La Notte

La Notte (Criterion nr. 678)(Blu-ray)

La Notte

Italia – 1961 – Michelangelo Antonioni (svart-hvitt) – 122 minutter

Om arkitektur

Nivå 1 (uten spoilers)

La Notte er film nummer to i trilogien som ble startet med L’Avventura og avsluttet med L’Eclisse. Trilogien går under navnet ”fremmedgjøringstrilogien”. Lidia og Giovanni er et ektepar som virker tømt for intimitet og spenning. Giovanni er lidenskapsløs og resignert, og Lidia har tatt til seg disse følelsene. Det moderne menneskets fremmedgjøring i det moderne samfunnet er temaet i La Notte.

Nivå 2 (med spoilers)

Giovanni er en forfatter, aktuell med ny bokutgivelse. Men han er likegyldig til utgivelsen, og karrieren sin generelt. Denne holdningen har smittet over til hvordan han ser på hele livet sitt, eventuelt har holdningen gått motsatt vei. Hans kone Lidia har tatt til seg den samme lidenskapsløse holdningen. De virker slitne og humørløse, med et kynisk blikk på livet. De kjeder seg, og fyller bare tiden med tilfeldige aktiviteter. Som Lidia sier, ”noe må man gjøre”, da hun foreslår å gå ut. Hun forsøker å anspore til en samtale, provosere ektemannen litt, eller påkalle hans oppmerksomhet med berøringer. Han, derimot, er veldig selvsentrert og klarer ikke å forholde seg til følelser. Dette er kjernen i det Antonioni forsøker å formidle.

La Notte er en film som er ganske åpen og vag i sin formidling av tema, så det er rom for å hente ut sine egne tolkninger. Men arkitektur bør være en bestanddel i tolkningen. Den illustrerer det moderne menneskets fremmedgjøring, men det er ikke så enkelt at Antonioni er negativ til moderne arkitektur. Han har uttalt at han synes både bygningene og industriområder er vakre estetisk sett. Men det gjør noe med oss og oppførselen vår. Ikke nødvendigvis negativt, men den har en påvirkning.

Ekteparet er døde på innsiden. Et paradoks er at Antonioni etter sine tidligere filmer nå fikk tilgang på større budsjetter, og hadde råd til å hente inn stjerner som Marcello Mastroianni og Jeanne Moreau. Men i stedet for å bruke deres stjernekvaliteter og gode skuespillerevner, ber han dem om å ikke spille. De formidler replikkene sine livløst, bare noen hakk mer levende enn Bressons ”modeller”. Dødsfallet til deres felles venn, illustrerer deres eget døde indre liv. Hvor ille det har blitt summeres for meg opp av to nøkkelscener. Den ene består av setningen Giovanni sier, når det dreier seg om Lidias omgang med en annen mann, kanskje uskyldig, kanskje ikke. ”Det var ingen sjalusi i det jeg sa. Det er problemet”. Den andre scenen er ganske lang. Lidia leser høyt for Giovanni fra et kjærlighetsbrev. Her proklamerer et menneske sin ubetingede kjærlighet til et annet menneske, med dyptfølte og høytflyvende vendinger. Da hun har lest ferdig spør Giovanni hvem som har skrevet brevet. Hun svarer at det er det han som har gjort, til henne.

Hvis vi tenker etter, er det et motsatt kjønnsrollemønster vi ser i første halvdel av filmen. Lidia går gatelangs, mens Giovanni venter hjemme. Hun streifer rundt i forstedene, hvor det er mindre urbant enn i sentrum. Til tider opplever hun det truende, med unge menn som slåss og følger etter henne. Samtidig er det tydelig at hun nærmest andpusten er fascinert og tiltrukket av spenningen. Hun søker videre utover fra sentrum, og tar del i aktivitetene de økonomisk mindre privilegerte morer seg med. Men når fascinasjonen tar slutt, ringer hun sin mann og får ham til å hente seg. Han har ingen interesse av en slik ”omvisning”.

Antonioni velger å ha kameraet på en viss distanse fra sine karakterer. Slik unngår han sympati og følelser for dem i like stor grad som et kamera tettere på ville generert. Han er også opptatt av lyd. Siden lyden blir lagt på i etterkant, kunne han velge stemmene til skuespillerne sine og velge lydeffekter fritt. Antonioni bruker også stillhet aktivt. I andre halvdel av filmen rammes mange karakterer inn i kvadrater innen andre kvadrater. For eksempel ved å bruke vinduer og sprosser. Slik forsterkes en følelse av ufrihet og begrensning i livene deres. De føler seg fanget i livet sitt, og vet ikke hvordan de skal frigjøre seg. Dette er spesielt tydelig i flere scener under festen hos millionæren mot slutten av filmen. Der er det også flere scener hvor de involverte betrakter hverandre fra avstand, uengasjerte i ganske så definerende situasjoner når det gjelder parforhold. Giovannis utroskap ser ut til å stamme fra kjedsomhet.

En veldig stor del av filmens visuelle uttrykk dekkes opp av arkitektur, og menneskene blir små i bildet. Store flater med fasader brytes opp av trange smug for karakterene å bevege seg inn i. Karakterene blir ofte filmet nedenfra og opp, med arkitekturen tårnende opp bak dem. Dette gir arkitekturen en fremtredende rolle i det visuelle uttrykket. Denne måten å presentere arkitektur på er felles for alle filmene i trilogien. I L’Avventura får arkitekturen en stadig større rolle i bildet, til hovedpersonen er totalt omgitt av fasader og bygninger mot slutten. I La Notte lager refleksjonene i speil og vindusflatene kopier av menneskene.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema er selvfølgelig de andre filmene i trilogien, L’Avventura og L’Eclisse, men også Nights of Cabiria og La Dolce Vita av Fellini.

Øyeblikket: Som nevnt tidligere, leser Lidia høyt en lang passasje fra et kjærlighetsbrev. Det er Giovanni som har skrevet det til henne for noen år siden. Det at han ikke kjenner det igjen, forteller meg at han har mistet kontakten med lidenskapen generelt, og kanskje spesielt i forhold til henne. Uansett er det trist at han har forandret seg så mye, eller valgt bort den siden av livet. All hans energi nå går med til kyniske og likegyldige betraktninger på livet, i stedet for disse ildfulle og oppslukende ordene som han brukte den gang.

Lyd og bilde

La Notte fyller hele skjermen i 1.85:1 og har et monolydspor. Bildet er restaurert fra 4k, og ser helt vidunderlig ut. Mye av filmen foregår om natten og er avhengig av god kontrast, noe vi heldigvis får servert. Det svarte er ordentlig svart, og det hvite er blendende hvitt. Detaljer er meget godt gjengitt, og skarpheten er upåklagelig. Denne filmen har de skarpeste og vakreste svart-hvitt bildene jeg har sett. Lyden er lagt på i etterkant og fremstår klar og atmosfærisk.

Ekstramateriale

New interview with film critic Adriano Aprà and film historian Carlo di Carlo: La Notte er en strengere og krassere film enn L’Avventura og L’Eclisse. Carlo har et bastant utsagn om at nøkkelscenen i filmen, altså en scene som kan gi oss bedre forståelse av filmens budskap, er da Lidia plukker løs fasaden på muren ganske tidlig i filmen. Den gamle arkitekturen i filmen blir portrettert som menneskelig, mens den moderne er mer kald. Denne kontrasten blir gjentatt flere ganger i filmen. Første gangen er åpningsbildet, hvor vi ser en 1800-talls bygning rett ved den moderne Pirelliskyskraperen.

New interview with professor Giuliana Bruno on the role of architecture in La notte: Filmen kan også sees som en omvisning i moderne arkitektur, i Milano i 1961 av en kvinne. Hva er det å være en moderne byborger? Vi ser arkitektur som har en flat, abstrakt stil. Dette blir en intern skildring av karakterene. Vi som tilskuere blir en del av byen, slik Lidia ønsker å være til stede i byen. Arkitekturen fordrer nye måter å oppføre seg på. Den moderne oppførselen spilles ut mot arkitekturens fasader. Den speiles i glass og vann. Antonioni behandler altså byen som et landskap. Filmen begynner med en kameraføring ned en fasade, for øvrig på Pirelliskyskraperen. Den avslutter med en sideveis panorering i et åpent landskap. Interessant dokumentar på 31 minutter.

Trailer: Ganske så misvisende. Den gir inntrykk av mer story, mer liv, musikk, intriger og spenning. 3 minutter og elleve sekunder.

A booklet featuring an essay by critic Richard Brody and a 1961 article by director Michelangelo Antonioni: Første del av heftet består av et rimelig godt essay av Richard Brody. Det legger vekt på arkitekturen og fremmedgjøring som tema i filmen. Essayet er greit nok innholdsmessig, men noe komplisert skrevet slik at det ikke flyter så godt. Andre del er et essay av av Antonioni selv. Han beskriver prosessen hvor filmen kom til. Når det gjelder filmens innhold, legger han mer vekt på menn og kvinners egoisme og forhold til følelser. Meget interessant.