The Honeymoon Killers

The Honeymoon Killers (Criterion nr. 200)(Blu-ray)

TheHoneymoonKillers

USA – 1969 – Leonard Kastle (farger)

Truffauts favorittfilm

Nivå 1 (uten spoilers)

Denne filmen er bygget på en sann historie, og filmen er ikke så langt fra å gjengi hendelsene korrekt. Den bygger på historien om morderne avisene døpte ”The lonely hearts killers” på 40-tallet. Raymond Fernandez og Martha Beck svindlet og drepte flere enslige kvinner. Filmen er lagt til 60-tallet i stedet for 40-tallet, og Martha får større del av skylden for drapene enn det faktum var. Ellers er det mest detaljer som har blitt forandret. Vi følger paret fra den innledende brevvekslingen og til den bitre slutt.

Nivå 2 (med spoilers)

Martha er en diktatorisk sykesøster. Hun er ensom og tykkfallen. Venninnen hennes skaffer til veie et søknadsskjema til en såkalt Lonely Hearts Club, et datingfirma, som Martha til slutt sender inn. Ray, som har spesialisert seg på å svindle enslige kvinner, svarer og historien tar form. De møtes og Martha viser sin hensynsløse side da de doper ned moren hennes for å få tid alene. Senere låner Martha ham penger. Men det er ekte kjærlighet som blomstrer mellom disse to. Ray avslører alle sine svindelprosjekter med andre kvinner, og inkluderer Martha i sine planer. Sammen legger de ut på en farefull og blodig reise.

Martha får sparken fra sykehuset og moren blir plassert på et hjem. Nå kan paret vie seg fullt og helt til sine svindelprosjekter. Ray gifter seg med Doris Acker. Martha spiller rollen som Rays søster. Men Marthas sjalusi forpurrer planene, noe som skal skje igjen og igjen. Ofte med fatalt utfall for det enslige offeret. Flere av mordene skjer på grunn av dette, og det kan med rette hevdes at Ray ikke ville ha gått til det skritt alene. Martha er humørsyk og manipulerende. Det er tydelig at Ray elsker henne, men forholdet knirker også litt på grunn av dette. Dette blir ekstra tydelig etter at Marthas oppførsel har blokkert mulighetene deres igjen, og de må bo sammen i en liten leilighet. Ray insisterer på at ingen kvinne skal forsørge ham, og denne perioden er anstrengende for dem.

Det ender med nok et svindelforsøk. Ray kontakter den 65 år gamle Janet. De får Janet til å signere sjekker og tar dem deretter ned i kjelleren og gjemmer dem. Janet angrer seg og det blir mye styr. Det hele kulminerer med at de dreper henne med en hammer. Dette er for øvrig den eneste volden vi ser i The Honeymoon Killers. All annen vold foregår off-screen. Dermed blir effekten også mer sjokkerende. Etter dette ser det ut som om terskelen deres for å drepe har blitt lavere. De dreper den neste kvinnen også, sammen med hennes syv år gamle datter. Det ser ikke ut som om Ray noen gang vil bli ferdig med disse kvinnene. Martha gir ham opp. Hun ringer politiet. Filmen slutter med glimt fra fengselet, og Rays kjærlighetsbrev. Kjærligheten deres er fremdeles sterk.

Martin Scorsese var den første regissøren tilknyttet dette prosjektet, men han ble for omstendelig for det lille budsjettet denne filmen disponerte. Han skjøt utallige tagninger, og film er dyrt. Han var overambisiøs i scener som kunne bli gjort mer effektivt. Tid er penger i filmbransjen. Til slutt måtte de sparke ham. Scorsese er ansvarlig for scenen på stranden, som er en spesielt flott scene. Inn kom en annen regissør, men han var for uselvstendig og spurte om tilbakemelding på hver minste ting fra Kastel. Denne regissøren ble også sparket og Kastel tok like gjerne over selv. Han hadde tidligere kun regissert opera, men følte han hadde lært under denne innspillingen og ble uansett konsultert hele tiden.

Tony Lo Bianco var ikke på noen som helst måte et førstevalg til rollen som Ray. Han ble til og med nektet å stille til audition, siden han var ”feil til rollen”. Men han ga seg ikke, og gikk inn i karakteren med dødsforakt. Fra første sekund på andre forsøk la han til seg en aksent som han beholdt til filmen var ferdig spilt inn. Denne aksenten ga ham altså først audition, deretter rollen, og hjalp ham til å beholde rollen til filmen var ferdig. Alle involvert var over seg av beundring for prestasjonen hans, noe som ikke er vanskelig å forstå. Disse to hovedrollene er fantastiske prestasjoner.

Øyeblikket: Det er noe absurd og komisk i posituren, omstendighetene og Marthas personlighet i scenen på stranden hvor Martha klandrer Ray for å ha sex med en av kvinnene. Hun står dryppende våt i vannet, retter en anklagende pekefinger mot Ray mens hun fornærmet roper ”You promised!” Sjalusien hennes kommer i veien for alle planer de legger, uansett hvor enige de er på forhånd. Slik svart humor dukker opp flere ganger i The Honeymoon Killers. Det gjelder bare å legge merke til det. Denne scenen var for øvrig filmet av Martin Scorsese.

Lyd og bilde

Bildeformatet er 1.85:1, med mono lyd. Herlig røft svart-hvitt bilde med god filmkorngjengivelse. Igjen en blurayutgivelse fra Criterion som har en flott filmlik følelse. Kontrastene er supre, og detaljene skarpe. Bildet er rent og uskadet. Lyden er også meget god og atmosfærerik. Knakende godt bilde og ditto lyd på en lavbudsjettsfilm hvor vi måtte vært fornøyd med mindre.

Ekstramateriale

Interview with writer-director Leonard Kastle from 2003: Kjempefint intervju på 30 minutter med regissøren av filmen, den eneste filmen han laget. Utgangspunktet for filmen var at han var inspirert av Bonnie&Clyde, men syntes denne filmen virket falsk. Skuespillerne var alt for pene, Warren Beatty og Faye Dunaway liksom! Ikke akkurat typiske kjeltringer fra dårlige kår. Etter hvert kom ideen med Lonely Hearts Killers opp. Kastle leste seg opp på rettsreferatene, og fikk et godt innblikk i saken. Han mener at manuset han skrev er så visuelt at regien nærmest ga seg selv. Siden de øvde så mye ble det få tagninger. Her hjalp også manuset til. De valgte svart-hvitt på grunn av økonomi. Fargefilm krever mye mer lyssetting. Svart-hvitt skapte også mer av et dokumentarpreg. Opprinnelig skulle filmen hete ”Dear Martha”, og dreie seg om oppløsningen av to mennesker. Kastle måtte gi seg i kampen med studioet om tittelen. De krevde ”The Honeymoon Killers”. Kastle hater fremdeles den tittelen.

Love Letters, a new interview program by Robert Fischer, featuring actors Tony Lo Bianco and Marilyn Chris and editor Stan Warnow: Skuespillerinnen som spilte Myrtle ville opprinnelig spille Martha, men var ikke tykk nok. Hun tok på seg tykke gensre, men tok av seg plagg etter plagg under audition. Til slutt hadde hun kledd seg vekk fra rollen. Hun anbefalte da Shirley Stoler som Martha, og det ble fantastisk.

“Dear Martha . . . ,” a new video essay by writer Scott Christianson, author of Condemned: Inside the Sing Sing Death House: Faktisk har historien om Lonely Hearts Killers blitt filmatisert flere ganger i flere land, blant annet Argentina. Denne dokumentaren på 23 minutter handler om de virkelige Ray og Martha. Ray fikk en gang en skade i pannen som kan ha forstyrret oppførselen hans. I filmen ser vi et arr i pannen som hinter mot denne skaden. Han begynte med voodoo og mente han kunne påvirke kvinner gjennom brev. Han ba ofte om å få en hårlokk i brevene for voodooformål. Den virkelige Martha hadde to barn som hun satte bort da hun møtte Ray. Dette aspektet er fjernet i filmen. En annen forskjell er at de i virkeligheten bodde i Delphines hus i tre dager, inkludert en kveld på byen. Martha måtte ha fire ladninger i den elektriske stol før hun døde, noe som neppe var et vakkert syn…

Trailer: Veldig bra trailer! Den har en veldig bra tagline, selv om den overdrives. ”If you’ve never heard of Martha and Ray, see The Honeymoon Killers and try to forget them”.

An essay by critic Gary Giddins: Godt og smart om filmen. Han drar inn samtidens filmer og andre seriemorderfilmer i diskusjonen. Giddins føler at erotismen i filmen best kommer til uttrykk gjennom Marthas nytelse av mat, noe jeg finner interessant og etter litt ettertanke, sant.