Medium Cool

Medium Cool (Criterion nr. 658)(Blu-ray)

MediumCoolBilde

USA – 1969 – Haskell Wexler (farger)

Medias rolle under lupen

Nivå 1 (uten spoilers)

I tiden rett etter drapet på Martin Luther King og John F. Kennedy er USA preget av demonstrasjoner og opptøyer. Medium Cool er en hybridfilm i skjæringspunktet mellom dokumentar og spilefilm. Vi følger en TV-fotograf og hans lydmann på jakt etter den sensasjonelle nyheten. Samtidig blir det en reise i datidens amerikanske sosiopolitiske klima og mediasituasjonen i landet. Rammen for filmen er det virkelige demokratenes landsmøte og i denne settingen befinner fotograf John Cassillis seg.

Nivå 2 (med spoilers)

Filmens åpningsscene gir oss et frempek til slutten av filmen samtidig som den er en kritikk av moderne amerikansk media. Tv-teamet som er våre protagonister er først ute på et ulykkessted og deres prioritering er å få gode opptak. En kvinne ligger hardt skadet i bilvraket, men de ofrer ikke henne en tanke. Det vil si, da opptaket er i boks og de er tilbake i bilen sin, gir de beskjed til TV-stasjonen at det bør sendes en ambulanse. Etter det følger vi en motorsykkel som bringer filmmaterialet inn til TV-stasjonen i ekspressfart. Denne sekvensen er inspirert av Peter Watkins ”The war game”, som Wexler sikkert føler at Medium Cool er beslektet med sjangermessig.

Medium Cool er fremdeles en unik film, og var det i hvert fall i 1969. Den gir inntrykk av å være en dokumentar, men er egentlig en spillefilm. Samtidig er bakgrunnen reelle handlinger og mye av det vi ser er filmteamets egne opptak fra situasjoner uavhengig av innspillingen av filmen, som demonstrasjoner og opptøyer med tilhørende politivold. Ingen scener er innspilt i studio, alt er on location.

Fredsaktivistene ville demonstrere om ikke demokratene på landsmøtet tok et standpunkt mot Vietnamkrigen. Martin Luther King forsøkte i denne tiden å gjøre fattige til en kraft i samfunnet som ikke skulle kunne overses. Nasjonalgarden trente på kamp og opptøyer i dagene før landsmøtet. Med den mentaliteten ankom de Chicago og de fredelige demonstrantene. Både Wexler og produsenten ble gasset med tåregass. Politiet ba demonstrantene fjerne seg fra veien og gå opp på en gressbakke. Så angrep de demonstrantene der. De sperret også av områder slik at alle ble som var til stede blir presset inn i demonstrasjonen, slik Eileen blir da hun leter etter Harold i byen. Hun har ingen interesse av demonstrasjonen eller oversikt over politikken som ligger bak, men hun er plutselig midt oppe i opptøyene. En annen ting som kjennetegnet opptøyene i Chicago i 1968 er hvor målrettet politiet gikk etter journalistene. De ble slått med køller og pasifisert i stor skala. Det startet med politivold mot journalister som førte til kritiske artikler, som igjen gjorde journalistene til et yndet mål. Med det i bakhodet er det lett å se ”angrepet” på kamerateamet under treningen med Nasjonalgarden som et frempek til det som skulle skje. Wexler hadde skrevet inn opptøyer i manuset sitt fordi han forutså at det ville komme til å skje. Han visste bare ikke hvor.

Vi følger altså i hovedsak John Cassillis, som ofte er i tospann med sin lydmann. Etter oppdraget med bilulykken skal de dekke Robert Kennedys begravelse. Kjøkkenscenen mens radioen går på lydsporet vil med en gang være kjent for datidens seere. Dette skal illustrere kjøkkenet hvor Kennedy ble drept, og vi ser noen menn velte inn døren rett før scenen kuttes. Kennedy var for øvrig på vei inn til kjøkkenpersonalet for å takke dem for innsatsen da han ble drept av en ung palestiner.

En parallell historie som knytter de andre småhistoriene sammen er Cassillis sitt møte med en appalachian familie. Det er en folkegruppe i USA som bor i mange forskjellige stater, hovedsakelig i fjellområdene i West Virginia. De kjennetegnes ofte av lav utdanning og stor fattigdom. Dialekten er annerledes enn sørstatsdialekt, men har sine likheter for meg. Wexler var opptatt av at fattige hvite aldri ble framstilt med respekt i filmer, men det blir de i denne filmen. Eileens sønner i filmen er appalachian i virkeligheten, og Harold er et fascinerende bekjentskap. I filmen har familien flyttet til Chicago fra West Virginia. Harold Blankenship som spiller Harold kunne i virkeligheten ikke lese, men i filmen foretrekker han bøker fremfor TV. I Medium Cool er det en salig miks av profesjonelle skuespillere og amatører. Et problem med det er at amatørene ofte gjør sin beste prestasjon i første tagning, mens de profesjonelle blir bedre etter flere tagninger. Harold gjør en fantastisk jobb, vi ser han tenker over spørsmålene han får og svarer deretter. Noen ganger svarer han som Harold i filmen, andre ganger ut fra sitt eget liv.

Harold er som sagt ikke glad i TV, noe som sjokkerer Cassillis. Harold har gode argumenter mot TV, og kritiserer spesielt lærerne for bare å sette på TV i klasserommet. Han foretrekker tradisjonell læring. Vi ser han sette seg ned ved TV en gang for å se en serie han liker, men slår straks av når programmet har gått ut. I stedet går han og leser i boken sin. Programmet han ville se var en tradisjonell serie, noe som underbygger vår oppfatning om at han er skeptisk til det moderne. Han holder også brevduer, som nok et standpunkt mot modernismen. Kombinert med Cassillis og Eileen har vi fått tre forskjellige måter å forholde seg til TV på. Eileen følger intenst med på budskapet i programmene, mens Cassillis kun ser på det TV-tekniske, og virker døv for det som faktisk sies. Slik forholdt han seg også til all riggingen han observerte før Robert Kennedys begravelse, i en slik grad at lydmannen kommenterer at han ikke forholder seg til virkeligheten lenger, bare til mediaopplevelser. Litt senere har dette utviklet seg i Cassillis, og han forteller Eileen om hvordan medias framstillinger av nyheter eller tilstelninger følger et fast manus, med flagging på halv stang, stengte skoler og gråtende enker. Han begynner å bli mer kritisk til det han er en del av.

Vendepunktet i filmen må sies å komme på TV-stasjonen omtrent midtveis. Da inntreffer noe som gjør at Cassillis må innse at han faktisk ikke er en uavhengig aktør som ikke har noen innvirkning på situasjonene han går inn i. Både han og lydmannen har skjult seg bak slike argumenter. Lydmannen ser på seg selv som en slags lydopptaker, verken mer eller mindre. Men èn ting er at situasjonen forandrer seg straks det er et kamera til stede, en annen er at media ikke er så nøytrale som de gir inntrykk av. I gangen ved vannfontenen får han vite at TV-stasjonen det siste året har videresendt alt råmateriale til politiet og FBI. Cassillis forstår hvor ødeleggende dette er for tilliten ute på gata og blir rasende. I løpet av kort tid blir han sparket fra jobben, men blir tydeligvis hentet tilbake for å dekke demokratenes landsmøte senere i filmen.

Men jeg foregriper begivenhetene litt her. Etter Kennedys begravelse engasjerer Cassillis og lydmannen seg i en historie om en svart drosjesjåfør som leverer inn 10 000$ til politiet. Pengene lå gjenglemt i baksetet på bilen hans etter en tur. På stasjonen blir han behandlet som kriminell i stedet for å få honnør for ærligheten, og dette åpner for en god historie for Cassillis, en historie med ”human interest”. For å følge opp historien drar han hjem til drosjesjåføren for å få utfyllende opplysninger i et intervju. Her reagerer de andre afroamerikanerne på hans framferd og opptrer på en måte som han finner truende. De forlanger at han tar seg tid til å høre mer av det de har å si enn bare det han er interessert i. Ved å ”innvadere” deres hus slik han gjør, representerer han den hvite mannen, media og systemet. Et system som aldri har vært interessert i de svartes situasjon bortsett fra når noe negativt har skjedd. Gjennom ulike menneskers monolog til kameraet får vi ta del i deres syn på egen situasjon og samfunnet rundt. En av monologene var så godt skrevet av Wexler at beboerne i huset applauderte mannen som framsier den, i den tro at det var hans egne ord. Til slutt får de forlate huset, men blir først gjort oppmerksom på at de var heldige som slapp fra det med livet i behold. Dette er et svart nabolag.

Episoden med drosjesjåføren er basert på en sann historie, der sjåføren blir kritisert av sine egne og kalt en onkel Tom. I filmen blir han spurt om han handlet som en neger eller som en svart mann. En av de mer militante lufter tanken om hvor mye våpen og ammunisjon de kunne ha kjøpt for 10 000$.

Filmen ble kritisert for å vise journalister som ikke hjelper mennesker i ulykker, men heller sørger for å få tatt gode bilder. Men dette skjer i virkeligheten. Wexler har selv vært i slike situasjoner og måtte ta slike valg. Nightcrawler er en ny film som også tar opp denne problemstillingen. Slutten er veldig spesiell. Igjen bryter Wexler den fjerde veggen ved å vise oss at det er han som filmer dette, og langsomt snur kamera mot oss. Her får jeg assosiasjoner til Michael Hanekes Hidden, hvor han prøver å få frem samme budskap. Alt du ser på film er manipulasjon, og det må du være bevisst og kritisk til!

Øyeblikket: Her velger jeg monologen til den ene beboeren i det svarte nabolaget som Cassillis besøker. Denne var skrevet av Wexler, og kritiserer medias hang til kun å velge negative og tabloide vinklinger angående svarte mennesker, og ignorere andre typer nyheter. Cassillis blir stilt til ansvar som representant for media og systemet, og kommer ikke unna med hans faste argument om at han bare beskriver virkeligheten. Virkeligheten er mye mer kompleks enn det.

Lyd og bilde

Dette er et strålende bilde. Kanskje ikke så rart siden regissør Haskell Wexler er mest kjent som kameramann. Det er et veldig rent bilde, med godt detaljnivå, fine farger og god dybde. Et virkelig filmlikt uttrykk. Formatet er 1.85:1. Lyden er mono og fungerer godt. Her er det stille samtaler, hektiske og kaotiske scener fra opptøyene, bakgrunnsstøy fra trafikkerte gater og taler i enorme saler. Alt dette klarer lydsporet å formidle på en anstendig måte.

Ekstramateriale

Two audio commentaries, one featuring Wexler, editorial consultant Paul Golding, and actor Marianna Hill, and the other featuring historian Paul Cronin: To gode kommentatorspor, perfekt balansert mot hverandre. I det første får vi førstehåndskjennskap til innspillingen, situasjonen i gatene og karakterene i filmen. Her samtaler tre mennesker, blant annet regissør Wexler, og fyller inn med minner om aktuelle temaer. Det andre kommentatorsporet er mer strukturert og analytisk. Her går Cronin i dybden på filmens betydning, tiden den ble laget i og hva scener skal formidle. Et av de bedre kommentatorsporene jeg har hørt.

New interview with Wexler: Han har vært fredsaktivist siden han var tenåring. Med denne filmen ville han at en kameramann skulle bli konfrontert med det faktum at han er en representant for media. TV viste vold i uforholdsmessig grad, noe som igjen førte til at mennesker ble redd for borgerrettighetsorganisasjoner og bevæpnet seg. Godt intervju på 15 minutter.

Extended excerpts from “Look Out Haskell, It’s Real!,” a documentary by Cronin about the making of Medium Cool, featuring interviews with Wexler; Golding; actors Verna Bloom, Peter Bonerz, and Robert Forster; Chicago historian Studs Terkel; and others: Dette er segmenter på tilsammen 53 minutter fra Cronins fire timer lange dokumentar om innspillingen av Medium Cool. Som Cassavetes og Godard gjorde før ham, blander også Wexler grep fra dokumentaren og spillefilmen. Her diskuteres det forskjellen på dokumentar og spillefilm, og Wexler mener at dokumentarfilmen ikke finnes. Alle utsnitt, hva som velges med og hva som ignoreres er avgjørelser tatt av et menneske med en agenda. Samtidig finnes ikke spillefilmen helt rent heller, for menneskene og objektene som vises er jo ekte og har egne betydninger. I det Wexler ble gasset med tåregass hører vi en stemme rope: ”Look out Haskell, it’s real!”. Denne ikoniske setningen var faktisk den eneste setningen som ble lagt på lydsporet i ettertid. Lydmannen hadde kommet bort fra Wexler, og de hadde dermed ikke lyd. Wexler insisterte på å legge på setningen i etterkant, og for et symbolsk argument det blir for hans syn på dokumentar/spillefilm-diskusjonen. Fine 53 minutter!

Excerpts from Sooner or Later, Cronin’s documentary about Harold Blankenship, who plays Harold in the film: Her møter vi mannen som spilte Harold i filmen, ca 55 år gammel. Han kan fremdeles ikke lese. Han har tydeligvis hatt et røft liv, med mye slåsskamper og vinningsforbrytelser. Håret er langt, han går kledd i kamuflasjeklær, han har ingen utdanning og bor i en rønne. Skolen ble bare en kamp for ham og han droppet ut tidlig. Alt han vil nå er å leve i fred, ikke stjele, rane og slåss. Dette er miljøet og landskapet vi kjenner fra filmer som Winter’s bone. Harold har nå 4 barn, og gutten heter Haskell. Vi ser en scene hvor Harold forsøker å innprente sønnen at han må ta utdanning. Gutten er enig i at det er viktig, men litt senere i samtalen hører vi at han skal droppe ut av skolen nå når han blir atten…

“Medium Cool” Revisited, a new half-hour video by Wexler about the Occupy movement’s protests against the 2012 NATO summit in Chicago: Haskell Wexler er fremdeles en brennende ildsjel for fredssaken og demokrati. Her kobler han scener fra 1968 med scener fra 2012. Det er bemerkelsesverdig hvor lite som har forandret seg. Politivolden er den samme. Irakveteraner marsjerer i demonstrasjonen og holder appeller. De har mistet troen på grunnene de gikk til krig for og returnerer medaljene sine. Mange av dem fremstår også som antikapitalistiske. Dette aspektet ved protestene til Occupybevegelsen ble tiet i hjel av media.

Trailer: Ganske spesiell. Den klarer å gi et særdeles godt tidsbilde av denne overgangen fra 60- til 70-tallet. Den fokuserer på politikk, demonstrasjoner, opptøyer og media. Akkurat som filmen. 3 minutter og 27 sekunder lang.

A booklet featuring a new essay by film critic and programmer Thomas Beard: Her diskuteres skillet mellom dokumentar og fiksjonsfilm, noe som er veldig relevant i tilfellet med Medium Cool. Beard trekker frem et aspekt ved Flaherty sin gamle dokumentar ”Nanook of the North”. Her jakter innuitene med harpun, selv om de på denne tiden var gått over til rifle. Som kjent sa Flaherty: ”Noen ganger må du lyve for å fortelle sannheten”.