A Safe Place

A Safe Place (Criterion nr. 548)(Blu-ray)

A Safe Place

USA – 1971 – Henry Jaglom (farger)

Vår sammensatte virkelighet

Nivå 1 (uten spoilers)

Dette er den siste filmen i den fantastiske boksutgivelsen America Lost and Found: The BBS story. Med denne er alle filmene i boksen omtalt her. A Safe Place er en mer drømmende og psykologisk eksperimentell film enn de andre, som med unntak av Head er ganske realistiske i sin tilnærming. Easy Rider har sine psykedeliske øyeblikk, men A Safe Place blander det indre og det ytre på en helt annen måte. Vi følger Susan/Noah, som er sammen med Fred. Hun forsøker å få ham til å forstå hva hun mener, men kommunikasjonen mellom dem er grunnleggende forskjellig. Samtidig bruker regissør Jaglom svært radikale grep for å formidle Susans/Noahs motivasjon og tanker. Dette er en film som må tolkes med følelsene, og ikke nødvendigvis intellektet. Paradoksalt nok skal jeg forsøke å si noe om filmen allikevel.

Nivå 2 (med spoilers)

Det er best å starte med premisset for filmen, rammen om du vil. Første gang man ser filmen vil den være forvirrende for alle, så det kan være greit å ha rammen på plass. A Safe Place er en film om minner, om hvordan minner trigges og dukker opp i vårt bevisste liv, slik at realiteten er en blanding av der vi er her og nå, og minnene vi bærer i oss. Disse kan vi ikke alltid styre, de kan trigges av å høre en sang for eksempel. I det vi hører en sang som betyr noe for oss, kan vi overveldes av minner som gjør at totalopplevelsen vår blir satt sammen av minnet og det vi opplever nå. Det vil igjen styre deler av hvordan vi opplever den aktuelle situasjonen. Jaglom viser oss dette ved å vise oss Susan/Noah i forskjellige positurer/situasjoner i den samme scenen. Noen ganger ser vi henne som voksen i barndommen sammen med sin far, magikeren (Orson Welles). Hun har da på seg en kjole som hun brukte som barn, for å blande sammen tidsperiodene og tilnærmingen til minnene. En radikal tolkning av filmen kan da være at alt vi ser i filmen er minner som trigges idet hun står ved jukeboksen og hører en sang som vekker mange minner hos henne.

En mindre radikal tolkning kan være at filmen består av adskilte episoder hvor nåtid og fortid virker på hverandre. For eksempel er det ikke sikkert at ekskjæresten Mitch er fysisk til stede noen gang i filmen, men at det er minnet av ham som kommer til Susan/Noah og virker inn i forholdet hun har til Fred. Da hun brutalt avfeier Fred for å være alene med Mitch på sofaen, og er likegyldig til om han forlater henne på grunn av det, kan det være mentalt utroskap. Med det mener jeg, som man spesielt kan høre jenter si, at det er verre at en partner er forelsket i en annen enn at partneren er fysisk uttro. Denne scenen tolker jeg slik at Susan/Noah er i villrede, og utforsker sin egne følelser i en fantasi ved hjelp av minnene om Mitch. De to mennene er diametralt forskjellige. Mitch er impulsiv og emosjonell, mens Fred er forsiktig og analyserende. Hun vet ikke hvem som passer best til henne. Mitch dukker opp i filmen, forstyrrer jenta, forstyrrer filmen og så forsvinner.

Jentas stadige tilbakevending til barndommen henspiller på filmens tittel. Barndommen er ”det trygge stedet”, den gangen livet var lett og ukomplisert. Susan/Noah søker tilbake til friheten i barndommen, og det er også et uttrykk for å frigjøre seg. Fantasien om at hun kunne fly som liten, symboliserer også frihet. Det å fly må være det ultimate symbolet på frihet, men det kan også bety å flykte, noe som Susan/Noah har behov for. Denne ideen kom fra Karen Black som har en oppfatning om at hun faktisk kunne fly som barn, og hun kan ikke helt avskrive det som voksen, siden dette minnet står så sterkt hos henne. I drømmene Susan/Noah har er tilværelsen god, men i virkeligheten har hun det ikke så greit. Dette kan tolkes som en parallell til USA, som på denne tiden i realiteten var i mange problemer som ble balansert med ”The american dream” og oppfatningen om at USA var ”great”.

Fred er kjæresten som skal forsøke å forstå hva Susan/Noah mener og trenger, men han har dårlige forutsetninger for å gripe hennes personlighet. Han er analyserende, og dermed stikk motsatt av henne. Han klarer ikke å forstå hva hun mener og svarer feil på hennes stadige spørsmål, som skal bekrefte deres og hennes eksistensberettigelse. Hun forsøker å lære ham opp og han prøver hardt å forstå, men det er vanskelig å svare ”rett” når man ikke har en felles grunnleggende virkelighetsoppfattelse. Allikevel Fred blir påvirket av Susan/Noah, og forsøker å utforske følelsene sine. Han viser Susan/Noah sine minner ved å vise henne foreldrenes leilighet, som faktisk er Henry Jagloms barndomsleilighet.

Jaglom er besatt av fortiden sin. Derfor bruker han filmen som et privat minnealbum, hvor han putter inn bilder av ting som betyr mye for ham, slik at de er bevart for all tid. Denne ideen ligger bak bruken av foreldrenes leilighet, maleriene og utsikten. Filmingen av maleriene er for øvrig det eneste han angrer på i filmen. Han tilskriver det dårlige resultatet ungdommelig arroganse og mangel på erfaring som filmskaper. Kamerastaben insisterte på å lyssette maleriene for å kunne filme dem best mulig, men Jaglom var inspirert av fransk nybølge og mente det ville være unaturlig, og dermed skape en kunstig atmosfære. Problemet er at kameraet gjør alt mørkere enn det i virkeligheten er, så man må faktisk kompensere for det.

Historien startet som et teaterstykke. BBS var som kjent et produksjonsselskap som ble startet for å være en motvekt til en stadig mer kommersiell filmbransje som ikke ga plass til små og personlige filmer. Paradoksalt nok var det pengene som ble tjent på den gjennomkommersielle popgruppa The Monkees som la grunnlaget for BBS. Uansett ble disse pengene brukt for å gi oss noen av de beste filmene USA har kommet opp med, og å starte New Hollywoodepoken. Navn som Dennis Hopper, Jack Nicholson, Bruce Dern, Bob Rafaelson og Henry Jaglom var alle involvert i filmene som kom ut fra BBS. Jaglom fikk også tilbud om å regissere en film, og han valgte å filmatisere teaterstykket A Safe Place. Han hadde regissert og spilt i stykket, men hadde ingen erfaring med filmregi. Orson Welles sin karakter ble introdusert i filmen, det var ingen slik karakter i teaterstykket. Karen Black spilte Susan/Noah i stykket, men Tuesday Weld overtok den rollen til filmen. Jaglom byttet seg selv ut med Jack Nicholson.

Det å få med Orson Welles i en så liten film regissert av en nybegynner var ingen liten oppgave. Bogdanovich hadde gjort kontakt mellom dem mulig, og Jaglom fløy helt til New York for å overbevise Welles om å ta rollen. Han hadde ikke noe manus, siden Welles skulle skrives inn om han ble med. En svær klump av en mann åpnet hotelldøren, men kunne ikke huske hvem Jaglom var. Uten manus ville han ikke en gang prate med Jaglom. Men Jaglom insisterte på grunn av den lange reisen, og Welles gikk med på å gi ham en time. ”You can talk, but I won’t listen”.

Dette forandret seg da han fikk høre at han skulle spille en magiker, og kunne få bruke sine egne tricks. Så alle tryllekunstnene i filmen er Welles egne. Den dag i dag vet ikke Jaglom hvordan han utførte dem. Det eneste han vet med sikkerhet er at det ikke var noen snorer involvert. Welles skulle vise seg å være en fryd å jobbe sammen med, og en god støtte for en uerfaren regissør. Kameramannen protesterte hele tiden på scener Jaglom ville filme, med argumentet at ”it would not cut”. Welles hvisket Jaglom i øret at han bare skulle fortelle kamerastaben at det var en drømmesekvens. Det forandret alt. Kamerastaben elsket drømmesekvenser, det frigjorde dem fra et rutinepreget arbeid og lot dem være kreative. Siden gikk alt som smurt.

A Safe Place var en kommersiell flopp, spesielt siden den ble satt opp samtidig med The Last Picture Show. Det var så ille at kinovakten stoppet publikum på vei inn til A Safe Place, og dirigerte dem i retning av den andre filmens sal, siden det sikkert var den de skulle se. Filmen fikk lik andel buing og klapping, og kritikken gikk mye på at den var uforståelig og mest virket som om regissøren hadde kastet filmrullene opp i luften og klippet filmen tilfeldig sammen. Så ille er det dog ikke. Med litt hjelp i tolkningen, kan det faktisk bli en fin filmopplevelse. Redningen for filmen kom noen år senere, da en universitetslærer brukte filmen i sin undervisning i feministstudier og skrev en rosende omtale av filmen og Jaglom. Siden har filmen vokst og vært av stor betydning for mange unge kvinner som føler at filmen treffer dem.

Øyeblikket: En scene som kan være både reell eller en fantasi, men som skildres som en brutal opplevelse for Fred. Han er altså kjæreste med Susan/Noah, og gammelkjæresten Mitch kommer på besøk. Fred sitter sammen med dem og prater, men blir bedt om å gå så de kan være alene. Og det er kjæresten hans som ber ham om å gå. Fred dukker opp igjen med en flaske vin til dem, men blir igjen bedt om å gå. Selv om han er i leiligheten, stopper det ikke det gamle paret i å havne i het omfavnelse. Fred reagerer selvfølgelig på dette, men Susan/Noah virker likegyldig til Freds følelser. Da han truer med å bryte forholdet og gå, reagerer hun bare med et skuldertrekk og forsetter å kysse Mitch. Det er lett å føle med Fred og forstå hans maktesløshet. Men man kan ikke tvinge noen til å være glad i seg.

Lyd og bilde

Et fint, filmlikt bilde i 1.85:1. Filmkorn er nydelig til stede, og filmen har et litt grovt utseende. Det hele føles veldig 70-talls, som selvfølgelig er en god ting. Detaljer er rimelig godt gjengitt, og bluraybildet yter filmen rettferdighet spesielt i de mange nærbildene av ansiktene. Lyden er i mono, og formidler dialogen på en fin måte. Andre lydeffekter er det lite av.

Ekstramateriale

Audio commentary featuring director Henry Jaglom: Herlig kommentatorspor av regissøren. Han deler rundhåndet av erfaringer, opplevelser og tolkninger av filmen. Selv om filmen er en emosjonell reise, hjelper han oss i gang ved å forklare litt om sine tanker rundt rammen til filmen. Dermed blir kommentarsporet dypt personlig og virkelig nyttig.

Henry Jaglom Finds “A Safe Place,” a 2009 video piece in which the director discusses the film: Fint intervju med Jaglom, hvor han forteller at han var påvirket av Antonioni og Bergmann. Han mener at Susan/Noah er en tredjedel Karen Black, som spilte henne i teaterstykket, en tredjedel Tuesday Weld og en tredjedel ham selv.

Notes on the New York Film Festival, a 1971 video interview with Jaglom and director Peter Bogdanovich: Molly Haskell intervjuer de to regissørene som har fått filmen sin med i New York Film Festival, som de eneste amerikanerne. Jaglom stiller med A Safe Place og Bogdanovich med The Last Picture Show. Første del vies Bogdanovich sin film, med visning av klipp fra filmen, mens andre halvdel vies A Safe Place. Det er vanskeligere for Jaglom å velge klipp, siden hans film er en helhet hvor en scene vil være et ekko fra en tidligere scene. Bogdanovich har en mer konvensjonell registil. Intet intervju med Bogdanovich kan foregå uten at han snakker om Orson Welles. Så også her. 28 minutter.

Outtakes and screen tests: Noen outtakes er utbroderinger av scener fra filmen, mens andre er fra scener som har blitt kuttet bort. Faktisk er det ganske interessant å se disse klippene. 25 minutter.

Theatrical trailer: En ganske spesiell trailer til en spesiell film. Den er veldig konsentrert på nærbilder av ansiktet, nesten så man er på vei inn i hodet på karakterene. Klippene er raske, og hele tiden spilles den ene franske sangen fra filmen. To minutter og 51 sekunder.