The Trial

The Trial (Criterion nr.1191) (Blu-ray)

Frankrike, Italia, Jugoslavia – 1962 – Orson Welles (svart-hvitt) –118 minutter – Dystopi, totalitær stat

En kamp uten motstander

Nivå 1 (uten spoilers)

Josef K. (Anthony Perkins) våkner opp en morgen, og to fremmede menn står i soverommet hans. De er fra politiet og han er mistenkt for en forbrytelse. Men de vil ikke si hvilken.

Nivå 2 (med spoilers)

The Trial er filmen basert på Franz Kafkas bok Prosessen. Kort sagt handler filmen om Josef K. som forsøker å finne ut hva han er beskyldt for, og å forsvare seg mot det.

Regissør Orson Welles har sin tolkning av boken, slik alle har sin egen lesning. Hans lesning av Josef K. er at han er en streber som vil opp og frem i et system han ønsker å være en del av samtidig som han frykter det. I boken minnes jeg at Josef K. er mer sympatisk og lettere å ha medfølelse med. Han er der et helt uskyldig, tilfeldig offer for en merkelig sammensvergelse. Assosiasjonene gikk til sovjetisk Gulag eller nazismens jødeutryddelser, selv om Kafkas bok kom mange år før.

Josef K. er sent ute til en slags høring, sin egen høring. Lokalet er fullstendig overfylt av menn i dress, noe som skaper en ubehagelig og klaustrofobisk stemning. Alle mennene i salen bærer samme merke på jakken. Når Josef K. åpner døren er den av vanlig størrelse, men da han lukker døren etter seg er den enorm, og det er langt opp til håndtaket. Dette minner om grepet Welles brukte i Citizen Kane, hvor Kane går mot vindusveggen og ikke ser ut til å nå opp til de enorme vinduene.

Systemet straffer alle. Josef K. hintet om at politimennene var mottagelige for bestikkelser, og en overordnet pisker dem. Josef K. blir konfrontert av disse polititjenestemennene, som mener at han må ha levert inn klage på dem. Men det har ikke Josef K. gjort, allikevel vet politiet om beskyldningen. Og hvem har fortalt hans onkel om anklagene mot Josef K.? Han dukker opp på arbeidsplassen til Josef K. Han er leder for mange hundre mennesker som hamrer i vei på skrivemaskiner, i et enormt lokale.

Onkelen vil at en kjent advokat skal hjelpe Josef K. Han spilles av Orson Welles, og nevnes bare som Advokaten. Han har en klient boende hos seg på et kott, og har hatt han som klient i flere år. Advokaten snakker strengt til ham og kysses på hånden av ham. Selv om han ikke har fått saken hans et eneste skritt nærmer en løsning, forventer han full tillit og underkastelse. Men Josef K. er ikke imponert, og det tar ikke lang tid før han vil sparke advokaten.

Denne selvstendigheten og individualismen reageres det på. Det føles nært beslektet med utsagnene i begynnelsen av filmen fra politimennene: «Du hevder vel ikke uskyld?», «Du skal vel ikke klage?». Filmen ender med at to politimenn kommer og fører Josef K. med seg, gjennom et industrialisert landskap til et stort krater. De tar ham med ned til bunnen. Her skal han dø.

Welles laget ikke The Trial av et brennende ønske om å filmatisere Kafkas mesterverk av en roman. Dessverre var det en mye mer praktisk grunn til det. Produsent Salkind presenterte en liste på 82 filmer for Welles, filmer han kunne velge blant til sitt neste prosjekt. Tilfeldigvis var alle public domain, slik at rettighetene ikke kostet noe. Welles fant omtrent alle umulige, bortsett fra Prosessen. Ironien viste seg å være at den ikke var public domain allikevel. De endte med å måtte betale for rettighetene.

Som sagt, alle har sin egen lesning av Prosessen. Welles ser byråkratiet som monsteret i boken, og dermed filmen. Josef K. er like redd for karrieren sin i byråkratiet som han er for siktelsen. Han er en konformist, han er ikke i konflikt med samfunnet. Hadde ikke systemet siktet ham, ville han ikke hatt noen problemer med systemet. Han er født inn i marerittet, ikke havnet der.

Det finnes en annen måte å se filmen på også, hvor Welles eget liv og kamp mot filmprodusenter og filmstudioer er nøkkelen til forståelse. Han var jo kjent for å ha mange ikke ferdigstilte filmer, og slite med at studioene overtok kontrollen på filmen. The Magnificent Ambersons er et eksempel på sistnevnte, The Other Side of the Wind og Don Quijote eksempler på førstnevnte. Welles kamp for sine visjoner mot ansiktsløse studioer må føles beslektet med Josef Ks kamp mot byråkratiet…

Underveis i filmingen fikk Welles beskjed om at det ikke var nok penger til å bygge sett til alle scenene. Om natten drømte han om to måner. Disse to månene forsto han var de to klokkene på en nedlagt jernbanestasjon i Paris. Det ble settet for nesten alle scenene, blant annet den enorme hallen som ble til arbeidsplassen til Josef K., med alle pultene med skrivemaskiner.

Zagreb var lokasjon for mange av utendørsscenene. Boligblokkene lå i et industrilignende område, og selve boligblokkene var brutale, tunge og så mer ut som industribygg. Området kvinnen strever med en koffert, ser mer ut som et ødeland enn et boligfelt.

Welles ble beskyldt for å herje med Kafkas tekst, men det finnes argumenter mot dette. For det første var Welles tidlig ute med å forstå den svarte humoren som er en stor del av Kafkas bok, og dermed Welles film. For det andre skrev Kafkas venn Max Brod ferdig Prosessen. Han har ikke nødvendigvis grepet Kafkas intensjon med boken. For det tredje var de første oversettelsene til engelsk veldig preget av religiøsitet, som først ble rettet opp i senere oversettelser. Welles har senere blitt berømmet for sin lesning av Kafka, spesielt for å ha lagt vekt på det erotiske i teksten.

Welles hadde full kontroll på produksjonen av The Trial. Det ga han muligheten til å vise at han var en av verdens beste klippere også. Bogdanovich var skeptisk til The Trial, men innrømmet at han likte den bedre den andre gangen han så den. Da fikk han ganske enkelt beskjed av Orson Welles av å se den en tredje gang…

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: 1984, A Clockwork Orange, Seconds, The Parallex View, Brazil og Fahrenheit 451.

Øyeblikket: Politimennene sender en kniv frem og tilbake mellom seg. Josef K. forstår at de ikke har lyst til å drepe ham, og ønsker at han skal gjøre det selv. Men Josef K. stritter imot, han har ikke tenkt å gjøre en slik ugjerning lett for dem. «Dere må drepe meg, dere må drepe meg». Til slutt tenner de på en dynamittbunt og kaster ned i krateret til ham. En ukuelig Josef K. ser ut til å kaste den tilbake. Men uansett sprenges han i lufta. Røykskyene ser ut til å danne en atombombesopp, men dette var ikke tilsiktet. Welles hatet symbolisme. I boken, som ble skrevet før Holocaust, går Josef K. føyelig sin død i møte. Welles insisterer på at etter Holocaust kan ikke en jøde gå i døden uten kamp og trass, så han forandret slutten.

 

Lyd og bilde

New 4K digital restoration, with uncompressed monaural soundtrack: Et klart og fint bilde, med god kvalitet. Kontrasten er fin, og dette er en film som var ansett som tapt i mange år. Det ser ut som den har blitt lagret forsvarlig uansett hvor den var. Lyden kan oppleves ute av sync til tider, og noen ganger virker det som en skuespiller beveger seg bort fra mikrofonen, noe som gjør lyden svak. Men alt i alt en god utgivelse. Bildeformatet er 1.66:1.

 

Ekstramateriale

New audio commentary featuring film historian Joseph McBride: Litt søvndyssende stemme, og litt for lite av kommentarsporet dreier seg om akkurat denne filmen. Mye snakk om Welles og generell informasjon om han. Men greit nok.

Filming “The Trial,” a 1981 documentary about the film’s production: Av denne «making of»-dokumentaren er det bare en sekvens på halvannen time som er igjen. Men den er ganske interessant til gjengjeld. Studenter innen film stiller spørsmål til Orson Welles i et auditorium.

Archival interviews with Welles, actor Jeanne Moreau, and director of photography Edmond Richard: Intervjuet med kameramannen Edmond Richard heter Welles, Architect of Light og varer i 23 minutter. Her forteller han morsomme og interessante anekdoter fra samarbeidet med Welles. Vive le Cinema er en samtale mellom Jeanne Moreau og Orson Welles, hvor de snakker om Don Quijote-prosjektet til Welles og mange andre temaer fra kunst til litteratur. Alt foregår på fransk mens de spiser middag. 29 minutter.

Trailer: Kort, men fin. 1 minutt.

An essay by author Jonathan Lethem: The Trial var Welles lykkeligste tid på et filmsett. Han måtte ikke inngå et eneste kompromiss. En stund hevdet han at dette var hans beste film, men senere forandret han det til Chimes at Midnight. Den svarte humoren er en vesentlig del av filmen. Han og Perkins pleide å le hysterisk mens de filmet, og Kafka fortalte selv at han alltid fniste da han leste fra Prosessen til sine venner.