The Passion of Jean of Arc

The Passion of Joan of Arc (Criterion nr. 62)(DVD)

Frankrike – 1928 – Carl Theodor Dreyer (svart-hvitt) – 82 min

Gal eller Guds sendebud?

Nivå 1 (uten spoilers)

Jeanne d’Arc (fra nå av Joan of Arc), er kjent for de fleste av oss. Gjeterjenta som ledet franske soldater i hundreårskrigen mot engelskmennene, og hevdet at Gud selv snakket til henne. Hun ble tatt til fange og beskyldt for blasfemi av engelskmennene. Engelskmennene okkuperte store deler av Frankrike, blant annet Paris. En høring avholdes, og filmen dreier seg om disse timene.

Nivå 2 (med spoilers)

Regissør Carl Theodor Dreyer starter filmen med å filme dokumenter fra høringen, originalbøkene som historikere har bygget sin forskning på. Dette gir oss et inntrykk av at det vi skal få se er historisk korrekt, men det er ikke tilfelle. Dreyer tar seg friheter der hvor han føler det gagner filmen. Alle replikkene som sies i filmen, ble sagt i virkeligheten. Det ble utført 22 forhør over flere måneder, mens Dreyer koker det hele ned til èn dag. At Joan nekter å svare på spørsmål om sine åpenbaringer, er det heller ikke holdepunkt for i dokumentene.

Det er altså engelskmennene som ønsker å få Joan of Arc dømt for blasfemi og fravristet all autoritet som hærleder. Som vi ser mot slutten av filmen, mislykkes dette da hun blir opphøyd til martyr, og hennes død mobiliserer menneskemengden til opprør mot soldatene. Engelskmennene kjennetegnes ved hjelmer som vi kjenner igjen fra verdenskrigene på 1900-tallet. Mannspåkledningen hennes blir et nøkkelspørsmål i saken. Dokumenter viser at heksebeskyldninger var sentralt i saken, men Dreyer valgte å holde det utenfor filmens tema. Dette var før hekseprosessene skjøt fart i Europa, så slik sett var engelskmennene ekstremt tidlig ute i tilfellet Joan of Arc. Et annet kjernespørsmål var åpenbaringene som Joan påstår å ha. Hvis Gud har snakket direkte til henne, har Gud hoppet over Kirken, noe som gjør Kirken til et irrelevant mellomledd. Det kunne den ikke la bli stående, og dette måtte tilbakevises.

Samtidig ville det bli en dårlig sak for Kirken å ikke støtte den åndelig utvalgte jenta, men heller støtte den engelske okkupasjonsmakten. Kjernen ble å gripe Joan i å hevde at hun hadde syndsforlatelse. Det er det bare Gud som kan gi, og ingen kan hevde å ha det før sin død. Derfor presset inkvisitørene hardt på dette. Joan of Arc klarte å finne det eneste rette svaret, som forbløffet vitnene den gangen. ”Hvis jeg har det, må Gud holde meg der (i den tilstanden). Hvis jeg ikke har det, må Han gi meg det”.

Hovedinkvisitør Massieu tyr til forfalskning for å lure Joan i fellen. Han får forfalsket et brev fra Joans konge Charles, og ved hjelp av dette vinner han Joans tillit. Slik blir hun ledet inn i farlige farvann. Under trussel om tortur skriver hun under på en erklæring. Denne går hun senere tilbake på, siden hun føler at hun har vendt seg bort fra Gud. Da blir bålbrenning neste for henne.

Før dette skal skje blir hun hånet av de engelske soldatene, og dette er en direkte parallell til det Jesus opplevde, helt ned til detaljer som kongekronen. Hun blir også hånet verbalt tilsvarende Jesus (Så dette er jødenes konge!), bare i hennes tilfelle om hennes hærlederegenskaper. Hun blir også skamklippet.

The Passion of Joan of Arc er aller mest kjent for sine ekstreme nærbilder og hyppigheten av dem. Dette var for å riste litt i publikum, få dem til å føle hvordan det var å være Joan of Arc. Dreyer bryter også anerkjente regler for kameraplassering og klipping. Her klippes det slik at reglene for synslinjer ikke følges. Joan kan se mot høyre, og vi forventer da at personen hun ser på, ser mot venstre. Det skjer ikke nødvendigvis her. Han kan også se mot høyre eller rett fram. Dette skaper uro i oss. Så også med veldig uvanlige kameravinkler og mye bruk av lav kameraposisjon. Å filme noen nedenfra og opp skaper en følelse av at de tårner over deg, slik Joan må ha følt det.

Joans store avgjørelse baner veien for hennes store seier, martyrdøden. Hun får sin etterlengtede nattverd før henrettelsen. Flere av hennes fiender har nå fått sympati for gjeterjenta. Det var egentlig uhørt at noen som blir dømt for blasfemi får lov til å ta del i nattverd. De skal sendes på sin vei uten Guds beskyttelse. Var Joan Guds tjener på jorden, og snakket han til henne? Hun hevdet jo at hun hørte ham inne i hodet sitt, og det foreligger teorier om at Joan antagelig led av paranoid schizofreni. På denne tiden ble det forklart med at de i verste fall var en heks, i beste fall et barn av Gud.

Renèe Falconetti sin rolletolkning i The Passion of Joan of Arc går for å være en av de aller beste prestasjonene i filmhistorien. Hun er til stede i veldig mange scener i filmen, og de ekstreme nærbildene krever svært mye av inderlighet og skuespill. Hun virker nesten å være i en transe, og det er virkelig en uovertruffen prestasjon. Dreyer forbød all sminke og pudder og munkefrisyrene var ekte. Selv Michel Simon, som bare har to sekunder på skjermen, måtte barbere toppen av hodet. Han refererte senere til Dreyer som en galning. Årelatingen er ekte, men det er ikke Falconettis arm. Av samme grunn som skuespillerne skulle befinne seg i en by fra 1400-tallet, fikk de heller ikke ha musikk på settet, siden de skulle gå inn i en tilstand som karakterene. Musikk er kunstig stimulans, og de skulle heller gå dypt inn i seg selv i stillhet. Dette var inspirert av Stanislavskis metode fra Sovjet, senere kjent som method acting, som ble stort på 70-tallet i USA. Brando og Hoffmann er sterke eksponenter for denne stilen.

The Passion of Joan of Arc kostet 9 millioner franc, noe som gjør den til en av de dyreste i Frankrike opp til da. Den dyreste, Abel Gances Napoleon, kostet 17 millioner franc. Den kommer for øvrig på bluray i november 2016, dog ikke fra Criterion Collection.

Det er litt av historie rundt filmnegativene til The Passion of Joan of Arc. Den er ekstra interessant for oss nordmenn. Premieren på filmen ble holdt tilbake siden det var store protester mot filmen fra franske nasjonalister. De reagerte for det første på at en utlending skulle lage filmen om et fransk ikon, og for det andre at han ikke engang var katolikk. Erkebiskopen i Paris klarte ikke å stoppe filmen, men han fikk gjennomslag for at scener skulle kuttes. Myndighetene sensurerte filmen, noe Dreyer reagerte kraftig på. Rett etter premieren brant filmnegativene i et laboratorium. Dreyer var sønderknust, men takket være hans metode med å ta mange tagninger av alle scener, kunne han klippe sammen en omtrent identisk film med andre tagninger. Selv var han ikke fornøyd, men det spørs om noen andre kunne sett forskjell. Så skjer det igjen. Disse negativene brant året etterpå, i et annet laboratorium. Senere sirkulerte det andre versjoner av filmen rundt om i Europa, noen av dem komisk dårlige. Den mest kjente var De Luca-versjonen, som var stygt klippet og tilsatt annen musikk inn i selve filmen. Den er basert på Dreyers andre versjon.

Så skjer det magiske: På et kott på Dikemark asyl i Asker blir det i 1981 funnet en versjon av filmen som har ligget der i 50 år. Det viser seg å være den første versjonen, som har blitt sendt dit for lukkede visninger. Institusjoner på denne tiden kunne ha egne projektorer, og ansatte og pasienter på Dikemark må ha vært de første i Norge som så filmen. Direktøren på sykehuset var en historiker som må ha bedt om en egen kopi. Versjonen er Dreyers originale, før myndighetenes kutt ble gjort. Det er denne versjonen som er grunnlaget for Criterionutgivelsen og senere Masters of Cinema-utgivelsen.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Ordet, The Passion of the Christ, Vampyr og The Flowers of St.Francis.

Øyeblikket: Her er det mange scener å ta av, men for meg så gjør et av de siste bildene mest inntrykk. Joan of Arc har gitt etter for flammene, og henger død langs trepålen, forbrent og sotet, skimtet gjennom massevis av røyk. Det ser så ekte og forferdelig ut, og samtidig er det dette som gjør henne til martyren hun til slutt ønsket å bli.

Lyd og bilde

Bildet er 1.33:1, med mono lyd eller stumfilm som valg på lydsiden. Jeg må si at Voices of light er et fantastisk verk, som kler filmen til fulle. Når det gjelder bildet, så jeg Masters of Cinema sin bluray-utgivelse nylig. Det var et strålende bilde, som selvfølgelig er et løft sammenlignet med Criterions gamle DVD (1999). Når det er sagt, så er det et veldig godt bilde vi får servert her også. Det er mye striper og skader i bildet, men det er rimelig skarpt og med god kontrast. Jeg har sett utgangspunktet Criterion hadde å jobbe med, og det var omtrent totalt ødelagt. Blast og grøtete bilde, som det er vanskelig å se konturen av figurene i. Når da man ser Criterions bilde rett ved, ser man virkelig hvor godt det er.

Ekstramateriale

Richard Einhorn’s Voices of Light: A choral and orchestral work performed by vocal group Anonymous 4 soloist Susan Narucki and the Radio Netherlands Philharmonic and Choir: Nydelig musikk og et veldig egnet lydspor til filmen. Jeg anbefaler å se filmen med denne musikken, heller enn som stumfilm.

Audio essay by Casper Tybjerg, a Dreyer scholar from the University of Copenhagen: Dette ”audio essayet” er faktisk et helt vanlig kommentarspor, hvor Tybjerg diskuterer filmen i hele dens lengde. Hvorfor Criterion kaller det audio essay vet jeg ikke, kanskje commentary track ikke var et innarbeidet uttrykk ennå. Det er et godt kommentarspor, med mye bakgrunnsstoff og betraktninger om filmen. Aldri kjedelig.

An extensive production design archive: Dreyer fikk bygget en liten by, med storgate, tårn, vindebro og vollgrav for at skuespillerne skulle komme i riktig mental tilstand. Produsentene ble forståelig nok opprørt da nesten ingenting av disse bygningene vises i filmen. Det følger med en restaureringsdemo, og den er vel verdt å se om man synes Criterions utgivelse er svak. For utgangspunktet var virkelig elendig, og Criterions bilde fra 1999 er en åpenbaring! Når det er sagt er det mye å gå på, og Masters of Cinemas nylig utgitte versjon på Bluray løfter bildet enda mange hakk.

A history of Passion’s many versions, with clips: Dette er en blanding av tekst på skjermen og klipp du kan spille av som illustrerer hva teksten sier. Mye interessant om de forskjellige versjonene av filmen, og dens historie med branner.

Audio interview excerpts with the star’s daughter, Hélène Falconetti: Dette intervjuet med Falconettis datter varer i 8 minutter, men hun har så dårlig aksent på engelsken sin at det nesten er uforståelig. Jeg får med meg at Dreyer fant Falconetti på et teater, og overtalte henne til å bli med i filmen.

An essay by Richard Einhorn on Joan of Arc and Voices of Light, plus a video essay on the music’s production: Videoessayet er på fem minutter. Einhorn ville lage musikk basert på Joan of Arcs liv, og inspirasjonen ble Dreyers film. 137 autoriteter forhørte lille Joan, noe som skal høres i musikken.

Voices of Light libretto booklet, including the medieval texts used in Einhorn’s composition: Her står teksten på fransk og engelsk, på hver sin side. Fantastisk tillegg for spesielt interesserte, fin for å få grep om personligheten til Joan of Arc.

Hefte: En kort tekst av Dreyer, hvor han forteller hvor interessen for ”gjeterjomfruen” kom fra, og tanker rundt produksjonen.