Hands Over The City

Hands Over The City (Criterion nr. 355)(DVD)

Italia – 1963 – Francesco Rosi (svart-hvitt)

De fete og skallede menn

Nivå 1 (uten spoilers)

Nok en skjult perle fra filmens verden dukker opp i Criterion Collection. Byutviklingen i Napoli er utsatt for rå spekulasjon, i og med at billige tomter utenfor byen kjøpes opp i stor stil. Senere dreies utbyggingen mot tomtene, og verdien har blitt mangedoblet. Da en bygning i en fattig bydel raser sammen blir hele situasjonen gjenstand for en granskning.

Nivå 2 (med spoilers)

Nottola står med hendene strukket utover mot byens bygninger i bakgrunnen. Kameraet står rett bak ham, slik at hendene blir enorme og husene virker små. Hendene forekommer oss som Guds hender, og er virkelig ”Hands over the City”. Problemet er at hendene ikke tilhører Gud, men entrepenøren Nottola.

Da bygningen i den fattige bydelen kollapser på grunn av dunk og rystelser fra den storstilte utbyggingen i nærheten, blir det bestemt at bydelen skal rives og beboerne evakueres. Tilstanden til husene er ustabil. Problemet er at det har vært slik i mange år og at det er først nå det er hensiktsmessig for bystyret å ta affære. Ved å rive og bygge nytt vil mange tjene seg rike, mens beboerne vil havne andre steder, med enda dårligere levevilkår. Politikerne meler sin egen og sine entrepenør-venners kake. Nottola er i byggebransjen, samtidig som han tilhører den høyre fløyen i politikken. Han påvirker lovgivningen i bystyret og som utbygger får han tildelt kontraktene som er skreddersydd firmaet sitt.

Noen ord om realismen i Francesco Rosis film er på sin plass. Første gang jeg så Hands Over The City, ble jeg målløs av sekvensen hvor bygningen raser sammen. Det var som om jeg måtte snu meg og løpe unna, for ikke få steinmassen over meg. Veggen begynte å tippe over mot oss, der kameraet står på bakken og filmer oppover. Så kommer alt på en gang, rasende ned i trange gater med mennesker flyktende i panikk. Støv og steinsprut fyller gatene. En scene som setter tonen fra første øyeblikk og gjør at filmen har min fulle oppmerksomhet til den er ferdig.

De Vita er venstresidens vaktbikkje i bystyret som arbeider hardt for en mer rettferdig og moralsk lovgivning. Han presser igjennom en granskning av byutviklingen, men ledes inn i blindgater hele tiden. De forskjellige kommunale kontorene sender ham og granskningskommisjonen videre i sirkel. Det hjelper heller ikke at brorparten av kommisjonen er besatt av høyrefløyen, som i praksis gransker seg selv. Deres agenda er å trenere rapporten mest mulig, og er raske med å konkludere at alt er i skjønneste orden ved hvert kontor.

Dette er en film om korrupsjon, politisk hestehandel og mektige menn. Vi får ta del i diskusjoner på bakrom, mellom menn som vandrer rundt i de moralske gråsonene. Jean-Pierre Gorin kaller dem de fete og skallede menn. De har store, mørkkledde kropper. Kameraets plassering gjør dem enorme der de okkuperer store deler av skjermen. Hvis ikke skjermen blir fylt av Nottolas massive tilstedeværelse, blir den fylt opp av mange dresskledde menn i utsnitt fra litt lengre avstand. Kun utendørsscener fra de kommende byggeplassene er luftige og gir oss anledning til å puste.

Nottola er en grådig mann som setter velstand meget høyt. Han presses fra skanse til skanse og presset tar på, noe som synliggjøres gjennom et stadig mer urolig kroppsspråk. Siden vi sjelden får høre hva menneskene i filmen føler, legger det stort ansvar på skuespilleren Rod Steigers evne til å formidle tankene via ansiktsutrykk og bevegelse. Vi forstår at han ikke ofrer sønnens posisjon og fremtid med lett hjerte, men det er allikevel noe han gjør uten å nøle når det er påkrevd. Å følge Nottolas manøvrering i det politiske landskapet og sjonglering med politiske allianser er noe av det mest fascinerende med filmen. Han tar fraksjoner med seg fra det ene partiet til det andre for å oppnå sitt mål, som er å bli valgt til ansvarlig for byutviklingen. Slik kan han sitte på begge sider av bordet når utbyggingskontraktene skal forhandles. At han lykkes i dette er et alvorlig slag mot demokratiet og et korrupsjonsfritt politisk klima. De Vita blir stående igjen som en tapper, men slagen mann i sin kamp for en redeligere politisk hverdag. Makta og kapitalen har seiret inntil videre.

I et demokrati er det viktig med en opplyst befolkning som forstår rekkevidden av sine valg. Noe av det høyresiden gjør er korrupsjon eller i gråsonen etisk sett, men noe er også fullt lovlig, muliggjort gjennom likegyldige og uinformerte velgere. De har tross alt stemt frem et bystyre med den sammensettingen det har, selv om de burde ha forstått at disse politikerne ikke ville arbeide for deres sak. De Vita poengterer dette for dem, i en ramsalt tirade i bydelen som rammes. Andre har gitt avkall på råderetten over leilighetene sine gjennom muligheten til en kortsiktig gevinst. Slik sett er filmen god i fremstilling av det realistiske og nyanserte i politikken og psykologien. Napolitanerne er dypt pessimistiske i sitt indre, og Napoli er ikke en optimistisk by.

Hands Over The City er en analyse av en kriminell situasjon. Lignende situasjoner hadde skjedd i Palermo tidligere i virkelighetens Italia. Sannheten blir belyst fra flere vinkler. Planen til Nottola i filmen er å kjøpe billige tomter utenfor byen, for så å påvirke bystyret til å legge utviklingsplaner hvor ekspansjonen endres i retning disse tomtene. Ved å selge disse tomtene til kommunen eller bygge på dem selv, vil verdien skyte i været. I verste fall svindel og korrupsjon, i beste fall en etisk gråsone. Som Nottola sier: Vi følger loven, og loven skapes her i denne salen. Rosi brukte virkelige journalister og politikere i filmen, og derfor skapes den autentiske atmosfæren. Diskusjonene i bystyresalen var ikke over når Rosi ropte ”kutt”, men fortsatte fordi aktørene mente hva de sa i filmen og hadde behov for å få frem sine meninger etter tagning.

Hands Over The City er en realistisk politisk film i samme tradisjon som Z av Costa-Gavras og Battle Of Algiers av Gillo Pontecorvo. Det er ingen tvil om hvor regissørens sympatier ligger, men realismen står i høysetet i beskrivelsen av prosessene. Ingenting overdrives hva dramatikk angår. Spenningen ligger heller i beskrivelsen av politiske prosesser og strategier som utformes i lukkede miljøer. Personlig moral og gruppens etikk får lupen plassert ubehagelig nærme seg. I interne diskusjoner i hørefløyen, ser vi dilemmaene som ærlige personer må forholde seg til. To politikere på hver sin side av et skrivebord, og på hver sin side av en etisk grense. Den ene vil trekke seg, da det vil være umulig for ham å samarbeide med en så korrupt politiker som Nottola. Den andre, partilederen, er forståelsesfull. Allikevel klarer han langsomt å bearbeide utbryteren med velkjente argumenter som at om ikke han gjør det småskitne arbeidet, vil andre gjøre det. Og utbryteren vil sitte igjen uten noe innflytelse. Den eneste umoral er å tape, deklamerer partilederen. Denne ytterst pragmatiske og realpolitiske holdningen, vinner utbryteren tilbake. Han fikk noen argumenter som hjalp til å ta en avgjørelse som gavner ham selv.

Øyeblikket: Bystyrets fraksjon på høyresiden vifter med sine håndflater og roper ”våre hender er rene!”

Lyd og bilde

Filmens format er 1:85:1. Bildet er meget godt, med gode detaljer som bygger opp under den realistiske stilen. Komposisjonene er imponerende og kler 1.85:1 formatet godt. Kontrastnivået er presist og behagelig. Lyden er også god. Rod Steiger snakket engelsk, for så å bli dubbet til italiensk, men det er faktisk ikke påtrengende og etter hvert la jeg ikke spesielt merke til det.

Ekstramateriale

Neapolitan Diary (1992), Francesco Rosi’s feature-length sequel to Hands over the City: I 1992 dro Francesco Rosi tilbake til Napoli og viste Hands Over The City igjen. I denne filmen følger vi filmskaperen og reaksjonene på filmen, hvordan Napoli har utviklet seg og hva den originale filmen har betydd. Det blir en merkelig blanding av dokumentar og essayfilm, men absolutt verdt å se for de som likte Hands Over The City godt. Men ikke vent deg en tradisjonell oppfølger!

New video interviews with Rosi, film critic Tullio Kezich, and filmmaker Jean-Pierre Gorin: Intervjuet med Rosi er på 14 minutter. Rosi er en åpen og engasjert filmskaper som gjerne deler sine meninger om film med andre. Han er en særdeles samfunnspolitisk regissør, i samme tradisjon som Costa-Garvas føler jeg. Hans bakgrunn innen film er fra realismen, som han flere ganger understreker i ekstramaterialet. Filmene og han selv er avhengig av et aktivt og deltagende publikum. Kezich intervjues i fem minutter. Han påpeker at aktørenes privatliv ikke utbroderes, siden Rosi mente at det sjeldent var interessant. Kroppsspråk vil fortelle oss hvilken sinnstilstand de er i og hva de tenker. Filmen tar opp lovgivingen som tillater det kriminelle å blomstre. Den vant gulløven i Venezia. Gorin får tildelt ti minutter. Han mener essensen i filmen er at den løfter røykteppet fra bakrommene og lar oss se de aktiviteter som utspilles der. Han kaller det for klaustrofobisk cinema. Kroppene er store og skjermen er ofte overbefolket.

Video discussion with Rosi, co-writer Raffaele La Capria, and film critic Michel Ciment: Trekløveret samtaler gemyttlig og interessant i 16 minutter om filmen og Napolis politiske situasjon på denne tiden. Manusforfatterne Rosi og La Capria er fra Napoli, men bodde i Roma og fikk dermed et perspektiv på byen utenfra. De er enige om at utbyggingen ikke bare forandret byens utseende men også byens sjel. Historiens utgangspunkt var en bygning som falt sammen, som skjer i virkeligheten. Så skrev de videre ut fra det. Grundig research gjorde at de visste sannheten fra før og resten av filmen skulle bekrefte denne sannheten.

A booklet featuring a new essay by film critic Stuart Klawans and a 2003 interview with Rosi: Klawans trekker sammenligning fra Citizen Kane til Salvatore Guillano og Hands Over The City. Filmene tar virkelige hendelser og utforsker dem via kameraet. Rosi selv kaller det en balansering av virkeligheten og tolkning av virkeligheten. Et intervju med Rosi runder av en meget imponerende samling ekstramateriale. Her poengterer han at han alltid har hatt grunnideen til sine filmer selv, og at det er den eneste veien for ham å gå.