My Dinner with Andrè

My Dinner with Andrè (Criterion nr. 479)(Blu-ray)

USA – 1981 – Louis Malle (farger) – 111 minutter

Om spørsmål

Nivå 1 (uten spoilers)

Wallace Shaw har hørt merkelige historier om sin gamle venn Andrè Gregory i det siste. Gregory har blitt sett gråtende på fortauskanter og snakkende med trær. Shaw har blitt invitert på middag av Gregory, og møter opp med bange anelser. My Dinner with Andrè er en to timer lang filmatisering av denne middagen, hvor de to samtaler om store og personlige temaer. Karakterene er basert på dem selv, og både historiene og meningene vi får høre er til dels hentet ut fra deres virkelige liv. Men hvor mye, og hvilke, er vanskelig å si.

Nivå 2 (med spoilers)

My Dinner with Andrè er lett å klassifisere som en ikke-film. Den ser ut som den er spilt inn på spisestua hjemme. Man kan kanskje føle at alle kunne gjort dette, at det egentlig ikke er noen regi her. Ikke er det skuespill heller, bare to gamle venner som prater mens en eller annen får det filmet. Denne en eller annen er Louis Malle, internasjonalt anerkjent regissør bak strålende filmer som Lacombe, Lucien og Au revoir les enfants. Og han sier at dette er filmen med mest skuespillinstruksjoner han noen gang har laget.

Det gjøres små regigrep i filmen som vi ikke tenker på. En liten digresjon: Da John Huston laget Treasure of Sierra Madre, spilte faren hans en av hovedrollene. John instruerte sin far, Walther, til å snakke hurtigere. Da tenkte han mindre, og fremføringen av replikkene får et mer hektisk og feberaktig preg. Walther vant Oscar for denne rolletolkningen. Akkurat det samme gjorde Malle med Gregory. Det kler første halvdel av filmen veldig godt, i den delen hvor Andrè Gregory omtrent holder en monolog om alt han har opplevd og innsiktene han har fått. Det er ikke rom for å bryte inn i denne strømmen av ord.

Et annet element i filmen som gjør at ting er mer kompleks enn vi tror, er at meningene som ytres ikke nødvendigvis er Gregorys og Shaws egne. De spiller karakterer basert på seg selv, men de spiller ikke seg selv. Det beste uttrykket for hvor avgjørende dette er, kommer mest til uttrykk i det faktum at Shaw er 90% enig med karakteren Gregory, og ganske så uenig med karakteren som er bygget på ham selv!

Dette er skrevet dialog, riktignok basert på opplevelser fra det virkelige liv, men like fullt skrevet og pugget. Det å få disse replikkene til å flyte i en samtale, krever masse arbeid. Gregory følte det forvirrende å spille seg selv, samtidig som han ikke helt gjorde det. Hvem er han egentlig? Hans grep for å løse dette var å implementere fire forskjellige stemmer. Nummer èn var teaterguruen, nummer to var den rike dilettanten Andrè, nummer tre er den «spirituelle bruktbilselgeren» mens nummer fire den mest oppriktige Andrè som vi får se sent i filmen.

Hva produksjonsdesign angår, er heller ingenting overlatt til tilfeldighetene. Restauranten ble håndplukket på grunn av visse estetiske kvaliteter, men særlig egnet var den ikke av andre grunner. Det var en hotellrestaurant, og utenfor sesong var den ikke oppvarmet. Det ville ha kostet en formue å varme den opp for innspillingen. I stedet satt skuespillerne med stillongs på, og elektrisk varmeteppe (!) på fanget.

Det var også et bevisst ønske om å «skape noe uvirkelig i det virkelige». Derfor er de andre gjestene merkelige mennesker, og kelneren et kapittel for seg selv. Han er veldig gammel, og enormt høy i tillegg. Et strategisk plassert speil bryter opp det visuelle uttrykket og skaper variasjon i et ellers enkelt filmatisk uttrykk.

Denne utrolige fysiske og mentale reisen som Gregory var på i løpet av en tre års periode, var som følger: Først var han i Polen, hos teaterregissør Jerzy Grotowski. Gregory fikk 40 skuespillere til sin rådighet. Etter det gikk turen gjennom Sahara, sammen med en tibetansk munk. Tilbake i New York bodde han sammen med kone og barn igjen. Med på lasset var den tibetanske munken, som etter hvert ble uutholdelig for Gregory. Kanskje for å komme seg vekk fra ham, dro han til Scotland og Findhornsamfunnet. Her pratet de med insekter og delte avlinger mellom mennesker og insekter. I Beograd møter han Grotowski på nytt. Det hele rundes av med et nytt opphold i New York og Montauk på Long Island. Her begraves Gregory levende, for å kunne bli født på ny.

Det er en fascinerende samtale de to har. Personlig kan jeg si meg enig i mye av meningsinnholdet i det Gregory uttrykker, men han mister meg i sekvenser med for mye prat om energier og spesielt UFOer. Jeg har stor forståelse for hans bekymring for hvordan vi fanges i dagligdagse trivialiteter og påfølgende apati. Lever vi egentlig livet vårt når vi utfører rutiner ubevisst, og ikke forandrer oss eller engang hører hva våre nærmeste sier? Vi bør kontinuerlig evaluere vår måte å leve på, og se om den er den beste for oss selv og ikke minst våre medskapninger i bred forstand.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: The Dinner Game, the Last Supper, Conspiracy, Scener fra et Ekteskap og My Night at Maud’s.

Øyeblikket: Da Andrè kobler Den lille Prinsen til fascistiske understrømninger, og mener at SS-offiserer godt kunne ha funnet tankegods de ville ha satt pris på her.

Lyd og bilde

Det er sjelden man ser en film hvor det ikke er så viktig med det estetiske, og detaljer som skarphet og klarhet. 99% av tiden sitter to menn ved et bord og prater sammen. Om man ikke er opptatt av det de prater om, hjelper det ikke om det hadde vært aldri så godt bilde. Det er et pussig valg av Criterion å velge denne som oppgradering til bluray. Det kan ha med å gjøre at denne og to andre filmer også ble utgitt i en boks. Men den er også tilgjengelig som enkeltutgivelse. Uansett, bildet er marginalt bedre enn en DVD, og jeg ser egentlig ingen av HD-formatets fortrinn. Lyden er meget fin, i denne filmen er det kun klarhet som er interessant. Dialogen er lett å forstå. Lyden er mono, mens bildeformatet er 1.66:1.

Ekstramateriale

Interview from 2009 with actor-writers André Gregory and Wallace Shawn, conducted by their friend the filmmaker Noah Baumbach: Først setter Baumbach seg ned med Andrè Gregory i 31 minutter. På tiden da My Dinner with Andrè ble skrevt, følte Gregory seg mislykket og at kunstnerkarrieren hans var over. Han så for seg at dette skulle være en film om en mislykket mann, i kontrast til alle kunstnerportretter av store kunstnere. Denne filmen, om to ukjente menn som snakket sammen i to timer, ville i beste fall kun bli sett av deres familier. Allikevel lekte de med tanken om å hente inn de beste regissører. Kurosawa ble forkastet, siden de var usikre på om han hadde humor. Tarkovsky ble for abstrakt. De spurte Mike Nicholls, men han var opptatt. Da ringte Louis Malle. Han hadde lest det fantastiske manuset og var så beveget at han hulket på telefonen. Gregory var usikker på om det var tulleringing. Men Louis Malle endte opp med regien. Nok en halvtime går med da Baumbach setter seg ned med Wallace Shaw. Han er et lidenskaplig teatermenneske. Shaw mener at filmede teaterforestillinger aldri vil klare å gjengi X-faktoren som teateret har. Det unike er å være tilstede, der og da. I dette intervjuet er Shaw ekstremt ærlig og raus, og er ganske sikker på at Malle ikke ville ha jobbet med ham igjen som manusforfatter, men kanskje som skuespiller. Shaw innrømmer at han kan være vanskelig og pedantisk, med store problemer med å kutte i materialet sitt. Han ønsket seg en tre timer lang film. Allikevel behandlet den internasjonalt kjente regissøren denne ukjente manusforfatteren som om han var Harold Pinter. To veldig fine intervjuer, nære og informative!

“My Dinner with Louis,” a 1982 episode of the BBC program Arena in which Shawn interviews director Louis Malle: Denne 52 minutter lange samtalen mellom Shaw og Malle som mest handler om Malles filmer, er ikke like interessant. Allikevel har den noen gode forklaringer å komme med. Den gir oss innsikt i hvordan Louis Malle tenker om det å formidle vanskelige temaer. Spesielt er det interessant å høre hans tanker rundt kontroversielle filmer som Lacombe, Lucien og Pretty Baby. Hovedpersonen i Lacombe, Lucien, for de som ikke har sett den, forsøker å bli med i motstandsbevegesen i Frankrike under 2.verdenskrig. Da han blir avvist, går han uten videre inn i Vichyregimets fascistgruppering. Dette er en ung mann som ikke har noen forestilling om rett/galt, og er dermed etter Malles syn en uskyldig, a innocent. Dette var kontroversielt for de som mener at forrædere ikke kan komme fra proletariatet, noe som fikk meg til å tenke på den nylige debatten mellom Kjartan Fløgstad og Edouard Lois i Morgenbladet om sistnevntes bok om Eddy Bellegue. Pretty Baby, om barneprostituerte i det ville vesten, var også omdiskutert. Malle mener at et slikt lukket samfunn, som en bordell i et lite samfunn, vil ha sine egne moralske normer. Jentene som er del av dette, vil se verden på en annen måte enn vi, og at det er det som beskrives i filmen.

A booklet featuring an essay by critic Amy Taubin and the prefaces written by Gregory and Shawn for the 1981 publication of the film’s screenplay: To gode tekster. Gregory og Shaw beskriver prosessen med å komme i gang med idèen sin. Gregory er dypt personlig, og det er tydelig at mesteparten av det Andrè sier i filmen, er Gregorys egne tanker tidligere i livet sitt, spisset av Shaws penn. Amy Taubin løfter blikket og beskriver filmen objektivt. Den fysiske kontrasten mellom de to hovedrollene er stor. Gregory er elegant, mens Shaw er nærmest sjuskete kledd. Gregory veileder Shaw gjennom menyen, og fortsetter med å belære Shaw i de neste 40 minuttene. Shaw begrenser seg til små nikk og oppfølgingsspørsmål. Vi kan få inntrykk av at han er uinteressert. Men senere tar han ordet og Gregory må lytte. De ender opp i en tilstand av enighet om at de er forvirret, og er på en måte tilbake ved fundamentet for deres vennskap tidligere i livet. Men Shaw har fått en ny erkjennelse som gjør at han ser byen sin på en annen måte, en mer bevisst måte, på vei hjem i taxien.