Et ekteskap synger på siste verset. Paul (Michel Simon) og Blandine (Germaine Reuver) hater hverandre med altoppslukende intensitet. Hver dag er en krig. Begge ønsker livet av den andre. Etter at Paul hører et intervju med en advokat på radioen, får han en strålende idé…
Nivå 2 (med spoilers)
Idéen er som følger: Advokaten snakker om hvordan man kan bli frikjent for drap om man gjør det riktig. Paul oppsøker advokaten og forteller at han har drept sin kone. Advokaten spør om alle detaljer og kommenterer underveis. Paul forstår hva som burde ha vært fremgangsmåten og hva som er viktig. Så drar han hjem og dreper konen sin, med advokatens «oppskrift» friskt i minne. Paul har fått høre hele forsvarets strategi på forhånd. Han sørger for at vitner hører de krangle, og lurer kona til å snakke om andre menn. Dermed etablerer han et motiv for udåden, nemlig utroskap. Kniven ligger framme på bordet siden drapet skjer under middagen. Handlingen kan sies å være impulsiv, ikke planlagt. Så under middagen griper Paul kniven og stikker sin kone i magen slik at hun dør umiddelbart. Så melder han seg til politiet på torget utenfor.
Det Paul ikke vet er at konen i lang tid har kjøpt inn arsenikk i små doser fra apotekeren. Hun har planlagt å drepe Paul, og denne kvelden forgifter hun vinen hans. Ved en tilfeldighet drikker ikke Paul vinglasset sitt, for han vil være klar i hodet og edru under forhør. Da apotekeren blir hentet inn til åstedet av politiet, blir han svimmel ved synet av liket. Han får vinglasset helt i seg, og blir ikke noe særlig kvikkere av det, heller død.
Advokaten blir rasende da han forstår at Paul har lurt ham til å veilede ham i drapet, men presses allikevel til å bli forsvarer for Paul. Hvis ikke vil Paul lage skandale ved å si at han ble inspirert av han til å begå drapet. Først ved intervjuet på radioen, så ved samtalen på advokatkontoret. Så kan man lure på hvorfor Paul ønsker en advokat i det hele tatt. For han tar ikke imot råd, og han tar egentlig over hele forsvaret sitt selv. Vanligvis er det en god idé å holde helt tett under rettssaken og la advokaten din ta seg av all kommunikasjon. Ikke så i Pauls verden. Han kjører showet og snakker som om han hadde betalt for det. Man kan jo mistenke aktor for å tenke at dette er flott, gjøken snakker seg jo inn i det ene kompromitterende utsagnet etter det andre. Men siden denne filmen skal handle om hvor teit det franske rettsvesenet er, så bidrar Pauls antatte selvskading bare til at han blir frikjent. For så ubrukelig er systemet, bare se på hvordan det behandlet Sacha Guitry, sier Sacha Guitry.
La Poison er en fantastisk film i seg selv, men blir enda mer interessant om vi tar i betraktning regissørens egen personlighet og bakgrunn. Filmen består av tre bestanddeler: svart humor, misogyni og kritikk av rettsvesenet. De to siste bunner i Sacha Guitrys dårlige erfaringer med kvinner og beskyldninger om kollaborasjon etter 2.verdenskrig. Han fortsatte å lage film under krigen, han beundret Marshal Pétain og levde som en greve under okkupasjonen, noe som beredte grunnen for hans arrestasjon i 1944. Han ble aldri dømt, men hans fremstilling av rettssystemet i La Poison fungerer som et forsvar for sine handlinger under krigen. Når en så åpenbart skyldig person som Paul kan bli frikjent ved å følge det franske rettsvesenets spilleregler, må en åpenbart uskyldig person kunne bli dømt også. Som han selv.
Misogynien kommer til uttrykk i beskrivelsen av Pauls kone. Hun er ustelt, vasker aldri bena, ikke særlig vakker og en fremskreden alkoholiker. Hun setter til livs tre flasker vin hver dag, og blir sørpe full. Hun snubler seg i seng, river kjeft og lar alt rundt seg forfalle. Sacha Guitrys behov for å fremstille kvinner så elendig i filmene sine, skal visstnok stamme fra dårlige opplevelser med kvinner i sitt eget liv. Det begynte med hans mor, som ikke løftet en finger for å få ham tilbake da faren hans kidnappet han og tok ham til St.Petersburg. Han var sjenert rundt kvinner og ble derfor stygg i kjeften mot dem.
Misogyni er én ting, misantropi er et steg opp. Sacha Guitry innehar begge. I La Poison oppsøker en gruppe innbyggere presten for å høre om han kan iverksette et falskt mirakel, som kan skape blest om landsbyen. Slikt kan det bli penger av for butikker og virksomheter. Presten nekter, men et drap er ingen dårlig erstatning for et mirakel. Landsbyen skal få sin oppmerksomhet, og det skal bli positivt. Guitrys syn på mennesket generelt er ikke stort bedre enn hans syn på kvinnen.
Guitry var en livsnyter som levde på gåselever og champagne. Vanligvis ble han beskyldt for å filme teater, men denne filmen hadde et originalmanus. Han var upopulær før krigen blant intellektuelle. Etter denne filmen fikk han et større nedslagsfelt. Det hjalp også at Cahiers du Cinema skrøt av ham. Guitry hadde en lojal venn i Michel Simon, som satte Guitry ekstremt høyt. Ryktet sier at Simon fikk lov til bare å ta én tagning av alle scener i La Poison. «Jeg er best første tagning. Fra tagning to bedriver jeg skuespill».
Guitry var lite opptatt av tekniske finesser og komplekse scener. Det handlet om dialog og handlinger for ham. Fine bilder var uinteressant. En historie, som enten er sann eller usann, illustrerer dette. En kameramann foreslår at scenen skal begynne med lysekronen, før kameraet beveger seg nedover til gjestene i dansesalen. Guitry kommenterer tørt at lysekronen ikke har noen replikker.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: La Chienne, Boudu Saved from Drowning, The Two of Us og Diabolique.
Øyeblikket: En av ordvekslingene under rettsaken mellom Paul og dommeren. Paul oppfører seg om han er stjernen i et show, og graver seg dypere og dypere ned i en sump han umulig kan komme opp av. Han innrømmer drap, han beskriver hvor stygg kona er, hun mener han har gjort alle en tjeneste ved å ta livet av henne. Om ikke han hadde gjort det, måtte dommeren ha gjort det. Og dette fører til at han blir frikjent?
Lyd og bilde
New high-definition digital restoration, with uncompressed monaural soundtrack on the Blu-ray: Denne filmen fra 1951 har veldig godt bilde og god lyd på denne Criterion-utgivelsen. Bildeformatet er 1.33:1, og kontrast og skarphet i svarthvitt-bildet er strålende. Et deilig bluraybilde. Lyden er klar, dialogen høres fint.
Ekstramateriale
New interview with filmmaker Olivier Assayas on writer-director Sacha Guitry’s influence on French cinema: I dette 16 minutter lange intervjuer snakker Assayas om hans syn på Guitry. Han mener Guitry gjenskapte fransk film.
Sixty-minute episode of Cinéastes de notre temps from 1965 featuring interviews with some of Guitry’s collaborators: Denne episoden varer faktisk i 67 minutter. Venner og kolleger snakker om Guitry. Sånn passe interessant. Han regisserte sin siste film fra sengen. Han gikk på 36 medisiner om dagen, påstår Michel Simon. Vi kan vel ta det som en fransk overdrivelse, men vi får vel tro at han var ganske så syk.
On Life On-screen: Miseries and Splendour of a Monarch, a sixty-minute documentary from 2010 on the collaboration of Guitry and actor Michel Simon: Her var det mye å ta tak i. Fin timesdokumentar med spesielt Michel Simon som målbærer om Guitrys egenskaper.
An essay by film scholar Ginette Vincendeau and a tribute to Guitry by filmmaker François Truffaut: Et veldig godt essay av Vincendeau, ikke så godt arbeid av Truffaut. Han har mest av alt laget et forsvarsskrift for Guitry, og kobler han sammen med regissører han liker. Han kaller også misogynien hans for «kjærlig». Nå har ikke jeg nok kunnskap om Guitry til å uttale meg om misogynien hans, men jeg blir generelt skeptisk til forsøk på å ufarliggjøre handlinger ved slik ordbruk. Jeg har heller aldri helt forstått kriteriene for hvilke regissører Cahiers de Cinema likte og hvilke de avskrev som reaksjonære og kjedelige. Men jeg vet at jeg ofte er uenig.
USA – 1961 – Allen Baron (svart-hvitt) –77 minutter– Film Noir, leiemorder
En plaget mann
Nivå 1 (uten spoilers)
Frank Bono (Allen Baron) ankommer New York via Penn Station sent om kvelden. Det er jul. Han er en leiemorder på oppdrag. Målet er en mafiamellomleder ved navn Troinano. Bono må vente på et skytevåpen og slår i hjel to dager i et julepyntet New York.
Nivå 2 (med spoilers)
Frank Bono er en plaget mann. En fortellerstemme understreker det. En tøff barndom og et ensomt voksenliv har preget vår mann. Fortellerstemmen tilhører Lionel Stander, kjent fra Cul-de-sac av Polanski. En granittblokk av en mann. En dyp raspende, røff stemme med herlige film-noir r’er. Du vet, bird uttales «bøjd». Det pussige, og sjeldne, med fortellerstemmen i Blast of Silence er at den er i andreperson. Er det Gud? Men som essayisten i ekstramaterialet påpeker: Om Lionel Stander er Gud er vi alle i trøbbel.
Målet er avtalt, forskudd utbetales. Frank Bono må selv skaffe til veie et våpen. Den fascinerende småkriminelle Big Ralph leverer alt du måtte ønske. I ventetiden velger han å ikke sitte stille på hotellrommet, men oppleve New York. Han har en kvinne, Lori, som han har hatt et godt øye til og gjerne vil få bedre kontakt med. Det havarerer totalt, og bitterheten spiser han opp. Hver gang han forsøker å få et normalt liv, hindres han. Lori har en kjæreste, og Frank har misforstått signalene mellom dem. Resten av ventetiden benytter han til å bygge opp et hat for Troinano. Han er avhengig av å hate de han skal drepe. Troinano er ansvarlig for dopsalg og mye annet Bono ikke kan akseptere. Han er slett ikke vanskelig å hate.
Bono har selv vokst opp på barnehjem, og dette sammenfaller godt med fortellerstemmens beskrivelse av en hard barndom. Bono ser ut av vinduet ved en anledning. Det ligger et katolsk barnehjem rett nedenfor hotellrommet. Nonnene samler opp barna, får dem på geledd og marsjerer dem ut. I en swastikaformasjon! La du merke til det? Filmhistoriens mest oversette swastika, selv om den fyller hele skjermen…
Big Ralph er altså kontaktpersonen som skal ordne drapsvåpenet til Bono. Han er stor, kraftig overvektig. Da han forstår at Troinano er målet, presser han Bono for penger. Dette er verdt mer. Dermed dreper Bono Ralph, som har blitt en sikkerhetsrisiko. Ralph yter stor motstand, det blir et blodig og stygt drap. Dette drapet blir førstesidestoff for avisene, og skaper mer stress for Bono. Han vil ut av situasjonen og trekke seg fra oppdraget. Men man trekker seg ikke fra et mafiaoppdrag. Han trues inn i folden igjen.
Derfor fullfører Frank oppdraget og Troinano slutter å puste. Dette skal bli det siste drapet. Han kommer seg unna over hustakene og ned branntrapper. Noen penger finner veien til en tiggende nonnes hånd. Er det avlat for synden han nettopp har begått? Drapsvåpenet, en .38, havner i elva, slik søppel gjør i denne filmen. Oppdraget er utført og han ringer oppdragsgiveren.
Siste del av betalingen skal han få om han møter opp på et myrområde, som ligger ganske så øde til. For sent innser han at han er lokket i en felle. Det er flere menn som ligger i bakhold og kommer mot ham fra forskjellige kanter. Han løper på bryggene, men er sjanseløs. Han skytes og faller i vannet, og pepres med kuler mens han forsøker å komme seg opp på land på den andre siden. Frank Bono dør der i vannkanten, med sikkert 15 kuler i kroppen.
Peter Falk var tenkt som hovedrolleinnehaver i Blast of Silence, men fikk et bedre tilbud i forbindelse med en annen film, Murder inc. Dermed måtte Allen Baron steppe inn selv, selv om han ikke føler at han er en stor skuespiller. Men denne følelsen av å være ukomfortabel i rollen, gir en ekstra dimensjon til Frank Bono. Han er jo nettopp en person som ikke finner sin plass i verden, med en trøblete barndom og et ensomt voksenliv.
Frank Bono er avhengig av å hate mannen han skal drepe, og regissør Baron mener at forholdet mellom Bono og Troinano er et seksuelt perverst forhold. Ikke en tanke som slo meg, for å si det sånn. Hatet må bygges opp, og besettelsen blir usunn. Franske filmkritikere mente Baron plagierte Godards Breathless, men denne filmen så han ikke før 2 år senere.
Klisjeen om at en by er en egen karakter i filmer, føles mer riktig her enn i de fleste filmer det sies om. New York skildres på gateplan, innomhus og på hustak. Vi går i trapper og rømmer ned branntrapper. Havneområder og torg, broer, smug og båtturer med byen i bakgrunnen. Lugubre nattklubber og travle gater fotograferes i et fint svart-hvittbilde. Faktisk trodde politiet at filmstaben prøvde å filme politistasjonen, og jaget dem vekk. En av mine favorittjulefilmer.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Le Samurai, The Limits of Control, The Killer og Tokyo Drifter.
Øyeblikket: Da nonnene marsjerer ut barnehjemsbarna. Vi ser det fra Frank Bonos hotellrom noen etasjer opp. Barna går strengt på linje, med krappe vinkler styrt av nonnene. Plutselig ser vi at det dannes en swastika av barna, så perfekt at det ikke kan være tilfeldig. På sitt mest perfekte, fyller den hele skjermen et øyeblikk. I filmens 30 år fram til 1990, er det kun én person som har kommentert dette, og spurt Allen Baron om det var hans idé. Det var det ikke, det er nonnene som gjorde dette.
Lyd og bilde
New 4K digital restoration presented in two aspect ratios, 1.85:1 (widescreen) and 1.33:1 (full-screen), with uncompressed monaural soundtrack: Jeg synes bildet er fint, med en tekstur som kler en lavbudsjettsfilm i svart-hvitt. Kontrasten er god, og detaljer kommer fint fram. Musikken gjengis godt, men dialogen er ikke så god. Den ligger for langt borte i lydbildet. Morsomt med to bildeformater, vil anbefale 1.85:1 siden det er mange flotte bilder av byen som fortjener widescreen.
Ekstramateriale
Requiem for a Killer: The Making of “Blast of Silence”: Lærerik dokumentar på 60 minutter.
Rare on-set Polaroids: Loris leilighet ble bygget fra bunnen av. Veldig autentisk utseende. Ellers ikke så spennende bilder. 4 minutter og 40 sekunder.
Photos of locations from the film in 2008: Bilder av lokasjoner fra filmen sammenlignet med bilder fra 2008 da Allen Baron besøkte stedene sammen med Criterion. 11 minutter og 30 sekunder.
Trailer: En hardkokt og kjempefin trailer på 1 minutt og 44 sekunder.
An essay by film critic Terrence Rafferty and a graphic-novel adaptation of the film by acclaimed artist Sean Phillips (Criminal, Reckless, Fatale): Et kjempefint essay, kanskje det beste ekstramaterialet på denne utgivelsen. En firesiders hardkokt tegneserie med fokus på Frank Bonos bakgrunn er et fint supplement. Helt topp.
Diouana (M’Bissine Thérèse Diop) følger sine franske arbeidsgivere i Senegal, til Frankrike og forespeilet arbeid som barnepasser der. Slik var det i Senegal, og hun er stolt over å få en slik jobb i Frankrike. Men da hun ankommer landet, blir oppgavene annerledes…
Nivå 2 (med spoilers)
Ingen står klar til å ta imot henne da hun ankommer det fremmede landet. Men litt senere dukker hennes mannlige arbeidsgiver, Monsieur (Robert Fontaine), opp. Ingen ord som «velkommen» eller «hvordan var reisen» ytres. Dette er symptomatisk for Monsieur, han er likegyldig og stort sett uengasjert gjennom hele filmen. Et unntak oppstår i filmens siste sekvens, og oppleves derfor som overraskende i positiv forstand.
Vel på plass i huset i Frankrike, blir Diouana godt tatt imot av Madame (Anne-Marie Jelinek). Men det varer veldig kort. Straks blir hun satt til å lage mat og vaske. Og dette skal bli hverdagen hennes. Barnepass og servering kommer i tillegg. Ingen sosiale arrangement blir hun introdusert for, og etter hvert føler hun hjemmet som et fengsel. Madame forventer at hun står på pinne døgnet rundt. Om hun sover lenge en dag, hamres det på døra om at hun skal servere frokost. Selv om det aldri var jobbeskrivelsen hennes.
Midtveis i filmen skjer det en liten detalj som forverrer Diouanas tilværelse. Monsieur og Diouana veksler et litt langt blikk, som kan tolkes som erotisk nysgjerrighet på hverandre. Madame plukker opp dette, og fra den dagen blir hun enda mer sjalu og kontrollerende. Hun blir også slemmere. Samtalene med vennene blir mer rasistiske, hun finner trygghet i å snakke nedsettende om land i Afrika og urbefolkningen der.
Apropos rasisme. Rasismen i Black Girl kommer i forskjellige former. Vi har den nedlatende rasismen fra den franske middelklassen som reiser mellom Senegal og Frankrike og holder seg med barnepasser. Så har vi strukturelle som skjuler seg i forholdet Frankrike/Senegal og speiler seg i forholdet mellom franske og senegalesiske innbyggere. For eksempel fantes det lover som hindret afrikanske regissører i å lage filmer.
Den mest åpenbare rasismen foregår i huset til Monsieur og Madame. Samtalene er som sagt drøye, og på en vennemiddag hvor Diouana beordres til å servere, blir hun grepet og kysset på kinnet. Mannen har aldri kysset en negresse før og vil vite hvordan det kjennes. Han tar seg til rette som fransk overfor senegalesisk, hans medfødte rett. Som Frankrike overfor Senegal.
Da Diouana startet hos vertsfamilien sin, ga hun dem en afrikansk maske i gave. Den satte de stor pris på, som en «autentisk» afrikansk kulturartifakt. Som et moderne og liberalt middelklassehjem, fikk den henge midt på stueveggen. Samtidig behandler de det afrikanske mennesket som en tjener/slave. I en opprivende scene bruker Diouana for lang tid på badet og Madame krever at hun kommer ut. Da Diouana ignorerer henne, mister Madame fatningen og hamrer på døren og skriker. Hun kan knapt tro at et annet menneske ikke straks gjør som hun forlanger, attpåtil et mørkhudet menneske fra Senegal. Jeg vil anta at den strukturelle rasismen i landet gir henne denne følelsen av at hun har krav på å bestemme alt.
Langsomt blir Diouana deprimert. Forventningene hennes er knust, og hun føler seg fanget. Hun klarer ikke å se noen vei ut. Hun kan ikke lese, så Monsieur leser brev hun får hjemmefra høyt for henne. Men hun tror ikke at brevene fra moren er ekte. Om de er det, får vi aldri helt klarhet i. Monsieur setter seg fore å skrive brev tilbake, uten å være så interessert i hva Diouana ønsker å si. Hun begynner å gjøre opprør.
En dag får hun nok og vil dra. Hun kaster tilbake pengene hun til slutt får, ukesvis på etterskudd. Madame holder tilbake lønn som maktmiddel, og befester forholdet mellom dem som herre og tjener. Diouana må stadig purre på lønn, og til slutt må hun gå til Monsieur og be. Men masken river Diouana ned fra veggen. Hun tar tilbake gaven, selv om Madame forsøker å rive den tilbake. Masken symboliserer Diouanas afrikanske bakgrunn, slektningene i åndeverden og hennes virkelige identitet. Her velger hun seg selv, afrikaneren i seg framfor den fransk-senegalesiske versjonen hun har drømt om.
Hun får ikke til å komme seg bort den kvelden, og det knekker henne. Hun tar livet sitt med kniv i badekaret. Monsieur føler det anstendig og rett å bringe masken tilbake til Dakar, som om han har forstått maskens betydning. Han oppsøker moren og leverer henne masken og en bunke sedler. I Vesten har vi en oppfatning at man kan kjøpe eller erstatte alt bare nok penger kommer på bordet. Men hun avslår. Monsieur må forklares at moren ikke vil ha pengene hans. Perpleks blir han stående mens afrikanerne rundt ham forlater ham. En gutt plukker opp masken og følger etter ham, fortere og fortere, som om han jager franskmannen ut av Senegal.
Selv sier Sembène at Black Girl handler om masken som returnerer til Afrika. Hennes ånd kommer tilbake til Senegal. Individet betyr ikke noe, det er kollektivet som betyr noe. Når gutten tar på seg masken på slutten filmen, blir han en av forfedrene, han blir en annen.
Filmen er basert på Sembènes egen novelle, som igjen er basert på en avisartikkel om en kvinne fra Afrika som tok livet sitt i tjeneste hos et fransk ektepar. Idéen modnet i ham i 10 år før han skapte sin egen versjon av episoden.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Touki Bouki, Le Havre, White Material, Nanny og Mister Johnson.
Øyeblikket: Selvmordet på badet. En ung kvinne død i badekaret, med blod nedover siden på badekaret og en kniv på gulvet. Hvor håpløst hun må ha oppfattet situasjonen, og hvor bortkastet et ungt liv ble til slutt.
Lyd og bilde
New 4K digital restoration, undertaken by The Film Foundation’s World Cinema Project in collaboration with the Cineteca di Bologna, with uncompressed monaural soundtrack on the Blu-ray: Nydelig svart-hvitt bilde. Tydeligvis godt tatt vare på, med minimalt med skader. Kontrasten er fin, med masse detaljer og dybde i bildet. Formatet er 1.37:1. Lyden er god og klar.
Ekstramateriale
4K restoration of the short film Borom sarret, director Ousmane Sembène’s acclaimed 1963 debut: En fin kortfilm på 20 minutter om en hestefører som blir utnyttet av alle han møter, svart som hvit. Også et meget godt bilde. Her følger også med en diskusjon om denne filmens betydning.
New interviews with scholars Manthia Diawara and Samba Gadjigo: Sembène var opptatt av opplysning, og du kan ikke ha et opplyst samfunn uten at kvinnene er med. Derfor er kvinnene sentrale i filmene hans. Kjæresten til Diouana er en ung afrikansk nasjonsbygger, som gjør en stor innsats i Senegal. De kjemper mot undertrykkelsen fra koloniherren. Om du snakket et annet språk enn fransk på skolen i Senegal, måtte du med et skilt hvor det sto «esel» resten av dagen. 21 minutter.
Excerpt from a 1966 broadcast of JT de 20h, featuring Sembène accepting the Prix Jean Vigo for Black Girl: Han skiftet fra litteratur til film, siden han ville nå flere afrikanere med bilder enn med tekst. 2 minutter.
New interview with actor M’Bissine Thérèse Diop: Tilfeldig at hun ble skuespiller, hun ville helst designe egne kjoler. Hun har faktisk laget antrekkene hun bruker i filmen. 12 minutter.
Sembène: The Making of African Cinema, a 1994 documentary about the filmmaker by Diawara and Ngũgĩ wa Thiong’o: Han vil alltid være det første navnet som dukker opp når man snakker om afrikanske filmskapere. Alltid kritisk til autoriteter og religion. Pierre Laval var fransk politiker som startet på venstresiden før han ble fascist og med i Vichyregjeringen under krigen. Han var en stund minister for koloniene. Da forbød han film laget av innfødte, siden han forsto det opprørske potensialet i dem. Sembène studerte svart historie, ble medlem av fransk kommunistparti, besøkte Sovjet og tilegnet seg mye filmkunnskap der. Noen av filmene hans ble bannlyst i Frankrike, og kunne dermed ikke vises i koloniene heller. 20 minutter lang god dokumentar.
Alternate color sequence: Scenen hvor Monsieur kjører Diouana gjennom byen da hun ankommer landet. Da får vi se blomsterboder med blomster i alle fantastiske farger. Morsomt å se begge sekvensene. Et drøyt minutt.
Trailer: Kort, fin trailer med utsagn knyttet til Jonathan Rosenbaum og Martin Scorsese. Rosenbaum erklærer at afrikansk cinema starter her! 1 minutt og 21 sekunder.
An essay by critic Ashley Clark: En noe oppsummerende tekst om Sembènes karriere og politiske holdninger og arbeid. Han hadde et brennende hjerte for Afrikas framtid, noe som avspeilte seg i alle hans filmer.
Nicole (Scarlett Johansson) og Charlie (Adam Driver) har en sønn, Henry. De har glidd fra hverandre i ekteskapet, prøvd samlivsterapi, men nå er det på tide å gå hver til sitt. Men fremdeles må de finne en løsning på hvordan det skal gjøres. Nicole vil bo i Los Angeles, Charlie vil bo i New York.
Nivå 2 (med spoilers)
Filmen starter med at en fortellerstemme, som vi senere gjenkjenner som Charlie, snakker om Nicole. Han snakker varmt om hennes lek med Henry og evne til virkelig å lytte til mennesker. Han beskriver hennes små vaner, egenskaper og uvaner på en kjærlig måte. Enda litt senere forstår vi at det vi har fått høre er brevet han skrev til en samlivsterapitime, hvor de skulle skrive ned hva som er bra med partneren sin. Dette brevet er med som fysisk ekstramateriale på denne Criterion Collection-utgaven av Marriage Story, et håndskrevet og brettet A4 ark. En nydelig idé.
Denne åpningssekvensen med mange av de samme scenene spilles av igjen, men denne gangen med Nicole som snakker om Charlie. Hun beskriver en kjærlig ektemann som klarer å få alle til å føle seg sett og unike. Han har et driv og en vilje som er sjelden. Alle Henrys utbrudd og Nicole humørsvingninger blir håndtert med letthet og forståelse. Nicoles brev er pent brettet og plassert på Nicoles side i utgivelsen.
Men disse brevene leses ikke opp høyt i terapitimen fordi Nicole nekter å lese sitt. Hun vil heller ikke høre Charlies brev, selv om han gjerne vil lese. Når den mannlige terapeuten understreker viktigheten av å lese dem høyt, stormer Nicole ut av timen. Hun opplever de to mennene som en enhet mot henne, noe overdrevet spør du meg. Poenget er at terapi ikke har hjulpet for dem.
Nicole er født i Los Angeles og har sin mor og søster der. Men de bor i New York, siden Charlie er en dyktig teaterregissør og har stor suksess der. Hun er skuespillerinne, som kunne ha blitt stor om hun hadde fortsatt å jobbe i Los Angeles. Etter at samlivet i New York bryter sammen, tar hun med seg Henry og flytter til Los Angeles igjen. Og her er vi ved et sentralt punkt i historien. Er de en Los Angeles-familie eller en New York-familie? Begge tenker at de skal skilles, og de skal ordne det selv uten advokater. Alt kan vel deles 50-50? Og var de ikke enige om at oppholdet i Los Angeles er midlertidig, før de igjen skal bo i New York? Det skal vise seg at avtaler kan sees på som diskusjoner, og diskusjoner som avtaler.
I Los Angeles blir Nicole påvirket til å hyre en advokat, Nora (Laura Dern). Los Angeles er skilsmisseadvokatenes og terapeutenes Mekka. Nicole kan ikke selv gi skilsmissepapirene til Charlie, så i en morsom, klønete og veldig sår scene, er det Nicoles søster som gir ham papirene. You’ve been served. Dette var absolutt ikke måten Nicole ønsket det på, uten at hun fikk forberedt Charlie. Dette er nå en Los Angeles -sak, siden han ble «served» der. De er fremdeles gode venner, men advokater skjerper hele situasjonen automatisk.
Charlie må også ordne seg en advokat da Nicole har. Han har først et møte med en toppadvokat, Jay Marotta (Ray Liotta), men liker verken hans aggressive holdning på Charlies vegne eller prislappen. Vi snakker mange hundretusener. Nora har avtalt møter med flere advokater. Ved å gjøre det, er de uaktuelle som advokater for Charlie. Dermed klarer hun å begrense utvalget til hans. Charlie ender opp med Bert Spitz (Alan Alda), som er nøktern, vennlig og med et varmt hjerte for hele familien.
Ting hardner til. Ved å tyvlese epost oppdager Nicole Charlies utroskap, og tonen mellom dem på møter blir krassere. Hovedsakelig gjennom advokatene, som bruker mer av den informasjonen ekteparet har delt med dem. Charlie skaffer seg en leilighet i Los Angeles for å vise retten at han er opptatt av å tilbringe så mye tid som mulig med Henry. Det går mot at Charlie må innse at Nicole og Henry kommer til å bli boende i Los Angeles, at familien blir sett på som en Los Angeles-familie. Bert anbefaler Charlie å gå med på dette utenfor rettsal, og heller vinne andre småsaker. Men for Charlie står alt og faller på dette. Om han må pendle over hele USA for å se Henry, vil han i praksis ikke være faren hans lenger. Charlie sier opp Bert og hyrer Jay Marotta. Hanskene er tatt av.
Tonen i rettsaken er hard. Dette smitter over på ekteparet de få gangene de må møtes. Én gang blir det en veldig stygg krangel, men andre ganger kan vi se kjærligheten mellom dem. Små scener hvor hun klipper håret hans eller knyter skolissene. En observatør oppnevnt av retten skal se hvordan Charlie og Henry har det i hverdagen, med middagsspising, leking og lekser. En kostelig sekvens hvor en ekstremt stiv og livløs observatør ikke akkurat klarer å betrygge en nervøs og stresset Charlie. Han ender med å kutte seg med kniv, blø som en gris, late som ingenting til hun går, for så å besvime av blodtapet. Men det går bra.
Charlie taper rettssaken, men ender også opp med å flytte til Los Angeles noen år senere. Nicole har ny kjæreste, men vi får inntrykk av at den lille familien skal kunne samarbeide fint i tiden fremover.
Marriage Story er en nydelig film, smart og velspilt. Den fortjener å gå inn blant klassikerne i sjangeren, som Kramer mot Kramer og Scener fra et Ekteskap. Men den er ikke en film uten svakheter. Den mest voldsomme krangelen Charlie og Nicole har klinger ikke helt rett. Jeg hadde ønsket meg flere tagninger slik at man kunne få en definitiv versjon der jeg kunne tro på dem 100%, der det føltes helt ekte. Denne scenen ville ikke John Cassavetes ha sagt seg fornøyd med.
Skilsmisseadvokater er fremmede som kommer rett inn i privatlivet ditt. Det er som en thriller, med etterforskning hvor detaljer blåses opp og får mening i etterkant. Hvor ligger sympatien? Advokatene spiller en rolle i en forestilling. De krangler i retten, men tar en drink senere og vanker i det samme miljøet. For de involverte er det verre. De kan ikke bare si seg ferdig og gå videre. Charlie skaffet seg først en mild advokat, men endte opp med en drittsekk man faktisk trenger noen ganger. Ray Liotta og Laura Dern er legender som virker på oss når vi ser dem. Vi har en respekt for dem, som lettere får oss til å tro at de er kjempedyktige advokater.
Hjemmet i New York er varmt og innbydende. Leiligheten ser levd i. I Los Angeles er det helt annerledes. Charlies leilighet er steril, upersonlig og leid. Vi ser mye av taket, som gir oss en Citizen Kane-følelse. Det samme grepet, å vise mye av taket brukes også når vi ser advokatenes kontor. Dette gir oss et inntrykk av kalde rom. Leiligheten til Charlie er avdelt av en vegg mellom kjøkken og stue. Slik kan de to snakke sammen uten å se hverandre. Charlie ordner noe på kjøkkenet mens Nicole står i stua. De er sammen, men adskilt. Som i en skilsmisse.
Første gang Nicole møter Nora på kontoret hennes, er hun kledd så hun går i ett med veggen. Senere skal hun kle seg med mer selvtillit og ta rommet på en helt annen måte. Charlie fremstår ganske lik gjennom filmen, vi kan ikke lese noen utvikling i ham gjennom utseendet hans.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Kramer vs Kramer, An Unmarried Woman, Scenes from a Marriage, Faces, Chilly Scenes of Winter og Girlfriends.
Øyeblikket: Når Charlie hjelper Henry å lese et brev han har funnet. Det er brevet Nicole skrev til terapitimen, men ikke ville lese. Nå får vi høre hele brevet, første del lest av Henry, andre del lest av Charlie. Han overveldes av følelser, både av å høre hvor mye pent Nicole sier om han, mens også av tanken på hva som kunne vært og savnet av det som var. Gripende, og nydelig spilt av Adam Driver. I bakgrunnen står Nicole og ser på, uten at noen ser henne.
Lyd og bilde
New 4K digital transfer, supervised by director Noah Baumbach, with 5.1 surround DTS-HD Master Audio soundtrack: Et greit bilde, nytt og fint. Men ikke imponerende. Ikke spesielt rikt og detaljert, eller god dybde. Kanskje har det med at det er et bilde ment for strømming på Netflix? Bildeformatet er 1.66:1. Legger ikke så mye merke til lyden, filmen er i all hovedsak dialogdrevet. Tydelig og klar, pent mikset.
Ekstramateriale
New interview with Baumbach: Kjempefint intervju med regissøren. Han har filmet i flere trange rom enn noen gang, advokatkontorer og trange leiligheter, og brukt mer close up enn før. 21 minutter.
The Players, a new program featuring interviews with actors Scarlett Johansson, Adam Driver, Laura Dern, Alan Alda, Julie Hagerty, and Ray Liotta: Skuespillerne deler sine tanker om karakterenes motivasjoner, teknikker og hva de synes om hverandre. 20 minutter.
The Filmmakers, a new program about the production of the film, featuring interviews with Baumbach, editor Jennifer Lame, production designer Jade Healy, costume designer Mark Bridges, and producer David Heyman: Blikk på filmen fra forskjellige profesjoner. Vi får høre hva de har vært opptatt av i de forskjellige scenene. Fint tilskudd. 12 minutter.
The Making of “Marriage Story,” a new program featuring behind-the-scenes footage: En samling scener og innspillingen av disse som varer i 1 time og 38 minutter. Noe uorganisert og rått sammensatt, men lærerikt.
New interviews with composer Randy Newman and Baumbach about the film’s score: Intervju med komponisten om hans valg og tanker. Noah Baumbach har ikke et musikalsk språk, så han må bruke emosjoner og ord for å formidle hva han ønsker. 11 minutter.
New program featuring Baumbach walking viewers through a key location from the film: Nyttig sekvens. Baumbach forklarer hvorfor scenen er bygget opp som den er, hvorfor en vegg står der den gjør og hvorfor skuespillerne gjør som de gjør. 7 minutter.
Trailers: To korte trailere på 1 minutt og 15 sekunder hver. En av dem handler om Nicole, med Charlie som snakker om henne over bildene. Motsatt på neste. Fungerer godt og gir oss lyst til å møte disse menneskene.
Notes on the film by novelist Linn Ullmann: Vår egen Linn Ullmann har skrevet et fint essay om hva filmen betyr for henne og hvilke kvaliteter filmen innehar.
En meteor lander i ørkenen utenfor en amerikansk småby i California. Alle klokker stopper samtidig. Meteoren er radioaktiv og viser seg å ha krigsromskip fra Mars inne i seg. Dette er starten på planeten Mars sin invasjon av Jorden.
Nivå 2 (med spoilers)
En meteor lander i ørkenen, og tiltrekker seg stor oppmerksomhet. Kan det være en gullgruve når det gjelder inntjening for den lille småbyen? Vitenskapsmenn undersøker den, og finner den radioaktiv. Dr. Forrester (Gene Barry) er i frontlinjen når fenomenet observeres. Han blir kjent med Sylvia Van Burren (Ann Robinson), en bibliotekar og Røde Korsmedarbeider. Om natten kommer det et mindre romskip ut av meteoren, et krigsromskip. Uten nåde dreper det mennesker. Militæret blir satt inn, men uten effekt. Kjøretøy settes i brann, soldater utslettes.
Over hele verden lander marsboerne. Ingen land står imot. Byer raseres, mennesker flykter. Ingenting biter på marsboerne. USA bestemmer seg for å bruke atombomben mot dem etter at jagerflyene ikke har noen effekt. Som amerikanerne de er, samles de i en skråning for å se på atombombeslippet. Alt kan være underholdning samtidig som det handler om liv og død. Bomben faller, røyksoppen stiger til værs, men romkrigsskipene er uskadet og fortsetter sin ferd mot Los Angeles.
Nå kommer vi til filmens skikkelig imponerende partier. Los Angeles evakueres og i kjølvannet av dette kommer menneskets dårlige sider fram. Vi ser menneskevandringer i stor skala foregå til fots, etter at lange køer av biler forlater Los Angeles. Tilbake er de som ikke kom seg ut, og opptøyer bryter løs. Enhver bil som nå forsøker å komme seg ut blir kapret. Mobben flyr på uskyldige og banker dem opp. Dr. Forrester blir dratt ut av bilen og slått. Bilen hans med livsviktig utstyr blir ranet og utstyret spredt for alle vinder. Dette er utstyr som kunne ha bidratt til å beseire marsboerne.
Marsboerne raserer byen systematisk. Dr. Forrester leter desperat etter Sylvia Van Burren, som han finner i en kirke. Ved hjelp av sang og bønn forsøker de å holde marsboerne på avstand. Det går så som så. Alt virker tapt før romskipene plutselig styrter. Marsboerne dør, de har blitt drept av bakterier på Jorden som mennesket for lengst er blitt immune mot.
Det første som slo meg med denne filmen er premisset. I 1897-fortellingen er premisset at i sin jakt på en ny beboelig planet, har marsboerne kastet sine øyne på Jorden. Den ser ut til å ha en atmosfære som kan passe dem. I vår virkelige verden er premisset motsatt. Jordboerne har ødelagt planeten vår så grundig at vi ser etter en annen planet å fortsette livet på. Og den planeten som ser best egnet ut er Mars.
I 1953 var USA og resten av verden ekstremt opptatt av den kalde krigen og muligheten for atomkrig. Paranoiaen var sterk. Det var samtidig en sterk interesse for vitenskap, UFOer og reiser i rommet. Denne kombinasjonen resulterte i filmen The War of the Worlds, som kunne krysse av på alle disse punktene.
Mens jeg ser filmen, tenker jeg at marsboerne egentlig er ment å være trusselen fra kommunismen. I motsetning til mange andre science fiction filmer, brukes det liten tid på å spekulere på om marsboerne er vennligsinnede. Tre vitenskapsmenn og én prest nærmer seg marsboerne med forventning om at de er vennligsinnede, og blir grilla til kull. Er det en kommentar til hvordan man må møte kommunistene? Det er ingen vits i å snakke med dem, de er kun ute etter å utslette USA og Vesten uansett?
Selv om atomfrykten var sterk i USA på 50-tallet, var det også en forestilling om at atombomben skulle redde USA. I filmen kommer dette til syne i hvordan atombomben heies fram av både militære og sivile i kampen mot marsboerne. Det er deres siste sjanse. Den viste seg å ikke fungere mot marsboerne (men vi vet at den kommer til å fungere mot kommunistene).
Når vi ser kartet de militære lederne studerer, er Sovjet ikke med. Marsboerne har landet i India, Kina, Europa, men ingen i Sovjet. De er liksom ikke med i verden. Så stort var hatet mot Sovjet i USA på denne tiden.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: The Day the Earth Stood Still, The Thing from Another World, It Came from Outer Space, Things to Come og When Worlds Collide.
Øyeblikket: Da en marsboer har sneket seg inn på Sylvia Van Buren og legger hånden på skulderen hennes. Det må være en skrekkelig følelse hun får da hun snur seg rundt og ser hånden til en utenomjordisk skapning.
Lyd og bilde
New 4K digital restoration, with uncompressed monaural soundtrack:
New alternate 5.1 surround soundtrack, created by sound designer Ben Burtt and presented in DTS-HD Master Audio:
Et nydelig og fargerikt bilde i technicolor. Topp skarphet og detaljnivå, flotte farger og kontrast. Formatet er 1.37:1. Vi får også et nymikset 5.1 lydspor. Det fungerte kjempefint, mye trøkk i bakhøyttalere og atmosfærisk lydbilde.
Ekstramateriale
Audio commentary from 2005 featuring filmmaker Joe Dante, film historian Bob Burns, and author Bill Warren: Et middels kommentarspor. Så vidt verdt å sitte gjennom, men jeg fikk noen gode innspill her.
Movie Archaeologists, a new program on the film’s visual and sound effects featuring Burtt and visual-effects supervisor Craig Barron: Cecil B. DeMille hadde rettighetene for å lage en film av boken til H.G.Wells. I denne dokumentaren på 30 minutter lærer vi blant annet at dødsskriket til marsboerne ble skapt gjennom å kombinere isbit som skrapes mot metall med et kvinneskrik avspilt baklengs. For øvrig er et annet skrik i filmen først brukt i filmen The Lost Weekend. Skriket er så godt at det har blitt brukt i mange filmer og er tilgjengelig i en lydbank.
From the Archive, a new program about the film’s restoration featuring Barron, Burtt, and Paramount Pictures archivist Andrea Kalas: Printen som verserte på 60 og 70-tallet var dårlig. Den var altfor lys, slik at man kunne se trådene som holdt krigsromskipene oppe. Da de satte i gang restaureringen gjorde de bildet mørkere, og det løste problemet. De valgte å ikke forbedre for mye, men ha stor respekt for det opprinnelige bildet. Det nye 5.1 lydsporet ble laget i sammenheng med denne restaureringen. The War of the Worlds var en seriøs A-film, ikke en typisk science fiction B-film. 20 minutter.
Audio interview with producer George Pal from 1970: Pal startet som animatør. Dette var både kjedelig og vanskelig å høre. Kun lyd. 50 minutter.
The Sky Is Falling, a 2005 documentary about the making of the film: Intervjuer med skuespillere og art director. Små episoder fra innspillingen og beskrivelser av tekniske løsninger. Helt OK. De opprinnelige krigsromskipene ble dessverre smeltet om av en kobberinnsamler. 30 minutter lang dokumentar.
The Mercury Theatre on the Air radio play of The War of the Worlds from 1938, adapted by Howard Koch and directed and narrated by Orson Welles: Helt strålende. Jeg kan forstå at mange gikk på limpinnen. Vi må huske at noe slikt aldri hadde blitt gjort før på radio. Stuntet skaffet Welles muligheten til å lage Citizen Kane. Ca 1 time.
Radio program from 1940 featuring a discussion between Welles and H. G. Wells, author of the 1897 novel The War of the Worlds: En ekstremt høflig og respektfull samtale mellom forfatteren og hørespillprodusenten. Jeg fikk ikke så mye ut av det, men ingenting å si på lydkvaliteten. 24 minutter.
Trailer: Typisk dramatisk 50-talls trailer. Men ganske god. Den sparer faktisk på de mest imponerende bildene, men gir oss nok til at vi blir imponert. 2 minutter og 23 sekunder.
An essay by film critic J. Hoberman: Ganske kjedelig. Minner mest om en minibiografi om alle involverte, ramset opp.
USA – 1936 – Gregory La Cava (svart-hvitt) –93 minutter – Drama, komedie, fattigdom, samfunnsklasser
Store kontraster under depresjonen
Nivå 1 (uten spoilers)
Godfrey (William Powell) er en «forgotten man», som har havnet nederst på samfunnsstigen under depresjonen i USA. En kveld blir han offer for en selskapslek for rike sosietetsmennesker fra Manhattan. De er ute på en «scavenger hunt», en skattejakt der man leter etter ting ingen ønsker seg. En hjemløs står høyt på listen. For 5 dollar må han gå med på å bli vist frem på festen.
Nivå 2 (med spoilers)
Det var president Roosevelt som først brukte uttrykket «forgotten men» om de som falt dypt og hardt i de harde 30-årenes økonomiske katastrofe. Disse bodde ofte i såkalte «Hoovervilles», etter president Herbert Hoover som ikke så ut til å bry seg nevneverdig om de som falt utenfor. Kontrastene var enorme i det amerikanske samfunnet, noe som My Man Godfrey så effektivt formidler. En manns tragedie er en annen manns underholdning.
My Man Godfrey er en elegant komedie med brodd. Den kan sammenlignes med Boudo Saved from Drowning i tone og innhold. Begge filmene nekter å vise de fattige som hjelpeløse ofre, eventuelt spesielt edle mennesker. Fattigdom gjør deg ikke til et bedre menneske, noe som filmverdenen har lært oss en gang for alle i Tarvelige, Heslige og Vemmelige av Ettore Scola. Heldigvis er dette ikke en typisk screwballcomedy fra 30-tallet. Filmen inneholder litt mer budskap og er litt roligere. Som Holiday.
Cornelia Bullock ankommer i limousin til fyllingen Godfrey bor for å verve ham til festen, men havner i en askehaug. Den ufyselige oppførselen provoserer Godfrey så mye at han dytter henne. Ut av baksetet på limousinen kommer Irene (Carole Lombard), søsteren til Cornelia. Hennes mer hensynsfulle tilnærming, og det faktum at hun elsket å se søsteren bli dyttet, gjør at Godfrey går med på å bli med henne på festen. Der møter de faren og moren til Irene, sammen med søsteren igjen. Søsteren har selvfølgelig lagt Godfrey for hat. Moren (Alice Brady) er vilt opptatt med sin egen skattejakt. Irene på sin side har bestemt seg for at hun ikke vil delta mer i konkurranser hvor mennesker blir handlet så respektløs. Hun vil bare vinne én gang for å slå søsteren.
Irene er fast bestemt på at Godfrey skal tas vare på. Hun tilbyr han stillingen som butler (kan du butle?). Moren er ikke enig, men gir seg. Han varer vel ikke lenger enn gjennomsnittet av butlere i den sprø familien. For det er virkelig en sprø og bortskjemt familie. Første arbeidsdag må han forholde seg til en hest som er ridd inn i biblioteket. Irene husker ikke engang at hun har gjort det. Søsteren Cornelia har knust mange ruter på hjemveien, noe familiefaren kommer unna ved hjelp av sin posisjon og en pengegave til politiet.
Det viser seg at Godfrey er et naturtalent som butler. Senere skal vi få vite at han kommer fra en rik familie, og nok har hatt butlere hele sitt liv. Så det er ikke så overraskende at han vet hva som forventes av rollen. Det tar ikke lang tid før Irene blir forelsket i Godfrey, men han er meget bestemt i sin avvisning av hennes tilnærmelser. Irene vil ha en protegé slik hennes mor har. Moren har en ung mann, Carlo (Mischa Auer), som egentlig kun er en vandrende utgiftspost og spiser for fire. Godfrey skal prøve å manøvrere i dette miljøet hvor Cornelia vil få ham sparket, Irene er forelsket i ham, moren er kravstor og faren skeptisk. Samtidig må han skjule sin sanne bakgrunn. Det viser seg at Godfrey etter et brudd med kjæresten kastet alt ved rikmannslivet på båten. Han blir senere gjenkjent i et selskap av Tommy Gray, en gammel venn av Godfrey.
Irene prøver alle knep i boken for å få Godfrey interessert i henne, til og med forlovelse med annen mann. Cornelia forsøker å få ham hektet for å stjele smykket hennes. Men alt ordner seg til slutt, og Godfrey redder hele familien fra bankerott. Han starter sitt eget utested og gjør det bra. Og Irene som aldri gir seg, får sin mann til slutt.
Skuespillerne som spiller Godfrey, Irene, Carlo og moren Angelica Bullock ble alle Oscarnominert for sine roller, to hovedroller og to biroller. My Man Godfrey var den første filmen som klarte det. Det var tre samtidige regissører som knivet om å være den beste på sitt felt. Leo McCarey, Gregory La Cava og Frank Capra.
Filmen har noen samfunnskritiske stikk. Et som gjentas er at velstanden er rett rundt hjørnet, et sitat som er tillagt en republikansk president. Det ser ut til å være en stående vits blant beboerne på fyllingen. Godfrey karakteriserer sosietetsmenneskene som tomhjernede tullinger, som han gjerne vil se på fest.
Gregory La Cava laget ofte filmer om rike og fattige som kommer sammen. I My Man Gregory valgte han å bruke dramaskuespillere i morsomme roller, ikke komikere. Komikere vil ofte overskygge hverandre. Powell og Lombard var gift fra 1931-33, men var gode venner etterpå. Egentlig ønsket La Cava en annen skuespillerinne i rollen som Irene, men Powell insisterte på sin ekskone. Det skal vi være glade for. En annen bemerkelsesverdig ting er at La Cava ofte la komiske høydepunkter off-screen, som da Carlo blir pælmet ut av huset for godt, eller da vi forstår det er en hest i biblioteket.
La Cava startet sin karriere som tegneserieskaper, og avanserte til tegnefilm. Han jobbet for William Randolph Hearst (Charles Foster Kane i Citizen Kane er bygget på ham). Hearst hadde Knoll&Tott i sin portefølje. Etter hvert ble det spillefilmer for La Cava, og spesielt komedier. Han pleide å drikke sammen med W.C.Fields, og drakk seg dessverre fra mer arbeid. Han døde rett før han fylte 60 år.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Boudo Saved from Drowning, The Lady Eve, Sullivan’s Travels og Holiday.
Øyeblikket: Apeimitasjonen til Carlo. Som det sies i essayet til Farran Smith Nehme, det må være den beste apeimitasjonen i amerikansk filmhistorie. Håret rufses til, underkjeven settes fram og kroppsspråket er fantastisk. Kroppskontrollen og bevegelsene er topp, topp klasse. Gøyalt og imponerende.
Lyd og bilde
New 4K digital restoration, with uncompressed monaural soundtrack: Nydelig bilde og god lyd. Bildeformatet er 1.33:1. Kontrast er strålende, lite skader og striper i bildet og fine detaljer. Lyden og dialogen er klar og fin.
Ekstramateriale
New program featuring jazz and film critic Gary Giddins: Her beskrives karrieren til La Cava fra tegneserie til spillefilm. 18 minutter.
New interview with critic Nick Pinkerton on director Gregory La Cava: 18 minutters dokumentar om stilen til La Cava og temaene i filmene hans. Klassesamfunnet står sentralt.
Outtakes: Gøy med banning på 30-tallet når skuespillerne bommer på replikkene. 1 minutt.
Lux Radio Theatre adaptation of the film from 1938: Ganske lik filmen. 60 minutter.
Newsreels depicting Great Depression class divides: 4 minutter lang filmavis fra 30-tallet. Viser kontrasten mellom forgotten men og de rike i sosieteten.
Trailer:Ganske fin trailer på under minuttet.
An essay by critic Farran Smith Nehme: Et lettlest, informativt og veldig fint essay på passe lengde.
Josef K. (Anthony Perkins) våkner opp en morgen, og to fremmede menn står i soverommet hans. De er fra politiet og han er mistenkt for en forbrytelse. Men de vil ikke si hvilken.
Nivå 2 (med spoilers)
The Trial er filmen basert på Franz Kafkas bok Prosessen. Kort sagt handler filmen om Josef K. som forsøker å finne ut hva han er beskyldt for, og å forsvare seg mot det.
Regissør Orson Welles har sin tolkning av boken, slik alle har sin egen lesning. Hans lesning av Josef K. er at han er en streber som vil opp og frem i et system han ønsker å være en del av samtidig som han frykter det. I boken minnes jeg at Josef K. er mer sympatisk og lettere å ha medfølelse med. Han er der et helt uskyldig, tilfeldig offer for en merkelig sammensvergelse. Assosiasjonene gikk til sovjetisk Gulag eller nazismens jødeutryddelser, selv om Kafkas bok kom mange år før.
Josef K. er sent ute til en slags høring, sin egen høring. Lokalet er fullstendig overfylt av menn i dress, noe som skaper en ubehagelig og klaustrofobisk stemning. Alle mennene i salen bærer samme merke på jakken. Når Josef K. åpner døren er den av vanlig størrelse, men da han lukker døren etter seg er den enorm, og det er langt opp til håndtaket. Dette minner om grepet Welles brukte i Citizen Kane, hvor Kane går mot vindusveggen og ikke ser ut til å nå opp til de enorme vinduene.
Systemet straffer alle. Josef K. hintet om at politimennene var mottagelige for bestikkelser, og en overordnet pisker dem. Josef K. blir konfrontert av disse polititjenestemennene, som mener at han må ha levert inn klage på dem. Men det har ikke Josef K. gjort, allikevel vet politiet om beskyldningen. Og hvem har fortalt hans onkel om anklagene mot Josef K.? Han dukker opp på arbeidsplassen til Josef K. Han er leder for mange hundre mennesker som hamrer i vei på skrivemaskiner, i et enormt lokale.
Onkelen vil at en kjent advokat skal hjelpe Josef K. Han spilles av Orson Welles, og nevnes bare som Advokaten. Han har en klient boende hos seg på et kott, og har hatt han som klient i flere år. Advokaten snakker strengt til ham og kysses på hånden av ham. Selv om han ikke har fått saken hans et eneste skritt nærmer en løsning, forventer han full tillit og underkastelse. Men Josef K. er ikke imponert, og det tar ikke lang tid før han vil sparke advokaten.
Denne selvstendigheten og individualismen reageres det på. Det føles nært beslektet med utsagnene i begynnelsen av filmen fra politimennene: «Du hevder vel ikke uskyld?», «Du skal vel ikke klage?». Filmen ender med at to politimenn kommer og fører Josef K. med seg, gjennom et industrialisert landskap til et stort krater. De tar ham med ned til bunnen. Her skal han dø.
Welles laget ikke The Trial av et brennende ønske om å filmatisere Kafkas mesterverk av en roman. Dessverre var det en mye mer praktisk grunn til det. Produsent Salkind presenterte en liste på 82 filmer for Welles, filmer han kunne velge blant til sitt neste prosjekt. Tilfeldigvis var alle public domain, slik at rettighetene ikke kostet noe. Welles fant omtrent alle umulige, bortsett fra Prosessen. Ironien viste seg å være at den ikke var public domain allikevel. De endte med å måtte betale for rettighetene.
Som sagt, alle har sin egen lesning av Prosessen. Welles ser byråkratiet som monsteret i boken, og dermed filmen. Josef K. er like redd for karrieren sin i byråkratiet som han er for siktelsen. Han er en konformist, han er ikke i konflikt med samfunnet. Hadde ikke systemet siktet ham, ville han ikke hatt noen problemer med systemet. Han er født inn i marerittet, ikke havnet der.
Det finnes en annen måte å se filmen på også, hvor Welles eget liv og kamp mot filmprodusenter og filmstudioer er nøkkelen til forståelse. Han var jo kjent for å ha mange ikke ferdigstilte filmer, og slite med at studioene overtok kontrollen på filmen. The Magnificent Ambersons er et eksempel på sistnevnte, The Other Side of the Wind og Don Quijote eksempler på førstnevnte. Welles kamp for sine visjoner mot ansiktsløse studioer må føles beslektet med Josef Ks kamp mot byråkratiet…
Underveis i filmingen fikk Welles beskjed om at det ikke var nok penger til å bygge sett til alle scenene. Om natten drømte han om to måner. Disse to månene forsto han var de to klokkene på en nedlagt jernbanestasjon i Paris. Det ble settet for nesten alle scenene, blant annet den enorme hallen som ble til arbeidsplassen til Josef K., med alle pultene med skrivemaskiner.
Zagreb var lokasjon for mange av utendørsscenene. Boligblokkene lå i et industrilignende område, og selve boligblokkene var brutale, tunge og så mer ut som industribygg. Området kvinnen strever med en koffert, ser mer ut som et ødeland enn et boligfelt.
Welles ble beskyldt for å herje med Kafkas tekst, men det finnes argumenter mot dette. For det første var Welles tidlig ute med å forstå den svarte humoren som er en stor del av Kafkas bok, og dermed Welles film. For det andre skrev Kafkas venn Max Brod ferdig Prosessen. Han har ikke nødvendigvis grepet Kafkas intensjon med boken. For det tredje var de første oversettelsene til engelsk veldig preget av religiøsitet, som først ble rettet opp i senere oversettelser. Welles har senere blitt berømmet for sin lesning av Kafka, spesielt for å ha lagt vekt på det erotiske i teksten.
Welles hadde full kontroll på produksjonen av The Trial. Det ga han muligheten til å vise at han var en av verdens beste klippere også. Bogdanovich var skeptisk til The Trial, men innrømmet at han likte den bedre den andre gangen han så den. Da fikk han ganske enkelt beskjed av Orson Welles av å se den en tredje gang…
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: 1984, A Clockwork Orange, Seconds, The Parallex View, Brazil og Fahrenheit 451.
Øyeblikket: Politimennene sender en kniv frem og tilbake mellom seg. Josef K. forstår at de ikke har lyst til å drepe ham, og ønsker at han skal gjøre det selv. Men Josef K. stritter imot, han har ikke tenkt å gjøre en slik ugjerning lett for dem. «Dere må drepe meg, dere må drepe meg». Til slutt tenner de på en dynamittbunt og kaster ned i krateret til ham. En ukuelig Josef K. ser ut til å kaste den tilbake. Men uansett sprenges han i lufta. Røykskyene ser ut til å danne en atombombesopp, men dette var ikke tilsiktet. Welles hatet symbolisme. I boken, som ble skrevet før Holocaust, går Josef K. føyelig sin død i møte. Welles insisterer på at etter Holocaust kan ikke en jøde gå i døden uten kamp og trass, så han forandret slutten.
Lyd og bilde
New 4K digital restoration, with uncompressed monaural soundtrack: Et klart og fint bilde, med god kvalitet. Kontrasten er fin, og dette er en film som var ansett som tapt i mange år. Det ser ut som den har blitt lagret forsvarlig uansett hvor den var. Lyden kan oppleves ute av sync til tider, og noen ganger virker det som en skuespiller beveger seg bort fra mikrofonen, noe som gjør lyden svak. Men alt i alt en god utgivelse. Bildeformatet er 1.66:1.
Ekstramateriale
New audio commentary featuring film historian Joseph McBride: Litt søvndyssende stemme, og litt for lite av kommentarsporet dreier seg om akkurat denne filmen. Mye snakk om Welles og generell informasjon om han. Men greit nok.
Filming “The Trial,” a 1981 documentary about the film’s production: Av denne «making of»-dokumentaren er det bare en sekvens på halvannen time som er igjen. Men den er ganske interessant til gjengjeld. Studenter innen film stiller spørsmål til Orson Welles i et auditorium.
Archival interviews with Welles, actor Jeanne Moreau, and director of photography Edmond Richard: Intervjuet med kameramannen Edmond Richard heter Welles, Architect of Light og varer i 23 minutter. Her forteller han morsomme og interessante anekdoter fra samarbeidet med Welles. Vive le Cinema er en samtale mellom Jeanne Moreau og Orson Welles, hvor de snakker om Don Quijote-prosjektet til Welles og mange andre temaer fra kunst til litteratur. Alt foregår på fransk mens de spiser middag. 29 minutter.
Trailer: Kort, men fin. 1 minutt.
An essay by author Jonathan Lethem: The Trial var Welles lykkeligste tid på et filmsett. Han måtte ikke inngå et eneste kompromiss. En stund hevdet han at dette var hans beste film, men senere forandret han det til Chimes at Midnight. Den svarte humoren er en vesentlig del av filmen. Han og Perkins pleide å le hysterisk mens de filmet, og Kafka fortalte selv at han alltid fniste da han leste fra Prosessen til sine venner.
Ved en maskinell feil iverksettes et atomangrep på Sovjetunionen. 5 amerikanske fly med atombomber er på vei mot Moskva. Ordren er kommet mekanisk på en kommunikasjonsenhet (Fail Safe) i flyet. Pilotene er trenet i å ignorere muntlige ordrer på sambandet i etterkant. De kan være noen som imiterer presidenten. De vil aldri la seg stoppe når ordren først har kommet.
Nivå 2 (med spoilers)
Fail Safe har en fortelling som sammenfaller kraftig med Dr. Strangelove, or How I Stopped Worrying and Learned to Love the Bomb. Sistnevnte er basert på boka Red Alert, mens Fail Safe er basert på romanen, nettopp, Fail Safe. Disse to bøkene er veldig like, så like at boken Fail Safe ble saksøkt for plagiat. Det var Colombia Studios som saksøkte og saken ble løst ved forlik. Forliket innebar at Colombia endte opp med begge filmene, og lanserte Fail Safe et halvår etter Dr.Strangelove. Selv om begge filmene var ferdigstilt samtidig. Fail Safe gikk i en 100% seriøs og alvorlig retning, en politisk thriller med en dommedagsfølelse hengende over seg. Dr.Strangelove valgte parodi og satire som form, og lykkes like bra med det.
Premisset for Fail Safe er om en atomkrig kan startes ved et uhell. Og hvordan vil det utarte? I Fail Safe følger vi situasjonen fra 4 forskjellige «rom». Pentagons War Room, presidentens bunker, cockpiten på det ene bombeflyet og kommandosenteret. Alle fire rommene har en konflikt i større eller mindre grad. Fra den milde diskusjonen med co-piloten i cockpiten via presidentens telefonkontakt med den russiske statsministeren og kommandosenteret hvor en general forsøker å gjøre kupp, til War Room hvor den kompromissløse krigshisseren Dr. Groeteschele herjer. Heldigvis uten å lykkes.
Dr. Groeteschele var basert på Herman Kahn, eller ungarske Edward Teller, to aggressive militære strateger som fremmet tanken om at en atomkrig kunne vinnes om man var villig til å akseptere store tap av liv. I Fail Safe spilles han av Walter Matthau, på en urovekkende og kynisk måte. Han argumenterer rasjonelt, men blir intens om han blir utfordret. Hans genuine mål er, tro det eller ei, at USA bruker atombomber mot Sovjetunionen først. Det vil være verdt alle menneskelivene som går tapt.
I Dr.Strangelove valgte Stanley Kubrick å la Peter Sellers, som spiller samme karakter, gå helt over bord i sin rolletolkning. Her blir han den tydelig gale og usammenhengende villmannen man må være for å ha slike meninger. To nydelige tolkninger av samme virkelige karakter, Herman Kahn.
Litt om handlingen i filmen. Da den første meldingen om at en trussel mot USA har oppstått, i form av en UFO (unidentified flying object), tas alt med stor ro. Dette igangsetter rutiner som er helt vanlige. Atombombeflyene samles i Fail Safe-punkter hvor de sirkler og venter på ordre om å gå tilbake til vanlig modus. Men denne gangen kommer ikke ordren. I stedet opplever de støy på sambandet, og får hverken bekreftet eller avkreftet situasjonen. Selv når kommandosenteret har fått bekreftet at det var et harmløst fly som startet situasjonen, mottar ikke flyet ordren om å avbryte. Nå går vi inn i en kritisk fase. Flyet forholder seg nå i stedet til kommunikasjonsboksen (Fail Safe) i flyet, som ved en feil sier at Moskva skal bombes. Og fra nå av vil selv ikke presidentens stemme over sambandet kunne avbryte operasjonen. En stemme kan imiteres av fienden.
Når presidenten har uttømt også denne muligheten, og amerikanske jagerfly settes inn mot sine egne bombefly, er tiden kommet for direkte kommunikasjon med Sovjetunionen. Presidenten, som spilles av Henry Fonda, må opprette et tillitsforhold til den russiske statsministeren. All informasjon må deles med russerne, og de må få hjelp til å få skutt ned de amerikanske bombeflyene. Noen uskyldige må dø i dag, enten de amerikanske pilotene eller sivile i Moskva.
Det er i denne situasjonen at Dr. Groeteschele lanserer idéen om at flyenes ferd mot Moskva er en gave fra himmelen, og at de ikke bør skytes ned. Nå har de muligheten til å vinne den kalde krigen ved å starte en atomkrig hvor de har momentet på sin side. Verdifull tid kastes bort på denne diskusjonen. Heldigvis ender de involverte på motsatt løsning. Filmen står seg på at generalene ikke fremstilles som nødvendigvis ytre høyre krigshissere. Faktisk er det en sivilist som er den ivrigste krigshisseren.
Den russiske statsministeren må innrømme at det er russisk forstyrrelse av amerikansk samband som har hindret bombeflyene i å avbryte oppdraget. Men et angrep på Moskva må få konsekvenser for amerikanerne. Øye for øye. Den amerikanske presidenten lover at om Moskva bombes, skal han gi ordre til at New York bombes. På dette tidspunktet vet han at hans kone er i New York. Alt går galt, og han må gi ordren.
Filmen starter med en drøm som general Black har. En okse blir torturert på en tyrefektningsarena, og drømmen slutter før vi og general Black får se ansiktet hans. Det er en gjentakende drøm, og er tydeligvis knyttet til jobben hans. Si opp jobben og marerittet forsvinner. Først på slutten av filmen får vi se hvem matadoren er. Idet general Black skal slippe bombene over New York, hører vi lyden fra tyrefektningsarenaen og Ole! Ole! Han skjønner at det er han selv som er matadoren og leverandøren av død.
Jeg vil trekke fram Larry Hagman i en av de første filmrollene sine. Han gjør en strålende innsats i en vanskelig rolle hvor han i praksis spiller mot en telefon. Rollen innebærer at han må oversette fra russisk mens han tolker den russiske statsministerens tanker. Veldig imponerende og troverdig spilt, og tydeligvis en viktig samarbeidspartner for den amerikanske presidenten i en presset situasjon.
Filmen ble til basert på en felles bekymring for atomkrig og det politiske klimaet som ble delt av produsenten, regissøren og skuespillerne Matthau og Fonda. De håpet filmen kunne bidra til en diskusjon rundt temaet om et uhell kan starte en atomkrig. Faktisk fantes det mennesker som mente at atomkrig kunne være vakkert. Forsvarsdepartementet ville absolutt ikke bidra til filmen, og dermed fikk de ingen mulighet til å filme i de relevante bygningene, eller når fly tok av fra rullebanen eller var i luften. Etter hvert ble alle andre kilder til militære klipp avskåret fra dem også. Til slutt satt de igjen med usammenhengende klipp de fant her og der. For eksempel vises det samme flyet som tar av 5 ganger for å illustrere de 5 bombeflyenes take-off. Bare med litt kreativ klipping.
Den gale professoren Dr. Groeteschele ønsker seg stadig krig, for å beskytte den amerikanske måten å leve på, og utslette kommunismen en gang for alle. Men han er så hatefull og nådeløs, at han ikke er forskjellig fra de han hater, eller oppfattelsen av dem. Obersten fra begynnelsen av filmen mister hodet av alt presset og forsøker seg på et kupp. Han vil ha krig mot Sovjetunionen, og å dele militære hemmeligheter med dem er for ham landsforræderi. Han angriper sin general, men blir overmannet av vaktene. Så selv om teknologien svikter, er det fremdeles mange sikkerhetsrutiner som fungerer i militæret.
Mange mennesker tviler på at slike diskusjoner som Walter Matthau sin karakter Dr. Groeteschele har i Pentagons War Room kan foregå i virkeligheten, og var del av kritikken mot filmen. Til disse vil jeg bare minne om Wannsee-konferansen. Slå det opp eller se filmen med Kenneth Branagh. Ferdig snakka.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Dr.Strangelove, 7 Days in May, The Manchurian Candidate, Thirteen Days, Seconds, Z og The Spy Who Came in from the Cold.
Øyeblikket: Det må bli øyeblikket da presidenten gir ordre til at amerikanske bombefly skal atombombe New York. Filmen har på glimrende vis bygget opp til at dette er den logiske følgen av situasjonen de har satt seg i. Derfor heier vi på presidenten da han gir denne absurde ordren. Og skjønner ikke helt hva vi holder på med. Krigens perverse logikk. Kan noen voksne vennligst ta over og hente oss tilbake fra jungelen menneskeheten har gått seg vill i?
Lyd og bilde
New 4K digital restoration, with uncompressed monaural soundtrack on the Blu-ray: Et herlig bilde, uten svakheter. Nydelig svart/hvitt presentasjon, med sterk kontrast og gode detaljer. Ingen skader, fin dybde, bra på alle måter. Lyden er god, med klar dialog og grei formidling av andre effekter. Bildeformatet er 1.66:1.
Ekstramateriale
Audio commentary from 2000 featuring director Sidney Lumet: Kjempefint kommentarspor, som ga meg mange tettpakkede sider med tekst å jobbe med.
New interview with film critic J. Hoberman on 1960s nuclear paranoia and Cold War films: Kennedy leste boken Fail Safe. Han leste også The Ugly American, og ga den til alle senatorene. 60-tallets Amerika var preget av idealisme. På en måte kan man si at Fail Safe er en Frankensteinfortelling hvor maskinene tar over. 20 minutter
“Fail Safe” Revisited, a short documentary from 2000 including interviews with Lumet, screenwriter Walter Bernstein, and actor Dan O’Herlihy: Denne dokumentaren på 16 minutter gir et greit bilde av filmens betydning og relevans i dag. Amerikansk reaksjonsmønster er alltid å finne noen å skylde på.
An essay by film critic Bilge Ebiri: Fint essay, må leses.
Sverige – 2008 – Jan Troell (farger) –131 minutter – Drama, arbeiderklasse, kvinnekamp.
Selvstendighet i en boks
Nivå 1 (uten spoilers)
Maria Larsson (Maria Heiskanen) er gift med Sigvald (Mikael Persbrandt) og de har mange barn sammen. De lever på fattigdomsgrensen i Sverige tidlig på 1900-tallet. Det blir ikke bedre av at Sigvald drikker og slår både kone og barn. Maria vant et fotografiapparat en gang, og nå kommer det til nytte på hennes vei mot en uavhengig kvinne.
Nivå 2 (med spoilers)
Historien fortelles av Maja, datteren til Maria og Sigvald. Hun viser oss et familieliv med en voldelig far som drikker. Nå må vi også huske, i rettferdighetens navn, at dette var en tid hvor det var vanlig å slå barn. Det var vanlig barneoppdragelse. Når læreren er på hjemmebesøk, kommer faren hjem full. Han er i godt humør, men det er allikevel pinlig.
Sigvald er en sterk og dyktig arbeidskar, så han får arbeid først av alle når arbeiderne står med lua i hånden og ber om arbeid på kaia. Han kan ha lange perioder uten å drikke, og da har familien det bra. Men så faller han av vannvognen, og da er han også ute av det gode selskap. Kriting i butikken og lignende blir nektet ham. Slutter han å drikke, er han tilbake på alles gode side. Arbeiderklassen har en streng justis. Arbeiderbevegelsen var tidlig ute å identifisere alkoholen som deres største fiende. De første avholdsbevegelsene var ikke religiøse, men organisert av arbeiderbevegelsen.
Sigvald er en dyktig arbeider og blir politisk engasjert. Han er sosialist og sterkt antikapitalistisk. Han har mange gode sider, det er drikkingen som ødelegger for ham. Det går rykter om han på barnas skole, og de havner noen ganger i slåsskamp når de må forsvare hans ære. Selv om han slår både kone og barna. Slik var holdningen, kona ble hos mannen sin uansett. Det sier også Marias far når hun betror seg til ham.
Marias redning blir et kamera hun forsøker å pantsette. Fotografen i byen, Sebastian Pedersen, vil at hun skal bruke kameraet selv. Han gir henne økonomisk mulighet til det. Han blir hennes mentor, og veileder henne i hennes gryende fotografinteresse. Og det skal snart vise seg at hun har talent. Hun blir flinkere og flinkere, og får etter hvert betalt.
Everlasting Moments viser flere sider av klassesamfunnet tidlig på 1900-tallet. Vi får innblikk ikke bare i familielivet, men også kvinnekamp og arbeiderkamp. Sigvald tas ut i streik, som ikke var noen spøk for familier med lite penger fra før. Streikebrytere ble hentet inn fra England for å gjøre de streikenes jobb.
Sigvald begynner å drikke i denne perioden, og er uttro. Maria fotograferer seg gjennom prøvelsene, det er hennes lyspunkt. Sebastian blir viktig for henne, og er en tålmodig bauta i hennes liv.
5 år senere har familien flyttet til Lindhamn. Sigvald har fått fast jobb i kalkverket. Men han fortsetter å ødelegge for Marias fotokarriere. Den blir en trussel mot hans kontroll over henne. Maria forsøker å levere tilbake fotoapparatet, hun føler selv at det tar overhånd. Det gjør henne til en dårlig mor.
En kveld går Sigvald over streken. Maria og barna har hatt det gøy med Chaplinfilm, og kledd seg ut som han etterpå. Sigvald kommer hjem, og presterer å mene at dette er en hån mot ham, og at de ler av ham. Han blir så rasende at han nesten skjærer halsen over på Maria. For dette havner han i fengsel. Sigvald er en kompleks og sammensatt mann. Han er en god arbeidskar, sosialist og solidarisk, redder en hest fra mishandling og tar den til seg. På den andre siden er han drikkefeldig, uttro og en konemishandler. Barna ønsker at hun skiller seg mens han er i fengsel. Hun klarer ikke å gå på fattighuset, skammen blir for stor.
Mens Sigvald sitter inne, flytter fotografen fra byen. Men han vil at Maria skal få et kamera av ham, en Contessa. Da Sigvald kommer ut av fengsel, er det en mann som har forandret seg. En dag overrasker han henne med et nytt hus. Der har han planer om å lage et eget mørkerom til henne. Endelig skal de få et fint liv sammen ser det ut til.
Everlasting Moments er en dempet film, men ikke redd for å stille store spørsmål. Hvem er egentlig mest uttro, Maria eller Sigvald? Hun blir besatt av fotografiet og alt rundt, inkludert fotograf Sebastian. Hun merker jo det selv, og blir så skremt at hun ikke vil være den kvinnen. Fotografiapparatet gjør henne til en dårlig mor, fordi hun ikke prioriterer sine barn.
Maria Larsson var en virkelig person, hadde 7 barn og bodde i en liten leilighet. Hennes mann Sigvald var sentral i arbeiderbevegelsen. I ekstramaterialet får vi se intervjuer med Maja, deres datter. Filmen virker å være ganske tro mot virkeligheten, som drapsforsøket til Sigvald som endte med fengselsstraff. Det stemmer at Maria skrek «tenk på barna», og at det var det som bremset Sigvald.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Here is Your Life, Ådalen 31 og Babettes Gjestebud.
Øyeblikket: De gangene vi får demonstrert Marias gode blikk, og ser det endelige fotografiet. Som likvaken hvor en ung jente er død, og Maria tar et verdig bilde av henne for ettertiden.
Lyd og bilde
New high-definition digital transfer, approved by director Jan Troell, with DTS-HD Master Audio soundtrack on the Blu-ray: Det mangler en del på detaljer og skarphet i bildet. Tenker at et DVD-bilde ikke vil være så annerledes. Det er mye brunt i fargene, så mye at jeg tenker brunt når jeg tenker på filmen. Det er et behagelig bilde, med god kontrast. Formatet er 1.85:1. Lyden er solid og fint mikset.
Ekstramateriale
Troell Behind the Camera, a short documentary made during production: Veldig fin dokumentar hvor vi blir kjent med den eksentriske Jan Troell, et fint bekjentskap. En lun og mild mann, som allikevel vet hva han vil. Her får vi se filmstaben diskutere og jobbe sammen. Troell liker å være kameraoperatør på filmene sine selv. Persbrandt mener det er mye av han selv i Sigvald. 28 minutter.
The True Story of Maria Larsson, a collection of photographs by Larsson, with narration by writer Agneta Ulfsäter-Troell: En 9 minutters dokumentar. Den yngste sønnen Erik hadde barnepolio. Elon bar ham til og fra skolen hver eneste dag.
Troell’s Magic Mirror, an hour-long documentary on the director’s career: Dette var en veldig fin dokumentar, som inspirerte meg til å bestille meg en samleboks med Jan Troells filmer. Troell er fargeblind, men det hindrer ham ikke i sitt arbeide. Sebastian ble kalt Piff, Paff, Puff i virkeligheten. Troell snakker om barndommens følelse av nærhet til ting, den vil man aldri få igjen. Jeg forstår godt hva han mener, gjør du? 60 minutter.
Theatrical trailer: Fin, dempet, med anmeldelser og nøkkelord sammen med bildene. 2 minutter lang.
A new essay by critic Armond White: Greit, men ikke noe banebrytende. Litt skuffende.
Den polske studenten Witek er sent ute og løper etter toget, som allerede er i bevegelse ut fra stasjonen. I tre forskjellige historier følger vi hva konsekvensene er om han rekker toget eller mister det. Og det får stor innvirkning på Witeks liv.
Nivå 2 (med spoilers)
Filmen er laget i et Polen i 1980-1981 som gjennomgikk Solidaritet-perioden, uten sensur. Men i desember 1981 innførte den Sovjettro general Jaruzelski unntakstilstand, og filmen ble satt på hylla. Først 6 år senere ble den lansert, og da i en sensurert versjon. Filmen ble kanskje unnfanget som et farvel til det kommunistiske Polen, men skulle vise seg å ikke være det.
Blind Chance forsøker å si noe om hvor stor rolle tilfeldighetene har i livene våre. Kanskje i like stor grad som våre bevisste valg avgjør hvilket liv vi ender opp med, styrer tilfeldighetene. Hardt arbeid og sterk disiplin er ikke en garanti for at det går deg vel. Vi trenger alle litt flaks. I filmen skildrer regissør Kieślowski tre mulige livsløp basert på om Witek rekker toget han løper etter.
I det første klarer han å hive seg inn på toget i siste øyeblikk. Han er på søken etter nye rollemodeller etter sin fars død, og på toget møter han to eldre personer som jobber for Partiet. En av dem er en gammelkommunist som aldri mistet sin ideologi selv om han ble fengslet under Stalinperioden. Witek får jobbmuligheter i Partiet og blir en reformator innad i partiet. Men det hele imploderer da han ufrivillig tyster på kjæresten sin som er aktiv i det politiske undergrunnsmiljøet i byen. Hans mentor forråder ham, og Witek konfronterer ham. Han ender opp både uten jobb og kjæreste.
I scenario nummer to, klarer han ikke å ta igjen toget. I tillegg havner han i et basketak med stasjonsvakta og ender opp med å bli banket opp av politiet før han havner i fengsel. Da han løslates blir han involvert i politisk aktivisme. En gruppe under ledelse av en katolsk prest i rullestol blir hans gjeng nå. Hans tante er pro-Partiet og liker ikke disse politiske møtene i leiligheten hans. Hun truer med å angi ham, men han tror at det ikke skal gå så langt. Witek møter en kvinne som mener seg trygg i aktivistarbeidet siden Gud beskytter henne. Han blir rolig av å høre på henne, og tyr til religion selv. Han ber til Gud: «jeg har gjort alt, jeg har forberedt alt. Nå vil jeg bare være.» Egentlig er dette Kieślowskis bønn.
I den siste historien rekker han ikke toget, men det gir ham muligheten til å møte en student som leder ham inn på en medisinsk karriere. Her møter han en autentisk farsfigur, en lege. Witek er i denne historien apolitisk og jobber som lege selv. Kjæreste, barn, god jobb, det går fint an å innordne seg et liv bak jernteppet antyder Kieślowski. Helt til flyet hans eksploderer på hans første utenlandstur, og han omkommer. På flyplassen før avreise ser vi at flere av bifigurene i de andre historiene er til stede, men Witek kjenner dem selvfølgelig ikke igjen. I denne historien er Witek apolitisk og ikke-religiøs. Det er vanligvis en oppskrift til et enklere liv, men ikke i Kieślowskis verdensanskuelse. Det hjelper ikke Witek i det hele tatt, faktisk er det i denne historien at det går aller verst med ham. Til ettertanke.
Vi er altså i det eksistensialistiske og filosofiske landskapet i Blind Chance. Det er en film som du ikke er ferdig med etter en visning, den krever refleksjon og ettertanke. Mange, spesielt på høyresiden i politikken, liker å si at man er sin egen lykkes smed. Det er ikke nødvendigvis sant, for eksempel med tanke på medfødt og kronisk sykdom. Men tilfeldigheter vil også virke inn. Tenk på hvor tilfeldig det var at du havnet på en spesifikk fest. Og at du møtte den personen der. Og den personen introduserte deg for din fremtidige kjæreste. Som igjen er den største faktoren i hvilket liv du faktisk ender opp med. Takk Gud for at du bestemte deg for å gå på den festen, og at du stoppet treningen akkurat i tide til ikke å bli for sliten til å gå. For eksempel.
Livet til Witek er samtidig en hurtiginnføring i Polens historie. Han blir født under arbeideropprøret i Poznan i 1956. Vi ser arbeidere dras vekk i brede striper av blod på sykehuset. I 1968 bruker staten (kommunistpartiet) antijødiske slagord og mange jøder forlot landet. Denne skjebnen tilfalt Witeks venn, som flyktet til Danmark. Han kommer tilbake til Polen i 1980, under Solidaritet, og blir med i Witeks undergrunnsgruppe.
Blind Chance formidler godt den klaustrofobiske følelsen av å alltid måtte passe på hva du sier. Myndighetene i en aller annen form passer alltid på. Noen ganger er det din kollega, slik Witek får erfare. Man kan forsøke å balansere sin tilværelse mellom det politiske, det apolitiske, det sekulære og det religiøse, men det vil være krevende. Som Witek får erfare i historie nummer tre.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: The Double Life of Véronique, 3 Women, Au Hasard Balthazar og Sliding Doors.
Øyeblikket: To unge menn sjonglerer i hagen med mange baller. Utrolig imponerende, og totalt uten mening og mål. De sjonglerer kun fordi de kan. Kanskje skulle vi alle hatt det som motivasjon i større grad.
Lyd og bilde
New, restored 4K digital transfer of the original uncensored film, approved by cinematographer Krzysztof Pakulski, with uncompressed stereo soundtrack on the Blu-ray: Virkelig fint bilde, med stor cinematisk kvalitet. Filmkorn og sterk filmrullfølelse i denne gjengivelsen. Formatet er 1.66:1. Farger er godt gjengitt, kontrast er god. Som vanlig i polsk film er fargepaletten litt på den dempede siden, men alt er korrekt. Et veldig fint bilde, med god og solid stereolyd.
Ekstramateriale
New interview with Polish film critic Tadeusz Sobolewski: Hvem er «de» som styrer, er de oss i en annen situasjon? Betimelig spørsmål som alle bør stille seg. Spørsmålet passer fint inn med temaet i filmen. Kunne vi vært «de» om situasjonen utspilte seg annerledes for oss? 18 minutter.
Interview with filmmaker Agnieszka Holland from 2003: Holland fikk, som filmskaper, se et råklipp av filmen og komme med innspill. Hun syntes ikke den fungerte. Etter en ny klipperunde gjorde den absolutt det. Filmen gjorde det ikke så skarpt i utlandet, kanskje den ble for spesifikk for Polens situasjon. Hun påpeker at filmen Sliding Doors stjal idéen og vred historien slik at all filosofi forsvant. 5 minutter.
Nine sections from the film originally censored in Poland: De slettede delene av en scene er i farger. En politisk sang ble byttet ut med en mer akseptert sang. Han som synger var en leder fra Solidaritet, og er klippet helt ut. Spennende! Ca 10 minutter.
An essay by film critic Dennis Lim and a 1993 interview about the film with director Krzysztof Kieślowski: Hva er likt når omstendighetene skifter? Kanskje skal vi fokusere på det når vi ser de tre forskjellige historiene? Det er essensen i Dennis Lims essay. Veldig god innfallsvinkel til filmen synes jeg. Kieślowski likte å stoppe filming i 2-3 måneder for å gjøre opp status, og reflektere over veien videre. Det ble ikke like lett i Vesten, med strengere budsjett og et helt annet press.
The Criterion Collection
Hei!
Her vil det komme anmeldelser, tanker og generelt ord om criterion på norsk. Criterion Collection er en amerikansk DVD og Bluray serie, som utgir filmklassikere og viktig samtidsfilm. Verdens desidert mest anerkjente utgivelser, med over 1000 utgivelser til nå. Og flere utgis hver måned. Sjekk gjerne ut criterion.com.
Utgangspunktet for bloggen er at jeg er en samler av disse utgivelsene og har alle opp til nå. Jeg fikk lyst til å skrive litt om filmene, siden det finnes så mange skjulte skatter i Criterion Collection. Bloggen passer best for de som har sett filmen en gang, og fikk lyst til å forstå mer av den. Så kan de se filmen om igjen. Håper leserne blir inspirert og nysgjerrig på kvalitetsfilm.
For spesielt interesserte kan jeg nevne at filmene blir sett på en JVC DLA-X35 D-ILA 3D projektor på Adeo Tab-tension 117" lerret, med en OPPO UDP 203 sonefri Bluray- og DVDspiller. Lyden besørges av et 5.0 DTS HD system med Yamaha RX A-3080 surroundforsterker og Proson høytalere. Husk at Criterions Blu-ray filmer er region A låst, så du trenger en sonefri Blu-ray spiller.
Frode Dalen
