Kameradschaft

Kameradschaft (Criterion nr. 908)(Blu-ray)

Spesiell trailer denne gangen. Masters of Cinema sin trailer fra Kameradschaft/Westfront 1918 dobbelutgivelse.

Tyskland – 1931 – G.W.Pabst (svart/hvitt) – 88 minutter

Gruvearbeidere i alle land, foren eder!

Nivå 1 (uten spoilers)

Kameradschaft er basert på en sann historie. I 1906 skjedde det en gruveulykke i den franske delen av en gruve, og 1200 franske gruvearbeidere ble sperret inne. Tyske redningsmannskap dro over til fransk side og hjalp til med redningsarbeidet. Filmen velger å sette historien inn i samtiden, 1930, da forholdet mellom franskmenn og tyskere var på frysepunktet etter 1.verdenskrig.

Nivå 2 (med spoilers)

En skjult perle dette, hvert fall for meg. Jeg hadde ikke hørt om den før den dukket opp i Criterion Collection. Det er mine absolutte favorittutgivelser når ukjente perler dukker opp. Det skjer ikke så ofte lenger når man har sett mye film. Desto større grunn til å sette pris på det. Dette er en film jeg kan varmt anbefale, både som film, historisk dokument og inspirasjon til refleksjon rundt en mengde relevante omstendigheter på denne tiden. Forholdet mellom de to landene, opptrappingen mot Nazitiden, klassekampen, sensur osv. En film som er interessant på så mange plan.

En ulykke som kostet 1099 liv i 1906, fanget G.W.Pabsts oppmerksomhet gjennom en tekst av Karl Otten i 1930. Pabst velger å sette handlingen i 1930, i tiden da franskmenn og tyskere hatet hverandre, og det hele skulle eksplodere 10 år senere. En scene viser hvor mistroisk forholdet mellom dem var. Tre glade tyskere går inn på et fransk dansested, drikker øl og koser seg. En fransk dame har danset nok og setter seg ned med sin franske kjæreste. En av tyskerne byr henne opp, men hun avslår, hun er sliten. Hun ber kjæresten forklare mannen det på tysk. Tyskeren hører ordet tysk, og misforstår. Hun vil ikke danse med ham siden han er tysk. Det kommer nesten til slagsmål og det dårlige hverdagsforholdet har blitt enda surere.

Filmens hovedhandling er altså eksplosjonsulykken som rammer de franske gruvearbeiderne. Utenkelig som det er, kommer de tyske redningsmannskapene raskt til unnsetning med to lastebiler. Forholdet er så hatsk mellom landene at de franske grensesoldatene nesten skyter etter dem da de krysser grensen. Deretter følger vi redningsarbeidet på kloss hold i en klaustrofobisk, men spennende og realistisk setting. Tankene går til Wages of Fear og lastebiltransporten med støtsensitive nitroglyserintønner på lasteplanet. En hump og sjåførene går til himmels. Gruvearbeiderne blir skjødesløse med sikkerheten, og har liten tro på gasslekkasjer. Vi som ser på, vet jo at noe skal gå til helvete. Og det gjør det. Gasslekkasje og flammer fører til eksplosjon, og deler av gruven raser sammen. Alle veier opp igjen er stengt. Den følelsen, av å være hjelpeløst fortapt langt under overflaten, er ikke vanskelig å grøssende kjenne på. Dør du ikke av brann eller ras, dør du til slutt av luftmangel. Pokker til valg.

Da tyske gruvearbeidere først hører om ulykken i den franske delen av gruven, er det en stor mengde skadefryd. Så hardt har forholdet mellom landene blitt. Tyskerne kommer seg aldri på fote etter at de fikk all skyld for 1.verdenskrig, og dømt til å betale enorme summer i krigserstatning. De forsøker stadig å jobbe på fransk side av grensen, men får sjelden napp. Før stemningen rekker å sette seg i et giftig anti-fransk lune, tar en av arbeiderne affære. Han appellerer til solidaritet med andre gruvearbeidere. De franske mennene har vel også kone og barn, fortjener ikke de da å reddes? Skuespilleren som spiller denne gruvearbeideren er Anton Busch, en stor filmstjerne og uttalt kommunist. Han drar filmen i en politisk og klassebevisst retning. Men han er også den eneste som gjør det, for Pabst var redd for å bli kontroversiell og få produsentene på nakken. De gikk tydelig inn med føringer, da de var på konkursens rand og ikke hadde råd til å floppe. Men Pabst snek inn et element av pasifisme ved å la en fransk gruvearbeider oppleve vrangforestillinger som stammet fra skyttergravskrigen. En tysk redningsarbeider med maske minner ham om en tysk soldat med gassmaske, og straks er franskmannen mentalt tilbake i krigen. Han angriper tyskeren.

All lyd ble tatt opp under innspillingen, og mye ble filmet on location. Selve gruvescenene ble spilt inn i et stort studio. Disse scenene er virkelig imponerende. I et studio har Pabst full kontroll over miljøet, og bruker det til fulle. Han bygger gruveganger som raser kontrollert ned, i full fart mot arbeiderne som ser ut til så vidt å komme seg unna. Gruveeksperter sier at disse scenene er ultrarealistiske. Brannscenene ble spilt inn i studio, men selv da var det farlig for staben. Pabst får også større spillerom for å leke seg med symboler. Jesusmotivet utforskes flere ganger. En redningsarbeider bærer en skadet mann slik Jesus bar korset. En annen skadet mann blir løftet opp av vannet, og lagt til rette i fanget på redningsmannen slik Jesus lå i fanget på Maria Magdalena.

Vi vet jo at inflasjonen herjet Tyskland og at landet lå med brukket rygg økonomisk. Arbeidsledigheten var rekordhøy. Det var en av grunnene til at Hitler ble omfavnet av den tyske befolkningen. Pabst fikk høre om hendelser under innspillingen som gjorde ham fortvilt og rasende. Tyske skuespillere i småroller tilbød konene sine til de franske skuespillerne, og stilte frivillig opp for å holde vakt mens hyrdestunden pågikk.  I tillegg til at den politiske situasjonen virket inn på hvilket lands innbyggere som likte filmen på kino, gjorde den økonomiske situasjonen også det. Tyske arbeidsløse menn og kvinner orket ikke å se denne livssituasjonen skildret på film. De trenger ikke se på film det de ser i virkeligheten hver dag. I Frankrike var situasjonen bedre økonomisk og annerledes politisk. Idéen om solidaritet sto sterkere, og de hadde en høy nok levestandard til å tåle å diskutere livssituasjoner som er skildret i Kameradschaft. Et faktum er at i land som er fredelige er den brutale og blodige litteraturen populær, mens krigsherjede og fattige land har populærlitteratur som er hyggelig. Kanskje ikke så rart. I Norge har vi verdens blodigste krim.

Pabst var en pasifistisk regissør. Han ble kalt Røde Pabst. Han hadde en idé om at film skulle opplyse folket, ikke nødvendigvis politisk, men humanistisk. De filmene han laget på denne tiden gjorde ham ikke populær blant nazistene, og han flyktet fra landet utover på 30-tallet. Men da Tyskland invaderte Frankrike endte han opp i Tyskland igjen, og ryktet hans ble for alltid ødelagt da han laget filmer for Goebbels med nazistisk tankegods på 40-tallet. Han hevdet at han ble truet til det, men skaden var skjedd for all fremtid.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Le Trou, Wages of Fear og Ace in the Hole.

Øyeblikket: Sluttscenen hvor gitteret mellom gruvedelene er på plass igjen, avtalen er signert av de militære på begge sider og absolutt ingenting er lært…

Lyd og bilde

Glimrende, tatt i betraktning at filmen er nesten 90 år gammel, og med store skader på originalnegativene. Det merkes egentlig ikke. God kontrast, godt detaljnivå, skarpt og dypt bilde. Lyden er tatt opp on location, og imponerer. Bildeformatet er 1.19:1, lyden er mono.

Ekstramateriale

New interview with film scholar Hermann Barth on the film’s production: Barth gir oss god bakgrunnsinformasjon i dette intervjuet på 30 minutter. Han har noen interessante betraktninger rundt filmens mottagelse i de to landene. På grunn av kameratskapet ble den verdsatt i Frankrike. I et Tyskland på vei mot diktaturet, floppet den.

Interview from 1988 with editor Jean Oser, featuring footage from the French version of the film: Oser var klipper på filmen, og i dette 12 minutter lange intervjuet snakker han om hva som var spesielt for den franske versjonen av filmen. Først og fremst ble en politisk tale helt på slutten kuttet ned. Filmens kanskje viktigste scene, sluttscenen hvor grensegitteret i gruven blir satt på plass, og de militære kan gå tilbake til null samarbeid, er faktisk klippet ut av den engelske versjonen. Forbløffende!

Interview from 2016 with film scholar Jan-Christopher Horak on the historical context of the film: I dette 15 minutter lange klippet, snakker Horak om gruveulykken i 1906 og Pabst manøvrering mellom politisk/pasifistisk og sensur/kommersialitet på den andre.

An essay by author and critic Luc Sante and the 1930 text by Karl Otten that the film was based on: Luc Sante har skrevet et kort, men veldig godt essay. Han tar opp samtiden, produksjonen og setter fokus på visse scener i filmen. Teksten av Karl Otten har noe propagandaliknende over seg. Historien om ulykken og redningsarbeidet beskrives ildfullt og engasjerende, med en klar agenda bak fortellingen. Vel verdt å lese.