The Seventh Seal

The Seventh Seal (Criterion nr. 11)(Blu-ray)

1957 – Ingmar Bergman (svart-hvitt)

Memento Mori

Nivå 1 (uten spoilers)

Antonius Block har returnert til Sverige etter ti år på korstog. Han dro ut fast i troen, men kommer hjem full av tvil. Sverige herjes av Svartedauden, en pest som skal ta livet av ¼ av befolkningen. Finnes det en Gud i denne mørke middelalderen?

Nivå 2 (med spoilers)

”Når lammet hadde åpnet det syvende seglet var det stille i Himmelen i en halv time. Og de syv englene som hadde syv trompeter gjorde seg klare til å la seg høre.”

The Seventh Seal starter så storslagent, så mektig, at du vet at du skal oppleve noe helt spesielt. Alt er tungt, dystert og illevarslende. Disse bildene er av en slik type at man kunne ha hengt dem på veggen. En ridder og hans væpner har kommet hjem til gamlelandet. De kunne ha vært Don Quijote og Sancho Panza, men forholdet mellom dem er ikke så hjertelig. De har hver sin jobb å gjøre og tilhører hver sin stand. De har heller ingen illusjoner om deres forhold. Bergman viser oss straks den jordnære og realistiske siden ved filmen gjennom å ha ridderen (Max von Sydow) sparke i væpneren (Gunnar Bjørnstrand) for å vekke ham. Jöns, væpneren, geiper etter ridderen Antonius Block. Som han også skal gjøre senere. Denne forskjellen i stand vises også gjennom deres besøk i en kirke. Block går inn i kirken og direkte opp til statuen av Kristus. Etterpå skrifter ham til presten, som skal vise seg å være Døden. Jöns besøker kunstneren i sidekapellet og finner en likesinnet. En meget fin sekvens utspiller seg der, hvor Bergman klarer å vise oss nye sider av Jöns.

Mens korsfareren og væpneren rir gjennom landet, får vi parallelt følge en teatertrupp på omreise. Jof, Mia og barnet deres bor i en vogn sammen med Skat. Jof og Mias navn er sammentrekninger av Josef og Maria og hvem barnet egentlig skal symbolisere kan jo ikke være så vanskelig å gjette. I en film med så mye alvor, tungsinn og håpløshet fungerer denne lille familien som en strime av lys og håp. Det er latter og lek, kjærlighet og naivitet som omkranser dem. Etter at Block blir kjent med dem motiveres hans handlinger av et ønske om å beskytte dem fra Døden, noe han også klarer. Da er hans oppgave utført og han kan godta sin skjebne.

Skat derimot, stritter imot Døden til siste slutt. Han har lurt smeden til å tro at han har begått selvmord, men man kan ikke unngå Døden for lenge. Straks etter at smeden har dratt, sager Døden ned treet han sitter i og tar ham til seg. Filmen har mange referanser til at vi som mennesker en gang skal dø. I tillegg til at døden vises ved forlatte landsbyer, mennesker syke av pest og samtaler som dreier seg om det å dø, er hodeskallen en del av mange scener. Jöns forsøker å få svar fra en munk som sitter på en gressbakke, men han er død. Hodeskallen griner mot oss. Jöns kan lakonisk meddele Antonius Block at munken ikke hadde så mye å fortelle, men at det han sa var meget klart. At Døden selv med sitt hvite ansikt bringer assossiasjoner til en hodeskalle er også vesentlig. Legg også merke til dødsmasken som brukes i teateroppsetningene. Etter bruk henges den på vognen og dermed blir den en del av mange av de muntre scenene med den lille familien, som et varsel om død. Memento mori, husk at du skal dø…

Korsfareren har kommet tilbake fra korstoget full av tvil om Guds eksistens. Han leter etter tydelige tegn på Gud i livet rundt ham, men finner bare død og elendighet. Bergman er heller ikke redd for å ta opp det største av alle spørsmål: Hva er meningen med livet? Dette er filmens hovedanliggende. Heksebrenningen er en nøkkelscene i Blocks søken etter svar. Hvis hun er besatt av Djevelen vil han at hun skal spørre Djevelen om Gud finnes. Djevelen må vite det. Heksen ber ham om å se henne i øynene og se etter Djevelen der. Men Block ser ingen Djevel, han ser bare ren frykt i øynene til en uskyldig jente.

I en krisetid som under Svartedauden tyr befolkningen i større grad til religion. I The Seventh Seal får det utslag i heksebrenning, heksene utfører Djevelens verk gjennom pesten, og prosesjoner av selvpiskende mennesker. Ved å straffe seg selv slik, får de syndenes forlatelse og driver bort det onde. Noen av scenene som gjør størst inntrykk er nettopp disse scenene. Blandingen av fotograf Gunnar Fischers iscenesetting og innholdets religiøse vanvidd, utgjør noen av de mest kraftfulle sekvenser som noen gang er festet til en filmrull.

Apropos kraftfulle scener må det nevnes at The Seventh Seal har mange scener som er dristige, utfra et kunstnerisk perspektiv. Bergman tar en sjanse ved å legemliggjøre Døden, i Begnt Ekerots skikkelse. Her legger Bergman hodet på blokka, men han lykkes formidabelt. Jeg føler at dette grepet løfter filmen opp til en mytisk sfære som gir en dimensjon av storhet som ikke kunne ha blitt nådd på noen annen måte. Filmhistoriens største scener blir ofte parodiert og ikke mange scener har blitt gjenstand for så mye parodi som scenene med Døden i The Seventh Seal. Spesielt gjelder det den ultraberømte scenen hvor Antonius Block spiller sjakk med Døden og scenen hvor Døden endelig kommer for å hente korsfareren til seg på Blocks eget slott.

Når man ser The Seventh Seal er det aldri noen perioder hvor man ikke føler at man er i Sverige på 1300-tallet. Alt er så gjennomført, aldri er det detaljer som ødelegger opplevelsen av en forflytning til fortiden. Sett i lys av det, virker det så riktig at Jöns oppfører seg som han gjør mot kvinnen han redder fra den slu Raval. Jöns er hard mot henne og krever sin rett, men samtidig er han så omtenksom som det vil være naturlig for en god mann å være på denne tiden, i disse omgivelsene. Så og med hans behandling av Raval. Hans rettferdighet og mildhet hindrer ham ikke i å merke en mann med kniven, som en hardere mann hadde drept. Det er en brutal tid, og man kan ikke tillate seg å fremstå som svak. Jöns vurderer å drepe soldatene som skal til å brenne heksen, men avstår fra det siden hun allerede er nesten død. Hun må ofres.

På kroa snakker gjestene om sin frykt for pesten, samtidig som de sladrer om løst og fast. Noe har ikke forandret seg. For filmpublikummet på 50-tallet sammenfalt nok denne følelsen av en overhengende fare med deres egen frykt for atomkrig. Kanskje var det derfor filmen slo godt an rundt omkring i verden. Og kanskje er det derfor filmen fremdeles sees på som et mesterverk. Fordi den alltid kan sammenfalle med menneskers frykt for noe i deres samtid. Filmeksperten som står bak kommentatorsporet på denne utgivelsen som ble spilt inn i 1987, plasserer Tsjernobylulykken som det som tilsvarer pesten. I dag vil det kanskje være frykten for terrorhandlinger eller klimakatastrofer.

Ingmar Bergman laget The Seventh Seal for å konfrontere sin dødsangst, noe han klarte med godt resultat. Han kom ut av prosessen med en innsikt i at vi går fra noe til intet, og at det største problemet med døden ikke er å dø men å være redd for døden. Antageligvis er det Jöns han identifiserer seg mest med. Jöns som hevder at verken Gud eller Satan passer på dem. Det finnes kun tomhet.

Bortsett fra Antonius Block er det kun Jof som kan se Døden. Han har evnen til å ”se”. Hans kone Mia avfeier alltid disse synene som løgn eller fyll, dog med en kjærlig undertone. Det hjelper ikke at Jof fra naturen av er en lite troverdig gjøgler, som noen ganger lyver for å bevise de sanne synene sine. Hans evner i dette henseende løfter ham opp til å stå litt over de andre menneskene, som underbygger hans unike posisjon som Jo(se)f.

Det syvende seglet forsegler den syvende og siste boken i Bibelen som beskriver Dommedag. Hvordan vil Dommedag manifestere seg? Er det hva Bergman har gjort her, beskrevet Dommedag på Jorden? Kan menneskene som vandret rundt i Sverige på 1300-tallet, i en tid med pest, kaos, død og religiøst vanvidd ha hatt opplevelsen av at Dommedag hadde kommet? De tidligere seglene har sluppet løs sykdom, sult, krig osv. Men det syvende frigjør den endelige dommen over menneskene…

Øyeblikket: Antonius Block og hans kone, Jöns og den tause kvinnen, smeden og hans kone, alle er de samlet i korsfarerens slott. Det banker på døren og Jöns går for å åpne. Han meddeler at ingen er der, for han kan ikke se Døden før hans tid er omme. Men straks etter er Døden i rommet med dem. De forstår alle at han har kommet for dem. De reiser seg og presenterer seg én etter én. Den tause kvinnen ytrer sine første ord i filmen: ”Det er fullbyrdet”, i likhet med Jesus på korset.

Lyd og bilde

Som vanlig er kommer The Seventh Seal i 1.33:1 bildeformat og med monolyd. Det er et meget imponerende bilde, skarphet og detaljnivå er uovertruffent. Det er rett og slett perfekt, bortsett fra én ting. Jeg er jo stor tilhenger av utgivelser som klarer å gjengi filmkornet, det gir en slik utpreget ”film”-følelse som løfter filmopplevelsen et hakk. Men The Seventh Seal har til tider for mye korn, slik at det blir distraherende. Da mener jeg først og fremst i begynnelsen av filmen, hvor himmelen kribler voldsomt. Nærbilder av ansikter har også fått sin dose og vel så det. Grunnen til denne mengden filmkorn kan jeg ikke uttale meg om. Kanskje har det med filmtypen som ble valgt den gangen av fotograf Gunnar Fischer. Eller kanskje det rett og slett er absurd av meg i det hele tatt å snakke om at det kan vises for mye filmkorn? En print er en print, og her blir den gjengitt perfekt. Lyden er derimot problemfri, og meget god. Tydelig og kraftfull.

Ekstramateriale

Introduction by Ingmar Bergman, recorded in 2003: Bergman skrev denne filmen for å overvinne sin dødsangst. I Alberto Pictors malerier finnes det et utsnitt som viser en ridder som spiller sjakk med Døden. Disse motivene finnes i en kirke i Uppsala. Bergman mener at denne filmen er en av de beste filmene han har laget.

Audio commentary by Bergman expert Peter Cowie, with a new afterword: Dette kommentatorsporet ble gjort i 1987 i forbindelse med en Criterion DVD. På denne blu-rayen har Cowie laget et nytt etterord som er med som et videoessay. Cowie har utrolig mye kunnskap om Bergman og har en utmerket måte å kommentere på. Så mye informasjon er formidlet gjennom dette sporet at man føler at man virkelig får grepet på denne komplekse filmen. Ypperste klasse.

Bergman Island (2006), an 83-minute documentary on Bergman by Marie Nyreröd, featuring in-depth and revealing interviews with the director: Denne dokumentaren har sin egen DVD-utgivelse (nr 477) og blir omtalt lenger ned på siden.

Bergman 101, a selected video filmography tracing Bergman’s career, narrated by Cowie: Dette er en veldig fin gjennomgang av Bergmans filmer og kan fungere godt som en aperitiff som kan gjøre oss mer nysgjerrige på Bergman. Cowie tar opp Bergmans strenge religiøse oppdragelse med mye fysisk avstraffelse. Han stakk av hjemmefra og ble ikke forsonet med foreldrene før lenge etterpå. Hans forhold til barndommen ble brakt til lerretet i Fanny og Aleksander.

Archival audio interview with Max von Sydow: Von Sydow er meget misfornøyd med hvordan han snakket i filmene med Bergman på 50-tallet. Altfor teatralsk. Dialogen til Bergman var også veldig stilisert. The Seventh Seal var den første av elleve filmer med Bergman. Bergman instruerte ikke Von Sydow, bare fortalte om rytmen i scenen. Et godt intervju med Von Sydow som også forteller litt om hvordan han ble oppfattet i Hollywood. Som høy, blond og lys i huden ble han nesten kun brukt til roller som nazist.

A 1989 tribute to Bergman by filmmaker Woody Allen: En entusiastisk Woody Allen forteller om sitt forhold til Bergman, som han mener er tidenes beste regissør.

Theatrical trailer: Fin trailer som legger vekt på at Antonius Block dro ut på korstog fast i troen, og returnerte full av tvil. Finnes det ingen Gud? Bra trailer.

A booklet featuring an essay by critic Gary Giddins: The Seventh Seal er en av de virkelig store klassikerne. Straks etter filmen kom ut, ble film en del av frontlinjen sammen med moderne jazz, beatlitteratur, abstrakt malekunst og absurd teater i kampen mot masseindustrien representer ved Hollywood og TV. Giddins forteller om filmens påvirkning og også om filmens innhold. Han avslutter med å argumentere for at The Seventh Seal er en film som omfavner tvilen. Et virkelig godt essay.