In a Lonely Place

In a Lonely Place (Criterion nr. 810)(Blu-ray)

In a lonely place

USA – 1950 – Nicholas Ray (svart-hvitt) – 93 minutter

Ensom i sitt raseri

Nivå 1 (uten spoilers)

Dixon Steele er manusforfatter i Hollywood, og blir dratt inn i en drapssak. Han er den siste som hadde kontakt med en ung jente som blir funnet drept. Men en vakker kvinne gir ham alibi, og faller senere for Dix. Men er hun helt sikker på at Dix ikke har drept jenta? Han har et voldsomt temperament som hun selv får føle på kroppen.

Nivå 2 (med spoilers)

In a Lonely Place er en glitrende film noir, men er også en film om en kvinne og hennes forhold til en voldelig mann. Den beskriver vold i hjemmet og kvinners utsatte stilling prisgitt en manns overlegne fysikk og skremmende atferd. På den måten oppleves In a Lonely Place som en banebrytende film. Jeg føler at filmens tittel kan ha to relevante tolkninger. Den beskriver en manns ensomhet fanget i et mørkt sted skapt av sitt raseri, men også en kvinnes fengsel prisgitt en partners voldsomme temperament og hennes frykt for å bli skadet av den hun elsker.

Filmen starter med at vi ser veien utfolde seg foran bilen, sett gjennom Dixon Steeles øyne. Samtidig ser vi øynene han i bakspeilet, slik vi konstant skal se ham gjennom andres øyne gjennom filmen. Han er vår hovedperson, men samtidig får vi balansert vårt syn på ham gjennom hvordan andre oppfatter ham. Regissør Nicholas Ray har et antropologisk syn på Hollywoodmiljøet og folk som jobber litt bak stjernene, som manusforfattere, agenter og produsenter. Det er viktig å klatre i hierarkiet. Dix ser ned på andre, han mener han er god og andre bekrefter det. Etter seks minutter har han demonstrert sin aggresjon to ganger.

In a Lonely Place er, ved siden av å være en film om en manns problemer med temperamentet sitt, også en film som kommenterer Hollywood. Filmen nevnes ofte sammen med andre filmer om Hollywood fra samme tid, som All about Eve og Sunset Blvd. Den berører temaer som kvalitet, kommersialisme, status og hierarki. Selv om Dix utviser en arroganse mot noen mennesker i systemet, har han empati for andre som befinner seg langt ned på rangstigen, slik som den alkoholiserte skuespilleren. Selv nyter han stor respekt, og vi forstår at når han får det til, er han en av de ypperste manusforfatterne i Hollywood. Han hater populærkulturen, og erter Mildrid for hennes dårlige smak. Hans status gjør apparatet rundt ham mer tilbøyelige til å unnskylde ham for han voldelige framferd. Det står alltid noen klar til å glatte over.

Dix gjør det ikke lett for seg selv i avhøret med politiet. Han ser ut til å se det hele som et spill. Her er det to menn som måler hverandre, omtrent som de spiller sjakk. Han har muligheten til å samarbeide, men velger heller å svare ”smart” enn å oppføre seg som forventet. Dix virker veldig fornøyd med seg selv da han kan konstatere at ”han selvfølgelig fortalte sin historie best”. Det er bare Dix som regner det som en seier, alle andre ser at han har viklet seg mer inn i saken han så lett kunne blitt sjekket ut av.

I et Hollywoodklima hvor folk er redde for jobbene sine, ligger det en generell mistro og mangel på tillit til hverandre. Dette siver også over til den private sfæren. Se hvor langsomt og nølende Dix og Laurel kommer hverandre i møte. Flørtingen deres bærer preg av ”smarte” replikker og av å holde alle muligheter åpne. De er begge interessert i et forhold, men er enda mer interessert i ikke å vise kortene for tidlig. Dix er den mest ivrige, og når han har bestemt seg, ligger det en underliggende desperasjon i han kurtisering. Han påpeker at han vet hvor hun bor mens han kjærtegner halsen hennes, men mest av alt oppleves kjærtegnet som truende. Menn som legger hendene rundt en kvinnes hals er et gjennomgående tema i filmen. Og blikket til Dix skaper usikkerhet hos kvinnene om det er han selv som gjør det eller når han får andre til å gjøre det. Kvinner mener Dix ikke er helt som han skal, mens menn forsvarer Dix og snakker om de gode kvalitetene hans. Her har vi en grunnleggende og kjønnsbasert forståelse av hvor truende han kan virke.

Nøkkelen til hvorfor Dix eksploderer, ser ut til å henge sammen med situasjoner hvor andre vet mer enn ham, om ham selv. Både sluttscenen hvor han tar kvelertak på Laurel, slåsskampen hvor han nesten dreper den unge mannen og restaurantscenen hvor han slår sin beste venn, kan spores tilbake til dette. Dix føler seg lurt, og enda verre, gått bak ryggen på. Han blir forvirret, skuffet og usikker på hvor han står. Da klikker det.

Litt om kjønn og syn på Dix. Menn unnskylder ham med bakgrunn i at han er kreativ og omtrent et geni. Han er nærmest unnskyldt sin voldelige oppførsel mot kvinner, som er dokumentert gjennom flere anmeldelser til politiet. Mel er så glad for at Dix og Laurel skal gifte seg, for da vil han roe seg. Oppførselen hans blir bagatellisert. Laurel, derimot, innrømmer overfor Silvia at hun er redd Dix, og Silvia sier flere ganger at hun bør gå fra Dix. Kvinnene føler mye mer på alvoret i personligheten hans, det gjør også massøsen til Laurel. Altså er det et fellestrekk som er knyttet til kjønn, i hvordan mennesker rundt Dix ser på ham.

Filmen skiller seg vesentlig fra boken på spesielt to felt. Det ene er at vi i filmen er usikre på om Dix faktisk har drept Mildrid, om han har det i seg. I boken gjøres det klart at han er uskyldig. Det andre er at boken slutter med at Dix dreper Laurel i krangelen som i filmen slutter før det går så galt.

In a Lonely Place er en spesielt god film. Det er en tematisk dybde her og en villighet til å gå inn i minelagte farvann, som føles veldig moderne. Å se et ikon som Humphrey Bogart portrettert på en så negativ måte er veldig interessant. Dixon Steele er en nyansert mann med mange forskjellige trekk. Han er også en mystisk mann, med en kverulerende side som kanskje ikke bare kommer av hans arbeid som manusforfatter. In a Lonely Place er en film som føles farlig og alvorlig hele tiden, og som slettes ikke har noe av dette ufarlige som en del kjente film noir kan ha. Nicholas Ray lager gode og annerledes filmer, og jeg begynner å forstå hvorfor Godard var så begeistret.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema er A Streetcar named Desire, Raging bull, Rebecca og Sunset Boulevard, av ulike grunner.

Øyeblikket: En scene er selvskreven som Øyeblikket for meg. Den summerer opp filmen og dens tema på en glimrende måte. Samtidig er den så rå og overraskende i sin brutalitet og alvor, at den føles som om den hører hjemme i en mye nyere film. En så naken og visuelt voldsom scene er sjelden kost i en film fra tidlig 50-tall. Opptakten er at Dix blir rasende og kjører av gårde. Laurel får så vidt kastet seg med i bilen. Dix kjører fort og skjødesløst langs veien, mens han bearbeider frustrasjonen sin over å ikke ha blitt informert om at Laurel har hatt et nytt møte med politiet. Han er en tikkende bombe. Etter en nestenulykke framprovosert av Dix sin halsløse kjøring, blir han konfrontert av en ung mann. Dix øser all sin aggresjon over den unge mannen, og slår ham halvt i hjel. Ikke nok med det, men han løfter opp en stein for å slå den bevisstløse gutten i hjel. Kun Laurel skrik river han ut av situasjonen, og han kaster steinen fra seg. Akkurat det øyeblikket, hvor Dix sitter overskrevs på mannen med steinen i neven, hevet og klar til slag, summerer opp hvor alvorlig aggresjonsproblemet til Dix er.

Lyd og bilde

Bildet er et resultat av en 2k restaurering, og det ser helt himmelsk ut. Jeg finner ingen svakheter med bildet, verken i sortnivå, kontrast, detaljrikdom og skarphet. Jeg gir det toppkarakter. Filmkorn er til stede, og gir oss den deilige filmfølelsen. Detaljene popper opp, både foran og bak i bildet. Kontrasten er nydelig, og gir oss en flott svarthvitt-opplevelse. Lyden er naturlig og glassklart gjengitt. Teknisk er dette en av de bedre 50-tallsfilmer jeg har sett. Bildeformatet er 1.33:1 og lyden er mono.

Ekstramateriale

New audio commentary featuring film scholar Dana Polan: Helt fantastisk. Proppfull av god informasjon, bakgrunnshistorier og tolkninger. Han snakker jevnt, omtrent hele tiden. Noen ganger opplever man at kommentatorer har pauser og vi får høre lyden fra filmen, uten at det sies noe vesentlig eller noe som skal illustrere et poeng. Det slipper vi her. Et av de bedre sporene jeg har hørt.

I’m a Stranger Here Myself, a 1975 documentary about director Nicholas Ray, slightly condensed for this release: Her følger vi Ray mens han veileder studentene sine, under innspillingen av en film. Bortsett fra et godt intervju med Natalie Wood, er det ikke så mye spennende her. 40 minutter.

New interview with biographer Vincent Curcio about actor Gloria Grahame: Dette var interessant. Her får vi høre noe av historien om en skuespillerinne jeg ikke har noe kjennskap til fra før, men det er en spennende historie. Dette er en skuespillerinne som fikk sitt gjennombrudd med denne filmen. Hun hadde en eiendommelig oppførsel. På settet satt hun for seg selv og mumlet. Kanskje øvde hun på replikkene? Hun tok også plastiske operasjoner, etter sigende for å få et mer uttrykksløst ansikt, som publikum kan legge sin egen tolkning i. Hun måtte jo vært en drømmeskuespillerinne (eller modell) for Bresson. Hun skiftet også hårfrisyrer, hårfarge og stil konstant. Hun var gift med Ray og måtte skrive under en kontrakt om sin oppførsel mot regissøren på settet. Det var et turbulent ekteskap, og i løpet av innspillingen ble de separert. Allikevel var de svært profesjonelle under innspillingen. Grunnen til bruddet skal ha vært at hun lå med Rays sønn fra et tidligere ekteskap. Denne nokså lugubre historien ble holdt utenfor avisene. Etter en god periode endte hun opp med småroller resten av karrieren. 16 minutter langt.

Piece from 2002 featuring filmmaker Curtis Hanson: Et av to skuffende elementer i ekstramaterialet, kanskje på grunn av mine store forventninger til en kommentar av Curtis Hansson. En så habil regissør hadde jeg forventet mer av. Dessverre lirer han bare av seg klisjeer og selvfølgeligheter, som bare minner meg på hvor forspilt dette intervjuet er. I tillegg er jeg ikke enig i de betraktningene han gjør. Veldig skuffa, som dere skjønner. 20 minutter.

Radio adaptation from 1948 of the original Dorothy B. Hughes novel, broadcast on the program Suspense: En noe forvirrende radioadapsjon av historien, siden stemmene er litt vanskelige å skille. Uansett; hovedforskjellen på adapsjonen og filmen er at Laurel faktisk blir drept av Dix på slutten.

Trailer: Synes den var svak. Jeg følte at scenene som ble vist ble mildnet og fremstilt som noe annet enn det de uttrykker i filmen. To minutter og 30 sekunder lang.

An essay by critic Imogen Sara Smith: Veldig godt essay. En meget personlig film for både Ray og Bogart. Bogart produserte filmen via sitt selskap Santana Productions, og Ray skrev personlige trekk og opplevelser inn i manuset etter hvert som filmen skred frem. Smith beskriver filmen godt fra en Hollywoodvinkel.