The Silence of the Lambs

The Silence of the Lambs (Criterion nr.13)(Blu-ray)

USA – 1991 –Jonathan Demme (farger) – 118 minutter

En feministisk thriller

Nivå 1 (uten spoilers)

The Silence of the Lambs var en sensasjon da den kom, og står seg utmerket den dag i dag. Den lykkes på så mange måter, og klarte å skape en ikonisk karakter som «alle» har et forhold til: Hannibal Lecter.

Nivå 2 (med spoilers)

Hva ligger i tittelen The Silence of the Lambs? FBI-student Clarice Starling opplevde som barn å være vitne til slakting av lam på en bondegård. De skrek i fortvilelse og hun kunne ikke redde dem. Hun grep ett og løp av gårde med det, men det klarte hun heller ikke å redde. Dette har preget henne siden, og er en stor del av den enorme motivasjonen hun har for å redde et annet «lam», og denne gangen skal hun ikke mislykkes. Senatordatteren skal ikke bli slaktet av Buffalo Bill.

Jodie Foster spiller altså Clarice Starling. Hun er et funn i rollen som den intense, seriøse og dyktige FBI-studenten. Hun skal ikke bare gjøre jobben sin, men den skal gjøres i et mannsdominert miljø. Flere scener setter henne opp mot stirrende mannlige politikolleger eller som eneste kvinne blant mange menn. Hun tilfører rollen en feministisk side i og med at hun som hovedperson utfører det prinsen i eventyrene har som sin oppgave. Hun redder jomfruen i nød med sin snarrådighet og intelligens, og kommer klokere og forandret ut av opplevelsen. Forandringen illustreres ved at hun får sitt FBI-skilt ved endt utdanning.

Jack Crawford leder etterforskningen av en rekke groteske drap, som tydeligvis er begått av en seriemorder. Pressen har døpt morderen Buffalo Bill, siden han delvis flår ofrene sine og fjerner deler av huden. Crawford har undervist Starling før, og vet at hun er eksepsjonelt talentfull. Han involverer henne i etterforskningen, og sender henne for å intervjue Dr. Hannibal Lecter som muligens kan hjelpe dem å avsløre Buffalo Bills identitet. Det er en rimelig desperat idé. For det første sitter Lecter fengslet for bestialske og kannibalske mord i et høyrisikofengsel, mange etasjer under bakkenivå. Nedstigningen virker aldri å ta slutt, trappene fortsetter og fortsetter til man er på nivå med Helvete. For det andre er det en stor risiko for at den hyperintelligente Lecter kan manipulere intervjueren og dermed plante eller løfte fram traumer. Intervjuerens mentale helse står altså på spill. Og Lecter vil aldri gi opplysninger fra seg uten å få noe tilbake, noe som gir ham en inngang til den andres indre liv. For det tredje hater han Jack Crawford, som var den som fikk ham arrestert i utgangspunktet.

Men Lecter godtar å la seg intervjue av Starling. Antageligvis fordi han respekterer hennes intelligens og ser på henne som en utfordring. Han presser henne til å gi ham en liten anekdote fra sin barndom hver gang, en hendelse som har preget henne og satt spor hos henne. Får han ikke det, avslutter han intervjuet. Han har all verdens tid der han sitter i en fullstendig isolert celle med tykke glassvegger. Hun, derimot, har ingen tid å miste for å kunne hindre Buffalo Bill å drepe sitt siste offer. Lecter ser det hele som et spill, og om han får sin lille anekdote sender han Starling på et rebusløp i jakten på Buffalo Bills identitet.

Hannibal Lecters introduksjon i The Silence of the Lamb er nesten genial. Vi kunne ha tenkt oss mange scenarioer. Hva med et monster som ham sittende i mørke i et hjørne av cellen, med ansiktet skjult i skygge som Kurz i Apocalypse Now? Eller utagerende og voldsom opp mot celleveggen? Filmet bakfra mens han ulidelig langsomt snur seg mot publikum og Starling? I stedet står det en liten mann midt på gulvet i en godt opplyst celle. Det eneste som undrer oss er hvordan han kunne vite at hun kom. Så forstår vi at han har luktet henne gjennom ventilasjonshullene i glassveggen. Han følger opp med å lukte opp i været, og analysere luktene hennes. Han kjenner igjen hudkremen hun bruker…

Det første intervjuet holder på å bli avsluttet før det har begynt da Lecter forstår at Crawford har sendt en av studentene sine for å intervjue ham. Han tar det som en fornærmelse, før Starling klarer å fange interessen hans, både via hennes intelligens og sin interessante oppvekst. Som han sier: du er bare ørlite unna å være fattig white thrash. Det har han kjapt sett utfra dialekt, klær og tilbehør. Og nå er hun Jack Crawfords stjernestudent. Allikevel leker Lecter med henne, alt av spørsmål rikosjerer av ham. Om hun kommer litt under huden på ham, stenger han det av etter 2 sekunder. Hvert møte med Lecter blir dypere og mer utleverende for Starling.

Jame Gumb er den komplekse seriemorderen som media har døpt Buffalo Bill. Han er hverken homofil, transseksuell eller transvestitt. Man kan heller si at det er et individ som leter etter en legning eller identitet. Hans løsning blir å sy en kjole av kvinners hud, og slik bli en kvinne. Denne ideen er inspirert av seriemorderen Ed Gein. Metoden Gumb bruker for å komme i kontakt med kvinnene, er Ted Bundys velkjente knep. Han bandt opp armen i fatle, og vekte dermed sympati hos kvinner som hjalp ham å bære møbler inn i en varebil. Samtidig gikk de rett i fangenskapet. Brønnen i kjelleren til Gum er inspirert av Gary Heidnik, som hadde en tilsvarende i sin kjeller. Han fylte brønnen med vann, og stakk strømledninger ned i vannet. En seriemorder av Gumbs type er avhengig av å ha et eget hus, siden disse handlingene krever avstand til naboer. En morder som Jeffrey Dahmer bodde i en leilighet, siden han dopet ned sine ofre og derfor kunne operere uten støy.

Seriemordere finner sine ofre blant sin egen etniske gruppe. De tar ofte pauser mellom drapene. Da hygger de seg med souvenirer fra drapene og gjenopplever spenningen. Pausene mellom drapene kan vare fra timer til år. Det som driver dem til å drepe, er makten til å manipulere og kontrollere sine ofre. De kan drepe dem eller la være. De har ofte selv blitt manipulert eller kontrollert. Gumb er ikke transseksuell, men prøver å være det. Dette gjør at Gumb opptrer noe kaotisk. Lecter hater rot, for selv er han klinisk. Det kan være en grunn til at han hjelper Starling. En scene som ikke ble med i den ferdige filmen, viser en TV-predikant som utdyper en mulig bakgrunn for slike som Gumb. I ekstramaterialet og boken finner vi hint om at Gumb selv har blitt misbrukt. Så også med Lecter.

En glimrende scene viser oss Starling som følger et spor som fører henne til en enebolig. Dette kryssklippes med Crawford og et SWAT-team som tar seg inn i et annet hus. Vi ledes til å tro at de står utenfor Gumbs hus. Men da SWAT-teamet etablerer at huset er tomt, forstår vi at Starling har truffet, og at hun nå er i morderens hus. Og litt senere forstår hun det samme, da hun ser en nattsvermer i stuen hans. Men Buffalo Bill har ikke tenkt å la seg fange. Han gleder seg over situasjonen og spenningen det medfører. Han virvler rundt og flykter ned i kjelleren. Her skal han straks få overtaket ved å ta ut sikringene. I mørket er han allmektig med sine nattbriller og revolver. Starling famler rundt i blinde, og Buffalo Bill kan røre håret hennes. Det blir det siste han gjør.

Denne sekvensen mot slutten i Buffalo Bills kjeller, inneholder en tabbe. Det var ikke slik at Ted Levine (Buffalo Bill) og Jodie Foster spilte inn scenen i mørket. Den ble spilt inn i fullt lys som vanlig, lyssatt av lyskastere. Et kamerafilter skapte det grønne skjæret som skal illustrere at det er helt mørkt her. Men da Ted Levine strekker frem hånden for å røre ved Fosters hår, kaster armen hans skygge. Det går ikke an i mørket.

Hopkins jobbet hardt med rollen sin. Han dro på en lang reise, og finpusset på karakteren Hannibal Lecter. Hopkins sier at han valgte å bevege seg som en katt da han følger etter fengselsdirektøren på Haiti. En katt som er på jakt. Alt arbeidet betalte seg i en Oscar for innsatsen. Han hadde antagelig bare 15 minutters tid på skjermen, og innehar dermed rekorden for minste skjermtid som har gitt Oscar for beste skuespiller.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Zodiac, Seven, Red Dragon, Hannibal og Chiefs.

Øyeblikket: Jeg velger et spektakulær og muligens spekulativt øyeblikk. Lecter har sluppet ut av buret i idrettshallen og hengt opp den ene politimannen på siden av buret, halvveis flådd og dandert som en gallionsfigur. Estetisk er det en interessant scene, selvfølgelig totalt urealistisk, men så sjokkerende at den fester seg som en ikonisk scene fra en film med mange ikoniske øyeblikk. Mye av effekten ligger i at vi følger SWAT-teamet på sin vei mot rommet, og ser situasjonen gjennom deres øyne.

Lyd og bilde

Grunnlaget for denne utgavens bilde er en 4k-restaurering i 1.85:1. Bildet er meget godt, med en solid dose filmkorn. Filmen fremstår som neddempet, med et realistisk uttrykk. Fargene er nedtonet, og bildet har ofte et grått og overskyet utseende. Dette kler filmen godt, det ville neppe vært passende med jevnt over veldig sterke farger i sollys. Lydformatet er 5.1 surround DTS-HD Master Audio. Det skaper en herlig atmosfære, med masse aktivitet i bakhøytalerne. En behagelig og atmosfærisk musikk ligger effektivt spredt i rommet.

Ekstramateriale

Audio commentary from 1994 featuring director Jonathan Demme, actors Jodie Foster and Anthony Hopkins, screenwriter Ted Tally, and former FBI agent John Douglas: Meget godt kommentarspor. Det er gammelt, antageligvis tatt med over fra den gamle Criterion DVDen, men kan også være fra en annen utgivelse. Vi opplever et spor som er annerledes oppbygd enn de moderne kommentarsporene til Criterion. Her sies ofte navnet på den som snakker før han slipper til.

New interview with critic Maitland McDonagh: Det er stor fascinasjon blant publikum for seriemordere. Mye mer enn massemordere (som dreper mange på én gang). Fellestrekk ved  seriemordere er at det som regel er en mann, at han er sosialt mistilpass og har sære hobbier. Et annet fellestrekk er at deres naboer aldri hadde trodd personen kunne være en seriemorder. 18 minutters godt videoessay.

Thirty-eight minutes of deleted scenes: Kjempebra. Mange av disse slettede scenene er rent gull og vel verdt å se. Ironisk nok er det en scene her som burde ha vært tatt med, for den fyller inn informasjon om Gumbkarakteren. Det kunne ha dempet kritikken fra LGBT-miljøet. 38 minutter.

Four documentaries featuring hours of interviews with cast and crew: Så vidt jeg kan forstå er det ikke fire, men fem dokumentarer her. Først ut er Demme og Foster i en 52 minutters dokumentar. De snakker om Demme motivasjon for å caste Foster og for henne igjen å ta rollen. Michelle Pfeiffer, som hadde spilt i Demmefilmen Married to the Mob, var tiltenkt hovedrollen. Hun takket nei på grunn av all volden. Det samme gjorde Gene Hackman som egentlig skulle regissere filmen. «Alle» ville spille Hannibal Lecter, men dette er rollen Hopkins var født til å spille. 52 minutter. Understanding the Madness (20 minutter): Eks FBI-folk snakker om seriemordere og profilering. Lecter og Buffalo Bill er satt sammen av autentiske seriemordere. Buffalo Bill er et sammensurium av Ted Bundy, Ed Gein og Gary Heidnik (slå dem opp på Wikipedia, så finner du mer utfyllende informasjon). Inside the Labyrinth: Her snakkes det blant annet om filmen fra et feministisk standpunkt. En kvinne tar plassen til den tradisjonelle prinsen som skulle redde prinsessen og komme ut av strabasene kokere. Her er det symbolisert ved Starlings FBI-legitimasjon etter endt utdanning. Lecter kan sees som en god mann, en humanitær mann, lukket inne i en sinnssyk hjerne. 1 time og 6 minutter. Page to Screen: En litt mer standard featurette på 41 minutter, men det er mye snadder her. Thomas Harris gir aldri intervjuer, men via omveier får vi vite hans tanker om filmen. Gene Hackman dukker opp i en intervjusituasjon om hans tidlige involvering. Buffalo Bill er mye mer utbrodert i boken, men mye måtte kuttes bort. Det snakkes også om produksjonens samarbeid med Behavioral Science innen FBI. Scoring the Silence: I løpet av 16 minutter forklarer Howard Shore utfyllende om hans inngang til å sette musikk til filmen. Musikken skal først og fremst formidle historien, mens også Starlings person. Shore sier at manuset ikke hjelper ham, med rough cuts fra innspillingen er hans inspirasjon.

Behind-the-scenes featurette: Det svakeste elementet i ekstramaterialet. Det kan skyldes at mye ble repetisjon av det vi har sett tidligere på diskene. Standard featurette som er tam og overfladisk. 8 minutter.

Storyboards: Detaljerte tegninger, omtrent som en tegneserie. Nesten overdrevent detaljert og pent. 4 minutter.

Trailer: En meget bra trailer på ett minutt og 49 sekunder. Her holdes det igjen med kruttet, noe som skaper en fin balanse mellom nysgjerrighet og informasjon. Den dempede stilen føles veldig klok.

An introduction by Foster and an essay by critic Amy Taubin, and (Blu-ray only) pieces from 2000 and 2013 by author Thomas Harris on the origins of the character Hannibal Lecter and a 1991 interview with Demme: Her er det et hefte, eller heller en liten bok, som inneholder veldig mye bra. Først ut er Jodie Foster om opptakten til hennes deltakelse i filmen og opplevelsen av innspillingen. Dette var et prosjekt hun bare skulle være en del av. Deretter følger et intelligent essay av Taubin som var veldig lærerikt. Thomas Harris forklarer hvordan han jobber og hva han ble inspirert av. Intervjuet med Demme er kanskje det beste i heftet. Han er veldig åpen om arbeidsmetoder og tankegangen bak det å lage en av de virkelig store thrillerne som er laget. Topp, topp hefte.