Throne of Blood

Throne of Blood (Criterion nr. 190)(Blu-ray)

ThroneOfBlood

Japan – 1957 – Akira Kurosawa (svart-hvitt)

Macbeth ala Kurosawa

Nivå 1 (uten spoilers)

Kurosawa bringer Shakespeares Macbeth til filmen i Throne of Blood, kombinert med den gamle japanske teatertradisjonen noh. Resultatet er en japansk samuraiversjon med de samme universelle konfliktene uten det særegne språket til Shakespeare. Tiden er 1400-tallet, før Japan ble samlet.

Nivå 2 (med spoilers)

Nohteater er en gammel japansk tradisjon, fjern fra vestlig smak og stil. Kurosawa er tilhenger av noh, og har sjeldent brukt denne innflytelsen mer i en film enn i Throne of Blood. Ansiktsmasker er mye brukt i noh, og Kurosawa forsøker å få sine skuespillere til å etterligne uttrykket i maskene med mimikk. Toshiro Mifune har et veldig uttrykksfullt ansikt og imiterer den dynamiske nohmasken i sin tolkning av Washizu. Asaji bærer den statiske masken i sitt ansiktsuttrykk. Når ansiktene ikke formidler følelser i noen særlig grad, søker noh til kroppen for å uttrykke seg. Hele kroppen uttrykker følelser. Det å gå blir en kilde til formidling av følelser. Asajis gester viser hennes utspekulerte psykologi. Washizu uttrykker sine følelser mer åpent. Da Asaji blir gal, ville Kurosawa at hun skulle ha gullmaling i øynene. Hun forsøkte med gullstøv. Gull brukes for å formidle en kvinnes sjalusi og undertrykte følelser.

Litt om forskjellene mellom Polanskis tolkning og Kurosawas tolkning: Washizu som er Macbeth i Kurosawas tolkning har flere valg enn Jon Finch sin karakter i Polanskis film. Asaji er en mer aggressiv og ondskapsfull lady Macbeth enn Francesca Annis sin karakter. Hun framstår som hjernen bak komplottene i større grad. Washizu virker rett og slett mer styrt av sin kvinne. Da Washizu blir forfremmet ser han det som en ære, men Asaji får ved hjelp av få setninger han til å tenke annerledes. Washizu skal lede angrepet på Lordens fiender, mens Miki skal beskytte slottet. Hun mener at det er for at Washizu skal dø i kamp, mens Miki sitter trygt. Slik forgifter hun Washizus sinn.

Der hvor Macbeth var tydelig en mer begavet soldat enn Banquo, er Washizu og Miki jevnbyrdige. Washizu får mer heder og belønning på grunn av ansiennitet. Siden Washizus endelikt kommer i form av en sverm av piler fra sine egne soldater, er Macduffkarakteren i sin helhet klippet fra filmen til Kurosawa. Derfor er også den andre delen av profetien droppet i Kurosawas film, at Macbeth ikke kan bli drept av noen født av en kvinne.

Banquokarakteren oppfører seg også forskjellig i de to filmene. I Polanskis Macbeth er han tidlig mistenksom mot Macbethparet, og moralsk i opposisjon til dem. Miki, som innehar denne rollen i Kurosawas film, er mer pragmatisk. Han mistenker Washizu for å ha myrdet Lord Tsuzuki, men vil allikevel anbefale at han blir utnevnt til ny Lord siden en konflikt vil gjøre dem svakere i den påfølgende krigen. Washizu blir ikke like gal som Macbeth og klarer derfor å holde på sine soldater inntil den avgjørende sluttscenen, men de vender seg mot ham og dreper ham med piler. I Polanskis film har Macbeth støtt alle fra seg, og er alene i slottet da fienden ankommer. Vi får derfor en mann mot mann duell på slutten. Der hvor Polanski er tro mot Shakespeares stykke og språk, tar Kurosawa seg mange friheter for å tilpasse stykket til japansk publikum og historie.

Mange kritikere mener at Kurosawa har laget den beste filmversjonen av Macbeth, for ikke å snakke om den beste Shakespeareadapsjonen noen gang. Han laget en moderne japansk, litt stilisert Macbeth. Han utvider og oppklarer elementer fra skuespillet som henger litt i luften. Historien er sirkulær, blant annet begynner han med å filme et monument som forteller oss at Spider Web Castle sto her, før han forteller om hendelsene som fører frem til dette tidspunktet. I tillegg lar han hendelser gjenta seg, men med forskjellig meningsbærende innhold eller aktører. Tidspunktet er 1400-tallet, rett før skytevåpnene ble introdusert i Japan. Det betyr at samuraiene fremdeles var toneangivende. Grunnen til at de rir med vimpler på ryggen er at uniformer ennå ikke var utbredt, og vimplene fortalte hvilken hær de tilhørte.

Denne perioden var Kurosawa på topp kunstnerisk sett. Siden 1950 hadde han laget Rashomon, Ikiru og Seven Samurai. Da han laget Throne of Blood hadde han nærmest carte blanche hva budsjett angikk. Jeg har alltid blitt fascinert av hvor langt japanske regissører gikk for å få laget filmene i sin ånd. Spesielt i samuraifilmene hvor scenene ble spilt inn med ekte samuraisverd. Kampene var farlige siden begge parter brukte sylskarpe sverd. I denne filmen ble en skuespiller skadet da Mifune med stor kraft kjørte sverdet i kroppen på ham. En trekloss skulle ta av for støtet, men styrken var så stor at han fikk et sår i siden. Dette skjedde i scenen hvor Washizu drepte livakten til Lord Tsuzuki. Den mye omtalte dødsscenen til Washuzi på slutten ble spilt inn med ekte piler som ble skutt mot Toshiro Mifune. De som traff kroppen gikk inn i treklosser under rustningen, men de som ble skutt i veggen rundt ham var bare centimeere fra ham. Mifune drømte om piler som ble skutt mot ham og likte ikke dette. Han var redd og spurte hver morgen om de skulle spille inn slike scener i dag.

Øyeblikket: Sluttscenen er selvfølgelig et opplagt valg, med Washizus spektakulære dødsscene. Allikevel foretrekker jeg en mer subtil scene, men som er veldig meningsbærende. Washizu har nettopp fortalt soldatene sine om profetien han har hørt. Han kan ikke tape et slag før Spider Web-skogen kommer til slottet. Den siste kvelden invaderer flere hundre fugler slottet og rommet han befinner seg i. Hvorfor gjør de det? Siden Washizus fiender kapper ned trær for å bruke dem som kamuflasje, mister fuglene sitt hjem og flyr videre mot slottet. I Japan er kråkeskrik symbol for død, og det at fuglene kommer skal bety døden for Washizu. Et herlig frampek gjort med eleganse og illevarslende stemning.

Lyd og bilde

Vi er på nest høyeste nivå her, både med tanke på bilde og lyd. Bildeformatet i 1.37:1 har et godt detaljnivå, med gode kontraster. Tallrike tåke- og regnscener er ikke spesielt utfordrende for filmen, de blir gjengitt godt og stemningsfullt. I lyse utendørsscener er filmen på sitt skarpeste, som naturlig er. Da kommer også dybde til i bildet, som er mindre fremtredende i filmen ellers. Lyden er i mono og formidler både dialog og lydeffekter på en god måte. Det er mange voldsomme lydeffekter og dialogen kan være kraftfull. Alt dette blir håndtert på behagelig og klart vis.

Ekstramateriale

Audio commentary featuring Japanese-film expert Michael Jeck: Dette var bra saker. Jeck har en ledig stil og ved et par anledninger har han utbrudd som egentlig passer bedre for mye yngre mennesker. Men informativt, livlig og medrivende kommentatorspor. Vips! Så var filmen ferdig.

Documentary on the making of the film, created as part of the Toho Masterworks series Akira Kurosawa: It Is Wonderful to Create: Denne serien med intervjuer av Kurosawa, It’s wonderful to create, pleier å være med på de relevante Criterionutgivelsene. Som regel er det interessant å høre hva Kurosawa har å si om sine egne filmer. Denne gangen er det mindre fra regissøren selv, men likevel er det mye matnyttig her. Kurosawa jobbet etter prinsippet om at en god film er enkel og lett å forstå. Siden nohteater er så stor del av filmens uttrykk, ble innsiden av Spider Web Castle bygget som et nohteater. Nohteater passer ikke vestlige mennesker, mener Kurosawa. De sovner bare. Intervjuet varer i 23 minutter.

Two alternate subtitle translations, by Japanese film translator Linda Hoaglund and Kurosawa expert Donald Richie: Her presenteres to forskjellige stiler på teksting. Hovedforskjellen er at Richie velger å oversette presist og flatt, mens Hoaglund velger å bruke litt opphøyde uttrykk for å gripe tiden filmen utspiller seg i. Mer om deres tanker i heftet som følger med.

Trailer: Denne traileren røper veldig mye av handlingen. Den uthever nøkkelord. Bra trailer allikevel. 3 minutter og 45 sekunder lang.

A booklet featuring an essay by film historian Stephen Prince and notes on the subtitling by Hoaglund and Richie: Prince påpeker at filmen er mer en symbiose av forskjellige aspekter enn en adapsjon av Macbeth. Shakespeares dialog er tatt ut og nohelementer tatt inn. Disse elementene er først og fremst musikk, enkle kulisser og ansiktsuttrykk. Noh er ikke psykologisk. I nohteater brukes masker i stedet for ansiktsuttrykk. Forskjellige mennesketyper har forskjellige masker, som gamle, barn, kvinner, krigere osv. Ansiktene til skuespillerne i Throne of Blood skal etterligne fastlåste nohmasker og følelsene formidles heller gjennom vær og natur. Donald Richie og Linda Hoaglund forteller hvordan de tenkte da de lagde tekstoversettelsen. Hoaglund mener at alt i filmen peker mot middelalderen og valgte derfor litt gammeldagse ord. Richie mener det er umulig å komprimere teksten ned til tiden det tar å si replikken, og derfor kan det ikke bli helt korrekt. Gode tekster og interessant lesning.