Tokyo Drifter

Tokyo Drifter (Criterion nr. 39)(Blu-ray)

Japan – 1966 – Seijun Suzuki (farger og svart-hvitt)

Form over innhold

Nivå 1 (uten spoilers)

En yakuza, Tetsu, vil bli lovlydig. Det skal vise seg å bli vanskelig da han stadig blir involvert i kamper mellom rivaliserende gjenger. Dette er standardhistorien Suzuki bruker for å kunne kaste alle hemninger over bord og lage en typisk Suzukifilm ala Branded To Kill.

Nivå 2 (med spoilers)

Suzuki blir aldri en favoritt hos meg. Jeg har mer sans for filmer som Gate of Flesh enn hans yakuzafilmer, som for meg blir en orgie i farger, kulhet og form over innhold. Jeg kjenner at det er vanskelig å engasjere meg i karakterene og historien. Historien ser ut til å spille andre eller tredjefiolin, og hvis Suzuki er uinteressert i historien er det vanskelig for publikum å bli særlig engasjert. Som han sier selv; ”jeg starter alltid arbeidet med en film ved å konsentrere meg om designet”.

Skjelettet i historien er den klassiske problemstillingen om en gangster som vil bli lovlydig. Det byr på problemer ved at fortiden innhenter ham og ryktet hans står i veien for hans nye liv. Dermed er det fritt frem for Suzuki å boltre seg i shoot-outs og kul musikk, strålende småabsurde sett og action, action, action. Samt å la helten bryte ut i sang midt i de heftigste partiene. Akkurat det er jo ganske originalt da.

Tetsu er ekstremt lojal mot sin yakuzaboss. Han ser på Kurata som sin far. Selv om han ville vært tjent med å bryte båndene til ham tidligere, skjer det ikke før Kurata sviker ham. De blir begge lurt i en handel som skal gjøre dem lovlydige, men Kurata får en sjanse til å beholde pengene. Den sjansen tar han, selv om det innebærer å få Tetsu drept. Lojalitet er viktig, men penger er enda viktigere.

Som nevnt starter Suzuki planleggingen av en film med å fokusere på stil og design. Det føles ikke overraskende. For meg fremstår Suzuki som en overfladisk filmskaper, som legger for stor vekt på overflaten(!). Han foretrakk å bygge billige sett, da han mente at publikum ikke la merke til dem eller bakgrunner generelt. De bare konstaterer om filmen er kjedelig eller interessant. Kanskje er det slik Suzuki selv tenkte? Men alle gjør ikke det.

Suzuki ville åpne filmen med noe litt annerledes, så han brukte en rull ødelagt svart-hvitt film. Den ekstremt høye kontrasten gir et meget spesielt utseende på sekvensen. Regiassistent Masami Kuzuu tolker det røde mot slutten av sekvensen som et frempek mot en blodstenket historie, men Suzuki imøtegår dette. Han mente ikke å ha flere lag i filmen. Han mente heller ikke å lage en surrealistisk film, men når den allikevel ble det så han på det som en suksess.

Tokyo Drifter er pop-art, estetisk eksperimentering og en regelbryting som minner om Godard. Som Breathless er det lite nytt i historien, men mye nytt i hvordan den fortelles, spesielt visuelt. Mange regissører har en forkjærlighet for Suzuki, blant annet Tarantino. Som film er den en lettvekter, men det var en film som ga Suzuki rom til å utfolde seg. Det gjorde han også i neste film, men så var det slutt. Han fikk sparken. Ingen av studiosjefene skjønte noe av dette, de klarte ikke å se det geniale i Suzuki. Ikke jeg heller.

Øyeblikket: I Suzukis filmer kan alt skje, og det var jeg klar over. Allikevel overrasker Suzuki meg med å la yakuzaen Tetsu plutselig bryte ut i sang, og den hardkokte gangsterfilmen beveger seg inn i musikalland. Han synger teksten til sangen på lydsporet, og film og musikk flettes dermed inn i hverandre.

Lyd og bilde

Denne nyutgivelsen på bluray er milevis bedre enn den tidligere DVDen. Som tilfellet var med Branded To Kill er det et skarpt bilde. Fargene er eksplosive som kun bluray kan beherske. Litt filmkorn gir god struktur til bildet. Bildet er i 2.35:1 og lyden er mono. Lyden er også meget god.

Ekstramateriale

Video piece featuring new interviews with director Seijun Suzuki and assistant director Masami Kuzuu: Dette klippet er på 12 minutter, og det er et godt innsyn i hvordan filmskaperne tenkte. Jeg trenger ikke være enig med Suzuki eller like filmene hans for å se at som ekstramateriale er dette bra saker. Suzuki er raus og deler sine ideer med oss, samt småhistorier og opplevelser på settet. De japanske studioene var veldig fokusert på filmstjerner. Først ble de hyret, så fant man en regissør etterpå. Han var ikke så viktig, men allikevel satt han med alt ansvaret for alle aspekter ved filmen. Han var også ansvarlig for å videreutvikle stjernen eller få ham til å bryte gjennom. Suzuki ble kritisert for ikke å ha klart det med Tetsuya Watari, som spiller Tetsu.

Interview with Suzuki from 1997: I dette intervjuet på 20 minutter bruker Suzuki to par briller på en gang! Det har jeg aldri sett før. Han gikk fra filmstudioet Shochiku til Nikkatsu siden de betalte tre ganger så mye. Senere ble han sparket og da saksøkte han dem. Etter det ble han svartelistet og utestengt fra japansk filmbransje i ti år. Suzuki forteller at han nesten aldri avviste manus. Det var bare å gjøre dem så morsomme som mulig, så underholdende som mulig. Studioet pøste ut to filmer i uken, og snittiden på filminnspillingene var 28 dager. De sprø settene til Suzuki hjalp skuespillerne til å forlate sitt virkelige jeg og gå helt inn i rollen. Det var ingenting der som kunne hemme dem eller holde dem tilbake i sin private personlighet.

Trailer: Smakebiten er på 2 minutter og 48 sekunder. Den preges av en voldsom og svulstig ordbruk. Egentlig ganske teit.

A booklet featuring an essay by film critic Howard Hampton: Et essay som tar seg tid til å snakke litt om Suzukis andre filmer også, i tillegg til å gå amok i adjektiv som beskriver Tokyo Drifter. Hampton er tydeligvis meget begeistret for filmen, og det er fint. Han har heller ingen illusjoner om at filmen er en dyptpløyende studie av noe som helst, men han verdsetter filmen høyt for sitt utseende og kule atmosfære. Det er en ærlig sak.