The Last Days of Disco

The Last Days of Disco (Criterion nr. 485)(Blu-ray)

USA – 1998 – Whit Stillman (farger)

En hyllest til disco

Nivå 1 (uten spoilers)

I The Last Days of Disco følger vi en gruppe unge mennesker på Manhattan rundt 1980, som knyttes sammen gjennom discoklubben de er så heldige å komme inn på. Som vanlig i Whit Stillman sine filmer, er det mennesker fra det litt bedre stilte samfunnslag som utgjør gruppen.

Nivå 2 (med spoilers)

The Last Days of Disco konkurrerte med en annen film, som også handlet om disco, om å bli lansert først. Den andre filmen het 54. Det var et underlig sammentreff, da det ikke akkurat har rast på med filmer om discolivets herligheter siden John Travolta herjet i Saturday Night Fever. Men The Last Days of Disco handler egentlig ikke så mye om disco, mer om ung kjærlighet og det å finne sin plass i livet. Som alltid i Stillmans filmer, diskuteres posisjoner i samfunnet og framtidsplaner rundt kafebord og i små leiligheter. Status kan være så mangt, og det får forskjellige uttrykk i forskjellige miljøer og tidsepoker. Her har du lykkes ganske bra om du er blant de utvalgte som får komme forbi køen på Klubben, som tydelig skal minne oss om Studio 54. Tilsvarende er det traumatisk og stigmatiserende om du plutselig nektes eller må forlate Klubben.

På denne klubben er japper ikke velkommen, den trenden er over, mens jappebølgen i Norge var i sin begynnelse så vidt jeg husker. Det viser oss hvordan trender og konjunkturer hadde en mye større treghet innebygget da enn nå. Reklamebyrågutta i denne filmen må bli smuglet inn eller kle seg ut for å komme seg inn. Blir de funnet blir de kastet ut, og Des trues med sparken om han inviterer selv sin beste venn inn. Des har for øvrig en noe eksentrisk metode for å slå opp med kjærestene sine. Han forklarer dem at han er homofil, og at han derfor ikke kan elske dem. Problemet er at han har holdt på med dette i flere år, og velfortjent nok er det full stopp denne siste gangen.

Dette er en god og fornøyelig film, med dialog som jeg finner mange hakk mer interessant enn i de fleste andre filmer jeg ser. Det er noe med det søkende fremlagt av et tilsynelatende skråsikker ungt menneske, som jeg finner fascinerende. Stillmans unge mennesker, som regel nylig uteksaminert fra Harvard, tvinges til å skape seg holdepunkter de anser som fakta for å ha en base de kan bevege seg videre fra. Hvor mange ganger de må forkaste og anta nye standpunkt vites ikke. Men de er ikke kyniske og harde, mer åpne og usikre på en skråsikker måte. The Last Days of Disco handler for meg om dette, og derfor føles det litt påklistret med plottet om skatteunndragelse/hvitvasking av penger som foregår i Klubben.

Jeg lærte et nytt uttrykk i denne filmen, gjennom kommentatorsporet som Chloe Sevigny deltar i. Da Alice går hjem morgenen etter en one-night stand med Tom, kaller Sevigny det for Walk Of Shame. Hun synes nok noe utilpass der hun går.

Det er slettes ikke verst at man kan sitte på et bråkete diskotek å konversere i vanlig stemmeleie rundt et bord. Filmstaben hadde en diskusjon på det, og fant ut de ikke ville gå for det realistiske i denne sammenhengen. Film er ikke virkelighet uansett. De forsøkte også å argumentere med at høytalere er rettet mot dansegulvet, men vi vet jo alle at det ikke hjelper. Så i The Last Days of Disco snakker man rolig med hverandre i et inferno av lyd og lys.

Whit Stillmann er opptatt av dialog, men han er også opptatt av blikk. Han mener at blikk er like viktig eller viktigere enn dialog i film. Det er så mye som kan formidles gjennom blikk, og blikk kan til en viss grad korrigere dialog som ytres. Stanley Kubrick var veldig begeistret for Stillmans filmer, og mente at hans filmer var en ny type cinema, med dialog som virkelig driver filmen videre. Det er jo noe å ta med seg til kritikere som mener at filmene hans bare består av talking heads, og er totalt uten fremdrift. Whit Stillmans filmer er større enn summen av bestanddelene.

Øyeblikket: Josh, Des, Alice og Charlotte sitter på kafe og diskuterer Lady og landstrykeren. I den sammenheng har Josh en lang tirade om de bakenforliggende motivene og holdningene som kommer til uttrykk i filmen. Kvinner liker de slemme guttene, og Landstrykeren stikker av med seieren i filmen. Absolutt godt formulert og begrunnet, på en herlig overdrevent intellektuell måte.

Lyd og bilde

Det er godt nivå på både lyd og bilde, men ikke helt toppklasse. Bildet (1.78:1) er klart og fint, med litt filmkorn og kraftige farger. Men det kunne vært enda litt skarpere og bedre dybde. Lyden er hakket bedre i sin 5.1 DTS-HD miks. Herlig disco kommer til sin rett i et robust lydspor.

Ekstramateriale

Audio commentary by Stillman and actors Chris Eigeman and Chloë Sevigny: Nei, dette ble for ufokusert og slarvete. Lite av det vi hører kan relateres til tolkninger hva filmen angår og for mye om produksjonsdetaljer. Alt i alt ikke godt nok.

Four deleted scenes, with commentary by Stillman, Eigeman, and Sevigny: Fine og utbroderende scener hvor Des bedyrer at han har forandret seg til det bedre i samtale med Jimmy. Disse scenene kan sees med originallyd eller med Stillmans kommentarer. Han synes scenene er fine og informative, men de beveger seg for langsomt framover og ble derfor kuttet. Chloe Sevigny kommenterer sine scener, som Chris Eigeman gjør i sine. Til sammen er scenene på åtte minutter.

Audio recording of Stillman reading a chapter from his book The Last Days of Disco, with Cocktails at Petrossian Afterwards: Boken legger stor vekt på et subplot som ble klippet vekk fra filmen. Her leses epilogen i boken, som foregår etter at filmens handling er ferdig. Lesningen er litt svak synes jeg, og vanskelig å engasjere seg i. Kanskje passer Whit Stillmans historie bedre på film enn som bok.

Behind-the-scenes featurette: En kort fem minutters featurette. The Last Days of Disco griper tidsånden uten å handle om den tiden. Filmen handler derimot om mennesker. En kort og overfladisk typisk featurette med noen klipp fra innspillingen.

Stills gallery, with captions by Stillman: Mange, mange bilder med mye tekst til bildene. Ideen til filmen kom fra klippearbeidet på Stillmans film ”Barcelona”. To vakre jenter (Tushka Bergen og Mira Sorvino) som danser disco var nødt til å bli bra. Teksten forklarer bakgrunnen for bildene som vi får se. Ganske så bra.

Trailer: 2 min. En livlig trailer som gjør meg nysgjerrig på filmen og gir meg lyst til å se den.

A new essay by novelist David Schickler: Whit Stillman har laget en ektefølt hyllest til discoen uten den forventede ironien. Schickler føler at den nærmeste inspirasjonen til filmen må være Oscar Wildes ”The Importance of Being Earnest”. Av samtidens tekstforfattere trekker han frem David Mamet, selv om han selvfølgelig fører et mye styggere språk. Essayet er sånn passe godt.