Blow-Up

Blow-Up (Criterion nr. 865)(Blu-ray)

England – 1966 – Michelangelo Antonioni (farger) – 111 minutter

Forstørr/forvirr

Nivå 1 (uten spoilers)

En fotograf tar bilder i en park, og fatter interesse for et kjærestepar. Han tar bilder av dem, og kvinnen forsøker å få ham til å slutte og gi filmrullen til henne. Han nekter, og da han senere fremkaller filmen, ser det ut som han har festet et drap til film. Han fortsetter å forstørre bildene, og nye detaljer dukker opp.

Nivå 2 (med spoilers)

Blow-Up er en kompleks film. Det er flere retninger man kan følge for å komme til bunns i tematikk og tolkning av filmen. Den er såpass vanskelig tilgjengelig at jeg tviler på at det finnes bare èn riktig tolkning. Men mye av fascinasjonen med filmen ligger i veien mot en plausibel tolkning. Filmen leker med vår oppfattelse av det vi ser rundt oss, troverdigheten i bilder og dermed også medias troverdighet. Alt gjøres hovedsakelig med bilder, og ikke dialog, noe som igjen blir en smart kommentar til temaet. Antonioni bruker i liten grad dialog, og demonstrerer heller sitt håndlag med historiefortelling gjennom bilder.

Blow-Up fungerer på flere plan. Den kan først og fremst sees som en thriller, hvor spenningen ligger i om Thomas vil klare å avdekke mer og mer informasjon ved å forstørre bildene. Her ligger den tett opptil filmer som for eksempel The Conversation, som er tydelig inspirert av Blow-Up, bare at den tar for seg et lydpuslespill. På det neste nivået tar Blow-Up temperaturen på samtids-London, med treffende popkulturelle betraktninger. Først og fremst i gaten til det jeg diskuterer i Øyeblikket, om en gitarhals som mister sin verdi da den mister konteksten sin. Sist, men ikke minst, diskuterer filmen sannhetsbegrepet slik jeg ser det. Hva er virkelig, og hva kan dokumentere virkeligheten? Er et bilde nødvendigvis sant? Her viser filmen sin relevans for vår tid. Hvis vi har i bakhodet den nye diskusjonen om falske nyheter og alternative fakta, kunne man nesten tro at filmen var laget i dag. Alternative fakta eller alternative sannheter dukker opp som perler på en snor ved hver forstørrelse Thomas utfører.

Selve grunnpremisset i filmen, om det har blitt begått et mord i parken, mister Antonioni interessen for tidlig i filmen. Sakte forskyves fokuset mot prosessen i stedet for løsningen. Dette minner meg om L’Avventure, som starter som et forsvinningsdrama, hvor alle som leter desperat etter den forsvunne gradvis mister fokuset på letingen og filmen skifter ham til å diskutere noe helt annet. For oss som tilskuere er dette skiftet flytende, og vi er neppe bevisst på akkurat når det skjer. Grunnen til dette er at vi er sikre på at filmen er et mysterium vi skal være med å løse, og vi forstår ikke før det gått lang tid at det ikke er slik i det hele tatt. Vår velvillighet til å bli med på reisen fører oss langt av kurs før vi forstår at vi ikke kan stole på kapteinen.

I ekstramaterialet blir det nevnt at man kan lese hendelsen, eller mordet, i parken som en variasjon over folklore, som fører til myter og ritualer. Her kan man se elementer av at den gamle elskeren som blir drept kan være drap på kongen som baner vei for en ny konge. Filmen starter og slutter med mimer, og kan det ha betydning i så måte?

Filmens kjerne er fotografiets ambivalens. Sluttscenen kan sees på som refleksjoner om abstraksjoner som også blir diskutert gjennom forstørrelsene. Kan fotografi og film vise oss virkeligheten eller konstruerer de virkeligheten? Har vi lært å se virkeligheten gjennom media? Vi ser aldri ballen, men vi hører lydene av ballen og ser Thomas se ballen. Mener vi da at ballen er der? I dag opplever vi en flodbølge av bilder på grunn av digitale foto. Refleksjonen rundt hva vi ser og hvordan virkeligheten presenteres er viktigere enn noen gang. Ser vi liket eller ikke? Er det innbilning hos Thomas? Antonionis sjonglering med disse inntrykkene skaper refleksjon. «Jeg trodde du var i Paris?» «Jeg er i Paris.» Denne replikkvekslingen oppsummerer ambivalensen i filmen.

Her har jeg presentert noen mulige ledetråder, så er det opp til deg å gjøre din egen tolkning av hva Blow-Up forsøker å si, eller sier til deg. Det er som du vet, de beste filmene.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: The Conversation, Blow Out, The Ninth Gate.

Øyeblikket: Konserten på klubben hvor The Yardbirds spiller når sitt klimaks da Jeff Beck knuser gitaren, og kaster halsen ut blant publikum. Thomas kaster seg med i kampen blant hysteriske tilhørere, og står triumferende igjen med trofèet. Han har klart å erobre gitarhalsen til Jeff Becks gitar, og det føles enormt for ham. Mange blant publikum kunne ha gått over lik for å ha vært den heldige. Thomas rømmer ut for å sikre at han ikke blir fratatt gitardelen. Men ute på gaten føler han at artifakten mister sin kontekst, og dermed sin verdi. Nå er den bare en del av en ødelagt gitar, og han slenger den fra seg. En forbipasserende plukker den opp og ser på den, før han også slenger den fra seg. For ham er den verdiløs siden han ikke vet gjenstandens historie, for Thomas har den blitt verdiløs siden ingen andre nå vil ha den. En gjenstands verdi er altså avhengig av hva som symbolsk kan leses inn i den, når den ikke har åpenbar praktisk nytte. Alt dette kan leses ut av en scene hvor Antonioni bruker bilder for å fortelle en historie eller få frem sine analyser. Dialog er ikke-eksisterende i scenen, og bekrefter Antonioni som en mester av visuell historiefortelling slik vi har sett ham i L’Avventura og L’Eclipse.

Lyd og bilde

Bildet er 1.85:1. Lyden presenteres i mono. Vi kan begynne med lyden, som er i ukomprimert mono. Jeg opplever den som litt hard og skarp. Den er selvfølgelig klar og tydelig, med fin musikkgjengivelse, men allikevel trekker hardheten litt ned. Bildet er bedre, med kraftige og rent gjengitte farger, bra skarphet og detaljnivå, og fin fargetone på hudfarger.

Ekstramateriale

New pieces about director Michelangelo Antonioni’s artistic approach, featuring photography curators Walter Moser and Philippe Garner and art historian David Alan Mellor: Blow-Up er i sitt vesen en optimistisk film. Produsenten sier at noen engelskmenn mener at Blow-Up er den beste engelske filmen som er laget. Det får vi ta med en klype salt, da vi ikke vet hvem disse «noen» er, men det kan sikkert være vektige argumenter for en slik påstand. Vanessa Redgrave har liten forståelse for at noen mener filmen er kjedelig. De bør heller jobbe med sin måte å se film på, enn å gå glipp av store filmopplevelser som Blow-Up. Fem minutter og 30 sekunder. Antonionis hypnotic vision blir utlagt i en dokumentar på 16 minutter. Her hevdes det at han var inspirert av fotografen Robert Rauschenberg. Før han oppdaget fotografi var han bare opptatt av maleri. Flere andre samarbeidspartnere påvirker ham i denne filmproduksjonen. Ian Stephenson kan ha vært inspirasjon for maleren i Blow-Up. En maler ved navn Hamilton forstørret bilder større og større og solgte dem. Photography er en dokumentar på 29 minutter. Her får vi vite at Blow-Up leker med idèer rundt oppfattelse. Antonioni plasserer bilder i en kontekst. Fotografen David Bailey kan ha vært en inspirasjon for Thomas. Bailey var en enfant terrible i engelsk motefotobransjen.

Blow Up of “Blow Up,” a 2016 documentary on the making of the film: Blow-Up er en amerikansk film med et amerikansk budsjett, men med en europeisk kunstfilmtilnærming. Klubben hvor Yardbirds spiller, var en eksklusiv og megapopulær klubb på denne tiden. Yardbirds ble valgt som band, på grunn av litt bløffing fra managerens side. Han tror forøvrig at Antonioni fersket bløffen, men godtok at bandet skulle få være med allikevel. Jeff Beck knuste gitaren etter ordre fra Antonioni, men han hatet det og forsøkte å treffe Antonioni med gitarstumpen. David Hemmings gikk fra en ubetydelig skuespiller på 20 pund i uka, til Rolls Royce og tusenvis av pund med denne filmen. 53 minutters fin dokumentar som tar pulsen på 60-tallets London.

Conversation from 2016 between Garner and actor Vanessa Redgrave: Dette er en erkeengelsk samtale. Redgrave kan fortelle at alle bevegelser, tempo og rytme som skuespillerne utviser, er detaljstyrt av Antonioni. Dette gjør det vanskelig for Redgrave å bedømme sitt eget skuespill. Dialog ble til en viss grad ofret for kroppsspråk. Hun kan ikke huske hvordan forholdet til David Hemmings var, siden hun var så oppslukt av regien. 45 minutter.

Archival interviews with Antonioni and actors David Hemmings and Jane Birkin: Her er to David Hemmings intervjuer, et fra 1968 på 5 minutter og et fra 1977 på 20 minutter. I det eldste er Hemmings opptatt av å få frem at han ikke er glad i London, at han synes at byen forsøker å være noe den ikke er. Han fremstår litt merkelig, litt arrogant og hipsteraktig. Han synes selv at han er mer kreativ og nysgjerrig som kunstner enn det karakteren Thomas er. I det nyeste intervjuet overrasker han meg ved å fortelle at Blow-Up var hans 37. film. Han likte ikke filmen første gang han så den, siden han ikke forsto den. Andre gangen likte han den. Jane Birkin er en av de to jentene som ønsker å være modell for Thomas i filmen. Her var det lite interessant å hente. Hun prater mest om sitt konvensjonelle og kjedelige ekteskap. Ni minutter langt videoessay.

Trailers: Først er det en teaser på ett minutt som er ganske så herlig. Jeg liker hvordan fortellerstemmen sier ting som «Antonionis kamera viker aldri». Traileren er på to minutter og 14 sekunder, og er også god, en forlenget versjon av teaseren.

A book featuring an essay by film scholar David Forgacs, an updated 1966 account of the film’s shooting by Stig Björkman, the questionnaires the director distributed to photographers and painters while developing the film, and the 1959 Julio Cortázar short story on which the film is loosely based: Denne novellen ga meg ikke noe merinnsikt i filmen, og jeg kan ikke si at den var noen stor leseropplevelse heller. Den begynner ganske eksperimentelt, jeg vil nesten si at den virker litt inspirert av Samuel Beckett. Etter hvert åpner den opp, og blir mer tradisjonell slik at det går an å følge historien lettere. Essayet skrevet av Forgacs er bra, med fokus på informasjon rundt produksjonen heller enn filmtolkning. Essayet av Stig Björkman handler om hans opplevelse av å være til stede under innspillingen av Blow-Up. Underfundig og ganske interessant.