The Squid and the Whale

The Squid and the Whale (Criterion nr. 845)(Blu-ray)

USA – 2005 – Noah Baumbach (farger) – 81 minutter

Mor og far

Nivå 1 (uten spoilers)

Bernard og Joan, et intellektuelt New York-par, skal skilles. For sønnene, Walt og Frank, er det et sjokk. Frank tar det tyngst, naturlig nok siden han er den yngste. Han ønsker at alle skal fortsette og bo sammen. Walt tar det bedre, men har en merkelig reaksjon i og med at han legger all skyld på moren. Han tar til seg alt faren sier, og blir som et ekko av faren i ett og alt. Den delte omsorgsretten blir en prøvelse for dem alle.

Nivå 2 (med spoilers)

For en herlig film! Første gang jeg så den likte jeg den godt, men på langt nær så godt som ved gjensynet. Jeg liker best å se filmer om igjen, jeg har aldri hatt den beste opplevelsen med gode filmer første gang jeg så dem. The Squid and the Whale er en film som blir bedre og bedre ved hvert gjensyn, spesielt på grunn av det nyanserte skuespillet. Karakterstudiene er subtile, det ligger så mye i blikk og kroppsspråk/ansiktsmimikk. Dialogen er glimrende skrevet, både i de som sies og det som ikke sies, som holdes tilbake.

Bernard er forfatter, som muligens bare har hatt en litterær eller kommersiell suksess. Det er kun èn bok det refereres til eller han har opplesninger fra. Siden det har han hatt skrivesperre. Kanskje geniet hans har tørket ut? Men både Bernard og Walt har nok av forklaringer på hvorfor det er slik. Noen ganger lyver Bernard uten å blunke, som at han bytter agent for tiden. Moren, Joan, er også forfatter. Hun begynte antageligvis senere, men har nå betydelig større suksess. Hun er selvstendig, og i motsetning til Walts påstand om at hun kopierer Bernard, tar hun ifølge Bernard ikke nok av hans tips til seg. Dette må være det eneste punktet hvor Walt og Bernard ikke er i samsvar. Men målet er det samme: Å beskytte Bernards ego.

Filmen starter med en tenniskamp mellom far og eldste sønn, og mor og yngste sønn. Allerede her ser vi konstellasjonene som skal vedvare gjennom filmen. Vi ser også vinnerinstinktet til familiemedlemmene. Bernard slår overdrevent hardt, og ber Walt slå mot morens svake backhand. De spiller ikke for gøy. Ironisk nok er det tennislæreren Bernard skal tape for i kampen om Joan, for det er han som blir elskeren hennes. Etter at det kommer for dagen, blir Bernard opptatt av å klassifisere tennislæreren Ivan som en filister. Frank liker Ivan, og vil gjerne være filister selv. Dette er et direkte opprør mot Bernard, og et av flere som skal komme. Walt vil alltid akseptere farens måte å dele inn verden på ukritisk. I forlengelsen av filister-tematikken, ser vi utsagn som «hardly an intellectual» om Sophies forrige kjæreste. Far og sønn har laget seg en verdensanskuelse som ikke nødvendigvis er relevant i det hele tatt på de områdene de anvender den.

Denne snobbete holdningen til omgivelsene, faller ned på et patetisk nivå da vi skjønner at Walt ikke har helt kontroll på begrepene han strør om seg med. Filmen er glimrende i sin gradvise avdekking av dette. En samtale om Dickens rundt kjøkkenbordet viser oss hvordan Walt tar farens negative avfeiing til seg, fremfor morens forslag om å lese selv og gjøre seg opp sin egen mening. Det ligger ikke for Walt. Det faren mener, mener han. En annen indikasjon framkommer i en scene hvor Sophie spør om Walts tolkning av en passasje i en bok. Han mumler noe om ambivalens, alltid et sikkert stikk, før han dreier samtalen over til Sophies tidligere guttebekjentskaper. Kroneksemplet er da han refererer til en bok av Kafka som veldig kafkask, noe som får Sophie til å lure fælt. I forlengelsen av dette, kommer opplysningen om at Walt gjør det dårlig på skolen og den famøse skolekonsertbløffen. Han fremfører Pink Floyds «Hey you», og påstår at han har skrevet den selv. Til slutt blir han tatt for dette også.

Det å vokse opp i arbeiderklassefamilie og det å vokse opp i en intellektuell familie, ser ut til å ha store kontraster. Det er noe med hvordan foreldrene snakker til barna i The Squid and the Whale. De er veldig direkte, men de snakker også over hodet på yngstemann Frank. Du kan for eksempel ikke forvente at en 11-åring vet hva filister er. Det er en slags livsfjernhet som jeg tror kommer fra en sterk egoisme og selvopptatthet som Joan og Bernard har. De skal realisere seg selv først og fremst, og er lite villige til å ofre noe for andre. Kanskje ligger det en forskjell her opp mot arbeiderklassen, hvor man kanskje gjør mer for familie og barn. Joan sier det rett ut til Frank da hun er sammen med elskeren sin; «jeg trenger tid borte fra dere». Oppvokst i arbeiderklassefamilie som jeg er, kunne man stundom ønske seg godt utdannede foreldre å diskutere med og lære av. Men når jeg ser disse foreldrene, forsvinner det ønsket.

For meg er de to mest interessante karakterene Bernard og Walt, kanskje siden de er så like. Deres felles interesse er Bernard. Bernard fordi han er så selvopptatt, Walt fordi han har en nesegrus beundring for faren. Han tar del i farens selvbedrag, og kjøper alle farens bortforklaringer og selvmedlidenhet. Så langt går det, at han skaper seg en forestilling om at moren forlater faren på grunn av hans manglende litterære suksess. Han nedvurderer alt morens arbeid og litterære kvaliteter, hun er kun en kopi av faren, i beste fall har hun lært alt hun kan av Bernard.

Lillebror Frank er ikke så gammel, men har et mer balansert på situasjonen enn storebroren. Han er i stand til å se begges side, og gjøre seg opp sin egen mening. Han ender opp med å knytte seg mer til moren enn faren. Men på veien dit går han gjennom en vanskelig fase, som får en del merkelige utslag. Obscøne handlinger, eksperimentering med alkohol og opprør mot autoriteter. Da foreldrene til slutt blir innkalt til møte, ser vi hva slags type forelder Bernard er. Han responderer som han alltid gjør når han konfronteres. Bortforklaringer og rettferdiggjøring av seg selv.

Dette ser vi et glimrende eksempel på i hans siste desperate forsøk på å vinne tilbake Joan. Hans far har plantet idèen om at dette er mulig i Bernards hode. På sin selvrettferdige og furtete måte, forsøker han å overbevise henne om at han faktisk var kjempeflink på slutten av forholdet deres. Han lagde middag og tok ansvar. Han fremfører sitt forsvar på en snurt og humørløs måte, som egentlig er hysterisk morsomt. Det synes hvert fall Joan, som får latterkrampe under denne egentlig alvorlige samtalen om skilsmisse eller ikke.

 

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Kramer mot Kramer, Royal Tenenbaums, Captain Fantastic

Øyeblikket: En bitte, liten scene. Farens nye hus, som ble presentert til sønnene som et vakkert hus, er i virkeligheten en rønne. Frank har fått et eget rom, men det mangler mange møbler. Faren viser stolt frem en stol med innebygd bord. Problemet er at det er en stol for venstrehendte, og Frank er høyrehendt. For meg sier dette alt om faren sin oppmerksomhet når det gjelder andre enn ham selv. Denne tabben skal ikke gå an å gjøre, og det er ødeleggende for forholdet mellom en far og en sønn. Frank føler seg ikke sett av faren i det hele tatt.

Lyd og bilde

Bildeformatet er 1.85:1. Ganske ny film, men med et veldig lavt budsjett. En typisk indiefilm. Allikevel er det et flott bilde, med god detaljgjengiving, farger og dybde. Bra skarphet. Lyden er 5.1 surround DTS-HD Master Audio. Det er et flott lydspor, men en del effekter som billyder og perifere samtaler. Men hovedsakelig er dette en dialogdrevet film, og dialogen er veldig klar og fint gjengitt.

Ekstramateriale

New interviews with Baumbach and actors Jeff Daniels, Jesse Eisenberg, Owen Kline, and Laura Linney: Baumbach stiller opp i et 28 minutters intervju. Han forteller at han gikk i terapi på tiden han lagde filmen. Opprinnelig var filmen var skrevet utfra blikket til de to brødrene, med flashback til da brødrene var yngre. Etter hvert ble filmen til disse flashbackene. Den eneste som meldte seg frivillig til rollen var Jeff Daniels. Mange andre skuespillere var redd for å ta en rolle som endte uten selverkjennelse til slutt. Det særegne filmatiske uttrykket ble skapt av et håndholdt kamera som ble holdt så stødig som mulig. Jevnlige avbrudd i filmen skaper fin rytme og stemning. Dette var inspirert av Cassavetes. Mange scener er morsomme, selv om de ikke er ment morsomme. Baumbach ble overrasket over at så mange opplevde foreldrene som usympatiske, dårlige foreldre. Men dette startet en prosess i ham. Intervjuet med Jeff Daniels (8 minutter) er veldig fint. Hans 10 beste år som skuespiller startet med The Squid and the Whale. Han skryter av Laura Linney, som var teaterskuespiller som nå jobber i film. Hun har en helt spesiell profesjonalitet. Det å forstå og formidle setninger med en innsikt man får etter 80 forestillinger, gir det beste resultatet. Denne bakgrunnen har gitt henne evnen til å produsere de samme resultatet etter få tagningen under en filminnspilling. The Squid and the Whale åpnet døren for seriøst skuespill for Jeff Daniels. Han var jo kjent for roller som Harry Dunne i Dumb and Dumber (1994). Eisenberg som spiller Walt, har en del interessante ting å si om sin rollefigur (20 minutter). Walt snakker ofte med en passiv aggressiv innstilling til omgivelsene. Han er usikker, og bløffer ofte om hva han har lest eller sett. Eisenberg tror ikke at Walt helt forstår hvor frekk han virker på omgivelsene. Owen Kline mener at Frank ikke helt har satt seg som person, i og med at han er tolv år. Alle skuespillerne forsøker å gå inn i sin karakters motivasjon.

New conversation about the score and other music in the film between Baumbach and composers Dean Wareham and Britta Phillips: I dette 14 minutter lange videoessayet snakker filmmusikkkomponistene om sine musikkvalg til filmen. Hey You av Pink Floyd ble valgt i en nøkkelscene siden den var ukjent nok til at Walt kunne slippe unna med å fremføre den, samtidig som mange i publikum ville gjenkjenne den. Musikken til familemøtet der separasjonen blir diskutert var inspirert av musikken til Midnight Cowboy. Trist og glad samtidig. Musikk skal ikke være akkurat det regissøren ber om, men noe som treffer idèen hans.

Behind “The Squid and the Whale,” a 2005 documentary featuring on-set footage and cast interviews: Jeff Daniels spiller Bernard ut fra seg selv. Han ser ikke hvor suksessfull (eller ikke) han egentlig er. Wes Anderson var produsent på filmen. Baumbach og Anderson samarbeidet og byttet roller på flere av filmene deres. 10 minutter.

Audition footage: Walt and Frank. Elendig bilde, dårlig og lav lyd. Scenen spilles inn i et vanlig rom, uten hjelpemidler. 3 minutter, 10 sekunder. Do you like Franz Kafka. En litt vanskeligere scene. Eisenberg roter det til. 3 minutter, 17 sekunder. Not an intellectual. Vrir diskusjonen fra bøker han ikke har lest til hvem Sophie har klint med. 4 minutter. Don’t be difficult. Walt bruker farens frase: ikke vær vanskelig. 2 minutter, 42 sekunder. I know it’s over. Walt krever at Sophie blir med på kino, selv om forholdet er over. 7 minutter, 31 sekunder.

Trailers: To trailere på til sammen 4 minutter og syv sekunder. Snakkesalige og fine. Lite om handlingen, mer om de bra øyeblikkene.

A booklet featuring an essay by critic Kent Jones and a 2005 interview of Baumbach by novelist Jonathan Lethem: Jones sitt essay er helt ok, men ikke mer. Samtalen mellom Baumbach og Lethem er mer interessant. De tilhører samme generasjon og område, og treffer hverandre i skjæringspunktet mellom film og litteratur. De diskuterer dette med det selvbigrafiske i romaner og fiksjonsfilm, hvor mye som er biografisk og hvor mye som er funnet på. Som Baumbach sier: nå vet jeg ikke hva som er hva lenger. Essensen er at historien har sin opprinnelse i hans egne foreldres skilsmisse.