Blow-Up

Blow-Up (Criterion nr. 865)(Blu-ray)

England – 1966 – Michelangelo Antonioni (farger) – 111 minutter

Forstørr/forvirr

Nivå 1 (uten spoilers)

En fotograf tar bilder i en park, og fatter interesse for et kjærestepar. Han tar bilder av dem, og kvinnen forsøker å få ham til å slutte og gi filmrullen til henne. Han nekter, og da han senere fremkaller filmen, ser det ut som han har festet et drap til film. Han fortsetter å forstørre bildene, og nye detaljer dukker opp.

Nivå 2 (med spoilers)

Blow-Up er en kompleks film. Det er flere retninger man kan følge for å komme til bunns i tematikk og tolkning av filmen. Den er såpass vanskelig tilgjengelig at jeg tviler på at det finnes bare èn riktig tolkning. Men mye av fascinasjonen med filmen ligger i veien mot en plausibel tolkning. Filmen leker med vår oppfattelse av det vi ser rundt oss, troverdigheten i bilder og dermed også medias troverdighet. Alt gjøres hovedsakelig med bilder, og ikke dialog, noe som igjen blir en smart kommentar til temaet. Antonioni bruker i liten grad dialog, og demonstrerer heller sitt håndlag med historiefortelling gjennom bilder.

Blow-Up fungerer på flere plan. Den kan først og fremst sees som en thriller, hvor spenningen ligger i om Thomas vil klare å avdekke mer og mer informasjon ved å forstørre bildene. Her ligger den tett opptil filmer som for eksempel The Conversation, som er tydelig inspirert av Blow-Up, bare at den tar for seg et lydpuslespill. På det neste nivået tar Blow-Up temperaturen på samtids-London, med treffende popkulturelle betraktninger. Først og fremst i gaten til det jeg diskuterer i Øyeblikket, om en gitarhals som mister sin verdi da den mister konteksten sin. Sist, men ikke minst, diskuterer filmen sannhetsbegrepet slik jeg ser det. Hva er virkelig, og hva kan dokumentere virkeligheten? Er et bilde nødvendigvis sant? Her viser filmen sin relevans for vår tid. Hvis vi har i bakhodet den nye diskusjonen om falske nyheter og alternative fakta, kunne man nesten tro at filmen var laget i dag. Alternative fakta eller alternative sannheter dukker opp som perler på en snor ved hver forstørrelse Thomas utfører.

Selve grunnpremisset i filmen, om det har blitt begått et mord i parken, mister Antonioni interessen for tidlig i filmen. Sakte forskyves fokuset mot prosessen i stedet for løsningen. Dette minner meg om L’Avventure, som starter som et forsvinningsdrama, hvor alle som leter desperat etter den forsvunne gradvis mister fokuset på letingen og filmen skifter ham til å diskutere noe helt annet. For oss som tilskuere er dette skiftet flytende, og vi er neppe bevisst på akkurat når det skjer. Grunnen til dette er at vi er sikre på at filmen er et mysterium vi skal være med å løse, og vi forstår ikke før det gått lang tid at det ikke er slik i det hele tatt. Vår velvillighet til å bli med på reisen fører oss langt av kurs før vi forstår at vi ikke kan stole på kapteinen.

I ekstramaterialet blir det nevnt at man kan lese hendelsen, eller mordet, i parken som en variasjon over folklore, som fører til myter og ritualer. Her kan man se elementer av at den gamle elskeren som blir drept kan være drap på kongen som baner vei for en ny konge. Filmen starter og slutter med mimer, og kan det ha betydning i så måte?

Filmens kjerne er fotografiets ambivalens. Sluttscenen kan sees på som refleksjoner om abstraksjoner som også blir diskutert gjennom forstørrelsene. Kan fotografi og film vise oss virkeligheten eller konstruerer de virkeligheten? Har vi lært å se virkeligheten gjennom media? Vi ser aldri ballen, men vi hører lydene av ballen og ser Thomas se ballen. Mener vi da at ballen er der? I dag opplever vi en flodbølge av bilder på grunn av digitale foto. Refleksjonen rundt hva vi ser og hvordan virkeligheten presenteres er viktigere enn noen gang. Ser vi liket eller ikke? Er det innbilning hos Thomas? Antonionis sjonglering med disse inntrykkene skaper refleksjon. «Jeg trodde du var i Paris?» «Jeg er i Paris.» Denne replikkvekslingen oppsummerer ambivalensen i filmen.

Her har jeg presentert noen mulige ledetråder, så er det opp til deg å gjøre din egen tolkning av hva Blow-Up forsøker å si, eller sier til deg. Det er som du vet, de beste filmene.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: The Conversation, Blow Out, The Ninth Gate.

Øyeblikket: Konserten på klubben hvor The Yardbirds spiller når sitt klimaks da Jeff Beck knuser gitaren, og kaster halsen ut blant publikum. Thomas kaster seg med i kampen blant hysteriske tilhørere, og står triumferende igjen med trofèet. Han har klart å erobre gitarhalsen til Jeff Becks gitar, og det føles enormt for ham. Mange blant publikum kunne ha gått over lik for å ha vært den heldige. Thomas rømmer ut for å sikre at han ikke blir fratatt gitardelen. Men ute på gaten føler han at artifakten mister sin kontekst, og dermed sin verdi. Nå er den bare en del av en ødelagt gitar, og han slenger den fra seg. En forbipasserende plukker den opp og ser på den, før han også slenger den fra seg. For ham er den verdiløs siden han ikke vet gjenstandens historie, for Thomas har den blitt verdiløs siden ingen andre nå vil ha den. En gjenstands verdi er altså avhengig av hva som symbolsk kan leses inn i den, når den ikke har åpenbar praktisk nytte. Alt dette kan leses ut av en scene hvor Antonioni bruker bilder for å fortelle en historie eller få frem sine analyser. Dialog er ikke-eksisterende i scenen, og bekrefter Antonioni som en mester av visuell historiefortelling slik vi har sett ham i L’Avventura og L’Eclipse.

Lyd og bilde

Bildet er 1.85:1. Lyden presenteres i mono. Vi kan begynne med lyden, som er i ukomprimert mono. Jeg opplever den som litt hard og skarp. Den er selvfølgelig klar og tydelig, med fin musikkgjengivelse, men allikevel trekker hardheten litt ned. Bildet er bedre, med kraftige og rent gjengitte farger, bra skarphet og detaljnivå, og fin fargetone på hudfarger.

Ekstramateriale

New pieces about director Michelangelo Antonioni’s artistic approach, featuring photography curators Walter Moser and Philippe Garner and art historian David Alan Mellor: Blow-Up er i sitt vesen en optimistisk film. Produsenten sier at noen engelskmenn mener at Blow-Up er den beste engelske filmen som er laget. Det får vi ta med en klype salt, da vi ikke vet hvem disse «noen» er, men det kan sikkert være vektige argumenter for en slik påstand. Vanessa Redgrave har liten forståelse for at noen mener filmen er kjedelig. De bør heller jobbe med sin måte å se film på, enn å gå glipp av store filmopplevelser som Blow-Up. Fem minutter og 30 sekunder. Antonionis hypnotic vision blir utlagt i en dokumentar på 16 minutter. Her hevdes det at han var inspirert av fotografen Robert Rauschenberg. Før han oppdaget fotografi var han bare opptatt av maleri. Flere andre samarbeidspartnere påvirker ham i denne filmproduksjonen. Ian Stephenson kan ha vært inspirasjon for maleren i Blow-Up. En maler ved navn Hamilton forstørret bilder større og større og solgte dem. Photography er en dokumentar på 29 minutter. Her får vi vite at Blow-Up leker med idèer rundt oppfattelse. Antonioni plasserer bilder i en kontekst. Fotografen David Bailey kan ha vært en inspirasjon for Thomas. Bailey var en enfant terrible i engelsk motefotobransjen.

Blow Up of “Blow Up,” a 2016 documentary on the making of the film: Blow-Up er en amerikansk film med et amerikansk budsjett, men med en europeisk kunstfilmtilnærming. Klubben hvor Yardbirds spiller, var en eksklusiv og megapopulær klubb på denne tiden. Yardbirds ble valgt som band, på grunn av litt bløffing fra managerens side. Han tror forøvrig at Antonioni fersket bløffen, men godtok at bandet skulle få være med allikevel. Jeff Beck knuste gitaren etter ordre fra Antonioni, men han hatet det og forsøkte å treffe Antonioni med gitarstumpen. David Hemmings gikk fra en ubetydelig skuespiller på 20 pund i uka, til Rolls Royce og tusenvis av pund med denne filmen. 53 minutters fin dokumentar som tar pulsen på 60-tallets London.

Conversation from 2016 between Garner and actor Vanessa Redgrave: Dette er en erkeengelsk samtale. Redgrave kan fortelle at alle bevegelser, tempo og rytme som skuespillerne utviser, er detaljstyrt av Antonioni. Dette gjør det vanskelig for Redgrave å bedømme sitt eget skuespill. Dialog ble til en viss grad ofret for kroppsspråk. Hun kan ikke huske hvordan forholdet til David Hemmings var, siden hun var så oppslukt av regien. 45 minutter.

Archival interviews with Antonioni and actors David Hemmings and Jane Birkin: Her er to David Hemmings intervjuer, et fra 1968 på 5 minutter og et fra 1977 på 20 minutter. I det eldste er Hemmings opptatt av å få frem at han ikke er glad i London, at han synes at byen forsøker å være noe den ikke er. Han fremstår litt merkelig, litt arrogant og hipsteraktig. Han synes selv at han er mer kreativ og nysgjerrig som kunstner enn det karakteren Thomas er. I det nyeste intervjuet overrasker han meg ved å fortelle at Blow-Up var hans 37. film. Han likte ikke filmen første gang han så den, siden han ikke forsto den. Andre gangen likte han den. Jane Birkin er en av de to jentene som ønsker å være modell for Thomas i filmen. Her var det lite interessant å hente. Hun prater mest om sitt konvensjonelle og kjedelige ekteskap. Ni minutter langt videoessay.

Trailers: Først er det en teaser på ett minutt som er ganske så herlig. Jeg liker hvordan fortellerstemmen sier ting som «Antonionis kamera viker aldri». Traileren er på to minutter og 14 sekunder, og er også god, en forlenget versjon av teaseren.

A book featuring an essay by film scholar David Forgacs, an updated 1966 account of the film’s shooting by Stig Björkman, the questionnaires the director distributed to photographers and painters while developing the film, and the 1959 Julio Cortázar short story on which the film is loosely based: Denne novellen ga meg ikke noe merinnsikt i filmen, og jeg kan ikke si at den var noen stor leseropplevelse heller. Den begynner ganske eksperimentelt, jeg vil nesten si at den virker litt inspirert av Samuel Beckett. Etter hvert åpner den opp, og blir mer tradisjonell slik at det går an å følge historien lettere. Essayet skrevet av Forgacs er bra, med fokus på informasjon rundt produksjonen heller enn filmtolkning. Essayet av Stig Björkman handler om hans opplevelse av å være til stede under innspillingen av Blow-Up. Underfundig og ganske interessant.


The New Land

New Land (Criterion nr. 797)(Blu-ray)

Sverige – 1972 – Jan Troell (farger) – 202 minutter

Et nytt liv

Nivå 1 (uten spoilers)

Emigrantene fra den første filmen har nå blitt nybyggere i Amerika. Karl Oskar og Kristina har slått seg ned i Ki-Chi-Saga, lengst bort av alle. Kristina er misfornøyd med at det er så langt å dra for å komme dit, men da hun ser stedet deres for første gang, smelter hun fullstendig for det. Fremtiden ser lys ut.

Nivå 2 (med spoilers)

New Land tar opp tråden akkurat der hvor The Emigrants rundet av sin historie. Kristina er misfornøyd med at Karl Oskar har valgt land som ligger så langt de andre nybyggerne. Men både hun og vi tilgir ham straks vi ser det fantastiske landskapet han har valgt å slå seg ned i. På denne eiendommen setter Karl Oskar straks i gang med å bygge huset deres, med hjelp av naboene. Indianerne er i nærheten, og Kristina deler av hennes mat med dem. Hun er fortvilt over at barna må klare seg uten melk i vinter, da de ikke har en ku. Så får de låne en ku av naboene, noe som understreker samholdet mellom immigrantene.

Utover i filmen blir forholdet til indianerne gradvis mer anstrengt, noe som skal kulminere i en tragedie for både nybyggere og indianere. Kristina opplever at indianere kommer inn i huset hennes og tar ned et gevær fra veggen og sikter på henne. Desperat forsøker hun å dekke sine barn med kroppen sin og lukker øynene. Da hun åpner dem igjen er geværet hengt på plass og indianerne har forlatt huset. Robert tror at han blir skutt på med piler ute i skogen, og skyter rundt seg. Karl Oskar finner ham og viser at indianeren han har sett, er et lik som ligger i trærne i påvente av at det kan begraves i telefri jord til våren. Ingen har skutt på Robert.

Når våren kommer, begir Robert og Arvid seg i vei til California for å grave gull. I New Land blir formen etter hvert delt i de to parallelle historiene mellom Robert/Arvid og Kristina/Karl Oskar. Vi ser at Troell velger seg en veldig eksperimentell form på bilde- og -lydsiden når han følger Robert og Arvid. Trommer følger bilder som tydeligvis er negativt eksponert og klippet i nesten dobbelteksponering. De kommer aldri frem til gullfeltene i California, men ender opp i ørkenen. Her dør Arvid av forgiftet vann, og Robert drar videre med guiden deres. Da han dør, får Robert myntene hans. Disse veksler Robert inn i sedler, såkalt Wildcat money, falske penger.

Robert dukker plutselig opp på gården til broren Karl Oskar. Han eksisterer i en gråsone mellom sannhet og løgn. Han gir inntrykk av at han har blitt rik av gullgravingen, men Karl Oskar tror ham ikke. Ikke før han viser frem rull etter rull med penger, som han gir til dem. Robert vet ikke at de er falske, men han vet at han ikke har dem fra gullgraving. Karl Oskar må nå bare tro ham, helt til han forsøker å bruke dem, og forstår at de ikke er verdt noe som helst. Dette er et ekstra hardt slag, siden de for tiden har ekstremt lite penger og ofte opplever at de mangler 15 cents for å kunne kjøpe en melsekk.

Ulrika har konvertert til baptismen, og skal gifte seg med en pastor Jackson i Stillwater. Kristina og Karl Oskar ser på Ulrika som en god venn. Men de nye naboene de får fra Sverige skal vise seg å ha negative holdninger. De praktiserer en gammeltestamentlig tolkning av bibelen, og vil at Ulrika ikke skal ha adgang til Kristina og Karl Oskars hus. Men da er det heller de som blir kastet ut.

Robert føler stor skyld for at Arvid døde på reisen deres. Han klarte aldri å redde livet til Arvid, han hadde ikke stemme til å advare Arvid. Det var også Robert som ville fortsette da Arvid ville snu. Da pengene viser seg å være falske, resignerer Robert og tar farvel med broren. Han går ut i skogen og legger seg ned for å dø. Han har mistet lysten til å leve videre. De finner ham død ved bekken.

Kristina savner Sverige voldsomt, og de blir enige om å kalle Ki-Chi-Saga for Duvemåla som var området deres i Sverige. Hun har også en høne å plukke med Karl Oskar om hans amerikanisering av det svenske språket. Alt dette kan spores tilbake til hennes savn av hjemlandet, og at hun innser at gamlelandet bare vil få mindre og mindre relevans for livet deres. Karl Oskar vil verve seg til borgerkrigen, noe som bryter veldig med Kristinas kristne verdier. Situasjonen løser seg da han blir funnet uegnet til kamp på grunn av et halt ben.

Filmen løfter urbefolkningsproblematikken opp ved å la en nabo av Karl Oskar ha et fugleperspektiv på konflikten mellom myndighetene og indianerne. Slik får Karl Oskar og vi en historietime som forsøker å vise indianernes side av saken. Myndighetene har drevet indianerne ut i desperasjon ved å låse inn indianernes mat, og dette fører til angrep mot nybyggerne i området. Alle nybyggerne er i fare, og Karl Oskar og Kristinas naboer blir massakrert. Barna blir sendt bort, og nybyggerne evakuerer området. Karl Oskar og Kristina blir igjen siden Kristina er syk. Hun har blitt advart om at en fødsel til kan drepe henne, men ekteparet trosser advarselen. Kristina dør etter lengre sykeleie, og på en måte dør Karl Oskar samtidig. Han lever noen år til, men savnet etter Kristina er stort.

Kameraet fokuserer ofte på hender i arbeid. Det er et gjennomgående trekk ved Troells regi. Noen ganger kan dette utvides til å bære i seg frampek mot dramatiske hendelser. Gåsen som blir slaktet og innvollene som tas ut, er et frampek mot kvinnen som blir drept og fosteret som skjæres ut av magen hennes. Dette indianeropprøret som Siouxstammen starter fører til massehenging av over 300 indianere, og filmen gjengir det historisk korrekt, helt ned til galgetypen.

The Emigrants og New Land kan ses på som en lang film, og innspillingen tok svært lang tid. En person skilte seg, møtte en annen kvinne, giftet seg og skilte seg fra henne igjen, alt i løpet av innspillingen. Det var alltid sagt at Max von Sydow skulle spille Karl Oskar om det ble en filmatisering av bøkene, så Troell «arvet» på en måte ham. Produsenten ønsket Ullmann etter å ha sett henne i Hour of the Wolf. Siden studioet ville ha farger denne gangen, ble det farger og ikke svart-hvitt som i Here Is Your Life. Faktisk så ble filmen heller ikke spilt inn i USA, men i Skåne. Det var vanskelig å finne lokasjoner i USA med så mye urørt natur som de trengte, så Skåne ble sjekket ut og besto med glans.

Dette storverket, The Emigrants og New Land, er et av de største verkene om innvandring og utvandring. I disse filmene ligger det mye klokskap og relevant historiefortelling for oss som lever i dag. Mennesker har alltid vært i bevegelse, og innvandring er ikke noe nytt. Og det Kristina og Karl Oskar opplever, og deres tanker og følelser er ikke ulikt hva mange opplever i dag.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: The Emigrants, Here Is Your Life, Apu og Pelle Erobreren.

Øyeblikket: Mest fordi det er så sjokkerende i all sin eksplisitte gru. Da nabogården blir angrepet av indianerne og alle blir drept, ender kameraet opp med et bilde av spebarnet tredd på en påle. Det ble skjært ut av mors mage og satt opp til skrekk og advarsel. Veldig uventet og sjokkerende.

Lyd og bilde

Bildeformatet er 1.66:1. Bildet oppleves som skarpere og bedre her enn i The Emigrants. Forklaringen er nok bare at det er flere utendørs og solrike scener her, mens den forrige filmen foregikk mye innendørs og på skipet. Det er en god restaurering, med rike detaljer og farger. Paletten er riktignok noe dempet, men bildet er som det skal være. Lyden er presentert i mono, ukomprimert. Det er et flott og rikt lydbilde vi får.

Ekstramateriale

New conversation between film scholar Peter Cowie and director Jan Troell: Dette intervjuet varer i 35 minutter. Troell hadde ikke lest bøkene av Moberg da han fikk tilbudet om å regissere, og tilbudet kom på bakgrunn av hans forrige film Here Is Your Life. Wilhelm Moberg var en opprører og hadde sterke meninger om samfunnet. Men han var mild med manuset, han hadde bare mindre korrigeringer som da også ble fulgt. Den største konflikten sto rundt spørsmålet om dialekter skulle snakkes i filmen. Troell ville ha forskjellige dialekter, Moberg ville ha riksmål. Troell vant.

New interview with actor Liv Ullmann: Det var stor motstand mot at Liv Ullmann skulle spille Kristina i Sverige. Kristina var en kjær figur for svenskene, og at en nordmann skulle spille henne ble for mye for noen. Attpåtil kunne ikke Ullman svensk veldig godt. Ullmann sammenligner Bergmann og Troell ved å si at Bergmann var et geni og at Troell var en kunstner. Hun fortsetter med å si at Troell skapte god atmosfære på settet og var den beste regissøren hun har jobbet med, og at disse filmene var de beste hun har vært med i. Kristina var også hennes beste rolle. Og det var faktisk Troell som fikk henne til Hollywood, ikke Bergmann. 24 minutter.

Trailer: Starter med massehengingen av indianerne. Så formidles det kritikk av indianerbehandlingen som myndighetene står bak. Deretter fokuserer traileren på forholdet mellom indianerne og nybyggerne, som individer. Traileren er ikke kronologisk, og dramatisk så det holder. Fire minutter. Bra!


The Emigrants

The Emigrants (Criterion nr. 796)(Blu-ray)

Sverige – 1971 – Jan Troell (farger) – 191 minutter

Liv Ullmanns beste rolle

Nivå 1 (uten spoilers)

Vi er i Sverige i 1844. Et ungt ektepar ser nok en dårlig avling i øynene. Matjorda er skrinn, og ikke har de hest heller. De har to barn, og gjeld. Snøen kom tidlig og gir seg sent. Dette er dårlige år for svenske bønder.

Nivå 2 (med spoilers)

Hovedpersonene i filmen er ekteparet Kristina og Karl Oskar, og Karl Oskars bror Robert. Robert er sent ute med å ta seg arbeid, og lever en god stund på Karl Oskar. Til slutt tar han arbeid hos Aron, som er en brutal arbeidsgiver. Sammen med Arvid begynner Robert å vurdere å dra til Amerika. Da han blir slått med gjerdestolpe av Aron, blir valget enkelt.

Karl Oskar blir mer og mer oppgitt over de dårlige avlingene. Han klandrer Gud og Kristina blir forferdet over det hun oppfatter som blasfemi. Da låven brenner ned, mener hun at dette er Guds straff. For Karl Oskar blir det dråpen som får glasset til å renne over. Han også vil til Amerika.

Onkelen deres, Danjel, er en meget religiøs mann som er i konstant konflikt med presten. Han holder sine egne religiøse sammenkomster, som en læstadianer, og dette fører til slutt til landflyktighet. Han tar med seg kone og flere av «menigheten» sin og velger Amerika.

Kristina og Karl Oskar mister sin datter på grunn av overspising av grøt, hvor risen ikke var ferdig modnet og vokste til dobbel størrelse i magen. Jenta ble sjalu på at andre fikk mat når hun gikk sulten, og da stjal hun grøten. Det ble hennes død, og nå har Kristina også fått nok av Sverige og sult og død. Hun blir med sin mann til Amerika.

Det koster 200 riksdaler for hvert menneske som vil bli med seilskipet til Amerika. På en eller annen måte for alle skrapet sammen pengene, og sjøreisen fra Helvete kan begynne. Allerede ved ombordstigning, blir det dårlig stemning da Karl Oskar ikke får sove ved familien sin. De danske matrosene kan ikke svensk, så kommunikasjonen er dårlig. Under overfarten skal rommet med soveplassene bli en pøl av sykdom, lus og død. Det er nesten som vi kan lukte urin, spy og svette. Èn etter èn skal hentes ut død av sykdom. Den første som dør er en ung jente med byll på halsen. Den neste er den eldre mannen hvis hjerte stoppet noen minutter hver morgen. Den tredje er Danjels kone Inga-Lena.

Danjell hadde lovet at hans menighet ikke trengte å lære seg engelsk, for de ville kunne språket flytende i det de satte foten på amerikansk jord. Så sterk er Guds kraft til de som er sterke i troen. Han lovte også at de aldri ville bli sjøsyke under overfarten, av samme grunn. Så da Inga-Lena blir sjøsyk, blir Danjel forferdet og mener hun har mistet troen sin. Slaget blir derfor ekstra sterkt for ham noen dager senere da han selv blir sjøsyk. Det fører ham ut i en eksistensiell krise, hvor han beskylder seg selv for å ha begått den aller største synden som er, nemlig å se seg selv som skyldfri.

Overfarten har tært på menneskene, både fysisk og psykisk. Kristina og Ulrika har hatt konfrontasjoner, og Kristina har vært forferdelig syk, men overlever. Karl Oskar og Kristina snakker med hverandre som om det går mot det siste, og har et vakkert utsagn «vi var de beste venner».

Endelig i land i Amerika, går ferden videre vestover med jernbane. Med ærefrykt ser de toget ankomme, og ingen av dem har noen gang sittet på et tog. Det er tilløp til panikken når toget setter seg i bevegelse, men så blir det en fin opplevelse. Kristina benytter anledningen til å dele maten med Ulrika, og dermed er uvennskapet deres over. Regissør Jan Troell var så tro mot boken at skuespillerne måtte sitte der hvor karakterene deres i boken satt.

Robert, som hele tiden har snakket om hvor rikt, fritt og klasseløst Amerika er, får et forklaringsproblem da de ser mer av landet. Møkkete og fattige amerikanere er lett synlige blant annet på havna. Ferden går videre med hjulbåt. Rike amerikanere har spesialbevertning på båten, og egne dekk. Robert konkluderer med at de som har vært i Amerika en stund er rike, mens de nyankomne bare ikke har rukket å bli rike.

På hjulbåten får de også se svarte menn i lenker, men merkelig nok er ikke det noe som de reagerer på. Hverken filmen eller karakterene bruker tid på dette. Også på hjulbåten er det dødsfall blant immigrantene, og likene blir båret i land og begravd. Nok en gang braker Ulrika og Karl Oskar sammen, nå over det at reisen er mye lenger enn det Karl Oskar har sagt før. Krangelen er basert på en misforståelse angående amerikanske miles og svenske mil. Ved båtreisens ende, må de ta til fots for å nå det eldre ekteparets sønn, som har skrevet at han har en stor gård med mange, mange mål land. Men han bor i en rønne, med gjengrodd land. Moren blir sønderknust.

Allikevel er det her de fleste vil slå seg ned. Bare Karl Oskar vil enda videre. Han skal til Ki-Chi-Saga, og går til fots til han finner sitt område. Her flerrer han barken av et tre, nå er området hans, og han kan endelig sette seg ned og hvile med et smil om munnen. Slik slutter The Emigrants.

Liv Ullmann har uendelig mye fint å si om regissøren, rollen som Kristina, filmen og de andre skuespillerne. Kristina er hennes beste rolle, og Jan Troell er den beste regissøren hun har arbeidet med. Han lot henne få ro til å utvikle rollen, og hun følte at hun ble kjent med Kristina. Max von Sydows karakter Karl Oskar ble hennes mann.

The Emigrants er den store filmen om skandinavisk utvandring, og New Land er den store filmen om de skandinaviske nybyggerne. Mange vil føle det naturlig å se disse to filmene som èn lang film på seks og en halv time. Men de kom i to forskjellige år, selv om de ble spilt inn i forlengelsen av hverandre.

Filmstaben dro over til USA for å finne lokasjoner for Ki-Chi-Saga, men det var veldig vanskelig å finne urørt natur der det passet. Faktisk endte de med å bruke Skåne, og plante mais der. Borte bra, hjemme best.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: The New Land, The Passion of Anna,

Øyeblikket:

Lyd og bilde

 

Ekstramateriale

New introduction by theater and film critic John Simon: Kun to regissører klarer å gjengi arbeiderklassens kår på lerretet, og det er italienske Olmi og svenske Troell. Disse filmene til Troell burde ha blitt vist hvert sjette år, for de viser oss hva mennesker er. Troell er rytmens mester, og naturen er en egen karakter. 7 minutter og 27 sekunder.

To Paint with Pictures, an hour-long documentary from 2005 on the making of the films, featuring archival footage as well as interviews with Troell, Ullmann, producer and coscreenwriter Bengt Forslund, actor Eddie Axberg, and composer Georg Oddner: Dette er en veldig opplysende dokumentar på 57 minutter. Her diskuteres blant annet forholdet mellom forfatter Moberg og filmskaperne. Alt gikk greit til Expressen trykket promoteringsbilder sammen med sitater fra boka. Da brøt Moberg samarbeidet med filmskaperne, forlangte erstatning og ga pengene til forfatterfondet i Sverige. Den noe overdrevne reaksjonen kan ha noe med at han var kreftsyk på denne tide, en sykdom som drev ham til selvmord.

Trailer: Grei. Mange små episoder fra Sverige og Amerika.  4 minutter og 36 sekunder.

An essay by critic Terrence Rafferty: Dette er et  fint essay. Rafferty mener at vi bør se på det som et 6,5 timers verk. Når karakterene i film to splittes opp, gjør historien det samme. Troell eksaminerer ekteskap i denne filmen, som i alle hans filmer. Rafferty forklarer fort hvorfor Troell ikke lykkes som Hollywoodregissør.


45 Years

45 Years (Criterion nr. 861)(Blu-ray)

England – 2015 – Andrew Haigh (farger) – 95 minutter

En slags spøkelseshistorie

Nivå 1 (uten spoilers)

Norwich, England. I en uke skal vi følge et eldre ektepar, Kate og Geoff, som skal feire sin 45 års bryllupsdag til helgen. Men på mandag får Geoff et brev om at hans ungdomskjæreste har blitt funnet død, innefrosset i isen hun falt ned i den gangen for 50 år siden. Brevet setter i gang mange følelser hos ekteparet, hver på sin måte.

Nivå 2 (med spoilers)

På den første dagen introduseres brevet som skal få så fatale følger for forholdet mellom Geoff og Kate. Geoff hadde en kjæreste da han var i 20-årene, men hun falt ned i en bresprekk og omkom da de var på en guidet brevandring. Nå, kanskje 50 år senere, har liket blitt funnet, innkapslet i is og vel bevart. Som vi skal få vite senere, mottar Geoff brevet fordi han står oppført som nærmeste pårørende til Katya. Dette at Geoff og jenta skal ha vært gift kommer som et sjokk på Kate. Geoff forsøker seg med at han trodde han hadde fortalt henne om situasjonen som gjorde at de utga seg for å være gift.

Kate reagerer først med medfølelse og interesse for situasjonen, men skal etter hvert føle at Katya tar uforholdsmessig stor plass i deres liv, spesielt nå som de planlegger deres 45-års feiring av bryllupet. Den avdøde jenta føles som et spøkelse som ligger i veggene. Enda verre er følelsen av at hun har ligget i veggene i hele deres samliv, siden Kate nå forstår at mange av Geoffs valg kan ha vært motivert av sitt forrige forhold. Valg som det å ikke ville ha barn, hvilken hund de skulle ha og hvor de dro på ferie.

Brevet reiser spørsmål om Geoff vil reise til Sveits for å se liket av Katya. Det er ikke noe Kate ønsker han skal gjøre, men Geoff bearbeider situasjonen og eventuelle valg på egenhånd. Dette støter Kate enda lenger ut i det uvisse, og hun føler seg ekstremt ensom, noe vi kan se illustrert gjennom turene med hunden. Første gang ser vi hun og hunden gå tur sammen, neste gang springer hunden langt foran henne og tredje gang er hunden utenfor bilderammen. Kate er ensom ute på marken. Fra torsdag av slutter hun med turene med hunden. Vi ser nok et eksempel på at livet deres forandres på grunn av Katya.

Kate har en god venninne, men hun kan ikke prate med henne om disse problemene. Hun forsøker heller å dreie Geoffs minner inn på det de har hatt sammen. Geoff historie er full av melankoli. Han ønsker at Kate skal forstå. Han er nervøs og skyldtunget, men forsøker å late som om situasjonen de er i ikke er noen stor sak. Kate derimot har behov for at Geoff slutter å snakke om Katya. Geoff forsvarer seg selv og Katya, og sier at Kate ikke kjente Katya. Dette stenger Kate ytterligere ute. Filmen handler i all vesentlighet om historiens virkning på Kate.

Geoff har behov for å bearbeide følelsene sine, men feilen han gjør er å ikke ordentlig involvere Kate. Han låner bøker på biblioteket om breer og snøskred, og klimaendringer generelt. Han har vært på reisebyrået og forhørt seg om reiser til Sveits. Han nevner disse tingene vagt til Kate på forhånd, men han tar henne ikke med til biblioteket eller avklarer en eventuell reise med henne. De har begge sluttet å røyke, men Geoff starter igjen på grunn av belastningen brevet gir ham følelsesmessig. Kate blir også såpass preget av Katyas «tilstedeværelse», at hun også begynner å røyke igjen. I en scene mot slutten røyker Geoff inne i bilen sammen med Kate. Hvis vi ser på røykingen som en slags metafor for Katyas tilstedeværelse i livene deres, kan vi si at Geoff først blir preget av henne, før det smitter over til Kate, og til sist er tydelig til stede i samværet dem imellom.

Starten på filmens mest dramatiske oppdagelse, er Geoffs tur opp på loftet. Vi vet alle at spøkelser holder til på loftet, og Katya har på en måte tilholdssted der oppe. Her ligger bildene fra Geoffs ungdom, og lysbildefremviseren. De oppmerksomme blant oss vil ha fått med seg at før filmens første bilde hører vi den umiskjennelige lyden av en filmfremviser, med sine klikk og sin during. Lyder som assosieres med minner og fortid. Geoff vegrer seg for å involvere Kate i materialet han har liggende på loftet, og selvfølgelig fører det til at Kate går alene opp på loftet ved en senere anledning. Hunden forsøker å hindre henne, bjeffer kraftig som om den værer et spøkelse der oppe som ikke vil gjøre noen av dem noe godt. På loftet slår Kate på lysbildefremviseren og ser på bildene fra Geoff fortid med Katya. Og her gjør hun den store oppdagelsen, at Katya var gravid med Geoffs barn.

Kate konfronterer Geoff med hvordan fortiden hans har virket inn på livet deres, men Geoff forsvarer seg med at det slett ikke er dramatisk. Han er 100% dedikert til feiringen, som hun forlanger at han skal være. Det er ille for henne å vite at hun ikke har vært nok for ham, men ingen andre skal også vite det. Her har de to et diametralt forskjellig syn på samlivet deres, for Kate klarer ikke å tro ham når han sier at hun er kvinnen i hans liv. Hun vet at hun har vært nok for ham i hans liv, men hun tror ikke at han vet det.

Kate spiller piano, og det har vært en lidenskap for henne. Da hun lukker lokket over tangentene med en bestemt bevegelse, er det som en avskjed til de ambisjonene. Hun vil nå satse på å redde forholdet. Disse spillesekvensene er faktisk improvisasjoner av Charlotte Rampling. Den store dagen opprinner, og Kate finner et smykke fra Geoff i smykkeskrinet. På vei til selskapet forsøker ekteparet å bygge hverandre opp og finne tilbake til samholdet. Velkomsten i selskapet går bra, og masken holdes. Talen til Geoff inneholder alt det riktige, og som venninnen har spådd, kommer tårene hos Geoff mot slutten. Men ordene når egentlig ikke inn til Kate, selv om hun prøver.

Kate reagerer som en 20 år gammel jente på historien om Katya fra fortiden. Som regissør Haigh hevder i ekstramaterialet, snakker og tenker eldre folk akkurat som yngre. Charlotte Rampling har en helt vidunderlig evne til å formidle tanker og følelser kun med ansiktet sitt. Måten hun responderer på flere og flere opplysninger fra tiden med Katya, som levninger hun blir hjemsøkt av, er troverdig og hjerteskjærende. Hun blir dyttet lenger og lenger inn i fortvilelsen og usikkerheten rundt om hennes mann faktisk har valgt henne oppriktig som sin livspartner.

Måten Geoff har kapslet inn fortiden sin i en pupille av taushet, kan sammenlignes med hvordan Katya og hennes ufødte barn har blitt kapslet inn i isen. Når fortiden siver inn i nåtiden, blir Geoff drevet fra skanse til skanse. Det er stor grunn til å tro at virkningen på ekteskapet deres hadde vært mindre om Geoff hadde lagt alle kort på bordet da brevet kom, enn at Kate må grave og dra alle opplysningen frem i lyset selv.

Jeg hørte Morgenbladets podcast med forfatter Geir Gulliksen og samlivsterapeut Sissel Gran som diskuterte denne filmen. Her er Gulliksen kritisk til Geoff, og legger mye skyld ved hans føtter for problemene hans fortid skaper i forholdet til Kate og Geoff. Sissel Gran derimot, ser det slik at Kate må ta mye av skylden selv for sin overreagering og lite forståelsesfulle tilnærming til Geoffs følelsesmessige traume. Selv følger jeg Gulliksen, mens min kvinnelige samboer ligger nærmest Sissel Grans tilnærming. Altså har vi menn mest forståelse for kvinnen i filmen, mens kvinnene forsvarer mannen i filmen. Det er jo interessant.

De to ektefellene har komplementære egenskaper, og Alpene står i kontrast til det flate landskapet i Norfolk. Vi ser stadig det flate landskapet filmet i all sin prakt, mens fjellmotiver kan sees i malerier, for eksempel i selskapssalen før festen. Slik blir Katya til stede på flere måter, bevisst eller ubevisst hos oss. For Haigh var det viktig å vise at eldre mennesker også har sex. Han klipper ikke vekk fra scenen etter at døren til soverommet lukkes, slik vanlig er. I stedet foregår neste scene på innsiden av den døren. Geoff slår seg på brystet før de skal ha sex, som en blanding av at han vil psyke seg opp og være morsom. Samleiet blir en fiasko. Før dansen i selskapet slår han seg på brystet igjen, og den går heller ikke så bra som han tror.

Filmen ble filmet kronologisk, for at skuespillerne skulle vokse inn i rollen, i deres emosjonelle tilstand og gripe den bedre. Tagning nummer fem var ofte den beste. Regissør Haigh er en stor tilhenger av måltider og spising på film, men det er de færreste skuespillere. De har ofte ikke spytt i munnen under innspilling, noe som gjør det vanskelig å svelge.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Another Year, Amour, Away from Her og Scenes from a Marriage.

Øyeblikket: Det må bli slutten. Geoff tør opp under dansen deres, han føler vel at både talen og dansen har styrket forholdet deres. Men vi kan se at talen ikke har beveget Kate så mye som hun hadde håpet på. Så fornøyd er Geoff at han begynner å tøyse litt mot slutten av dansen. Men så bra er altså ikke alt blitt for Kate. Når Geoff løfter armen hennes i været, river hun den til seg, og ser rundt seg med et desperat blikk. Hun aner ikke hvordan livet hennes skal bli nå. Hun er ikke lykkelig.

Lyd og bilde

Det er et rent, skarpt og fint bilde, men veldig lite prangende. Dermed føles det visuelle uttrykket veldig nedtonet, noe som står i stil med historien. Her er ingen skarpe farger som springer mot deg, eller utendørsscener badet i sol. Lyssetting virker veldig naturlig, og tidvis er det litt overskyet og dunkelt. Formatet er 1.85:1, med et lydspor i 5.1 surround DTS-HD Master Audio. Det er en dialogdrevet film, men med plass til noen fine lydeffekter som hever opplevelsen. Meget fin lyd.

Ekstramateriale

Audio commentary featuring Haigh and producer Tristan Goligher: Et veldig fint kommentarspor hvor produsent og regissør har en fin samtale gående. Mange små opplysninger og grunngitte valg blir forklart til oss mens vi ser scenene.

New documentary featuring interviews with Haigh, Goligher, actors Charlotte Rampling and Tom Courtenay, editor Jonathan Alberts, and director of photography Lol Crawley: Denne 36 minutter lange dokumentaren er veldig hjelpsom for å få små hint om hvordan vi kan tolke oppførselen til de involverte. Det var fascinerende for regissør Haigh å kunne lage en film om et ekteskap som faller sammen på grunn av noe som ikke engang hendte med den kvinnelige karakteren. Samtidig ville han få frem at eldre mennesker tenker og snakker som yngre. Haigh ser 45 Years som en videreføring av Weekend, hans forrige film. Han tenker at dette kunne ha skjedd paret i Weekend 40 år senere.

New interview with David Constantine, author of the short story on which the film is based: Novellen hans fikk sitt utspring i en historie som en venn fortalte om en mann som hadde blitt funnet innefrosset i is. Constantine ble interessert i konflikten mellom fortid og nåtid.. Han mener at vårt indre individ har en konstant alder. For øvrig elsket han filmen

Trailer: Denne syntes jeg ikke var bra. Det er vanskelig å få noe inntrykk av problemstillingen. Traileren er for vag og pregløs. Ca to minutter lang.

An essay by critic Ella Taylor: Et veldig nyttig, og klokt, essay. Hun stiller et viktig spørsmål som vi tilskuere kan ha delte meninger om. Er Geoff et barn som må stelles med av sin fornuftige kone, eller er han en fri sjel som ble frarøvet sitt liv da Katya døde? Er Kate en negativ kvinne som påpeker hans mislykkede forsøk på å lese Kirkegaard, eller er hun nettopp den han trenger for å holde bena på jorda?


Blood Simple

Blood Simple (Criterion nr. 834)(Blu-ray)

USA – 1984 – Joel Coen (farger) – 95 minutter

Blodets logikk

Nivå 1 (uten spoilers)

Ray jobber for Julian Marty på baren, og har et forhold til kona hans. Marty har satt en privatdetektiv på saken, og vet nå om Ray og Abby. Og han har ikke tenkt å la dem slippe unna.

Nivå 2 (med spoilers)

Blodet, eller drapet, kan oppleves som den eneste logiske utveien noen ganger. Som regel er det mer en vei inn enn det er en vei ut. En vei inn til flere drap.

Blood simple er et uttrykk som omfatter en slags vill tilstand av vold. Når det ikke finnes andre løsninger enn drapet. Skylappene er på. Og når du først har resonnert deg dit, er veien kort til andre drap, enten fra deg selv eller andre.

Dette er debutfilmen til Coenbrødrene. For meg er den av de mindre interessante Coenfilmene. Det er ikke nok her til at jeg blir virkelig engasjert i karakterene eller historien. Jeg synes også den har snev av elementer fra det jeg kaller «80-tallsfilm kynismen», og det er aldri en god ting. Forsøkt oppsummert er det denne atmosfæren som preger mange seriøse 80-tallsfilmer, en slags nihilisme eller likegyldighet til lidelse. Både filmenes budskap og deres karakterer går rundt i et moralsk vakuum som jeg ikke ser i andre tiår. Kanskje kan elementer som 80-talls estetikk og musikk også gjøre sitt til denne kulden, sammen med 80-tallets høyrebølge og jappetid. Hvem vet?

Filmen er derimot interessant som starten på en høyst særegen filmkarriere for Coenbrødrene. Den har en råhet og røffhet ved seg som er appellerende. Ting som er «feil», og som de aldri ville gjort i dag, fungerer fint i «Blood Simple». Hardheten i handlingen og hardheten i uttrykket står fint til hverandre. Det estetiske uttrykket er uferdig, eller bedre, lite polert. Og det kan være en flott egenskap. Noen ganger kan lave budsjetter og amatørenes dedikasjon være en velsignelse.

Emmett Walsch sa ja til å spille i filmen, men sa ikke ja til å få betalt med sjekk. Så godt kjente han filmskaperne ikke. Så for hver uke hopet det seg opp med kontanter hos Walsch. Han har tydeligvis problemer med tillit, for han følte ikke at han kunne legge pengene fra seg noe sted heller. Han måtte ha dem på seg under innspillingen, og lommene blir tyngre og tyngre fra scene til scene. Sjekk spesielt ut scenen hvor han ringer fra telefonkiosken. Lommene bugner av penger.

Kort fortalt om handlingen: Ray forsøker å få utbetalt lønn han har til gode fra sjefen, etter at han har blitt konfrontert med at forholdet er avslørt. Det får han selvfølgelig ikke. Derimot skal han få noen salver med bly i panna, om alt går etter bareier Martys ønske. Privatdetektiven tar på seg oppdraget som leiemorder. Han viser frem falske bilder av Ray og Abby døde i sengen, og får utbetalt pengene. Så skyter han Marty.

Marty sitter altså tilsynelatende død ved skrivebordet sitt da Ray tar seg inn i baren for å hente ut lønnen sin. Revolveren til Abby ligger på gulvet, og Ray antar selvfølgelig at det er Abby som har drept ektemannen. I Rays kaotiske tilstand, føles det smartest å ta det med seg liket for å grave det ned. Underveis våkner Marty til live, og Ray graver ham ned levende. Etter dette føler Ray at Marty er etter ham, selv om det er umulig. Abby forstår selvsagt ikke hva som foregår, og Ray klarer ikke lenger å formidle følelsene sine. Og detektiven har tenkt å fullføre oppdraget sitt allikevel. Han lykkes med Ray, det er verre med Abby. Og Abby tror hun drepte Marty, når det er privatdetektiven som må bite i gresset for hennes stålvilje. En sirkel av unødvendige drap er sluttet.

Blood Simple må kunne klassifiseres som en neo-noir, med sin hardkokte handling og særegne estetikk. Her er mye mørke og (mislykket) lyssetting. Neonlysene spraker både utendørs og på barene. Nærbilder og både høye og lave kameravinkler benyttes flittig. Og det ender heller ikke så godt. Alle trekker i en tråd til hele livet deres ligger raknet foran dem.

Frances McDormand debuterte i Blood Simple, og var livredd for å overspille. Hun «stjal» rollen fra Holly Hunter, og fant ut at hun skulle forholde seg helt rolig når hun ikke sa replikkene. Hun leste gjennom manuset og fikk småpanikk da hun så sexscenene. Måtte hun vise seg naken? Coenbrødrene forsikret henne om at hun ikke måtte det. De skulle ikke selge denne filmen på sex, de skulle selge den på vold. Ja, da så. På settet ble hun sammen med Joel Coen, og de er fremdeles gift.

Det er alltid mange tilfeldigheter involvert når en debutfilm skal realiseres. Man kan tenke at Texas er et viktig element i Blood Simple, men det eneste viktige med Texas var at fagforeningen stod svakt der, slik at det ble billigere å filme. Jim Thompsons bøker er ikke inspirasjonen til filmen, da de ikke hadde lest dem. Coenbrødrene leste dem senere og kan absolutt se likheten.

På en måte er det en enkel liten krimfilm, men den har elementer av horror. Coenbrødrene ble inspirert til denne retningen gjennom sitt vennskap med Sam Raimi. Dette rundt Marty og telefonene skaper en uhyggestemning, og gjør at filmen stanger i rammene for den realistiske neo-noiren.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Night Moves, Fargo, Double Indemnity og Body Heat.

Øyeblikket: Introduksjonen. Emmett Walsch sin voiceover, som snakker om Texas og kommunisme, det å stå helt alene og det å bli tatt vare på. I Texas er man alltid overlatt til seg selv. Anslaget skaper en illevarslende stemning. Noe hardt, kynisk og ensomt.

Lyd og bilde

Bildet presenteres i 1.85:1, med 5.1 surround DTS-HD Master Audio lydspor. Det er et kalkulert og elegant lydspor, ikke bare det flotte pianotemaet som gjentar seg i filmen, men også hva effektene angår. Bakhøytalere brukes slik jeg liker det, med retningsbestemte effekter. Bildet sliter med å være litt soft noen steder, og dette må settes på kontoen for debutanter. Coenbrødrene ser feil i dag som de ikke la merke til den gang. Ellers er det et flott bilde, skarpt og fine detaljer. Fargene er flott gjengitt, også glorete neonreklamer innendørs.

Ekstramateriale

New conversation between Sonnenfeld and the Coens about the film’s look, featuring Telestrator video illustrations: Dette var veldig spennende og den første av sitt slag jeg har sett. Fotografen sitter sammen med Coenbrødrene og går gjennom filmen. Ved passende anledninger tegnes det på skjermen og noe vi bør se utheves. Slik blir vi blant annet gjort oppmerksom på hvor mye spinnvill lyssetting det er i filmen. 70 minutter.

New conversation between author Dave Eggers and the Coens about the film’s production, from inception to release: I denne 35 minutter lange samtalen får vi mange interessante opplysninger om filmen og Coenbrødrenes tankegang. Spesielt bet jeg meg merke i at de avviser all søken etter mening i filmene deres, være seg politiske eller sosiale kommentarer. Faktisk er de skuffet over at en film i seg selv ikke er nok for noen mennesker.

New interviews with composer Carter Burwell, sound mixer Skip Lievsay, and actors Frances McDormand and M. Emmet Walsh: Frances McDormand har jeg alltid hatt et godt inntrykk av, men jeg visste ikke at hun var så ekstremt selvsikker. Det blir faktisk litt i meste laget. Hun snakker om at hun ikke er interessert i om en regissør er flink med skuespillere. Han må kunne klippe en film. Hun trenger ingen for å levere en bra rolletolkning. 25 minutter. Komponisten og lydmikseren snakker i til sammen 23 minutter, i et ganske uinteressant klipp. De forteller at Coen aldri snakker om filmens mening, så det var lite hjelp å få. Emmet Walsch var utdannet innen markedsføring, men hoppet over til dramaskole. Han er yankee, født i Vermont, men det skulle man ikke tro! Pussig nok mener han at han spiller sympatiske mennesker i Blood Simple og Straight Time, som bare blir misforstått. 16 minutter.

Trailers: Den første traileren er en såkalt «fund rising trailer» på ca to minutter. Den er tøff, enkel og amatørmessig. Den originale traileren er på halvannet minutt og er god. Den spiller på setningen «Breaking up is hard to do». Re-releasetraileren er lengre, men ikke bedre. Her blir Coenbrødrenes meritter trukket frem.

An essay by novelist and critic Nathaniel Rich: Godt og ganske langt essay om filmen.


The Manchurian Candidate

The Manchurian Candidate (Criterion nr. 803)(Blu-ray)

USA – 1962 – John Frankenheimer (svart/hvitt) – 126 minutter

Selv om du er paranoid, kan de være etter deg.

Nivå 1 (uten spoilers)

Koreakrigen (1950-1953): Det skjer noe mystisk med en amerikansk tropp som er på rekognoseringsoppdrag om natten. De blir borte i tre dager, og kommer tilbake med en historie om at Raymond Shaw reddet troppen og egenhendig utraderte en hel tropp. Han blir en av 77 menn som mottok Congressional medal of honor. Men tilbake i USA har flere av soldatene den samme drømmen, om kinesiske og sovjetiske offiserer som hjernevasker dem.

Nivå 2 (med spoilers)

The Manchurian Candidate er paranoiathriller nummer 1. Den må ha vært en stor inspirasjon for senere paranoiathrillere på 60-tallet, og ikke minst på 70-tallet. Den var den første filmen som tok for seg McCarthy selv, da senator Iselin ikke er vanskelig å gjenkjenne som den kommunisthatende McCarthy. For oss i dag er det heller ikke vanskelig å kjenne igjen Donald Trump i senator Iselin, selv om det selvfølgelig ikke er tilsiktet. Han er klovnen som kommer helt til topps. Iselin er «the manchurian candidate», og noen hevder jo at Trump er «the russian candidate».

Da Raymond Shaw går av flyet for å bli tatt imot av et samlet pressekorps, kupper moren og senator Iselin hele seremonien. Allerede her ser vi antipatien Raymond føler mot moren og stefaren. Han gjør det helt klart at han ikke vil ha noe med dem og gjøre, og heller jobbe som journalist i New York. Men han er en sovende agent, en snikmorder. For å teste om han er operativ, brukes han til å drepe sin nye arbeidsgiver. Han aktiveres gjennom en telefonsamtale som ber han om å legge kabal. Når han ser ruterdronning, er han mottagelig for oppdrag. Ved et uhell får troppekamerat Marco se Raymond storme ut av en kafè, kapre en drosje og til slutt gå ut i et iskaldt vann i Central Park. Raymond er tydeligvis i transe, og Marco begynner å forstå at drømmen han har hatt kan være reell.

Marco merker at han kan lire av seg en ramse om hvor godt han liker Raymond Shaw, men vet innerst inne at det ikke er sant. Shaw er ikke bare vanskelig å like, han er umulig å like. Marco er ikke den eneste som har blitt indoktrinert med denne setningen. En annen soldatveteran har kontaktet Raymond om drømmen, også han ramser opp setningen. Vi som tilskuere vet hvor upopulær Raymond var blant soldatene, vi vet også at troppen ble lurt i et bakhold av speideren sin og bortført av sovjetrussiske soldater. Vi har et mer allmektig blikk på historien enn de involverte.

Mye av roten til det dårlige forholdet mellom Raymond og moren, ligger i at moren ødela kjærlighetsforholdet Raymond hadde med datteren til Thomas Jordan, senator Iselin erkefiende. Nå har tiden kommet for å reparere forholdet mellom Iselin og Jordan. Moren inviterer til forsoning av politiske grunner, men dette faller i grus. Det hindrer ikke at kjærlighetsforholdet får en ny start. Men det varer ikke lenge. Moren er dypt involvert i komplottet, hun er Raymonds operatør, og beordrer Raymond til å drepe både Jordan og datteren. Etter oppdraget er Raymond så nedbrutt at han nå er  mottagelig for avprogrammering av Marco. Han later som han tar neste oppdrag for moren. Hennes djevelske plan er å få presidentkandidaten drept, slik at senator Iselin rykker opp fra andrekandidat. Men Raymond skyter heller senatoren og sin mor, før han avslutter med å ta sitt eget liv.

Filmen har en god del referanser til det kommunistparanoide USA, og senator Iselin er tydelig bygget på senator McCarthy. Det som gjør filmen uhyggelig aktuell i dag, er referansene vi kan lese opp mot Donald Trump. En tv-sending står tilfeldigvis på, og noen kommenterer at «de ga nominasjonen til idioten Iselin», omtrent noe som ofte ble hørt etter at Trump vant sin valgkamp. Bombastiske uttalelser og sirkus følger Iselin hvor enn han går, slik som det gjør med Trump. Jeg nevner i «Øyeblikket» hvordan Iselin får mediedekning, og hans lemfeldige omgang med fakta, nok et fellespunkt. Iselin er redskapet for en fremmed makt til å påvirke presidentvalget, Trump er blitt beskyldt for det samme.

Hageselskapsforedraget er en kompleks sekvens. Det kan vi alle forstå. Soldatene ser eldre kvinner, og kjeder seg. Vi ser noen ganger det samme som soldatene ser, andre ganger personene som de virkelig er, sovjetrussiske og kinesiske offiserer. Igjen har vi dette allmektige blikket, at vi vet mer enn karakterene i filmen. Kun i drømmene har soldatene et vindu inn i hva som virkelig skjedde. Men drømmene er også forskjellige. I den svarte soldatens drøm er alle kvinnene svarte, og pikkoloen bakerst i værelset er hvit. I Marcos drøm er kvinnene stort sett hvite. Så sekvensen er komplisert, og Frankenheimer hadde ingen klar plan for klippingen. De bare satte i gang, og resultatet ble det vi kan se i dag.

Litt om rollen som psykiateren: Det var den første gangen en svart skuespiller fikk en rolle som ikke var «svart», men som like gjerne kunne vært besatt av en hvit person.

Pressekonferansen som senator Iselin kupper med sin liste over flere hundre kommunister i forsvarsdepartementet, var improvisert i sin helhet.

Flyet som vi ser senator Iselin, Raymond og moren i, var Sinatras private fly. Han hadde vært ivrig på boken lenge, og det første Frankenheimer gjorde etter å ha skaffet seg rettighetene, var å sikre seg Sinatra i rollen som Ben Marco. Han var dedikert til rollen, så mye at han gråt da en strålende scene viste seg å være ute av fokus. Han visste at han aldri kunne gjenta den. De forsøkte over ti ganger, men øyeblikket var borte. Sinatra har rykte på seg for bare å ville spille inn scener èn gang. Grunnen var ikke at han han nektet flere tagninger, som ryktet sier, men at første tagning alltid var hans beste. Til slutt gikk Frankenheimer tilbake til første tagning, og brukte den. Han ble hyllet som et geni, for uskarpheten ble tolket som at vi så Marco fra Shaws synsvinkel, gjennom hans forvirrede tilstand.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Jacob’s Ladder, Pickup on South Street, Seconds og Seven Days in May.

Øyeblikket: Et øyeblikk med ekstra relevans for oss som lever i Trumpæraen. Ved å lyve og i tillegg være uklar på antallet kommunister han hevder jobber i forsvarsdepartementet, kaprer Iselin avisoverskriftene og forsidene. At han ser ut som en idiot samtidig, er underordnet. Ser ut til at Trumps strategi har vært brukt før…

Lyd og bilde

Bildeformatet er 1.75:1, i en ny 4k restaurert utgave. Det ser aldeles strålende ut. Fin dybde, med dypfokus som gjengir detaljer i bakgrunnen skarpt. Mange komposisjoner består av et litt uklart ansikt i forgrunnen, med fokus på en person i bakgrunnen. Kontrasten er toppklasse. Lyden er mono, og fyldig og klar. En topputgivelse.

Ekstramateriale

Audio commentary from 1997 featuring director John Frankenheimer: Et veldig fint kommentatorspor, med en fin blanding av tekniske opplysninger, detaljer fra innspillingen, valg som ble gjort for å best fortelle historien og små historier fra produksjonen. Best er han når han beskriver scenene vi ser akkurat da. Han kan også la scener spille seg ut, og trekke oppmerksomheten vår mot det som er spesielt bra i scenen.

New interview with actor Angela Lansbury: Hun tar opp diskusjonen omkring sin egen rolle som mrs. Iselin. Sinatra ønsket Lucille Ball i rollen, men Frankenheimer sto på sitt. Han viste Sinatra hennes film All Fall Down, og det overbeviste ham. Hun var bare ett år eldre enn mannen som spilte hennes sønn, men det virker ikke unaturlig ett sekund. Lansbury forteller at Laurence Harvey (Shaw) egentlig var en livlig mann, og at det krevde stor disiplin å spille så avmålt. 11 minutter.

New piece featuring filmmaker Errol Morris discussing his appreciation for The Manchurian Candidate: Jeg elsker å høre og se Morris uttale seg om film. Han har denne herlige entusiasmen, og stor kunnskap om film. I tillegg klarer han alltid å ha originale tolkninger og synspunkter jeg ikke kunne ha kommet på. Her stiller han spørsmålet om hvorfor skiftet til paranoia kommer når USA er verdens mektigste land, kanskje historiens mektigste land, etter 2. verdenskrig? Det blomstrer opp en frykt for våpen og fiender blant sine egne. Morris føler at filmen ikke er en thriller, men en pervers familiehistorie om en familie som har gått av hengslene. Togscenen har den sprøeste dialogen i filmhistorien (Frankenheimer sier dialogen kommer rett fra romanen til Richard Condon). Er Janet Leighs karakter en annen mrs. Iselin? 16 minutter.

Conversation between Frankenheimer, screenwriter George Axelrod, and actor Frank Sinatra from 1987: I dette korte klippet på 7 minutter, ser vi de tre aldrende initiativtakerne til filmen snakke om filmen og tilblivelsen. Litt skryt deles ut til alle.

New interview with historian Susan Carruthers about the Cold War brainwashing scare: USA støttet nasjonalistene i Kina, og var skuffet da Maos kommunister vant. Det verserte historier om at kommunistene indoktrinerte de unge til å bli fremtidige kommunister. Dette var opprinnelsen til begrepet hjernevasking. Krigsfanger i Korea ble trodd å være hjernevasket og sendt til avprogrammering hos amerikanske psykologer. USA brukte skip til hjemreisen for å få tid til å sile ut aktuelle soldater som hadde fortalt ting til fienden under avhør. De ble kritisert av fraksjoner i USA for ikke å prøve og flykte, men innfinne seg med fangenskapet. Ble kalt en «soft» generasjon. 21 minutter.

Trailer: For en herlig trailer. Spennende og urovekkende. Ett minutt og 52 sekunder.

Hefte: Et langt essay av Howard Hampton. Dette feberaktige essayet er innom det meste, i en stil som kunne gjort Hunter S. Thompson misunnelig. Mye dreier seg om paranoia og den politiske scenen på denne tiden. Kennedy, Hoover og McCarthy blir kommentert, og ikke på en positiv måte. For så vidt engasjerende, men rikere på kuriosa enn tolkninger og forståelse av filmen.


The Squid and the Whale

The Squid and the Whale (Criterion nr. 845)(Blu-ray)

USA – 2005 – Noah Baumbach (farger) – 81 minutter

Mor og far

Nivå 1 (uten spoilers)

Bernard og Joan, et intellektuelt New York-par, skal skilles. For sønnene, Walt og Frank, er det et sjokk. Frank tar det tyngst, naturlig nok siden han er den yngste. Han ønsker at alle skal fortsette og bo sammen. Walt tar det bedre, men har en merkelig reaksjon i og med at han legger all skyld på moren. Han tar til seg alt faren sier, og blir som et ekko av faren i ett og alt. Den delte omsorgsretten blir en prøvelse for dem alle.

Nivå 2 (med spoilers)

For en herlig film! Første gang jeg så den likte jeg den godt, men på langt nær så godt som ved gjensynet. Jeg liker best å se filmer om igjen, jeg har aldri hatt den beste opplevelsen med gode filmer første gang jeg så dem. The Squid and the Whale er en film som blir bedre og bedre ved hvert gjensyn, spesielt på grunn av det nyanserte skuespillet. Karakterstudiene er subtile, det ligger så mye i blikk og kroppsspråk/ansiktsmimikk. Dialogen er glimrende skrevet, både i de som sies og det som ikke sies, som holdes tilbake.

Bernard er forfatter, som muligens bare har hatt en litterær eller kommersiell suksess. Det er kun èn bok det refereres til eller han har opplesninger fra. Siden det har han hatt skrivesperre. Kanskje geniet hans har tørket ut? Men både Bernard og Walt har nok av forklaringer på hvorfor det er slik. Noen ganger lyver Bernard uten å blunke, som at han bytter agent for tiden. Moren, Joan, er også forfatter. Hun begynte antageligvis senere, men har nå betydelig større suksess. Hun er selvstendig, og i motsetning til Walts påstand om at hun kopierer Bernard, tar hun ifølge Bernard ikke nok av hans tips til seg. Dette må være det eneste punktet hvor Walt og Bernard ikke er i samsvar. Men målet er det samme: Å beskytte Bernards ego.

Filmen starter med en tenniskamp mellom far og eldste sønn, og mor og yngste sønn. Allerede her ser vi konstellasjonene som skal vedvare gjennom filmen. Vi ser også vinnerinstinktet til familiemedlemmene. Bernard slår overdrevent hardt, og ber Walt slå mot morens svake backhand. De spiller ikke for gøy. Ironisk nok er det tennislæreren Bernard skal tape for i kampen om Joan, for det er han som blir elskeren hennes. Etter at det kommer for dagen, blir Bernard opptatt av å klassifisere tennislæreren Ivan som en filister. Frank liker Ivan, og vil gjerne være filister selv. Dette er et direkte opprør mot Bernard, og et av flere som skal komme. Walt vil alltid akseptere farens måte å dele inn verden på ukritisk. I forlengelsen av filister-tematikken, ser vi utsagn som «hardly an intellectual» om Sophies forrige kjæreste. Far og sønn har laget seg en verdensanskuelse som ikke nødvendigvis er relevant i det hele tatt på de områdene de anvender den.

Denne snobbete holdningen til omgivelsene, faller ned på et patetisk nivå da vi skjønner at Walt ikke har helt kontroll på begrepene han strør om seg med. Filmen er glimrende i sin gradvise avdekking av dette. En samtale om Dickens rundt kjøkkenbordet viser oss hvordan Walt tar farens negative avfeiing til seg, fremfor morens forslag om å lese selv og gjøre seg opp sin egen mening. Det ligger ikke for Walt. Det faren mener, mener han. En annen indikasjon framkommer i en scene hvor Sophie spør om Walts tolkning av en passasje i en bok. Han mumler noe om ambivalens, alltid et sikkert stikk, før han dreier samtalen over til Sophies tidligere guttebekjentskaper. Kroneksemplet er da han refererer til en bok av Kafka som veldig kafkask, noe som får Sophie til å lure fælt. I forlengelsen av dette, kommer opplysningen om at Walt gjør det dårlig på skolen og den famøse skolekonsertbløffen. Han fremfører Pink Floyds «Hey you», og påstår at han har skrevet den selv. Til slutt blir han tatt for dette også.

Det å vokse opp i arbeiderklassefamilie og det å vokse opp i en intellektuell familie, ser ut til å ha store kontraster. Det er noe med hvordan foreldrene snakker til barna i The Squid and the Whale. De er veldig direkte, men de snakker også over hodet på yngstemann Frank. Du kan for eksempel ikke forvente at en 11-åring vet hva filister er. Det er en slags livsfjernhet som jeg tror kommer fra en sterk egoisme og selvopptatthet som Joan og Bernard har. De skal realisere seg selv først og fremst, og er lite villige til å ofre noe for andre. Kanskje ligger det en forskjell her opp mot arbeiderklassen, hvor man kanskje gjør mer for familie og barn. Joan sier det rett ut til Frank da hun er sammen med elskeren sin; «jeg trenger tid borte fra dere». Oppvokst i arbeiderklassefamilie som jeg er, kunne man stundom ønske seg godt utdannede foreldre å diskutere med og lære av. Men når jeg ser disse foreldrene, forsvinner det ønsket.

For meg er de to mest interessante karakterene Bernard og Walt, kanskje siden de er så like. Deres felles interesse er Bernard. Bernard fordi han er så selvopptatt, Walt fordi han har en nesegrus beundring for faren. Han tar del i farens selvbedrag, og kjøper alle farens bortforklaringer og selvmedlidenhet. Så langt går det, at han skaper seg en forestilling om at moren forlater faren på grunn av hans manglende litterære suksess. Han nedvurderer alt morens arbeid og litterære kvaliteter, hun er kun en kopi av faren, i beste fall har hun lært alt hun kan av Bernard.

Lillebror Frank er ikke så gammel, men har et mer balansert på situasjonen enn storebroren. Han er i stand til å se begges side, og gjøre seg opp sin egen mening. Han ender opp med å knytte seg mer til moren enn faren. Men på veien dit går han gjennom en vanskelig fase, som får en del merkelige utslag. Obscøne handlinger, eksperimentering med alkohol og opprør mot autoriteter. Da foreldrene til slutt blir innkalt til møte, ser vi hva slags type forelder Bernard er. Han responderer som han alltid gjør når han konfronteres. Bortforklaringer og rettferdiggjøring av seg selv.

Dette ser vi et glimrende eksempel på i hans siste desperate forsøk på å vinne tilbake Joan. Hans far har plantet idèen om at dette er mulig i Bernards hode. På sin selvrettferdige og furtete måte, forsøker han å overbevise henne om at han faktisk var kjempeflink på slutten av forholdet deres. Han lagde middag og tok ansvar. Han fremfører sitt forsvar på en snurt og humørløs måte, som egentlig er hysterisk morsomt. Det synes hvert fall Joan, som får latterkrampe under denne egentlig alvorlige samtalen om skilsmisse eller ikke.

 

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Kramer mot Kramer, Royal Tenenbaums, Captain Fantastic

Øyeblikket: En bitte, liten scene. Farens nye hus, som ble presentert til sønnene som et vakkert hus, er i virkeligheten en rønne. Frank har fått et eget rom, men det mangler mange møbler. Faren viser stolt frem en stol med innebygd bord. Problemet er at det er en stol for venstrehendte, og Frank er høyrehendt. For meg sier dette alt om faren sin oppmerksomhet når det gjelder andre enn ham selv. Denne tabben skal ikke gå an å gjøre, og det er ødeleggende for forholdet mellom en far og en sønn. Frank føler seg ikke sett av faren i det hele tatt.

Lyd og bilde

Bildeformatet er 1.85:1. Ganske ny film, men med et veldig lavt budsjett. En typisk indiefilm. Allikevel er det et flott bilde, med god detaljgjengiving, farger og dybde. Bra skarphet. Lyden er 5.1 surround DTS-HD Master Audio. Det er et flott lydspor, men en del effekter som billyder og perifere samtaler. Men hovedsakelig er dette en dialogdrevet film, og dialogen er veldig klar og fint gjengitt.

Ekstramateriale

New interviews with Baumbach and actors Jeff Daniels, Jesse Eisenberg, Owen Kline, and Laura Linney: Baumbach stiller opp i et 28 minutters intervju. Han forteller at han gikk i terapi på tiden han lagde filmen. Opprinnelig var filmen var skrevet utfra blikket til de to brødrene, med flashback til da brødrene var yngre. Etter hvert ble filmen til disse flashbackene. Den eneste som meldte seg frivillig til rollen var Jeff Daniels. Mange andre skuespillere var redd for å ta en rolle som endte uten selverkjennelse til slutt. Det særegne filmatiske uttrykket ble skapt av et håndholdt kamera som ble holdt så stødig som mulig. Jevnlige avbrudd i filmen skaper fin rytme og stemning. Dette var inspirert av Cassavetes. Mange scener er morsomme, selv om de ikke er ment morsomme. Baumbach ble overrasket over at så mange opplevde foreldrene som usympatiske, dårlige foreldre. Men dette startet en prosess i ham. Intervjuet med Jeff Daniels (8 minutter) er veldig fint. Hans 10 beste år som skuespiller startet med The Squid and the Whale. Han skryter av Laura Linney, som var teaterskuespiller som nå jobber i film. Hun har en helt spesiell profesjonalitet. Det å forstå og formidle setninger med en innsikt man får etter 80 forestillinger, gir det beste resultatet. Denne bakgrunnen har gitt henne evnen til å produsere de samme resultatet etter få tagningen under en filminnspilling. The Squid and the Whale åpnet døren for seriøst skuespill for Jeff Daniels. Han var jo kjent for roller som Harry Dunne i Dumb and Dumber (1994). Eisenberg som spiller Walt, har en del interessante ting å si om sin rollefigur (20 minutter). Walt snakker ofte med en passiv aggressiv innstilling til omgivelsene. Han er usikker, og bløffer ofte om hva han har lest eller sett. Eisenberg tror ikke at Walt helt forstår hvor frekk han virker på omgivelsene. Owen Kline mener at Frank ikke helt har satt seg som person, i og med at han er tolv år. Alle skuespillerne forsøker å gå inn i sin karakters motivasjon.

New conversation about the score and other music in the film between Baumbach and composers Dean Wareham and Britta Phillips: I dette 14 minutter lange videoessayet snakker filmmusikkkomponistene om sine musikkvalg til filmen. Hey You av Pink Floyd ble valgt i en nøkkelscene siden den var ukjent nok til at Walt kunne slippe unna med å fremføre den, samtidig som mange i publikum ville gjenkjenne den. Musikken til familemøtet der separasjonen blir diskutert var inspirert av musikken til Midnight Cowboy. Trist og glad samtidig. Musikk skal ikke være akkurat det regissøren ber om, men noe som treffer idèen hans.

Behind “The Squid and the Whale,” a 2005 documentary featuring on-set footage and cast interviews: Jeff Daniels spiller Bernard ut fra seg selv. Han ser ikke hvor suksessfull (eller ikke) han egentlig er. Wes Anderson var produsent på filmen. Baumbach og Anderson samarbeidet og byttet roller på flere av filmene deres. 10 minutter.

Audition footage: Walt and Frank. Elendig bilde, dårlig og lav lyd. Scenen spilles inn i et vanlig rom, uten hjelpemidler. 3 minutter, 10 sekunder. Do you like Franz Kafka. En litt vanskeligere scene. Eisenberg roter det til. 3 minutter, 17 sekunder. Not an intellectual. Vrir diskusjonen fra bøker han ikke har lest til hvem Sophie har klint med. 4 minutter. Don’t be difficult. Walt bruker farens frase: ikke vær vanskelig. 2 minutter, 42 sekunder. I know it’s over. Walt krever at Sophie blir med på kino, selv om forholdet er over. 7 minutter, 31 sekunder.

Trailers: To trailere på til sammen 4 minutter og syv sekunder. Snakkesalige og fine. Lite om handlingen, mer om de bra øyeblikkene.

A booklet featuring an essay by critic Kent Jones and a 2005 interview of Baumbach by novelist Jonathan Lethem: Jones sitt essay er helt ok, men ikke mer. Samtalen mellom Baumbach og Lethem er mer interessant. De tilhører samme generasjon og område, og treffer hverandre i skjæringspunktet mellom film og litteratur. De diskuterer dette med det selvbigrafiske i romaner og fiksjonsfilm, hvor mye som er biografisk og hvor mye som er funnet på. Som Baumbach sier: nå vet jeg ikke hva som er hva lenger. Essensen er at historien har sin opprinnelse i hans egne foreldres skilsmisse.


My Dinner with Andrè

My Dinner with Andrè (Criterion nr. 479)(Blu-ray)

USA – 1981 – Louis Malle (farger) – 111 minutter

Om spørsmål

Nivå 1 (uten spoilers)

Wallace Shaw har hørt merkelige historier om sin gamle venn Andrè Gregory i det siste. Gregory har blitt sett gråtende på fortauskanter og snakkende med trær. Shaw har blitt invitert på middag av Gregory, og møter opp med bange anelser. My Dinner with Andrè er en to timer lang filmatisering av denne middagen, hvor de to samtaler om store og personlige temaer. Karakterene er basert på dem selv, og både historiene og meningene vi får høre er til dels hentet ut fra deres virkelige liv. Men hvor mye, og hvilke, er vanskelig å si.

Nivå 2 (med spoilers)

My Dinner with Andrè er lett å klassifisere som en ikke-film. Den ser ut som den er spilt inn på spisestua hjemme. Man kan kanskje føle at alle kunne gjort dette, at det egentlig ikke er noen regi her. Ikke er det skuespill heller, bare to gamle venner som prater mens en eller annen får det filmet. Denne en eller annen er Louis Malle, internasjonalt anerkjent regissør bak strålende filmer som Lacombe, Lucien og Au revoir les enfants. Og han sier at dette er filmen med mest skuespillinstruksjoner han noen gang har laget.

Det gjøres små regigrep i filmen som vi ikke tenker på. En liten digresjon: Da John Huston laget Treasure of Sierra Madre, spilte faren hans en av hovedrollene. John instruerte sin far, Walther, til å snakke hurtigere. Da tenkte han mindre, og fremføringen av replikkene får et mer hektisk og feberaktig preg. Walther vant Oscar for denne rolletolkningen. Akkurat det samme gjorde Malle med Gregory. Det kler første halvdel av filmen veldig godt, i den delen hvor Andrè Gregory omtrent holder en monolog om alt han har opplevd og innsiktene han har fått. Det er ikke rom for å bryte inn i denne strømmen av ord.

Et annet element i filmen som gjør at ting er mer kompleks enn vi tror, er at meningene som ytres ikke nødvendigvis er Gregorys og Shaws egne. De spiller karakterer basert på seg selv, men de spiller ikke seg selv. Det beste uttrykket for hvor avgjørende dette er, kommer mest til uttrykk i det faktum at Shaw er 90% enig med karakteren Gregory, og ganske så uenig med karakteren som er bygget på ham selv!

Dette er skrevet dialog, riktignok basert på opplevelser fra det virkelige liv, men like fullt skrevet og pugget. Det å få disse replikkene til å flyte i en samtale, krever masse arbeid. Gregory følte det forvirrende å spille seg selv, samtidig som han ikke helt gjorde det. Hvem er han egentlig? Hans grep for å løse dette var å implementere fire forskjellige stemmer. Nummer èn var teaterguruen, nummer to var den rike dilettanten Andrè, nummer tre er den «spirituelle bruktbilselgeren» mens nummer fire den mest oppriktige Andrè som vi får se sent i filmen.

Hva produksjonsdesign angår, er heller ingenting overlatt til tilfeldighetene. Restauranten ble håndplukket på grunn av visse estetiske kvaliteter, men særlig egnet var den ikke av andre grunner. Det var en hotellrestaurant, og utenfor sesong var den ikke oppvarmet. Det ville ha kostet en formue å varme den opp for innspillingen. I stedet satt skuespillerne med stillongs på, og elektrisk varmeteppe (!) på fanget.

Det var også et bevisst ønske om å «skape noe uvirkelig i det virkelige». Derfor er de andre gjestene merkelige mennesker, og kelneren et kapittel for seg selv. Han er veldig gammel, og enormt høy i tillegg. Et strategisk plassert speil bryter opp det visuelle uttrykket og skaper variasjon i et ellers enkelt filmatisk uttrykk.

Denne utrolige fysiske og mentale reisen som Gregory var på i løpet av en tre års periode, var som følger: Først var han i Polen, hos teaterregissør Jerzy Grotowski. Gregory fikk 40 skuespillere til sin rådighet. Etter det gikk turen gjennom Sahara, sammen med en tibetansk munk. Tilbake i New York bodde han sammen med kone og barn igjen. Med på lasset var den tibetanske munken, som etter hvert ble uutholdelig for Gregory. Kanskje for å komme seg vekk fra ham, dro han til Scotland og Findhornsamfunnet. Her pratet de med insekter og delte avlinger mellom mennesker og insekter. I Beograd møter han Grotowski på nytt. Det hele rundes av med et nytt opphold i New York og Montauk på Long Island. Her begraves Gregory levende, for å kunne bli født på ny.

Det er en fascinerende samtale de to har. Personlig kan jeg si meg enig i mye av meningsinnholdet i det Gregory uttrykker, men han mister meg i sekvenser med for mye prat om energier og spesielt UFOer. Jeg har stor forståelse for hans bekymring for hvordan vi fanges i dagligdagse trivialiteter og påfølgende apati. Lever vi egentlig livet vårt når vi utfører rutiner ubevisst, og ikke forandrer oss eller engang hører hva våre nærmeste sier? Vi bør kontinuerlig evaluere vår måte å leve på, og se om den er den beste for oss selv og ikke minst våre medskapninger i bred forstand.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: The Dinner Game, the Last Supper, Conspiracy, Scener fra et Ekteskap og My Night at Maud’s.

Øyeblikket: Da Andrè kobler Den lille Prinsen til fascistiske understrømninger, og mener at SS-offiserer godt kunne ha funnet tankegods de ville ha satt pris på her.

Lyd og bilde

Det er sjelden man ser en film hvor det ikke er så viktig med det estetiske, og detaljer som skarphet og klarhet. 99% av tiden sitter to menn ved et bord og prater sammen. Om man ikke er opptatt av det de prater om, hjelper det ikke om det hadde vært aldri så godt bilde. Det er et pussig valg av Criterion å velge denne som oppgradering til bluray. Det kan ha med å gjøre at denne og to andre filmer også ble utgitt i en boks. Men den er også tilgjengelig som enkeltutgivelse. Uansett, bildet er marginalt bedre enn en DVD, og jeg ser egentlig ingen av HD-formatets fortrinn. Lyden er meget fin, i denne filmen er det kun klarhet som er interessant. Dialogen er lett å forstå. Lyden er mono, mens bildeformatet er 1.66:1.

Ekstramateriale

Interview from 2009 with actor-writers André Gregory and Wallace Shawn, conducted by their friend the filmmaker Noah Baumbach: Først setter Baumbach seg ned med Andrè Gregory i 31 minutter. På tiden da My Dinner with Andrè ble skrevt, følte Gregory seg mislykket og at kunstnerkarrieren hans var over. Han så for seg at dette skulle være en film om en mislykket mann, i kontrast til alle kunstnerportretter av store kunstnere. Denne filmen, om to ukjente menn som snakket sammen i to timer, ville i beste fall kun bli sett av deres familier. Allikevel lekte de med tanken om å hente inn de beste regissører. Kurosawa ble forkastet, siden de var usikre på om han hadde humor. Tarkovsky ble for abstrakt. De spurte Mike Nicholls, men han var opptatt. Da ringte Louis Malle. Han hadde lest det fantastiske manuset og var så beveget at han hulket på telefonen. Gregory var usikker på om det var tulleringing. Men Louis Malle endte opp med regien. Nok en halvtime går med da Baumbach setter seg ned med Wallace Shaw. Han er et lidenskaplig teatermenneske. Shaw mener at filmede teaterforestillinger aldri vil klare å gjengi X-faktoren som teateret har. Det unike er å være tilstede, der og da. I dette intervjuet er Shaw ekstremt ærlig og raus, og er ganske sikker på at Malle ikke ville ha jobbet med ham igjen som manusforfatter, men kanskje som skuespiller. Shaw innrømmer at han kan være vanskelig og pedantisk, med store problemer med å kutte i materialet sitt. Han ønsket seg en tre timer lang film. Allikevel behandlet den internasjonalt kjente regissøren denne ukjente manusforfatteren som om han var Harold Pinter. To veldig fine intervjuer, nære og informative!

“My Dinner with Louis,” a 1982 episode of the BBC program Arena in which Shawn interviews director Louis Malle: Denne 52 minutter lange samtalen mellom Shaw og Malle som mest handler om Malles filmer, er ikke like interessant. Allikevel har den noen gode forklaringer å komme med. Den gir oss innsikt i hvordan Louis Malle tenker om det å formidle vanskelige temaer. Spesielt er det interessant å høre hans tanker rundt kontroversielle filmer som Lacombe, Lucien og Pretty Baby. Hovedpersonen i Lacombe, Lucien, for de som ikke har sett den, forsøker å bli med i motstandsbevegesen i Frankrike under 2.verdenskrig. Da han blir avvist, går han uten videre inn i Vichyregimets fascistgruppering. Dette er en ung mann som ikke har noen forestilling om rett/galt, og er dermed etter Malles syn en uskyldig, a innocent. Dette var kontroversielt for de som mener at forrædere ikke kan komme fra proletariatet, noe som fikk meg til å tenke på den nylige debatten mellom Kjartan Fløgstad og Edouard Lois i Morgenbladet om sistnevntes bok om Eddy Bellegue. Pretty Baby, om barneprostituerte i det ville vesten, var også omdiskutert. Malle mener at et slikt lukket samfunn, som en bordell i et lite samfunn, vil ha sine egne moralske normer. Jentene som er del av dette, vil se verden på en annen måte enn vi, og at det er det som beskrives i filmen.

A booklet featuring an essay by critic Amy Taubin and the prefaces written by Gregory and Shawn for the 1981 publication of the film’s screenplay: To gode tekster. Gregory og Shaw beskriver prosessen med å komme i gang med idèen sin. Gregory er dypt personlig, og det er tydelig at mesteparten av det Andrè sier i filmen, er Gregorys egne tanker tidligere i livet sitt, spisset av Shaws penn. Amy Taubin løfter blikket og beskriver filmen objektivt. Den fysiske kontrasten mellom de to hovedrollene er stor. Gregory er elegant, mens Shaw er nærmest sjuskete kledd. Gregory veileder Shaw gjennom menyen, og fortsetter med å belære Shaw i de neste 40 minuttene. Shaw begrenser seg til små nikk og oppfølgingsspørsmål. Vi kan få inntrykk av at han er uinteressert. Men senere tar han ordet og Gregory må lytte. De ender opp i en tilstand av enighet om at de er forvirret, og er på en måte tilbake ved fundamentet for deres vennskap tidligere i livet. Men Shaw har fått en ny erkjennelse som gjør at han ser byen sin på en annen måte, en mer bevisst måte, på vei hjem i taxien.


The Asphalt Jungle

Asphalt Jungle (Criterion nr. 847)(Blu-ray)

USA – 1950– John Huston (svart-hvitt) – 112 minutter

Alle kuppfilmers mor

Nivå 1 (uten spoilers)

Den beryktede Doc er ute av fengsel, og straks i gang med å planlegge et stort juvelkupp. Han trenger finansiering og et godt team. Finansieringen besørges av en advokat som trenger mer penger for å opprettholde en svært eksklusiv livsstil. The Asphalt Jungle er en hardkokt kriminalfilm hvor vi får være på innsiden av planleggingen, gjennomføringen og etterspillet av et kupp.

Nivå 2 (med spoilers)

Forfatteren av The Asphalt Jungle, W.R. Burnett, var alltid opptatt av gruppen, dens sammensetning og hvordan den oppfører seg som gruppe. Han var god på plott, som vi skal se i The Asphalt Jungle, og John Huston tilførte de mellommenneskelig relasjonen, som historien sårt trengte. Det gjør ikke filmen tregere i å valse avgårde, så fra første minutt er vi kastet inn i forberedelsene til et kupp. Doc er mesterhjernen, advokat Emmerich finansierer, Dix er muskelmannen, Gus er sjåfør og Louis skal knekke safen. Som vanlig i Hustons filmer har kvinner bare en perifer rolle, eller er tilstede i kraft av å være noens kone eller elskerinne. Selv Marilyn Monroe, i rollen som skapte henne.

Der hvor Dix, Gus, Doc og Louis har en viss kriminell kodeks, er Emmerich (Immer Rich, tysk/engelsk alltid rik?) en ussel og opportunistisk mann. Han er med på planen for å stjele juvelene fra hvelvet. Han bedrar sin syke kone med sin unge elskerinne. Han har en plan for å lure sine partnere når ranet er utført. Når alt er blåst, har han ikke ryggrad til å møte omgivelsene. Hverken samfunnets fordømmelse, det kriminelle miljøets forakt eller sin kones skuffelse. Han skyter seg selv i det han skal føres bort av politiet.

The Asphalt Jungle sammenvever den kriminelle underverden med samfunnet som ligger oppe i dagen. Emmerich er bindeleddet. I tillegg kan vi si at kvinnene, Doll som er Dix sin kjæreste, Angela som Emmerich elskerinne og Emmerich sin syke kone lever sine liv i et sjikt som tilhører begge lag. I tillegg til politiet, selvfølgelig. Som regel følger vi de kriminelle i mørke, små rom, eller kjellere, som hvor hvelvet befinner seg. Alt er trangt i denne verdenen. Dix sin leilighet, Louis sin leilighet, skjulestedet til Dix og Doc.

For første gang er juveltyvene i en Hollywoodfilm ikke fra overklassen, og de stjeler ikke fra de rike. The Asphalt Jungle skiller seg fra sin Hollywoodsamtid- og -fortid på flere felt. Den lener seg mer mot italiensk nyrealisme enn de gamle Hollywoodfilmene. Vi kan se Rosselinis (Paisan, Rome Open City) innflytelse. Kuppet skjer midtveis i filmen, så spenningen fortsetter gjennom beskrivelsen av etterspillet, om de vil komme seg unna. En mer ordinær film, vil knytte spenningen i sin helhet opp mot om kuppet er vellykket.

Dette er på en måte en ensemblefilm. Det er fire like store hovedroller, og karakterene gis nok bakgrunnsinformasjon og innsikt i til at vi kan føle at vi vet hvem de er. De flettes inn i hverandres liv på en effektiv måte, slik at vi lærer to av gangen å kjenne. Tenk bare på scenen i Gus sin kafè. Han hjelper Dix mot politiet, samtidig som han får vist sin moralske karakter på en sympatisk måte. Han står opp for kattene og gir lastebilsjåføren en lekse. Samtidig forsøker han å få Dix til å høre på fornuft. Når da Gus blir del av ransgruppen, er det en vi allerede kjenner som blir innlemmet i gruppen. Det samme skjer med Dix og Doc, og Doc og Emmerich. Effektivt og smart grep.

De har alle forskjellig motivasjon for å delta i kuppet eller å involvere seg i flukten. Noen velger å ikke bli med i dragsuget, som Angela. Hun legger kortene på bordet til politiet, med den konsekvens at Emmerich tar livet av seg. Doll står last og bram ved sin kjærestes side. Gus trenger penger, og har også en lojalitet til gruppen og Dix. Doc ønsker et siste kupp, så han kan trekke seg tilbake til Mexico og få seg en urovekkende ung kjæreste. Dix vil vekk fra asfaltjungelen og tilbake til sin barndoms gård. Louis trenger penger til kone og barn. Emmerich vil aldri få nok penger, med den livsstilen han har lagt seg til.

Tilbake til spørsmålet om gruppen lykkes med å komme ut av den vanskelige situasjonen. Doc blir betatt av en purung kvinne som danser ved jukeboksen på en kafè. Hadde han revet seg løs 3 minutter tidligere, hadde han kommet seg unna politiet. Emmerich faller for sitt eget intrikate nett av løgner, når en av sine nærmeste nekter å lyve for politiet. Han tar selvmord. Louis blir skutt under kuppet. Gus blir arrestert, og kommer til å bli sittende i fengsel. Dix ble skutt i konfrontasjon med politiet, men kommer seg helt hjem til barndomsgården. Her faller han om og dør i hesteinnhegningen.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Rififi, Heat, The Badlanders og Big Deal on Madonna Street.

Øyeblikket: Kuppet. Det er ikke vanskelig å se The Asphalt Jungle sin innflytelse på Rififi, og begge kuppscenene er vidunderlige. Det er helt stille, og detaljer florerer. Sensoren ligger så lavt at de må skli under hver gang de må inn i hvelvet. Vesker må sklis langs gulvet, eller løftes høyt over. Perifere lyder vies stor oppmerksomhet. En fjern alarm og politisirener som nærmer seg. Vi kjenner på spenningen, tidspresset og viljestyrken de utviser for ikke å ødelegge kuppet ved å stresse. Planen må følges, og det krever selvdisiplin. Og det har de.

Lyd og bilde

The Asphalt Jungle blir presentert til oss i et nydelig 1.37:1 bilde, med ukomprimert monolyd. Meget klar lyd, uten skurr. Dialogen blir da meget tydelig, og lydbildet er godt mikset slik at intense scener kan ha et sofistikert lyduttrykk. For eksempel kuppscenen hvor vi kan høre små detaljer i lydbildet, og vi nesten holder pusten av spenning. Som viktig er i film noir, legger også The Asphalt Jungle stor vekt på rommet mellom lys og mørke, skygger og dagslys. Mørke rom opplyst av en enkelt lyspære skaper rom for elegante løsninger og vektlegging av detaljer. Alt presentert i beste kvalitet på denne blurayen fra Criterion Collection. Kontrast er deres varemerke, og de skuffer ikke.

Ekstramateriale

Audio commentary from 2004 by film historian Drew Casper, featuring archival recordings of actor James Whitmore: Et middels kommentatorspor. Whitmore gir oss mye god informasjon, men han gir oss sannelig mye kjedelig også. For min smak går han altfor dypt i studioproblematikk og namedropper omtrent alle som var i Hollywood av direktører og andre forretningsfolk. Han er best når han setter søkelyset på spesifikke scener, mise-en-scène og hvordan visse scener faktisk er skutt i én tagning.

Pharos of Chaos, a 1983 documentary about actor Sterling Hayden: Først en liten personlig anekdote. En av mine favorittfilmer er The Long Goodbye av Robert Altman. Det er en 70-talls adapsjjon av RaymondChandler hardkokte kriminalroman ved samme navn. Elliott Gould spiller privatdetektiven, satt i et hippiepreget Los Angeles. Den har visse likheter med Inherent Vice (2014). I The Long Goodbye spiller Sterling Hayden en forfatter som minner veldig om Ernest Hemmingway, forfyllet og med skrivesperre. Jeg syntes alltid at Hayden var ekstremt god i den rollen. Nå er jeg ikke like sikker. Etter å ha sett denne dokumentaren om Sterling Hayden, eller snarere portrettet, innser jeg at han bare var seg selv i The Long Goodbye. Han har de samme faktene, talemønsteret og usammenhengende fyllebabbelet som var så fascinerende i filmen. Her er det bare trist. Han er gjennomalkoholisert og lider også av psykiske lidelser. Noe av det kan stamme fra prosessen ved å navngi kolleger i Hollywood, noe han stadig kommer tilbake til. Hasjpipa er aldri langt unna, og han er i det hele tatt typisk opptatt av at filmteamet skal drikke med ham eller røyke med ham. Vi forstår at han også går på piller, muligens for depresjon, men det hindrer ham ikke i å blande. En morgen vi og filmteamet kommer på besøk på husbåten, ligger han og sover med stearinlys tent ved sengen. Kvelden før datt han full i vannet, og ble reddet av sønnen. Hayden mener han bare har spilt i tre gode filmer. The Asphalt Jungle, Dr. Strangelove og muligens The Long Goodbye, men dette forblir uklart. Angeren fra McCarthy-prosessene sitter dypt i ham. Han var, eller ble, kommunist og uttrykker sin beundring for Titos Jugoslavia, halvt kommunistisk, halvt kapitalistisk. Pharos of Chaos er to uhyre interessante timer med en fascinerende og trist skjebne.

New interviews with film noir historian Eddie Muller and cinematographer John Bailey: Muller er en film noir-ekspert, og stiller i dette filmessayet i dress og hatt, passende for The Asphalt Jungle. Han snakker om Burnettsbøker, og hvordan filmrettighetene ofte ble kjøpt før bøkene var skrevet. Burnett var god på plott, men ikke på mellommenneskelige relasjoner. Det var John Huston, og det er det som gjør manuset til The Asphalt Jungle så godt. Burnetts tema var alltid en gruppe mennesker i vanskelige situasjoner. Vil de komme seg ut, eller ødelegge seg i prosessen? Det var overdrevent mange film nooir på denne tiden. Folk var leie og filmkritikerne var leie. Allikevel likte kritikerne denne filmen, men studioet mislikte den og publikum likeså. 24 minutter. Harold Rosson var fotograf på The Asphalt Jungle, og fotograf John Bailey beskriver hans arbeid til oss. Fotografene var under kontrakt med studioene på denne tiden. Dermed fikk studioene en egen stil i filmene. The Asphalt Jungle var veldig forskjellig i stil fra hans andre filmer, slik den også var forskjellig fra MGMs andre filmer. 20 minutter.

Archival footage of writer-director John Huston discussing the film: Alle Hustons filmer er «labour of love». Han instruerte skuespillerne så lite som mulig, for å få fram differensierte prestasjoner. Ellers var han redd for at alle ble Hustonkopier. Han mente at musikk helst ikke skal høres, for da er den distraherende. Jeg må si at jeg forstår hva han mener, og er enig med ham. Men ikke si det til Montages filmmusikkekspert Thor Joachim Haga. 6 minutter.

Episode of the television program City Lights from 1979 featuring Huston: Humphrey Bogart pleide å kalle Huston for monsteret, siden han alltid tok ham med på filminnspillinger langt hjemmefra. Bogart likte å sitte hjemme og drikke sin scotch med soda. I dette året (1976), ramser Huston opp sine fire favorettfilmer fra det siste tiåret: Reflections in a golden eye, Fat City, The Man who would be king og Wise Blood. Personlig vil jeg si at Fat City og Wise Blood er blant hans fem beste noen gang. Huston kommer ifølge ham selv til å bli 100 år. Hemmeligheten er å si til seg selv at han skal få en Jack Daniels når han står opp. Veldig fint intervju, 70-talls stil, på 48 minutter.

Audio excerpts of archival interviews with Huston:

Trailer: En herlig gammeldags trailer på 2 minutter og 37 sekunder. En fortellerstemme presenterer karakterene på en hardkokt måte. Det vises anbefalinger fra kjente forfattere.

An essay by critic Geoffrey O’Brien: Dette må sies å være alle kuppfilmers mor. Jean-Pierre Melvilles favoritt som han ofte refererte til i sine filmer. Det beste med filmen er hvordan vi blir kjent med karakterenes motivasjon. De kobles sammen av «Loss and regret», tap og anger, og det gjør det hele mer mangefasettert. John Huston stod opp mot McCartyismen og dannet sin egen komite, for ytringsfriheten. Han måtte flytte til Irland i 1952 og har statsborgerskap der. Veldig fint essay.


One-Eyed Jacks

One-Eyed Jacks (Criterion nr. 844)(Blu-ray)

USA – 1961 – Marlon Brando (farger) – 141 minutter

Regissør Brandos eneste film

Nivå 1 (uten spoilers)

One-Eyed Jacks er en western fra 1961, regissert av Marlon Brando. Det ble hans eneste film som regissør, men det betyr ikke at det er en svak film. Tvert imot. Brando gikk til frontangrep på westernsjangerens klisjeer, og endte opp med en film med mangefasetterte karakterer, men det var også en forferdelig problemfylt produksjon. Rio og Dad Longhorn raner banker sammen, men da de trenges opp i et hjørne av meksikanske rurales, svikter Dad. På grunn av hans svik, havner Rio i fem år i et meksikansk fengsel, og er fast bestemt på å finne Dad igjen. Det gjør han, nå som sheriff i en amerikansk småby.

Nivå 2 (med spoilers)

Filmen starter virkelig førstfor alvor da Rio ankommer byen hvor Dad Longhorn er sheriff. Nå kan det psykologiske spillet mellom de to starte. Rio velger å skjule for Dad at han har sittet i fengsel. Slik beroliger han Dad, slik at han ikke forventer hevn. Rios plan er mer utspekulert. Han forfører Dads stedatter, og gjør henne gravid som hevn. Problemet er at han samtidig faller for henne.

Rio har som del av sin intrikate hevn også en plan om å rane banken i byen Dad styrer. Han ankommer byen med to medsammensvorne. Men banken er stengt på grunn av festival, og ranet må utsettes. Og det må utsettes igjen da Dad benytter anledningen til å pågripe Rio, piske ham og knuse hånden hans. Gjengen må trekke seg tilbake til en fiskelandsby og trene opp Rios hånd igjen, før de igjen retter oppmerksomheten mot banken.

Dads stedatter, Louisa, er en naiv, ung jente. Hun står last og bram ved sin nye kjæreste, uansett hvor usselt han oppfører seg. Rio er ingen typisk westernhelt, han er slu og kalkulerende i sine kvinnebekjentskaper. I Mexico forfører han kvinner med de samme historiene, og vi forstår at han er en uærlig mann. Han forfører Louisa, og forteller henne nådeløst ærlig dagen etter at alt han sa om natten var løgn. Dette bryter med westernsjangerens grunnpilar og helteidèen, men det bryter også med tidens Hollywoodfilmer og den gjengse moral. Det er også flere steder hvor One-Eyed Jacks bryter med The Production Code. For eksempel lar regissøren Brando Louisa overleve, selv om hun har blitt gravid utenfor ekteskap. Det var en regel om at slike kvinner alltid måtte dø i filmene. Han bryter også en annen gyllen regel, nemlig at kriminalitet ikke skal lønne seg. En bankraner må aldri få slippe unna med byttet, men for eksempel miste det av hesten eller bli skutt. I denne filmen klarer Johnnys partner å slippe unna med byttet da bankranet går skeis.

Det er forføringen av Louisa som gjør at Dad mister selvbeherskelsen, og går etter Rio. Ved hjelp av en intrikat felle, klarer han å avstraffe Rio foran hele byen. Fra nå av er konflikten etablert, og vi antar at den kun vil få en løsning ved at en av dem dør. Da Rio kommer tilbake til byen etter uker i fiskerlandsbyen, er det for å hente Louisa, ikke rane banken eller drepe Dad. Men Dad arresterer ham for bankranet og vil få ham hengt. Det ble drept en ung jente under ranet, men kun publikum vet at hun ble skutt ved et uhell av bankfunksjonæren. På dette tidspunktet i filmen har til og med kona hans har vendt seg mot Dad, og ser at han drives av hevn.

Det har vært spekulert i om piskingen av Brando var ekte saker, et ledd i hans method acting. Det har aldri blitt bekreftet, men derimot stemmer det at da Brando spytter Karl Malden (Dad) i ansiktet etter piskingen, så er det improvisasjon. Malden blunker ikke engang, men spiller ut scenen på en bemerkelsesverdig måte. Kudos!

Timothy Carey er et kapittel for seg selv. Han ble omtrent aldri brukt av en regissør i to eller flere filmer, og grunnen var hans lite disiplinerte opptreden. Cassavetes brukte ham i biroller i to filmer, men det er unntaket som bekrefter regelen. Carey var ikke en god skuespiller, men en som fikk oppdrag nettopp av den grunn. Han tilførte en annen slags kvalitet, og ble alltid castet som bad guy eller som en gal mann. Han representerte noe som kun kunne oppnås gjennom hans middelmådige spill.

Ben Johnson er westernskuespilleren over alle, og er del av et meget sterkt skuespillerensemble i One-Eyed Jacks. Her spiller han Bob Amory, Rios nye bankranpartner. Han er et mer udelt negativt bekjentskap enn de andre sammensatte karakterene, kynisk og hensynsløs i alt han gjør. Han dreper Rios venn Modesto omtrent for gøy, og utviser en slu oppførsel gjennom hele filmen. Da han til slutt ender opp dødelig såret under bankranet, blir han forlatt av sin partner, en hendelse som speiler Dads handling overfor Rio tidligere i Mexico.

Brando har absolutt særtrekk som regissør. Han insisterte på å vente i lang tid på riktige naturomgivelser, som bølger som skyller inn over stranden. Det kostet tid og penger, og var en av grunnene til at produksjonen gikk 350 % over budsjett. Men samtidig føles det verdt det når vi i dag kan nyte skjønnheten i disse bildene. Jeg liker også måten han gir oss informasjon gjennom utsnittene sine, liksom tilfeldig, samtidig som han sikrer seg at vi legger merke til det han vil vise oss. Da tenker jeg for eksempel på hvordan han filmer hestene på gården under Dads flukt. Da Dad senere forteller Rio at det ikke var noen hester på gården, husker vi at det var hester der, og både Rio og vi vet at Dad lyver. Brando hopper gjerne over lange partier for å være effektiv i sin historiefortelling. Vi ser ingenting fra oppholdet i fengselet, kun slutten på rømmingen. Dette gir assossiasjoner til Down by Law av Jim Jarmusch, hvor skildringen av fengselslivet brått hopper til de tre fangene løpende gjennom tunnelsystemet på sin vei til friheten.

Små, interne spøker er det også plass til. Slim Pickens er deputy for Dad, og i en samtale mellom Dad og Rio faller replikken «pickings are slim these days». En utilsiktet referanse for oss nordmenn ligger i løsningen Rio finner for sin skadde høyrehånd. For fortsatt å kunne trekke revolveren noenlunde kjapt, lager han en skinnmansjett som han trer over langfinger og ringfinger på høyrehånden. Ikke så ulikt en viss US marshall som har en stripe dødt hvitt hår ved tinningen.

Manuset som Peckinpah skrev, var basert på historien om Billy the Kid. Dette ble forandret etter hvert som arbeidet med manuset gikk framover, og det var vel ikke ferdig selv etter at filmingen startet. Resultatet ble en film som kombinerer produksjonsmidlene til Hollywoodstudioene med den emosjonelle kraften fra New Hollywood. Kubrik forsvant etter hvert som regissør, og ingen vil bekrefte om han fikk sparken eller trakk seg. Muligens ante han at Brando ville ha regijobben selv. I boken sin avviser Brando dette. Uansett ser det ut som om til at Brando fikk skrevet inn elementer fra sitt vanskelige forhold til sin far inn i manuset. Paramount omkranset Brando med eksperter for å begrense mulige skader hans uerfarenhet kunne skape. Allikevel begynte produksjonen å ligge etter skjema på grunn av Brandos perfeksjonisme, vegring mot å ta avgjørelser og oppheng i detaljer. Produksjonen av filmen varte lenger enn Brandos daværende ekteskap.

Et eksempel på Brandos oppheng i detaljer, var at en full mann som skal portretteres på film måtte være full. En slik scene måtte da spilles inn på fredag, slik at ikke ukedagene ble skadelidende. Brando drakk seg beruset, men fikk ikke til scenen. Og litt senere på kvelden var han for full til å klare og si replikkene. Så de måtte utsette til neste fredag. Og neste fredag. Når scenen endelig var i boks, ble det besluttet ikke engang å bruke den. Klippejobben var en enorm oppgave. Det brukes størrelser som en million fot med film for å illustrere mengden film som gikk med til One-Eyed Jacks. Jeg vet ikke om det kan stemme. Et kjapt internettsøk viser at både en Michael Bay-film og Anchorman 2 hevdes å ha brukt slike mengder. Selv 6 måneder etter filminnspillingen, skjøt Brando tilleggsscener. Det var på dette tidspunktet at Paramount tok filmen fra Brando. En film med budsjett på $1,8 millioner endte på $6 millioner. Brando mener uansett at dette er en av de beste filmene han har vært involvert i.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Johnny Guitar, The Man From Laramie, When the Missouri Breaks og The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford.

Øyeblikket: Komposisjonen i bildene og spenningen da Rio ankommer Dads hus for første gang siden forræderiet. Dad skjønner at mannen som kommer ridende langt unna er Rio, der han ligger på verandaen. Han ser Rio gjennom sprinklene på verandarekkeverket. I neste bilde er vi mye tettere på Rio. Dads ansikt ser vi stadig svært nærme. Han er spent, roper etter revolverbeltet sitt, og forbereder seg på det verste. Rio kommer langsomt nærmere…

Lyd og bilde

Kjempefint bilde. Formatet er 1.85:1, og er en ny 4k restaurering. Detaljer er gode, dybden er god og filmkorn er flott gjengitt. Fargegjengivelsen virker presis. Mange nydelige landskapsbilder hever opplevelsen. Lyden er mono, og rikt og fyldig presentert. Det er en høy teknisk kvalitet på denne utgivelsen.

Ekstramateriale

New introduction by Scorsese: Spielberg og Scorsese har jobbet med denne restaureringen. I denne introduksjonen på ca tre minutter, snakker Scorsese om budsjettoverskridelsene og tidsbruken på produksjonen. Tettpakket med informasjon. Fint.

Excerpts from voice recordings director and star Marlon Brando made during the development of the film’s script: Dette audioopptaket på 34 minutter er antagelig fra 1958, rett etter at det ble bestemt at Brando skulle overta regien fra Kubrick. Vi hører kommentarene hans over bilder fra filmen. Noen scener ender opp annerledes enn det Brando gir uttrykk for på kommentarene sine. Dette er et interessant stykke ekstramateriale. Jeg har aldri før hørt en regissør snakke om denne prosessen i produksjonen, han tenker på en måte høyt og vi får lytte til det.

New video essays on the film’s production history and on its potent combination of the stage and screen icon Brando with the classic Hollywood western genre: A Million Feet of Film – Toby har samlet memorabilia siden 1967 fra denne filmen. Brando startet et produksjonsselskap, Pennebaker, som skulle lage filmer med en sosial vinkling (men også løse skatteutfordringer for Brando). Etter 4 avskjedigelser av manusforfattere, ville Brando skrive manus selv. Det ble altfor langt. Han ville at filmen skulle være et frontangrep på alle klisjeene som sjangeren skjemmes av. Det endte med at Sam Peckinpah skulle skrive manuset. Men da Kubrick kom inn som regissør, ville han at manuset skulle skrives om. Så også Peckinpah måtte gå. Han tok for øvrig med seg noen av idèene og laget Pat Garret and Billy the Kid. 23 minutter. I Ain’t Hung Yet – Brando var ikke så glad i western, mest fordi han ikke kunne like eller håndtere hester. Han visste at han var mot klisjebruken i western, men han visste ikke helt hva han var for. Men han endte med en film med sammensatte og komplekse karakterer. Han ville ikke tekste den spanske dialogen, han stolte på at publikum ville forstå den overordnete meningen. Enorme nærbilder peker frem mot Sergio Leones senere filmer. Brando åpnet opp westernsjangeren. 24 minutter.

Trailer: Første del av traileren består av stillbilder. Deretter blir det bevegelse i bildene. Bra, og ganske lang trailer. 4 minutter og 44 sekunder.

An essay by film critic Howard Hampton: Et ganske langt essay som konsentrerer seg om to deler. En om Marlon Brandos stil og karriere, og en om filmen One-Eyed Jacks og dens utfordringer og handling. Et essay på det jevne.