Gates of Heaven / Vernon, Florida

Gates of Heaven/Vernon, Florida (Criterion nr. 751/752)(Blu-ray)

GatesOfHeavenVernonFloridaBilde

USA – 1978/1981 – Errol Morris (farger)

Bak ordene

Nivå 1 (uten spoilers)

Gates of Heaven er en dokumentar som handler om flyttingen av en kjæledyrkirkegård. Regissør Morris intervjuer eieren av kirkegården som måtte gi opp og den nye driveren i California. Med på kjøpet får vi intervjuer med flere kjæledyreiere, forretningspartnere og familiemedlemmer. Den legendariske filmkritikeren Roger Ebert hyllet denne filmen som en av tidenes ti beste filmer. Vernon, Florida er en kort dokumentar om en rekke eksentriske innbyggere i en liten småby i sørstatene. Utgangspunktet for filmen var mistanken om storslagen forsikringssvindel ved å kutte av seg kroppsdeler i det forsikringsselskapet refererte til som ”Nub City”. Filmen endte med å ta en annen retning. Det finnes så mange rare eksemplarer av arten mennesker på denne jorda…

Nivå 2 (med spoilers)

Jeg er ikke tilhenger av å skrive så mye om dokumentarer, for det er ikke så mye rom for tolkning som i fiksjonen. I dokumentaren er det andre ting som spiller inn, personlige erfaringer, menneskekunnskap og sympatier/antipatier. En manns helt er en annen manns skurk. Dokumentarer som disse to, psykologiske portretter eller eksentriske skildringer, vil forbli veldig subjektive for publikum. Noen vil se kjæledyreierne som empatiske mennesker, andre vil se dem som skrullinger. Atter andre vil stusse over en inkonsekvent holdning i kjærligheten til dyr, som kvinnen som stiler opp i begravelse i pelskåpe. Man kan også stusse over nok et paradoks når kritikken mot henne fra andre kjæledyreiere går på at man ikke bør bruke pelskåpe i slikt vær. Eller mannen som mener at fabrikklukten av dyrs kroppsdeler er uetisk og dessuten ødelegger lukten fra biffen hans…

De to sønnene til ekteparet som driver ”Bubbling Well” er to motpoler, og spesielt synes jeg den tidligere forsikringsselgeren er interessant. Noen vil sikkert se ham som en ung mann med beundringsverdig stå-på-vilje, andre vil se ham som en usikker mann som har forlest seg på selvhjelpsbøker. Jeg tilhører kategori nummer 2. Han forteller at han pleide å plassere alle diplomer og premier godt synlig når han skulle imponere og påvirke noen. Så gjør han det samme i filmen. Han må ha ønsket å sitte bak et skrivebord med alle premiene sine framme og diplomene hengt opp på veggen bak seg. Etter å selv ha røpet hensikten med eksponere folk for dem? I ekstramaterialet ser vi et slettet klipp hvor et av diplomene faller ned fra veggen mens han prater. Ubetalelig og sikkert symbolsk signifikant…

Errol Morris har høstet mye kritikk for oppfatningen om at han gjør narr av menneskene i filmene hans. Han avviser dette, men har egentlig sluttet å forsvare seg. Den gangen han orket hevdet han at han elsker det absurde. Det å elske det absurde i mennesket er ikke å gjøre narr av dem.

Ord er en stor bestanddel i Errol Morris sine filmer, men det som sies kan ofte virke ubestemmelig og diskuterbart. Språk er hvordan vi forklarer oss selv til oss selv og til andre, men det er også hvordan vi bedrar oss selv og andre. Morris viser oss hvordan mennesker snakker bullshit, tror på det selv og lever med og av det. Selv har han en egen evne til å bløffe seg inn over alt. Han ender ofte inn på et sidespor som viser seg å bli hovedfilmen. Hans intervjustrategi er å få intervjuobjektene til å si mest mulig mens han selv sier ingenting. Morris sier at det ikke er nødvendig at du som intervjuer hører ordentlig etter for, for da føler du at du må respondere på en eller annen måte. Vi som publikum opplever det litt på samme måte. I Gates of Heaven blir vi fort hørende etter med et halvt øre når utlegningene er på det mest platte. Da begynner vi å legge merke til de visuelle detaljene. Disse kan være vel så interessante som det vi hører. Allikevel bør vi få med oss det som blir sagt, for ordene åpenbarer en indre verden, et mentalt landskap. Hva folk sier viser oss hvordan de ser seg selv.

Vernon, Florida er en kortere dokumentar enn Gates of Heaven og varer bare i 55 minutter. Den handler egentlig ikke om noe spesielt, men fremstår mer som monologer fra eksentriske mennesker i en småby. Det er veldig vanskelig å ha noen sympati med de fleste av dem, men landsbyfilosofen er et hederlig unntak. Han har en herlig selvironi og betrakter livet rundt seg med forfriskende nysgjerrighet. Ellers er det en samling med eldre menn som definerer seg gjennom negative handlinger som kalkundrap, trofesamling og antall ville dyr de kan holde innesperret i et bur. De fremstår komiske i sin iver etter å vise frem deres lidenskap, men har ingen opplevelse av det selv.

Småbyens politimann utfører sine plikter til punkt og prikke, men mangel på kriminalitet gjør at både utstyr og rutiner oppleves som overdimensjonert. Han har radioanlegg i bilen, men jeg er usikker på om han har noen kolleger i den andre enden. Ebert mente at siden han er den eneste politimannen i byen, er det kun hans kone som er inne på linjen i ny og ne. Vernon, Florida fremstår som ”a lesser work” fra en formidabel filmskaper som Errol Morris, og en manglende rød tråd gjør at filmen oppleves som en lysbildeframvisning av eksentrikere.

Vernon, Florida startet altså som en undersøkelse av forsikringssvindel, men det skulle vise seg vanskelig for Morris å lage denne filmen i ”Nub City”. De store pengene var i livsforsikring, altså at de mistet armer og bein. Ingen ville jo innrømme at de drev med forsikringssvindel og det endte med at Morris ble banket opp og jaget ut av byen. Morris ga opp, og da han returnerte til byen var det med en annen vinkling. Hans fascinasjon med innbyggerne han hadde møtt ga oss filmen Vernon, Florida. Morris mente de var hobbyfilosofer alle sammen, og vel verdt å dokumentere. Spesielt liker han utsagnet i avslutningsscenen. Gud er ”det bare hendte”. Betyr det at Gud bare er kaos?

Øyeblikket: Intervjuet med Rasmussen, som Errol Morris selv trekker frem som det beste han har gjort. Dette intervjuet markerer mellompartiet i filmen, overgangen fra fokus på den gamle kirkegårdseieren til den nye i California. Hun begynner å prate om kirkegården, men ganske fort begynner hun å prate om sine egne familierelasjoner. Da hun er ferdig sitter man igjen med et inntrykk av at hun har motsagt seg selv i absolutt alt, men det stemmer heller ikke. En helt unik og merkelig monolog. Herlig.

Lyd og bilde

De to filmene er ganske like i teknisk kvalitet. Det er fort gjort å glemme seg bort når man ser dokumentar, når det gjelder bilde- og lydkvalitet. I hvert fall er det slik for meg. Den er, som jeg har sagt flere ganger før, ikke like viktig for opplevelsen som det er i fiksjonsfilm, hvor bildeutsnitt og kvalitet er vesentlig. Bluraybildet i 1.66:1 (Vernon, Florida) og 1.33:1 (Gates of Heaven) er helt ok, verken mer eller mindre. Lyden er adekvat mono og får frem dialogen fint. Det er bra nok.

Ekstramateriale

Two new interviews with Morris: Intervjuet som omhandler Gates of Heaven er på 19 minutter. Morris leste i en avis om 450 kjæledyr som skulle flyttes fra en kirkegård til en annen. Han samlet fort en stab, men endte med å sparke kameramannen den første dagen siden han insisterte på å bruke håndholdt kamera. Han gikk gjennom ytterligere to kameramenn før han fant en han kunne jobbe med. Andre regissører refererer ofte til timen fra 5 til 6 om morgenen som ”magic hour”, siden lyset da er spesielt vakkert. Morris sin magiske time er fra 12 til 13 siden det da er så varmt at folk sier hva som helst. Intervjuet knyttet til Vernon, Florida er på 12 minutter. Denne filmen startet som en dokumentar om forsikringssvindel, men endte opp som noe helt annet.

Werner Herzog Eats His Shoe (1980), a twenty-minute film by Les Blank featuring Herzog fulfilling a bet intended to inspire Morris to complete his first feature: Dette materialet var også med på Criterions utgivelse av Burden of Dreams, og jeg legger bare med min omtale fra den gang. Her er klippet i bluray. Dette er mye mer enn Herzogs berømte måltid. Kortfilmen varer i 20 minutter, og viser andre sider av Herzog og går inn på noen av hans tanker angående filmskaping spesielt. Han vil at vi skal erklære krig, virkelig krig, mot reklame og TV. Han er deilig intens. Hoveddelen her er selvfølgelig Herzogs spising av sin egen sko etter at han tapte et veddemål mot Errol Morris. Herzog iscenesetter dette sirkuset også for å promotere vennens film. Skoen kokes i fem timer i hvitløk og fett. Og han spiser hele skoen mens han svarer på spørsmål fra salen.

Footage of Herzog professing his admiration for Gates of Heaven at the 1980 Telluride Film Festival: Dette klippet på ett minutt handler om hvordan Morris ble overbevist av Herzog til å lage ”Gates of Heaven” uten å ha finansiering.

An essay by critic Eric Hynes: Essayet heter ”Bullshitting a bullshitter”. Dette er et glimrende og langt essay (6 sider) om Errol Morris filmtilnærming. Hynes hevder at man må forstå hans vektlegging på verbale uttrykk for å kunne se harmonien i hans stil, form og tema. Språk er hovedtemaet i Morris sine filmer, mest tydelig i filmen om Donald Rumsfeldt, ”The Unknown Known”.