor de enten er inspirert av Roeg eller bent fram plagierer ham. 14 minutter.

Q&A with Roeg from 2003 at London’s Ciné Lumière: Tiden flyr. 47 minutter suste av gårde mens jeg så denne flotte seansen med en pratsom, humørfylt og allsidig regissør. Tid er et tema som naturlig kommer opp når man snakker om Roegs filmer. Her snakker han mye om tid, og får også en del spørsmål knyttet til den. Roeg mener at dialog er klart sekundær i viktighet. Det skal være bildene som forteller historien. Han greier ut om dette rimelig grundig, og det er lærerikt for oss å ta del i.

Trailer: Dette er en bra trailer. Mye hektisk kryssklipping, som jo også finnes i filmen. Klokker inn på 3 minutter og 17 sekunder.

An essay by film critic David Thompson: 4 sider langt essay som er lettlest og interessant. Thompson tar opp elementer rundt tolkningen av filmen, og skriver ellers om Roeg som regissør.