Blood Simple

Blood Simple (Criterion nr. 834)(Blu-ray)

USA – 1984 – Joel Coen (farger) – 95 minutter

Blodets logikk

Nivå 1 (uten spoilers)

Ray jobber for Julian Marty på baren, og har et forhold til kona hans. Marty har satt en privatdetektiv på saken, og vet nå om Ray og Abby. Og han har ikke tenkt å la dem slippe unna.

Nivå 2 (med spoilers)

Blodet, eller drapet, kan oppleves som den eneste logiske utveien noen ganger. Som regel er det mer en vei inn enn det er en vei ut. En vei inn til flere drap.

Blood simple er et uttrykk som omfatter en slags vill tilstand av vold. Når det ikke finnes andre løsninger enn drapet. Skylappene er på. Og når du først har resonnert deg dit, er veien kort til andre drap, enten fra deg selv eller andre.

Dette er debutfilmen til Coenbrødrene. For meg er den av de mindre interessante Coenfilmene. Det er ikke nok her til at jeg blir virkelig engasjert i karakterene eller historien. Jeg synes også den har snev av elementer fra det jeg kaller «80-tallsfilm kynismen», og det er aldri en god ting. Forsøkt oppsummert er det denne atmosfæren som preger mange seriøse 80-tallsfilmer, en slags nihilisme eller likegyldighet til lidelse. Både filmenes budskap og deres karakterer går rundt i et moralsk vakuum som jeg ikke ser i andre tiår. Kanskje kan elementer som 80-talls estetikk og musikk også gjøre sitt til denne kulden, sammen med 80-tallets høyrebølge og jappetid. Hvem vet?

Filmen er derimot interessant som starten på en høyst særegen filmkarriere for Coenbrødrene. Den har en råhet og røffhet ved seg som er appellerende. Ting som er «feil», og som de aldri ville gjort i dag, fungerer fint i «Blood Simple». Hardheten i handlingen og hardheten i uttrykket står fint til hverandre. Det estetiske uttrykket er uferdig, eller bedre, lite polert. Og det kan være en flott egenskap. Noen ganger kan lave budsjetter og amatørenes dedikasjon være en velsignelse.

Emmett Walsch sa ja til å spille i filmen, men sa ikke ja til å få betalt med sjekk. Så godt kjente han filmskaperne ikke. Så for hver uke hopet det seg opp med kontanter hos Walsch. Han har tydeligvis problemer med tillit, for han følte ikke at han kunne legge pengene fra seg noe sted heller. Han måtte ha dem på seg under innspillingen, og lommene blir tyngre og tyngre fra scene til scene. Sjekk spesielt ut scenen hvor han ringer fra telefonkiosken. Lommene bugner av penger.

Kort fortalt om handlingen: Ray forsøker å få utbetalt lønn han har til gode fra sjefen, etter at han har blitt konfrontert med at forholdet er avslørt. Det får han selvfølgelig ikke. Derimot skal han få noen salver med bly i panna, om alt går etter bareier Martys ønske. Privatdetektiven tar på seg oppdraget som leiemorder. Han viser frem falske bilder av Ray og Abby døde i sengen, og får utbetalt pengene. Så skyter han Marty.

Marty sitter altså tilsynelatende død ved skrivebordet sitt da Ray tar seg inn i baren for å hente ut lønnen sin. Revolveren til Abby ligger på gulvet, og Ray antar selvfølgelig at det er Abby som har drept ektemannen. I Rays kaotiske tilstand, føles det smartest å ta det med seg liket for å grave det ned. Underveis våkner Marty til live, og Ray graver ham ned levende. Etter dette føler Ray at Marty er etter ham, selv om det er umulig. Abby forstår selvsagt ikke hva som foregår, og Ray klarer ikke lenger å formidle følelsene sine. Og detektiven har tenkt å fullføre oppdraget sitt allikevel. Han lykkes med Ray, det er verre med Abby. Og Abby tror hun drepte Marty, når det er privatdetektiven som må bite i gresset for hennes stålvilje. En sirkel av unødvendige drap er sluttet.

Blood Simple må kunne klassifiseres som en neo-noir, med sin hardkokte handling og særegne estetikk. Her er mye mørke og (mislykket) lyssetting. Neonlysene spraker både utendørs og på barene. Nærbilder og både høye og lave kameravinkler benyttes flittig. Og det ender heller ikke så godt. Alle trekker i en tråd til hele livet deres ligger raknet foran dem.

Frances McDormand debuterte i Blood Simple, og var livredd for å overspille. Hun «stjal» rollen fra Holly Hunter, og fant ut at hun skulle forholde seg helt rolig når hun ikke sa replikkene. Hun leste gjennom manuset og fikk småpanikk da hun så sexscenene. Måtte hun vise seg naken? Coenbrødrene forsikret henne om at hun ikke måtte det. De skulle ikke selge denne filmen på sex, de skulle selge den på vold. Ja, da så. På settet ble hun sammen med Joel Coen, og de er fremdeles gift.

Det er alltid mange tilfeldigheter involvert når en debutfilm skal realiseres. Man kan tenke at Texas er et viktig element i Blood Simple, men det eneste viktige med Texas var at fagforeningen stod svakt der, slik at det ble billigere å filme. Jim Thompsons bøker er ikke inspirasjonen til filmen, da de ikke hadde lest dem. Coenbrødrene leste dem senere og kan absolutt se likheten.

På en måte er det en enkel liten krimfilm, men den har elementer av horror. Coenbrødrene ble inspirert til denne retningen gjennom sitt vennskap med Sam Raimi. Dette rundt Marty og telefonene skaper en uhyggestemning, og gjør at filmen stanger i rammene for den realistiske neo-noiren.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Night Moves, Fargo, Double Indemnity og Body Heat.

Øyeblikket: Introduksjonen. Emmett Walsch sin voiceover, som snakker om Texas og kommunisme, det å stå helt alene og det å bli tatt vare på. I Texas er man alltid overlatt til seg selv. Anslaget skaper en illevarslende stemning. Noe hardt, kynisk og ensomt.

Lyd og bilde

Bildet presenteres i 1.85:1, med 5.1 surround DTS-HD Master Audio lydspor. Det er et kalkulert og elegant lydspor, ikke bare det flotte pianotemaet som gjentar seg i filmen, men også hva effektene angår. Bakhøytalere brukes slik jeg liker det, med retningsbestemte effekter. Bildet sliter med å være litt soft noen steder, og dette må settes på kontoen for debutanter. Coenbrødrene ser feil i dag som de ikke la merke til den gang. Ellers er det et flott bilde, skarpt og fine detaljer. Fargene er flott gjengitt, også glorete neonreklamer innendørs.

Ekstramateriale

New conversation between Sonnenfeld and the Coens about the film’s look, featuring Telestrator video illustrations: Dette var veldig spennende og den første av sitt slag jeg har sett. Fotografen sitter sammen med Coenbrødrene og går gjennom filmen. Ved passende anledninger tegnes det på skjermen og noe vi bør se utheves. Slik blir vi blant annet gjort oppmerksom på hvor mye spinnvill lyssetting det er i filmen. 70 minutter.

New conversation between author Dave Eggers and the Coens about the film’s production, from inception to release: I denne 35 minutter lange samtalen får vi mange interessante opplysninger om filmen og Coenbrødrenes tankegang. Spesielt bet jeg meg merke i at de avviser all søken etter mening i filmene deres, være seg politiske eller sosiale kommentarer. Faktisk er de skuffet over at en film i seg selv ikke er nok for noen mennesker.

New interviews with composer Carter Burwell, sound mixer Skip Lievsay, and actors Frances McDormand and M. Emmet Walsh: Frances McDormand har jeg alltid hatt et godt inntrykk av, men jeg visste ikke at hun var så ekstremt selvsikker. Det blir faktisk litt i meste laget. Hun snakker om at hun ikke er interessert i om en regissør er flink med skuespillere. Han må kunne klippe en film. Hun trenger ingen for å levere en bra rolletolkning. 25 minutter. Komponisten og lydmikseren snakker i til sammen 23 minutter, i et ganske uinteressant klipp. De forteller at Coen aldri snakker om filmens mening, så det var lite hjelp å få. Emmet Walsch var utdannet innen markedsføring, men hoppet over til dramaskole. Han er yankee, født i Vermont, men det skulle man ikke tro! Pussig nok mener han at han spiller sympatiske mennesker i Blood Simple og Straight Time, som bare blir misforstått. 16 minutter.

Trailers: Den første traileren er en såkalt «fund rising trailer» på ca to minutter. Den er tøff, enkel og amatørmessig. Den originale traileren er på halvannet minutt og er god. Den spiller på setningen «Breaking up is hard to do». Re-releasetraileren er lengre, men ikke bedre. Her blir Coenbrødrenes meritter trukket frem.

An essay by novelist and critic Nathaniel Rich: Godt og ganske langt essay om filmen.