Midnight Cowboy

Midnight Cowboy (Criterion nr.925)(Blu-ray)

USA – 1969 –John Schlesinger (farger og svart/hvitt) – 113 – Drama

Urban cowboy

Nivå 1 (uten spoilers)

Midnight Cowboy er en av de tidlige filmene i bølgen med gode amerikanske filmer som kom på slutten av 60-tallet og videre utover på 70-tallet. En ung og naiv sørstatsmann drar til New York for å leve av å selge sex til eldre kvinner. Det er det som er hans talent. Men New York blir for stor og kynisk for en storøyd ung mann i cowboyklær.

Nivå 2 (med spoilers)

Det tar ikke lang tid i New York før vår mann Joe Buck (Jon Voight) møter Ratso (Dustin Hoffmann). Dessverre blir Ratso symbolet på alt som er galt med New York, da han benytter seg av den godtroende Joe til å sno noen få dollar fra ham. Men når de møtes igjen, skal det utvikle seg til et herlig vennskap, et av de varmeste vi har sett på film.

Ratso ser med et trenet øye at den unge mannen i cowboyklær er et lett bytte for god gammeldags bondefanging. Joe stoler på Ratso og tror at han skal hjelpe ham til å komme i gang med «hustling»-virksomheten sin. Men Ratso hadde ikke regnet med å støte på Joe igjen senere. En verbal skyllebøtte og litt risting får Ratso til å forsøke å gjøre opp for seg. Senere knytter de to taperne bånd som skal vise seg å være veldig sterke. Ratso lar Joe bo hos seg i enn kondemnert leilighet.

Selv om vi aldri ser noen tegn på at de har et homofilt forhold, er det et i det minste intimt og omsorgsfullt vennskap de utvikler. Joe har homoseksuelle oppdrag, men er nok heterofil i natur. Jeg tror også Ratso er heterofil. Det pussige er at de begge er homofobe, og desperate etter å distansere seg fra homofili. Ratso refererer til alle han ikke liker som «fags». Men først og fremst er dette to unge menn som aldri har opplevd kjærlighet, og for første gang opplever omtanke og intimitet. Og de gir det til hverandre. Det er flere rørende scener her, hvor begge overskrider de grensene som er naturlig for dem i forhold til en annen mann. Joe tørker omsorgsfullt svetten av Ratso feberhete panne med sin egen skjorte i trappen ned fra festen. Selv i døden får Ratso en arm lagt rundt seg av Joe.

Joe er ikke unik i New York. Schlesinger viser oss det flere ganger. Ved et tilfelle blir Joe stående å se på en oppvasker på en diner, som er til forveksling lik ham selv. Han har også jobben Joe rømte fra. Senerer ser vi flere cowboyprostituerte stå langs 42th street, i identiske klær som han. Forretningsidèen til Joe er det flere som har tenkt på, som alt annet i en storby som New York.

Manuset bød på problemer for Schlesinger. Han strevet med det i to år, og da Waldo Salt ble koblet på, fikk han friere hender enn han ville ha fått tidligere. Waldo Salt forholdt seg ikke til tidsfrister. Et manus tar den tiden det tar. Den spesielle fortellerstrukturen, med flashbacks, nåtid og framtid ble godtatt under tvil. Flashbacks forteller oss at Joe har hatt en dårlig barndom, med et anstrengt forhold til religion. Noe skjedde med en voldtekt, arrestasjoner og psykiatri. Var Joe med på voldtekt? Ble han selv voldtatt? Var det en jente som ble voldtatt og pekte ut ham? Alle flashbacks vises når Joe tenker tilbake eller drømmer. De stopper ikke opp handlingen og fortelles som historier på egen hånd. Dette er et grep som fungerer meget godt.

Mot slutten av filmen har Joe funnet ut at det å elske for betaling har lite å gjøre med det å elske, men mye å gjøre med det å få betaling. Det brutale overfallet på den eldre mannen er inkludert i filmen for å vise hvor desperat Joe er blitt når det gjelder penger. Klippet fra et TV-program hvor en hund kles opp i menneskeklær er basert på et ekte program. Joe Buck er et tomt skall fylt av skrot fra TV da filmen begynner, men ved filmens slutt har han blitt en egen person. Symbolsk ser vi dette ved at han kaster cowboyklærne. Ratso er død, og han må starte et eget liv. Vil han klare seg eller vil han måtte ta ansvaret for det brutale overfallet på den eldre mannen på hotellrommet?

New Yorkere elsker filmer om byen sin, og de gjorde ikke noe unntak for denne. De kunne kjenne seg igjen i hardheten i byen, ensomheten og vanskelighetene. Schlesinger elsker å filme i studio, siden han da har full kontroll på miljøet. Hele den kondemnerte leiligheten ble flyttet inn i studio, og settet ga Schlesinger rom for kameraet til å bevege seg. Andy Warhol ga ham tilgang på celebre gjester og fester som kunne være med i filmen. Schlesinger er veldig glad i å vise at bygninger rives i filmene sine. Han sier at det symboliserer store omveltninger i livet til karakterene sine.

Alt er møkkete i Midnight Cowboy. Ratso, klær, leiligheten, gatene, husene. I tillegg kommer Ratsos sykdom, med påfølgende svette og enda dårligere hygiene. Ting er som regel ødelagt, eller i halvveis fungerende stand. Joe er alltid velstelt, for det er det eneste han har. Det er et fengsel for et menneske, å være så ufri på grunn av økonomi. Vi sier at USA er så fritt et land, men det er ingen frihet i kunne gå rundt på de gatene du vil. Fattigdommen gjør at du i realiteten ikke har noen frihet, av den typen som betyr noe.

Midnight Cowboy er en film jeg har sett en del ganger nå. Det pussige er at når jeg tenker på den, framstår den som en ganske streit film, kronologisk og vanlig rettfrem historiefortelling. Men sånn er den jo ikke i det hele tatt. Som nevnt har den både flashbacks og flashforwards, men den har også svart-hvitt foto, syretrippestetikk med masse farger og forvrengninger og kaotisk klipping. Dette aspektet ved filmen er faktisk såpass markant at Criterion har valgt å la det avspeile seg i coverarten på utgivelsen.

Jon Voight var ikke førstevalget til rollen som Joe Buck. Schlesinger nevner ikke navn, men hevder at skuespilleren som fikk rollen forsøkte å tredoble honoraret sitt etterpå. De lot seg ikke presse, men satset da på Jon Voight. Litt googling får meg til å tro at det må ha vært Jack Nicholson…

Schlesinger er homofil, men filmen har ikke nødvendigvis homofili som tema. Man kan legge hva man vil i forholdet mellom Joe og Ratso, men jeg velger å se det som et heterofilt vennskap. Filmen ble kritisert for ikke å være politisk nok, men Schlesinger sier at han ikke ønsket å gjøre homofili til tema. Det skulle han gjøre senere i Sunday, Bloody Sunday. Midnight Cowboy handler om vennskap.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: My own private Idaho, Naked, Born to Win og Panic in Needle Park.

Øyeblikket: På vei med buss til realiseringen av Ratsos drøm, en varm og lukrativ tilværelse i Florida, dør Ratso av sykdommen han har slitt med lenge. Jon Voight kan nesten ikke tro at det er sant. Men hans eneste og beste venn er død. Han lukker øynene til Ratso, og legger armen rundt dette stakkars herjede og usle lille mennesket. Musikken som spiller i denne dødssekvensen, er en nydelig og trist melodi. Faith No More viste den respekt ved å spille den inn som sistespor på deres klassiske album Angel Dust. Det er et parti som rører meg og passer så ufattelig godt til bildene vi ser. Jeg rangerer denne komposisjonen av musikk og bilde helt der oppe sammen med avslutningsscenen i Au Hazard Balthasar og scenen med den nakne gamle mannen i Werckmeister Harmonies.

Lyd og bilde

Bildeformatet er 1.85:1. Lyden er mono eller 5.1 surround DTS Master Audio. Det er valgfritt. Det er et godt bilde, med det vi kan forvente av skarphet og kontrast fra Criterion. Det spesielle er at det er et snev av grønnskjær over bildet. Det tar litt tid å venne seg til, men så tenker man ikke mer på det. I hvertfall om man elsker denne filmen like mye som meg. Uansett hva man måtte mene om grønnskjæret, er dette det beste bildet du vil ha sett på Midnight Cowboy. Lyden er fin uansett hvilket spor du velger. Jeg foretrekker alltid å ha litt differensiert liv i bakhøytalerne, selv om monolyd ofte kan være fyldig og fin.

Ekstramateriale

Audio commentary from 1991 featuring director John Schlesinger and producer Jerome Hellman: Et bra kommentarspor. Notatene mine er omfattende etter gjennomhøringen. Vi kommer innunder huden på Joe, og forstår litt mer av hva som driver ham.

New video essay with commentary by Holender: Her diskuterer fotografen på filmen hvilke valg han tok og hvorfor. Han valgte å kjøre overeksponering for flashback, mens han undereksponerte nåtiden. 25 minutter langt videoessay.

New photo gallery with commentary by photographer Michael Childers: John Schlesinger var kjæreste med Childers i 37 år. Forholdet mellom de to startet under arbeidet med Midnight Cowboy. I dette fine fotogalleriet får vi vite at Andy Warhol skulle ha en liten rolle, men at han ble skutt rett før innspillingen. 14 minutter.

The Crowd Around the Cowboy, a 1969 short film made on location for Midnight Cowboy: Denne 9 minutter lange filmen fra innspillingen viser oss stort sett bare folkemengder og skuespillerne. Det dannes alltid folkemengder der hvor et kamera blir satt opp. Vi ser klipp både on location og på filmsettet.

Waldo Salt: A Screenwriter’s Journey, an Academy Award–nominated documentary from 1990 by Eugene Corr and Robert Hillmann: Kanskje juvelen blant et allerede godt ekstramateriale. Salt var en av de svartelistede manusforfatterne som ikke fikk jobb i McCarthyperioden. Warner Brothers opprettet til og med et fond for å sende upatriotiske og avskyelige kommunistamerikanere til Sovjet. Waldo Salt fikk et comeback med Midnight Cowboy. Kjempefin dokumentar på 57 minutter.

Two short documentaries from 2004 on the making and release of Midnight Cowboy: After Midnight 35 year – Schlesinger hadde laget Far from the Madding Crowd og ville lage noe helt annet. Schlesinger kom til Hollywood fra England, og hadde et annet blikk enn innfødte New Yorkere. God dokumentar på 30 minutter. Controversy and acclaim – Midnight Cowboy impliserer at mennesker har sex i en kinosal, og det var veldig kontroversielt. For første gang fikk en X-rated film Oscar. Schlesinger fikk tilbud om å klippe ETT (!) bilde fra filmen, slik at de kunne si at filmen var omklippet og dermed gi den en lavere aldersgrense. Men han nektet. 10 minutters gjennomgang av kontroversen rundt filmen.

Interview with actor Jon Voight on The David Frost Show from 1970: Veldig morsomt intervju på 14 minutter. Voight snakker mye om arbeidet med dialekt.

Voight’s original screen test: En kranglete Voight krangler med en provoserende intervjuer, som vi i kommentarsporet får vite var manusforfatter Waldo Salt. Morsomt. 7 minutter.

Interview from 2000 with Schlesinger for BAFTA Los Angeles: Den første dokumentaren på 15 minutter dreier seg om John Schlesinger. Han beskriver hvordan kameramannen han hadde på Sunday Bloody Sunday hadde problemer med å filme to menn som kysset. Han ble til slutt overbevist om at scenen måtte med, men straks scenen var skutt måtte han skjære grimaser og stønne ut et «ÆSJ». For Schlesinger var den historien selvbiografisk.

Excerpts from the 2002 BAFTA Los Angeles tribute to Schlesinger: Et 35 minutter langt innslag fra BAFTA-utdelingen er kjempefint. Både Voight og Hoffmann er morsomme fra scenen og holder gode taler i Schlesingers fravær. Til og med United Artists har en herlig hyllest til regissøren. Det er her Hoffmann forteller oss at «taxiscenen» er improvisert rundt en ekte nestenulykke i New Yorks gater. Men på kommentarsporet sier Schlesinger at alt var innøvd og skutt i flere tagninger. To stikk motsatte opplysninger her altså, fra regissøren og hovedrolleinnehaveren som spilte i scenen. Hvem skal man tro på? Filmfolk ass…

Trailer: Ett minutt og 46 sekunder. Kort trailer, men godt klippet. Bra.

An essay by critic Mark Harris: Godt essay av Harris. Han plasserer filmen inn i en filmhistorisk kontekst på en fin måte. Spesielt morsomt er det at en kritiker sa at 42th Street vil alltid være som den er, men filmen fort ville bli glemt. I dag er gaten ugjenkjennelig, med dyre familieleiligheter dominerende i bybildet, mens filmen har blitt en klassiker. Så feil kan man ta.