Playtime

Playtime (Criterion nr.112 )(Blu-ray)

1967 – Jacques Tati (farger)

Med oss eller mot oss?

Nivå 1 (uten spoilers)

Regissør Tati viser oss vårt moderne samfunn gjennom uforståelig og autoritær arkitektur. Monsieur Hulot må forholde seg til en flyplass, en kontorbygning, en varemesse, en leilighet og en restaurant. Alt humoristisk og skarpt observert fra distanse.

Nivå 2 (med spoilers)

Playtime var Tatis hovedverk og den filmen han alltid hadde villet lage. Totalt kompromissløs og med total styring laget han denne filmen, til gedigne budsjettoverskridelser og personlig konkurs. Som tilskuere kan vi nyte resultatet, som er en unik film. Endelig har den kommet på bluray, som ytterligere vil heve opplevelsen av filmen. Her er den høye oppløsningen essensiell, da alle detaljer nå blir mulig å få med seg.

Alle bygninger vi ser i Playtime er bygget på et sett. Flere etasjer med kontorlandskap, varemessa, flyplassen, leilighetene og restauranten med tilhørende gater var alt kunstig. Vi ser i den ene dokumentaren hvordan en av bygningene kollapser på settet. Tati klarer så vidt å løpe unna mens han kaster manuset mot den fallende bygningen. Der har du symbolikk så det holder. For å få den metalliske effekten på de utvendige veggene ble fotografier av fasader limt opp. Slik unngikk man reflekser i kameraet, som en virkelig bygning hadde måttet avgi med dertil følgende fare for uønskede reflekser av produksjonsstaben.

Moderne maskiner og bygninger er laget for å effektivisere og lette vår hverdag, men Tati mener at de ofte har den motsatte effekt. Det må man vel være enig i. I tillegg påpeker han hvordan arkitekturen er autoritær, det vil si at den bestemmer vårt bevegelsesmønster. Her er det fristende å henvise til hvordan IKEA bygger sine butikker hvor man loses gjennom hele butikken før man har muligheten til å forlate den. I Playtime bør man legge merke til hvordan første halvdel av filmen viser oss hvordan menneskene følger de rette linjene i arkitekturen, de beveger seg i vinkler. I andre halvdel begynner kurvene å gjøre sitt inntog. Og filmen avslutter med en karusell symbolisert med biler i en rundkjøring. Tati understreker her sitt poeng med tivolimusikk og barn med godterier.

Tati spiller som kjent den kjente og kjære monsieur Hulot i filmer som Mon Oncle, Traffic og Monsieur Hulot’s holiday. I Playtime dukker han opp igjen, men i mindre grad. Tati ville gjerne fase ham ut og følte at han stod i veien for sin demokratiske rollebesetning hvor ingen stjerner skulle være med. Blikket skulle vandre mellom de forskjellige aktørene og episodene som utspilles overalt i bildet. Dette er en film om mønster, gester og former. Playtime er ment å sees flere ganger. Den blir tilskuerens film etter hvert og Tatis håp var at filmen skulle starte i tilskuerens indre når han går ut av kinosalen.

Der hvor vi ser et miljø hvor arkitekten er konge i første halvdel av filmen og menneskene må innordne seg hans bygninger, viser andre halvdel i restauranten en annen virkelighet. Her vil både arkitektur og arkitekten selv dekonstrueres og et mer menneskelig miljø vil opprinne. Hulot selv er den utslagsgivende faktor til kaoset. Som vanlig er alt gjort i beste mening, men situasjonen eskalerer når han river ned takpynten. Fra da av blir det flere og flere katastrofer. Takpartier deiser ned, varmeanlegg går amok og aktiviteten i bildet øker. Men en ny varme siver inn i filmen. Menneskene snakker med hverandre, improviserer, synger og spiller. Miljøet er mer menneskelig med fulle folk og løsere stemning.

Som Mon Oncle er Playtime en film om fasader og det å holde fasaden. Restaurantens ansatte strever med å late om alt går som planlagt på åpningskvelden. De sniker med seg verktøy ut fra spisesalen og gjør små reparasjoner usett. Men ingenting fungerer egentlig. Kelnerne har ingen oversikt, møblene ødelegger gjestenes klær og lamper fungerer ikke. Tati viser oss hvor latterlige de upraktiske stolene som setter merke på gjestens rygg er, selv om de er aldri så chic. Hulot presterer å knuse inngangsdøren, men dørvakten vet råd. Siden døren var av glass er det umulig å se at den er borte. Dermed holder han bare fast i håndtaket som før og åpner ”døren” for gjestene. Han klarer til og med å lukke igjen ”døren” for en gjest som trekker i håndtaket fra utsiden. Genial slapstick!

En scene synes jeg demonstrerer Tatis geni på en forbilledlig måte. Et bord har bestilt fisk, og den danderes etter hvert på et brett foran dem. Men den blir aldri servert. I stedet ser vi et ukjent antall kelner pluss hovmesteren gjøre de siste forberedelser til servering. Hvor mange ganger den blir saltet og øst saus over er vanskelig å si, men at den ikke kommer til å smake godt er innlysende. Hver gang en kelner har gjort den klar, til og med flambert den, dukker noe annet opp. Enten må de videre til et annet bord eller hovmesteren omdirigerer dem. Men scenens geni ligger i at vi aldri får se noen spise fisken, med den åpenbare følge at de spytter den ramsalte maten ut igjen. Det må vi tenke oss selv.

Den stakkars kelneren som får revet opp buksen sin tilbringer resten av filmen med å være et menneskelig reservedelslager for de andre kelnerne. Etter hvert som de får ødelagt sine klær bytter de med ham. Til slutt har han gitt fra seg håndkle, sløyfe, sko og jakke. Det går en grense for de ansatte og gjestene for hvor lenge de kan opprettholde inntrykket av en prikkfri restaurantåpning. Når alt faller fra hverandre rundt dem, senkes skuldrene og den smålige oppførselen fra tidligere forsvinner. Kelnerne har tatt seg en pinne og slapper litt mer av. Den rike og brautende amerikaneren viser seg å være en hyggelig kar. Vi mennesker er ikke maskiner, og den idealiserte kvinnen som gled gjennom restauranten til beundrende blikk er ikke lenger fokuset nå. Dette menneskelige miljøet med sine feil og mangler er filmens mest sjarmerende. Kurvene vinner til slutt.

Lyd og bilde

Bildet er i 1.85:1 hevder Criterion, men virker mer som 1.78:1 på mitt system. Bildet er meget støysvakt under introen med tittel og medvirkende filmstab, men blir så bedre og siste halvdel av filmen er meget god. Dette er en film som nesten krever bluray siden det er så mye detaljer i bildet. Alt er filmet fra distanse, slik at man selv velger hvor man vil feste blikket. Lyden er vesentlig og gjengivelsen er god, men ikke super. Et krevende lydspor med mange effekter og ulike lydkilder i bildet. Småprat og lyder må siles av tilskueren.

Ekstramateriale

Video introduction by writer, director, and performer Terry Jones: En meget entusiastisk intro på seks minutter av en generelt meget entusiastisk mann. Terry Jones er som kjent en av Monty Python-gjengen. Han påpeker ganske riktig at filmen dreier seg om fasader og fremmedgjøring, som Mon Oncle. Filmen var på sin tid den dyreste i fransk filmhistorie.

Selected scene commentary by film historian Philip Kemp: Flere lange scener kommenteres i løpet av denne 46 minutters scenekommentaren. Virkelig lærerikt og godt formulert kommentatorspor av Kemp. Fargepaletten er stort sett blått og grått i en metallisk tone. Rødt er en farge som nesten er fraværende. Når den dukker oppe er det som alarmfarge for eksempel på maskiner. En god venn av Tati foreslo at Tati bygget bygningene og solgte dem videre med profitt etter innspilingen. Hadde Tati tatt dette rådet til seg, kunne han ha berget seg. I stedet bygget han dem slik at de ble revet etterpå, og han var konkurs. Han hadde tenkt seg at dette kunne være et permanent filmstudio, men da skulle han neppe ha bygget på en tomt som var bestemt til veiutbygging…

Siden filmen floppet i Europa ble ikke filmen lansert i USA før i 1972. Versjonen vi har her ble restaurert i 2002 og er på 2 timer. Det er mulig det finnes en 2,5 timers versjon i et hvelv i Moskva. Kemp har en dobbel tolkning av slutten. Enten en optimistisk med feiring av lekens natur, eller en pessimistisk hvor alle beveger seg men ikke ser ut til å komme noen vei…

Au-delà de “Playtime,” a short documentary featuring behind-the-scenes footage from the production: Kortfilm på seks minutter om byggingen av det enorme settet for Playtime. Filmen hadde et budsjett på 2,5 millioner euro, men endte på 15,4 millioner euro. 1000 mennesker var involvert i løpet av 2-3 år. Folk døde, ble gravide, sluttet. Tati tapte alt, familiehjemmet, helse, karriere, penger og retten til filmene sine.

Tati Story, a short biographical film: Et 20 minutters tilbakeblikk på Tatis karriere på scenen og sirkus som mimekunstner. Her er også Tatis appell under Caesarutdelingen om støtte til kortfilmer.

“Jacques Tati in Monsieur Hulot’s Work,” a 1976 BBC Omnibus program featuring Tati: En lang og god 50 minutters samtale mellom BBCs journalist og Tati. Et typisk trekk ved Monsieur Hulot er nølende hastverk i ganglaget. Han sier generelt lite. Som figur er han skeptisk til fremskritt, men på en morsom måte. Hulot gjør ting ubevisst, mens en komiker som Chaplin skaper situasjonene.

Rare audio interview with Tati from the U.S. debut of Playtime at the 1972 San Francisco International Film Festival (Courtesy of Pacifica Radio Archives): I denne spørretimen under San Franciscofestivalen svarer Tati på spørsmål om Playtimes lyd og bildeformat. Vi får vite at en kompleks scene som restaurantsekvensen ble filmet med kun ett kamera.

Video interview with script supervisor Sylvette Baudrot: Tati ville at gatelysene skulle se ut som vannkanner som vannet blomsterhattene til de amerikanske kvinnene. Denne ideen gjentas når kelneren skjenker vin til kvinnene i restauranten. Og liljene som kvinnen på bussen har ser ut som gatelysene. Baudrot minnes at Tati, som Polanski, viste skuespillerne hvordan scenen skulle gjøres i stedet for å fortelle. Dette var fordelen med at regissørene også var skuespillere.

Cours du soir, a 1967 short film written by and starring Tati: Kortfilm på 27 minutter hvor Tati spiller en foreleser som underviser om beregning av bevegelse i hverdagen. Ganske morsom.

Alternate international soundtrack: Playtime kommer også med et engelsk lydspor, men det virker overflødig. Filmen er fransk, derfor skal man se den med fransk lydspor!

An essay by film critic Jonathan Rosenbaum: Et firesiders essay om Rosenbaums opplevelser med filmen og etterhvert Tati. Rosenbaum ble kontaktet av Tati for å medvirke på hans aldri fullførte fil Confusion.