The Shop on Main Street

The Shop on Main Street (Criterion nr. 130)(DVD)

Tsjekkoslovakia – 1965 – Ján Kadár og Elmar Klos (svart-hvitt) – 125 minutter

Tett på en av de seks millionene

Nivå 1 (uten spoilers)

I en liten tsjekkoslovakisk by under naziokkupasjonen, opplever Tono Brtko en vanskelig situasjon. Det er vanskelig å få nok arbeid, og hans kone er misfornøyd med ham. Hun skulle ønske han bare kunne «strekke ut høyre arm» i en nazihilsen, og få en stilling som svigerbroren har, høyt oppe i partiapparatet. Men Tono forakter opportunistene, og nekter. Han er ingen papegøye. Men en dag får han servert stillingen som arisk administrator for en jødisk butikk i hovedgaten.

Nivå 2 (med spoilers)

Da Tono ankommer butikken som drives av fru Lautmann, en gammel jødisk kvinne, klarer han ikke å forklare ærendet sitt på en måte som hun kan forstå. Hun har begynt å bli litt forvirret, og hører dårlig i tillegg. Kanskje vet hun ikke engang at det er krig. Så han går med på «jødevennen» Kuchar sitt forslag om at han later som han er hjelpegutt, og heller blir lønnet av den jødiske foreningen i byen. Butikken ser uansett ut til å være konkurs, med tomme varebokser på hyllene. De gode jødiske butikkene har allerede blitt fordelt blant tsjekkerne på tysk side.

Det er svigerbroren som har skaffet ham denne stillingen, noe Tonos kone er overlykkelig for. Pengene kommer jevnt og trutt, men Tono bruker tiden til å gjøre det han kan best, reparere møblene til den gamle jødiske damen. Imens går fru Lautmann rundt og sysler med butikken, mens hun forteller om familien sin. De fleste er døde.

Ryktene har gått lenge om at jødene i byen kommer til å bli sendt til leire. Til slutt blir det en realitet. Og hvem andre enn Tonos svigerbror leder deporteringen? Jødene samles på torget rett utenfor fru Lautmanns butikk. Tono holder henne skjult på bakrommet, og må manipulere henne bort fra det som foregår utenfor. Den jødiske foreningen er brutt opp, jødestjernene er plassert på alles jakker. Kuchar er mishandlet og avhørt, frisøren Franz har fått ordre om deportering. Selv Franz, som alltid var konstruktiv og optimistisk, har gitt opp. Løgnene om at de kun arbeidsføre skal sendes til arbeidsleire, at barna skal gå på skole og de eldre skal hvile på aldershjem, blir kringkastet fra det nye nazimonumentet på torget.

Etter hvert som monumentet tar form og stiger til værs, synker landsbyen stadig lenger ned i det inhumane. Vi ser små episoder som illustrerer dette, mens vi også følger framdriften i byggingen ved jevne mellomrom. Tonos kone blir mer og mer ivrig på å ta den gamle jødiske kvinnens sparepenger. Kuchar blir arrestert og mishandlet. Landsbyboerne blir mer mistenksomme overfor hverandre. Og når det høye tårnet er ferdig, og dekorert med det fascistiske emblemet til organisasjonen, starter deportasjonen. Nesten som om estetikk og ritualer er like viktige som selve handlingene, slik nazistene alltid var opptatt av. Koreograferte seremonier som Nürnbergparadene er kjennetegn ved fascismen. Vi ser det som viktig element i Alan Parkers The Wall, og vi ser det i dag rundt i de nye høyreekstreme partiene og lederfigurene som dukker opp fra hvor det nå er de pleide å være.

I butikken blir Tono mer og mer desperat for at han skal bli oppdaget. Han drikker tett. Han begynner å fortelle fru Lautmann hva som foregår, og skremmer henne med oppførselen sin. Et sted dypt der inne i sin trøstende alkoholrus, snur viseren i Tonos moralske kompass. Han forsøker å presse fru Lautmann ut av døren, lokke og true henne til å melde seg på oppsamlingsplassen. Hun er forvirret og redd, men nå med en anelse av hva som foregår. Hun flykter lenger inn i huset, og klarer å bli der til torget er tomt, og faren over for denne gang.

Tono er fortvilt, kanskje både over seg selv og for seg selv. Han vet at dette ikke er over. Allikevel forsøker han å glatte over det som har skjedd med fru Lautmann. Men hun hører ham ikke lenger, hun ligger død inne i leiligheten. Stresset ble for mye for den gamle, jødiske damen. Tono, preget av sterke sinnsstemninger blandet med kraftig tsjekkoslovakisk drikking, finner ut at han ikke orker mer. Han har feilet som medmenneske, han beskyttet henne ikke. Han henger seg på kjøkkenet, i den gamle jødiske damens butikk.

The Shop on Main Street er en herlig, langsom, hverdagslig film, som allikevel klarer å si noe stort og universelt gjennom alle sine små hendelser. Hvordan er det å leve i en slik tid? Hvordan ville jeg ha oppført meg? Ville jeg ha vært prinsippfast, eller opportunistisk? Bygges forakt for andre mennesker opp, når de konstant blir hengt ut av de rundt deg? Er det lettere å se gjennom fingrene med våre næres feil, når det vil lønne seg så drastisk?

Jeg synes Tono stort sett klarer seg bra, moralsk sett. Han har et ønske om å gjøre det rette, og han tar sine sjanser. Men dette er en kamp han aldri kan vinne. Nazistenes utryddelsestog dundrer videre. Jeg leser slutten som at Tono har en sterk moralsk ryggrad, og når han feiler tar han konsekvensen av det, selv om selve dødsfallet ikke hadde så mye med ham å gjøre.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Sauls sønn, Holocaust, Army of Shadows og Le Silence de la Mer.

Øyeblikket: Det kommer til et punkt hvor Tono ikke finner seg i å bli skreket til av sin kone. Han begynner å slå henne systematisk, og hun gir etter på en måte viser at hun respekterer ham nå. Jeg tolker dette som en illustrasjon av at hennes respekt kun er for makt og den sterkestes rett. Tono er verdt noe når han viser styrke eller tjener mye penger. Ikke så rart at hun beundrer overløperen som har slått seg opp i det lokale nazivennlige partiet. I hennes verden hadde det vært perfekt om det var hennes mann som hadde den stillingen.

Lyd og bilde

Dette er gammel Criterionutgivelse, nummer 130. Nå er samlingen oppe i 850. Bildeformatet er 1.33:1, og kvaliteten er på det jevne. Ikke så skarpt som man kunne ønske, og jeg har sett mange gamle DVD-utgivelser med bedre bilde. Når det er sagt, kunne jeg ikke se noen riper eller skader. Lyden er det verre med, da den ikke er helt i sync. Lyden er også litt merkelig i hvor den legger seg i rommet. Da mener jeg slik man kan føle det ved dubbing i ettertid, hvor lyden virker mer i forgrunnen og overjustert. Noe slikt er tilfelle her også. Lyden er i mono.

Ekstramateriale

U.S. theatrical trailer: Den bruker en voiceover som forteller premisset i filmen og hvilke problemstillinger som dukker opp. Priser filmen har vunnet og gode anmeldelser blir nevnt. En fin trailer. 2 minutter og 20 sekunder.

Hefte: Overskriften på det to sider lange essayet er «Not the six million but the one.» Kort og fint essay som oppsummerer med at vi aldri vil glemme den hvithårede og forvirrede damen med det uskyldige ansiktet.

 


Dressed To Kill

Dressed To Kill (Criterion nr. 770)(Blu-ray)

USA – 1980 – Brian De Palma (farger) – 105 minutter

Kvinner i fare

Nivå 1 (uten spoilers)

En gift kvinne med uforløste erotiske fantasier, søker forbudte og spennende bekjentskaper. På et museum møter hun en attraktiv mann, og blir med ham på hotellrommet. De Palma har laget enn av sine mest typiske filmer i Dressed To Kill, en erotisk og voldelig thriller med sterkt seksuelle kvinner.

Nivå 2 (med spoilers)

Historien starter med en fantasi, og slutter med et mareritt. Det er to karakteristiske trekk som henger ved De Palma, og fører til fortjent eller ufortjent kritikk. Hans fascinasjon for kvinner og mesterregissøren Alfred Hitchcock. Tilhengerne mener han er mesteren av stilfulle sexy thrillere, at han er smakfullt inspirert av Hitchcock og har oppdatert mesterens metoder til den moderne filmen. Motstanderne ser ham som en kvinnefiendtlig Hitchcock-kopi. Litt ironisk er det at Hitchcock også hadde et problematisk rykte når det gjaldt kvinner.

Med dette i bakhodet ved inngangen til filmen, er det lett å se Hitchcockpåvirkningen i åpningsscenen. Slik Hitchcock ville sette opp en scene ved å nøye velge ut hva som skulle filmes, nesten slik at en liten historie blir fortalt gjennom objektene vi ser, både bakover i tid og som frampek, lener De Palma seg sterkt mot en visuell historiefortelling i sin åpning. Både musikken og linsevalget med sin softe estetikk, gir assossiasjoner til mykporno.

Etter en hypererotisk dusjscene, med et nikk til Hitchcocks Psycho, får vi hovedpersonens to dialogscener. Kate Miller har en samtale med sin tenåringssønn, før hun har en terapitime med psykologen sin Elliott, spilt av Michael Caine. Angie Dickinson spiller Kate Miller. Sex og erobring er et viktig tema i samtalen mellom psykolog og pasient.

Neste scene er den berømte museumsscenen, som er en oppvisning i visuell historiefortelling med sin lange tagning. Av andre virkemidler brukes musikk for å «fargelegge» museumsscenen, som De Palma kaller det. Kameraet følger Kate rundt om i museet, og vi ser henne bli forsøkt sjekket opp, bli skremt for så å bli interessert igjen, og deretter avvist før kurtiseringen kommer til en lykkelig slutt. Men denne scenen er ikke bare en imponerende øvelse med kameraet, men også med hva som filmes. Også her ligger det en historie som man må være oppmerksom for å få med seg. Vi følger Kates blikk, som ser et forelsket par, en mann som forsøker å sjekke opp en kvinne og en familie. Dette speiler også hennes tanker mens hun gjør sine vurderinger i forhold til det å være utro. Hva kan hun oppleve, hva hun har hjemme som hun kan tape. Bildene på museet kan også illustrere hennes tanker eller følelser. I museet, i taxien og på hotellrommet mister hun tre ting. Hansken, trusen og ringen. Alle disse tingene er ting som beskytter noe. I det hun har mistet alle, blir hun drept.

Dermed er hovedpersonen drept halvveis i filmen, akkurat som i Psycho. Drapsmannen er psykolog Robert Elliott, som er transvestitt. Når han blir seksuelt opphisset, kommer hans andre jeg frem. Hun heter Bobbi, og dreper den som er attraktiv for Robert. Vi ser Bobbi flere ganger i filmen, noen ganger som del av bakgrunnen, andre ganger som truende morderske på jakt etter offer. De Palma lar en kvinne spille Bobbi, i stedet for å dresse opp Caine i kvinneklær. Hun spiller også politikvinnen som skyter Eliott mot slutten av filmen. Dermed skapes en forvirring om hvem vi ser helt til siste slutt. Som Caine sa om sin opptreden i kvinneklær i filmens klimaks: «Hvis jeg jobbet hardt nok og lenge nok i karrieren min, ville jeg til slutt få lov til å spille moren min».

Med fare for å på kommentarfeltet teppebombet av ufine meldinger fra Montageredaktør Lars Ole Kristiansen, må jeg likevel påpeke noen svakheter ved filmen. For det første synes jeg skuespillet er rimelig platt. Enten er ikke De Palma noen stor regissør av skuespillere, eller så er det ikke all verden av talent til skue her. Bortsett fra Michael Caine, som gjør som han pleier, synes jeg det er litt B-preg over prestasjonene. Nancy Allen er vel egentlig ikke noen spesielt god skuespiller? Det hjelper heller ikke at scenene oppleves kunstige, men ikke på stilistisk interessant måte som for eksempel Roy Andersson klarer, men mer som en B-film hvor realismen i skuespill og menneskelige reaksjoner forsvant ut vinduet. Dialogscenene er spesielt svake. Det virker som om skuespillerne bare sitter og venter på å si sin neste replikk, i stedet for å klare å formidle at de faktisk hører på hva den andre karakteren sier. Jeg tilhører nok dem som ikke er så begeistret for De Palma. Jeg hadde et gjensyn med Carrie for en uke siden, og det er min favoritt av ham. Ellers så foretrekker jeg faktisk hans obskure tidlige filmer som Hi Mom og Greetings, framfor hans mer anerkjente filmer. Meg om det.

Filmen ligger midt i mellom 70-tallet og 80-tallet, med produksjonen stort sett tilhørende 1979 og med sin lansering i 1980. Den tar med to, for meg, negative elementer og mikser dem, 70-tallets softfokus-estetikk og 80-tallets harde, nihilistiske og amoralske atmosfære. Mer om det i en senere og mer passende anledning, i en omtale av en rendyrket 80-tallsfilm. For meg er 80-tallet det helt klart verste tiåret innen film, og det har med tidsånden, estetikken, politikken og en rekke andre faktorer som virker inn i kunstuttrykk fra samfunnet rundt. Jeg har det på samme måte med musikken fra 80-tallet. Det er selvfølgelig ikke vanskelig å finne noen unntak, men dette er det større bildet. Ofte er det slik at de som liker filmer fra 80-tallet, også vil like musikken og andre kunstuttrykk fra perioden.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Psycho, Basic Instinct og Body Heat.

Øyeblikket: Det må bli museumsscenen, med sin eleganse og konsekvente visuelle uttrykk, alt som fortelles uten dialog.

Lyd og bilde

Bildeformatet er 2.35:1. Dessverre er det igjen brukt noen linser som gjør at bildet til tider blir soft og døsig, slik det ofte ble foretrukket på 70-tallet. Dermed får man ikke det sylskarpe bildet, men man må jo bare respektere filmskapernes valg. Bortsett fra dette er det et rent og uskadet bilde, med fine fargegjengivelser. Lyden er mono, og godt gjengitt.

Ekstramateriale

New conversation between De Palma and filmmaker Noah Baumbach: De Palma er opptatt av visuell historiefortelling. Her diskuteres i dybden hvordan han har tenkt i de forskjellige sekvensene i Dressed To Kill. 20 minutter.

New interviews with actor Nancy Allen, producer George Litto, composer Pino Donaggio, shower-scene body double Victoria Lynn Johnson, and poster photographic art director Stephen Sayadian: Nancy Allen er en flott eldre kvinne nå. Hun var gift med De Palma, og snakker om sin opplevelse ved å spille inn Dressed To Kill. 16 minutter. Litto var produsent på filmen, og fremstår som en selvgod type. Jeg tror han pynter litt på fortiden for å fremstå som en modig og sprudlende type. Han mener at produsentens rolle var mer kunstnerisk før, mens den i dag nesten bare er finansiell. 12 minutter. Komponist Donaggio mener at musikken han laget til Dressed To Kill er det beste han har laget. Blant annet bruker han pust som en instrumentlyd. 15 minutter. 9 minutter er lenge for å tvære ut et par kommentarer fra nakenmodellen som var body double for Angie Dickinson i dusjscenen. Sayadian er mannen som laget posterne til filmen. Han startet med å lage dildoreklame, før han gikk over til å lage VHS-cover for sexfilmer. Han innrømmer at Dressed To Kill-coveret er i overkant inspirert av The Graduate. Etter å ha laget coveret, lagde han en pornofilm basert på coveret. Denne filmen så De Palma, og roste den. 10 minutter.

The Making of “Dressed to Kill,” a 2001 documentary: Den originale slutten var ganske så annerledes enn den som endte opp i filmen. Transvestitten Elliott barberer av seg alt kroppshåret før han skjærer av sin egen penis. Antageligvis var det produsenten som fikk omgjort slutten, hvert fall ifølge eget utsagn. Politimannen er første versjon av rollen som blir videre utviklet i serien NYPD Blue av skuespilleren. 44 minutter.

New profile of cinematographer Ralf Bode, featuring filmmaker Michael Apted: Bode var tysk, og hadde vært skuespiller før han ble kameramann. Dermed så forsto han hvordan deres hverdag var. Han jobbet med Apted på 5 filmer, og Apted mener at Bode var en grovt undervurdert kameramann. Bode døde alt for tidlig, rundt 60 år. Apted forteller at under innspillingen av filmen Gorkij Park, måtte de filme i Skandinavia i stedet for Sovjetunionen. Siden det ikke fantes kriminalitet i Sovjet, var det absurd å lage en film som handlet om kriminalitet der. 11 minutter.

Interview with actor-director Keith Gordon from 2001: I dette intervjuet påpeker Gordon mange små detaljer som gir oss et innblikk i hvordan De Palma organiserer historien sin, og hvordan han hinter mot det større bildet. Meget interessant. 6 minutter.

Pieces from 2001 about the different versions of the film and the cuts made to avoid an X rating: Her får vi se de forskjellige versjonene, director’s cut, kinofilmen og TV-versjonen. De Palma ble beskyldt for misogyni, noe han stiller seg helt uforstående til. Men det må sies at argumentasjonen hans oppleves som tynn. Essensen er at grunnen til at så mye vold utføres mot kvinner i filmene hans, er at han liker å filme kvinner. Og kvinner i fare er mer emosjonelt bevegende enn menn i fare. 10 minutter. Kuttene som ble gjort, var motivert av nakenhet og blod. Generelt kan vi si at jo nærmere director’s cut vi kommer, desto mer underliv og vold. 5 minutter.

Gallery of storyboards by De Palma: Veldig enkle tegninger med forklarende tekst. Ikke veldig spennende, men sikkert fascinerende for fansen.

Trailer: Den stokker om på rekkefølgen i filmen og limer sammen. Generelt er det fokus på mord. En cheesy voice over skal sette oss i stemning. 2 minutter, 10 sekunder.

An essay by critic Michael Koresky: Ganske langt og interessant essay om De Palma og filmene hans. Spesielt blir Dressed To Kill lagt under lupen.


Short Cuts

Short Cuts (Criterion nr. 265)(Blu-ray)

USA – 1993 – Robert Altman (farger) – 187 minutter

Ti par og en baker

Nivå 1 (uten spoilers)

Los Angeles på 1990-tallet. 23 vanlige mennesker og deres liv skildres gjennom 10 forskjellige historier, og flettes sammen gjennom tilfeldige berøringspunkter. Short Cuts var starten på en ny bølge med flettverksfilmer, men Altman utviklet egentlig bare strukturen han skapte med filmer som Nashville.

Nivå 2 (med spoilers)

Tillit er nøkkelordet som vi stadig ser eksempler på gjennom hele Short Cuts ca tre timer lange spilletid. Eller snarere mangel på tillit. Noe skjer i disse forholdene som gjør at partneren blir usikker på om dette er en person de kan stole på. Eller kanskje er det noe som har ligget under forholdet og sydet i mange, mange år. Noen vet at de ikke kan stole på partneren, mens atter andre kanskje får en bekreftelse på at de faktisk kan det.

Som eksempel på en historie hvor tilliten svekkes og skaper disharmoni, kan vi se nærmere på forholdet mellom legen Ralph og kunstmaleren Marian. Ralph vet ikke om han kan stole på henne lenger, om hun har et forhold. Hun benekter, men ettersom han ikke lar det bli med det, innrømmer hun et forhold. Men denne situasjonen er så presset, at han fremdeles ikke er sikker. Nå er han forvirret. Lyver hun når hun innrømmer forholdet? Denne historien er også et godt eksempel på at seksualitet løper gjennom alle historiene som et underordnet tema.

Som et bakteppe og felles referanse for menneskene i Los Angeles, er en intens sprøyting fra fly for å utrydde appelsinfluen. Det er stor usikkerhet blant befolkningen om dette er skadelig. Folk har delt seg i to leire, like overbeviste om at de har rett. Den ene leiren mener at «de» ikke ville ha sprayet om det ikke var trygt. Den andre leiren mener at vinduer og dører må lukkes og man må beskytte seg mot dette. Og noen ganger er begge syn representert i et parforhold…

La oss ta oss tiden til å presenter kort alle de ti parene i filmen. Ralph og Marian er allerede nevnt. Hovedhistorien, hovedtråden gjennom filmen, handler om den lille gutten som blir truffet av en bil. Han er flau over ikke å ha sett seg for før han krysset gaten, og vil rett hjem. Han har lært at han ikke skal sette seg inn i fremmede biler, og derfor avviser han hjelp fra sjåføren. Vel hjemme sovner han på sengen, som man ikke skal når man har hjernerystelse, og dette leder til hans død etter et sykehusopphold. Faren, Howard Finnegan, er programleder i TV, gift med Ann. Howards far dukker opp på sykehuset etter mange års adskillelse, og forsøker å knytte bånd til sønnen etter at de mistet kontakten etter farens utroskap. Etter sønnens død, konfronterer ekteparet bakeren som aldri ga seg med å ringe og forlange at bursdagskaken til sønnen skulle hentes.

Sjåføren av ulykkesbilen er Doreen Piggot (Lily Tomlin), gift med Earl (Tom Waits). Hun puster lettet ut da gutten kan klare seg selv og ikke vil ha hennes hjelp. Hun får aldri vite at han dør av skadene, men reflekter en del over hva som kunne ha skjedd. Piggotekteparet lever i en trailerpark, hun jobber som servitrise mens han er limousinsjåfør. Forholdet er av og på, forvansket av Earls alkoholisme og ustabilitet. Han blir sjalu da han ser at hun blir trakassert av tre fiskere på kafèen.

De tre fiskerne har planlagt årets fisketur sammen, og ingenting skal kunne ødelegge det. Det koster penger, og de har ikke råd til mer enn en utflukt i året. Da de ankommer fiskeplassen, finner de liket av en ung, naken kvinne i vannet. Det er åpenbart at hun har blitt drept. Hva kan de gjøre? De bestemmer seg for å rapportere funnet etter at turen er ferdig, da det ikke vil bety så mye hva tiden angår uansett. Så de fisker mens liket blir bundet fast til et tre.

Da en av fiskerne, Stuart, kommer hjem til sin kone Claire og forteller om liket, blir hun sjokkert over at de bare fortsatte å fiske. Hun opplever en side av ektemannen hun ikke kjente, og blir forvirret og frastøtt av hele situasjonen. Forholdet knaker i sammenføyningene, men de må gå i en middag de har avtalt med legen Ralph og kunstmaleren Claire, som er i eksakt samme opprørte farvann forholdsmessig. Dette fører til en aften med overdreven drikking, for å døyve følelsene og skape rom for flukt bort fra virkeligheten.

I huset bortenfor Finneganekteparet, bor cellospilleren Zoe og moren henne, jazzsangerinnen Tess Singer. Zoe er den første som får vite at Casey, Finnegans sønn, er død. Kombinert med håpløsheten i forholdet til den alkoholiserte moren, fører det til hennes selvmord. Tess ønsker å leie inn svømmebasseng-vedlikeholderen til naboen, Jerry. Men han har ikke tid akkurat da hun ønsker det, og hun blir fornærmet.

Jerry er gift med Lois, som driver en egen sextelefonservice. Mens hun skifter bleie på babyen, snakker hun om å gi blowjob til innringeren. Jerry og de andre barna går midt oppe i dette, og det framstår som en absurd situasjon. Vi ser at dette har blitt en situasjon de er vant til, men vi ser også at Jerry er en tikkende bombe på grunn av det. Jerry skal på slutten av filmen fullstendig miste kontrollen og drepe en ung jente med en stein, oppildnet av bestekameraten Bill Bush i forkant.

Bill er gift med Honey Bush, datteren til Doreen Piggot, som kjørte på Casey. Han er spesialeffektansvarlig, noe som han tar med seg inn i sexlivet sitt med Honey. De har et rollespill gående, hvor han har sminket henne til å se ut som hun er mishandlet og misbrukt. Bildene de tar av henne blir forvekslet under fremkalling, og gitt ut til den ene fiskeren. Honey på sin side får bildene hans, som viser kvinneliket i vannet. De bytter tilbake bildene, men har fått en sterk mistro til hverandre. Bill er sosiopat, og manipulerer og presser de rundt seg til å overskride grensene sine. Seksuelt med Honey, sjekking av ungjenter med Jerry, misbruk av naboenes tillit sammen med Honey.

Politimannen Gene er utro med Betty Weathers, som er midt i en skilsmisse med sprøytepiloten Stormy Weathers (!). Gene er et fullstendig usympatisk menneske, som hater familiens hund så mye at han kjører den til andre siden av byen og forlater den der. Hunden blir adoptert av den tredje fiskeren, fram til Gene forstår at han må hente den tilbake for å berge husfreden. Han er utro, og en notorisk misbruker av politiautoriteten sin til å sjekke kvinner han stopper i trafikken. Hans kone er søster med kunstmaleren Claire.

Betty har en sønn fra tidligere ekteskap, noe som ikke er med i planen til Gene. Jeg tror Betty passer ham siden hun er i oppbruddsfase fra Stormy, og dermed ikke en kvinne som kommer til å ville innlede et seriøst forhold til Gene. Stormy er ikke enig i bruddet, og uttrykker dette gjennom å dele alle Bettys eiendeler i to med motorsag.

Den største skuespillerprestasjonen, er det Jack Lemmon som står for. Han får boltre seg i en egen monolog på sykehuset, hvor han rettferdiggjør sin utroskap i samtale med sønnen Howard. Han forteller at det var hans kones søster som forførte ham, og siden hun hadde skjenket ham, var han et lett bytte. Scenen er satt i grelt sykehuslys, så her er det ingenting å skjule seg bak. Her viser Lemmon virkelig sin kvalitet som skuespiller. Ellers må nevnes Lyle Lowett, som spiller bakeren. Han er ikke en profesjonell skuespiller, men hadde egenskaper som Robert Altman var ute etter. Han også får sin sjanse til å skinne, da han forklarer hvorfor han terrorringer Finneganekteparet om natten.

Penger betyr mye i Short Cuts, og er noe som skiller mennesker. Ralph er lege, og lever flott. Fiskeren Stuart må være selektiv i sin pengebruk, noe som innvirker på valget han gjør ved innsjøen. Piggotekteparet klarer så vidt å få endene til å møtes, og bor ganske trasig i en trailer park. Vi ser også hvordan oppfatninger/fordommer om mennesker fra andre samfunnslag er en stor del av hvem vi er. Stuart ser ikke for seg at en kveld med legen og kunstmaleren kan bli noe hyggelig. Parene møttes på en konsert, og her ble en impulsiv middagsinvitasjon gitt. Karakterene i Short Cuts kommer fra alle samfunnslag, og representerer mange yrker.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Magnolia, Elskede Kjøtere, Nashville, Hawai,Oslo.

Øyeblikket: Politimannen Gene har løyet så mye, og så ofte, at han nesten virker å ha mistet grepet på hva som er sant og hva som er løgn. Lyving kommer instinktivt for ham, han har skapt et uærlig liv hvor han har gått seg vill i forholdet. Antagelig har han startet med små løgner om viktigheten av at familien ikke kan vite for mye om politiarbeidet hans, og dermed har han skaffet seg rom for seg selv. Når han tar en elskerinne, fortsetter han å bruke det topphemmelige politiarbeidet som dekke for stevnemøtene. Problemet er bare at en vanlig trafikkonstabel ikke er involvert i så mange undercoveroperasjoner, faktisk ingen. Det kommer til et punkt hvor det bare blir komisk. Det er dette som skjer da kona Sherri finner lappen med telefonnummeret til den siste kvinnen Gene har stoppet i trafikken. Han forsøker seg med at hun nå har satt hele familien i fare, siden dette er en undercoveroperasjon. Sherri svarer med en oppgitt og hjertelig latter. Gene er en patetisk ektemann og politimann, og dette var dråpen.

Lyd og bilde

Jeg hadde forventet meg et enda bedre bilde, med tanke på at det er en så stor produksjon, og en såpass ny film. Det er et solid og rent bilde, men det er ikke referansekvalitet. Dybde og skarphet i bildet er på det jevne. Fargene er fine, om litt nedtonet. Selv i utendørscener med sollys, popper ikke fargene skikkelig. Det er en lang film, og har fått en egen bluray, mens ekstramaterialet befinner seg på bluray nr. 2. Bildeformatet er 2.35:1. Lyden derimot, er bedre. Det er forskjellige lydspor inkludert, og DTS-HD Master Audio 5.1-sporet skaper herlig atmosfære. Altman har alltid vært opptatt av lyddesign, og dette skuffer ikke. Veldig klart, og interessant mikset.

Ekstramateriale

Alternate 5.1 soundtrack mix, presented in DTS-HD Master Audio on the Blu-ray, plus isolated music track: Herlig lydspor.

Conversation between director Robert Altman and actor Tim Robbins from 2004: De snakker om New Hollywood, som Altman fremhever som den beste perioden i hans liv. Her lagde han MASH og Brewster McCloud. Historien om den døde gutten er hovedåren i filmen. Altman tok melodi og vokal ut av musikken, og brukte det gjenværende kompet som filmmusikk.

Luck, Trust & Ketchup: Robert Altman in Carver Country, a feature-length 1993 documentary on the making of Short Cuts: Publikum må fylle inn hva som har skjedd i historiene siden vi fulgte dem sist. Tess Gallagher, Raymond Carvers enke, var nervøs for om spenningen i historiene ble beholdt i filmen, eller om de ble forløst gjennom vold. Hun ble veldig fornøyd. Hun ville ikke at filmen skulle være overdrevent tro mot teksten. To genier møttes i dette verket. Det måtte være tydelige spor av begge.

To Write and Keep Kind, a 1992 PBS documentary on the life of author Raymond Carver: Carver døde som 50-åring av kreft. Han hadde et alkoholproblem, som han arvet etter faren. Han skrev om mennesker som ikke klarte å ordlegge sin smerte eller mistrivsel. Han var venn med Richard Ford og Tobias Wolff. 57 minutter.

One-hour 1983 audio interview with Carver, conducted for the American Audio Prose Library: Dette er en av få ganger Raymond Carver snakket offentlig som er bevart på opptak. Han snakker i detalj om novellene sine, og nevner også at han har vært innlagt for alkoholisme et par ganger. Dette formatet (audio interview) finner jeg ikke så interessant, men det er viktig at klippene finnes. Han nevnes tross alt i samme åndedrag som Hemingway, Flannery O’Connor og Stephen Crane. 51 minutter.

Original demo recordings of the film’s Doc Pomus–Mac Rebennack songs, performed by Rebennack (Dr. John): Lydspor med sangene. To hell with love, I don’t know you og Full moon. Dette er sangene som Annie Ray sang i filmen.

Deleted scenes: Smoking – Madeleine Stowes karakter røyker foran Tim Robbins, som blir rasende siden han forsøker å slutte. 1.08. Hey Clown – Sangerinnen forsøker å dempe et barneselskap i nabolaget. Det går ikke så bra. 38 sekunder. I threw it away – Bakeren forsvarer handlingene sine. Han opplever at mange ikke henter kakene sine, og han må kaste dem. 2.24.

A look inside the marketing of Short Cuts: Det bød på store utfordringer å markedsføre en film med 10 sammenvevde historier og 23 store roller, uten noen klar hovedperson. De valgte til slutt å gå for det sprukne hjertet som symbol. Plakatene har en veldig vekt på forstadsmiljø. Mange fine plakater, men ingen strålende. Det er lagt med trailer, teaser og seks TV-spots. De er morsomme, forvirrende, varierte, og alle har forskjellige innfallsvinkler. Filmen vant i Venezia.

An essay by film critic Michael Wilmington: Fint essay om Altman og spesielt Short Cuts. Trekker inn både The Player og Nashville.


McCabe & Mrs. Miller

McCabe & Mrs. Miller (Criterion nr. 827)(Blu-ray)

mccabe-and-mrs-miller

USA – 1971 – Robert Altman (farger) – 121 minutter

The Presbyterian Church Wager

Nivå 1 (uten spoilers)

Vi befinner oss på 1880-tallet, i det nordvestre USA. Den nye byen Presbyterian Church er under konstruksjon. McCabe (Warren Beatty) blir byens sterke mann, med sine ideer om et nytt horehus og ny vekst. Hit kommer Mrs.Miller (Julie Christie) med sine prostituerte av høy klasse og starter et samarbeid med McCabe. Sammen bygger de opp et lite samfunn som blir lagt merke til av større aktører.

Nivå 2 (med spoilers)

Vi ser først McCabe ankomme ridende til Presbyterian Church, for så å gå mumlende rundt for seg selv. Han fremstår som en usikker mann, ikke som den typiske westernhelten. En usikker latter dekker over de vanskelige situasjonene. Han setter opp et pokerspill i saloonen, og det blir hans første forretningsavtale med innehaveren. Siden ekspanderer McCabe til å ha eget horehus med fasiliteter. Men skikkelig sving på sakene blir det ikke før han går i kompaniskap med Mrs. Miller, og får hennes erfaring innen hallikvirksomhet til å skaffe de store inntektene. Et rykte om at McCabe har drept en mann i duell, jobber for ham. Idet McCabe er på toppen av sin makt, ser vi at han har skaffet seg en gulltann.

Fra da av går det bare nedover. I all sin arroganse, avslår McCabe et tilbud fra et stort selskap som har lagt merke til fremgangen hans. Egentlig regner han med å forhandle videre, men morgenen etter har de bare dratt. Mrs. Miller vet hva som da vil skje, hun har en mer realistisk holdning til verden og bredere erfaring. I slike situasjoner sender selskapet ut leiemordere, og ender opp med å ta det de vil ha. Da alvoret i situasjonen går opp for McCabe, setter han etter representantene for selskapet, men når dem aldri igjen. Paranoid og isolert søker han til en advokat, som forsikrer han om at et selskap aldri skal kunne krumme et hår på hans hode. De skal bare sørge for mediedekning, så vil McCabe bli symbolet på den lille mannen som tuktet de store selskapene. McCabe responderer at han bare vil berge livet, og vi forstår at han nå er dødsdømt.

Det utvikler seg en romanse mellom McCabe og Mrs. Miller, men det kan se ut som om McCabe er den forelskede, mens Mrs. Miller har en mer pragmatisk tilnærming. Hun investerer lite av følelsene sine i forholdet. Hun tar fremdeles imot horekunder selv. Kanskje er opiumbruken hennes noe av grunnen. McCabe følger hennes regler, selv om han til å begynne med alltid opponerer. Allikevel bader han før han kommer til henne. Han viser også andre tegn på at han er lett påvirkelig, for eksempel da han ordrett gjentar advokatens budskap da han prater med Mrs. Miller.

Filmen har altså et markant skille i det representantene gir opp å forhandle med den eplekjekke McCabe. Da McCabe kommer til saloonen om morgenen for å fortsette forhandlingene og de har dratt, ser vi en ansatt ganske brutalt kaste en katt ned fra et bord. Det er første gang vi føler en umotivert aggressiv stemning i filmen. Som forventet dukker tre leiemordere opp, giganten, halvblodsen og guttungen. Det første møtet mellom McCabe og dem går greit, en spak McCabe forsøker å forhandle videre med dem. Problemet er at de ikke er der for å forhandle. Det toget har gått. Giganten ser tvers igjennom McCabes rykte og fastslår at den mannen aldri har drept noen. Guttungen står for neste umotiverte aggressive handling da han skyter og dreper Cowboy, en ung og uskyldig gutt. Filmen blir mørkere for hvert minutt som går.

Så er det duket for filmens siste akt. Snøen har begynt å falle og jakten på McCabe foregår i nesten total stillhet. McCabe bruker de muligheter og metoder han har. Det blir ingen typisk westernfinale med et oppgjør i storgata. Han skyter guttungen i ryggen, og skyter halvblodsen gjennom en dør. Dessverre blir han selv skutt og dør til slutt av skadene, men ikke før han har ekspedert den siste av leiemorderne i en listig felle.

McCabe & Mrs. Miller er en herlig 70-tallsfilm fra New Hollywood-perioden, som bare blir bedre og bedre for hvert gjennomsyn. Den er på nippet til å bli en stor favoritt hos meg, og noen ganger får jeg følelsen av at det er en perfekt film, i all sin mangel på perfeksjon. Stemning er nøkkelordet, og dissekeringen av de forskjellige meningsbærende lagene i filmen. Dette er en film som først og fremst skal føles, tror jeg, for da transenderer den de enkelte elementene sine. Roger Ebert hadde den på listen sin over tidenes beste filmer, og han kalte den en perfekt film. Film kan være så mangt, og teknikk er ikke det viktigste.

Filmen ble først kalt The Presbyterian Church Wager, helt til kirkesamfunnet i USA fikk nyss i dette og krevde at navnet ble endret. Altman fant fort ut at Leonard Cohens musikk passet som hånd i hanske til filmen. Studioet ba han droppe det, da det ville bli altfor dyrt. Men en telefon fra Altman til Leonard Cohen skaffet musikken til minstesats. Altman trodde det var fordi Cohen som så mange andre hadde likt MASH, men det viste seg at Cohen hadde falt for Altmans forrige film, Brewster McCloud. Cohen sørget også for at Altman skulle få en prosent av eventuelt økt salg på LPen.

Utseendet på filmen er meget spesielt. Den mørke og «gjørmete» stilen skulle minne oss om en antikk tid. Altman sørget for å eksponere filmen for lys, for at negativene ikke skulle kunne presentere en annen film enn den han hadde i tankene. Altman ville ødelegge skarpheten i bildene. Lydsporet var om mulig enda mer revolusjonerende. Hver skuespiller fikk sin individuelle mikrofon, slik at Altman kunne mikse lydsporet sammen etterpå. Noen samtaler ble forsterket, mens andre ble redusert til mumling. Til tider gikk det litt galt, og spesielt i begynnelsen av filmen er lyden av fottrinn for dominerende.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Heaven’s Gate, The Long Goodbye, Johnny Guitar, One-eyed Jacks og Dead Man.

Øyeblikket: Det store skiftet i filmens stemning, fra jovial og lettbent western til mørk og eksistensialistisk antiwestern. Den uskyldsrene Cowboy blir manipulert til å gripe etter revolveren sin for å vise den frem, og guttungen dreper ham med kaldt blod. Keith Carradine, som spiller Cowboy, faller ned fra broen og knuser isen med sin egen vekt. Her er det ikke noe filmtricks, kun et par borrehull i isen for å sikre at den gir etter. Carradine blir liggende helt stille i det iskalde vannet mens Altman melker scenen for alt den er verdt. Nå ble det plutselig alvor…

Lyd og bilde

Bildeformatet er 2.40:1. Det er et skadefritt bilde, og dermed er gjengivelsen i tråd med det Altman ønsket. Filmen er filmet kronologisk på lokasjon, med begrenset lyssetting. I tillegg er det klassiske 70-talls filteret brukt, som skaper et disig utseende. Dermed blir det ikke så skarpt eller imponerende i detaljer som det kunne ha vært. Det er altså et godt bilde, presentert slik regissøren vil ha det, og det blir mer opp til smak om man blir fornøyd. Selv foretrekker jeg skarpe bilder, uten dette drømmeaktige filteret. Monolyden er god, og det er fullt mulig å følge samtalene opp til det punktet Altman ønsker du skal henge med. Lyddesignet er meget spesielt, med en kakafoni av samtaler som vi hører bruddstykker av, akkurat som i det virkelige liv. Jeg kjøper denne idèen, og synes det fungerer godt.

Ekstramateriale

Audio commentary from 2002 featuring director Robert Altman and producer David Foster: Disse to sitter tydeligvis hver for seg, og deres kommentering blir klippet sammen til ett spor. De er ikke så ulike i sin stil, men de tar opp litt forskjellige ting. Det er et godt kommentatorspor, som holder det gående på det jevne.

New making-of documentary, featuring members of the cast and crew: Dette er en western uten støv. Det var Altmans første film med store stjerner, og han var en regissør som elsket skuespill og skuespillere. Han var ikke så opptatt av det «ekte». Det ga seg utslag i synet på tagninger. Altman foretrakk få tagninger og det gjorde Julie Christie også. Hun var best i de første, mens Beatty mente han ble bedre etter hvert. Derfor overlot Altman noen ganger til Beatty å fortsette alene med crewet, mens han selv tok kvelden. 55 minutter.

New conversation about the film and Altman’s career between film historians Cari Beauchamp and Rick Jewell: Altman startet i TV, og lærte seg å være effektiv. Men Altman var ikke en auteur, han støttet seg på alle deler av filmteamet. Han var en outsider og veldig anti-etablissement. Alle filmene er midler for å si noe om verden. 36 minutter

Featurette from the film’s 1970 production: 125 menn bygde byen, under ledelse av Leon Ericksen. Hele filmen ble skutt på lokasjon. 9 minutter.

Art Directors Guild Film Society Q&A from 1999 with production designer Leon Ericksen: Filmen ble spilt inn i Vancouver, British Colombia. Ericksen var art designer nummer 1 på denne tiden, og dette er hans beste arbeid. McCabe og Mrs. Miller var denne generasjonens High Noon med sin antihelt-vinkling. Det er vanskelig å høre spørsmålene fra salen, og til tider er det vanskelig å høre svarene også. Intervjuet flyter ikke og virker kunstig innøvd. 38 minutter.

Excerpts from archival interviews with cinematographer Vilmos Zsigmond: Lazlo Kovacs og Zsigmond snakket hverandre opp og anbefalte hverandre fremfor seg selv når det kom til å få oppdrag. Utseendet på McCabe og Mrs. Miller var inspirert av The Deadly Affair. Zsigmond var ikke fan av zoom og kamerabevegelse, men ser at det skaper mer dybde i bildet. 11 minutter.

Gallery of stills from the set by photographer Steve Schapiro: Så der.

Excerpts from two 1971 episodes of The Dick Cavett Show featuring Altman and film critic Pauline Kael: Pauline Kaal er en fantastisk dame, livlig og skarp. Hun snakker om hvor god McCabe og Mrs. Miller er. En ny lanseringsstrategi som kom i de dager skadet disse små og unike filmene. 11 minutter. Robert Altman diskuterer lyddesignet i filmen, og påstår at lyden ikke var riktig i noen av kinoene. Det var mye av grunnen til at kritikere ikke likte filmen. Filmen handler om en mann som starter på topp og river seg selv ned. Det å bruke Beatty sparte Altman for 20 minutter spilletid for å etablere en mann på topp. I publikums hode er Beatty allerede på topp, og dermed etablert som suksessfull.

Trailer: Fremtredende Leonard Cohen musikk. Musikken er omtrent hovedpersonen. Litt rar trailer. Ufokusert. 2 minutter.

An essay by novelist and critic Nathaniel Rich: Et meget godt essay. Etter MASH, en krigsfilm uten krig, laget han McCabe & Mrs. Miller, en western som ikke var en western. Studiosjefene fant filmen å være en antiwestern, antirasjonell, antipublikum og generelt en antifilm. I 1971 var Warren Beatty verdens største filmstjerne, og han ville gjerne jobbe med Altman etter MASH. Han ville også spille en utypisk rolle til ham å være.


Mon Oncle

Mon Oncle (Criterion nr. 111)(Blu-ray)

mon-oncle

Frankrike – 1958 – Jacques Tati (farger) – 116 minutter

Fasade

Nivå 1 (uten spoilers)

I denne satiren tar regissør og manusforfatter Jacques Tati for seg modernisme og teknologi. Filmens hovedperson er på mange måter et hus, moderne og proppfullt av teknologiske nyvinninger. Mor og far Arpel er strålende fornøyd med sitt nye statussymbol, men sønnen vantrives. Onkel Hulot er lyspunktet og bindeleddet til en mindre kontrollert og livlig tilværelse.

Nivå 2 (med spoilers)

Dette er for meg den beste Tatifilmen ved siden av Play Time. Tematisk befinner de seg i samme landskap, nymotens teknologi, modernisme og opprettholdelsen av fasade. Mon Oncle legger mer vekt på fasadeelementet, mens Play Time går dypere inn i effekten av fungerende og ikke-fungerende teknologi. Begge tar opp hva det gjør med oss mennesker og hvordan vi forholder oss til hverandre.

Fru Arpel bruker all sin tid som husmor til å vise frem en plettfri fasade. Hennes oppgave i livet er å vise frem sin mann og sitt hus i tipp-topp stand. Hun springer etter mannens bil og tar en siste puss med pussekluten på de forkrommede delene. Ved besøk settes hele velkomstrutinen inn, med demonstrasjon av hagefontenen og omvisning i huset. Det skrytes over en lav sko, mens besøkende ytrer «Oh», «Ah» på passende steder.

I tillegg til å vise oss hvordan ny teknologi kan være upraktisk til tider, viser filmen oss også hvordan vi kan bli fanger av den. Det mangler ikke på små hint: hagen er gjerne dekorert med gittermotiv, og skygger gir både dobling og tredobling av dette motivet. I tillegg har huset en hageport som egentlig ser ut som fengselsporten Egon Olsen kommer ut av på begynnelsen av hver Olsenbanden-film. Så vi er ikke overrasket når teknologien låser seg eller får uforutsette konsekvenser. Familiens lille hund sørger for at ekteparet blir innelåst i garasjen.

For en liten gutt på 10 år, er det ikke noe stas med et kjølig og klinisk hjemmemiljø. Han kunne ikke ha gitt mer blaffen i hagefontener, arkitekttegnede hus og fjernstyrte kjøkkenapparater. Kjøkkenet under en vanlig frokost ser ut som et tannlegekontor. Da er det mer moro å være med onkelen, og hans miljø skildres med varme farger og herlig kaotiske omgivelser. Her lærer han av venner å være rampete og å spise usunne bakervarer med masse sukker. Hulots hus er kronglete og upraktisk, men det har sjel og varme. Det er også en naturlig og integrert del av nabolaget, i sterk kontrast til hjemmet, hvor huset er som en øy i nabolaget sitt.

Monsieur Hulot er barnløs, koneløs, venneløs og arbeidsløs. Han trenger ifølge sin kone bare litt drahjelp, og hun ber sin mann om å finne en jobb til hans svoger. Selvfølgelig er Hulot en like stor katastrofe i det sterile fabrikkmiljøet som han er i søsterens hus. Han passer ikke inn i den type miljø. Klønete og kunnskapsløs ødelegger han både fabrikkproduktene og søsterens hage. Han passer bedre inn i barnets verden, som er villere, enn de voksnes kontrollerte verden med fasader og teknologi. En tredje parallell er voksne i bylivet, hvor han passer rimelig greit inn.

Filmen får en ekstra utilsiktet dimensjon når det gjelder musikkvalg. Når Arpelekteparet med venner manøvrerer rundt i den strengt regulerte hagen, er det til musikk som kan minne om den danske komedieserien Klovn. Selv om inspirasjonsretningen er motsatt, kunne jeg ikke unngå å tenke på Arpelekteparet som klovner eller duster hver gang musikken spilte. Prikken over i er Tatis elegante iscenesettelse av scener hvor den nye teknologiens støyende vesen hindrer ekteparet i å høre hverandre. Ny teknologi er et hinder for god gammeldags ekteskapelig kommunikasjon.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Playtime, Traffic, Monsieur Hulot’s Holiday, Modern Times.

Øyeblikket: En liten, men talende scene. Det ringer på hos familien Arpel, og hele rutinen blir satt i gang. Fiskefontenen blir slått på, fruen i huset går ut i hagen til sin vante velkomstposisjon og håret fikses på. Da det viser seg at den «kun» er hennes bror som kommer på besøk, slås fiskefontenen av og irritasjonen vises overfor Monsieur Hulot. Han er ikke viktig nok til å få denne velkomsten. Men alle andre er det, hvert fall de av høyere stand. Denne scenen introduserer fasadeelementet i historien elegant, og viser oss at filmen er litt krassere enn vi trodde. Den løfter seg også over å være nok en teknologiharselas, som ofte ikke viser oss hvordan de sosiale forholdene berøres.

Lyd og bilde

Bildeformatet er 1.33:1, med mono lyd. Det er et strålende skarpt bluray-bilde, med farger som virkelig popper. Rødt og gult er spesielt kraftig og flott gjengitt. Detaljene er supre, og det er en generell fin dybde i bildet. Filmkornet er akkurat passe mengde og deilig gjengitt. Dette er referansekvalitet, og det i en film fra 1958! Lyden er viktig i Tatis filmer, med forsterkede og overdrevne effekter av skritt og maskinlyder. Lydsporet gjør jobben fint.

Ekstramateriale

Introduction by actor and comedian Terry Jones: Dette er Jones sin favoritt Tati-film. Det er en krassere og mer kritisk film enn Tati pleide å lage. Mon Oncle vant juryens spesialpris i Cannes. 5 minutters introduksjon.

My Uncle, director Jacques Tati’s 1958 reedited, English-language version of the film: Denne versjonen er 10 minutter kortere enn den franske. Forskjellen er stort sett at Arpelfamilien snakker engelsk sammen, mens alle andre snakker fransk. Kjedelige saker, med kunstig dubbet eller senere lagt på tale.

Once Upon a Time . . . “Mon oncle,” an hour-long documentary from 2008 on the making of the film: Pierre Etaix var assistenten til Tati på Mon Oncle, og ble senere regissør selv. Han har også blitt del av Criterion Collection, med en egen boks. Lagrange, som var filmens manusforfatter sammen med Tati, var visstnok modellen for Hulot. Tati viser det franske samfunnets overgang til modernismen etter andre verdenskrig. Dokumentarens morsomste øyeblikk kommer i det vi blir presentert for en svært indignert designer som sterkt misliker Tatis harselas med Arpelfamilien i filmen. 52 minutter veldig fin dokumentar.

Everything Is Beautiful, a three-part program from 2005 on the film’s fashion, architecture, and furniture design: Del 1, «Lines, signs, designs» 25 minutter – Det virker som om alle tingene er malplassert. Hulots hus har historie og sammenheng med nabolaget, mens Arpels hus ikke har noen av delene. Huset holder dem som gisler. Men huset brukes i filmen også som en forlengelse av barns lek. Del 2, «Fashion» 20 minutter – Fru Arpel er veldig konsekvent i sin garderobe. Hun er kledd i variasjoner av ensfarger eller klær med mønster. Nabodamen er høy og tynn, med voldsomme kreasjoner og farger. Hulot har en tredje stil, med elastiske klær og nøytrale farger. Del 3, «Please, have a seat» 9 minutter – I denne lille dokumentaren følger vi et designfirma som lager varianter av møblene i filmen. De lager dem ukomfortable om de var det i filmen.

Everything’s Connected, a 2013 visual essay by Tati expert Stéphane Goudet comparing Mon oncle to the other Monsieur Hulot films: I denne 51 minutter lange dokumentaren diskuteres temaer og episoder i Tatis filmer. Play Time og Mon Oncle diskuterer modernismen og teknologi. Far og sønn tema er tilstede i både Mon Oncle og Monsieur Hulot’s Holiday. I begge finner de sammen på slutten. Dette stammer fra Tatis eget forhold til sin far.

“Le Hasard de Jacques Tati,” a 1977 French television episode featuring an interview with Tati about his dog, Hasard, and the canine stars of Mon oncle: Tati trengte en flokk med hunder, og fikk dem fra en oppsamlingskennel. Etter filmen skulle de tilbake, men Tati ville sørge for et bedre liv for dem. Han annonserte dem i aviser som filmstjerner til omplassering og fikk dem plassert dem i trygge og gode hjem. Han skulle ønsket han kunne ha gjort det med mange flere hunder. 8 minutter.

Hefte: I Jaques Tati-boksen som denne filmen er del av, er alle skriftlige essay samlet i en liten bok. «Scatterbrained angel: The films of Jacques Tati» er et essay skrevet av James Quandt. Det er et ganske langt essay, som tar for seg hvordan Tati kombinerer gamle kunstformer som mime med moderne cinema. Tatis filmer har to tradisjoner i seg, fra Buster Keaton til Mr.Bean på den ene siden, og fra Robert Bresson til Goddard på den andre. Et interessant essay.


Ace in the Hole

Ace in the Hole (Criterion nr. 396)(Blu-ray)

ace-in-the-hole

USA – 1951 – Billy Wilder (svart-hvitt) – 111 minutter

Det store karnevalet

Nivå 1 (uten spoilers)

Den avdankede journalisten Chuck Tatum får sjansen han har ventet på da en uheldig skattejeger blir sittende fast i en gruvegang. Tatum tar full kontroll på området og manipulerer aviser, sheriff og offeret selv i sin jakt på det perfekte scoopet.

Nivå 2 (med spoilers)

Ace in the Hole er en skarp satire om medias vilje til å gå over lik (!) for å få høye seertall, lyttere og lesere. Filmen ble sett på som kynisk og overdreven da den kom. I dag ser vi at utviklingen har gått mye lenger, og 2014s Nightcrawler er vår tids Ace in the Hole. Nightcrawler er for øvrig mye mer neddempet i forhold til samtiden, i og med at den nok beskriver en virkelighet som allerede er her.

Ace in the Hole presenterer seg med fortekster mot en bakgrunn av jord. Slik fremstår den som røff, og dette skal vedvare både i utseende og tema. En bil blir tauet inn i en småby, men eieren sitter som en passasjer i en bil med privatsjåfør. Slik vender han en ydmykende ankomst til noe mye mer verdig. Chuck Tatum går hardt ut, og er desperat etter å få jobb i den lokale avisen.

Tatum er en journalist som har jobbet i flere av de store avisene i USA, men han har brent sine broer i dem alle. Derfor må han starte helt på bunn, og forsøke å jobbe seg opp igjen. Lokalavisa skal være dette springbrettet hans, men først må han faktisk få denne jobben. I en morsom, men samtidig tankevekkende scene ser vi Tatum forhandle med redaktøren om stillingen. Han utviser en blanding av selvskryt og selvforakt mens han argumenterer for hvorfor han er altfor god for denne jobben, samtidig som han senker sine lønnskrav i setning etter setning. Redaktøren skjærer gjennom og tilbyr ham jobben, men løfter opp lønnen til samme nivå som alle hans journalister får.

Et år senere sitter Tatum fast i meningsløs jobb i en by han forakter. Det store gjennombruddet lar vente på seg, og han blir satt til å dekke typiske lokalavissaker. Det er nok en slik uinteressant sak han er på vei for å dekke, da han forstår at han har tilfeldigvis har dumpet borti noe som kan bli stort. En lokal skattejeger har fått et ras over seg i en gruvegang på jakt etter verdifulle indianske boller og krukker. Tatum utfordrer de lokale politimyndighetene og tar kontroll over redningsarbeidet. Han er den første inn i gruven, og får kontakt med offeret, Leo. De får en fin kontakt, og Leo ser etter hvert på Tatum som en venn. Han er langt fra hans venn.

Billy Wilder er glad i å gi oss tilskuere frempek, eller små hint om Tatums personlighet. Tatum bruker skrivemaskinen som fyrstikkeske for å få oppmerksomhet da han møter sine kolleger for første gang. Skrivemaskinen er hans eneste kilde til oppmerksomhet eller karriere, og han skal bruke skrivingen sin til gagns i løpet av filmen. Redaktøren tror han har knepet Tatum i å drikke på jobb, men flasken viser seg å være et flaskeskip. Dette indikerer både at han kjeder seg på jobb, og at han opplever tilværelsen som klaustrofobisk. Måten han fnyser av mottoet som henger på veggen i redaksjonen, Tell The Truth, forteller oss noe om hans forhold til sannheten. Paradoksalt nok er det ingen som vil høre når Tatum forsøker å snakke sant, slik han gjør på slutten av filmen. Har han ropt «ulv! ulv!» for lenge, eller er media mer interessert i løgn enn sannhet?

Tatum er et journalistisk dyr, med et kvikt hode som raskt legger sammen to og to, Leos mor som ber til Gud med politisirener i det fjerne. Her er det noe på gang. Da han senere får nyss i at de indianske gudene sies å beskytte fjellet, vet han at han har en story. Han utvikler den videre til å bli et scoop. Det gjør han ved å danne allianser, og å rydde vekk uønskede elementer. Han overbeviser sheriffen om at de kan hjelpe hverandre. Tatum har talegavene i orden, og sheriffen lager en pakt med Djevelen. Tatum får enerett til området, og som motytelse skriver han fordelaktig om sheriffen, noe som vil hjelpe hans gjenvalgskampanje. Når Tatum trenger støtte, lener sheriffen seg hardt på konkurrentene eller boreingeniøren. Slik får Tatum utsatt redningsaksjonen, slik at hans eksklusive historie kan strekkes over flere dager. Det vanvittige påfunnet om å bore seg ned gjennom hele fjellet fra toppen i stedet for å stive opp gruvegangen Leo kom inn, skal koste Leo livet. Vi snakker om en prosess som vil ta opptil seks ganger så lang tid.

Kynismen til Wilder sto i fare for å velte filmen. Han tok en sjanse ved å portrettere lovens voktere så ensidig negativt som han gjør. Det kunne oppfattes som anti-amerikansk, spesielt i denne epoken i amerikansk historie. Kynismen får også utslag i beskrivelsen av journalister, symbolisert ved Tatum. Mens han snakker med Leo for første gang, er han distrahert. Han hører halvveis etter det Leo snakker om, mens han planlegger hvordan han skal gjøre dette om til historien som skal skyte ham opp til journalistikkens A-lag. Da han er ute av gruven, ringer han først avisen sin, deretter kommer turen til lege og redningsmannskap. Dette viser oss tydelig Tatums prioritering.

Jeg synes Wilder er god på symbolikk. For meg er det et fint nivå på de symbolske grepene hans. Ikke for tydelig, slik at det blir påtrengende, ei heller så vagt at man ikke kan være helt sikker på om det er symbolsk ment, eller rett og slett ikke få det med seg. Dette er selvfølgelig avhengig av hva slags erfaring man har med film, eller grad av utdanning. Mange vil sikkert føle at filmen er overtydelig, men slik føler altså ikke jeg det. Vi får se bort fra en scene hvor sheriffen blir presentert sammen med en klapperslange i en boks. Scenen hvor Lorraine spiser et eple er et godt eksempel på god symbolbruk. Idet hun tar en bit av eplet, slik Eva gjorde i Paradis, forsvinner uskylden hun har innehatt til da. Fra nå av er hun delaktig i det kyniske spillet til Tatum. Han har overbevist henne om at kafeen hennes vil blomstre, og at det vil komme mange andre kilder til inntekt i kjølvannet av medieoppmerksomheten rundt mannens ulykke. Wilder har blitt beskyldt for misogyni i filmene sine, men jeg ser heller en generell misantropi.

Mot slutten blir Tatum mer og mer voldelig. Det første slaget mot Lorraine utløses av at han ser for mye av seg selv i henne. Det andre angrepet kommer av at han ønsker at hun viser mer empati for Leo, og at han er i ferd med å ta avstand fra seg selv. Som sitt speil, blir det Lorraine som må gjennomgå når han ikke får henne til å forandre seg. Kanskje forstår han at han selv aldri kan være noe annet heller. Tatum kveler nesten Lorraine, og blir dødelig såret da hun i desperasjon forsvarer seg. Douglas var så intens i denne scenen, at han nesten kvalte henne på ordentlig.

Sluttscenen er ikonisk. Tatum faller død om, og lander med hodet centimetre fra kameraet som står på gulvet. Litt feilberegning her, og Douglas ville ha kakket tinningen i kanten på kameraet. Denne scenen har blitt hyllet i senere filmer, ved å bli løst kopiert. Ace in the Hole ble ingen suksess, men filmskapere som Woody Allen og Sam Peckinpah har nevnt den som sin favorittfilm.

Etter en runde med dårlige besøkstall i USA, ble filmen sendt til Europa under navnet «The Big Carnival». Nettopp det sirkuset som etter hvert vokser frem rundt redningsaksjonen, gjør at dette ikke er en dårlig tittel, selv om det var produsenten som gjorde grepet uten Wilders samtykke. Det store tivolihjulet var Wilders største set-piece noen gang. Han blåste av beskyldningene om misantropi. Han har mistet familie i konsentrasjonsleirene, og vet hva mennesker er i stand til. Han elsket at filmene hans lagde furore og ble angrepet både fra venstre og høyre, kommunistene og kapitalistene. Han har laget alle typer filmer, bortsett fra western. Det var kun èn ting han likte mindre enn å ikke bli tatt seriøst. Det var å bli tatt for seriøst.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: A Face in the Crowd, Sweet Smell of Success og Nightcrawler.

Øyeblikket: I nesten hele filmen har Chuck Tatum kontroll på omgivelsene, være seg de fysiske omgivelsene eller menneskene han manipulerer. Han er som en regissør, som lokker og truer, kommanderer og argumenterer. Men så rakner det på slutten da han får høre at «hovedrolleinnehaveren» sin kommer til å dø snart. Da går det opp for ham at det hele er mye mer alvorlig enn han har forestilt seg. Han blir rykket ut av spillet sitt, og innser at det handler om liv eller død. Men da er det for sent. Douglas sitt ansikt og hans formidling av følelser er imponerende i denne scenen.

Lyd og bilde

Ace in the Hole vises i 1.33:1. Utendørsscenene er badet i sol, og dermed kommer bildet best til sin rett i disse partiene. Her er det dybde, skarphet og detaljrikdom i fleng. Jeg synes også at bildet er lekkert i de mørkere partiene, som i gruven sammen med Leo. I det hele tatt er dette et strålende bilde, og absolutt noe å demonstrere til venner som synes svarthvitt kinematografi er kjedelig. Lyden er mono, men det rumler godt under boring. Dialogen er klar og uten støy.

Ekstramateriale

Audio commentary by film scholar Neil Sinyard: Et veldig godt kommentarspor, med god innsikt i bakgrunn, produksjonen og filmens tema. God flyt, uten å bli skravlete.

Portrait of a “60% Perfect Man”: Billy Wilder, a 1980 documentary featuring interviews with Wilder by film critic Michel Ciment: Wilder regisserer filmene videre i hodet sitt, selv etter at filmen er lansert. Derfor er han aldri helt fornøyd med filmene sine. Dette er en god dokumentar på 58 minutter, hvor Wilder forteller om oppveksten sin i Østerrike, Franz Josef og matmangel. Det er interessant at Wilder mener at manus er den hardeste jobben ved å lage en film. Pussig er det også at Wilder samler på avantgardekunst, samtidig som han er en regissør med en klassisk stil. Han er en frittalende og livlig mann, som forteller mange morsomme anekdoter.

Interview with actor Kirk Douglas from 1984: Herlig intenst intervju på 14 minutter. Douglas er en kraftfull mann. Han mener at denne filmen er en av Wilders beste. Selv følte han at rollen som Chuck Tatum var en god rolle, selv om det er en usympatisk rolle. Det ble bare med denne filmen for Douglas og Wilder. Douglas avslo rollen i Stalag 17, som William Holden endte opp med Oscar for. Douglas hadde sett teaterstykket, og var ikke imponert. Han undervurdert hva Wilder kunne tilføre historien. Han mener at grunnen til at Ace in the Hole ikke gjorde det bra har med medias omtaler å gjøre. Media er ikke gode på å få kritikk.

Excerpts from a 1986 appearance by Wilder at the American Film Institute: Wilder forteller at det var vanskelig i USA uten å snakke engelsk. Han fikk en sjanse hos Paramount og jobbet der for Lubitsch. Han mener at han lager movies, og ikke cinema. Han legger vekt på at han skal kunne selge det han lager, og skaper ikke fancy shots på bekostning av drivet i historien. 24 minutter.

Audio excerpts from an interview with Wilder’s coscreenwriter Walter Newman: Et lydspor på ti minutter som formidler et intervju med manusforfatteren på Ace in the Hole. Kjedelig.

Video afterword by filmmaker Spike Lee: I denne videosnutten sammenligner Lee denne filmen med A Face in the Crowd. Begge spådde mediafremtiden korrekt. Nøkkelbegreper er kynismen, karnevalet og viljen til å tjene raske penger. Filmen kunne ikke ende med at Tatum var i live. Fem minutter.

Stills gallery: Tja. Uinteressant.

Trailer: En veldig ordinær trailer på 2 minutter og 22 sekunder. Her kunne det vært gjort mer.

Essays by critic Molly Haskell and filmmaker Guy Maddin: To essays på det jevne, med enkelte gode observasjoner.


Summer Hours

Summer Hours (Criterion nr. 513)(Blu-ray)

summer-hours

Frankrike – 2008 – Olivier Assayas (farger) – 99 minutter

Minner mellom generasjoner

Nivå 1 (uten spoilers)

Familiens sommerhus er samlingsstedet for Frederíc, Adrienne og Jerémie, og har vært det hele livet. Nå nærmer det seg tiden for å ta stilling til hvordan det skal være i fremtiden. Moren, Helene, har nådd den alderen hvor hun begynner å planlegge verden etter henne. Hun samler barna sine, med deres barn, til en siste sommer i huset. Hun instruerer de forskjellige i hvordan hun vil at huset og kunstverkene skal behandles etter sin død, men barna er ikke klare for denne samtalen.

Nivå 2 (med spoilers)

Summer Hours er en lavmælt film uten de store konfliktene og det store dramaet. Dette er ikke en film som fokuserer på arveoppgjørskonfliktene, slik som Anja Breiens Arven gjør. Det ligger et potensiale for å gjøre nettopp det, men det er ikke regissør Olivier Assayas sin visjon med filmen. I stedet er filmen en realistisk og neddempet behandling av den vanskelige situasjonen som kan oppstå etter at familiens overhode har dødd. Sider ved sine søsken som man ikke hadde regnet med kan dukke opp, og gitte forventninger blir brutt. Men det gjøres uten at de store familiefeidene bryter løs, og det må tilskrives arvingenes integritet, og dermed Assayas karakterutvikling i manus. Dramaturgisk kan nok noen blant publikum oppleve filmen som kjedelig, andre vil igjen sette pris den neddempede behandlingen av en situasjon flere av oss kan havne i etter hvert.

Den som går inn i situasjonen med mest emosjoner og forventninger er uten tvil Frederíc. Han er den som har mest tilknytning til sommerhuset og den rikholdige kunsten, og han føler et spesielt ansvar, både fordi han er eldst og fordi han er den eneste som bor i Frankrike. Derfor er det han som vil bli sittende med det største ansvaret for den praktiske gjennomføringen av valgene arvingene tar, og det er han som får de fleste instruksjonene av moren. Spesielt nok blir han instruert om å selge alt, og at de tre skal dele pengene. Rollene blir motsatt av det vanlige når han argumenterer for at samlingen må holdes samlet og at huset skal forbli i familien. Antageligvis kjenner moren sine barn bedre enn noen andre, samtidig som hun har en moderne og usentimental innstilling til familieklenodiene. Hun ender hvert fall med å få rett.

Han har et ønske om å beholde både kunsten og sommerhuset i familien, men da han skjønner at han står alene med denne oppfatningen, forstår også han at alt må selges. Ingen av søsknene har midler til å kjøpe ut de andre, og det blir tydelig etter hvert at Adrienne og Jerémie ønsker å få arven omgjort til penger. Jerémie trenger penger for å kunne bo i Bejing, mens Adrienne bor i USA uten ønske om å bruke sommerhuset. Hun skyver Jerémies behov for penger foran seg, slik at det skal ende opp med at alle får penger til slutt. De er et litt umake team, siden det har vært litt gnisninger mellom dem tidligere. Adrienne kritiserte Jerémies forretningsetikk når det gjelder å bruke fabrikker i Kina, mens Jerémie serverer et typisk forsvar for hvorfor kapitalister utbytter andre. Allikevel må det sies at selve samarbeidet foregår i svært siviliserte former, med stor respekt for hverandres ståsted.

Frederíc går fra skuffelse til skuffelse i arveoppgjøret, men bevarer en moden holdning og integritet i sin rolle som administrator. Han ser forbi sine ønsker og følger konsekvent flertallet av de tre i avgjørelsene. Selv om ikke en eneste avgjørelse går hans vei. Det at ingen av morens barnebarn vil være interessert i sommerhuset ligger i bunn av all diskusjon, selv om ingen har spurt dem. Det skal vise seg at den antagelsen er lite fundert i virkeligheten. Barna organiserer en avskjedsfest for huset, og vi får ta del i følelsene barna har for huset og de lykkelige minnene de har derfra. Kanskje ville foreldrenes avgjørelse ha vært annerledes om de hadde spurt barna, i stedet for bare å gå ut fra feil premiss. Kanskje var de redd for at svaret ikke ville passe inn med det de egentlig ønsket.

Filmen er fri i sin kameraføring, med et livlig håndholdt kamera som søker mot den viktige informasjonen i bildet. Ellers er det en konvensjonell film, med en ganske ordinær historiefortelling. Små grep kan oppleves friske, men stort sett er det ting vi har sett før. Noe som fant velvilje hos meg, var at Assayas hoppet over visse transportetapper i historiefortellingen. Vi ser aldri noe sykeleie eller annet i forbindelse med morens død, kun en direkte bro til etter hun er død.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Arven, Fortiden, En julefortelling, filmer av Eric Rohmer.

Øyeblikket: Møtet mellom de voksne barna for å diskutere hva de skal gjøre med arven. De har spist godt, og sitter nå i stuen, henslengt med hver sin drink i sofaer og behagelige lenestoler. Frederíc er sikker på at søsknene også vil beholde sommerhuset, men gradvis dreies konklusjonen mot salg. Adrienne og Jerémie har bestemt seg for å hente ut penger av arveoppgjøret, heller enn å ha kunst og tilgang på sommerhuset. Moren, Helene, fikk rett. De kom til å selge huset.

Lyd og bilde

Lydformatet er DTS-HD Master Audio, mens bildeformatet er 1.85:1. Det er en dialogdrevet film, og i så henseende gjør lydsporet jobben. Bildet er som forventet fint, tatt i betraktning at det er en ganske ny film. Dybdegjengivelsen er bra, detaljer er bra gjengitt og skarphet er upåklagelig. Fargene er skarpe, spesielt i de mange solskinnsscenene.

Ekstramateriale

New video interview with Assayas: I denne filmen ville Assayas til bake til sine røtter, til Frankrike og et kjent miljø. Han er påvirket av både Robert Bresson og Jean Renoir, og mener de står for to ytterpunkter i regi. Bresson som den strenge, og Renoir som den milde. Assayas skrev en versjon av filmen mens hans mor levde, mens han vente seg til tanken om at hun ikke kom til å være til stede for alltid. Han mener at det er deler av ham selv i alle de tre voksne barna. 29 minutter.

Making-of documentary featuring interviews with Assayas and actors Charles Berling and Juliette Binoche, and showing the cast and crew on set: Dette er en film om minner mellom generasjoner. Morsomt nok styrkes dette temaet av at far og sønn Berling spiller Frederíc og Pierre. 26 min.

Inventory, an hour-long documentary by Olivier Gonard, shot partly in Paris’s Musée d’Orsay, that examines the film’s approach to art: Museum startet på slutten av 1700-tallet. Ikke for å bevare kunst og gjenstander, men for å skaffe til veie modeller for unge kunstnere. Musée d’Orsay ville markere sitt jubileum ved å la kunstnere skape noe nytt, ikke ved å ha utstilling eller konsert. Ved å se gamle kunstverk vil kunstnere bli inspirert til å skape nytt. De hentet inn regissører for å filme og skape film i museet. I Assayas film er det ekte møbler og kunstverk som er lånt ut og plassert i sommerhuset. Paul Berthier finnes ikke, så all ”hans” kunst og skisser måtte skapes fra bunn av.  50 min.

A booklet featuring a new essay by critic Kent Jones: I dette essayet dukker det opp en meget fin definisjon eller tanke om hva cinema er. Cinema er en respons på verden, i motsetning til underholdningsfilm som er en virkelighetsflukt. Ellers går Jones inn i Assayas tidligere filmer før han fordyper seg i Summer Hours. Godt essay, med litt av hvert.


The Passion of Jean of Arc

The Passion of Joan of Arc (Criterion nr. 62)(DVD)

the-passion-of-joan-of-arc

Frankrike – 1928 – Carl Theodor Dreyer (svart-hvitt) – 82 min

Gal eller Guds sendebud?

Nivå 1 (uten spoilers)

Jeanne d’Arc (fra nå av Joan of Arc), er kjent for de fleste av oss. Gjeterjenta som ledet franske soldater i hundreårskrigen mot engelskmennene, og hevdet at Gud selv snakket til henne. Hun ble tatt til fange og beskyldt for blasfemi av engelskmennene. Engelskmennene okkuperte store deler av Frankrike, blant annet Paris. En høring avholdes, og filmen dreier seg om disse timene.

Nivå 2 (med spoilers)

Regissør Carl Theodor Dreyer starter filmen med å filme dokumenter fra høringen, originalbøkene som historikere har bygget sin forskning på. Dette gir oss et inntrykk av at det vi skal få se er historisk korrekt, men det er ikke tilfelle. Dreyer tar seg friheter der hvor han føler det gagner filmen. Alle replikkene som sies i filmen, ble sagt i virkeligheten. Det ble utført 22 forhør over flere måneder, mens Dreyer koker det hele ned til èn dag. At Joan nekter å svare på spørsmål om sine åpenbaringer, er det heller ikke holdepunkt for i dokumentene.

Det er altså engelskmennene som ønsker å få Joan of Arc dømt for blasfemi og fravristet all autoritet som hærleder. Som vi ser mot slutten av filmen, mislykkes dette da hun blir opphøyd til martyr, og hennes død mobiliserer menneskemengden til opprør mot soldatene. Engelskmennene kjennetegnes ved hjelmer som vi kjenner igjen fra verdenskrigene på 1900-tallet. Mannspåkledningen hennes blir et nøkkelspørsmål i saken. Dokumenter viser at heksebeskyldninger var sentralt i saken, men Dreyer valgte å holde det utenfor filmens tema. Dette var før hekseprosessene skjøt fart i Europa, så slik sett var engelskmennene ekstremt tidlig ute i tilfellet Joan of Arc. Et annet kjernespørsmål var åpenbaringene som Joan påstår å ha. Hvis Gud har snakket direkte til henne, har Gud hoppet over Kirken, noe som gjør Kirken til et irrelevant mellomledd. Det kunne den ikke la bli stående, og dette måtte tilbakevises.

Samtidig ville det bli en dårlig sak for Kirken å ikke støtte den åndelig utvalgte jenta, men heller støtte den engelske okkupasjonsmakten. Kjernen ble å gripe Joan i å hevde at hun hadde syndsforlatelse. Det er det bare Gud som kan gi, og ingen kan hevde å ha det før sin død. Derfor presset inkvisitørene hardt på dette. Joan of Arc klarte å finne det eneste rette svaret, som forbløffet vitnene den gangen. ”Hvis jeg har det, må Gud holde meg der (i den tilstanden). Hvis jeg ikke har det, må Han gi meg det”.

Hovedinkvisitør Massieu tyr til forfalskning for å lure Joan i fellen. Han får forfalsket et brev fra Joans konge Charles, og ved hjelp av dette vinner han Joans tillit. Slik blir hun ledet inn i farlige farvann. Under trussel om tortur skriver hun under på en erklæring. Denne går hun senere tilbake på, siden hun føler at hun har vendt seg bort fra Gud. Da blir bålbrenning neste for henne.

Før dette skal skje blir hun hånet av de engelske soldatene, og dette er en direkte parallell til det Jesus opplevde, helt ned til detaljer som kongekronen. Hun blir også hånet verbalt tilsvarende Jesus (Så dette er jødenes konge!), bare i hennes tilfelle om hennes hærlederegenskaper. Hun blir også skamklippet.

The Passion of Joan of Arc er aller mest kjent for sine ekstreme nærbilder og hyppigheten av dem. Dette var for å riste litt i publikum, få dem til å føle hvordan det var å være Joan of Arc. Dreyer bryter også anerkjente regler for kameraplassering og klipping. Her klippes det slik at reglene for synslinjer ikke følges. Joan kan se mot høyre, og vi forventer da at personen hun ser på, ser mot venstre. Det skjer ikke nødvendigvis her. Han kan også se mot høyre eller rett fram. Dette skaper uro i oss. Så også med veldig uvanlige kameravinkler og mye bruk av lav kameraposisjon. Å filme noen nedenfra og opp skaper en følelse av at de tårner over deg, slik Joan må ha følt det.

Joans store avgjørelse baner veien for hennes store seier, martyrdøden. Hun får sin etterlengtede nattverd før henrettelsen. Flere av hennes fiender har nå fått sympati for gjeterjenta. Det var egentlig uhørt at noen som blir dømt for blasfemi får lov til å ta del i nattverd. De skal sendes på sin vei uten Guds beskyttelse. Var Joan Guds tjener på jorden, og snakket han til henne? Hun hevdet jo at hun hørte ham inne i hodet sitt, og det foreligger teorier om at Joan antagelig led av paranoid schizofreni. På denne tiden ble det forklart med at de i verste fall var en heks, i beste fall et barn av Gud.

Renèe Falconetti sin rolletolkning i The Passion of Joan of Arc går for å være en av de aller beste prestasjonene i filmhistorien. Hun er til stede i veldig mange scener i filmen, og de ekstreme nærbildene krever svært mye av inderlighet og skuespill. Hun virker nesten å være i en transe, og det er virkelig en uovertruffen prestasjon. Dreyer forbød all sminke og pudder og munkefrisyrene var ekte. Selv Michel Simon, som bare har to sekunder på skjermen, måtte barbere toppen av hodet. Han refererte senere til Dreyer som en galning. Årelatingen er ekte, men det er ikke Falconettis arm. Av samme grunn som skuespillerne skulle befinne seg i en by fra 1400-tallet, fikk de heller ikke ha musikk på settet, siden de skulle gå inn i en tilstand som karakterene. Musikk er kunstig stimulans, og de skulle heller gå dypt inn i seg selv i stillhet. Dette var inspirert av Stanislavskis metode fra Sovjet, senere kjent som method acting, som ble stort på 70-tallet i USA. Brando og Hoffmann er sterke eksponenter for denne stilen.

The Passion of Joan of Arc kostet 9 millioner franc, noe som gjør den til en av de dyreste i Frankrike opp til da. Den dyreste, Abel Gances Napoleon, kostet 17 millioner franc. Den kommer for øvrig på bluray i november 2016, dog ikke fra Criterion Collection.

Det er litt av historie rundt filmnegativene til The Passion of Joan of Arc. Den er ekstra interessant for oss nordmenn. Premieren på filmen ble holdt tilbake siden det var store protester mot filmen fra franske nasjonalister. De reagerte for det første på at en utlending skulle lage filmen om et fransk ikon, og for det andre at han ikke engang var katolikk. Erkebiskopen i Paris klarte ikke å stoppe filmen, men han fikk gjennomslag for at scener skulle kuttes. Myndighetene sensurerte filmen, noe Dreyer reagerte kraftig på. Rett etter premieren brant filmnegativene i et laboratorium. Dreyer var sønderknust, men takket være hans metode med å ta mange tagninger av alle scener, kunne han klippe sammen en omtrent identisk film med andre tagninger. Selv var han ikke fornøyd, men det spørs om noen andre kunne sett forskjell. Så skjer det igjen. Disse negativene brant året etterpå, i et annet laboratorium. Senere sirkulerte det andre versjoner av filmen rundt om i Europa, noen av dem komisk dårlige. Den mest kjente var De Luca-versjonen, som var stygt klippet og tilsatt annen musikk inn i selve filmen. Den er basert på Dreyers andre versjon.

Så skjer det magiske: På et kott på Dikemark asyl i Asker blir det i 1981 funnet en versjon av filmen som har ligget der i 50 år. Det viser seg å være den første versjonen, som har blitt sendt dit for lukkede visninger. Institusjoner på denne tiden kunne ha egne projektorer, og ansatte og pasienter på Dikemark må ha vært de første i Norge som så filmen. Direktøren på sykehuset var en historiker som må ha bedt om en egen kopi. Versjonen er Dreyers originale, før myndighetenes kutt ble gjort. Det er denne versjonen som er grunnlaget for Criterionutgivelsen og senere Masters of Cinema-utgivelsen.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Ordet, The Passion of the Christ, Vampyr og The Flowers of St.Francis.

Øyeblikket: Her er det mange scener å ta av, men for meg så gjør et av de siste bildene mest inntrykk. Joan of Arc har gitt etter for flammene, og henger død langs trepålen, forbrent og sotet, skimtet gjennom massevis av røyk. Det ser så ekte og forferdelig ut, og samtidig er det dette som gjør henne til martyren hun til slutt ønsket å bli.

Lyd og bilde

Bildet er 1.33:1, med mono lyd eller stumfilm som valg på lydsiden. Jeg må si at Voices of light er et fantastisk verk, som kler filmen til fulle. Når det gjelder bildet, så jeg Masters of Cinema sin bluray-utgivelse nylig. Det var et strålende bilde, som selvfølgelig er et løft sammenlignet med Criterions gamle DVD (1999). Når det er sagt, så er det et veldig godt bilde vi får servert her også. Det er mye striper og skader i bildet, men det er rimelig skarpt og med god kontrast. Jeg har sett utgangspunktet Criterion hadde å jobbe med, og det var omtrent totalt ødelagt. Blast og grøtete bilde, som det er vanskelig å se konturen av figurene i. Når da man ser Criterions bilde rett ved, ser man virkelig hvor godt det er.

Ekstramateriale

Richard Einhorn’s Voices of Light: A choral and orchestral work performed by vocal group Anonymous 4 soloist Susan Narucki and the Radio Netherlands Philharmonic and Choir: Nydelig musikk og et veldig egnet lydspor til filmen. Jeg anbefaler å se filmen med denne musikken, heller enn som stumfilm.

Audio essay by Casper Tybjerg, a Dreyer scholar from the University of Copenhagen: Dette ”audio essayet” er faktisk et helt vanlig kommentarspor, hvor Tybjerg diskuterer filmen i hele dens lengde. Hvorfor Criterion kaller det audio essay vet jeg ikke, kanskje commentary track ikke var et innarbeidet uttrykk ennå. Det er et godt kommentarspor, med mye bakgrunnsstoff og betraktninger om filmen. Aldri kjedelig.

An extensive production design archive: Dreyer fikk bygget en liten by, med storgate, tårn, vindebro og vollgrav for at skuespillerne skulle komme i riktig mental tilstand. Produsentene ble forståelig nok opprørt da nesten ingenting av disse bygningene vises i filmen. Det følger med en restaureringsdemo, og den er vel verdt å se om man synes Criterions utgivelse er svak. For utgangspunktet var virkelig elendig, og Criterions bilde fra 1999 er en åpenbaring! Når det er sagt er det mye å gå på, og Masters of Cinemas nylig utgitte versjon på Bluray løfter bildet enda mange hakk.

A history of Passion’s many versions, with clips: Dette er en blanding av tekst på skjermen og klipp du kan spille av som illustrerer hva teksten sier. Mye interessant om de forskjellige versjonene av filmen, og dens historie med branner.

Audio interview excerpts with the star’s daughter, Hélène Falconetti: Dette intervjuet med Falconettis datter varer i 8 minutter, men hun har så dårlig aksent på engelsken sin at det nesten er uforståelig. Jeg får med meg at Dreyer fant Falconetti på et teater, og overtalte henne til å bli med i filmen.

An essay by Richard Einhorn on Joan of Arc and Voices of Light, plus a video essay on the music’s production: Videoessayet er på fem minutter. Einhorn ville lage musikk basert på Joan of Arcs liv, og inspirasjonen ble Dreyers film. 137 autoriteter forhørte lille Joan, noe som skal høres i musikken.

Voices of Light libretto booklet, including the medieval texts used in Einhorn’s composition: Her står teksten på fransk og engelsk, på hver sin side. Fantastisk tillegg for spesielt interesserte, fin for å få grep om personligheten til Joan of Arc.

Hefte: En kort tekst av Dreyer, hvor han forteller hvor interessen for ”gjeterjomfruen” kom fra, og tanker rundt produksjonen.


The Bridge

The Bridge (Criterion nr. 763)(Blu-ray)

the-bridge

Tyskland – 1959 – Bernhard Wicki (svart-hvitt) – 103 minutter

Desperate tider

Nivå 1 (uten spoilers)

Andre verdenskrig er straks over. De allierte har flommet inn over Tyskland, og Hitler griper etter halmstrå. Han beordrer 16-åringer ut i krigen, rett fra skolebenken til fronten. Syv klassekamerater blir innkalt, og straks satt til å forsvare en bro i hjembyen. Det er ment som en gest for å beskytte ungdommene, men det skal vise seg å bli farlig da amerikanske tanks inntar byen.

Nivå 2 (med spoilers)

Kanskje er det svart-hvittbildet, kanskje er det estetikken ellers som leder tankene hen på amatøropptak fra krigen. Lyssetting, klipping som gir oss en følelse av fare og voldsom aktivitet og et hektisk kamera. The Bridge klarer å etablere en følelse hos tilskueren at det vi ser er slik det kunne ha vært. Dette gjelder ikke kun kampscenene, men i høyeste grad dagliglivet også. Skolen, nabolaget og familielivet er så flott skildret, og det nesten med en filmavisestetikk. Gutter i kortbukser som springer bortover en vei, og blonde gutter som rekker opp hånden i klassen.

Det er syv gutter som vi skal følge gjennom drøye 100 minutter, Sigi, Karl, Hans, Walter, Jurgen, Klaus og Albert. Ingen av dem kan man si er hovedpersonen, og ingen av dem er heller vår inngangsport til historien. De kommer fra forskjellig bakgrunn, men skolen er samlingsstedet deres og en møteplass for forskjellige lag av samfunnet. Flere av dem har fedre som har tjenestegjort for nazipartiet, SS eller Wehrmacht.

Walters far er en nazitopp i byen, som flykter da amerikanerne er på vei. Walter blir overlatt helt til seg selv, og til og med informasjonen om at han skal bli alene må han hale ut av faren. Jurgen har fått lov av moren til å verve seg, siden det alltid har vært offiserer i familien. Faren har falt i krigen, men det går langt tid før vi forstår at det har skjedd. Jurgen har heller ikke fått beskjed om det, og både vi tilskuere og Jurgen får beskjed om det samtidig av moren. Familien lever godt, og har en stor gård med en del utlendinger, kanskje polakker, som gårdsarbeidere. Jurgen har, som seg hør og bør for en offisersspire, en autoritær tone ovenfor arbeiderne. Sigi bor sammen med sin mor, og vi hører ikke noe til hvor faren er. Han kan fort være død. Moren har lyst til at Sigi skal dra til hennes søster nå på slutten av krigen for å slippe unna innkallingen.

Hans og Albert bor sammen hos Alberts mor. Noen far hører vi ikke noe til. At Hans bor der, kan tyde på at han har blitt foreldreløs i løpet av krigen. Hans hjelper godt til i huset, og det er en god situasjon for begge parter. Klaus er den eneste som har fått seg kjæreste. Han har tettest bånd til kjæresten Tranziska, framfor at vi ser så mye til familien hans. Karl bor sammen med sin far, som driver en frisørsalong. Han er hemmelig forelsket i Barbara som jobber i salongen, men hun er farens elskerinne. Da Karl finner ut av det, raser verden hans sammen. Han drar i full fart til forlegningen, og er i mental ubalanse til han dør på broen noen dager senere. Han skal altså aldri komme over kjærlighetssorgen. Det er trist å se at han er så bitter at han dømmer alle kvinner som horer, og da han sier det til Klaus blir han slått ned. Klaus er lykkelig forelsket, og tar utsagnet som et personlig rettet angrep mot Tranziska.

På slutten av krigen ble Tyskland hardt bombet. Vi vet jo at Dresden nesten ble utslettet fra kartet. Flyangrep er vanlig i denne byen også, og ruiner viser oss forfallet Tyskland er midt i. Samfunnsstrukturer er også i forfall. Dødsfall gjør at posisjoner i samfunnet står ubetjent, og logistikk og matvaredistribusjon blir vanskeligere og vanskeligere for hver dag. Det at de utenlandske gårdsarbeiderne en dag plutselig forsvinner, er nok et eksempel på forfallet i struktur. I tillegg kommer den interne spenningen blant tyskerne selv. Moralen er i oppløsning, og stemmene mot Hitler blir sterkere. Vi ser eksempler på at det blir opponert mot at ungdommer hentes ut i krigen. Først ved at læreren deres forsøker å snakke fornuft med leirkommandanten, dernest ved at en mann besøker guttene ved broen og ber dem om å la våpnene ligge og gå hjem. Guttene, ruset på patriotisme og ansvar, ber han pelle seg vekk før de skyter ham. Senere skal en amerikansk soldat snakke til dem på samme måte, og han blir skutt.

Seks av de syv guttene skal dø under forsvaret av en bro som allikevel skal sprenges av tyskerne timer senere. Men det vet ikke guttene, og tror at jobben de gjør er viktig. Den eneste grunnen til at broen ikke allerede er sprengt er bagateller som ikke hindrer bombegruppen å utføre oppdraget neste dag. En krangel oppstår mellom de overlevende ungdommene og bombegruppen, og de ender med å skyte på hverandre. Slik får filmen frem det meningsløse i krig, spesielt i en tid hvor kommunikasjonen mellom enheter omtrent er ikkeeksisterende. Samtidig kan det være en kommentar til det faktum at mange soldater blir drept av sine egne. Det er et vanskelig tall å fastslå selvfølgelig, men de høyeste anslagene peker mot at en av fem soldater blir offer for ”friendly fire”.

Romanforfatteren, Gregor Dorfmeister, beskriver i ekstramaterialet en pussig situasjon. Han var jo en av ungdommene som skulle beskytte broen i virkeligheten. Dagen etter kampen om broen lå det flere unge tyske soldater døde på broen. En tysk kvinne går forbi dem, før hun snur og går tilbake, spytter på likene og så går videre. Selv i dag kan ikke Dorfmeister forstå hvorfor hun gjorde det, om det da ikke var for å vise de amerikanske soldatene at hun ikke sympatiserte med nazi-Tyskland. Krig får mennesker til å gjøre mye rart.

Dorfmeister blir ofte spurt om hvorfor Hitler fikk så stor oppslutning i Tyskland. Han peker mot det faktum at Tyskland under Hitler fikk et oppsving i økonomien og Tyskland var på vei ut av en nasjonal depresjon. Men samtidig var det et oppsving i hele verdensøkonomien, så Dorfmeister mener at dette ville ha skjedd i Tyskland uansett. At han, som så mange andre ungdommer, ble med i Hitlerjugend tillegger han mest idrettsaspektet. Han sier at det var 95% idrett og trening der, selv om han var klar over at de skulle trenes opp til å bli soldater. Jeg vil tillegge for egen regning at medlemskap i Hitlerjugend talte positivt for en familie på denne tiden, på samme måte som medlemskap i NSDAP (Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei). Dorfmeister ble pasifist i løpet av kampen om broen. En av guttene fyrer av e bazooka mot en amerikansk tanks, og en soldat klatrer ut av tanken i full fyr. Han dør foran øynene på dem.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Lore, All Quiet on the Western Front, Paisan, Germany Year Zero, Rome Open City.

Øyeblikket: Det første dødsfallet, da ungdommene kjenner på kroppen hva krig er. Et fly stuper ned mot dem og skyter. Sigi er den eneste som ikke kaster seg ned, siden han ble gjort narr av da han nervøst kastet seg ned bare ved lyden av fly tidligere. Denne gangen blir han liggende, og kameratene har mistet en venn.

Lyd og bilde

Bildeformatet er 1.37:1, lyden er mono. Det er et strålende bilde. Kontrasten er nydelig balansert, bildet er sylskarpt med fin dybde. Dette nærmer seg kort sagt referansekvalitet. Lyden er effektiv og rik. Det er mye aktivitet i høytalerne, med buldrende tanks, skuddvekslinger, stupende fly og eksplosjoner. Dialogen er klar. Veldig, veldig bra.

Ekstramateriale

New interview with writer Gregor Dorfmeister, on whose autobiographical novel the film is based: Dorfmeister er forfatteren av romanen som filmen er bygget på. Han skrev den under psevdonym, og baserte romanen på sine egne erfaringer da han ble beordret til å forsvare en bro som ungdom under krigen. Han hadde vært medlem av Hitler Jugend, som han hevder besto av 95% idrett og trening. Dette er et meget interessant videoessay på 23 minutter, fremført av en mann som gikk fra frivillig i Hitler Jugend til å bli pasifist.

New interview with filmmaker Volker Schlöndorff about the film’s impact on German cinema: De tyske filmene som ble laget om krigen var sentimentale og fornektende på vegne av de tyske soldatene. Wicki laget en realistisk film, som nesten kunne være en videreføring av de amerikanske opptakene som soldatene gjorde i Tyskland. Wicki ble en slags gudfar for den yngre garden av regissører som Schlöndorff tilhørte, sammen med Herzog og Wim Wenders blant annet. Men de blandet seg aldri med de eldre regissørene, siden de hadde behov for å skape avstand til dem. 10 minutter.

Interview from 1989 with director Bernhard Wicki: To dager før Krystallnatten ble Wicki arrestert av nazistene og sendt til konsentrasjonsleir, hvor han ble behandlet brutalt. Etter krigen laget han filmer om nazitiden. Han spilte i typiske tyske filmer etter krigen, laget for å hjelpe tyskere å fortrenge krigen. Disse sentimentale filmene, musikaler og lignende med sterke popreferanser, sto i sterk kontrast til hans egne filmer. The Bridge var inspirert av Rosselinis krigsfilmer, De Sica og italiensk neorealisme generelt. Senere i karrieren prøvde han seg i Hollywood, og regisserte stjerner som Brando, Ingrid Bergman og Anthony Quinn. I dette videoessayet snakk han om filmen, og krigen generelt. 14 minutter.

Excerpt from a 2007 documentary by Elisabeth Wicki-Endriss, Wicki’s widow, featuring behind-the-scenes footage from the shoot: The Bridge var en motstrømsfilm i Tyskland på 50-tallet. Ingen ville ha noe med slike antikrigsfilmer å gjøre. I denne dokumentaren ser vi audition av guttene, og klipp fra innspillingen. Wicki har fått takk fra FN for fredsskapende arbeid, som han setter veldig høyt. 9 minutter.

An essay by film critic Terrence Rafferty: Et godt essay, som riktignok gjentar visse opplysninger fra andre kilder i ekstramaterialet. Rafferty påpeker at filmen ikke har noen hovedperson, heller ingen å identifisere seg med, eller se gjennom øynene til. Heller ikke gutten som overlever.


A Touch of Zen

A Touch of Zen(Criterion nr. 825)(Blu-ray)

a-touch-of-zen

Taiwan – 1971 – King Hu (farger) – 180 minutter

Dagligliv, politikk, martial arts og zen

Nivå 1 (uten spoilers)

I en liten landsby i Kina på slutten av middelalderen, arbeider Gu som kunstmaler. Stort sett maler han portretter mens han drømmer om å bli lærer. Hans mor mener han er ugiftbar, over 30 år gammel og fattig. Hun øyner håp når en ung kvinne flytter inn i et hus i landsbyen. Denne unge kvinnen blir plutselig senter for alles oppmerksomhet, også den mistenkelige mannen som er nyankommen.

Nivå 2 (med spoilers)

Dette er en episk film, både i handling og utførelse. Den har tre ganske distinkte deler, som alle står i kontrast til hverandre. De er vanskelig å forutse, samtidig som de fungerer veldig godt når de nå først er del av filmen. Regissør King Hu var i det hele tatt en kreativ og original regissør i starten av hans karriere. Han introduserer sterke kvinneskikkelser som heltinner, og lar de stå løpet ut. Filmteknisk er det mye nytt her, og filmen har vært en sterk inspirasjon for mange actionfilmer. Det må sies at Crouching tiger, hidden dragon aldri kunne vært laget uten A Touch of Zen.

Hu var opptatt av klasser og klasseambisjoner. Det synes i A Touch of Zen. Filmen er som sagt delt inn i tre deler. Den første skildrer realistisk dagliglivet i landsbyen. Gu er hovedpersonen i denne første delen, hvor vi ser ham arbeide som kunstmaler og kurtisere den vakre nye jenta i landsbyen, miss Yang.

I del to forvandles filmen til en politisk thriller. Her kommer Hu sin interesse for klassesamfunnet til syne. The Eastern Depot var et hemmelig politi i Mingtiden, og her har det sendt hemmelige agenter for å lete etter miss Yang. Hun er datter av en opposisjonell general som ble torturert til døde av styresmaktene, og familien måtte flykte. Hun og moren beskyttes av to generaler under flukten og i sin nye tilværelse. De hemmelige agentene kommer nærmere og martial arts-elementet introduseres. Gu utvikler seg til å bli en handlekraftig figur i denne første halvdelen av filmen. Det er det politisk gode mot det politisk onde. Her skifter fokuset fra Gu over til vår nye protagonist, miss Yang, som skal være vår heltinne resten av filmen.

I del tre, tar filmen steget opp til å bli en fullblods martial arts actionfilm. Det er også her at zenelementet kommer til sin rett. I denne delen diskuteres ”den sterkestes rett”. Buddhistmunkene entrer scenen og det hele tar en metafysisk retning. Xu Xian-chun er en formidabel motstander som også har en slu og hensynsløs side. Nettopp da vi tror han har innsett sine feil, knivstikker han lederen for munkene. Det blir starten på en lang zeninspirert psykedelisk sekvens, hvor vi ser verden gjennom hans forvirrede indre øyne. Han dreper muligens sine soldater, og blir muligens del av munkens nirvanatilstand. Dette er som sagt en veldig psykedelisk sekvens, så hva som skjer i virkeligheten er vanskelig å si. Det essensielle her er uansett at konflikten løftes fra et verdslig nivå til å bli en spirituell reise. Det guddommelige er til stede gjennom lys og natur. Det er et meget spesielt grep, men det føles som en passende avslutning på en lang og strabasiøs reise.

Det er et veldig driv i A Touch of Zen, og selv om den varer i tre timer løper tiden av gårde. Og det selv om filmen tar seg tid til vakre tagninger av vaiende siv og tretopper. Natur spiller i det hele tatt en stor rolle, og mange utsnitt er blendende vakre. Mot det vakre bakteppet utspiller det seg en dramatisk historie med koreograferte kampscener, som ikke lar seg begrense av fysiske lover. Spesialeffekter var rimelig begrenset på denne tiden, men kreativiteten fikk utfolde seg. Skjult under nedre del av bildeutsnittet er trampoliner, slik at saltoer og ekstremt høye hopp kan utføres med stil.

Det å sette filmen tidsmessig inn i Mingdynastiets periode, åpner for å lage noen paralleller til samtiden. Vi vet jo at Hu var opptatt av klassesamfunnet, så det har han valgt å vektlegge. Hovedfienden til våre protagonister er Eastern Depot, det ”statlige” hemmelige politiet. Her er det nærliggende å dra en parallell til kommunist-Kina, i og med at vi er på Taiwan som ikke nødvendigvis er så glade i kommunismen.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Crouching tiger, hidden dragon, House of flying daggers og Hidden fortress.

Øyeblikket: Hva med en scene som oppsummerer tittelen på filmen for meg? Helt mot slutten av filmen, da munkene konfronterer martial arts-eksperten Xu Xian-chun, ser vi munkene hoppe gjennom luften. De trenger bare så vidt å være borti bladene på en plante for å kunne få spenntak til å hoppe videre. De trenger altså bare a touch of zen.

Lyd og bilde

Bildeformatet er 2.35:1. Det er ikke et helt problemfritt bilde. Når det gjelder skarphet og skader, er det helt ok, kanskje mer enn det. Hovedproblemet ligger i hvordan bildet oppleves sammenpresset i kantene ved flere tilfeller. Figurer som står i kantene, oppleves sammenpresset og smalere enn de skal være. Spesielt når man sammenligner med et objekt midt i bildet. Nå skal det sies at jeg bare la merke til det en håndfull ganger. Ellers sliter bildet litt med noen av de mørkeste scenene, da det blir litt uklart og blast. Når det er sagt så er det en flott visuell opplevelse, men altså ikke helt topp. Lyden er i mono og veldig fin. Både musikk og effekter er fint gjengitt, og det er mye som skjer i lydbildet. Dialogen er også klart gjengitt for det meste. Det er litt variert gjennom den tre timer lange filmen.

Ekstramateriale

Documentary from 2012 about director King Hu: Han startet som skuespiller, og var kjent som en god komedieskuespiller. Han kom fra arbeideklassen, og var spesielt interessert i Bejing og Bejings historie. Som regissør ønsket han å lage film som kunst og ikke underholdning. Hu kombinerte vestlig filmteknikk med kinesisk estetikk. Tempoet hans var lavere enn andre regissører, men han var allikevel veldig krevende. I denne 48 minutter lange dokumentaren får vi se intervjuer med skuespillere og produsenten av A Touch of Zen.

New interviews with actors Hsu Feng and Shih Chun: Feng var redd for å spille hovedrollen i A Touch of Zen, siden Hu var kjent for å skrike til sine hovedrolleinnehavere. Hun ble den motvillige stjernen. Vi skylder Feng en stor takk, for det er hun som har finansiert restaureringen av filmen vi nå høster fruktene av. 14 minutter. Shih Chun spilller Gu i filmen. Han kan fortelle at filmen tok tre år og seks dager å spille inn. Den hadde også et enormt budsjett. Filmen er basert på Ming-historien som regissøren hadde stor kunnskap om. Hu ønsket et realistisk utseende på filmen, selv om det var en historisk film. Chun forteller at skuespillerne måtte se både de gode og dårlige scenene fra innspillingen, for å kunne utvikle seg og gi regissøren det han ønsket. 17 minutter.

New interview with filmmaker Ang Lee: A Touch of Zen var den første kinesiske filmen med stil, mener Ang Lee. Den har lange sekvenser som lager en spesiell stemning. Posering er viktig i øst. Det involverer fokus på blikk. Ang Lee er ærlig på at Crouching tiger, hidden dragon skylder A Toch of Zen en hel del. 13 minutter.

New interview with film scholar Tony Rayns: King Hu introduserte kvinnelige helter som var sterke i seg selv og ikke avhengige av å bli reddet av menn eller magi. Han hadde kjempesuksess med Dragon Inn, og derfor laget han lignende filmer videre. Han gjorde omtrent alt selv på A Touch of Zen. 34 minutter langt videoessay.

Trailer: Det er en kort trailer på 1 minutt og 41 sekunder. Kort, men stilig og appetittvekkende.

An essay by film scholar David Bordwell and notes by Hu from a 1975 Cannes Film Festival press kit: Bordwell har skrevet et godt essay som går rett inn i handlingsreferatet. Han finner også rom for gode betraktninger rundt filmen, og setter den inn i kontekst i kinesisk film og regissørens karriere. I Cannes i 1975 ble filmen vist, og tretimersversjonen fikk sitt gjennombrudd. Det andre essayet er skrevet av King Hu selv. Han ville gjerne filmatisere en historie av Pu Song-Ling (1640-1715). Gjerne en av historiene fra Liaozhai zhiyi (Strange stories from a chinese studio). Hu fant ut at hvis han filmet historien med et snev av zen, kunne det fungere. Eastern Depot var det hemmelige politiet under Mingtiden. De hadde faktisk friere tøyler enn Gestapo, med vidtgående fullmakter til å drepe. Hu er motstander av denne retten, og mente at det til slutt alltid vil gå utover folket.