If….

If…. (Criterion nr. 391)(Blu-ray)

England – 1968 – Lindsay Anderson (farger og svart-hvitt) – 112 minutter

Klassesamfunnet

Nivå 1 (uten spoilers)

I If…. Følger vi livet på en kostskole i England. Skolen er et helt samfunn i miniatyr, ordnet i et strengt hierarki. Mick Travis, Johnny og Wallace passer ikke helt inn her. Det får konsekvenser i en stor og uventet skala.

Nivå 2 (med spoilers)

Det er en veldig enkel historie i If…. Tre rebeller blir hundset én gang for mye, og slår tilbake. De sanker sammen så mange våpen de kan klare å dra opp på taket av skolen, og fyrer løs mot medelever og lærere da de kommer ut av kapellet. Slik sett er det en typisk skoleskytingtematikk i filmen. Mobbing fører til desperate måter å slå tilbake på. Forskjellen her er at det er systemet som sådan som er ansvarlig for trakasseringen.

If…. er en film som kan gjøre deg litt motløs. Man merker at man blir sliten av all sadismen og uvennligheten, utnyttelsen og maktmisbruket, småligheten og ønsket om å gjøre vondt. Skolesystemet har endt opp i en struktur hvor man får slag og hån ovenfra, og sender det videre nedover, uten refleksjon eller ønske om å bryte den onde sirkelen. På en måte minnet det meg om «veteransystemet» under førstegangstjenesten, med privilegier for de eldste og ekstra oppgaver for de ferske. Dog i en mange ganger forsterket utgave.

Tre av de eldste guttene har klart å holde seg for gode til å bli med på sirkuset, og i stedet gjort motstand på sin måte. De har liten respekt for whips, eldre studenter med spesielt ansvar og rolle under læreren. Mick Travis er den naturlige lederen, Wallace og Johnny hans beste venner. Til sammen er de The Crusaders (som filmen opprinnelig var ment å hete). Mot slutten av filmen blir gruppen utvidet med den unge gutten Bobby Phillips og en navnløs jente. Alle disse deltar i skoleskytingen på slutten. De er rebellene som først og fremst retter sitt sinne mot medelever, og i mindre grad mot prester, rektor og lærere. Her er en viktig parallell til dagens skoleskytinger.

På samme måte som psykologiske eksperiment har vist oss, for eksempel the Stanford prison eksperiment, viser If… oss at funksjonærer rett under de virkelige lederne ofte vil være de mest iherdige. Se gjerne filmen basert på eksperimentet med samme navn, den er meget interessant. Andre eksempler fra virkeligheten er sjokkerende. Jødiske kapoer i konsentrasjonsleirene, kroatiske likedan, kunne være verre enn SS-soldater. Og tro ikke at dette er knyttet til «de andre». Tyske SS-soldater i nord-Norge måtte roe ned og fjerne norske leirvoktere som var voldsomt sadistiske og voldelige mot de serbiske krigsfangene i blant annet Botnleiren i Nordland. I If… er det whips som langt overgår lærere i sadisme og opprettholdelse av systemet. Fysiske avstraffelser, verbal trakassering og seksuelt ladet oppførsel mot yngre elever er bare noe av faenskapet som foregår.

Denne trakasseringen som kommer fra whips forplanter seg til hele skolemiljøet. Vi ser en gjeng eldre elever bære en ung elev inn på toalettet, binde ham opp ned over et toalett og senke ham ned med hodet først. Deretter skyller de ned og lar ham henge der. Slik sadisme skaper hat og frustrasjon, og det eneste utløpet er mot enda yngre elever. Hele skolen er utrygg og usunn.

Innimellom dukker det opp scener i svarthvitt. Jeg ble veldig opptatt av å finne ut hvorfor noen scener ble skutt i farger, og andre ikke. I ekstramaterialet hevdes det av fotografen at Anderson bare lot seg styre av emosjoner når han valgte å skyte i svarthvitt. Men Malcolm McDowell hadde en litt annen vinkling. Det leder meg til å tørre å ha min egen teori, for det viser seg at disse regissørene ikke alltid snakker sant når de forklarer seg om filmene sine. Jeg tenker, og dette mønsteret stemmer, at svarthvittscenene er hyggelige scener, rolige og harmoniske situasjoner som viser mennesker som har det bra og er trygge. Scener hvor det er konflikt, utrygghet og sjikanering er i farger. Og utgjør dermed resten av filmen.

Det er en underliggende homoerotisk tematikk i filmen. De eldre whips har hver sin unge og pene elev som en slags ærendsgutt. De har et problematisk forhold til dette, en uavklart homofil tilnærming som ikke er sympatisk. De mest homofobe menn kan være de som innerst inne er homofile. Lindsay Anderson balanserer dette med en fin scene om homofil attraksjon i scenen mellom Johnny og Bobby Phillips i gymsalen. Denne fører til en ganske så direkte scene hvor de to ligger i samme seng. Vi må huske at filmen er fra 1968. Av en eller annen grunn snek den seg under radaren.

If…. er en skarp satire om klassesamfunnet. Mange har beskyldt Lindsay Anderson for å hate England, men de som kjenner ham mener det er helt feil. Han elsker England, men ville vise en negativ side av samfunnet for å kunne gjøre England bedre. Skolen blir en metafor for hele England og klassesamfunnet. The Crusaders blir en metafor for de som faller utenfor samfunnet, de som er nederst på rangstigen. De som ikke har noe å miste ved en revolusjon.

Det var mye rasisme på kostskolene. Jødene fikk unngjelde mest. Navnet ”public school” er et paradoks, da det ikke er noe som helst offentlig med dem. Det er dyre privatskoler, som utdannet samfunnet byråkrater, ledere i statsforvaltningen, offiserer i militæret osv. Skolen er bygget opp av ritualer om klær, forskjeller, status, løping, ikke løping, bevegelse. Det ligger en eksplosiv seksualitet under overflaten hos guttene.

Trivia: Da de spilte inn scenen med den fiktive knivkampen i butikkgatene, fikk McDowell et hammerslag i bakhodet. En taxisjåfør grep inn i noe han trodde var ekte. Da manuset ble skrevet, føltes sluttscenen som en ekstrem fantasi. Da den ble filmet, etter 1968 i Paris, virket den profetisk. I øst-Europa ble filmen godt mottatt blant unge.

Da manuset ble ”shoppet” rundt til filmstudioene, manglet det ikke på negative karakteristikker av det. Paramount London mente det var det ondeste de hadde lest, og andre mente at manusforfatteren skulle vært pisket. Da Paramount USA antok manuset og sendte det over til England, kunne ikke den engelske grenen forstå hvordan de hadde kunnet overse denne perlen.

Malcolm McDowell gjorde en fantastisk innsats i denne filmen, det som ble hans start på en fantastisk karriere. Hans særegne utseende passer utmerket til Mick Travis. Skuespillet til McDowell har blitt karakterisert som rått og naturlig, og det har å gjøre med at det var det. Han hadde ikke ennå lært seg metode og skuespill. Han elsket Lindsay Anderson som sin egen far, og de lagde flere filmer sammen. If.… er del av en løs trilogi, sammen med O’ Lucky Man og Brittannia Hotel. McDowell het Mick Travis i alle, men de var helt ulike personer.

Vi avslutter med et sitat fra Lindsay Anderson: ”While there are still minds to be moved, imagininations to be stirred, a true film may yet perform its explosive lifechanging function. We may yet be revenged”.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Zèro de conduite, Clockwork orange, Naked, Easy Rider, Man bites dog og Stanford prison experiment.

Øyeblikket: Massakren på taket. Den er tydelig inspirert av Jean Vigos film Zèro de conduite. I den filmen er det en mye mildere versjon av angrepet, men så er den også fra 1933. Filmingen er rimelig lik, så vidt jeg kan huske, så scenen er nok også ment som en hyllest til Vigo. Den har denne energien man kan finne i mange 60-tallsfilmer, iblandet en dose absurditet. Alle griper til våpen, og det lesses inn våpen fra åpne vinduer. Her er det ingen grenser, noe som føles som en kommentar til det faktum at det alltid ser ut som om vi mennesker har ubegrensede midler når det gjelder krig med hverandre. Det føles også naturlig at den går noen skritt lenger enn en film laget 35 år tidligere.

Lyd og bilde

Filmformatet er 1.66:1. Det er et ganske bra bilde, men ikke veldig skarpt eller detaljert. Kan oppleves litt ”soft”. Når jeg tenker på det i ettertid, har jeg et litt blast bilde i hodet. Her springer ikke fargene mot deg, og kontrastene skaper ikke sylskarpe skiller mellom gjenstander. Men det er et godt bilde, med en fin filmkvalitet i opplevelsen. Lyden er i mono og er fin, om litt vel klangfull til tider. Pirk, pirk.

Ekstramateriale

Audio commentary featuring film critic and historian David Robinson and actor Malcolm McDowell:

Episode of the Scottish TV series Cast and Crew from 2003, featuring interviews with McDowell, Ondříček, Rakoff, director’s assistant Stephen Frears, producer Michael Medwin, and screenwriter David Sherwin: Her får vi servert en diskusjon rundt et bord hvor samtalen går lett. Bortsett fra fotograf Ondříček er alle lette å forstå, og han har de sett seg nødt til å tekste. Heldigvis! Malcolm McDowell deltar på storskjerm fra Los Angeles. Samtalen varer i 42 minutter og er vel verdt å se.

Video interview with actor Graham Crowden: Dette er skuespilleren som spiller historielæreren som kommer syklende ned gangen. En morsom type som er underholdende i dette 14 minutter lange intervjuet.

Thursday’s Children (1954), an Academy Award–winning documentary about a school for deaf children, by director Lindsay Anderson and Guy Brenton and narrated by actor Richard Burton: Fin dokumentar på 21 minutter. Denne Oscarvinneren for beste dokumentar handler om døve skolebarn. De må fokusere på munnen i stedet for øynene som vi gjør. Interessant og godt laget dokumentar med et originalt perspektiv. Richard Burton har en flott og behagelig fortellerstemme.

A booklet featuring an essay by critic David Ehrenstein as well as reprinted pieces by Sherwin and Anderson: Et meget godt essay av Ehrenstein er første del i heftet. Tittelen er inspirert av Rudyard Kiplings If-. Det er lett å se koplingen mellom If…. og Columbinemassakren. Medelever er målet fremfor lærere eller geistlige. Etterpå følger manusforfatter Sherwin sin kronologiske beretning om hvordan filmen fikk sin fødsel. Her var det mye frem og tilbake, og det tok mange år før filmen ble laget. Siste del er Lindsay Anderson som intervjuer Lindsay Anderson. Han er meget kritisk til kvaliteten på flere av spørsmålene, og det er så vidt han gidder å svare på flere av dem. Dette intervjuet var del av lanseringen av filmen.