Gilda

Gilda (Criterion nr. 795)(Blu-ray)

Gilda

USA – 1946 – Charles Vidor (svart-hvitt)

Les mellom linjene

Nivå 1 (uten spoilers)

Johnny er en falskspiller som reddes fra en ublid skjebne i havneområdet i Buenos Aires av Ballin. Han blir rekruttert til Ballins casino, og blir utnevnt til manager. Alt er fryd og gammen inntil Gilda gifter seg med Ballin, og forstyrrer balansen mellom Ballin og Johnny. Gilda er en film noir i samme tradisjon som Casablanca.

Nivå 2 (med spoilers)

Pussig film dette. Man kan se hele filmen, og etterpå tenke at dette var et trekantdrama mellom en kvinne og to menn. Mennene kappes om en kvinne som ikke helt hvem hun vil ha. Så feil kan man ta.

Jeg må bli flinkere til å stole på instinktene mine mens jeg ser film. Tidlig i filmen snek det seg inn en følelse av at denne filmen var i overkant homoerotisk, og at de var litt uheldige med typer som Ballin om dette ikke var meningen. Og var ikke den sverdstokken litt vel fallosaktig? Og hvorfor befinner en type som Ballin seg i dette lugubre havnekvarteret?

Ballin er der for å plukke opp unge menn. Han ønsker typer som Johnny til å være hans «boy» eller «little friend». De innleder et forhold og som motytelse blir Johnny manager på kasinoet til Ballin. Den overdrevne beskyttelsestrangen som Johnny viser overfor Ballin dreier seg ikke først og fremst om å beskytte Ballin mot Gilda som kan såre Ballins følelser. Johnny beskytter sitt eget forhold med Ballin. Nøkkelen til å forstå filmen ligger i «The Production Code». Dette var regler for hva man kunne si eller vise i filmer i etterkrigstiden i Hollywood. Dette var loven som blant annet sa at en mann og en kvinne bare kunne være på samme seng om de hadde ett ben på gulvet samtidig. Skildring av homoseksuelle forhold var ikke tillatt. Derfor må en film som Gilda bruke antydningens kunst, en dialog med dobbelt bunn, symbolikk og hentydninger gjennom fakter og kroppsspråk.

Johnny er biseksuell. Aggresjonen han utviser overfor Gilda kan stamme fra presset han føler internt eller eksternt i forbindelse med sin legning. Kanskje er han ikke komfortabel med seg selv. Kanskje har han flyktet til Buenos Aires for å leve som han vil, og aldri regnet med å møte Gilda igjen. Gilda er en forvirrende film, en Mulholland Drive fra 40-tallet. Men der hvor Lynch kapsler sin film inn i en mystisk tåke av filmatiske grunner, må Vidor få frem sitt budskap uten å bryte sensurens regler.

En dag har Ballin en overraskelse til Johnny. Han har giftet seg med Gilda etter å ha kjent henne èn dag. Hvorfor vil han gifte seg med en kvinne? Han er jo godt etablert i et homofilt forhold. Filmen gir ikke noe entydig svar på dette, men grunnen kan være at Ballin ikke er interessert i kjærlighet eller sex, men heller i makt. Å kontrollere Gilda betyr å ha makt. Hun er ekstremt attraktiv, noe som øker denne makten. Å kontrollere Johnny gir nok Ballin en tilsvarende følelse av makt.

Hva så med Johnnys motivasjon? Han er rett og slett kjøpt. Han får oppgaver på kasinoet og hjemme sammen med Ballin. Han sliter med undertrykkede følelser, og han tar selvforakten sin ut på Gilda. Hun har et mer avklart forhold til hva de driver med. Hun anser dem begge som kjøpt av Ballin.

Gilda er altså en film som bruker hentydningens kunst. For den årvåkne seer finnes detaljer som forteller oss hvordan dette trekantforholdet er organisert. Ved en anledning vil Johnny ta Ballin bort fra kasinoet. Han sier «Let’s go home», noe som røper at de bor sammen. Da Ballin og Johnny inngår sitt «samarbeid» er Ballin klar på at de ikke må være involvert med kvinner. Gambling og kvinner går ikke sammen. Grunnen er nok heller at de skal være trofaste mot hverandre. Paradoksalt nok er det Ballin som involverer en kvinne først. Derfor er det ikke så rart at Johnny påpeker at de jo var enige om ikke å involvere kvinner. På en måte er det som å si «vi skulle jo ikke se andre i forholdet vårt». Igjen kan grunnen til at Ballin gjør dette være en maktdemonstrasjon, han vil se hvor langt han kan gå. De to andre er begge avhengige av hans penger.

På slutten av 30-tallet ble seksuell spenning mellom kjønnene portrettert på en komisk måte. Etter andre verdenskrig ble det hele mer alvorlig og komplekst. Johnny beskytter sin elsker mot Gilda. Han ser på Ballin som et uskyldig barn som ikke forstår kvinner. Paradokset i filmen ligger i at filmen ble sett på som en showcase for den sexy og farlige Rita Hayworth, mens den egentlig handler om et homofilt forhold. Gilda er en uskyldig karakter i denne historien, noe som illustreres gjennom hennes sangnumre som «Put the blame on Mame», altså Gilda. Hun angrer på at hun giftet seg rett etter å ha blitt dumpet av Johnny, og innrømmer at hun er redd for Ballin. Hun og Johnny har hatt et forhold som endte verst mulig, og hatet mellom dem er sterkt. Begge erklærer at de vil utslette seg selv om de samtidig kan få has på den andre. Samtidig er det tydelig at de har sterke følelser for hverandre. Linjen mellom hat og kjærlighet er tynn. Hatet Gilda føler for Johnny kan spores tilbake til at hun ble dumpet, men hva er det som gjør at Johnny hater Gilda? Kanskje at hun er den som forstår at Johnny er homofil. Hun sier en gang at hun kjenner ham bedre enn han kjenner seg selv.

Men Johnnys oppførsel kan ikke bare besvares gjennom et uavklart forhold til egen legning. Glen Ford spiller Johnny som sint mann i stedet for arvelig belastet psykopat. Antageligvis er det sistnevnte tilstand som er den mer korrekte, med tanke på kontrollbehovet og aggresjonen Johnny utviser etter at han blir gift med Gilda. Som hans egen fortellerstemme sier et sted i filmen; «Gilda forsto ikke at dette var lyden av døren som slo igjen til fengselscellen hennes».

Gilda er en film som har mange likheter med Casablanca, både det som fungerer og det som ikke fungerer. Casablanca er på mange måter en B-film, og Gilda har også elementer av det. Gilda har subplot som ikke fungerer så godt, og bipersoner som heller ikke løfter filmen, men heller trekker den litt ned. Så har den elementer som hverken løfter eller trekker filmen ned. Her tenker jeg på toalettvakten, som har en rolle som stort sett alle filmer fra denne tiden hadde. Han fungerer som et skarpsynt vitne, omtrent som narren i middelalderen. Han er det humoristiske innslaget, men også en som korrigerer eller oppsummerer handlingen. Av bipersoner som ikke helt fungerer, står politimannen fram som mislykket i sin rolle som klarsynt psykolog. At en politimann skulle engasjere seg så mye i Gildas og Johnnys forhold og vite hva Johnny føler, er mildt sagt urealistisk. Subplottet med metallet tungsten som Ballins imperium er bygget opp rundt, er ikke særlig godt utnyttet. Kort sagt funger tungsten som en McGuffin for filmens handling. De som ikke vet hva en McGuffin er kan google det. For å avslutte denne oppsummeringen av ting som ikke fungerer i en ellers strålende film, vil jeg nevne slutten. Den bærer preg av hastverk og et ønske om å nøste opp løse tråder, dessverre på en lite vellykket måte. At Ballin skal dukke opp i et så dramatisk øyeblikk fra en antatt sikker død, føles urealistisk. Men det nøster opp trådene…

Vi vet i dag at nazistene flyktet i stort antall til Argentina, og i så henseende er det bemerkelsesverdig at Gilda er så tidlig ute med å adressere dette faktum. Ballin ser ut som en naziforbryter, med arr i ansiktet og typiske trekk som vi forbinder med nazister på film. Kjølig, stiv og med eksentriske vaner. Han blir også oppsøkt av to nazilignende menn som presser ham. Arret hadde skuespilleren i virkeligheten, og det låste ham fast i skurkeroller som han for øvrig hadde stor suksess med.

Hayworth hadde et trøblete liv som stor Hollywoodstjerne. Selv påsto hun at hun bare var en vanlig mor og kvinne, men turbulente forhold og mange ekteskap vitner om et ekstraordinært liv. Hun utviklet et alkoholproblem og slet med Alzheimer i senere år. Hun startet som danser, og jobbet sammen med Fred Astaire i mange filmer. Hun var faktisk hans favoritt. Dansingen hennes er grunnen til at dansenumre ble upassende presset inn i filmene hennes, noe som også skjer i Gilda. Selv om filmen ikke var tenkt slik, ble Gilda starten på Rita Hayworths karriere som «Love godess» og sexy femme fatale. Senere skulle hun fortsette med sexy roller som bygde opp ett nytt image.

Øyeblikket: Jeg skal ikke være så uoriginal at jeg velger scenen hvor Gilda introduseres i filmen, med den vakre kvinnen som dukker opp i bildeutsnittet etterfulgt av en kaskade med hår. Jeg vil heller velge en mye mer kontroversiell scene, med mening forkledd på grunn av The Production Code. Johnny og Gilda er midt i en av sine sedvanlige krangler/samtaler, da Gilda ønsker fyr på sigaretten sin. Johnny holder lighteren i hånden, omtrent i hoftehøyde. Gilda bøyer seg ned og frem, og får fyr på sigaretten sin ved hjelp av kraftige trekk. Ingenting bemerkelsesverdig egentlig, før ekstramaterialet lærte meg at dette er Charles Vidor subtile måte å hinte mot at Gilda utfører oralsex på Johnny. Vidors kone kan fortelle at dette var Vidors typiske grep i sine filmer for å forsøke å formidle en slik handling, noe som han brukte i flere filmer.

Lyd og bilde

Herlig bilde i 2k restaurering, med mono lyd. Lyden er god, men bildet er virkelig godt. Flotte kontraster og godt detaljnivå. Skarphet er upåklagelig. Ingen skader, noe som er imponerende i en 70 år gammel film i år. Bildeformatet er ikke overraskende 1.33:1.

Ekstramateriale

Audio commentary from 2010 by film critic Richard Schickel: Et veldig godt kommentarspor. Stappfullt av god informasjon og innsiktsfulle tolkninger. Han kan godt ha perioder hvor vi følger filmen, han velger å ikke snakke hele tiden.

New interview with film noir historian Eddie Muller: Dette er en uvanlig film. Muller mener at subteksten er selve handlingen i Gilda. Det er en merkelig og pervers film. Gåtefull, som en Mulholland Drive på 40-tallet. Som beslektet med Scorseses og Luhrmans utsagn, mener han at den handler om den syltynne linjen mellom kjærlighet og hat. Han skulle ønske han kunne ha sett filmen da den premierte. Nøkkelen til å forstå filmen er The Production Code.

Piece from 2010 featuring filmmakers Martin Scorsese and Baz Luhrmann discussing their appreciation for Gilda: Dette er en film som sier mye som ikke var lov den gangen. Dette formidles gjennom fakter og hentydninger. Rita Hayworth hadde en blanding av uskyld og kynisk seksualitet. Bare det å behandle og filme håret til Hayworth er som å forholde seg til en kompleks stuntscene. Hun var den første som ble omtalt som ”Love godess”. Filmen tilhører en tradisjon med filmer som foregår i eksotiske steder, langt unna både i sted og stil. Casablanca er Gildas nærmeste slektning. Gilda handler først og fremst om selvødeleggelse i forholdet mellom kvinner og menn. 16 minutter.

Trailer: En trailer med fullstendig fokus på Rita Hayworth! 2 minutter lang.

An essay by critic Sheila O’Malley: God oversikt over Gildas betydning og plass blant samtidige filmer. Hayworths stjernestatus blir grundig diskutert.