Querelle

Querelle (Criterion nr.1221) (Bluray)

Tyskland og Frankrike – 1982 – Rainer Werner Fassbinder (farger) –108 minutter – Homoerotisk drama, teatralsk stil, sjalusi

Homoerotisk feberfantasi

Nivå 1 (uten spoilers)

Matrosen Querelle (Brad Davis) ankommer havnen i Brest. Han vanker mellom skipet, baren og gatene. Området syder av homoerotiske forhold, sjalusi og begjær.

Nivå 2 (med spoilers)

Det finnes til nød en historie i Querelle, men viktig er den ikke. Fassbinder er mer interessert i å få frem en følelse, en stemning og å dytte litt på grenser. Han sier selv at filmen ikke handler om mord eller homoseksualitet, men om søken etter identitet med alle midler som vårt samfunn gir.

Men kort om handlingen: Querelle har fått landlov i Brest. Brad Davis spiller Querelle over the top, i et antrekk som hadde gjort Tom of Finland grønn av misunnelse. Homoerotikken er ikke akkurat subtil i denne filmen. Som det sies i essayet: I Querelle har de ikke sex, de knuller. Davis går enten rundt i en singlet med tidenes dypeste utringing eller uten trøye i det hele tatt. Inne på baren setter han straks opp en handel med smugleropium. Nono som driver baren er klar for det. Han er også klar for å ligge med Querelle selv om han er gift med Lysiane (Jeanne Moreau). Narkotikaen må smugles fra båten, og Querelle har en medsammensvoren. Som han dreper av en eller annen grunn. Plot er som sagt ikke så viktig her. Sikkert på grunn av Querelles søken etter identitet.

Lysiane er utro med Robert, Querelles bror. Og hun har lyst på Querelle selv. Men han er homofil uten at han er det. Visstnok. Han spiller terning med Nono om konen hans Lysiane. Querelle jukser slik at han taper og må tas bakfra av Nono. Ikke noe homofilt i det. Som han sier til politimannen Mario, mens han holder penisen hans i hånden og gir ham en runde: «I am not a fairy». Hvorpå Mario responderer «I know that». Igjen et identitetsspørsmål, i følge Fassbinder. Walk like a duck, talk like a duck osv. Jeg tar like gjerne med hele sitatet med kilde: Indiana poet James Whitcomb Riley (1849–1916) may have coined the phrase when he wrote: When I see a bird that walks like a duck and swims like a duck and quacks like a duck, I call that bird a duck.

Det er mange komplott og intriger som foregår i dette miljøet på havna i Brest. Noe skyldes sjalusi og begjær. En matros dreper en annen av denne grunn, og Querelle finner ut han vil hjelpe ham. Fra en distanse observerer løytnant Seblon (Franco Nero) alt som foregår. Kjølig og analyserende, men selv han kan ikke unngå å bli forelsket i Querelle. Han gjør opptak av sine tanker og følelser om Querelle.

Hele filmen ble spilt inn i studio, og estetikken er ganske ekstrem. Fallossymbolene er ikke akkurat subtile. De er flere meter høye. Kostymene er outrerte og ekstreme. Gangstere er gangstere så det ikke er noen tvil. Og homofile er homofile, med lær og skinn fra Blue Oyster Bar. Politimannen Mario kler seg i offiserslue, skinnbukser og bar overkropp. Og litt kjetting. 80-talls effekter blandes med 40-tall estetikk. Det overdrevent outrerte og kunstige speiles i skuespillet. Man kan si at filmen bygger på Friedkins Cruising og ender i Greg Araki Teen Apocalypse trilogy.

Gil er matrosen som dreper Theo i et sjalusianfall. Han skiller også mellom det å ligge med menn og det å være homofil. Hvis det ikke er tvang involvert, er han vel homofil eller bifil? Igjen må vi stole på at Fassbinder kjenner sitt publikum og er på tørr grunn med sin identitetstematikk.

Jeg og Fassbinder har et merkelig forhold. Jeg tror alle hans filmer følger et felles mønster i møtet med meg som publikum. Den første tredjedelen er jeg uinteressert, så kommer det et midtparti hvor jeg kvikner til og siste del er jeg helt hektet. Om det er filmene hans på halvannen time, hans 15 timers lange film Berlin Alexander Platz eller Tv-serier spiller ingen rolle. Merkelig!

Querelle sverger troskap til Gil og skal hjelpe ham. En pakt med Djevelen. Selv etter at Gil skyter Seblon og raner ham. Trofast helt til han ikke er det lenger og angir Gil til politi-Mario. Fassbinder hadde alltid en svakhet for outsideren. Hans filmer handlet stort sett om noen som forstyrrer den sosiale orden med sin klasse eller kulturelle status. Querelles replikker er viktige på grunn av måten de sies på, ikke innholdet i dem. Vi får ingen emosjonell kontakt med noen av karakterene. Vi holdes på avstand.

Fassbinder døde noen få måneder etter innspillingen av Querelle. Filmen er en voldelig film som tar opp dødsdrift. Hvor kunne han egentlig ha gått etter denne filmen?

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Beau Travail, The Damned, My Own Private Idaho og Weekend.

Øyeblikket: Kanskje en svett Querelle som blir sodomisert av Nono etter å ha tapt veddemål med vilje? I denne filmen er det rå og direkte sex som vises, men den er ikke eksplisitt. Fassbinder var jo selv homofil, og han unnskylder ikke sine homofile sexscener. Scenen er litt voldsom, men også litt befriende. Ingen grunn til å dempe homofile scener i forhold til heterofile scener, tenker jeg.

Lyd og bilde

Restored high-definition digital master, approved by director of photography Xaver Schwarzenberger, with uncompressed monaural soundtrack: Bildet er tidvis uklart, skurrende og ute av fokus. Er det en dårlig filmrull? Jeg har en følelse av at bildet blir bedre lenger ut i filmen, men begynnelsen er svak. Dette kan være grunnen til at filmen ikke ble gitt ut i 4k, kun på bluray. Stort sett blir Criterion gitt ut på 4k nå om kildematerialet er i god stand. Det hviler et ekstremt gulpreg over det visuelle uttrykket. Våre helter bades i gult gatelys eller gullaktig kveldssol. En sjelden gang kan isblått lys ta over for en stakket stund. Bildeformatet er 2.35:1. Lyden er klar og fin.

Ekstramateriale

New interview with critic Michael Koresky on director Rainer Werner Fassbinder’s aesthetics and visual storytelling: I gamle Hollywoodfilmer er kvinner til stede uten å tillegges vekt. Menn ignorerer kvinner, menn er kun interessert i menn. Det ligger noe homoerotisk allerede der som Fassbinder fant interessant. Fassbinder var ofte kontroversiell i Tyskland fordi han holdt opp et speil til samfunnet. Et veldig interessant videoessay på 23 minutter.

Rainer Werner Fassbinder—Last Works, a 1982 documentary by Wolf Gremm: En time med klipp fra innspillingen av filmen Querelle og andre filmer Fassbinder regisserte eller spilte i. Fassbinder går rundt med et halvlitersglass med øl i. Eller var det øl? Faktisk var det whiskey blandet ut med ingefærøl. Vi ser hvordan han jobber med skuespillere, og hvordan Franco Nero og Brad Davis reagerer.

Trailer: Querelle dreper for å bevise at han er noen. Fin, dempet, vakker og fargerik trailer på knappe 2 minutter.

An essay by critic Nathan Lee: Denne filmen er en syntese av Godard, Brecht og Sirk. Lee argumenterer godt for sin tolkning av filmen. Spennende og god skribent med inngående kjennskap til Fassbinder.