45 Years
45 Years (Criterion nr. 861)(Blu-ray)
England – 2015 – Andrew Haigh (farger) – 95 minutter
En slags spøkelseshistorie
Nivå 1 (uten spoilers)
Norwich, England. I en uke skal vi følge et eldre ektepar, Kate og Geoff, som skal feire sin 45 års bryllupsdag til helgen. Men på mandag får Geoff et brev om at hans ungdomskjæreste har blitt funnet død, innefrosset i isen hun falt ned i den gangen for 50 år siden. Brevet setter i gang mange følelser hos ekteparet, hver på sin måte.
Nivå 2 (med spoilers)
På den første dagen introduseres brevet som skal få så fatale følger for forholdet mellom Geoff og Kate. Geoff hadde en kjæreste da han var i 20-årene, men hun falt ned i en bresprekk og omkom da de var på en guidet brevandring. Nå, kanskje 50 år senere, har liket blitt funnet, innkapslet i is og vel bevart. Som vi skal få vite senere, mottar Geoff brevet fordi han står oppført som nærmeste pårørende til Katya. Dette at Geoff og jenta skal ha vært gift kommer som et sjokk på Kate. Geoff forsøker seg med at han trodde han hadde fortalt henne om situasjonen som gjorde at de utga seg for å være gift.
Kate reagerer først med medfølelse og interesse for situasjonen, men skal etter hvert føle at Katya tar uforholdsmessig stor plass i deres liv, spesielt nå som de planlegger deres 45-års feiring av bryllupet. Den avdøde jenta føles som et spøkelse som ligger i veggene. Enda verre er følelsen av at hun har ligget i veggene i hele deres samliv, siden Kate nå forstår at mange av Geoffs valg kan ha vært motivert av sitt forrige forhold. Valg som det å ikke ville ha barn, hvilken hund de skulle ha og hvor de dro på ferie.
Brevet reiser spørsmål om Geoff vil reise til Sveits for å se liket av Katya. Det er ikke noe Kate ønsker han skal gjøre, men Geoff bearbeider situasjonen og eventuelle valg på egenhånd. Dette støter Kate enda lenger ut i det uvisse, og hun føler seg ekstremt ensom, noe vi kan se illustrert gjennom turene med hunden. Første gang ser vi hun og hunden gå tur sammen, neste gang springer hunden langt foran henne og tredje gang er hunden utenfor bilderammen. Kate er ensom ute på marken. Fra torsdag av slutter hun med turene med hunden. Vi ser nok et eksempel på at livet deres forandres på grunn av Katya.
Kate har en god venninne, men hun kan ikke prate med henne om disse problemene. Hun forsøker heller å dreie Geoffs minner inn på det de har hatt sammen. Geoff historie er full av melankoli. Han ønsker at Kate skal forstå. Han er nervøs og skyldtunget, men forsøker å late som om situasjonen de er i ikke er noen stor sak. Kate derimot har behov for at Geoff slutter å snakke om Katya. Geoff forsvarer seg selv og Katya, og sier at Kate ikke kjente Katya. Dette stenger Kate ytterligere ute. Filmen handler i all vesentlighet om historiens virkning på Kate.
Geoff har behov for å bearbeide følelsene sine, men feilen han gjør er å ikke ordentlig involvere Kate. Han låner bøker på biblioteket om breer og snøskred, og klimaendringer generelt. Han har vært på reisebyrået og forhørt seg om reiser til Sveits. Han nevner disse tingene vagt til Kate på forhånd, men han tar henne ikke med til biblioteket eller avklarer en eventuell reise med henne. De har begge sluttet å røyke, men Geoff starter igjen på grunn av belastningen brevet gir ham følelsesmessig. Kate blir også såpass preget av Katyas «tilstedeværelse», at hun også begynner å røyke igjen. I en scene mot slutten røyker Geoff inne i bilen sammen med Kate. Hvis vi ser på røykingen som en slags metafor for Katyas tilstedeværelse i livene deres, kan vi si at Geoff først blir preget av henne, før det smitter over til Kate, og til sist er tydelig til stede i samværet dem imellom.
Starten på filmens mest dramatiske oppdagelse, er Geoffs tur opp på loftet. Vi vet alle at spøkelser holder til på loftet, og Katya har på en måte tilholdssted der oppe. Her ligger bildene fra Geoffs ungdom, og lysbildefremviseren. De oppmerksomme blant oss vil ha fått med seg at før filmens første bilde hører vi den umiskjennelige lyden av en filmfremviser, med sine klikk og sin during. Lyder som assosieres med minner og fortid. Geoff vegrer seg for å involvere Kate i materialet han har liggende på loftet, og selvfølgelig fører det til at Kate går alene opp på loftet ved en senere anledning. Hunden forsøker å hindre henne, bjeffer kraftig som om den værer et spøkelse der oppe som ikke vil gjøre noen av dem noe godt. På loftet slår Kate på lysbildefremviseren og ser på bildene fra Geoff fortid med Katya. Og her gjør hun den store oppdagelsen, at Katya var gravid med Geoffs barn.
Kate konfronterer Geoff med hvordan fortiden hans har virket inn på livet deres, men Geoff forsvarer seg med at det slett ikke er dramatisk. Han er 100% dedikert til feiringen, som hun forlanger at han skal være. Det er ille for henne å vite at hun ikke har vært nok for ham, men ingen andre skal også vite det. Her har de to et diametralt forskjellig syn på samlivet deres, for Kate klarer ikke å tro ham når han sier at hun er kvinnen i hans liv. Hun vet at hun har vært nok for ham i hans liv, men hun tror ikke at han vet det.
Kate spiller piano, og det har vært en lidenskap for henne. Da hun lukker lokket over tangentene med en bestemt bevegelse, er det som en avskjed til de ambisjonene. Hun vil nå satse på å redde forholdet. Disse spillesekvensene er faktisk improvisasjoner av Charlotte Rampling. Den store dagen opprinner, og Kate finner et smykke fra Geoff i smykkeskrinet. På vei til selskapet forsøker ekteparet å bygge hverandre opp og finne tilbake til samholdet. Velkomsten i selskapet går bra, og masken holdes. Talen til Geoff inneholder alt det riktige, og som venninnen har spådd, kommer tårene hos Geoff mot slutten. Men ordene når egentlig ikke inn til Kate, selv om hun prøver.
Kate reagerer som en 20 år gammel jente på historien om Katya fra fortiden. Som regissør Haigh hevder i ekstramaterialet, snakker og tenker eldre folk akkurat som yngre. Charlotte Rampling har en helt vidunderlig evne til å formidle tanker og følelser kun med ansiktet sitt. Måten hun responderer på flere og flere opplysninger fra tiden med Katya, som levninger hun blir hjemsøkt av, er troverdig og hjerteskjærende. Hun blir dyttet lenger og lenger inn i fortvilelsen og usikkerheten rundt om hennes mann faktisk har valgt henne oppriktig som sin livspartner.
Måten Geoff har kapslet inn fortiden sin i en pupille av taushet, kan sammenlignes med hvordan Katya og hennes ufødte barn har blitt kapslet inn i isen. Når fortiden siver inn i nåtiden, blir Geoff drevet fra skanse til skanse. Det er stor grunn til å tro at virkningen på ekteskapet deres hadde vært mindre om Geoff hadde lagt alle kort på bordet da brevet kom, enn at Kate må grave og dra alle opplysningen frem i lyset selv.
Jeg hørte Morgenbladets podcast med forfatter Geir Gulliksen og samlivsterapeut Sissel Gran som diskuterte denne filmen. Her er Gulliksen kritisk til Geoff, og legger mye skyld ved hans føtter for problemene hans fortid skaper i forholdet til Kate og Geoff. Sissel Gran derimot, ser det slik at Kate må ta mye av skylden selv for sin overreagering og lite forståelsesfulle tilnærming til Geoffs følelsesmessige traume. Selv følger jeg Gulliksen, mens min kvinnelige samboer ligger nærmest Sissel Grans tilnærming. Altså har vi menn mest forståelse for kvinnen i filmen, mens kvinnene forsvarer mannen i filmen. Det er jo interessant.
De to ektefellene har komplementære egenskaper, og Alpene står i kontrast til det flate landskapet i Norfolk. Vi ser stadig det flate landskapet filmet i all sin prakt, mens fjellmotiver kan sees i malerier, for eksempel i selskapssalen før festen. Slik blir Katya til stede på flere måter, bevisst eller ubevisst hos oss. For Haigh var det viktig å vise at eldre mennesker også har sex. Han klipper ikke vekk fra scenen etter at døren til soverommet lukkes, slik vanlig er. I stedet foregår neste scene på innsiden av den døren. Geoff slår seg på brystet før de skal ha sex, som en blanding av at han vil psyke seg opp og være morsom. Samleiet blir en fiasko. Før dansen i selskapet slår han seg på brystet igjen, og den går heller ikke så bra som han tror.
Filmen ble filmet kronologisk, for at skuespillerne skulle vokse inn i rollen, i deres emosjonelle tilstand og gripe den bedre. Tagning nummer fem var ofte den beste. Regissør Haigh er en stor tilhenger av måltider og spising på film, men det er de færreste skuespillere. De har ofte ikke spytt i munnen under innspilling, noe som gjør det vanskelig å svelge.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Another Year, Amour, Away from Her og Scenes from a Marriage.
Øyeblikket: Det må bli slutten. Geoff tør opp under dansen deres, han føler vel at både talen og dansen har styrket forholdet deres. Men vi kan se at talen ikke har beveget Kate så mye som hun hadde håpet på. Så fornøyd er Geoff at han begynner å tøyse litt mot slutten av dansen. Men så bra er altså ikke alt blitt for Kate. Når Geoff løfter armen hennes i været, river hun den til seg, og ser rundt seg med et desperat blikk. Hun aner ikke hvordan livet hennes skal bli nå. Hun er ikke lykkelig.
Lyd og bilde
Det er et rent, skarpt og fint bilde, men veldig lite prangende. Dermed føles det visuelle uttrykket veldig nedtonet, noe som står i stil med historien. Her er ingen skarpe farger som springer mot deg, eller utendørsscener badet i sol. Lyssetting virker veldig naturlig, og tidvis er det litt overskyet og dunkelt. Formatet er 1.85:1, med et lydspor i 5.1 surround DTS-HD Master Audio. Det er en dialogdrevet film, men med plass til noen fine lydeffekter som hever opplevelsen. Meget fin lyd.
Ekstramateriale
Audio commentary featuring Haigh and producer Tristan Goligher: Et veldig fint kommentarspor hvor produsent og regissør har en fin samtale gående. Mange små opplysninger og grunngitte valg blir forklart til oss mens vi ser scenene.
New documentary featuring interviews with Haigh, Goligher, actors Charlotte Rampling and Tom Courtenay, editor Jonathan Alberts, and director of photography Lol Crawley: Denne 36 minutter lange dokumentaren er veldig hjelpsom for å få små hint om hvordan vi kan tolke oppførselen til de involverte. Det var fascinerende for regissør Haigh å kunne lage en film om et ekteskap som faller sammen på grunn av noe som ikke engang hendte med den kvinnelige karakteren. Samtidig ville han få frem at eldre mennesker tenker og snakker som yngre. Haigh ser 45 Years som en videreføring av Weekend, hans forrige film. Han tenker at dette kunne ha skjedd paret i Weekend 40 år senere.
New interview with David Constantine, author of the short story on which the film is based: Novellen hans fikk sitt utspring i en historie som en venn fortalte om en mann som hadde blitt funnet innefrosset i is. Constantine ble interessert i konflikten mellom fortid og nåtid.. Han mener at vårt indre individ har en konstant alder. For øvrig elsket han filmen
Trailer: Denne syntes jeg ikke var bra. Det er vanskelig å få noe inntrykk av problemstillingen. Traileren er for vag og pregløs. Ca to minutter lang.
An essay by critic Ella Taylor: Et veldig nyttig, og klokt, essay. Hun stiller et viktig spørsmål som vi tilskuere kan ha delte meninger om. Er Geoff et barn som må stelles med av sin fornuftige kone, eller er han en fri sjel som ble frarøvet sitt liv da Katya døde? Er Kate en negativ kvinne som påpeker hans mislykkede forsøk på å lese Kirkegaard, eller er hun nettopp den han trenger for å holde bena på jorda?