Black Girl

Black Girl (Criterion nr.852) (Blu-ray)

Senegal/Frankrike – 1966 – Ousmane Sembène (svart-hvitt) –59 minutter – Drama, postkolonialisme, rasisme

Den afrikanske masken

Nivå 1 (uten spoilers)

Diouana (M’Bissine Thérèse Diop) følger sine franske arbeidsgivere i Senegal, til Frankrike og forespeilet arbeid som barnepasser der. Slik var det i Senegal, og hun er stolt over å få en slik jobb i Frankrike. Men da hun ankommer landet, blir oppgavene annerledes…

Nivå 2 (med spoilers)

Ingen står klar til å ta imot henne da hun ankommer det fremmede landet. Men litt senere dukker hennes mannlige arbeidsgiver, Monsieur (Robert Fontaine), opp. Ingen ord som «velkommen» eller «hvordan var reisen» ytres. Dette er symptomatisk for Monsieur, han er likegyldig og stort sett uengasjert gjennom hele filmen. Et unntak oppstår i filmens siste sekvens, og oppleves derfor som overraskende i positiv forstand.

Vel på plass i huset i Frankrike, blir Diouana godt tatt imot av Madame (Anne-Marie Jelinek). Men det varer veldig kort. Straks blir hun satt til å lage mat og vaske. Og dette skal bli hverdagen hennes. Barnepass og servering kommer i tillegg. Ingen sosiale arrangement blir hun introdusert for, og etter hvert føler hun hjemmet som et fengsel. Madame forventer at hun står på pinne døgnet rundt. Om hun sover lenge en dag, hamres det på døra om at hun skal servere frokost. Selv om det aldri var jobbeskrivelsen hennes.

Midtveis i filmen skjer det en liten detalj som forverrer Diouanas tilværelse. Monsieur og Diouana veksler et litt langt blikk, som kan tolkes som erotisk nysgjerrighet på hverandre. Madame plukker opp dette, og fra den dagen blir hun enda mer sjalu og kontrollerende. Hun blir også slemmere. Samtalene med vennene blir mer rasistiske, hun finner trygghet i å snakke nedsettende om land i Afrika og urbefolkningen der.

Apropos rasisme. Rasismen i Black Girl kommer i forskjellige former. Vi har den nedlatende rasismen fra den franske middelklassen som reiser mellom Senegal og Frankrike og holder seg med barnepasser. Så har vi strukturelle som skjuler seg i forholdet Frankrike/Senegal og speiler seg i forholdet mellom franske og senegalesiske innbyggere. For eksempel fantes det lover som hindret afrikanske regissører i å lage filmer.

Den mest åpenbare rasismen foregår i huset til Monsieur og Madame. Samtalene er som sagt drøye, og på en vennemiddag hvor Diouana beordres til å servere, blir hun grepet og kysset på kinnet. Mannen har aldri kysset en negresse før og vil vite hvordan det kjennes. Han tar seg til rette som fransk overfor senegalesisk, hans medfødte rett. Som Frankrike overfor Senegal.

Da Diouana startet hos vertsfamilien sin, ga hun dem en afrikansk maske i gave. Den satte de stor pris på, som en «autentisk» afrikansk kulturartifakt. Som et moderne og liberalt middelklassehjem, fikk den henge midt på stueveggen. Samtidig behandler de det afrikanske mennesket som en tjener/slave. I en opprivende scene bruker Diouana for lang tid på badet og Madame krever at hun kommer ut. Da Diouana ignorerer henne, mister Madame fatningen og hamrer på døren og skriker. Hun kan knapt tro at et annet menneske ikke straks gjør som hun forlanger, attpåtil et mørkhudet menneske fra Senegal. Jeg vil anta at den strukturelle rasismen i landet gir henne denne følelsen av at hun har krav på å bestemme alt.

Langsomt blir Diouana deprimert. Forventningene hennes er knust, og hun føler seg fanget. Hun klarer ikke å se noen vei ut. Hun kan ikke lese, så Monsieur leser brev hun får hjemmefra høyt for henne. Men hun tror ikke at brevene fra moren er ekte. Om de er det, får vi aldri helt klarhet i. Monsieur setter seg fore å skrive brev tilbake, uten å være så interessert i hva Diouana ønsker å si. Hun begynner å gjøre opprør.

En dag får hun nok og vil dra. Hun kaster tilbake pengene hun til slutt får, ukesvis på etterskudd. Madame holder tilbake lønn som maktmiddel, og befester forholdet mellom dem som herre og tjener. Diouana må stadig purre på lønn, og til slutt må hun gå til Monsieur og be. Men masken river Diouana ned fra veggen. Hun tar tilbake gaven, selv om Madame forsøker å rive den tilbake. Masken symboliserer Diouanas afrikanske bakgrunn, slektningene i åndeverden og hennes virkelige identitet. Her velger hun seg selv, afrikaneren i seg framfor den fransk-senegalesiske versjonen hun har drømt om.

Hun får ikke til å komme seg bort den kvelden, og det knekker henne. Hun tar livet sitt med kniv i badekaret. Monsieur føler det anstendig og rett å bringe masken tilbake til Dakar, som om han har forstått maskens betydning. Han oppsøker moren og leverer henne masken og en bunke sedler. I Vesten har vi en oppfatning at man kan kjøpe eller erstatte alt bare nok penger kommer på bordet. Men hun avslår. Monsieur må forklares at moren ikke vil ha pengene hans. Perpleks blir han stående mens afrikanerne rundt ham forlater ham. En gutt plukker opp masken og følger etter ham, fortere og fortere, som om han jager franskmannen ut av Senegal.

Selv sier Sembène at Black Girl handler om masken som returnerer til Afrika. Hennes ånd kommer tilbake til Senegal. Individet betyr ikke noe, det er kollektivet som betyr noe. Når gutten tar på seg masken på slutten filmen, blir han en av forfedrene, han blir en annen.

Filmen er basert på Sembènes egen novelle, som igjen er basert på en avisartikkel om en kvinne fra Afrika som tok livet sitt i tjeneste hos et fransk ektepar. Idéen modnet i ham i 10 år før han skapte sin egen versjon av episoden.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Touki Bouki, Le Havre, White Material, Nanny og Mister Johnson.

Øyeblikket: Selvmordet på badet. En ung kvinne død i badekaret, med blod nedover siden på badekaret og en kniv på gulvet. Hvor håpløst hun må ha oppfattet situasjonen, og hvor bortkastet et ungt liv ble til slutt.

Lyd og bilde

New 4K digital restoration, undertaken by The Film Foundation’s World Cinema Project in collaboration with the Cineteca di Bologna, with uncompressed monaural soundtrack on the Blu-ray: Nydelig svart-hvitt bilde. Tydeligvis godt tatt vare på, med minimalt med skader. Kontrasten er fin, med masse detaljer og dybde i bildet. Formatet er 1.37:1. Lyden er god og klar.

Ekstramateriale

4K restoration of the short film Borom sarret, director Ousmane Sembène’s acclaimed 1963 debut: En fin kortfilm på 20 minutter om en hestefører som blir utnyttet av alle han møter, svart som hvit. Også et meget godt bilde. Her følger også med en diskusjon om denne filmens betydning.

New interviews with scholars Manthia Diawara and Samba Gadjigo: Sembène var opptatt av opplysning, og du kan ikke ha et opplyst samfunn uten at kvinnene er med. Derfor er kvinnene sentrale i filmene hans. Kjæresten til Diouana er en ung afrikansk nasjonsbygger, som gjør en stor innsats i Senegal. De kjemper mot undertrykkelsen fra koloniherren. Om du snakket et annet språk enn fransk på skolen i Senegal, måtte du med et skilt hvor det sto «esel» resten av dagen. 21 minutter.

Excerpt from a 1966 broadcast of JT de 20h, featuring Sembène accepting the Prix Jean Vigo for Black Girl: Han skiftet fra litteratur til film, siden han ville nå flere afrikanere med bilder enn med tekst. 2 minutter.

New interview with actor M’Bissine Thérèse Diop: Tilfeldig at hun ble skuespiller, hun ville helst designe egne kjoler. Hun har faktisk laget antrekkene hun bruker i filmen. 12 minutter.

Sembène: The Making of African Cinema, a 1994 documentary about the filmmaker by Diawara and Ngũgĩ wa Thiong’o: Han vil alltid være det første navnet som dukker opp når man snakker om afrikanske filmskapere. Alltid kritisk til autoriteter og religion. Pierre Laval var fransk politiker som startet på venstresiden før han ble fascist og med i Vichyregjeringen under krigen. Han var en stund minister for koloniene. Da forbød han film laget av innfødte, siden han forsto det opprørske potensialet i dem. Sembène studerte svart historie, ble medlem av fransk kommunistparti, besøkte Sovjet og tilegnet seg mye filmkunnskap der. Noen av filmene hans ble bannlyst i Frankrike, og kunne dermed ikke vises i koloniene heller. 20 minutter lang god dokumentar.

Alternate color sequence: Scenen hvor Monsieur kjører Diouana gjennom byen da hun ankommer landet. Da får vi se blomsterboder med blomster i alle fantastiske farger. Morsomt å se begge sekvensene. Et drøyt minutt.

Trailer: Kort, fin trailer med utsagn knyttet til Jonathan Rosenbaum og Martin Scorsese. Rosenbaum erklærer at afrikansk cinema starter her! 1 minutt og 21 sekunder.

An essay by critic Ashley Clark: En noe oppsummerende tekst om Sembènes karriere og politiske holdninger og arbeid. Han hadde et brennende hjerte for Afrikas framtid, noe som avspeilte seg i alle hans filmer.