The Manchurian Candidate

The Manchurian Candidate (Criterion nr. 803)(Blu-ray)

USA – 1962 – John Frankenheimer (svart/hvitt) – 126 minutter

Selv om du er paranoid, kan de være etter deg.

Nivå 1 (uten spoilers)

Koreakrigen (1950-1953): Det skjer noe mystisk med en amerikansk tropp som er på rekognoseringsoppdrag om natten. De blir borte i tre dager, og kommer tilbake med en historie om at Raymond Shaw reddet troppen og egenhendig utraderte en hel tropp. Han blir en av 77 menn som mottok Congressional medal of honor. Men tilbake i USA har flere av soldatene den samme drømmen, om kinesiske og sovjetiske offiserer som hjernevasker dem.

Nivå 2 (med spoilers)

The Manchurian Candidate er paranoiathriller nummer 1. Den må ha vært en stor inspirasjon for senere paranoiathrillere på 60-tallet, og ikke minst på 70-tallet. Den var den første filmen som tok for seg McCarthy selv, da senator Iselin ikke er vanskelig å gjenkjenne som den kommunisthatende McCarthy. For oss i dag er det heller ikke vanskelig å kjenne igjen Donald Trump i senator Iselin, selv om det selvfølgelig ikke er tilsiktet. Han er klovnen som kommer helt til topps. Iselin er «the manchurian candidate», og noen hevder jo at Trump er «the russian candidate».

Da Raymond Shaw går av flyet for å bli tatt imot av et samlet pressekorps, kupper moren og senator Iselin hele seremonien. Allerede her ser vi antipatien Raymond føler mot moren og stefaren. Han gjør det helt klart at han ikke vil ha noe med dem og gjøre, og heller jobbe som journalist i New York. Men han er en sovende agent, en snikmorder. For å teste om han er operativ, brukes han til å drepe sin nye arbeidsgiver. Han aktiveres gjennom en telefonsamtale som ber han om å legge kabal. Når han ser ruterdronning, er han mottagelig for oppdrag. Ved et uhell får troppekamerat Marco se Raymond storme ut av en kafè, kapre en drosje og til slutt gå ut i et iskaldt vann i Central Park. Raymond er tydeligvis i transe, og Marco begynner å forstå at drømmen han har hatt kan være reell.

Marco merker at han kan lire av seg en ramse om hvor godt han liker Raymond Shaw, men vet innerst inne at det ikke er sant. Shaw er ikke bare vanskelig å like, han er umulig å like. Marco er ikke den eneste som har blitt indoktrinert med denne setningen. En annen soldatveteran har kontaktet Raymond om drømmen, også han ramser opp setningen. Vi som tilskuere vet hvor upopulær Raymond var blant soldatene, vi vet også at troppen ble lurt i et bakhold av speideren sin og bortført av sovjetrussiske soldater. Vi har et mer allmektig blikk på historien enn de involverte.

Mye av roten til det dårlige forholdet mellom Raymond og moren, ligger i at moren ødela kjærlighetsforholdet Raymond hadde med datteren til Thomas Jordan, senator Iselin erkefiende. Nå har tiden kommet for å reparere forholdet mellom Iselin og Jordan. Moren inviterer til forsoning av politiske grunner, men dette faller i grus. Det hindrer ikke at kjærlighetsforholdet får en ny start. Men det varer ikke lenge. Moren er dypt involvert i komplottet, hun er Raymonds operatør, og beordrer Raymond til å drepe både Jordan og datteren. Etter oppdraget er Raymond så nedbrutt at han nå er  mottagelig for avprogrammering av Marco. Han later som han tar neste oppdrag for moren. Hennes djevelske plan er å få presidentkandidaten drept, slik at senator Iselin rykker opp fra andrekandidat. Men Raymond skyter heller senatoren og sin mor, før han avslutter med å ta sitt eget liv.

Filmen har en god del referanser til det kommunistparanoide USA, og senator Iselin er tydelig bygget på senator McCarthy. Det som gjør filmen uhyggelig aktuell i dag, er referansene vi kan lese opp mot Donald Trump. En tv-sending står tilfeldigvis på, og noen kommenterer at «de ga nominasjonen til idioten Iselin», omtrent noe som ofte ble hørt etter at Trump vant sin valgkamp. Bombastiske uttalelser og sirkus følger Iselin hvor enn han går, slik som det gjør med Trump. Jeg nevner i «Øyeblikket» hvordan Iselin får mediedekning, og hans lemfeldige omgang med fakta, nok et fellespunkt. Iselin er redskapet for en fremmed makt til å påvirke presidentvalget, Trump er blitt beskyldt for det samme.

Hageselskapsforedraget er en kompleks sekvens. Det kan vi alle forstå. Soldatene ser eldre kvinner, og kjeder seg. Vi ser noen ganger det samme som soldatene ser, andre ganger personene som de virkelig er, sovjetrussiske og kinesiske offiserer. Igjen har vi dette allmektige blikket, at vi vet mer enn karakterene i filmen. Kun i drømmene har soldatene et vindu inn i hva som virkelig skjedde. Men drømmene er også forskjellige. I den svarte soldatens drøm er alle kvinnene svarte, og pikkoloen bakerst i værelset er hvit. I Marcos drøm er kvinnene stort sett hvite. Så sekvensen er komplisert, og Frankenheimer hadde ingen klar plan for klippingen. De bare satte i gang, og resultatet ble det vi kan se i dag.

Litt om rollen som psykiateren: Det var den første gangen en svart skuespiller fikk en rolle som ikke var «svart», men som like gjerne kunne vært besatt av en hvit person.

Pressekonferansen som senator Iselin kupper med sin liste over flere hundre kommunister i forsvarsdepartementet, var improvisert i sin helhet.

Flyet som vi ser senator Iselin, Raymond og moren i, var Sinatras private fly. Han hadde vært ivrig på boken lenge, og det første Frankenheimer gjorde etter å ha skaffet seg rettighetene, var å sikre seg Sinatra i rollen som Ben Marco. Han var dedikert til rollen, så mye at han gråt da en strålende scene viste seg å være ute av fokus. Han visste at han aldri kunne gjenta den. De forsøkte over ti ganger, men øyeblikket var borte. Sinatra har rykte på seg for bare å ville spille inn scener èn gang. Grunnen var ikke at han han nektet flere tagninger, som ryktet sier, men at første tagning alltid var hans beste. Til slutt gikk Frankenheimer tilbake til første tagning, og brukte den. Han ble hyllet som et geni, for uskarpheten ble tolket som at vi så Marco fra Shaws synsvinkel, gjennom hans forvirrede tilstand.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Jacob’s Ladder, Pickup on South Street, Seconds og Seven Days in May.

Øyeblikket: Et øyeblikk med ekstra relevans for oss som lever i Trumpæraen. Ved å lyve og i tillegg være uklar på antallet kommunister han hevder jobber i forsvarsdepartementet, kaprer Iselin avisoverskriftene og forsidene. At han ser ut som en idiot samtidig, er underordnet. Ser ut til at Trumps strategi har vært brukt før…

Lyd og bilde

Bildeformatet er 1.75:1, i en ny 4k restaurert utgave. Det ser aldeles strålende ut. Fin dybde, med dypfokus som gjengir detaljer i bakgrunnen skarpt. Mange komposisjoner består av et litt uklart ansikt i forgrunnen, med fokus på en person i bakgrunnen. Kontrasten er toppklasse. Lyden er mono, og fyldig og klar. En topputgivelse.

Ekstramateriale

Audio commentary from 1997 featuring director John Frankenheimer: Et veldig fint kommentatorspor, med en fin blanding av tekniske opplysninger, detaljer fra innspillingen, valg som ble gjort for å best fortelle historien og små historier fra produksjonen. Best er han når han beskriver scenene vi ser akkurat da. Han kan også la scener spille seg ut, og trekke oppmerksomheten vår mot det som er spesielt bra i scenen.

New interview with actor Angela Lansbury: Hun tar opp diskusjonen omkring sin egen rolle som mrs. Iselin. Sinatra ønsket Lucille Ball i rollen, men Frankenheimer sto på sitt. Han viste Sinatra hennes film All Fall Down, og det overbeviste ham. Hun var bare ett år eldre enn mannen som spilte hennes sønn, men det virker ikke unaturlig ett sekund. Lansbury forteller at Laurence Harvey (Shaw) egentlig var en livlig mann, og at det krevde stor disiplin å spille så avmålt. 11 minutter.

New piece featuring filmmaker Errol Morris discussing his appreciation for The Manchurian Candidate: Jeg elsker å høre og se Morris uttale seg om film. Han har denne herlige entusiasmen, og stor kunnskap om film. I tillegg klarer han alltid å ha originale tolkninger og synspunkter jeg ikke kunne ha kommet på. Her stiller han spørsmålet om hvorfor skiftet til paranoia kommer når USA er verdens mektigste land, kanskje historiens mektigste land, etter 2. verdenskrig? Det blomstrer opp en frykt for våpen og fiender blant sine egne. Morris føler at filmen ikke er en thriller, men en pervers familiehistorie om en familie som har gått av hengslene. Togscenen har den sprøeste dialogen i filmhistorien (Frankenheimer sier dialogen kommer rett fra romanen til Richard Condon). Er Janet Leighs karakter en annen mrs. Iselin? 16 minutter.

Conversation between Frankenheimer, screenwriter George Axelrod, and actor Frank Sinatra from 1987: I dette korte klippet på 7 minutter, ser vi de tre aldrende initiativtakerne til filmen snakke om filmen og tilblivelsen. Litt skryt deles ut til alle.

New interview with historian Susan Carruthers about the Cold War brainwashing scare: USA støttet nasjonalistene i Kina, og var skuffet da Maos kommunister vant. Det verserte historier om at kommunistene indoktrinerte de unge til å bli fremtidige kommunister. Dette var opprinnelsen til begrepet hjernevasking. Krigsfanger i Korea ble trodd å være hjernevasket og sendt til avprogrammering hos amerikanske psykologer. USA brukte skip til hjemreisen for å få tid til å sile ut aktuelle soldater som hadde fortalt ting til fienden under avhør. De ble kritisert av fraksjoner i USA for ikke å prøve og flykte, men innfinne seg med fangenskapet. Ble kalt en «soft» generasjon. 21 minutter.

Trailer: For en herlig trailer. Spennende og urovekkende. Ett minutt og 52 sekunder.

Hefte: Et langt essay av Howard Hampton. Dette feberaktige essayet er innom det meste, i en stil som kunne gjort Hunter S. Thompson misunnelig. Mye dreier seg om paranoia og den politiske scenen på denne tiden. Kennedy, Hoover og McCarthy blir kommentert, og ikke på en positiv måte. For så vidt engasjerende, men rikere på kuriosa enn tolkninger og forståelse av filmen.