Umberto D.

Umberto D. (Criterion nr. 201)(Blu-ray)

Italia – 1952 – Vittorio De Sica (svart-hvitt) – 88 minutter

Det daglige åk

Nivå 1 (uten spoilers)

Det er vanskelige økonomiske tider i etterkrigens Italia, spesielt for pensjonister. Umberto D. står i fare for miste husværet sitt, og alternativet vil være et slags fattighus for Umberto.

Nivå 2 (med spoilers)

Umberto D. er en pensjonist, med bakgrunn fra middelklassen. Men pensjonen hans er under det han trenger, i likhet med mange av Italias pensjonister. Ved filmens begynnelse er vi kastet rett inn i en pensjonistdemonstrasjon, hvor Umberto D. også deltar. Demonstrasjonen blir effektivt brutt opp av politibiler, som ikke trenger å legge så mye kraft i arbeidet. Folkemengden løser seg opp, demonstrasjonen er dårlig organisert med halvhjertede deltagere.

Utsiktene for Umberto D. er dårlige. Han har store problemer med å betale husleien, og ligger såpass på etterskudd at han trues med utkastelse. Han forsøker å betale av 4000 av 15000 lire, men den kvinnelige utleieren er knallhard. Hele summen eller ut! Hun har uansett interesse av at Umberto D. forsvinner. Hun vil pusse opp leilighetene og leie ut dyrere og til et mer eksklusivt klientell. Forholdet mellom Umberto D. og utleieren er på frysepunktet. De snakker aldri sammen, bortsett fra når de skriker til hverandre. Vanlig kommunikasjon foregår gjennom hushjelpen, den unge jenta Maria. Hun er bare en tenåring, men virker allerede eldre hva livserfaring og livsanskuelse gjelder. Hun har nettopp blitt gravid, og har ingen forhåpninger om noe annet enn sparken når utleieren får vite om det. Et nøkkeltema i filmen er mangelen på kommunikasjon, mellom Umberto D. og omtrent alle han er i kontakt med, men også mellom andre mennesker i filmen.

Flike er hunden til Umberto D. De er uadskillelige i dagliglivet, men økonomien gjør at Umberto tyr til kreative metoder for å forsørge Flike. Det vil jo være begrenset hvor mange ganger han kan lure mat til Flike på cafeer, og det får han klar beskjed om. Umberto D. er faktisk ikke en veldig sympatisk gammel mann. Han er hakkete og kjeftete, med en hang til selvmedlidenhet. En slags forkjølelse får han til å ringe etter ambulanse, noe som er helt unødvendig belastning på ambulansetjenesten. Mens han er på sykehuset, forsvinner Flike fra leiligheten. Antageligvis syntes utleieren at det var en fin anledning til å bli kvitt hunden, og lot utgangsdøra stå oppe.

Dette fører til filmens beste og mest hjerteskjærende parti: Umberto D på hvileløs jakt etter Flike gjennom Romas gater. Her får vi se den stygge undersiden av det moderne samfunnet. En dødsfabrikk for hunder som blir funnet, fanget og plassert i en oppsamlingsleir. Her holdes i et par uker, før de gasses i hjel om ingen eier melder seg. Noen ganger ser ikke eieren råd for å ta tilbake hunden, og må la den dø. Umberto D. søker gjennom burene, men finner ingen Flike. På vei ut kommer det inn en ny ladning hunder. De løftes ut av bilen etter halsen med en løkke på en stang, en horribel måte å behandle noen på. Her får Umberto D. øye på Flike. Gjenforeningen blir sterk kost for oss. Vi vet hva som hadde blitt Flikes skjebne hadde ikke Umberto D. vært her akkurat nå…

Etter å ha fått tak i Flike, må Umberto prioritere og skaffe penger til husleien. Gamle venner unngår Umberto D. og hans hentydninger til de vanskelige tidene. De har dårlig tid eller gjør seg dumme. Vi kan virkelig se på ansiktet til den gamle mannen at dette sårer ham. Når hans gamle venner lukker øynene for hans nød, er det ingen som kan hjelpe ham. Dette er De Sicas syn på et moderne Italia, hvor solidaritet og medfølelse er mangelvare. Umberto D. begynner å legge merke til tiggerne på en annen måte enn han har gjort før. Han legger merke til forskjellige metoder. Han leker med tanken. Han forsøker seg med en utstrakt hånd, men nervene svikter før pengeseddelen legges i hånden hans. Håndflaten vris ned. En ny gimmik med Flike sittende med en hatt opp-ned i munnen kunne ha fungert. Men igjen klarer ikke Umberto D. å gjennomføre. «For en rampete hund, han vil alltid leke.»

Så langt går det at Umberto D. vurderer å ta livet sitt. Vi ser en mer og mer desperat mann. Men hva da med Flike? Umberto D. forsøker å sette ham bort på en «kennel», men trekker seg når han får vite at hundene ikke får særlig med mosjon. I en park forsøker han å gi bort Flike. Men forgjeves. Selvmordstankene kommer til ham. Skal han hoppe ut fra 3.etasje ned i brosteinene eller foran et tog med Flike i armene? Det er på håret at Umberto D. ikke kaster seg foran toget, og vi er faktisk usikre helt til toget er forbi. Flike ble så redd da toget kom drønnende mot dem, at han nekter å komme til Umberto D. i parken etterpå. Men til slutt er selvmordstankene lagt på hylla, og det viktigste blir å gjenopprette Flikes tillit. De blir venner til slutt. Penger er det ikke blitt noen råd med, og de vandrer tilbake til den samme trøstesløse situasjonen.

Vittorio De Sica startet sin regissørkarriere med kommersielle filmer, men gikk så over til mer politisk og sosialt engasjerte filmer. Fattigdom og urettferdighet blant vanlige folk er temaer han griper tak i gjennom filmer som Shoeshine og Bicycle Thieves, før han åpner opp tårekanalene i Umberto D. Filmen har blitt beskyldt for å være i overkant manipulerende og sentimental. Jeg ser ikke at denne filmen er noe drastisk annerledes enn de to andre, men kanskje litt svakere. Selv likte han Umberto D. best av alle sine filmer. Kanskje fordi han dedikerte filmen til sin far, som var i samme situasjon som Umberto Dominic Ferrari.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Bicycle Thieves, Shoeshine, Tarvelige, heslige, vemmelige og La Strada.

Øyeblikket: Tiggingen. Umberto D. er en stolt mann, og dette sitter langt inne for ham. Han later som om han ikke tigger når folk vil legge penger i hånden hans. Da vender han på hånden og studerer neglene i stedet. Han minner meg om hovedpersonen i Hamsuns «Sult». Han også er fattig, men later som om han ikke trenger penger om han må erkjenne situasjonen på noen som helst måte. Kommer han over penger sløser han dem bort og spanderer. Ingen skal vite at han har problemer. Scenen er elegant og tankevekkende. Umberto D. har havnet i en trist situasjon.

Lyd og bilde

Bildet presenteres som vanlig i 1.37:1 i filmer fra denne tiden. Det er et godt bilde, men sjelden strålende. Noen scener er ute av fokus, andre blir mørke og utydelige rett før et nytt klipp. Tatt i betraktning alder og budsjett må vi være fornøyd. Lyden er mono, og helt OK. En utgivelse på det jevne.

Ekstramateriale

That’s Life: Vittorio De Sica, a fifty-five-minute documentary about the director’s career, made for Italian television in 2001: Det positive her er oversikten over De Sicas filmer vi får. Glimt fra filmer som The Children are Watching Us gir meg lyst til å ta et gjensyn med den. I løpet av dokumentarens spilletid på 55 minutter, dukker det opp biter av informasjon som er verdt å ta med seg. Det negative her er De Sica selv. For meg fremstår han som en selvopptatt og skrytende mann, og det på en underlig og falsk måte. Han er vert for denne dokumentaren sammen med sin mangeårige samarbeidspartner Cesare Zavattini. De har tydeligvis øvd inn visse replikkvekslinger, og da blir det forferdelig kleint at De Sica skal spille beskjeden når det er han selv som valgt at det skal fortelles om alt han har fått til. Komplett med avvisende håndbevegelser som skal si noe som ‘det var da ingenting’, eller ‘uff, slutt nå’. Like pinlig blir det å høre setninger som «jeg var bare en utrolig sjarmerende og pen ung skuespiller på denne tiden». En fantastisk regissør som har laget noen av de beste italienske filmene gjennom filmhistorien, men bekjentskapet med mennesket kunne jeg ha klart meg uten.

Interview with actress Maria Pia Casilio from 2003: De Sica så Maria tilfeldigvis på gaten som 15-åring og henvendte seg til henne. Hun var totalt uinteressert i en filmrolle, men takket til slutt ja til å komme til Roma for audition. Da kunne hun få sett Colosseum og Peterskirken. I Roma ventet 500 andre jenter, håpefulle til å få rollen. Men De Sica hadde bestemt seg siden han så Maria første gang. Maria hadde hørt at hun måtte være tøff og kreve god lønn. Det førte fram. Casilio kan også nevne at det var store problemer med hovedrolleinnehaver Battisti. Han var veldig glemsk, og glemte stort sett replikkene sine. Det krevde mye arbeid fra De Sicas side. 12 minutter langt intervju.

Trailer: Det vises klipp fra Shoeshine, Bicycle Thieves og Miracle in Milan før traileren konsentrerer seg om Umberto D. Problemstillingen er «en mann og en by». En ikke helt presis formidling av temaene i filmen. Hunden nevnes ikke, selv om den er en sentral del av handlingen. Den er til og med på coveret til denne utgivelsen. 3 minutter, 45 sekunder.

Hefte: A new essay by critic Stuart Klawans and a reprinted recollection by De Sica, a reprinted recollection by actor Carlo Battisti: Fint sammensatt hefte. Vi får tre tekster, fra tre helt forskjellige vinkler på produksjonen. Fra regissøren, fra hovedrolleinnehaveren og fra en filmkritiker. Til sammen gir det oss et godt oversiktsbilde. PS: på Criterions hjemmeside står det at Battistinis tekst kun er med på DVD-utgivelsen, men det stemmer ikke. Den følger også med på Bluray, heldigvis!


Paris, Texas

Paris, Texas (Criterion nr. 501)(Blu-ray)

Tyskland, Frankrike, USA – 1984 – Wim Wenders (farger) – 147 minutter

Et stykke land

Nivå 1 (uten spoilers)

En mann vender tilbake til sivilisasjonen etter å ha vært borte i fire år. Broren drar for å hente ham og ta han med tilbake til sønnen som han har tatt vare på i disse fire årene. Far og sønn må nå bli kjent på nytt, og i bakgrunnen lurer et uavklart forhold til moren som heller ikke har vært til stede i guttens liv.

Nivå 2 (med spoilers)

Først et uhyre enkelt handlingsreferat. Filmens verdi ligger neppe i selve historien, men i de større temaer som filmen inspirerer oss til å reflektere over. Travis blir funnet av en lege i en liten søvnig landsby i Texas. Travis er stum, eller i hvert fall uvillig til å ytre en lyd. Legen finner nok informasjon til å kunne kontakte broren, som kommer helt fra Los Angeles for å hente Travis. Det viser seg at Travis forsvant for fire år siden, og etterlot seg en liten gutt, Hunter. Broren og hans kone tok til seg gutten. Nå blir Travis gjenforent med gutten, og må forsøke å bygge en familie igjen. Men han innser fort at dette ikke vil gå. Travis er fremdeles ikke egnet til å leve et A4-liv med Hunter. Han er altfor mye på siden av det moderne amerikanske samfunnet.

Før Travis forsvinner ut av Hunters liv igjen, vil han finne sin kone og Hunters mor. Hun har også forsvunnet ut av Hunters liv, men hun har satt inn penger hver måned til Hunter i alle disse årene. Svigerinnen har funnet ut hvilken bank det skjer i, og tipser Travis om en bank i Houston. Dit drar Travis og Hunter på den faste innskuddsdatoen, og greier å finne Jane. Hun arbeider i en slags bordell, eller peepshowkiosk. Etter en lang og rørende samtale som kunde og stripper, overlater Travis Hunter til henne. Så forsvinner han ut av deres liv igjen.

Så langt historien. Hvorfor snakker ikke Travis? Harry Dean Stanton forteller en historie i ekstramaterialet som kan gi oss en pekepinn. Han forteller om indianere som møtes, og ikke sier et ord. De kan være sammen i 20 minutter uten en lyd, eller kun en av dem prater. Så går de hver til sitt. Det er også en måte å være sammen på.

De underliggende temaene i filmen handler om frihet, det moderne Amerika og følelsen av at alt er ferdig utforsket. Her tangerer Paris, Texas temaer som diskuteres i filmer som Two-lane Blacktop og The Searchers. Finnes Vesten lenger, det uutforskede, grensen mot det ukjente? Dette knyttes i alle disse filmene til Veien, friheten ved å være på reisefot, på vei til noe ukjent, som kanskje ikke er ukjent lenger. Disse stikkordene legger grunnlaget for vår refleksjon over filmens mening. Innenfor en slik ramme kan vi fritt tolke det moderne mennesket lodd opp mot personlig frihet, konformitet, normer og individets søken etter mening i tilværelsen. Dette ligger dypt i den amerikanske folkesjelen, og kan også knyttes til den amerikanske drømmen, retten til å bære våpen og forsvare seg selv og at man selv er ansvarlig for sitt eget liv.

Amerikanere er glad i denne typen filmer, allikevel fikk Paris, Texas en fiendtlig mottagelse. Det henger sammen med at amerikanere elsker å se filmer om den amerikanske levemåten, men de skal lages av en amerikaner. At en utlending betrakter USA skal de ha seg frabedt, ifølge Wenders. Ellers i verden fikk filmen meget gode kritikker. I Europa er vi vant med andres blikk på oss selv, siden alle land har grenser til flere land, og grensene ikke er så absolutte kulturelt sett. USA grenser til svært få land.

Essensen i fortellingen om de to brødrene er at en av dem er frakoblet verden, og lider av amnesia. Den andre er veldig tilstede og komfortabel i verden. Trusselen mot det normale livet kommer ikke utenfra, men innenfra Travis. Her er likheten med Ethan i John Waynes portrett i The Searchers. Paris, Texas starter som en beskrivelse av forholdet mellom to brødre, og ender som en beskrivelse av forholdet mellom kvinner og menn. Slutten forteller oss at dette er noe Travis må klare på egenhånd. Dette er ikke en historie om en familie, men om mennesker som drømmer om èn.

Mannen som spiller legen er Bernhard Wicki, regissøren bak The Bridge, den herlige tyske antikrigsfilmen. I Paris, Texas er han en underholdende og karikert figur. Harry Dean Stanton ble rasende da han forsto at Hunter, Travis og Jane ikke skulle ende opp som en lykkelig familie. Mange år senere er Stanton fremdeles usikker på hva han mener om slutten.

Claire Denis jobbet på denne filmen, og var ifølge produksjonsassistent Allison Anders en samlende kraft som var uvurderlig. Hun hadde en enestående evne til å holde ting gående. Senere skulle hun bli en strålende regissør på egen hånd, og etter min mening overgå Wenders. Hun giftet seg ekstremt tidlig, helt kledd i svart. Det er nok et eksempel på hennes særegenhet, mener Anders.

Sam Shepard skrev første halvdel av manuset. Halvveis i filmen måtte han jobbe på en annen film, og arbeidsmetoden med at han skrev dag for dag falt sammen. Wenders måtte selv skrive. Det virket umulig, men Shepard lovte at hvis Wenders fikk karakterene til peepshow-kiosken, skulle han skrive den store scenen der. Den ble lest opp over telefonen, og ble meget vellykket. Fortellingen tok en mørkere retning etter ca èn time inn i filmen. Shepard hadde presset Wenders til å holde seg til en rett historielinje, noe som var uvant for Wenders. Men han klarte det.

Tittelen på filmen er navnet på et lite sted i Texas, hvor Travis har kjøpt et lite stykke land. Det symboliserer frihet, som i amerikansk ånd ofte knyttes til eiendom. Ingenting er noe verdt bortsett fra land. Dette er stedet han og Jane skulle ha sammen, hans tilknytning til sivilisasjonen. Eier du land, har du noe og er verdt noe. Dette er Travis sitt berøringspunkt med et samfunn han er fremmedgjort fra. Legg merke til fargevalget i filmen. Se hvordan Amerikas farger, rødt, hvitt og blått dominerer i scener som involverer den lykkelige familien. Hus, klær, sko osv. Travis er ofte knyttet til lysegrønt, natur eller sykehusfarge. Hans frakobling fra sivilisasjonen.

Vi får vite i løpet av den lange samtalen mellom han og Jane i peepshow-boksen, at Travis har slitt med sjalusi og mindreverdighetskompleks. Til slutt gikk det ikke lenger. Når bruddet var et faktum, ble han traumatisert i så stor grad at han mistet evnen til å snakke. Han vandret rundt i fire år, noe som igjen kan knyttes til jord, natur og basiske elementer i et liv. Første gang vi ser Travis i filmen, vandrer han i et ørkenlandskap. Den signalrøde capsen er omtrent det eneste som knytter han til sivilisasjonen. Ellers går han omtrent i ett med ørkensanden.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: The Searchers, Two-lane Blacktop, The Vanishing Point, Kings of the Road og Easy Rider.

Øyeblikket: Travis har store problemer med å knytte bånd med Hunter. Gutten er flau over en far som kommer gående for å hente ham etter skolen. Ingen går i Los Angeles. Det skal kjøres. Men en dag nærmer Travis seg gutten på en spennende måte. Han har nesten kledd seg ut som en rik mann, og lar Hunter styre tempoet. Selv går han på motsatt fortau og gjør ablegøyer. Slik ender de med å slå følge hjem fra skolen, på hver sin side av veien. Dette er på en måte så nære hverandre de kan komme, og det innser Travis. Han forstår at han ikke kan bli en større del av Hunters liv, og vil bare føre mor og sønn sammen før han igjen drar av sted.

Lyd og bilde

Bildeformatet er 1.78:1. Det er et nydelig bilde, og spesielt vil jeg trekke frem fargene og deres gjengivelse. Her er mye rødt og grønt, kraftige farger som står ut i bildene. Detaljnivået er bra, dybden er fin og det gjør jo ingenting at det er mye fine naturmotiver i filmen, av type ørken. Lyden er også meget god. DTS-HD Master Audio gir et fyldig lydbilde, med diverse aktivitet i bakhøytalerne. En meget fin audiovisuell opplevelse dette altså.

Ekstramateriale

Audio commentary featuring Wenders: Svakt kommentatorspor. Det blir for lite av ideer rundt historien og tolkning, og for mye rundt produksjon eller trivialiteter.

Video interview with Wenders by German journalist Roger Willemsen: Dette var Harry Dean Stantons hovedrolle etter hundrevis av biroller. Han gikk fullt og helt opp i det. Dette intervjuet på 29 minutter gir oss mer av verdi enn kommentorsporet til regissøren.

Excerpts from a 1990 documentary on Wenders, featuring interviews with Wenders, cinematographer Robby Müller, composer Ry Cooder, actors Harry Dean Stanton, Dennis Hopper, Peter Falk, and Hanns Zischler, novelist Patricia Highsmith, and director Samuel Fuller: Disse skuespillerne har alle spilt i filmer laget av Wim Wenders. En grei dokumentar om Wenders tidligere filmer som førte til Paris, Texas, derved dokumentarnavnet The Road to Paris. 42 minutter.

New video interviews with filmmakers Allison Anders and Claire Denis: Anders skrev produksjonsdagbok under innspillingen av Paris, Texas. En morsom og litt eksentrisk dame, som berømmer Wenders sin måte å fremstille kvinner på film. Et pussig poeng: Barn blir overlatt til andre både i Alice in the Cities og Paris, Texas. Intervjuet varer i 25 minutter. Claire Denis er regissøren blant annet bak Beau Travail og 35 Shots of Rum. Hun forteller blant annet episoden hvor fagforeningen tok kamerabilen, og Wenders måtte vinne den tilbake i poker. 20 minutter.

“Wim Wenders Hollywood April ’84,” a segment from the French television program Cinéma: I denne tolv minutter lange dokumentaren får vi se Wenders og Ry Cooder jobbe med musikken. Wenders forteller at filmen Alice in the Cities vokste ut av sangen Memphis, Tennessee av Chuck Berry.

Deleted scenes and Super 8 home movies: De slettede scenene ble funnet i ettertid, og er for så vidt ok. Men jeg forstår at de ikke nådde opp. Noen er diskuterbare, som scenen hvor Travis forklarer Hunter om kassetten han spiller inn til ham. Det gir mer tyngde i sekvensen, men jeg kan se at den ikke nødvendigvis må være med. 24 minutter med slettede scener. Det finnes også syv minutter med Super 8 materiale, som fungerer som bakgrunn for feriehistorien.

Gallery of Wenders’s location-scouting photos: Nydelige og spesielle bilder, gjerne med sterke farger og kontraster. Neonlys om natten er utbredt.

Behind-the-scenes photos by Robin Holland: Dette var stort sett mer pregløse varianter av Wenders sine.

Theatrical trailer: Ok trailer på litt over to minutter. Litt glorete og rotete, med fokus på at den vant gullpalmen i Cannes.

A booklet featuring a new essay by film critic Nick Roddick, interviews with Stanton, writer Sam Shepard, and actors Nastassja Kinski and Dean Stockwell, and excerpts from Wenders’s book of photos Written in the West: Ikke et veldig bra hefte. Intervjuene er på grensen til uinteressante. Noe å ta med seg her og der, men skuffende med tanke på tykkelsen på heftet.


Barry Lyndon

Barry Lyndon (Criterion nr. 897)(Blu-ray)

USA, Storbritannia – 1975 – Stanley Kubrick (farger) – 185 minutter

Et liv på tre timer

Nivå 1 (uten spoilers)

Irland på 1700-tallet. En ung mann starter sin dramatiske reise gjennom et Europa i krig, for deretter å oppleve både nederlag og seire gjennom livet. Barry Lyndon er kanskje Kubricks beste film.

Nivå 2 (med spoilers)

Det er to typer skuespillere i Kubricks filmer. Den flate, utrykkløse i den ene enden og den ekstremt animerte i den andre enden av spekteret. Ingen av dem vekker følelser hos oss, og det i seg selv er anti-Hollywood. Den flate skuespillstilen er inspirert av Bresson, som kalte sine skuespillere for modeller, fordi de bare skulle illustrere en type menneske og fremsi replikkene som var det viktige. Manipulasjon av følelser skulle ikke forekomme gjennom skuespill. Beslektet med det er mangelen på en sympatisk hovedperson, en karakter publikum kan identifisere seg med eller heie på. Selv har jeg aldri forstått hvorfor det skulle være viktig. Man kan godt bli fortalt en historie uten at man på død og liv skal plassere sympatien et sted.

Barry Lyndon er basert på romanen av William Thackeray ved samme navn. Det var en tykk bok, og visse kutt måtte gjøres. En måte å sammenfatte lange tidslinjer på, var å bruke en fortellerstemme. De vurderte å bruke tittelkort, men det ble for lite effektivt. Denne typen fortellerstemme kan summere opp en gitt tidsperiode, med en ironisk humor som aldri blir påtrengende. Den kan også gi oss varsler om hva som skal komme.

Historien dreier seg rundt en irsk ung mann med et hett temperament og ubøyelig stolthet. Dette fører ham inn i vanskelige situasjoner som kulminerer med en duell med engelsk offiser. Etter duellen må han forlate Irland og ender som soldat i syvårskrigen på kontinentet. Han deserterer og blir avslørt på sin ferd av en prøysisk offiser. Allikevel gjenvinner han offiserens tillit og tjenestegjør for ham. Etter krigen livnærer han seg svindler i kortspill. Sammen med en greve rundlurer de gjester som er svake for pengespill. Slik møter han Lady Lyndon, gift med Sir Charles Lyndon. Barry legger seg straks etter henne, og bryr seg ikke om at Sir Charles fremstår som hanrei. Han blir også konfrontert kraftig under et selskap, men det tar ikke så lang tid før Sir Charles dør. Veien til makt og formue ligger åpen for Barry, og han tar navnet Lyndon.

Med på kjøpet får han en stesønn, Lord Bullingdon. Antipatien gutten føler mot Barry er kvelende fra første blikk. Det blir verre da Barry får sin egen sønn. Det kan sies at det eneste sympatiske trekket ved Barry er hans kjærlighet til sin sønn. Han forguder ham. En uheldig episode skal for alltid ødelegge forholdet mellom Barry og hans stesønn. Lord Bullingdon og Barrys sønn sitter og gjør lekser. Lord Bullingdon, som nå er kanskje 16 år gammel, blir forstyrret kontinuerlig av gutten på rundt 8 år. Han er rampete, og trosser advarslene han får. Til slutt er det nok, og Lord Bullingdon gir gutten ris. Akkurat da kommer Barry inn, og gir Lord Bullingdon en avstraffelse med beltet. Dette gjør dem til fiender for livet. Dette er foranledningen til at Lord Bullingdon framprovoserer en offentlig ydmykelse og konfrontasjon under en musikkseanse på godset, hvor de fleste prominente personer er til stede. Etter at Lord Bullingdon har avbrutt musikken og offentlig håner sin stefar, blir han overfalt av Barry. Et voldsomt raseri og en overdreven voldsutøvelse, gjør at Barry fra nå av er persona non grata i de ypperste kretsene. Det sosiale livet dør ut, ingen gjester kommer når de blir invitert og ingen inviterer dem. Kreditt opphører og gjeld kreves inn nådeløst. Barry har et voldsomt pengeforbruk, som nå er forbi.

Barry har etter at han ble gift, behandlet sin kone elendig. Han tar åpenlyst elskerinner, og etter hvert flytter hans mor inn på godset. Hun tar over økonomien, og Lady Lyndon blir umyndiggjort på grunn av depresjon. Ekteparet har også mistet sin felles sønn i en tragisk rideulykke. Lord Bullingdon har flyttet ut etter deres siste konfrontasjon, men nå kommer han tilbake. En forfyllet Barry blir utfordret til duell. Duellen er beskrevet under ‘Øyeblikket’. Den ender med at Barry blir skutt i benet, og det må amputeres. I denne duellen viser Barry edelt sinnelag, og kaster bort sitt skudd da Lord Bullingdon ved et uhell avfyrer sitt skudd i gulvet. De har nå muligheten til å avslutte duellen, to skudd er avfyrt og æren kan sies å være gjenopprettet. Lord Bullingdon har kastet opp grunnet nerver og dødsfrykt, men svikefullt velger han å fortsette duellen. Hans skudd sender Barry skrikende i bakken med et fullstendig ødelagt ben.

Fattig og invalid, må Barry tilbringe sine siste år i kummerlige kår. Sirkelen sluttes ved at han returnerer til Irland, og bor hos sin mor slik han startet. Det finnes paralleller til Napoleon, ved at Barry kommer fra en fattig øy, på en måte legger kontinentet under seg, og returnerer syk og fattig til en øy. En slags fattigmanns Napoleonhistorie, altså.

Barry Lyndon er en helt fantastisk opplevelse. Den er av mange holdt frem som en av de vakreste filmene som er laget visuelt sett. Om denne filmen sies det ofte at hvert bilde kunne vært tatt ut og hengt på veggen. Dette var en film jeg hadde lyst til å se om igjen straks den var ferdig. Med sine tre timer er den en mektig opplevelse, men den er så elegant fortalt at tiden løper av gårde. Fortellerstemmen er effektiv og morsom i akkurat passe dose. Det visuelle kan nytes mens den fascinerende historien om en opportunist utfolder seg. Alt er så gjennomført i filmen, at man føler seg tilstede i perioden Barry lever i.

Kubrick hadde et stort antall bøker med malerier fra perioder som viste ham hvordan rom, hus og klær så ut. Han ville kopiere dette til Barry Lyndon for å få filmens uttrykk autentisk. Produksjonsdesigner Ken Adam hadde mange faglige diskusjoner med Kubrick om dette, for han visste at maleriene var resultatet av at kunstnerne uttrykte seg selv, og at det ikke alltid var slik samtiden så ut. Ken Adam fikk et nervesammenbrudd under innspillingen, og Kubrick viste sin respekt ved å bruke alt det Adam hadde foreslått i den ferdige filmen. Det var på sin plass, siden det var hans vedvarende press som drev Adam til sammenbruddet. Slik Kubrick nesten hadde gjort på Dr.Strangelove. Etter den filmen sverget Adam på aldri å jobbe med Kubrick igjen, og han måtte virkelig overtales for å bli med på Barry Lyndon.

Et gjennomgående grep i filmen er den langsomme zoomingen ut. Gradvis får vi et større overblikk, og ser konteksten karakterene er i. Jeg må si jeg liker denne noe uvanlige metoden fra Kubrick. Det er som om han hele tiden minner oss på å beholde det store bildet i tankene. Filmskaperne måtte hele tiden huske tidsepokene i designutviklingen og den visuelle opplevelsen. Vi går fra et fattig Irland til syvårskrigen, så barokkens Europa og deretter til engelske landsteder.

Barry Lyndon ble aldri klippet kortere, slik Kubrick gjorde med både 2001: A Space Odyssey og The Shining. En utrolig flott og malerisk scene, en døddrukken Barry som sitter med sine svirebrødre i et elegant rom, er nettopp stjålet fra et maleri. Det er Hogarths Marriage A-la-Mode 2- The tête à tête (1743). I denne scenen utfordrer Lord Bullingdon Barry til duell. Kubrick viser oss ikke hvordan underklassen lever, kun overklassen. Volden han viser foregår utelukkende i militæret og overklassen. Han hadde alltid en sympati for den svakeste parten.

Hvorfor eldes filmen Barry Lyndon med stil og hvorfor oppleves den som tidløs? De nitidige bildekomposisjonene kan være svaret.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: The Duellists, Amadeus, Napoleon (1927), Rob Roy og The Taking of Power by Louis XIV.

Øyeblikket: En lang scene, hvor genialiteten ligger i nettopp lengden. Langsomheten bidrar til følelsen av alvor, av liv eller død. Vi rekker å reflektere over vanviddet i en slik situasjon, og sette oss selv i aktørenes plass. Jeg snakker om duellscenen mellom Barry Lyndon og Lord Bullingdon. I tillegg til nerve, inneholder scenen nobelhet, svik og tragedie, om enn ikke fra de kanter vi hadde forventet det. Scenen er antitesen til samtidsfilmer, hvor tempo er viktig.

Lyd og bilde

Hva skal man si? Vi starter med det tekniske. Bildeformatet er 1.66:1. Filmen er tre timer lang, og Criterion bruker en 50 GB bluray til filmen, og en annen bluraydisk til ekstramaterialet. Resultatet er et bilde akkurat slik Kubrick måtte ha ønsket det. Barry Lyndon er en spesielt vakker film. På grunn av Kubrick uortodokse valg angående stearinlys og spesiallinser, vil det være noen innendørsscener som ikke er så skarpe. Men filmen ser 100% ut slik den var ment. Lyden, et 5.1 surround DTS-HD Master Audio spor, er også topp klasse. Denne utgivelsen er referansekvalitet!

Ekstramateriale

New documentary featuring cast and crew interviews as well as audio excerpts from a 1976 interview with director Stanley Kubrick: Kjempefin dokumentar på 38 minutter. Barry Lyndon er som sagt basert på en roman av Thackeray. Hvordan får man overført historien til lerretet på en mest mulig tro måte? Her diskuteres filmtekniske grep, lyssettingen som skal behandles grundigere i en egen dokumentar og kostymene som også får en egen ekstra gjennomgang.

New program about the film’s groundbreaking visuals, featuring focus puller Douglas Milsome and gaffer Lou Bogue as well as excerpts from a 1980 interview with cinematographer John Alcott: I disse korte dokumentarene på henholdsvis 15, 10 og 5 minutter, fortelles det om de spesielle linsene de fikk fra NASA, som ikke var ment for film. De var ment for ytre rom. Det snakkes også en del om bruken av zoom. At kun stearinlys skulle brukes som lyskilde i visse scener, skapte store utfordringer for kontinuiteten i scenen. Stearinlysene måtte byttes ut hele tiden, for hver tagning, og dem er det som kjent mange av i en Kubrickfilm. Kasse på kasse med stearinlys sto under bordet i scenen.

New program featuring historian Christopher Frayling on Academy Award–winning production designer Ken Adam: En kort dokumentar på 13 minutter med Ken Adam, som var production designer på denne filmen og Dr.Strangelove. Han lagde store og imponerende set-pieces, som The War Room i Dr.Strangelove. Barry Lyndon ble i sin helhet filmet på lokasjon. 9 landsted ble brukt for innendørsscenene for Lady Lyndons hus.

New interview with editor Tony Lawson: Kubrick var veldig interessert i detaljer og elsket å gjøre nye ting. Han var involvert i alle felt i filmskapingen. 14 minutter.

French television interview from 1976 with Ulla-Britt Söderlund, who codesigned the film’s Oscar-winning costumes: Söderlund lagde kostymene til The Emigrants og The New Land av Jan Troell. Kubrick kontaktet henne og ville ha den type tekstur og utseende på kostymene. De så godt brukt ut og autentiske. Hemmeligheten er vask og faktisk bruk av kostymene. I Barry Lyndon ble det også brukt ekte uniformer fra perioden, lånt ut fra museum. Ryan O’Neal brukte 38 kostymer i filmen.

New interview with critic Michel Ciment: Kubrick laget ikke gode filmer med en gang. Nøkkelen til å forstå filmene hans er konflikten mellom lidenskap og fornuft. 1700-tallet er Kubricks århundre, med opplysningstiden, fornuftens århundre. 17 minutter.

New interview with actor Leon Vitali about the 5.1 surround soundtrack, which he cosupervised: Kubrick behandlet lyden som han behandlet bildet, med en perfeksjonistisk holdning. Den tids kinoer satte lyd nederst på prioriteringslisten. Noen ganger hadde kinoene bare èn kanal. Mono kan noen ganger høres litt sammenpresset ut, mens 5.1 åpner lyden opp. Hver komponent høres bedre. Fin dokumentar på 10 minutter, Balancing Every Sound.

New piece analyzing the fine-art-inspired aesthetics of the film with curator Adam Eaker: I denne 15 minutter lange dokumentaren, Cinematic Canvas, får vi en interessant innføring i hvilke malere som inspirerte Kubrick i filmen. Noen scener er rett og slett gjengivelser av motivet fra et maleri. Spesielt ble malere som Gainsborough, Reynolds og Hogarth brukt som inspirasjon.

Trailers: To trailere, den andre en kortere versjon av den første. Den lange er en god trailer, hvor det leses opp gode kritikker. Det hevdes at filmen er en klassiker allerede, og den vakreste filmen du noen gang vil se. Trailer nummer to har en kontinuerlig fortellerstemme, naturlig nok pga lengden.

An essay by critic Geoffrey O’Brien and two pieces about the look of the film from the March 1976 issue of American Cinematographer: Et tykt hefte denne gangen, med et innhold som absolutt anbefales. Godt å stykke opp ekstramaterialet med tekst på papir også. O’Brien skriver et meget godt essay, i en standard stil for slike essay. I de to neste tekstene får vi en meget grundig gjennomgang om kameraer, linser og lyssetting.


Twin Peaks – Fire Walk With Me

Twin Peaks – Fire Walk With Me (Criterion nr. 898)(Blu-ray)

USA – 1992 – David Lynch (farger) – 135 minutter

Laura Palmers siste dager

Nivå 1 (uten spoilers)

Alle som har sett Twin Peaks vet at serien handler om oppklaringen av drapet på jenta som ble funnet innpakket i plast, Laura Palmer. I Twin Peaks – Fire Walk With Me følger vi Laura de siste dagene i hennes liv.

Nivå 2 (med spoilers)

Twin Peaks sesong 1 hadde eventyrlig suksess og innflytelse på tv-serieverden. Sesong 2 var en stor nedtur, av flere grunner. Blant annet at Lynch trakk seg ut for å lage Wild at Heart. Da Lynch lanserte Twin Peaks – Fire Walk With Me, hadde buzzen rundt serien lagt seg og den generelle holdningen var at dette var noe Lynch hadde laget for å cashe inn på tv-serien. Selv sier han at hans motiv lå i å finne ut mer om karakterene fra serien, han var ikke ferdig med dem. Filmen ble en flopp og fikk et veldig dårlig rykte som venstrehåndsarbeid. Det stemmer ikke.

Twin Peaks – Fire Walk With Me er en av Lynch sine beste filmer. Den er forferdelig mørk, den mørkeste av alle hans filmer. Det er en film som går inn i incest og narkotikamisbruk på en kraftfull måte, og det hjalp neppe på populariteten til filmen. Allerede i tematikken har man ekskludert mange potensielle publikummere.

Som en støttefilm til tv-serien er Twin Peaks – Fire Walk With Me uvurderlig. Den tilfører en slik dybde og uhygge i det Laura Palmer gikk gjennom, at man ikke kan annet enn å føle med jenta. Det er ikke slik man skal ha det på videregående skole. Her er det mange tegn som burde ha blitt plukket opp fra de rundt henne som bryr seg om henne. Laura har hatt behov for å ty til narkotika, og muligens er det derfor hun er sammen med Bobby. Han kan skaffe henne stoff. Samtidig har hun gått flere skritt videre på egen hånd, og involvert seg med voksne kriminelle. Hun selger sex og deltar på orgielignende fester hvor alkohol og narkotika flommer. Hun har sine egne sterke demoner å håndtere, og venninner som Donna tilhører en mye mer uskyldig sfære som Laura har forlatt for godt. I et svakt øyeblikk lar hun Donna bli med, men jager henne hjem midtveis i kvelden. Donna skal ikke havne i det helvetet hun selv er.

Kort sagt er hovedtematikken i filmen incest. På soverommet til Laura dukker Bob opp. Han er monsteret over alle monster. Med langt hår, en ondt og forvridd smil, står han plutselig ved fotenden av senga og krabber opp i senga. Disse glimtene av Bob blir hyppigere utover i filmen. En formiddag er Laura hjemme alene i huset og møter på Bob. Hun rømmer ut av huset og gjemmer seg i hekken på framsiden av huset. Straks etter kommer faren hennes, Leland Palmer, ut av huset. Nå går det opp for Laura at det er faren som er Bob. Senere ser vi en scene hvor Laura sitter sammen med faren ved frokostbordet, og hun virker helt traumatisert. Han forsøker å snakke med henne og servere henne mat, men hun ser bare på ham med vantro og frykt. Dette er en jente morgenen etter at hennes egen far har forgrepet seg på henne.

Lynch har gjennom Bob skapt en figur som symboliserer det onde, det i oss som utfører de fæle handlingene. Leland Palmer blir til Bob når han gir etter for begjæret etter datteren. I tv-serien var denne delen av personligheten hans en isolert del av personligheten hans, kapslet inn i noe mystisk han ikke hadde kontakt med til vanlig. I filmen ser det ut som at Bob er noe Leland må undertrykke og slåss med i dagliglivet, som en metafor for alles mørke krefter. Da Laura forstår at det er faren som er Bob, dyttes hun enda lenger inn i håpløshetens mørke. Mer stoff, mer sex, mindre håp om komme levende gjennom dette. Det er viktig ikke å tolke alt bokstavlig eller bruke for streng logikk i en film laget av Lynch. Selvfølgelig har Laura sett at det er faren som har misbrukt henne før, men jeg tror Lynch forsøker å si noe om traumer og fornekting når han lar Laura ”forstå” det når faren kommer ut fra et hus hvor bare Bob var.

Hele Twin Peaks-universet slår ut i full blomst i denne filmen. Mystikken, det uforklarlige, de eksentriske menneskene, det nihilistiske og skumle. Alt innpakket i en særegen estetikk. Scenene som foregår på hytter og på baren inne i skogen er urovekkende og røffe. Det går fra vondt til verre, fra hytte til jernbanevogn i en enda hardere tone. Det er der Leland dreper sin egen datter, og pakker henne i plast. Det hviler en illevarslende stemning gjennom hele Twin Peaks – Fire Walk With Me, og da vi endelig får se Lauras endelikt er det nesten like greit. Aldri har et drap vært så varslet.

Filmen har en egen evne til å overraske meg hver gang jeg ser den. Jeg klarer aldri å huske at Kiefer Suntherland har en stor rolle, at Harry Dean Staunton er med, at David Bowie dukker opp og at Chris Isaak faktisk er ganske bra her. Måten de fikk til den særegne talemåten som spesielt den kortvokste snakker, var å lese inn ordene baklengs og så spille dem av baklengs. Da ble det langsomt og bra.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Twin Peaks, Blue Velvet, Mulholland Drive, Inland Empire, Lost Highway, Wild at Heart.

Øyeblikket: Første gang vi får samlet erketypiske Lynchelementer. Rød fløyel, en kortvokst mann som snakker merkelig og svart/hvitt gulv. Da vet vi at vi er i Lynchland og trygge hender.

Lyd og bilde

Ypperste kvalitet. Ikke bare filmen selv, men også ekstramaterialet med The Missing Pieces. Formatet er 1.85:1, og all rød fløyel står frem i all sin prakt. Det er en generell herlig fargegjengivelse i filmen, og skarpheten er topp klasse. Detaljer gjengis på en veldig fin måte, og da særlig i typiske Lynchnærbilder. Lyden kommer i to spor. Et 7.1 DTS HD Master Audio spor jeg ikke hadde utstyr til å spille av, og et nydelig 2.0 Surround DTS HD Master Audio som virkelig fylte rommet med lekre lyder. Hele utgivelsen er referansekvalitet.

Ekstramateriale

The Missing Pieces, ninety minutes of deleted and alternate takes from the film, assembled by Lynch: Dette var juvelen i ekstramaterialet! Hvem skulle trodd det? Vanligvis klager jeg over slettede scener, eller utvidede scener, som ikke tilfører noe til filmopplevelsen. Men selvfølgelig er det annerledes med David Lynch. Her får vi en strengt redigert, nyrestaurert halvannen time med spennende ekstrascener som godt kunne ha vært med i filmen. Vi får se en del mer av David Bowie, vi får se familien Palmer øve på norsk og en fantastisk scene hvor Jack Nance forklarer hvorfor en to-tom-fire bjelke ikke er så tykk lenger. Anbefales sterkt.

Interview from 2014 by Lynch with actors Sheryl Lee, Ray Wise, and Grace Zabriskie:  Dette var et spesielt innslag. Lynch sitter i 2017 sammen med skuespillerne som utgjorde Palmer-familien, og snakker om opplevelsene de hadde under innspillingen av serien. Et varmt og fint møte. 28 minutter.

New interviews with Lee and composer Angelo Badalamenti: Sheryl Lee føler at alt er ett, sesongene og Twin Peaks – Fire Walk With Me. Det var den mest krevende rollen hennes. Altoppslukende. Fint intervju på 22 minutter. Badalamenti er en herlig og livlig fyr som elsker å fortelle historier. Her forteller han om da Paul McCartney skulle spille på dronningens bursdag i Buckingham Palace. Da han skulle begynne, gikk hun. Hun beklaget sterkt, men hun måtte gå. Twin Peaks begynte om ett minutt. 20 minutter langt videoessay.

Trailers: US theatrical trailer – 1.48: Stor vekt på Leland Palmer (røper for mye). International trailer – 1.43: Mye mer syrete trailer. Veldig bra! Missing Pieces – 2.06: En egen trailer til filmen med slettede scener. Fantastisk!

Excerpts from an interview with Lynch from Lynch on Lynch, a 1997 book edited by filmmaker and writer Chris Rodley: Lynch gir litt mer av seg selv enn han pleier idet han røper at forholdet mellom innside og utside er det alle hans filmer handler om. Og livet selv. Han knytter det til scenen i Twin Peaks hvor Leland Palmer innser at han har drept sin datter. Det regner inne i cellen hans. Antagelig floppet filmen fordi den handlet om det mørke og incest. Herlig langt intervju fra en bok i en fin bokserie om regissører, Lynch on Lynch.


All That Jazz

All That Jazz (Criterion nr. 724)(Blu-ray)

USA – 1979 – Bob Fosse (farger) – 123 minutter

Imot kunsten

Nivå 1 (uten spoilers)

Film om Broadwayregissør som lever for hardt. Joe Gideon røyker og drikker for mye, arbeider for mye og roter til kjærlighetslivet sitt. Han begynner å kjenne tegn på et kommende hjerteattakk.

Nivå 2 (med spoilers)

Bob Fosse er den store filmregissøren innen filmer fra dansemiljøet. I All That Jazz har han egentlig laget en film om seg selv. Joe Gideon har de samme lastene som Bob Fosse hadde i virkeligheten, og som til slutt drepte ham på en benk i Washington D.C. For mye sigaretter, alkhol, piller, arbeid og kvinner.

Joe Gideon er Broadways beste koreograf. Han jobber hele tiden, og alltid med en sigarett i munnviken. En gjentagende scene er morgenritualet hans. Piller poppes, han tar øyedråper og dusjer, noen ganger med sigaretten på plass. Dette er morsomt til å begynne med, men denne sekvensen gjøres mer og mer grotesk, med lavere kameravinkel og kortere avstand. Bare repetisjonen av pilleinntaket gjør at scenen mister det komiske.

Joe er ingen god far. Jobben kommer alltid først, og vi ser at brutte avtaler med datteren er vanlig. Han er heller ingen god ektemann. I en fantastisk scene får vi høre historien om deres ekteskap. Hans ekskone øver på en dans da Joe kommer inn. De diskuterer en rolle, og så nøstes deres samliv elegant opp. Joe har alltid vært utro. Han forsøker å bagatellisere det gjennom ikke å forstå hvorfor hun er så opptatt av akkurat det. Det finnes da andre dyder enn det å være trofast? Hun kan navnet på elskerinner han har hatt som han ikke selv husker navnet på. Forslag som Honey, Sweethart og Baby er ikke særlig overbevisende.

Som med alle utro menn, tåler de dårlig å bli utsatt for samme behandling. Kjæresten hans avtaler et stevnemøte med en annen mann, på hans telefon, liggende i hans seng. Det liker Gideon dårlig, og konfronterer henne med det. Det blir merkelig for oss publikum, men Gideon tenker ikke over at han nettopp har vært utro selv. Narsissismen er høy.

All That Jazz hopper i tid og mellom steder. Allikevel spiller det ikke så stor rolle om vi til enhver tid nøyaktig vet hvor vi er i Gideons liv. Vi føler mer enn vi tenker i All That Jazz. Noen ganger putter Fosse inn komedie på slapsticknivå, som i scenen hvor en lege lytter på lungene til Gideon. Legen hoster og røyker så mye at det er utenkelig at han skulle kunne høre hvordan Gideons lunger har det. Han burde helle sjekke seg selv.

Det uunngåelige hjerteattakket lurer bak neste hjørne gjennom hele filmen. Frampekene er mange. Vi ser Gideon flere ganger stramme venstre knyttneve, noe som er et tegn på et kommende hjerteattakk. Han har tilløp til angstanfall under øvinger. Da oppfattes lyder annerledes enn før, og i scenen hvor skuespillerne leser, hører vi bare klirring og flytting av stoler, ingen latter eller samtale. Vi lever gjennom Gideon og hans sanser.

Etter hvert som filmen skrider frem, kan vi se hvilke temaer filmen er interessert i å ta opp. Noen nøkkelord: prestisje, angst, aksept, forventninger og utroskap.

Parallelt med historien får vi se en standup-opptreden som handler om en mann som skal dø. Selvfølgelig speiler denne opptreden Gideons sykdomshistorie. Alle mennesker som skal dø av en sykdom, og har tid til å reflektere, går gjennom fem faser. Anger, denial, bargaining, depression og acceptance. Gideon følger disse fasene han også, og vi kan kjenne det igjen i samtalene han har med Dødsengelen. Døden spilles for øvrig av Jessica Lange.

Den mest berømte scenen i All That Jazz er antagelig ”Airotica”. Etter en standard visning av et musikalnummer for produsentene, dempes lyset, klær tas av, og kun spotter lyser opp danserne. Nå følger en meget erotisk og sexy dans, som portretterer et heterofilt par, et lesbisk par og et homsepar. Som den ene produsenten hvisker til den andre: ”der forsvant familiepublikummet vårt”.

Etter en stund fikk staben vite at produsenten ville klippe ut alt materiale med Dødsengelen. Bob Fose måtte jobbe hardt for å beholde det, og samtidig berolige Jessica Lang. Han møtte en nonne på gaten i New York som gjenkjente ham, og sa hun syntes det var en interessant film teologisk. Hun hadde aldri tenkt på Døden som en vakker kvinne, men hvorfor ikke?

Produsenten forlangte også hjerteoperasjonen klippet fra filmen, for det er en ekte operasjon. De fikk tillatelse til å montere et kamera rett over operasjonsbordet. Fosse sa ja til pålegget, så satte han det inn i filmen igjen. Det er noen kraftige scener, dette. Spesielt brystkasse-tvinnen som brukes for å bryte opp brystkassa er brutal.

Prøv om dere kan få øye som den eksepsjonelt dårlige mannlige danseren kledd i svart under auditionscenen. Ubetalelig!

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Cabaret, Chicago, Lenny, Moulin Rouge, 8 ½, Whiplash og Fame.

Øyeblikket: Avslutningsnummeret. Flott musikk satt til en fantastisk dans. Utrolig sexy kostymer, elegante bevegelser, flott klippet og filmet. Det er en ganske lang sekvens, men føles akkurat passe lang. En verdig avslutning på en herlig film. Teksten går slik: ”Bye, bye, happiness. Welcome loneliness. I think I’m gonna die. ” Så dør Joe Gideon.

Lyd og bilde

Virkelig et herlig bilde! Alt er spot-on. Farger, som det er mer enn nok av, kontrast, skarphet og detaljer. Formatet er 1.85:1. Det er en fantastisk klipping i filmen, med mange nærbilder som virkelig får frem detaljer i ansiktene. Lyden er presentert i 3.0 surround DTS-HD Master Audio, og det er et strålende spor. Dialog, effekter og ikke minst sang og musikk er nydelig gjengitt. Referansekvalitet.

Ekstramateriale

Audio commentary featuring editor Alan Heim: Kanskje blir det litt for snevert å bruke en klipper til å holde et kommentarspor. Her får vi for lite av tolkning, men derimot gode betraktninger rundt klippingen. Ikke av de beste sporene dette altså.

Selected-scene audio commentary by actor Roy Scheider: Dette er bedre! Her kommer litt saftigere informasjon ut, og Scheider knytter Gideon mer direkte til Fosse. Kommenteringen varer i 34 minutter.

New interviews with Heim and Fosse biographer Sam Wasson: Heim hadde ikke noe forhold til musikaler, men etter å ha fått tilbudet fra Fosse så han Cabaret og takket straks ja etterpå. De hadde jobbet sammen på Lenny, og utviklet en spesiell form for klipping. Dustin Hoffmann, som spilte hovedrollen i Lenny, var ikke særlig forønyd med det siden det fragmenterte prestasjonen hans. Men det skaffet ham en Oscarnominasjon. Klippestilen tok de med seg over til All That Jazz. 15 minutter langt intervju. Sam Wasson slipper til i 23 minutter. Han mener at alle Bob Fossefilmene er selvbiografiske. I All That Jazz er historien om Bob Fosse kjernen i filmen. Han jobbet for mye og brukte amfetamin. Til å begynne med ignorerte han anginaproblemene. Etter hvert sjekket han seg, og fikk da ikke forlate sykehuset. Fose ville både ha sympati og antipati. Han tok Broadway til Helvete.

New conversation between actors Ann Reinking and Erzsebet Foldi: Det er de to jentene fra dansenummeret i Gideons leilighet, med hans nye kjæreste og datteren hans. Dessverre ser det ut som Reinking har tatt for mange operasjoner, så hun har ingen ansiktsmimikk. De diskuterer Bob Fosse i 34 minutter, og skryter veldig av ham. Fosse var en mye hyggeligere mann enn Gideon er i filmen. Dette sies til tross for at Reinking har vært sammen med Fosse. Dette er en egenskap Fosse hadde. Han var alltid på god fot med sine ekskjærester.

Episode of the talk show Tomorrow from 1980, featuring director Bob Fosse and choreographer Agnes de Mille: Dette var en morsom samtale. De Mille er en Grand Old Lady innen dans, og oppfører seg sådan. De diskuterer morsomme episoder, og dans generelt. 32 minutter.

Interviews with Fosse from 1981 and 1986: The Soul Bank Show diskuterer Fosse sin oppvekst og karriere. Greit intervju på 27 minutter. Det blir mer fres i intervjuet fra 1986, ett år før han døde. Her er han åpenhjertig om det å leve og det å dø. Vel verdt å se, her blir vi bedre kjent med mennesket Bob Fosse. 26 minutter.

On-set footage: Først ser vi Fosse regissere i ca åtte minutter. Eksemplet er fra auditionscenen, og gir et fint innblikk i måten han jobber på. Neste klipp er et lite intervju på settet, med Roy Scheider. Igjen sies det at han er god på å skape arbeidsmiljø. Han vil aldri si at han er en god person, hans plass på jorden handler om å jobbe. Fire minutter.

Portrait of a Choreographer, a 2007 documentary on Fosse: Dokumentar på 23 minutter om Bob Fosse og hans arbeidsmetoder. Nøkkelen til hans suksess var å skape et arbeidsmiljø uten frykt. Denne filmen er mer en featurette, og blir for beundrende.

The Soundtrack: Perverting the Standards, a 2007 documentary about the film’s music: Alle musikknumrene er del av historien som fortelles. Greit nok om bruken av musikk i filmen. Åtte minutter.

Interview with George Benson from 2007, about his song “On Broadway,” which opens the film: Kort sak, tre og et halvt minutt, om at Benson egentlig synes at det var fint at sangen hans ble brukt på denne måten.

Trailer: En veldig fin trailer, med en annerledes intro enn filmen. De bygger begge på det samme utgangspunktet, med lyspærene fra skiltet, men utvikler det i hver sin retning. Etter hvert får vi se klipp fra alle dansenumrene. Ett minutt og førti sekunder.

A booklet featuring an essay by critic Hilton Als: Dette var et svakt essay. Lite å lære, mye skryt av Fosse og litt oppramsing av hans kjennetegn. Virker som en hastverksjobb, eventuelt at Als ikke er en veldig kunnskapsrik eller dyktig skribent.


If….

If…. (Criterion nr. 391)(Blu-ray)

England – 1968 – Lindsay Anderson (farger og svart-hvitt) – 112 minutter

Klassesamfunnet

Nivå 1 (uten spoilers)

I If…. Følger vi livet på en kostskole i England. Skolen er et helt samfunn i miniatyr, ordnet i et strengt hierarki. Mick Travis, Johnny og Wallace passer ikke helt inn her. Det får konsekvenser i en stor og uventet skala.

Nivå 2 (med spoilers)

Det er en veldig enkel historie i If…. Tre rebeller blir hundset én gang for mye, og slår tilbake. De sanker sammen så mange våpen de kan klare å dra opp på taket av skolen, og fyrer løs mot medelever og lærere da de kommer ut av kapellet. Slik sett er det en typisk skoleskytingtematikk i filmen. Mobbing fører til desperate måter å slå tilbake på. Forskjellen her er at det er systemet som sådan som er ansvarlig for trakasseringen.

If…. er en film som kan gjøre deg litt motløs. Man merker at man blir sliten av all sadismen og uvennligheten, utnyttelsen og maktmisbruket, småligheten og ønsket om å gjøre vondt. Skolesystemet har endt opp i en struktur hvor man får slag og hån ovenfra, og sender det videre nedover, uten refleksjon eller ønske om å bryte den onde sirkelen. På en måte minnet det meg om «veteransystemet» under førstegangstjenesten, med privilegier for de eldste og ekstra oppgaver for de ferske. Dog i en mange ganger forsterket utgave.

Tre av de eldste guttene har klart å holde seg for gode til å bli med på sirkuset, og i stedet gjort motstand på sin måte. De har liten respekt for whips, eldre studenter med spesielt ansvar og rolle under læreren. Mick Travis er den naturlige lederen, Wallace og Johnny hans beste venner. Til sammen er de The Crusaders (som filmen opprinnelig var ment å hete). Mot slutten av filmen blir gruppen utvidet med den unge gutten Bobby Phillips og en navnløs jente. Alle disse deltar i skoleskytingen på slutten. De er rebellene som først og fremst retter sitt sinne mot medelever, og i mindre grad mot prester, rektor og lærere. Her er en viktig parallell til dagens skoleskytinger.

På samme måte som psykologiske eksperiment har vist oss, for eksempel the Stanford prison eksperiment, viser If… oss at funksjonærer rett under de virkelige lederne ofte vil være de mest iherdige. Se gjerne filmen basert på eksperimentet med samme navn, den er meget interessant. Andre eksempler fra virkeligheten er sjokkerende. Jødiske kapoer i konsentrasjonsleirene, kroatiske likedan, kunne være verre enn SS-soldater. Og tro ikke at dette er knyttet til «de andre». Tyske SS-soldater i nord-Norge måtte roe ned og fjerne norske leirvoktere som var voldsomt sadistiske og voldelige mot de serbiske krigsfangene i blant annet Botnleiren i Nordland. I If… er det whips som langt overgår lærere i sadisme og opprettholdelse av systemet. Fysiske avstraffelser, verbal trakassering og seksuelt ladet oppførsel mot yngre elever er bare noe av faenskapet som foregår.

Denne trakasseringen som kommer fra whips forplanter seg til hele skolemiljøet. Vi ser en gjeng eldre elever bære en ung elev inn på toalettet, binde ham opp ned over et toalett og senke ham ned med hodet først. Deretter skyller de ned og lar ham henge der. Slik sadisme skaper hat og frustrasjon, og det eneste utløpet er mot enda yngre elever. Hele skolen er utrygg og usunn.

Innimellom dukker det opp scener i svarthvitt. Jeg ble veldig opptatt av å finne ut hvorfor noen scener ble skutt i farger, og andre ikke. I ekstramaterialet hevdes det av fotografen at Anderson bare lot seg styre av emosjoner når han valgte å skyte i svarthvitt. Men Malcolm McDowell hadde en litt annen vinkling. Det leder meg til å tørre å ha min egen teori, for det viser seg at disse regissørene ikke alltid snakker sant når de forklarer seg om filmene sine. Jeg tenker, og dette mønsteret stemmer, at svarthvittscenene er hyggelige scener, rolige og harmoniske situasjoner som viser mennesker som har det bra og er trygge. Scener hvor det er konflikt, utrygghet og sjikanering er i farger. Og utgjør dermed resten av filmen.

Det er en underliggende homoerotisk tematikk i filmen. De eldre whips har hver sin unge og pene elev som en slags ærendsgutt. De har et problematisk forhold til dette, en uavklart homofil tilnærming som ikke er sympatisk. De mest homofobe menn kan være de som innerst inne er homofile. Lindsay Anderson balanserer dette med en fin scene om homofil attraksjon i scenen mellom Johnny og Bobby Phillips i gymsalen. Denne fører til en ganske så direkte scene hvor de to ligger i samme seng. Vi må huske at filmen er fra 1968. Av en eller annen grunn snek den seg under radaren.

If…. er en skarp satire om klassesamfunnet. Mange har beskyldt Lindsay Anderson for å hate England, men de som kjenner ham mener det er helt feil. Han elsker England, men ville vise en negativ side av samfunnet for å kunne gjøre England bedre. Skolen blir en metafor for hele England og klassesamfunnet. The Crusaders blir en metafor for de som faller utenfor samfunnet, de som er nederst på rangstigen. De som ikke har noe å miste ved en revolusjon.

Det var mye rasisme på kostskolene. Jødene fikk unngjelde mest. Navnet ”public school” er et paradoks, da det ikke er noe som helst offentlig med dem. Det er dyre privatskoler, som utdannet samfunnet byråkrater, ledere i statsforvaltningen, offiserer i militæret osv. Skolen er bygget opp av ritualer om klær, forskjeller, status, løping, ikke løping, bevegelse. Det ligger en eksplosiv seksualitet under overflaten hos guttene.

Trivia: Da de spilte inn scenen med den fiktive knivkampen i butikkgatene, fikk McDowell et hammerslag i bakhodet. En taxisjåfør grep inn i noe han trodde var ekte. Da manuset ble skrevet, føltes sluttscenen som en ekstrem fantasi. Da den ble filmet, etter 1968 i Paris, virket den profetisk. I øst-Europa ble filmen godt mottatt blant unge.

Da manuset ble ”shoppet” rundt til filmstudioene, manglet det ikke på negative karakteristikker av det. Paramount London mente det var det ondeste de hadde lest, og andre mente at manusforfatteren skulle vært pisket. Da Paramount USA antok manuset og sendte det over til England, kunne ikke den engelske grenen forstå hvordan de hadde kunnet overse denne perlen.

Malcolm McDowell gjorde en fantastisk innsats i denne filmen, det som ble hans start på en fantastisk karriere. Hans særegne utseende passer utmerket til Mick Travis. Skuespillet til McDowell har blitt karakterisert som rått og naturlig, og det har å gjøre med at det var det. Han hadde ikke ennå lært seg metode og skuespill. Han elsket Lindsay Anderson som sin egen far, og de lagde flere filmer sammen. If.… er del av en løs trilogi, sammen med O’ Lucky Man og Brittannia Hotel. McDowell het Mick Travis i alle, men de var helt ulike personer.

Vi avslutter med et sitat fra Lindsay Anderson: ”While there are still minds to be moved, imagininations to be stirred, a true film may yet perform its explosive lifechanging function. We may yet be revenged”.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Zèro de conduite, Clockwork orange, Naked, Easy Rider, Man bites dog og Stanford prison experiment.

Øyeblikket: Massakren på taket. Den er tydelig inspirert av Jean Vigos film Zèro de conduite. I den filmen er det en mye mildere versjon av angrepet, men så er den også fra 1933. Filmingen er rimelig lik, så vidt jeg kan huske, så scenen er nok også ment som en hyllest til Vigo. Den har denne energien man kan finne i mange 60-tallsfilmer, iblandet en dose absurditet. Alle griper til våpen, og det lesses inn våpen fra åpne vinduer. Her er det ingen grenser, noe som føles som en kommentar til det faktum at det alltid ser ut som om vi mennesker har ubegrensede midler når det gjelder krig med hverandre. Det føles også naturlig at den går noen skritt lenger enn en film laget 35 år tidligere.

Lyd og bilde

Filmformatet er 1.66:1. Det er et ganske bra bilde, men ikke veldig skarpt eller detaljert. Kan oppleves litt ”soft”. Når jeg tenker på det i ettertid, har jeg et litt blast bilde i hodet. Her springer ikke fargene mot deg, og kontrastene skaper ikke sylskarpe skiller mellom gjenstander. Men det er et godt bilde, med en fin filmkvalitet i opplevelsen. Lyden er i mono og er fin, om litt vel klangfull til tider. Pirk, pirk.

Ekstramateriale

Audio commentary featuring film critic and historian David Robinson and actor Malcolm McDowell:

Episode of the Scottish TV series Cast and Crew from 2003, featuring interviews with McDowell, Ondříček, Rakoff, director’s assistant Stephen Frears, producer Michael Medwin, and screenwriter David Sherwin: Her får vi servert en diskusjon rundt et bord hvor samtalen går lett. Bortsett fra fotograf Ondříček er alle lette å forstå, og han har de sett seg nødt til å tekste. Heldigvis! Malcolm McDowell deltar på storskjerm fra Los Angeles. Samtalen varer i 42 minutter og er vel verdt å se.

Video interview with actor Graham Crowden: Dette er skuespilleren som spiller historielæreren som kommer syklende ned gangen. En morsom type som er underholdende i dette 14 minutter lange intervjuet.

Thursday’s Children (1954), an Academy Award–winning documentary about a school for deaf children, by director Lindsay Anderson and Guy Brenton and narrated by actor Richard Burton: Fin dokumentar på 21 minutter. Denne Oscarvinneren for beste dokumentar handler om døve skolebarn. De må fokusere på munnen i stedet for øynene som vi gjør. Interessant og godt laget dokumentar med et originalt perspektiv. Richard Burton har en flott og behagelig fortellerstemme.

A booklet featuring an essay by critic David Ehrenstein as well as reprinted pieces by Sherwin and Anderson: Et meget godt essay av Ehrenstein er første del i heftet. Tittelen er inspirert av Rudyard Kiplings If-. Det er lett å se koplingen mellom If…. og Columbinemassakren. Medelever er målet fremfor lærere eller geistlige. Etterpå følger manusforfatter Sherwin sin kronologiske beretning om hvordan filmen fikk sin fødsel. Her var det mye frem og tilbake, og det tok mange år før filmen ble laget. Siste del er Lindsay Anderson som intervjuer Lindsay Anderson. Han er meget kritisk til kvaliteten på flere av spørsmålene, og det er så vidt han gidder å svare på flere av dem. Dette intervjuet var del av lanseringen av filmen.


12 Angry Men

12 Angry Men (Criterion nr. 591)(Blu-ray)

USA – 1957 – Sidney Lumet (svart-hvitt) – 96 minutter

Én mild, ti sinte og én rasende

Nivå 1 (uten spoilers)

12 menn samles i et rom for å avgjøre en ung gutts skjebne. De er jurymedlemmer i en drapssak, og om de finner ham skyldig, blir han henrettet. Elleve stemmer skyldig, mens èn stemmer uskyldig. Slik starter en lang kveld på vei mot en enstemmig avgjørelse.

Nivå 2 (med spoilers)

Dette er en film som skapt for min smak. En god historie, et godt manus, et lukket rom med en intens psykologisk spenning og ingen steder å gå. 12 Angry Men er blant de beste sammen med Who is afraid of Virginia Woolf? Vi som elsker å tolke ansiktsuttrykk, doble meninger i replikker og underliggende meninger i kroppsspråk kan fråtse i kvalitetsdetaljer her.

Vi har altså 12 jurymedlemmer, som uten unntak er hvite middelaldrende til eldre menn. Allerede der synes jeg filmen markerer et poeng, spesielt med tanke på at denne saken har en ung latinamerikaner på tiltalebenken. I dag ville det vært utenkelig å sette sammen en jury på denne måten, og idéen om å bli dømt av sine likemenn er ikke oppfylt her.

Allerede før de 12 får satt seg ned rundt bordet, har en av jurymedlemmene luftet sin mening om at dette må gå raskt. Han har billetter til en kamp om kvelden, og mener det ikke kan være tvil om at gutten er skyldig. For å skaffe seg et utgangspunkt for diskusjonen, foretar de en votering. Elleve stemmer skyldig, og kun én stemmer uskyldig. Mannen med billettene stønner frem «Det er alltid én!»

Årsaken til at jurymedlem nummer 8, spilt av Henry Fonda, stemmer for å frikjenne gutten, er mest at han føler at alle fortjener en grundig samtale før de blir dømt døden. Han møter stor motstand, for alle de andre er dette en helt soleklar sak. Han innrømmer selv at gutten antagelig er skyldig, men dommeren har sagt at en jurykjennelse som lyder skyldig vil resultere i dødsstraff. Nå når de alle er tvunget til å diskutere saken igjen, kommer det frem at de sterkeste bevisene er en kvinne som så drapet, en mann som hørte drapet og det faktum at det var en sjelden kniv som ble brukt.

Etter en stund går situasjonen litt i stå, og nummer 8 foreslår en ny votering. Om ingen har forandret mening skal han også stemme skyldig. Denne gangen er det en mann som har skiftet standpunkt. Som han forklarer: «nummer 8 står alene, og ber om tid og støtte til å kunne gi gutten en rettferdig dom. Og det ga jeg ham!»

Slik følger filmen et mønster videre. Ved hver votering forandres en stemme fra skyldig til ikke skyldig. Samtidig får vi begrunnelser for standpunkter fra alle sider. Til tider foregår det heftig argumentasjon, med tilløp til slåsskamp. For meg er det spesielt interessant å se de strukturelle årsakene til hvorfor man stemmer som man gjør. Som filmen skrider frem, dukker både rasisme og personlige familieforhold opp som grunner for standpunkt i stedet for bevisførselen i denne saken.

Fordommer mot enkeltindivider fra slummen kommer også fram. Da en av jurymedlemmene mener å kunne vite at alle som vokser opp i slummen blir kriminelle, får han svar på tiltale. En av de andre jurymedlemmene har blitt til noe, selv om han har vokst opp i slummen. Han blir den tredje som stemmer uskyldig, etter å ha sett hvordan fordommen mot den tiltalte gutten like gjerne kunne ha rammet ham selv. Han blir for øvrig feilaktig skjelt ut som den som støtter nummer 8 først, selv om det var en gammel mann som først tok det steget. Fordommen treffer ham altså dobbelt. Han beskyldes for å støtte «sine egne» uten å ha tilstrekkelig grunnlag for å gjøre det. Som sagt bytter han side først litt senere, da flere ting peker i den retning.

Noe av det som slår meg som mest sjokkerende i 12 Angry Men er den totale mangelen på forståelse av alvoret i situasjonen som noen jurymedlemmer utviser. Som nevnt er den ene bare opptatt av å runde av tidlig så han kan rekke kampen sin. En annen finner det for godt å spille bondesjakk og diskutere salgsteknikk under møtet. Flere andre virker likegyldige og lett påvirkelige i den ene eller andre retning.

En scene som har en avgjørende vektlegging er scenen hvor nummer 8 legger frem den identiske kniven som mordvåpenet. Dette er etter min mening filmens svakeste scene hva angår logikk. Det gjøres et stort nummer ut av at det ble sagt at kniven er så spesiell at det er utenkelig at noen andre enn gutten kunne ha brukt en slik kniv og begått drapet. Nummer 8 har kvelden før gått ut i nabolaget og klart å finne en slik kniv i den første butikken han prøvde i. Dermed skal han ha motbevist påstanden om at det er en kjempespesiell kniv, og at det derimot kunne ha vært mange som hadde en slik. Men dette resonnementet halter. Det at han klarte å finne en slik kniv, eliminerer ikke det faktum at det er en spesiell kniv. Fremdeles er det uhyre liten sjanse for at noen andre skulle ha brukt nettopp denne typen kniv til dette drapet. Sjansen er fortsatt stor for at om det var noen andre enn tiltalte som utførte drapet, ville de ha brukt en langt mer vanlig kniv. Men dette tar ikke filmen høyde for. Vi får presentert denne scenen som en definitiv begravelse av aktoratets knivbevis.

Derimot er scenen hvor nummer 8 gjenskaper forutsetningene for den eldre, svaksynte kvinnens vitneforklaring god. Han har skarpsindig lagt merke til noen merker på neseryggen hennes, noe som kun kan bety at hun til vanlig bruker briller. I sengen har hun dem ikke på, og det er fra sengen hun påstår å ha sett drapet. I tillegg forklarte hun at hun så drapet gjennom vinduene på en tom togvogn som passerte mellom hennes soverom og rommet der drapet foregikk. Selvfølgelig mådette vitnet klassifiseres som høyst upålitelig.

På samme måte er iscenesettelsen av situasjonen rundt den gamle mannen som bor i etasjen under leiligheten hvor drapet fant sted, meget elegant regissert. Nummer 8 skritter opp avstanden fra sengen til trappeoppgangen hvor han skal ha sett drapsmannen flykte ned. Han påstår å ha hørt gutten true sin far og hørt kroppen falle i gulvet, men som vi vet må det ha skjedd mens toget dundret forbi og overdøvet alt annet. Nummer 8 sannsynliggjør at den gamle mannen aldri ville ha rukket å komme seg ut i trappeoppgangen og klart å se drapsmannen. Det eldste jurymedlemmet lanserer en teori om at vitneforklaringen stammer fra et ønske om å være et viktig vitne, et menneske som betyr noe.

Først på morgenkvisten har prosessen blitt fullført, og alle har endt på en erklæring om at det er rimelig tvil om at gutten kan være den skyldige. Selv den etterrettelige og standhaftige nummer 4, forandrer mening etter at kvinnens vitneforklaring plukkes fra hverandre. Reisen i juryrommet har tatt slutt, fra nesten enstemmig skyldig til enstemmig ikke skyldig. Prosessen har inneholdt uredelighet, hat, gråt, likegyldighet, utålmodighet, refleksjon, nysgjerrighet, skråsikkerhet, usikkerhet, empati og undring. Og sinne, som i tittelen 12 Angry Men.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: To kill a mockingbird, Inherit the wind, Witness for the prosecution, Anatomy of a murder og the Verdict.

Øyeblikket: Scenen da vi virkelig får forståelsen av hva som driver en av de eldre til å stemme som han gjør. Han baserer sin stemme på generell rasisme mot mørkhudede, og han holder en monolog som gradvis frastøter de andre jurymedlemmene i den grad at de ikke orker å sitte ved bordet sammen med ham. Én etter én forlater bordet og stiller seg ved vinduet. Han blir mer og mer desperat etter å få aksept, men det han sier er for rasistisk for dem alle. Til slutt er han som en ensom havarert båt i en konvoi hvor alle skipene er på vei bort.

Lyd og bilde

Fantastisk godt bilde på en såpass gammel film. Kvaliteten kommer til sin rett desto lenger ut i filmen vi kommer. Da går kameraet tettere og tettere på ansiktene til jurymedlemmene, og porer, svettedråper og hårstrå gjengis skarpt. Kontrasten er glimrende. Formatet er 1.66:1. Lyden er veldig fin, med glassklar dialog i mono.

Ekstramateriale

Frank Schaffner’s 1955 teleplay of 12 Angry Men, from the series Studio One, featuring an introduction by Ron Simon, curator at the Paley Center for Media: Selve TV-filmen er veldig lik vår film, bare kortere med sine 52 minutter. Den er slettes ikke verst, men allikevel et godt stykke unna Lumets film. To av skuespillerne er med i begge. Introduksjonen til Simon er interessant. Den diskuterer TV-kultur på 50-tallet. Marty, Patterns og 12 Angry Men forandret TV-dramaet for alltid. En liten forskjell på de to filmene, er at vi ikke er helt sikre på hva juryen vil konkludere med i TV-filmen. Introen varer i 15 minutter.

Production history of 12 Angry Men, from teleplay to big-screen classic: Faktisk så finnes det til og med en russisk versjon av denne filmen fra 2007. Det spennende ved filmens premiss er å få innblikk i hva som skjer når en jury trekker seg tilbake til et rom hvor ingen kan se hva som skjer. Forskjellen fra TV-filmen er først og fremst Fondas stjernestatus og lengden. Det skapes mer bakgrunnshistorie for de andre karakterene. Filmen fikk gode kritikker, men hadde faktisk dårlige seertall på kino i USA. 25 minutter.

Archival interviews with director Sidney Lumet: Dette intervjuet varer i 23 minutter. Lumet synes at TVens barndom var en fantastisk tid å jobbe i. Siden det var mye sendeflate som skulle dekkes, var det mye frihet.

New interview with screenwriter Walter Bernstein about Lumet: Kort intervju om Lumets arbeid opp mot manusforfattere 15 minutter.

New interview with Simon about writer Reginald Rose: Dette 15 minutters intervjuet tar for seg Rose sin tematikk og produksjon. Han lagde mange kvalitetsserier som diskuterte spenninger og motsigelser i amerikansk poltikk. Fordommer tas opp, også midt under McCarthyismen.

Tragedy in a Temporary Town (1956), a teleplay directed by Lumet and written by Rose: Sterkt drama om rasisme og borgervern. Føles litt utdatert, det er en del overspill og brøling. Men fin liten film på 52 minutter.

New interview with cinematographer John Bailey about director of photography Boris Kaufman: En 38 minutters dokumentar/essay om Kaufmann, om antikommunisme og McCartyisme. Kaufman fotograferte tre filmer for Kazan og syv for Lumet. Lumet dempet nok Kaufmann i 12 Angry Men, siden det var Lumets første film. I denne dokumentaren blir Kaufmanns lyssetting i The Fugitive Kind diskutert inngående. Den filmen finnes også i Criterion Collection.

Original theatrical trailer: Ufattelig overdreven trailer. Alt er så voldsomt dramatisk. En komisk trailer til en fantastisk film.

A booklet featuring a new essay by writer and law professor Thane Rosenbaum: 12 Angry Men var med å lansere den sosialt engasjerte og kritiske filmen, fra On the Waterfront og inn i 70-tallet. Rosenbaum har skrevet et herlig essay om rettsstaten, Lumet og 12 Angry Men.


Stalker

Stalker (Criterion nr. 888)(Blu-ray)

Sovjetunionen – 1979 – Andrei Tarkovsky (farger og sepia) – 161 minutter

Sonen

Nivå 1 (uten spoilers)

En guide tar to menn med seg inn i Sonen, på jakt etter Rommet, hvor dine innerste ønsker blir oppfylt. Stalker er en av de store, store klassikere i filmhistorien. Den er veldig krevende og sammensatt, symboltung og åpen for tolkninger. Det er ikke noe nytt jeg kan komme med her, ingen tolkning som ikke har blitt behandlet før, så jeg velger hovedsakelig å støtte meg til hva etablerte eksperter sier om filmen på ekstramaterialet. Slik kan lesere få et utgangspunkt for å hente ut sin personlige tolkning.

Nivå 2 (med spoilers)

I landsbyen som ligger tett opp til Sonen, bor guiden sammen med sin kone og barn. En slik guide kalles Stalker. Å føre noen inn i Sonen er straffbart. Kona er fortvilt over at mannen tar på seg et slikt oppdrag, for det er også farlig. Bevæpnet politi patruljerer rundt Sonen. I baren møter guiden sine to kunder. En forfatter som ønsker seg inspirasjon og en professor som ønsker seg kunnskap. Sonen skal gi dem begge det de ønsker.

I følge filmekspert Geoff Dyer, som bidrar med et interessant videoessay på ekstramaterialet, inneholder Stalker tidenes beste filmscene. Det dreier seg om overgangen fra sepia til farger ved 31 minutter, fra den vanlige verden til Sonen. De drar innover på en slags dressin, klanken fra dressinen blir mer og mer rytmisk og musikalsk der de nærmer seg Sonen. Da fargene kommer er det fullkomment.

Stalker er en film som stiller spørsmål kontinuerlig til den observante seer. Ett eksempel: Professoren blir bedt av guiden, Stalker, om å gå først. Vi følger hans synsvinkel. Så dukker Stalker, Forfatteren og Professoren opp i bildet. Hvem sin synsvinkel har vi nå? Sonens?

Alle filmer forandrer vår oppfattelse av verden. En dårlig film forandrer vår oppfattelse så lenge filmen varer, en god film forandrer den lenge. Stalker forandret Geoff Dyers verdensanskuelse permanent.

Stalker som film refererer bakover i tid, men på en pussig måte også peker fremover i tid. De kraftige piggtrådgjerdene og vaktene er en tydelig referanse bakover til Gulagleire, mens ingen som ser filmen etter 1986 kan unngå å assosiere Sonen med Tsjernobylulykken og det livløse landskapet vi kjenner derfra. Slike utilsiktede koblinger kan tilføre filmen en ny dimensjon. Våre assosiasjoner vil plassere mer uhygge og følelse av usynlig fare i dette landskapet de tre vandrer gjennom.

Det langsomme tempoet skal roe ned publikummet i begynnelsen, sette dem i en modus hvor de blir mottagelige for filmens tematikk. Tarkovsky har mye til felles med min favorittregissør Bela Tarr i så henseende. Tarr kan ha mye mer ekstremt langsomme tagninger enn Tarkovsky, men det kan ikke være tvil om at Tarkovsky må ha vært en inspirasjon for ham.

Tarkovsky benytter seg av arketyper i persongalleriet i filmen, som professoren og forfatteren. Men det er ikke så enkelt som å sette vitenskap opp mot kunst, det er mer komplisert enn som så hevder Geoff Dyer. Forfatteren er bitter og kynisk, trosser råd og går rett på. Noen roper STOPP, og han snur. Men ingen vedkjenner seg ropet, ingen av dem har ropt. En stemme har blitt generert av Sonen inne i hodet deres.

Vi kan godt tenke oss at Forfatterens og Professorens motforestillinger også er våre. Vi ser at Professoren mister en veske, for så å ha den igjen senere, da han plutselig er foran de andre i løypa. Tid har kollapset, fortid og fremtid gir ingen mening i Sonen. Hver mann har sin tidsopplevelse. Midt i Sonen ligger Rommet. Der skal du lære hvem du virkelig er, et dypere nivå av deg selv enn du selv har tilgang til. Men da de ankommer Rommet er det ingen av dem som vil gå inn i det. Komisk nok holder Forfatteren på å ramle inn i Rommet. Plutselig er de tilbake i baren, uten at de gikk inn i Rommet. Men hunden er med dem tilbake, som et bevis på at de har vært i Sonen.

Datteren til Stalker er i Sonen konstant. Hun er i farger og har deformiteter. Hun kan ikke gå. Alle barn av Stalkere har deformiteter. De har også andre egenskaper. Som vi ser i sluttscenen, kan datteren flytte glass ved hjelp av tankekraft.

Bastante utsagn kommer på rad og rekke i Stalker. De kan komme fra forskjellige karakterer, men felles er at vi som tilskuere må reflektere over dem. Her kommer et knippe:

Hard og sterk er Dødens følgesvenner. Man er myk som barn, hard og sterk når man dør. Som trær.

Menneskeheten eksisterer for å lage kunst.

Sonen er et mirakel.

Sonen oppfyller alle ønsker.

Sonen slipper gjennom de ulykkelige, de som har gitt opp alt håp.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Den brysomme mannen, Under the Skin, Solaris og Her.

Filmen vi har sett, skiller seg vesentlig fra boken. Filmproduksjonen endte i Tallin og filmet der. Noe gikk galt på laboratoriet og alt måtte skytes på nytt. Det var da Tarkovsky endret historien rundt Stalkerkarakteren. Boken fremstilte ham som en småkjeltring, mens Tarkovsky gjør ham til en hellig narr. Slik sett førte krisen til en bedre film.

Øyeblikket: Da vi ser gruppen på tre mennesker fra en synsvinkel som bare kan være fra Rommet. De er framme, men de vil ikke gå inn i Rommet. Hvorfor ikke? Rommet er målet med turen, en tur som har krevd mye både fysisk og psykisk. Det har også vært farlig til tider. Det fascinerer meg at man kan være så nærme kilden til kunnskap, og velge å ikke utforske det. Assossiasjonen til Werckmeister Harmonies slår meg her. Der byborgerne avstår fra å se på den omreisende hvalen, og heller leve i misnøye og mistenksomhet. Estetikken i dette utsnittet av Stalker er vakker, og skaper tid og rom for refleksjon over dette spørsmålet.

Lyd og bilde

Bildeformatet er 1.37:1 og lydformatet er mono. Det er et veldig rent bilde, og bildekvaliteten er av høy kvalitet. Skarpheten er god, kontrasten er riktig, fargene er godt gjengitt og detaljene står fint fram. Lyden er god, både dialogen og stemningsmusikken. Det er lite effekter i Stalker, dialogen står i sentrum.

Ekstramateriale

New interview with Geoff Dyer, author of Zona: A Book About a Film About a Journey to a Room: Kjempefint videoessay på 29 minutter med en entusiastisk filmentusiast. Britisk, korrekt og herlig særegen. Han forteller at han var utålmodig og kanskje for ung under den første visningen. Siden har han sett den mange ganger og alltid funnet nye detaljer. Filmen blir mer kompleks, ikke enklere, for hver visning. Det finnes ingen definitiv tolkning. Den er magisk og hverdagslig samtidig.

Interviews from 2002 with cinematographer Alexander Knyazhinsky, set designer Rashit Safiullin, and composer Eduard Artemyev: Intervjuet med Knyazhinsky er ikke så givende, for det er en sliten og syk mann som snakker. Det mest spesielle er at dette er det siste intervjuet han noen gang ga. Han er ekstra opptatt av at han er den siste som er igjen fra innspillingen. Alle de andre er døde (6 minutter)… Safiullin adresserer det som skjedde da førsteversjonen av filmen ble ødelagt. De som fremkalte filmen gjorde feil, og alt materiale måtte kastes. Safiullin sier at han hater dem som gjorde feil, og er ikke fremmed for tanken om at de gjorde det med vilje. Han har en fin lignelse på tapet av Tarkovsky. Han savner en å prate med om de viktige tingene. Det var som om Rommet ble borte (14 minutter)… Artemyev bidrar med det beste intervjuet her. Han var ansvarlig for musikken, og vi får et spennende innblikk i hvordan Tarkovsky forholdt seg til musikk. Han ville ikke ha en konsert, han ville ha lyder og bakgrunn. Musikken skulle skape gamle og dype røtter for en ny kunstart som film tross alt er. Artemyev fikk lite eller ingen tilbakemelding underveis. Han laget store mengder musikk, og ante ikke om det ville bli brukt (21 minutter).

An essay by critic Mark Le Fanu: Filmen er basert på Roadside Picninc av Arkady og Boris Strugatsky. Le Fanu har skrevet innsiktsfullt om filmen, og avslutter med oppfatningen mange av Tarkovskys nærmeste har. Strabasene under innspillingen av filmen tok livet av Tarkovssky, hans kone, hans beste venn Solonitsyn og kameramannen.

 


Caesar

Caesar (Criterion nr. 884)(Blu-ray)

Frankrike – 1936 – Marcel Pagnol (svart-hvitt) – 141 minutter

Alle gode ting er tre

Nivå 1 (uten spoilers)

Så er vi kommet til tredje og avsluttende film i Marseilletrilogien. I Caesar er det ikke overraskende Cæsar som er hovedpersonen, etter å ha vært den viktigste bipersonen i de to foregående filmene.

Nivå 2 (med spoilers)

Vi husker fra Fanny at Marius ender som den store taperen, og må betale prisen for sitt valg noen år tidligere. Både Fanny, Panisse og Cæsar står mot Marius og mener at det finnes viktigere ting i et barns liv enn hvem som er den biologiske faren. Denne siste filmen åpner med at Panisse ligger på dødsleiet.

Cæsar konspirerer med presten i byen for å få ham til å komme og ta skriftemål fra Panisse. Panisse er ikke veldig religiøs, og ville aldri ha tilkalt presten av seg selv. Skriftemålet utvikler seg til en kamp mellom presten og legen, tro og vitenskap, i en herlig scene. Panisse og vennene diskuterer de forskjellige religionenes fortrinn i denne spesielle situasjonen.

Marius bor langt unna resten av familien sin, og han har ikke sett dem på nærmere 20 år. Men han får med seg dødsannonsen til Panisse. Selv med rivaliseringen mellom de to, har han bare godt å si om Panisse. Marius vet at Panisse har gjort alt godt for sønnen hans. Panisse sin død er katalysatoren for handlingen i filmen. Fanny velger å fortelle sønnen sin, Cæsariot, at Panisse ikke var hans kjødelige far. Men for ham vil Panisse alltid være far, og han føler takknemlighet overfor ham. Cæsariot bruker heller ikke lang tid på å finne ut hvem som må være hans egentlige far, og Fanny må innrømme at det er Marius. Cæsar blir også konfrontert av barnebarnet, de står hverandre faktisk enda nærmere enn gudfar/gudsønn.

Selv om Cæsariot virker upåvirket av denne nye oppdagelsen, legger han planer i det skjulte. En båttur til en venn er bare et skalkeskjul for å møte Marius i kjøtt og blod. Marius vet ikke hvem gutten er, og Cæsariot får observere faren i sitt element. Men når farens venner forsøker å verve han til narkotikasmugling, får han nok og reiser hjem, overbevist om at faren er en kjeltring og usselt menneske.

Omstendighetene vil ha det slik at far og sønn møtes igjen, og det ender med at Cæsariot forteller Marius at han er hans sønn. Fanny og Marius trekkes mot hverandre, som styrt av en naturlov nå som Panisse er død. All plikt, alle hensyn til alle andre er nå et tilbakelagt stadium. Alle rundt dem ser og unner dem kjærligheten på slutten av livet deres, den de har ventet på hele livet. Fanny innrømmer at hun har på en måte ventet på Panisse sin død, for hun har alltid visst at han ville dø 30 år før henne. Og da sverget hun at hun skulle søke sin egen lykke, for Cæsariot har ansvaret for hva hennes liv ble.

Marius var alltid prinsippfast. Han vil fremdeles ikke bli sammen med Fanny før han kan ta vare på henne på en anstendig måte. Han føler seg mindreverdig målt opp mot hennes enkearv og forretning. I tillegg har han problemer med at Fanny ikke lenger mener det samme som hun gjorde før, at hun snakker annerledes og omgås utdannede mennesker. Alt dette anser han som negativt, jeg anser det som utvikling i et menneske. For Marius betyr dette at han ikke har kontroll og at han føler seg underlegen hennes krets.

Heldigvis klarer både Cæsar og Cæsariot å formidle sin velsignelse til det tidligere kjæresteparet, og filmen ender med at Fanny og Marius vil gifte seg. Men kanskje må Fanny kvitte seg med en del penger, sånn for balansens skyld. Og sikkert helst ta tilbake sine gamle meninger, unngå mennesker med utdannelse og redusere ordforrådet sitt. Se da kan Marius slappe av og gi seg hen til kjærligheten.

I rollen som Cæsar finner vi en kjent og kjær fransk skuespiller ved navn Raimu. Jeg kan ikke huske å sett ham i andre filmer, men han er et funn. Han besitter en herlig naturlighet og trygghet i rollen sin. Den komiske timingen hans er perfekt, og selv i lange scener har han en intensitet som aldri mister energi. Han er et fyrverkeri med et voldsomt temperament, et morsomt og livlig midtpunkt, men aller best er han faktisk i de stille og såre scenene hvor Cæsars følsomhet kommer frem. Han har en slik stor scene i alle filmene i trilogien.

Frihet har vært et tema i alle filmene, og i Cæsar kommer det til uttrykk i at Fanny og Marius endelig får frihet til å velge hverandre. Dette er den eneste av filmene i trilogien som Pagnol regisserte selv, og den eneste som ikke var et teaterstykke først. En verdig avslutning på en herlig trilogi, som om ikke annet har introdusert meg for Raimu. Og det var et fint bekjentskap.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Fanny, Marius og Children of Paradise.

Øyeblikket: Duellen mellom legen og presten på Panisse sitt dødsleie. Her favnes store temaer. Skal Kirken eller medisinen ta vare på kropp og sinn, og i essens diskuteres tro mot vitenskap. Morsom duell mellom skarpe hoder.

Lyd og bilde

Bildeformatet er 1.37:1 og lyden er mono. Hele trilogien er jo en fryd å se på, spesielt med tanke på alder og fysisk kvalitet på kildematerialet. Jeg la merke til at det til tider var bedre kvalitet på scener skutt innendørs enn scener skutt ute i solskinn, og det er jo litt spesielt. Uansett, en glimrende presentasjon. Lyden er klar og formidler dialog og sparsomme effekter fint.

Ekstramateriale

Marseille, a short 1935 documentary about the Marseille harbor produced by Pagnol: Denne dokumentaren på 13 minutter var ment å være en følgefilm til Caesar, men dette var kjedelige saker.

Archival interviews with actors Orane Demazis, Pierre Fresnay, and Robert Vattier: Demazis, som spilte Fanny, slet med å for alltid bli forbundet med den rollefiguren. Hun og Fresnay var de eneste i skuespillergruppen som ikke var fra Marseille. Dette intervjuet fra 1967 varer i knappe fire minutter. Fresnay blir intervjuet i 1956 i en samtale som varer i seks og et halvt minutt. Stort sett snakker han om det gode forholdet han hadde til Raimu. Mr Brun ble spilt av Vattier, som får det lengste intervjuet her, med sine elleve minutter. Vattier er en raring, som er ivrig på å få frem hvor lat han var som skuespiller. Han øvde aldri på rollen som mr Brun, siden den var så liten. Utsikten til minimal innsats avgjorde hans rollevalg.

Restoration of Marseille trilogy: Filmene var i veldig dårlig tilstand. Oljemerker, blekkflekker og skader skjemmet originalene. Dette ble fikset opp frame for frame. Kort demonstrasjon på to og et halvt minutt.


Fanny

Fanny (Criterion nr. 883)(Blu-ray)

Frankrike – 1932 – Marc Allégret (svart-hvitt) – 127 minutter

En ære å ta vare på

Nivå 1 (uten spoilers)

Fanny begynner nøyaktig der Marius sluttet, med Marius i stevnen på en båt på vei ut av Marseilles havn. Igjen står en knust Fanny, en hjelpeløs Panisse og en uvitende Cæsar. Enn så lenge. I dette kapitlet av trilogien er det Fanny som bekler hovedrollen, med sitt uavklarte forhold til Marius og Panisse.

Nivå 2 (med spoilers)

Da Fanny forteller Cæsar at Marius har dratt til sjøs og at hun er gravid med hans barn, faller Cæsars tilværelse sammen. Han avskriver sin sønn, og selv om han lengter etter brev fra Marius, later han som om han ikke er interessert. Dessuten kommer det ingen brev den første måneden. Han framstår som hard og lukket, og kameratene hans er bekymret for hvordan han legger lokk på følelsene sine. Han kan komme til å implodere. Da brevene begynner å komme, er det umulig for ham å ikke bli glad. Marius har hatt en god grunn for at brevene ikke har kommet.

Fanny velger å gifte seg med Panisse, som raust tar i mot både den kommende moren og barnet. Cæsar stiller opp for det som egentlig er hans barnebarn, uten å kunne tilkjennegi det for omverden. Det er befriende å se gamle menn ikke la seg styre av omgivelsenes urimelige krav, men heller vise nestekjærlighet og humanisme i praksis.

Denne ordningen fungerer godt, men så dukker plutselig Marius opp, full av anger over valgene sine. Han skjønner fort at barnet må være hans, og han er fast bestemt på å vinne tilbake Fanny, som han med rette tror fremdeles nærer sterke følelser for ham. Han er barnets far og de er fremdeles glad i hverandre. Hvorfor skulle de ikke kunne starte på nytt?

Her er det gode argumenter på begge sider, men allikevel finner Marius seg isolert på den ene siden. Selv Cæsar ser at det beste for barnet er at ekteskapet fortsetter, og at Marius har forspilt sin sjanse ved å dra til sjøs den gangen. Panisse vil ikke stå i veien for de unges kjærlighet, men han vil aldri gi slipp på barnet. Fanny ofrer sitt livs kjærlighet for at barnet skal ha en god framtid.

Frihet til å velge sitt eget liv å leve stilt opp mot hva slags konsekvenser det får for omgivelsene, var en stor del av tematikken i Marius, den første filmen i trilogien. Det samme kan sies om Fanny, men her har vi gått dypt inn i hvilke konsekvenser det får for en av «omgivelsene» fra den første filmen, nemlig Fanny. Hennes frihet til å velge får igjen konsekvenser for hennes familie og Marius sin familie, og selvfølgelig Panisse.

I en mer snever tid enn vår, og i et på mange måter bittelite miljø, vil Fannys valg om å bære frem en baby få store ringvirkninger. Det er et spørsmål om ære for hennes familie. Barnet er Marius sitt, men han er ute av bildet på grunn av sin fem år lange hyre på et skip. Hvis hun oppdrar barnet uten faren til stede, vil det bli sett ned på. Barnet vil bli sett på som bastard, selv om hun forteller at det er Marius sitt. Om hun gifter seg med Panisse, vil barnet kunne få en trygg oppvekst og æren være reddet, men helt unna vil hun ikke slippe. Panisse er alt for gammel for henne, noe som mange vil ha meninger om. Dessuten skal det noe til at Panisse skulle ønske å gifte seg med en kvinne som er gravid med en annen manns barn.

Filmen tar opp gammeldagse, men den gang høyst reelle, forestillinger om rett og galt. Jantelov og moralske normer ga et hardt samfunn med mye fordømmelse. Og som vanlig var det helst kvinnene som fikk lide. Som en kvinne sier: enhver familie har rom for én løs kvinne som lager skandale, én tøyte og sort får, men den plassen har allerede tante Zöe tatt. Fanny har valget mellom en kjærlighetsløs tilværelse hvor hun oppfyller samfunnets krav til beste for sitt barn, eller å leve utstøtt. Fanny er en sterk kvinne, og søker mer styrke der hun kan finne det. I en lang tracking-scene gjennom byen går hun målbevisst mot en kirke, og finner her styrke og trøst.

Midt oppe i disse triste rammene, finner Pagnol rom for humor og raushet. Cæsar og Panisse viser praktisk humanisme og ryggrad, hver på sin måte. Cæsar vil være der for Fanny og barnet uansett, og er villig til å gå mot sin egen sønn og barnets far for barnets beste. Slik sett er åpningsscenen hvor nettopp Cæsar bærer Fanny i armene sine etter at hun har besvimt, betegnende for resten av filmen. Og Panisse må framstå som frelseren selv for Fanny, villig som han er til å ta til seg barnet som sitt eget. Han ønsker seg en sønn, og skal bli like glad i gutten som om det er hans egen.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Marius, Cæsar og Le Corbeau.

Øyeblikket: Jeg kunne ha valgt den imponerende lange tracking-tagningen av Fanny som går gjennom byen, men velger noe helt annet. Da Fanny forteller Cæsar om Marius sitt valg og sin egen graviditet, er det et hardt slag for Cæsar. Hans reaksjon i en scene som får lov til å spille seg ut, er imponerende skuespill. Vi trenger ingen ord, alt formidles gjennom skuespillerens kroppspråk, øyne og mimikk. Det er en hjerteskjærende scene, så lett å forstå Cæsars følelser og sjokk. Spesielt med tanke på utgangspunktet hvor alt nå var bra. Desto større er sjokket da ingenting viser seg å være slik han trodde.

Lyd og bilde

Bildeformatet kommer i smale 1.19:1, slik som tilfellet var med Marius. Lydformatet er mono. Stort sett er jeg fornøyd med bildet i denne gamle filmen fra 1932. Skarphet er ok og bildet er stort sett uskadet. Men noen scener er ute av fokus, og der må vi anta at alle andre kilder er skadet, slik at dette er beste tilgjengelige mulighet. Skader er også synlige ved et par andre tilfeller, fokusproblemer likeså. Lyden er derimot uproblematisk. Den kommer i mono, som vanlig er med en så gammel film.

Ekstramateriale

Segments from Marcel Pagnol: Morceaux choisis, a 1973 documentary series on Pagnol’s life and work: Til sammen varer TV-programmene i én time og 25 minutter. Selv om Alexander Korda var regissør på Marius, var Pagnol også involvert på denne siden av produksjonen også. Korda regisserte det tekniske, mens Pagnol regisserte skuespillerne. Marius ble en suksess, som berget Paramount Studios i USA, som eide filmen. Filmene ble filmet i fire språk samtidig, fransk, svensk gresk og engelsk. Pagnol var bare opptatt av rettigheter til den franske versjonen. Pagnol og en annen stor fransk regissør, Rene Clair, hadde en feide gående i tidsskrifter om filmens fremtid. De leverte skarpe fornærmelser på løpende bånd, men likte hverandre egentlig godt. Rosselini, neorealismens far, mente alltid at Pagnol var neorealismens far, med sin film Jofroi og lyd tatt opp på lokasjon.

An essay by film critic Michael Atkinson and excerpts from Pagnol’s introductions to his plays and screenplays: En interessant tekst om Pagnols tanker rundt filmene og produksjonen. Spesielt en episode var fornøyelig. Pagnol trengte å få låne møbler fra en antikvitetshandel, som filmselskapet pleide. Men denne gangen ville de bare få låne om Pagnol personlig kom og hentet det. Han dukket opp morgenen etter, og en gammel dame på over 90 år tok i mot ham. Hun visste at Cæsar var under innspilling, og hadde sett de to tidligere filmene i trilogien. Hun visste at hun ikke ville leve lenge nok til å se Cæsar, men hun måtte vite hvordan det gikk. Så hvis Pagnol kunne fortelle henne handlingen, skulle han få låne møblene. Problemet var at Pagnol hadde skrivesperre, og lå langt på etterskudd med manuset. Han hadde egentlig ingen historie. Men nå måtte han komme opp med noe, og han improviserte frem en historie i møtet med den gamle damen. Og det ble til Cæsar! Åtte dager senere døde den gamle damen.