Blast of Silence
Blast of Silence (Criterion nr.428) (Blu-ray)
USA – 1961 – Allen Baron (svart-hvitt) –77 minutter– Film Noir, leiemorder
En plaget mann
Nivå 1 (uten spoilers)
Frank Bono (Allen Baron) ankommer New York via Penn Station sent om kvelden. Det er jul. Han er en leiemorder på oppdrag. Målet er en mafiamellomleder ved navn Troinano. Bono må vente på et skytevåpen og slår i hjel to dager i et julepyntet New York.
Nivå 2 (med spoilers)
Frank Bono er en plaget mann. En fortellerstemme understreker det. En tøff barndom og et ensomt voksenliv har preget vår mann. Fortellerstemmen tilhører Lionel Stander, kjent fra Cul-de-sac av Polanski. En granittblokk av en mann. En dyp raspende, røff stemme med herlige film-noir r’er. Du vet, bird uttales «bøjd». Det pussige, og sjeldne, med fortellerstemmen i Blast of Silence er at den er i andreperson. Er det Gud? Men som essayisten i ekstramaterialet påpeker: Om Lionel Stander er Gud er vi alle i trøbbel.
Målet er avtalt, forskudd utbetales. Frank Bono må selv skaffe til veie et våpen. Den fascinerende småkriminelle Big Ralph leverer alt du måtte ønske. I ventetiden velger han å ikke sitte stille på hotellrommet, men oppleve New York. Han har en kvinne, Lori, som han har hatt et godt øye til og gjerne vil få bedre kontakt med. Det havarerer totalt, og bitterheten spiser han opp. Hver gang han forsøker å få et normalt liv, hindres han. Lori har en kjæreste, og Frank har misforstått signalene mellom dem. Resten av ventetiden benytter han til å bygge opp et hat for Troinano. Han er avhengig av å hate de han skal drepe. Troinano er ansvarlig for dopsalg og mye annet Bono ikke kan akseptere. Han er slett ikke vanskelig å hate.
Bono har selv vokst opp på barnehjem, og dette sammenfaller godt med fortellerstemmens beskrivelse av en hard barndom. Bono ser ut av vinduet ved en anledning. Det ligger et katolsk barnehjem rett nedenfor hotellrommet. Nonnene samler opp barna, får dem på geledd og marsjerer dem ut. I en swastikaformasjon! La du merke til det? Filmhistoriens mest oversette swastika, selv om den fyller hele skjermen…
Big Ralph er altså kontaktpersonen som skal ordne drapsvåpenet til Bono. Han er stor, kraftig overvektig. Da han forstår at Troinano er målet, presser han Bono for penger. Dette er verdt mer. Dermed dreper Bono Ralph, som har blitt en sikkerhetsrisiko. Ralph yter stor motstand, det blir et blodig og stygt drap. Dette drapet blir førstesidestoff for avisene, og skaper mer stress for Bono. Han vil ut av situasjonen og trekke seg fra oppdraget. Men man trekker seg ikke fra et mafiaoppdrag. Han trues inn i folden igjen.
Derfor fullfører Frank oppdraget og Troinano slutter å puste. Dette skal bli det siste drapet. Han kommer seg unna over hustakene og ned branntrapper. Noen penger finner veien til en tiggende nonnes hånd. Er det avlat for synden han nettopp har begått? Drapsvåpenet, en .38, havner i elva, slik søppel gjør i denne filmen. Oppdraget er utført og han ringer oppdragsgiveren.
Siste del av betalingen skal han få om han møter opp på et myrområde, som ligger ganske så øde til. For sent innser han at han er lokket i en felle. Det er flere menn som ligger i bakhold og kommer mot ham fra forskjellige kanter. Han løper på bryggene, men er sjanseløs. Han skytes og faller i vannet, og pepres med kuler mens han forsøker å komme seg opp på land på den andre siden. Frank Bono dør der i vannkanten, med sikkert 15 kuler i kroppen.
Peter Falk var tenkt som hovedrolleinnehaver i Blast of Silence, men fikk et bedre tilbud i forbindelse med en annen film, Murder inc. Dermed måtte Allen Baron steppe inn selv, selv om han ikke føler at han er en stor skuespiller. Men denne følelsen av å være ukomfortabel i rollen, gir en ekstra dimensjon til Frank Bono. Han er jo nettopp en person som ikke finner sin plass i verden, med en trøblete barndom og et ensomt voksenliv.
Frank Bono er avhengig av å hate mannen han skal drepe, og regissør Baron mener at forholdet mellom Bono og Troinano er et seksuelt perverst forhold. Ikke en tanke som slo meg, for å si det sånn. Hatet må bygges opp, og besettelsen blir usunn. Franske filmkritikere mente Baron plagierte Godards Breathless, men denne filmen så han ikke før 2 år senere.
Klisjeen om at en by er en egen karakter i filmer, føles mer riktig her enn i de fleste filmer det sies om. New York skildres på gateplan, innomhus og på hustak. Vi går i trapper og rømmer ned branntrapper. Havneområder og torg, broer, smug og båtturer med byen i bakgrunnen. Lugubre nattklubber og travle gater fotograferes i et fint svart-hvittbilde. Faktisk trodde politiet at filmstaben prøvde å filme politistasjonen, og jaget dem vekk. En av mine favorittjulefilmer.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Le Samurai, The Limits of Control, The Killer og Tokyo Drifter.
Øyeblikket: Da nonnene marsjerer ut barnehjemsbarna. Vi ser det fra Frank Bonos hotellrom noen etasjer opp. Barna går strengt på linje, med krappe vinkler styrt av nonnene. Plutselig ser vi at det dannes en swastika av barna, så perfekt at det ikke kan være tilfeldig. På sitt mest perfekte, fyller den hele skjermen et øyeblikk. I filmens 30 år fram til 1990, er det kun én person som har kommentert dette, og spurt Allen Baron om det var hans idé. Det var det ikke, det er nonnene som gjorde dette.
Lyd og bilde
New 4K digital restoration presented in two aspect ratios, 1.85:1 (widescreen) and 1.33:1 (full-screen), with uncompressed monaural soundtrack: Jeg synes bildet er fint, med en tekstur som kler en lavbudsjettsfilm i svart-hvitt. Kontrasten er god, og detaljer kommer fint fram. Musikken gjengis godt, men dialogen er ikke så god. Den ligger for langt borte i lydbildet. Morsomt med to bildeformater, vil anbefale 1.85:1 siden det er mange flotte bilder av byen som fortjener widescreen.
Ekstramateriale
Requiem for a Killer: The Making of “Blast of Silence”: Lærerik dokumentar på 60 minutter.
Rare on-set Polaroids: Loris leilighet ble bygget fra bunnen av. Veldig autentisk utseende. Ellers ikke så spennende bilder. 4 minutter og 40 sekunder.
Photos of locations from the film in 2008: Bilder av lokasjoner fra filmen sammenlignet med bilder fra 2008 da Allen Baron besøkte stedene sammen med Criterion. 11 minutter og 30 sekunder.
Trailer: En hardkokt og kjempefin trailer på 1 minutt og 44 sekunder.
An essay by film critic Terrence Rafferty and a graphic-novel adaptation of the film by acclaimed artist Sean Phillips (Criminal, Reckless, Fatale): Et kjempefint essay, kanskje det beste ekstramaterialet på denne utgivelsen. En firesiders hardkokt tegneserie med fokus på Frank Bonos bakgrunn er et fint supplement. Helt topp.
