Bicycle Thieves

Bicycle Thieves (Criterion nr. 374)(Blu-ray)

Bicycle Thieves

Italia – 1948 – Vittorio de Sica (svart-hvitt) – 89 minutter

Bare en sykkel

Nivå 1 (uten spoilers)

I et etterkrigs-Italia med stor arbeidsledighet, er det rift om alle slags jobber. Antonio Ricci stiller opp i arbeidskø hver morgen, og en dag får han napp. Det er en ledig stilling som plakatopphenger. Det eneste kravet er at han har en sykkel, men hans er pantsatt. Han holder tyst om det, og får jobben. Kona lar ham pantsette det fineste sengetøyet slik at sykkelen kan hentes ut. Men allerede første dagen blir sykkelen hans stjålet, og fremtiden er igjen mørk. Alt avhenger av at han og sønnen får igjen sykkelen.

Nivå 2 (med spoilers)

Dette var en forferdelig tid for vanlige arbeidsfolk, som skulle gjentas i 80-tallets Thatcher-England og for den saks skyld i Europa i dag. Det er arbeidsgivers marked som blir portrettert, her står arbeidstagere med lua i hånden. De har ingen makt, men mye frustrasjon. Ingen er i posisjon til å diskutere lønn eller arbeidsvilkår, da det er nok av folk som vil ha jobben din om du ikke tar den betingelsesløst. Det ser vi et eksempel på da Antonio nøler litt på grunn av den pantsatte sykkelen hans. En kamerat er straks på hugget og kan fortelle at han har sykkel og er klar til å steppe inn straks.

Klasseproblematikken er et vesentlig tema i Bicycle Thieves. Man kan jo spekulere i om en rik mann ville ha blitt avfeid hos politiet slik Antonio blir. På en måte blir Antonio tvunget til å stjele en sykkel for å ha sjanse til å beholde jobben. Hans mulighet til å finne sykkelen igjen, ligger i solidariteten i klassen hans. Flere venner blir med Roma rundt for å identifisere sykkelen hans. Da det gjennomorganiserte markedet for stjålne sykler viser seg å være ugjennomtrengelig, må Antonio ty til mer drastiske tiltak. Sykkelen blir et symbol på arbeid, og dermed på alle de positive effektene det å ha et arbeid fører med seg. Og uten er du ingenting.

Denne filmen var lenge lansert under navnet The Bicycle Thief, men har i de senere år (les: fra Criterions DVD-utgivelse for en del år siden) gått under navnet Bicycle Thieves. For det er jo flere enn èn sykkeltyv det handler om. Før Antonio stjeler en sykkel mot slutten av filmen, er det jo en mann som har stjålet Antonios sykkel. Bicycle Thieves ligger nå på 33. plass på listen over Sight and Sounds liste over tidenes beste filmer. Dette er en meget anerkjent og grundig liste, hvor det lages en ny hvert tiende år. I 2012 ble for øvrig Citizen Kane detronisert for første gang på 50 år, og måtte overlate plassen til Vertigo.

Roma har aldri blitt fremstil på film på denne måten. Vi er til stede helt nede på gateplan, tett inntil veggene. Vi får være med på de store og trafikkerte veiene og de mer ukjente fattigkvarterene. Alt filmet i nydelig svart-hvitt. Tempoet er ganske langsomt, slik at man får tid til å ta inn både scene og atmosfæren. For meg er det den beste måten å invitere meg inn i en film på. Moderne og hektiske klipp lar meg ikke få tid til å engasjere meg i filmens karakterer. Skuespillerne er amatører i stor grad, men jeg må si at Antonio har et ansikt og mimikk som gjør at han ikke trenger å si alt han tenker. Filmen er så humanistisk og godt bygget opp at det ikke er vanskelig å leve seg inn i situasjonene og reaksjonsmønsteret.

Det som slår meg etter å ha sett filmen flere ganger, er at filmen først og fremst er en skildring av et far-sønn forhold, fremfor en fortelling om en sykkel som blir stjålet og må finnes igjen. I sentrum av fortellingen står Bruno og Antonio. Ved senere gjennomsyn legger jeg merke til hvordan Bruno alltid har et blikk på sin far, og forsøker å leve opp til Antonios forventninger til ham. Bruno ser på hele situasjonen som en oppgave de to skal klare sammen som et team, og derfor er skuffelsen så stor når Antonio ved flere anledninger tar hele byrden på seg selv og utestenger Bruno. Bruno vil være med i gode og onde dager. Han er villig til å avstå fra å spise den gode maten på restauranten da Antonio snakker om hvordan de rike kan spise bedre enn dem. Bruno tolker dette bokstavlig, og legger ned sitt smørbrød for å hjelpe økonomien deres. Som om det skulle hjelpe.

Bicycle Thieves har rykte på seg for å være en lavbudsjettsfilm, med kun amatørskuespillere og uten manus. Ingenting stemmer helt, og spesielt ikke at det er en lavbudsjettsfilm. Det var en godt planlagt film med massevis av statister og flere kameraer. Regn ble forsørget med store set-pieces som inkluderte regn besørget kunstig og andre manipuleringer av det naturlige. Men det ble filmet on location, det er sant. Alle uteliggerne i kirken er ekte uteliggere, til stede for å få mat og stell. En annen myte er den om at det ble plantet sigarer i lommen på guttungen som spilte Bruno, slik at han skulle gråte når ”tyveriet” ble avslørt. Den hjerteskjærende gråten ble festet til film og brukt i scenen hvor faren blir arrestert. Barnestjernen kan som voksen fortelle at de Sica var ytterst hensynsfull med ham og var vennlig med alle på settet.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema er Shoeshine, Ken Loach eller Mike Leighs filmer, Dardennebrødrenes filmer eller Germany Year Zero.

Øyeblikket: En liten scene som setter temaet inn i kontekst og gir oss en forståelse av dimensjonen på problemene i Italia på denne tiden. Antonios kone har pantsatt sengetøyet og fått kontanter til å hente ut sykkelen. Slik sett er scenen ferdig, men kameraet følger allikevel ekspeditøren som mottok sengetøyet. Han går inn på et enormt lager og klatrer opp en stige for å legge sengetøyet på plass i en hylle. Lageret er flere etasjer høyt, med sengetøyruller i tusentalls stablet vekk. Tusenvis av romerske familier har altså måttet pantsette nødvendige ting for å klare seg.

Lyd og bilde

Denne gamle nyrealismefilmen er filmet i 1.37:1. Ingenting innen film er så flott som en gammel svarthvitt-film i ypperlig stand, og det får vi servert i Bicycle Thieves. Kontrast og skarphet er strålende. Detaljene er fint gjengitt, og filmen er stort sett fri for skader. Imponerende visuell presentasjon av en snart 70 år gammel film. Lyden er klart gjengitt i mono.

Ekstramateriale

Working with De Sica, a collection of interviews with screenwriter Suso Cecchi d’Amico, actor Enzo Staiola, and film scholar Callisto Cosulich: På tiden hvor de Sica startet arbeidet med The Bicycle Thieves, var han inne i sin verste periode som skuespiller. Han fikk ingen jobber, og på landsbygda tok de vekk navnet hans fra plakater da de trodde at navnet hans brakte ulykke. 23 minutter lang dokumentar.

Life as It Is, a program on the history of Italian neorealism, featuring scholar Mark Shiel: Nyrealismens mandat var å vise livet slik det var. Dette var kontroversielt, da mange mente at dette ikke hadde noen plass i film, og de borgerlige mente at fattigdom ikke skulle vises på film. Mussolini styrket kinoen i sin periode. Dette var ressurser som kom nyrealismeregissørene til gode. De ungikk avansert klipping, da kameraet som sagt skulle filme livet slik det var. Temaene dreide seg ofte om mennesker som var maktesløse og om ensomhet, om menneskemengders godhet eller aggresjon. Rome Open City var en suksess, men nesten ingen andre nyrealismefilmer gjorde det bra. Felles for dem var at de ofte gjorde det bedre internasjonalt enn nasjonalt. Men kritikken kom fra flere sider. Venstresiden mente at nyrealistiske filmer ikke kunne handle om annet enn arbeiderklassen. Derfor ble filmer som Voyage to Italy omdiskutert. Zavattini linker nyrealismen til flere tredje verden regissører som Satyajit Ray. Han skaper også en forbindelse til filmer som Primary og Don’t look back. 40 minutter.

Documentary from 2003 on screenwriter and longtime Vittorio De Sica collaborator Cesare Zavattini, directed by Carlo Lizzani: Dette er en dokumentar om Zavattini, en kapasitet i italiensk film og kulturliv på 56 minutter. Han samarbeidet tett med de Sica. Han var en humanist og journalist. Hans filmer som manusforfatter irriterte høyresiden. Han sier på sine eldre dager at han ikke interesserer seg for kunst lenger. De som nyter og produserer kunst skjuler seg bak dette, for å slippe å ta del og ta stilling til livet lenger. Veldig fin dokumentar, med noen hysterisk morsomme innslag med Roberto Benigni.

A booklet featuring an essay by critic Godfrey Cheshire and reminiscences by De Sica and his collaborators: Chesire framsetter en modig påstand når han sier at alle filmer kan spores tilbake til enten Citizen Kane eller The Bicycle Thieves. Citizen Kane på grunn av det originale og nyskapende, Bicycle Thieves for humanismen og realismen. Han er også inne på at filmen skifter fokus fra sykkeljakten til far-sønn-forholdet. De Sica snakker om hvordan han besatte filmen med skuespillere, noe som er interessant og fornøyelig. Vi får også lære at det finnes en alternativ versjon av filmen i Russland, hvor det blir lagt til en scene med body-doubles. Her går hovedpersonene på et kommunistmøte på slutten av filmen. Fascinerende at noen kan ta seg til rette med en regissørs åndsverk på denne måten, uansett hvor i tråd med tematikken det måtte være.