Ikiru

Ikiru (Criterion nr. 221)(Blu-ray)

Ikiru

Japan – 1952 – Akira Kurosawa (svart-hvitt)

Å sette spor

Nivå 1 (uten spoilers)

En stillferdig byråkrat får kreft, og forstår at han har få måneder igjen å leve. Det blir veldig viktig for ham å gjøre noe meningsfullt før han dør. Men det krever en stor innsats, både innover i seg selv og utover mot sine omgivelser.

Nivå 2 (med spoilers)

Ikiru betyr å leve. Kurosawa fikk ideen etter å ha tenkt på at han måtte få gjort alt han har lyst til å gjøre før han dør. Dermed var premisset satt for en film som handler om en byråkrat i kommunen som mottar en dødsdom av sin lege. Denne ideen blir kombinert med en historie av Leo Tolstoj: Ivan Iljitsj død. Kurosawa var generelt veldig opptatt av russisk litteratur, med Dostojevskij som favoritt.

Kreft var en vanlig dødsårsak etter atombombeeksplosjonene i Japan etter krigen. Leger sa aldri rett ut at pasienter hadde kreft og kom til å dø, men det eksisterte et slags kodet språk som mange hadde plukket opp. Så når Watanabe beskriver plagene sine til en annen pasient får han beskjed av ham at det er snakk om kreft i magen. Han får også vite hva legen kommer til å si til ham hvis det er kreft. Og dette blir sagt av legen. I Vesten legger vi stor vekt på sjelen, og den sitter i hjertet. I Japan, derimot, har magen denne funksjonen. Derfor må vi forstå at kreft i magen er mer alvorlig enn det hadde vært i Vesten. I Ikiru er kreften ødeleggende for hele personen, hans væren i sin helhet. Der hvor vi i Vesten sier at en mann har et stort hjerte, altså er generøs, har magen denne plassen i det japanske ordtaket. Når man får kreft i magen, tyder det på en brist hos det mennesket som har fått sykdommen. Men han kan fremdeles gjøre noe for å rette opp bristen, noe Watanabe gjør. Dette er små nyanser som kan løfte vår forståelse av filmen.

Etter det første sjokket, starter Watanabe en selvmedlidende fyllekule. Herfra går han fra innsikt til innsikt i sin odysse hvor han møter en filosofisk forfatter og senere en ung kollega. Hun blir nøkkelen til en meningsfull avslutning på livet. Hennes ungdommelighet og sult på livet inspirerer ham til å begynne med, og han vil ha henne med på kafeer og spillarkader. Men det stopper naturlig nok av seg selv, og han blir nødt til å fortelle henne om sykdommen for at hun skal være med videre. I en rørende og naken scene oppnår han den innsikten som skal veilede ham i hans siste måneder. Han vil gjøre noe for andre, noe som skal være meningsfullt og som han vil bli husket for. Han plukker frem en eldre sak om bygging av en park som har blitt trenert og sendt fra avdeling til avdeling. Nå setter han all sin autoritet bak et vedtak.

Toyo er nøkkelen til denne transformasjonen i Watanabe. Hun er en ung kollega av ham og jobber i samme avdeling. Hennes ungdommelige energi og stå-på-vilje inspirerer ham. Hun sier opp en trygg jobb for å følge sine drømmer. Det er utenkelig for Watanabe, som har hatt samme jobb i 30 år. Hun lykkes ikke i sitt forsett, men ender med en verre jobb og blir plassert langt ned i proletariatets rekker. Men hun forsøkte. Etter at hun begynte i fabrikkjobben, forandrer hun seg og blir mer kynisk og desillusjonert. Hun avviser Watanabe og stiller spørsmålstegn ved hans behov for kontakt. Hun begynner å se hans kontaktsøken slik omgivelsene har sett på den, som en gammel mann som vil ha kontakt med en ung kvinne. Før var hun herlig naiv og levende, med en boblende energi som smittet. Til og med filmingen av henne understreker hennes energi, med hodet hennes urolig og boblende, inn og ut av bildeutsnittet. I kontrast ser vi Watanabe stillestående, trygt plassert i senter av bildet. Ved siden av kritikken av byråkratiet, er klassesamfunnet det viktigste temaet i Ikiru. Kurosawa beskriver med hard realisme det japanske etterkrigssamfunnet, med en vanskelig økonomi.

Et spesielt trekk ved Watanabe er hans spesielle og intense blikk. Han ser ut til å forsvinne inn i seg selv og fundere dypt over noe, og når han kommer til seg selv har han dette kraftfulle blikket som han setter rett i sin samtalepartner. Intensiteten i blikket skremmer folk. Det støter folk vekk, men det hjelper han også til å få sin vilje gjennom. Ingen forblir likegyldig til det, ei heller Yakuzaen. Den japanske mafiaen er involvert på et nivå som viser at korrupsjonen i Japan går nesten helt til topps.

Etter en iherdig innsats, hvor han utfordrer de andre avdelingslederne, Yakuzaen og borgermesteren, blir parken bygget. Den gamle mannen med den ydmyke, men bestemte holdningen vinner frem. Der hvor den bøyde nakken og stillferdige fremtoningen tidligere i livet symboliserte svakhet og underdanighet, symboliserer nå det nevnte karakter, utholdenhet og viljestyrke. Vi vet at når Watanabe bøyer nakken, kommer han til å bli sittende til han får det som han vil. Det gjennomborende blikket gjør alle som opplever det utilpass.

Kvinnene som først blir sendt rundt i byråkratiet, forstår at Watanabe legger ned en ekstrem innsats for dem. Han bruker dem til å legge press på andre avdelinger ved å ta dem med opp i etasjene i kommunen. De viser sin takknemlighet ved å møte opp i begravelsen og vise sin respekt, med Watanabes perplekse byråkratkolleger som tilskuere. Watanabes sønn er til stede under hele begravelsen og kan sitte som en flue på veggen og ta del i alle historiene som blir fortalt, av farens kolleger og en politimann som kommer innom. Som del i hans nyvunne innsikt forsøkte Watanabe å reparere forholdet til sin sønn, men det skulle vise seg å bli umulig i hans levetid. Men kanskje kan det paradoksalt nok bli bedre etter hans død. Alle disse historiene som Mitsuo får høre om sin far, er nødt til å forandre hans oppfatning av ham.

Noen ord om begravelsessammenkomsten. For oss vestlige kan den virke overdrevet, men Stephen Prince forsikrer oss på kommentarsporet om at dette ikke er det minste overdrevet. Første del av sammenkomsten går med til å hakke på den avdøde, siste del til å rose og fortelle om gode opplevelser og karaktertrekk i forbindelse med avdøde. De gråter og roper, i økende takt med økt alkoholinntak. På slutten møtes de i skjønn forening om å ta med seg inspirasjonen fra Watanabes eksempel og bli bedre mennesker og gjøre en bedre jobb for borgerne. Men dette viser seg å være tomme løfter. Da de er tilbake på jobb fortsetter de på samme måte som før, med en ny avdelingsdirektør. Vi ser at en av byråkratene reagerer når den gode, gamle papirmølla blir iverksatt. Han reiser seg opp og utfordrer således avdelingsdirektøren, men han tar bare av seg brillene og stirrer undersåtten i senk. Så lenge varte det opprøret…

Ikiru er et ramsalt angrep på byråkratiet. Kurosawa beskriver et ineffektivt system, hvor de ansatte har dårlige holdninger. De videresender alle brukere til andre avdelinger, og det eneste de er enige om, er å være likegyldige og å misbruke makten de har. Han viser oss også hvordan byråkratiet tar over og blir styrende i stedet for menneskene i systemet. Spesielt en scene viser hvordan en byråkrat synker ned bak papirbunkene sine til han er like høy som dem. Så synker kameraet videre ned, til bunkene er mye høyere enn ham…

Ikiru bruker et sjeldent grep filmatisk ved å la hovedpersonen dø midtveis i filmen. Det ble gjort senere i Psycho, men jeg kan ikke huske andre filmer i farten. Det er for øvrig andre filmer som er fortalt i sin helhet i flashbacks, men det blir annerledes. Helt mot slutten kommer det ikoniske bildet av Watanabe svingende på en huske i parken han sørget for å få bygget. Politimannen som møtte ham den natten han døde, forteller om en syngende og lykkelig mann som vet at han kan gå døden i møte tilfreds med sitt liv.

Øyeblikket: Blikket. Watanabe bruker det spesielle blikket ved flere anledninger i filmen, men aldri så skremmende som når han er på det siste kafebesøket sammen med Toyo. Han blir på grunn av samtalen de har, hensunket i dyp, dyp refleksjon. Han går nesten inn i en transe, så utilnærmelig er han. Brått rykker han ut av tilstanden, har funnet ny innsikt og lener seg mot Toyo. Hun blir redd for den maniske og intense mannen, men han er ikke farlig. De kulerunde øynene står stivt i henne, og han fremstår som han er gal.

Lyd og bilde

Bildeformatet er 1.37:1, og filmens lyd er presentert i mono. Det finnes noen mørke scener som inneholder noe lysblafring, en del støv skjemmer og det finnes scener som er uskarpe. Men i det store og hele er det et godt bilde fra en ganske gammel film. Kurosawa bruker en del dyp fokus, det at alt i bildeutsnittet er skarpt, og det gjengir denne blurayen godt. Kontrasten er god, skarpheten er generelt god, og skadene er begrenset. Et godt bilde, ikke et supert bilde. Lyden gjør jobben, det er stort sett dialog på lydsiden i Ikiru.

Ekstramateriale

Audio commentary from 2003 by Stephen Prince, author of The Warrior’s Camera: The Cinema of Akira Kurosawa: Veldig godt kommentarspor av en av de store kjennere av Kurosawa, Stephen Prince. En fin blanding av å holde monologen gående, bidra med relevant informasjon og bryte opp med entusiasme og anekdoter.

A Message from Akira Kurosawa: For Beautiful Movies (2000), a ninety­-minute documentary produced by Kurosawa Productions and featuring interviews with the director: Faktisk er dokumentaren på 81 minutter, ikke 90, men det er like greit. Jeg fant denne dokumentaren litt kjedelig, selv om den tar opp Kurosawas arbeid innen manus, filming, regi, klipping, musikk osv. Mest interessant er det å høre om hvilken vekt Kurosawa legger på realisme. Før innspillingen av Seven Samurai måtte skuespillerne gå med drakten på hjemme, slik at bøndenes klær skulle se slitt og brukt ut.

Documentary on Ikiru from 2003, created as part of the Toho Masterworks series Akira Kurosawa: It Is Wonderful to Create, and featuring interviews with Kurosawa, script supervisor Teruyo Nogami, writer Hideo Oguni, actor Takashi Shimura, and others: Denne halvparten så lange dokumentaren synes jeg er bedre. Opprinnelsen til Ikiru fikk Kurosawa fra seg selv, da han begynte å føle på at han hadde flere ting han ville gjøre før han døde. Sammen med en medforfatter startet Kurosawa på et manus, men da manusforfatter Oguni så deres utkast ville han kaste det og begynne på nytt. Det var hans ide å la Watanabe dø midtveis i filmen. Skuespilleren som spilte Watanabe, Takashi Shimura, hadde en blindtarmoperasjon rett før filminnspillingen. Han tok av noen kilo, og det syntes Kurosawa passet bra for en kreftsyk Watanabe. Shimura fikk beskjed om å ikke legge på seg kiloene.

Trailer: Ett minutt og 33 sekunder. Dempet, om vennlighet og verdien av å leve et liv i sannhet.

An essay by critic and travel writer Pico Iyer and a reprint from critic Donald Richie’s 1965 book The Films of Akira Kurosawa: To korte essay, det beste av Donald Richie. Han forteller oss noe jeg ikke hadde tenkt over. Vi blir først kjent med kreftsykdommen, gjennom røngtenbildet til Watanabe. Deretter blir vi kjent med kroppen hans, men ikke så mye av hans indre liv. Sjelen hans blir vi kjent med etter at han er død, gjennom tilbakeblikkene og det hans kolleger forteller om ham. Pico har et mer personlig essay, om sitt forhold til Japan og Kurosawas filmer.