Fanny

Fanny (Criterion nr. 883)(Blu-ray)

Frankrike – 1932 – Marc Allégret (svart-hvitt) – 127 minutter

En ære å ta vare på

Nivå 1 (uten spoilers)

Fanny begynner nøyaktig der Marius sluttet, med Marius i stevnen på en båt på vei ut av Marseilles havn. Igjen står en knust Fanny, en hjelpeløs Panisse og en uvitende Cæsar. Enn så lenge. I dette kapitlet av trilogien er det Fanny som bekler hovedrollen, med sitt uavklarte forhold til Marius og Panisse.

Nivå 2 (med spoilers)

Da Fanny forteller Cæsar at Marius har dratt til sjøs og at hun er gravid med hans barn, faller Cæsars tilværelse sammen. Han avskriver sin sønn, og selv om han lengter etter brev fra Marius, later han som om han ikke er interessert. Dessuten kommer det ingen brev den første måneden. Han framstår som hard og lukket, og kameratene hans er bekymret for hvordan han legger lokk på følelsene sine. Han kan komme til å implodere. Da brevene begynner å komme, er det umulig for ham å ikke bli glad. Marius har hatt en god grunn for at brevene ikke har kommet.

Fanny velger å gifte seg med Panisse, som raust tar i mot både den kommende moren og barnet. Cæsar stiller opp for det som egentlig er hans barnebarn, uten å kunne tilkjennegi det for omverden. Det er befriende å se gamle menn ikke la seg styre av omgivelsenes urimelige krav, men heller vise nestekjærlighet og humanisme i praksis.

Denne ordningen fungerer godt, men så dukker plutselig Marius opp, full av anger over valgene sine. Han skjønner fort at barnet må være hans, og han er fast bestemt på å vinne tilbake Fanny, som han med rette tror fremdeles nærer sterke følelser for ham. Han er barnets far og de er fremdeles glad i hverandre. Hvorfor skulle de ikke kunne starte på nytt?

Her er det gode argumenter på begge sider, men allikevel finner Marius seg isolert på den ene siden. Selv Cæsar ser at det beste for barnet er at ekteskapet fortsetter, og at Marius har forspilt sin sjanse ved å dra til sjøs den gangen. Panisse vil ikke stå i veien for de unges kjærlighet, men han vil aldri gi slipp på barnet. Fanny ofrer sitt livs kjærlighet for at barnet skal ha en god framtid.

Frihet til å velge sitt eget liv å leve stilt opp mot hva slags konsekvenser det får for omgivelsene, var en stor del av tematikken i Marius, den første filmen i trilogien. Det samme kan sies om Fanny, men her har vi gått dypt inn i hvilke konsekvenser det får for en av «omgivelsene» fra den første filmen, nemlig Fanny. Hennes frihet til å velge får igjen konsekvenser for hennes familie og Marius sin familie, og selvfølgelig Panisse.

I en mer snever tid enn vår, og i et på mange måter bittelite miljø, vil Fannys valg om å bære frem en baby få store ringvirkninger. Det er et spørsmål om ære for hennes familie. Barnet er Marius sitt, men han er ute av bildet på grunn av sin fem år lange hyre på et skip. Hvis hun oppdrar barnet uten faren til stede, vil det bli sett ned på. Barnet vil bli sett på som bastard, selv om hun forteller at det er Marius sitt. Om hun gifter seg med Panisse, vil barnet kunne få en trygg oppvekst og æren være reddet, men helt unna vil hun ikke slippe. Panisse er alt for gammel for henne, noe som mange vil ha meninger om. Dessuten skal det noe til at Panisse skulle ønske å gifte seg med en kvinne som er gravid med en annen manns barn.

Filmen tar opp gammeldagse, men den gang høyst reelle, forestillinger om rett og galt. Jantelov og moralske normer ga et hardt samfunn med mye fordømmelse. Og som vanlig var det helst kvinnene som fikk lide. Som en kvinne sier: enhver familie har rom for én løs kvinne som lager skandale, én tøyte og sort får, men den plassen har allerede tante Zöe tatt. Fanny har valget mellom en kjærlighetsløs tilværelse hvor hun oppfyller samfunnets krav til beste for sitt barn, eller å leve utstøtt. Fanny er en sterk kvinne, og søker mer styrke der hun kan finne det. I en lang tracking-scene gjennom byen går hun målbevisst mot en kirke, og finner her styrke og trøst.

Midt oppe i disse triste rammene, finner Pagnol rom for humor og raushet. Cæsar og Panisse viser praktisk humanisme og ryggrad, hver på sin måte. Cæsar vil være der for Fanny og barnet uansett, og er villig til å gå mot sin egen sønn og barnets far for barnets beste. Slik sett er åpningsscenen hvor nettopp Cæsar bærer Fanny i armene sine etter at hun har besvimt, betegnende for resten av filmen. Og Panisse må framstå som frelseren selv for Fanny, villig som han er til å ta til seg barnet som sitt eget. Han ønsker seg en sønn, og skal bli like glad i gutten som om det er hans egen.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Marius, Cæsar og Le Corbeau.

Øyeblikket: Jeg kunne ha valgt den imponerende lange tracking-tagningen av Fanny som går gjennom byen, men velger noe helt annet. Da Fanny forteller Cæsar om Marius sitt valg og sin egen graviditet, er det et hardt slag for Cæsar. Hans reaksjon i en scene som får lov til å spille seg ut, er imponerende skuespill. Vi trenger ingen ord, alt formidles gjennom skuespillerens kroppspråk, øyne og mimikk. Det er en hjerteskjærende scene, så lett å forstå Cæsars følelser og sjokk. Spesielt med tanke på utgangspunktet hvor alt nå var bra. Desto større er sjokket da ingenting viser seg å være slik han trodde.

Lyd og bilde

Bildeformatet kommer i smale 1.19:1, slik som tilfellet var med Marius. Lydformatet er mono. Stort sett er jeg fornøyd med bildet i denne gamle filmen fra 1932. Skarphet er ok og bildet er stort sett uskadet. Men noen scener er ute av fokus, og der må vi anta at alle andre kilder er skadet, slik at dette er beste tilgjengelige mulighet. Skader er også synlige ved et par andre tilfeller, fokusproblemer likeså. Lyden er derimot uproblematisk. Den kommer i mono, som vanlig er med en så gammel film.

Ekstramateriale

Segments from Marcel Pagnol: Morceaux choisis, a 1973 documentary series on Pagnol’s life and work: Til sammen varer TV-programmene i én time og 25 minutter. Selv om Alexander Korda var regissør på Marius, var Pagnol også involvert på denne siden av produksjonen også. Korda regisserte det tekniske, mens Pagnol regisserte skuespillerne. Marius ble en suksess, som berget Paramount Studios i USA, som eide filmen. Filmene ble filmet i fire språk samtidig, fransk, svensk gresk og engelsk. Pagnol var bare opptatt av rettigheter til den franske versjonen. Pagnol og en annen stor fransk regissør, Rene Clair, hadde en feide gående i tidsskrifter om filmens fremtid. De leverte skarpe fornærmelser på løpende bånd, men likte hverandre egentlig godt. Rosselini, neorealismens far, mente alltid at Pagnol var neorealismens far, med sin film Jofroi og lyd tatt opp på lokasjon.

An essay by film critic Michael Atkinson and excerpts from Pagnol’s introductions to his plays and screenplays: En interessant tekst om Pagnols tanker rundt filmene og produksjonen. Spesielt en episode var fornøyelig. Pagnol trengte å få låne møbler fra en antikvitetshandel, som filmselskapet pleide. Men denne gangen ville de bare få låne om Pagnol personlig kom og hentet det. Han dukket opp morgenen etter, og en gammel dame på over 90 år tok i mot ham. Hun visste at Cæsar var under innspilling, og hadde sett de to tidligere filmene i trilogien. Hun visste at hun ikke ville leve lenge nok til å se Cæsar, men hun måtte vite hvordan det gikk. Så hvis Pagnol kunne fortelle henne handlingen, skulle han få låne møblene. Problemet var at Pagnol hadde skrivesperre, og lå langt på etterskudd med manuset. Han hadde egentlig ingen historie. Men nå måtte han komme opp med noe, og han improviserte frem en historie i møtet med den gamle damen. Og det ble til Cæsar! Åtte dager senere døde den gamle damen.