Lacombe, Lucien

Lacombe, Lucien (Criterion nr.329)(DVD)

Frankrike – 1974 –Louis Malle (farger) – 138 minutter – Drama

Tabula rasa

Nivå 1 (uten spoilers)

Frankrike 1944. Lucien Lacombe forsøker å verve seg til motstandsbevegelsen under okkupasjonen. Men de har ikke bruk for en enfoldig ung mann, og sender ham bort. Han blir involvert med tysk politi bare dager senere. Og hans første offer blir motstandsmannen som sendte ham bort.

Nivå 2 (med spoilers)

Nå skal det sies at Luciens møte med tysk politi kom av at han ble innbragt siden han brøt portforbudet. Men i villaen som politiet brukte som hovedkvarter, føler han seg fort hjemme og blir sjarmert over at de prater med ham. Allerede her har politiet forstått at han kan bli nyttig for dem. Vinen flyter og stemmebåndene likeså. Motstandslederen blir angitt, og innbragt neste dag. Veien tilbake til lokalsamfunnet er sperret for godt.

Et noe forenklet bilde av det som skjedde Lucien er at han forsøkte å verve seg til motstandsbevegelsen, fikk nei, og gikk rett over gaten og vervet seg hos det tyske politiet i stedet. Og det kan være en nyttig forenkling å ta med seg videre. For en viss type mennesker, i gitte livssituasjoner, kan det være tilfeldig hvilke miljøer de havner i. Jeg tror regissør Louis Malle var tidlig ute med å beskrive en type «ekstremist» som vi har mer kunnskap om i dag. I år var jeg på et seminar hvor er av Norges fremste forskere på ekstremisme holdt et foredrag. Han fortalte at de som ble nynazister på 90-tallet fort ville ha blitt Syriafarere i dag. Og omvendt. Det er ikke nødvendigvis ideologien som tiltrekker dem. Det er mer at det finnes et miljø der ute som tar imot dem med åpne armer. Det er mye mer sjeldent at veletablerte unge mennesker ender opp i ekstreme miljøer. Lucien hadde ingen dragning mot kollaboratørmiljøet før han plutselig var en del av det. Og han forsøkte seg først hos fienden deres. I dag trenger ikke miljøene engang å være fysiske, de kan være ekkokamre på internett. ABB var også en ensom ulv uten nettverk før han ble radikalisert på internett.

For å finne Lucien Lacombe måtte Louis Malle lete utenfor skuespillermiljøet. Han endte med en lokal unggutt med riktig dialekt. En skuespiller ville ikke klare å ha et blankt ansikt, hvor ingen verdier eller tanker ville blitt formidlet gjennom øyne eller uttrykk. Pierre Blaise kunne det, i kraft av å være amatør. Noe annet mistes på veien, men i sum var dette et riktig valg. France spilles også av en person som ikke var skuespiller.

Lucien har en formell måte å presentere seg på, Lacombe, Lucien. Denne bruker han i alle sammenhenger, og vi forstår at det er en overdrevent formell måte å presentere seg på. Det sier noe om hvor Lucien føler at han står i forhold til den andre. Han er en enkel bondesønn, med strøjobb som vasker på sykehuset. Han er kun i sitt element når han er i skogen eller engen, gjerne mens han dreper noe. Lucien reiser fort spørsmålet om man er blitt sånn, eller født sånn. Han er et ondt menneske, men har han alltid vært det? Og hvis ikke, hvorfor ble han det? Jeg synes traileren er av de beste jeg har sett når det gjelder å få fram et tema i en film i løpet av et par minutter. Men Louis Malle gir oss ingen hjelp til å finne svarene. Han har valgt sin hovedrolleinnehaver i sin læremester Bressons ånd. Ingen mimikk, ingenting vi kan lese av ansiktet. Vi tvinges til kun å forholde oss til handlingene i seg selv, og skrive dem inn på Luciens Tabula rasa. Og det blir ikke pent.

Vi får omtrent aldri se Lucien vise følelser. Vi får heller ikke ofte inntrykk at han kjenner på noen følelser. Men en gang forstår vi at han føler sjalusi, og igjen er det handlingene hans som forteller oss det. En av kollaboratørene danser med France og klår på henne. Da griper han inn og konfronterer ham. Jeg erindrer ikke om han sier noe, han bare går opp i ansiktet på motstanderen og stirrer. Igjen som et dyr, med dyrets kroppsspråk.

Lucien ser ut til å vandre gjennom livet uten en utviklet moral eller særlig med empati. Har han mulighet til å drepe noe eller noen gjør han det, og det er de eneste gangene vi kan se ham fryde seg. Han kan også være impulsiv og bråbestemme seg for å drepe. Noen ganger kan det få store konsekvenser, som han må håndtere der og da. Da tenker jeg på hvordan han skyter en tysk soldat for å få en klokke han mener han skal ha. Drapet gjør at han plutselig må flykte, og ta med seg France og bestemoren. Han er som et dyr som kun forholder seg til enhver situasjon som måtte oppstå, selv om han skaper situasjonen selv.

I tillegg til å finne tilhørighet blant kollaboratørene, får Lucien også tilgang på sex, makt og penger. Og de tre er knyttet sammen. Da Lucien forstår at skredderen hans er jøde og har en vakker datter, bruker han sin nyvunne makt til å presse seg inn i familien. Horn har vært skredder for fiffen i Paris, men nå lever han en anonym tilværelse i byen Lucien holder hus. Jødeforfølgelsene i Paris drev ham ut av byen. Med på lasset ble hans datter og mor. Lucien bruker makten han har over Horn til å ende opp i et seksuelt forhold med France Horn, og forsøker å innsmigre seg hos Horn med «krigsbytte» og champagne. Men bak alt dette henger riset, at han kan angi Horn til tyskerne. I noe som kan virke som en grovt klippet utvikling av et sammenbrudd, ender Horn med å ikle seg finstasen sin og oppsøke Lucien i villaen hvor det tyske politi hører til. Han har bedt om å få prate ut med Lucien tidligere, men blitt avvist av ham. Å komme til villaen er nærmest som å ha et dødsønske. Og ganske riktig, han blir deportert.

Med like grov motorikk som han utfører arbeid på gården eller sykehuset, utfører han sine nye oppgaver som kollaboratør til det tyske politiet. Han er en bølle på oppdrag, uten respekt for noen. Han er en vulgær karakter som utnytter sin nye tittel i alle sammenhenger. Men da han forsøker å la France gå foran i brødkøen, møter han massiv motstand fra kvinnene i køen. En politimann griper inn, men endelig får Lucien den respekten han krever ved å legitimere seg som tysk politi. Han er et barn, beruset av makt. Dette er noe han aldri har hatt før. Han kommer inn på tysk side idet Tyskland holder på å tape krigen, men han opplever noen måneder hvor han for en gangs skyld får respekt, selv om den er aldri så lite oppriktig.

Etter et angrep på villaen slår tyskerne tilbake på måten de pleier, ved å sanke inn sivile og straffe dem. Lucien blir med en tysk soldat til de to gjenværende i Hornfamilien, hans kjæreste France og bestemoren hennes. Han viser som vanlig ingen følelser, og ser ut til å bare utføre jobben. Hadde det ikke vært for at soldaten snyter ham for en klokke Lucien stjeler, ville vel de to kvinnene vært på vei til en konsentrasjonsleir. Men det at soldaten belærer Lucien om tyske soldaters moral før han selv tar klokken, kolliderer med Luciens instinkt og han dreper soldaten. Dermed bærer det på flukt, og de enste scenene hvor France og Lucien ter seg som et normalt par i friheten. Så slutter filmen brått med en opplysning om at Lucien blir tatt og henrettet senere i 1944.

Lacombe, Lucien er et mesterverk. Den er ikke helt plettfri, men jeg synes Malles valg og grep stort sett treffer blink. Det er en film hvor vi må legge til moral og verdier selv, Malle viser oss bare en ung manns handlinger. Filmen skjemmes av brutale dyredrap, som elementer i et liv på bygda. Men at det skal være nødvendig å utføre og vise slik brutalitet, er noe jeg aldri kommer til å godta. I all tid har film handlet om å vise en fiksjon, og at det er en slik manglende respekt for andre liv er sjokkerende og tegn på lat filmskaping. Det er ikke måte på hvor kreative filmskapere er for å simulere både drap og tortur på mennesker, så dette handler om vilje.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Army of Shadows, Max Manus, Flammen og Sitronen, Blodveien og Le Silence de la Mer.

Øyeblikket: Brødkøen. Lucien trekker France først i køen, siden han har makt til å få det som han vil. Men kvinnene i køen finner seg ikke i det, og det passiviserer Lucien. Han aner ikke reglene for den karakteren han har blitt, han stopper ikke før han bli stoppet. Han blir ikke sint, mer forundret. Da han får hevdet seg igjen ved å legitimere seg for lokalt politi, er balansen og respekten gjenopprettet. En respekt bygget på frykt.

Lyd og bilde

Dette er en gammel DVD, med dertil svakt bilde. Bildet er kornete, med en god del «edge enhanchment», dette at man kjører opp kontrast i bildet. Det kan se skarpere ut ved første øyekast, men det fremstår som skjemmende ved nærmere ettersyn. Bygninger og objekter får et hvitt omriss rundt seg. Bildeformatet er 1.66:1. Lyden er mono, og fungerer fint.

Ekstramateriale

Trailer: Fantastisk! Denne må sees. Den starter med dokumentarklipp fra 2.verdenskrig, og hvordan Nazi-Tyskland går mot slutten. Det er da Lucien Lacombe finner det for godt å bli med i det tyske politiet. Det kryssklippes mellom Lucien syklende i oppoverbakke og hans mange onde gjerninger mot dyr og mennesker. Når bakken er ferdig og han endelig kan sykle bortover, punkterer han. 2 minutter og 32 sekunder.

Pour la Cinema: 12 minutter langt klipp. Fint videoessay hvor Malle beskriver Lucien som 17 år, med en fot i voksenverden, men samtidig et barn på mange måter. Han utfører grusomme handlinger, også likt et barn. Spesielt forholdet til France er komplekts på mange måter. Hun er jøde, som han har lært seg å hate, samtidig som han elsker henne. Mannen som spiller gamle Horn, er en svensk skuespiller ved navn Hölger Löwenadler.

Louis Malle at the National Film Theatre: Dette lydklippet fra 1974 er vanskelig å høre på. Malle snakker blant annet om musikken til Django Reinhardt. Malle bruker generelt lite musikk, som Bresson gjorde. 41 minutter.

Hefte – Pauline Kaal 1974 New Yorker review: En meget god anmeldelse av den legendariske filmanmelderen. Grundig og klok anmeldelse.