La Vie De Boheme

La Vie De Boheme (Criterion nr. 693)(Blu-ray)

La vie de boheme

Finland, Frankrike – 1992 – Aki Kaurismäki (svart-hvitt) – 103 min.

De tre bohemer

Nivå 1 (uten spoilers)

Tre bohemer lever i Paris, en maler, en forfatter og en musiker. De lever fra hånd til munn, arbeider, fester og sjekker jenter. La Vie De Boheme er en klassisk tragikomedie.

Nivå 2 (med spoilers)

Filmen er basert på boken Scènes de la vie de boheme av Henri Murger fra 1848, som også var inspirasjonen til operaen La boheme. På grunn av at boken er så gammel, følte Kaurismäki at det var passende å filme i svart-hvitt. Området som boken foregikk i er nå så fornyet at det ikke minner om et bohemstrøk. Dermed ofret Kaurismäki lojaliteten til romanen, og filmet i Malakoff, et annet område i Paris som er mer tro til stilen som skildres i boken. Huset de tre tilbringer mye av tiden i, var et kondemnert hus som straks skulle rives.

Kaurismäki leste boken i 1976, og bestemte seg straks for at han ville filmatisere den. Det skulle ta 15 år før den var ferdig. Jean Pierre Leaud, som spiller kunstsamleren, sa ja til å spille i filmen uten å ha lest manus. Han behandler dermed Kaurismäki som han behandlet sine favorittregissører Francois Truffaut og Jean Luc Godard.

Kaurismäki sier at alle regissører liker å gi roller til andre regissører i filmene sine. I La Vie De Boheme finner han plass til Samuel Fuller, den amerikanske auteuren bak filmer som Shock Corridor og White Dog. Fuller jobbet som journalist for William Randolph Hearst før han ble regissør. Han møtte ham tre ganger. Hearst er for øvrig modellen for Charles Foster Kane i filmen Citizen Kane, og la Orson Welles for hat etter filmen. Fuller spiller en hard redaktør i La Vie De Boheme. Han er stor fan av Kaurismäki, som han ser på som en formidabel historieforteller som aldri forlater hovedsporet i historien sin.

La Vie De Boheme er en hyllest til klisjeen om den sultende og strevende kunstneren, som lider for kunsten sin. Det er en vaskekte tragikomisk film, hvor det blant de mange morsomme scenene ligger et alvor i bunnen. Folk dør, mister sjansen til kjærlighet og strever i hverdagen, men aldri blir det sentimentalt. Humoren ligger mye i karakterenes reaksjoner på det harde livet. De tristeste situasjoner blir håndtert med uttrykksløse ansikter. Det er som en film befolket av Knut Nærumer. Selv når de koser seg, smiles det aldri. Den eneste som smiler i filmen, er Mimi, og det er bare fordi hun har verdens tristeste øyne.

Rodolfo, maleren, er albansk og har en meget særegen malestil. Han sliter med å selge bildene sine, men er i tro bohemånd lite villig til å kommersialisere seg. Og til slutt får han betalt for staheten sin. En eksentrisk kunstsamler redder ham ved minst to anledninger, og betaler ham rundhåndet for bildene. Da er veien kort til nærmeste restaurant med de to vennene og storslagne fremtidsplaner. Det samme gjelder for forfatter Marx. Ingen vil publisere ham, før en redaktør i Samuel Fullers skikkelse betaler ham godt for å skrive artikler. Men alt er kortvarig, og pengene sløses bort på god mat og god vin. Alle for èn og èn for alle, som de tre musketerer. Den eneste som aldri drar inn penger er musikeren. Men han har tydeligvis noe fra før, siden han kan overta leiligheten til en blakk Marx som blir kastet ut. I alle Kaurismäkifilmer har hunder en stor rolle. Så også i La Vie De Boheme. En herlig og elskelig svart hund ved navn Baudelaire har en stor rolle. Egentlig heter den Laika, og er den seneste generasjonen av Kaurismäkihunder fra tidligere filmer. Baudelaire er trøsten når folk er ensomme eller syke. Mimi har ham oppe i sengen da hun ligger på dødsleiet, og Baudelaire gjør det han kan for å lette den vanskelige tiden med blott å være den han er.

Marx går mye på bar i sin tilværelse som uutgitt forfatter. Bartenderen fungerer som korrekturleser på romanen hans. Marx selv panter flasker han finner i barens søppel i den samme baren. Det gir ham nok penger til tommelfingerstore vinglass, kalt miserable. Så disse miniatyrglassene fantes i virkeligheten. Et stort vinglass ble kalt monsieur og et lite glass ble kalt mademoiselle. Rodolfo finner sin livs kjærlighet i Mimi, og ber henne med på restaurant. På veien dit blir han frastjålet lommeboken, i et Bressoninspirert øyeblikk som kunne vært tatt rett ut av Pickpocket. Heldigvis forbarmer en annen gjest seg over dem og betaler for middagen deres. Men Mimi forstår at økonomisk er det ingen fremtid i Rodolfo, og han mister henne til en mer velbeslått mann. Senere skal hun komme tilbake til ham, men økonomi blir en sentral del av deres samliv uansett. Rodolfo blir deportert tilbake til Albania og forholdet til Mimi ser ut til å være over for godt. Baudelaire blir tatt hånd om av Marx. Rodolfo kommer tilbake til slutt, smuglet inn i bagasjerommet på en bil. Vennene har lojalt ventet på ham. Han finner tilbake til Mimi, men hun blir syk og dør fra ham.

Øyeblikket: En scene som jeg har valgt ut etter å ha sett hvordan den ble laget. Vi er på togstasjonen under avskjedsscenen. Det er en scene som ser helt grei ut, om noe stilisert. Men den er innspilt i en vanlig gate, med minimale ressurser. Vi ser de to kvinnene ta avskjed og togkupèen vises på stasjonsveggen som skygger. Vi ser en mann involvert i en samtale i togkupèen mens han drikker vin og nyter en sigarett. Han sitter på en stol foran lyskasteren og skyggen hans er det vi ser. Så beveger toget seg sakte ut fra stasjonen, mens røyken velter opp fra skinnegangen. Kupèvinduene beveger seg bortover på veggen. Her bærer staben en plate med utskjærte kupèvinduer foran lyskasterne, slik at bevegelsen vises på stasjonsveggen. Røyken skapes med kokt vann som hives på gaten. Lyden skaper inntrykk av en travel togstasjon. Alt dette koster småpenger, i motsetning til 10 000 franc per time for å filme på den virkelige togstasjonen.

Lyd og bilde

Flott, røff presentasjon som passer til karakterenes lurvete livsstil. Svart-hvitt-bildet har god kontrast og dybde, med fint detaljnivå. Filmkorn er synlig. Formatet er 1.85:1, med mono lyd. Dette er en omtrent kun dialogdrevet film, og lydsporet er velfungerende, klart og tydelig.

Ekstramateriale

Where Is Musette?, an hour-long documentary on the making of the film: Den faste Kaurismäki-skuespilleren Matti Pellonpää hevder at dette var den mest krevende innspillingen han har vært med på. Størst utfordring var det å snakke fransk, et språk han slett ikke kan. Løsningen ble å bare lære seg uttalen på de ordene han skulle si. Så han sier replikker gjennom hele filmen han ikke aner hva betyr. Når man skal filme i svart-hvitt må det kartlegges hvilke farger som de filmer som vil gjøre seg i svart-hvitt. Når det gjaldt La Vie De Boheme viste det seg at rødt var en umulig farge å filme, mens blå, grønn og grå var bra farger. 52 minutter lang dokumentar.

New interview with actor André Wilms: Forfatteren spilles av den rutinerte skuespilleren Andrè Wilms, som også spiller Marcel Marx i Le Havre, Kaurismäkis film fra 2011 (også i Criterion). Han er sterkt venstreradikal, derfor fant Kaurismäki ut at han burde hete Marx. Han forteller at Kaurismäki drakk mye, virkelig mye. Han foretrakk å bruke de samme skuespillerne fra film til film, for da slapp han å forklare reglene sine så ofte. 11 minutter langt intervju.

A booklet featuring an essay by critic Luc Sante: Essayet er passe langt og skrevet av en mye brukt skribent hos Criterion Collection. Han mener filmen er befriende fri for ironi og nostalgi, selv om filmen på en måte foregår både i nåtid og fortid. Produksjonen er like sparsommelig som livsstilen til karakterene. Resultatet er en trist og morsom film, og en av Kaurismäkis beste.