The Kid

The Kid (Criterion nr. 799)(Blu-ray)

The Kid

USA – 1921 – Charles Chaplin (svart-hvitt) – 53 minutter

Latter og gråt

Nivå 1 (uten spoilers)

The Tramp finner et barn i et smug, og klarer ikke å få plassert barnet hos noen andre. Det ender med at han tar barnet til seg. Årene går og de to blir en familie. De både lever og jobber sammen. Men alle er ikke like begeistret for dette, og den lille familien må slåss for å kunne holde sammen.

Nivå 2 (med spoilers)

Filmen starter med at en enslig mor ikke ser råd for å beholde sitt nyfødte barn. Hun ser en fin og dyr bil parkert, og tenker at disse rike menneskene må kunne ta vare på barnet hennes. Men denne bilen blir stjålet av to skummelt utseende kjeltringer, og da de ser barnet i baksetet, dumper de det i et smug. Her finner The Tramp det, og ender opp med å ta det til seg. Riktignok etter mange morsomme forsøk på å plassere det hos noen som er bedre egnet enn han til å forsørge det.

Barnet viser seg å være en gutt. The Tramp må finne det ut når han blir spurt om hva barnet heter. Han kjapper seg inn på et rom og sjekker ut om det er gutt eller jente. Så kommer han ut og forteller damene som spurte at barnet heter John. Dette er små detaljer som fort kan overses, men som er morsomme for de som får det med seg.

Gutten vokser opp. Han blir en usedvanlig selvstendig og praktisk anlagt gutt. Sammen blir de et godt team, både hjemme og ute. Inntekt skaffes gjennom et innovativt samarbeid. Guttungen knuser ruter og The Tramp kommer tilfeldigvis ruslende rett etter, med ny rute og verktøy for å skifte ut den knuste ruten. De er i evig konflikt med politikonstablene i nabolaget.

Den egentlige faren er en kunstner som stakk fra moren da hun ble gravid. Nå, 5 år senere, er både mor og far vellykkede kulturpersonligheter, han som kunstner, hun som skuespillerinne. I tillegg har hun blitt rik av sin karriere. Hun kjenner et savn etter gutten sin, og tilfeldigvis møter hun sønnen sin, men da uten å vite at han er hennes. Vi forstår nå hvilken vei historien bærer.

Kort sagt skal barnevernet stikke kjepper i hjulene for den fattige, men lykkelige tilværelsen som The Tramp og guttungen har. To kraftige menn tar guttungen fra The Tramp med makt og vil sette ham på et hjem for foreldreløse. Og disse hjemmene vet vi i ettertid ikke er av det gode. Det foregikk mye fælt på disse hjemmene i Norge, og det er ingen grunn til å tro at situasjonene var noe bedre i USA på denne tiden. Men The Tramp er ikke tapt bak en vog og innleder en jakt etter barnevernsbilen, bilen i gatene og The Tramp i full fart over hustakene med politiet i hælene. Han tar igjen bilen, befrir guttungen og jager vekk sjåføren. Allikevel er ikke strabasene over. En dusør som blir utlovet for gutten frister til kidnapping, og på politikammeret blir gutten gjenforent med sin mor. The Tramp har mistet guttungen, og kommer hjem til en låst dør. Han har også mistet leiligheten sin. Utmattet faller han om på trappa, og drømmer om en bedre tilværelse. Drømmesekvensen hvor både han og gutten er engler ender tragisk, med The Tramp skutt ned av politiet. Men i virkeligheten ender det godt, gutten og The Tramp blir gjenforent, og moren med.

Det stusselige rommet som The Tramp bor i, er modellert etter Oliver Twist sitt rom. Lyset faller inn i rommet på samme måte, og er like sparsommelig møblert. Dette rommet er åstedet for mange kloke og morsomme små hverdagssituasjoner, hvor Chaplins geni kommer til sin rett. Under det hele ligger en stor humanisme og kjærlighet. Vel er rommet fattigslig innredet, men forholdet mellom de to er langt fra fattigslig. The Tramp er den mest hengivne far man kan be om, og gutten lider ingen nød når det kommer til omsorg. Samspillet mellom de to i historien, og de to skuespillerne i arbeid, er helt unikt. Filmhistoriens første barnestjerne er presentert for det store publikum.

Øyeblikket: Man skulle vel ha valgt den hjerteskjærende scenen av guttungen som står på lasteplanet og gråter mens han rekker ut armene mot sin kjære landstryker. Men nei. Det er en annen scene som skiller seg ut for meg i denne filmen, både fordi den er morsom og fordi den er så ukorrekt og tankevekkende. The Tramp ser at guttungen er i slåsskamp med en annen, eldre gutt og styrter til for å skille slåsshanene. Rundt dem står en folkemengde og heier på sin favoritt. Da The Tramp ser at guttungen hans vinner, lar han ham fortsette kampen, og blir til og med så engasjert at han oppmuntrer og gir ham tips om hvordan han skal slå. Dette er ekte svart humor, men når man tenker over det er det forkastelig. Det hele får preg av hundekamper eller hanekamper som voksne står og underholdes av, og alt sammen er like forkastelig.

Lyd og bilde

Virkelig topp klasse! Sylskarpt bilde i 1.33:1, med gode kontraster, detaljnivå og dybde. Riktignok er det scener hvor bildet kan være litt matt og uskarpt, men det er unntakene. Lyden er i mono, og består kun av musikk. Denne musikken er laget av Chaplin selv og fint gjengitt. Fantastisk at en film fra 1921 kan fremstå så flott.

Ekstramateriale

New audio commentary featuring Chaplin historian Charles Maland: Godt kommentarspor, ikke av de beste, men vel verdt å få med seg. Han er litt i overkant opptatt av tekniske løsninger og produksjonsdetaljer, men finner også tid til opplysninger om historien, slik jeg liker.

Jackie Coogan: The First Child Star, a new video essay by Chaplin historian Lisa Haven: Chaplin forsto at han hadde å gjøre med en spesiell skuespiller da han spurte Coogan hva han drev med for tiden. Femåringen svarte: ”I am a prestidigitator who works in a world of legerdemain”. Innøvd setning gitt ham av hans far? Hvem vet? Det betyr at han øver på å utføre magiske tricks med hendene sine. Videoessayet dreier seg om Coogans forretninger og skuespillerkarriere. Han saksøker foreldrene, er involvert i dødsulykker og vennen hans blir drept av kidnappere. Ryktet vil ha det til at Coogan ønsket å legge, eller faktisk la, løkken om halsen på morderne under henrettelsen. Han møtte Chaplin sist i 1972. 19 minutter langt videoessay.

A Study in Undercranking, a new program featuring silent-film specialist Ben Model: Denne dokumentaren på 25 minutter er veldig interessant. Det viser seg at filmskaperne på denne tiden, spesielt de som arbeidet med komedie, satte opp hastigheten når de spilte av filmen. Dermed kunne de spille inn filmen på et saktere tempo, som gjorde at det ble lettere å få til timing i vanskelige scener. Her ligger også en av grunnene til at Chaplin var skeptisk til å gå over til lydfilm, for da ville denne muligheten bli borte. Han laget derfor to stumfilmer etter lydfilmens inntog, City Lights og Modern Times. Disse regnes som to av Chaplins beste filmer. Men Chaplin brukte også litt undercranking i filmer som The Great Dictator og Monsieur Verdoux.

Interviews with Coogan and actor Lita Grey Chaplin: Coogans far spilte syv forskjellige roller i The Kid. Coogan forteller at Chaplin var veldig sterk og hadde en ekstremt god balanse. Han var bedre enn en stuntmann ville vært i de risikofylte scenene. Filmen består av komedie og pathos, latter og gråt. Coogan så ikke filmen før i 1937, 16 år etter at den kom. 11 minutter langt intervju. Lita Grey Chaplin spilte den flørtende engelen. Hun ble også hyret inn til The Gold Rush. Senere skulle hun bli gift med Chaplin. Hun forteller at om Chaplin ikke følte seg morsom en dag, sendte han alle hjem og tok fri. 10 minutter langt intervju.

Excerpted audio interviews with cinematographer Rollie Totheroh and film distributor Mo Rothman: Intervjuet med kameramann Totheroh var et mareritt for meg. Som kjent for dem som leser bloggen, liker jeg ikke lydklipp. Kombiner dette med at jeg bare forsto brokker av hva som ble sagt, og resultatet blir deretter. Jeg har ingen kommentar til dette klippet, men gi det en sjanse, kanskje dere forstår bedre hva som sies. Det andre lydklippet er lettere å forstå. Der snakker distributør og samarbeidspartner Mo Rothman om prosessen med å relansere Chaplinfilmene i 1972. Han diskuterer salg og rettigheter. Rothman ble kalt Mighty Mouse i filmindustrien. Intervjuene er på henholdsvis 8 og 10 minutter.

Deleted scenes and titles from the original 1921 version of The Kid: Tre scener ble slettet fra 1921-versjonen for å relansere 1972-versjonen. Personlig føler jeg at de scenene godt kunne slettes. Syv minutter og 21 sekunder. Vi får også se alle tekstplakatene i to forskjellige skrifttyper. Seks minutter og 11 sekunder.

“Charlie” on the Ocean, a 1921 newsreel documenting Chaplin’s first return trip to Europe: Filmavisklipp på fire minutter om sjøturen fra New York til Southampton.

Footage of Chaplin conducting his score for The Kid: Lite klipp på to minutter hvor Chaplin dirigerer orkesteret under øvinger av filmmusikken.

Nice and Friendly, a 1922 silent short featuring Chaplin and Coogan, presented with a new score by composer Timothy Brock: Film laget av Fairbanks med Chaplin og Cooan. Filmen ble gitt som bryllupsgave til venner av Fairbanks. Et ran utføres og Chaplin er helten. Elleve minutter lang kortfilm.

Trailers: 3 forskjellige trailere på til sammen 5 minutter. Det starter med en rotete og merkelig amerikansk trailer, før den tyske, som er mye bedre, overtar. Men det er den nederlandske som skiller seg ut. Alle tar for seg den relanserte versjonen av The Kid som kom i 1972. Den nederlandske er virkelig original. Den lister opp alt som taler mot en gammel Chaplinfilm, som at den er sentimental, en stumfilm, opprinnelig fra 1921 og i svart-hvitt. Og den viser ikke et eneste bilde! Modig. Man får virkelig lyst til å se filmen.

An essay by film scholar Tom Gunning: The Kid var Chaplins første film som brøt ut av kortfilmformatet med sine 53 minutter. Noen kritikere mente at man nå mistet slapstickkomediene og at Chaplin endte som en sentimental klovn. Men publikum elsket filmen. Chaplins bakgrunn kan leses inn i temaene i The Kid. Et OK essay, medium lengde.