Den originale Talented mr.Ripley-filmen. Alain Delon spiller Ripley, i rollen som Matt Damon har i Minghellas versjon. Ripley er blitt venn med Philippe Greenleaf, som han egentlig skal overbevise til å komme tilbake til USA. Hvis ikke får han ikke 5000 dollar av faren til Philippe. Omregnet til dagens kurs, ville det vært 500 000 kr. Ripley bryr seg egentlig ikke, han har blitt fullstendig oppslukt av vennen.
Nivå 2 (med spoilers)
For meg er det umulig å ikke tenke på Talented mr.Ripley, en film som jeg liker veldig godt, og som jeg så først. Selv om denne selvfølgelig ble laget først. De to filmene er faktisk veldig likt bygget opp, og Jude Law som spiller Dickie Greenleaf ligner veldig på Maurice Ronet som spiller Philippe Greenleaf i Purple Noon. Det er samme rollen, selv om fornavnet har blitt forandret.
De to filmene har et veldig sterkt skuespillerlag, her er det ingen svake roller. Det er vanskelig å se hvem som er dyktigst i de sammenlignbare rollene, bortsett fra én rolle. Phillip Seymour Hoffman er helt suveren som Freddy i nyinnspillingen.
Historien i Purple Noon er enkel, men detaljene er innfløkte. Filmen er basert på Patricia Highsmith sin krimroman. Boken er en litt merkelig amoralsk historie, hvor Ripley ikke fordømmes på noen som helst måte, selv om han lyver, dreper, bedrar og svindler mennesker rundt og nær seg. Filmen er heller ikke spesielt moralsk av seg, på den måten at vi ikke støtes vekk av Ripley selv om han gjør disse handlingene. Man blir heller litt fascinert og interessert i å se hvordan han manøvrerer og sjonglerer seg gjennom Philippes vennekrets mot sitt mål. En av grunnene til at vi gir ham en sjanse er kanskje at han behandles som luft av Philippes krets.
Filmen kaster oss rett inn i handlingen, ikke noe bakgrunn slik Talented mr.Ripley koster på seg. Det at Philippes far har tilbudt Ripley penger for å få ham tilbake til USA, er noe som dukker opp senere i filmen. Vi ser tidlig et eksempel på hvordan Philippes venner ser på Ripley. Som et null, som ingenting. Freddy viser tydelig at han er negativ til ham, refererer til ham som en chum. Og han har jo rett. Ripley er en snylter, en kamelon, en parasitt, en mann uten kjerne. Tidlig ser vi en indikasjon, eller et frampek, på at han ønsker å ta over Philippes liv, personlighet og karisma. Han har tatt på seg Philippes klær, og imiterer Philippe foran speilet. Han blir observert en stund av Philippe, som er en blanding av irritert og fascinert over vennens oppførsel. For øvrig nydelig spilt av Maurice Ronet, denne blandingen av forakt og fascinasjon.
Apropos skuespill, Alain Delon spiller Ripley på en helt ypperlig måte. Dette var hans gjennombruddsrolle. Ripley er en spesielt vakker mann, men klarer ikke å bruke utseendet sitt til å oppnå fordeler. Han mangle sjarme og personlighet, kort sagt. Han blir den som klamrer seg fast og dilter etter. Et urovekkende eksempel på dette er da Philippe har lurt/sjekket opp en kvinne i Roma. De sitter på en hestedrosje og kysser, Ripley sitter på den andre siden av henne. Plutselig er han med i miksen og kysser henne også. Har allerede hans transformasjon til Philippe satt i gang? Føler han at han er Philippe og har rett på hans kvinne, siden begge er Philippe?
Ripley maser om at Philippe må bekrefte USA-billettene, men han drøyer før han endelig innrømmer at han velger det bort. Dermed er det endelig, de 5000 dollar er tapt for Ripley. Og hva verre er, Ripley har tøyd strikken for langt. Philippe er lei av Ripley, forakten begynner å sive inn i forholdet dem imellom og han innrømmer overfor sin kjæreste Marge at han bare vil se hvor mye Ripley tåler av oppførselen hans. Men Ripley overhører samtalen deres på båten.
Philippe lurer Ripley ut i livbåten og lar han henge etter båten. Ved et uhell løsner repet, og Philippe og Marge må snu og lete etter ham. De finner en dehydrert og grusomt solbrent Ripley i livbåten. Slik kjøper Ripley seg litt tid. På en måte er han dyttet bort, og ikke har noe å tape. Han planter øredobber i Philippes jakkelomme. Marge finner dem og det blir full krangel. Hun vil i land.
Under rekonvalensen kommer Ripley og Philippe til å snakke om hvordan Ripley ville ha drept Philippe for å overta hans liv. Philippe er litt forbløffet, men også nysgjerrig på det Ripley legger fram. Det er tydelig at dette har blitt gitt en god del tankevirksomhet. Og ikke så lenge etterpå sitter kniven i brystet på Philippe…
Liket surres inn i et seil og bindes i en wire til båten. Så kuttes wire ute i åpent farvann. Nå er han fri. Nå kan livet som Philippe Greenleaf begynne.
Aller først må Philippes nærmeste overtales. Marge får høre at Philippe ikke lenger vil være med henne. Han slår opp i et maskinskrevet brev. Signaturen hans har Ripley øvet på lenge, den sitter. Penger blir hevet, ingen stusser over signaturen. Men så dukker Freddy opp. Han er pågående, og Ripley føler at ting er like ved å rakne. Han må slå i hjel Freddy. Nå har han drept 2 mennesker. Et selvmordsbrev blir skrevet og sendt til moren til Philippe.
I alt kaoset klarer Ripley å holde hodet kaldt. Han hever 10 millioner lire, noe som tilsvarer 1,6 millioner kroner i dag. Politiet er litt mistenksomme, men har ikke noe på ham. De ender med å mistenke Philippe for drapet på Freddy. Marge er enearving etter Philippe. Derfor må Ripley innynde seg hos henne. Det klarer han, og vi ser dem som kjærester. Han er virkelig en parasitt.
Hvordan felles Ripley til slutt? Herr Greenleaf senior kommer til Napoli for å selge båten «Marge». Da de tar den i opplag, ser de at en wire har viklet seg inn i propellen. Og i enden av wireren henger et lik.
Purple Noon er en lekker, stilfull film. Elegant regissert av en av skyteskivene til den franske nybølgens regissører, da spesielt Truffaut. Denne filmen lanserte Alain Delon på stjernehimmelen. Og for en rolle og prestasjon. Også deilig med en film som overlater til publikum å dømme karakterene i filmen. Ripley er en gal mann, men her er sikkert en grunn for den som ønsker å se. Har han alltid blitt avfeid som ikke kul nok? Har han alltid vekket forakt hos andre? Har han alltid måtte bite i seg stolthet for å overleve?
Marge ser ham knapt. Freddy har bare forakt til overs for ham. Selv Philippe går lei av ham. Så dreper han de to verste, og kaprer Marge. En stund er på toppen av verden. Så styrter han ned i avgrunnen igjen. Der han alltid har vært.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Talented mr.Ripley, La Piscine og The Swimmer.
Øyeblikket: Arbeidet med å bli kvitt liket av Freddy. Her lot Clément virkelig Delon få jobbe for pengene. Han velger å vise oss hvor mye press og stress et drap inneholder. Holde hodet kaldt og kroppen varm. Vil noen se ham? Kommer politiet? Vil han bli sett i bilen? Har han glemt noe? Ligger noe avslørende igjen i leiligheten? Kommer noen for å se etter Freddy? En virkelig god scene.
Lyd og bilde
New digital restoration, with uncompressed monaural soundtrack on the Blu-ray edition: Min nye 4k-projektor gir bluray et løft. Denne filmen er vakkert filmet, med mange solfylte scener, med det vakre blå vannet spesielt godt gjengitt. Brune kropper, skipsdekk med tekstur til å rekke ut hånden og ta på, gater og bygninger med dybde og detaljer. Et nydelig bilde. Formatet er 1.66:1. Lyden er fyldig, klar og rik. Biler, musikk, folkeliv og vannplask skaper en fin atmosfære.
Ekstramateriale
New interview with René Clément scholar and author Denitza Bantcheva: Bantcheva forteller om Truffauts angrep på Clément. Han slaktet ham, Carne og Duvivier. Selv elsker jeg både Carne og Duvivier. Og Andre Bazin forsvarte Clément. OK intervju som tar opp forskjellige aspekter i løpet 26 minutter.
Archival interviews with actor Alain Delon and novelist Patricia Highsmith, on whose book The Talented Mr. Ripley the film is based: Intervjuet med Delon er på 9 minutter. Han valgte alltid film etter hvilken regissør han skulle jobbe med. Ikke etter manuset eller andre ting. Han elsket å jobbe med Visconte. Delon anser Clément som den beste til å instruere skuespillere. Regissøren skal være sjefen, ikke skuespilleren. Highsmith var født i Texas, men bor i New York. Hun er aldri involvert i filmatisering av sine bøker. Det er en helt annen profesjon. Hun forteller litt om hvordan idéen til filmen kom til henne. Fint intervju på 19 minutter.
Original English-language trailer: En helt grei trailer som foregår mye på havet. Den har en amerikansk fortellerstemme. 4 minutter.
A new essay by film critic Geoffrey O’Brien and excerpts from a 1981 interview with Clément: Veldig flott hefte. O’Brien har skrevet et fint essay, men godbiten er Cléments åpne intervju hvor han forklarer og tolker Ripleys psyke og bakgrunn. Kjempeinteressant og lærerikt for å tolke filmen riktig.
Land – 1960 – Michael Powell (farger) –101 minutter – Thriller, psykologisk drama, horror
Fryktens vesen
Nivå 1 (uten spoilers)
En ung mann, Mark (Carl Boehm), går rundt med et kamera i Soho, London, og filmer kvinner i det han dreper dem. Soho på denne tiden var som Hamburgs Reperbahn eller Amsterdams Red Light District. En ung kvinne, Helen (Anna Massey) som bor i samme bygård, blir interessert i ham. Kan de finne sammen? Hva med Marks stygge hemmelighet?
Nivå 2 (med spoilers)
Michael Powells Peeping Tom var beryktet som en slibrig thriller på 60-tallet i USA. Det var mange som kun kjente ham fra denne filmen, selv om han har regissert store filmer som The Red Shoes, Life and Death of Colonel Blimp og The Tales of Hoffman. I England var han jo kjent og kjær, det var vel derfor sjokket over denne filmen traff publikum og kritikere så hardt.
La oss starte denne omtalen med å beskrive Marks barndom, og så følge ham opp til dagens versjon av ham. Marks far var en respektert psykolog og vitenskapsmann som hadde publisert flere bøker. Han var besatt av fenomenet frykt. For å gripe dens vesen, virkelig forstå frykt, utførte han eksperimenter blant annet på sin egen sønn. Han kunne vekke Mark om natten og kaste et krypdyr opp i sengen hans eller utsette sønnen for andre skremmende opplevelser. Absolutt alt ble filmet, og ofte endte opptakene med en gråtende og hysterisk Mark.
Farens hovedverk var å dokumentere hvilke reaksjoner i nervesystemet som trigges av frykt. Absolutt hele oppveksten til Mark blir filmet. Det syke, og triste, er at sønnen Mark på en måte viderefører farens prosjekt, selv om det har ødelagt livet hans. For Mark dreper ikke kvinner av drapslyst eller sadisme. Han forsøker å få et bilde av ren frykt, den ultimate frykten i øynene til mennesker som ser seg selv dø. Han har nemlig montert et speil på kameraet sitt, sammen med kniven som dreper kvinnene. De skal altså se seg selv drepes av kniven, og da skal kameraet fange alt sammen på film.
Slik skal Mark fullføre farens arbeid, som nå har blitt hans eget. Dette er et resultat av tunge traumer påført Mark i barndommen, for han har ingen glede av det grusomme han gjør. Han vet også godt at det er feil. Det ser vi eksempler på i måten han forsøker å berge både Helen og mrs. Stephens fra å bli neste offer. Men det som driver han er sterkere enn hans egen fornuft og moral. Kanskje forsøker han å få hjelp? Han viser hvert fall Helen videoene fra barndommen, og det må vel tolkes som et rop om hjelp. Ønsker han å bli stoppet?
Mark tjener sitt levebrød ved å fotografere nakne kvinner, som kioskinnehaveren selger videre i kiosken. Studioet er i annen etasje, over kiosken. Det siste offeret til Mark er faktisk kvinnen han har tatt jevnlig bilder av. I løpet av filmen ser vi at drapsfrekvensen eskalerer, og ofrene kommer nærmere hans eget liv. Jeg velger å tro det er slik det er ment fra filmskaperens side, siden det første offeret er en ukjent prostituert, det neste er en skuespillerinne fra filmsettet Mark jobber, og det siste offeret er modellen han er satt opp å jobbe med. Han kan ikke slippe unna det siste drapet.
I tillegg til å filme frykten i offerets øyne, er Mark opptatt av å filme reaksjoner på drapene. Da de bærer den prostituerte ut i ambulansen, er han blant folkemengden og filmer de rundt seg. En politimann spør hvilken avis han kommer fra. Politiet var allerede den gang klar over at mordere liker å se oppstyret de klarer skape, og politiet pleier å filme begravelser og folkemengder der forbrytelser har skjedd. Også de som står og ser på branner. Ofte står pyromanen og beundrer sitt verk. Mark svarer at han jobber for «The Observer», et lite spark eller hint til oss som er delaktige i filmen ved vår trang til å bivåne disse tingene.
På filmsettet gjemmer Mark liket i en stor koffert, og filmer skuespillerinnen i det hun åpner kofferten og ser sin døde kollega. Da politiet stormer leiligheten er Mark mest opptatt av å filme dem komme mot huset. Han har allerede rigget rommet med lamper, kameraer, speil og kniv slik at han skal kunne se sin egen død. Alt skal dokumenteres.
Helen bor i leiligheten under Mark. Mark eier hele bygården, og leier ut rimelig til flere. Helen bor sammen med moren sin, mrs Stephens, som er blind. Det kan virke ut som om mrs. Stephens har «kjent» Mark lenger enn Helen, som først nå i det siste har blitt romantisk interessert i ham. For filmen insisterer på at de blinde har andre skarpere sanser, og kjenner leiligheten over seg bedre enn de som bor der. Hun vet at Mark ser filmer hver kveld, men hun vet selvfølgelig ikke hva som vises. Mark ser filmer av ofrene sine hver kveld.
Mrs Stephens sniker seg inn i leiligheten hans jevnlig, og er godt kjent der oppe. Hun vet hva som er i de innerste rommene. En kveld gir hun seg til kjenne, og Mark blir bestyrtet. Nå begynner en slags duell mellom dem, hvor Mark utnytter sin viktigste sans, synet, for å dominere henne. Hun på sin side bruker intuisjon og menneskekunnskap. Et øyeblikk ser det ut til å være en erotisk ladet situasjon, men det glir over. Hun ber ham søke profesjonell hjelp, og holde seg unna datteren frem til da. Hun vet ikke hva som feiler Mark, eller hva han holder på med, men hun vet det er noe fælt. Samtidig liker hun ham og føler godt for ham.
Helen forstår hvor viktig kameraet er for Mark, men klarer sakte å venne ham av med alltid å ha kameraet med seg. De går på date, og har det fint. Men stadig ser Mark bildeutsnitt og situasjoner han verker etter å filme, men når han griper etter kameraet er det ikke der.
En kveld er det Helen som sniker seg inn, og ser filmene hun absolutt ikke skulle ha sett. Mark overrasker henne, men er ikke farlig for hun som har klart å komme under huden på ham. Han er glad i henne, og passer på at situasjonen ikke kommer ut av kontroll. Hun må ikke få kameraet vendt mot seg.
Dette er en film som man kan bruke mye tolkningsverktøy på. Man kan se den feministisk, psykoanalytisk med Freud i bakhodet, symbolsk med fallos og kastraksjon i tankene. Filmen handler om undertrykkelse, av seksualitet, følelser og instinkter. Erotiske bilder skal skjules og selges i hemmelighet i kiosken. Kjøperne skjuler sin interesse. Mark skjuler sin perversjon og handlinger. Helen skjuler sin forelskelse i Mark.
En morsom fun fact: Slik faren til Mark bruker sønnen sin i arbeidet sitt, brukte Michael Powell sin egen sønn i filmen. Han spiller selv faren i hjemmevideoene, og det er hans sønn som utsettes for eksperimentene i dem. Hmmm.
Filmen og regissør Powell fikk en voldsom medfart av kritikerne. Utsagn som at den bør skylles ned i do florerte. I ekstramaterialet får vi se noen av kritikerne fra den gang forsvare sine utsagn. Powell selv ble overrasket over sinnet mot filmen, og i praksis fikk han ikke lage flere filmer. Kanskje var det et sinne blant kritikerne fordi filmen traff litt for godt med sin idé om at vi som seere er delaktig i det som skjer på skjermen.
Alfred Hitchcocks Psycho kom ut samme år, litt senere på året. Klok av skade over å se mottagelsen Peeping Tom fikk, valgte Hitchcock å ikke ha pressevisning. Han ville ikke at filmen skulle bli slaktet før publikum fikk sett filmen selv. Og Psycho ble en suksess både publikumsmessig og blant kritikere, mens Peeping Tom ble glemt i lang tid.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Don’t Look Now, Cat People, Psycho, Repulsion, Blow Up og Rear Window.
Øyeblikket: Idet vi forstår hvordan Mark har rigget sitt drapsvåpen, ondskapen i installasjonen av kamera, kniv og speil.
Lyd og bilde
New 4K digital restoration, with uncompressed monaural soundtrack. One 4K UHD disc of the film presented in Dolby Vision HDR and one Blu-ray with the film and special features:
Dette er den første Criterion 4k jeg omtaler etter at jeg anskaffet en Sony VPL XW5000ES 4k projektor. Generelt vil jeg si at det å se en 4k-film på denne projektoren er en helt overveldende opplevelse. Et bilde kan faktisk ikke bli bedre. Når det er sagt, er ikke Peeping Tom helt der oppe i opplevelse. Men som bilde fra 1960 er det slettes ikke verst. Det er en nydelig dybde i bilde, som jeg kun har sett på 4k. Fokuset er klart lokalisert til visse områder i bildet. Der hvor fokuset er, er det sylskarpt. Og fargene! Eksplosive, skarpe og dynamiske, skikkelig Technicolor. Formatet er 1.66:1. Lyden er god i mono. Både dialog og effekter er fint gjengitt.
Ekstramateriale
Two audio commentaries, one featuring film historian Ian Christie and one featuring film scholar Laura Mulvey: Kommentarsporet til Ian Christie er informativt, og sånn passe psykologisk. Mulvey sitt blir for psykoanalytisk og overdrevent symbolsøkende. Mulvey har et grunnleggende feminismeinspirert blikk på filmen. Uansett, det bør være noe for enhver i disse to kommentarsporene.
Introduction by filmmaker Martin Scorsese: I denne korte introduksjonen på drøye 2 minutter, fokuserer Scorsese på hvor nært film kan komme galskap. Kunst kan drive deg, men kan også spise deg opp. Lett overførbart til filmen, ikke sant?
Interview with editor Thelma Schoonmaker: Det var Scorsese som fikk filmen relansert i USA ca 20 år senere. Det var uvanlig at Mark ble framstilt som en sympatisk mann. Fin liten dokumentar på 10 minutter.
Documentary about the film’s history, featuring interviews with Schoonmaker, Scorsese, and actor Carl Boehm: Ca 20 minutter med forskjellige intervjuer. Boehm hadde problemer på denne tiden, han identifiserte seg 100% med Mark. Han jobbet seg inn i karakteren. Peeping Tom inspirerte regissører som DePalma, Coppola og Polanski.
Documentary about screenwriter Leo Marks: Ganske kjedelig dokumentar om en ganske selvhøytidelig manusforfatter. 50 minutter.
Program on the film’s restoration: Originalfilmrullene var i ganske god stand. Det gjelder å treffe på fargetonen til filmen. Noen ganger forsøker man å finne regissørens smak, for eksempel ved å se på tidligere director-approved restaureringer. Viktig å ikke lage det for pent. 15 minutter.
Trailer: Dramatisk og ganske god trailer. 2 minutter og 27 sekunder.
An essay by author Megan Abbott: Godt essay av Abbott. Fint poeng at vi ser som Mark før vi ser Mark. Vi blir altså lurt med på laget, identifiserer oss med ham, før filmen kommer ordentlig i gang. Hun mener at Marks vold kan være svar på hans impotens.
Tsjekkoslovakia – 1966 – Jiri Menzel (svart-hvitt) –93 minutter – Krigsfilm, kjærlighet, coming of age
Uskyldens ende
Nivå 1 (uten spoilers)
En liten jernbanestasjon i det okkuperte Tsjekkoslovakia mot slutten av andre verdenskrig. Milos Hrma (Václav Neckar) er en ung mann som nettopp har fått jobb der. Han blir satt inn i oppgavene av sine eksentriske kolleger som alle har viktigere ting fore enn å bruke all sin tid på arbeidsoppgavene sine. Og tog lastet med materiell for tyskerne kjører stadig inn på stasjonen.
Nivå 2 (med spoilers)
Mange av filmene fra den tsjekkoslovakiske nybølgen er skapt over samme lest som denne. Små filmer, med dagligdagse problemer, gjerne iblandet litt absurde situasjoner og humor. Hvis man lar seg avvæpne av sjarmen i filmene, vil man gå glipp av viktige poenger. Filmene er ikke uten brodd, de bare formidler på den tsjekkoslovakiske måten. Nasjonaleposet i Tsjekkoslovakia var Den gode soldaten Svejk, det eneste eposet med humor. Hans lure patriotisme viser en helt egen verdensanskuelse.
Kort om handlingen: Milos er en ung mann hvis viktigste oppgave her i livet er å kunne ha sex med kjæresten sin. Problemet er at han lider av for tidlig sædavgang. Han får råd og veiledning, men ingenting hjelper. Kjæresten hans, Masa, er en søt togkonduktør som er både tålmodig og snill, men hun fortjener bedre. Milos tar problemet sitt så tungt at han begår et selvmordsforsøk.
De andre ansatte er stasjonsmesteren Lanska, som bruker all sin tid på oppdrett av kaniner, gjess og duer. Og sporskifteren Hubicka. Han er en virkelig kvinnebedårer, som forbarmer seg over Milos. Han samarbeider med motstandskvinnen Victoria Freie, som bringer en bombe inn på stasjonen til dem. Samtidig får Hubicka henne til å lære Milos om sex, erfaren og vakker som hun er. Etter en natt med henne er Milos blitt en ordentlig mann. Han har også fått så mye selvtillit og mot, at han vil være en motstandshelt og sprenge ammunisjonstog. Han klarer det, men dør i aksjonen.
Filmen starter med en småabsurd fortelling om Milos sin slekt og bedrifter. Hans bestefar William forsøkte å hypnotisere de tyske invasjonssoldatene da de kom. Det gikk ikke så bra, han ble kjørt over av en tank. Han ville bare bli hypnotisør for å kunne gå gjennom livet uten å gjøre det slag. Faren til Milos jobbet også på stasjonen, men nå er han pensjonert og ligger konstant på sofaen. Alle er misunnelige på han, tenk å få pensjon i 30 år uten å anstrenge seg noe mer.
Siden vi nå er på slutten av krigen, da Tyskland og nazistene blir drevet tilbake på alle fronter, fremstår det komisk når den tsjekkoslovakiske overløperen skryter av hvor taktisk brilliant tyskerne beveger seg. Det ser ut som om han ikke kan innse at hans side er i ferd med å tape stort, og at hals over hode-tilbaketrekningen ikke er en genistrek for å knuse de allierte i neste trekk. Husker du Komiske Ali fra Irakkrigen? Han som sto på TV og sa at irakerne knuser all motstand, amerikanerne er ikke i nærheten og kommer aldri til å komme til Baghdad mens amerikanske soldater omtrent var i bakgrunnen? Slike vibber fikk jeg.
«Closely watched trains» er tog som frakter forsyninger og materiell for den tyske krigsmakten. Det er et slikt som Victoria Freie vil ha sprengt. Milos er nå så full av selvtillit at han går inn på kontoret under et møte og tar bomben opp fra skuffen og med seg ut av rommet. Han klatrer opp på en høy installasjon over jernbanesporet hvor han kan slippe bomben ned på toget. Det utføres, men uforsiktig som han er, blir han skutt av en tysk vakt på toget. Han faller ned på en av vognene. Og var han ikke død da, ble han det da toget eksploderer 500 meter lenger bort.
Eksplosjonen er så kraftig at stasjonen dirrer. Løse gjenstander og trykkbølger rammer stasjonsbygget og menneskene foran den. Milos hatt kommer rullende helt bort til Masa. Filmen har nå endt på en mørk og voldsom måte, og vil nok for de fleste være overraskende. Men om man er oppmerksom i filmens tidlige deler, kan man nesten ikke se at det kan ende på en annen måte. Milos kutting av håndleddene er et varsel om at filmen ikke er fremmed for å gå inn i mørkere materie.
Milos blir en løve etter å ha ordnet opp i sitt private problem. Nå er han klar for å bidra i samfunnet. Denne lille filmen ser ut til å fortelle oss at selv om noen er hyggelige og fredselskende, skal man ikke undervurdere dem. Som det lille landet Tsjekkoslovakia, okkupert så ofte. Og allerede 2 år etter denne filmen ble laget, ble de okkupert igjen, av Sovjetunionen. Milos sin historie er en komprimert coming of age historie, fra uskyld til mann og helt. Som en parallell til Tsjekkoslovakia som mister sin uskyld under okkupasjonen og må slå tilbake. Han er den som observerer omgivelsene og menneskene rundt seg for oss, men uten at vi tror at han lærer noe særlig. Før på slutten.
Closely Watched Trains ble en av den tsjekkoslovakiske nybølgens kjæreste og mest populære filmer. Den gjorde suksess i utlandet også, og vant noen priser. Blant annet Oscar for beste utenlandske film.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Loves of a Blonde, The Cremator, Shop on Main Street og Diamonds of the Night
Øyeblikket: Sporskifter Hubickas stempling av kvinnens edlere deler med togstasjonens stempler under akten. En klassisk scene som fører til politianmeldelse og etterspill i filmen.
Lyd og bilde
Bildeformatet er 1.33:1. Dette er en gammel utgivelse, nummer 131. Jeg forventet et mye dårligere bilde enn det jeg fikk. Noen striper og skader er det, men alt i alt et fint bilde. Lyden er også god, tatt alderen i betraktning.
Ekstramateriale
Trailer: Grei trailer, med amerikansk promotering. Selger den inn på sjarm og gode anmeldelser, type en av årets 10 beste filmer. Knappe 2 minutter.
Hefte: Essay av Richard Schickel, filmkritiker for Time. Meget godt essay. Sier veldig mye på få sider. Tolker filmen, beskriver nybølgen og landets historiske skjebne. Alt på 4 sider.
2.verdenskrig: To unge gutter i fangeuniform i fullt firsprang gjennom skogholtet. De har hoppet av et tog som skal frakte dem til en annen konsentrasjonsleir. Soldater på toget skyter etter dem. Kameraet er tett på ansiktene til guttene. Flukten er desperat gjennom skogen og boligstrøk. Det tyske «Heimevernet» er etter dem, gamle menn med gevær og fingrer som klør på avtrekkeren.
Nivå 2 (med spoilers)
Diamonds of the Night er en spesiell film. Mens vi følger de to guttene halsende gjennom skogen, kan filmen plutselig klippe til scener fra en by, hvor guttene vandrer sammen med stokk og lange frakker med KL på ryggen. KL står for Konzentrationslager, konsentrasjonsleir. Forvirrende? Ja, men det finnes en forklaring.
Filmen fortelles på tre nivåer. Vi har virkeligheten, når vi følger guttene under flukten. Men så kan kameraet ligge tett på ansiktet deres, og plutselig er vi inne i hodet til guttene, i tilbakeblikk og minner de tenker på. Det finnes ingen overgang til dette, tenk på det som at tankene dine vandrer mens du jogger eller holder på med et repetitivt arbeid.
Til sist kan det vi får se på skjermen vise seg å være drømmer og fantasier. Når guttene er sultne eller kalde, kan vi plutselig se dem spise godt, eller gå i varme klær. Her vises tankene de ikke klarer å la være å tenke på til oss. Disse drømmene hjelper dem å overleve, de gir dem håp og motivasjon. Det å skille de tre nivåene fra hverandre er del av nøkkelen til filmen. Vi hopper ut av tilbakeblikket og er tilbake i skogen. Vi går ut av dagdrømmen og forholder oss til den virkelige sulten og kulden og frykten. Men noen ganger kan det være vanskelig å vite helt hva som er hva. Ble guttene henrettet på slutten av filmen, eller kom de seg inn i skogen og fortsatte flukten? Er de desertører eller konsentrasjonsleirfanger? Det er åpne spørsmål.
De eventuelle eksekusjonsskytterne er en broket gjeng med tyskere som ser ut til å kose seg veldig med å jakte på mennesker. Etter å ha fanget de to guttene som ikke klarte å komme seg på et lasteplan i tide, skal det feires og fråtses. Øl og kjøtt i store mengder fortæres. Guttene blir holdt i villrede, de forventer å skytes der de er isolert på et rom. De tyske gamlingene lar dem stå der mens de selv danser og synger. Skudd høres, klokken stopper. Likene deres ligger i veien. Er det deres fantasi om seg selv? Så ler tyskerne og slipper dem løs i skogen igjen. Roper «Fyr!», men skyter ikke. En sadistisk spøk? Catch and release? Her ser vi regissør Nemec sin forakt for tyske nazister.
Min tolkning er at de blir henrettet. Når klokkeslagene stopper etter skuddene er det et kraftig hint. Livet stopper. Og hvorfor skulle tyskerne slippe dem løs etter å ha fanget dem? Guttene drømmer om jenter, en siste trøst før de skal dø. For de vet.
Flere små scener viser alle alternativene som kan utspille seg. Da en av guttene kommer til et lite hus og går inn på kjøkkenet, står det en kvinne ved ovnen. I rask rekkefølge ser vi tre scenarioer utspille seg. Hun frister ham seksuelt, hun gir ham brød eller han overfaller henne. Det ser ut som om det som faktisk skjer er at hun gir ham brød. Men i flere senere scener ser vi at guttene blør ut av munnen mens de spiser brødet. Hart hun gitt dem brød med glasskår bakt inn? Er det hun som angir dem?
Regissør Jan Nemec ser ut til å være en enfant terrible i tsjekkoslovakisk cinema. Han var stadig i opposisjon til filmlærer og var ikke den som ble konform i nybølgen i landet. Han ble truet med utkastelse av filmskolen, men berget med hjelp av mentorer. Men selv dem respekterte han ikke filmene til. Noe var lite inspirerende, noe var propagandamøl, synes han.
Nemec er en spennende regissør, som har flere gode filmer på CVen. Blant annet The Party and the Guests som bare må være inspirert av Buñuels The Exterminating Angel. Han har også laget Perler fra Dypet. Han var opprøreren i nybølgen, og drev det aldri til noe stort omdømmemessig. Andre regissører fra Tsjekkoslovakia kom til Hollywood (Milos Forman), noen ble kultfigurer og atter andre høstet annerkjennelse internasjonalt. Nemec flyttet til USA, men var for eksperimentell i stilen til at han fikk noen sjanse der. Han kunne sammenlignes Cassavetes eller regissøren av I am Cuba når det gjaldt personlige og utemmede filmer. Han måtte tilbake til Tsjekkoslovakia for å få lage film igjen. 4 år etter Diamonds of the Night ble han svartelistet i landet og dro i eksil. Kom ikke tilbake til hjemlandet før kommunismen falt.
Nemec var inspirert av flere, og et av programmene på ekstramaterialet tar for seg nettopp dette. Alain Resnais, spesielt i Last Year at Marienbad, kan ha påvirket ham når det gjelder minnestruktur. Bresson og hans bruk av amatører i rollene var en annen inspirasjon. Som Bresson ønsket ikke Nemec at skuespillerne skulle spille i andre filmer. Den ene gutten ble skadet og spilte aldri igjen, den andre ble pornofotograf for Hustler Magazine i USA. Buñuel har inspirert ham når det gjelder bruken av maur i denne filmen, og hans film The Exterminating Angel har inspirert andre av hans filmer. Tarkovsky og Ivan’s Childhodd har vært forbilde når det gjelder filmingen av sumper og trær. Og til sist må fotografen Josef Suduk ha vært en påvirkning når det gjelder gater og svart-hvitt foto generelt.
Den tsjekkoslovakiske nybølgen brøt med den kommunistiske utopiske filmen. De ville heller lage film om seg selv og sine liv. Nybølgen sluttet med den sovjetiske invasjonen. All Godard, Buñuel, Antonioni og Fellini ble sensurert. Nemec liker ikke forfattere som Hemingway, han synes han har for mye publikumsfrieri. Jeg kunne ikke vært mer enig. Som jeg foretrekker Nemec Faulkner, men han er ikke sikker på at han hadde forstått ham i dag. Han vet uansett at han liker måten Faulkner fletter ting sammen på.
Arnost Lustig er forfatteren bak både boken filmen er basert på, og studentfilmen til Nemec. Lustig er selv jøde, og kommunist. Sammen skrev de manus til filmen. De hadde tre kameramenn på filmen. Janoslav filmet det poetiske, det drømmende og minnene. Ondricek filmet det naturalistiske. En dag annonserte Janoslav at han måtte ta sin livs mulighet i sør-Amerika, og forlot innspillingen. Nemec overlot kameraansvaret til Ondricek, og mener i ettertid at han fikk det beste fra to fotografer.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Night and Fog, The Shop on Main Street, The Zone of Interest, Ivan’s Childhood og Fires on the Plain.
Øyeblikket: Den desperate flukten gjennom skogholtet. Realismen, nærheten, det faktum at en tredjepart av budsjettet forsvant her, og at de ikke kunne ta flere tagninger på grunn av utmattelse. Østeuropeisk cinema er så fysisk, så realistisk, at man kan kjenne teksturen i objektene, i jorden, i objektene. Folk drar i hverandre, dytter, lugger og trekker. Nydelig sekvens.
Lyd og bilde
New 4K digital restoration, with uncompressed monaural soundtrack on the Blu-ray: Et røft, realistisk bilde med mye nærbilder. Svart-hvitt gir det et dokumentarisk preg. Detaljene er der, kontrast og skarphet likeså. Til tider litt kornete. Ikke et bilde man viser frem for demonstrasjon, men et effektivt og riktig bilde. Formatet er 1.37:1. Lyden er god, med effekter først og fremst. Dialogen er nesten ikke-eksisterende, første replikk kommer først ved 15 minutter.
Ekstramateriale
Interview from 2009 with director Jan Němec: Kjempefint intervju på 26 minutter med en regissør som er ny i the Criterion Collection. Frittalende, opprørsk og fremdeles individualist i dette intervjuet fra 2009.
A Loaf of Bread, Němec’s 1960 student thesis film, based on a short story by Arnošt Lustig: Fin kortfilm på 12 minutter om tre jødiske konsentrasjonsleirfanger som må stjele et brød.
Arnošt Lustig Through the Eyes of Jan Němec, a short documentary from 1993: Fin dokumentar om Lustig på 15 minutter. Faren hans maste alltid om han hadde vært med en jente ennå. Hver eneste kveld. Til slutt gikk han til en prostituert. Og samtidig sluttet faren å spørre. Han merket vel at sønnen nå hadde vært sammen med en jente. I ettertid forsto Arnost at faren presset han til å være med en jente, slik at han hadde opplevd det før de ble drept i en konsentrasjonsleir.
New interview with film programmer Irena Kovarova: 16 minutters OK intervju. Åpningsscenen hvor de løper inn i skogen kostet 1/3 av hele filmens budsjett. Det ble bygget trolley til kameraet, mange meter lang i bakke og på slette.
New video essay on the film’s stylistic influences by scholar James Quandt: Denne oversikten har jeg ramset opp i teksten. Fint videoessay på 21 minutter.
An essay by film critic Michael Atkinson: Godt essay som tar opp Nemec karriere, personlighet og hvem han har påvirket som filmskaper. Atkinson mener Dardennebrødrene står i dyp gjeld til Nemec.
Et «branded couple» er blant passasjerene på en cruiseyacht. Menneskene om bord er tydelig delt inn i klasser, hvor passasjerene står øverst, deretter besetningen og til sist renhold og maskinistene. Regissør Östlund bruker denne dynamikken for å beskrive samfunnet vårt på 2020-tallet.
Nivå 2 (med spoilers)
Et lite sammendrag: Filmen er delt inn i 3 deler: Carl&Yaya, The yacht og The Island. I første del følger vi modellparet Carl og Yaya mens de krangler om betaling av regninger, og om forhold skal være bygd på kjærlighet. I neste del følger vi dem og andre passasjerer og besetning på luksusyachten. Her dykker vi inn i klassehierarkiet, og i del 3 følger vi dem i et omvendt klassehierarki på øya etter at yachten har forlist.
Triangle of sadness er området mellom øyenbrynene. Der vil rynker først bli synlig, og er også området som vil signalisere sinne og tristhet selv om resten av ansiktet er uttrykksløst. Et «branded couple» er et par som er kjærester fordi det er bra for karrieren deres som modeller eller influencere. Forholdet kan gagne dem i form av flere følgere på sosiale medier, noe som fort vil generere mer penger og helt sikkert mer oppmerksomhet. I steinalderen var den mest attraktive mannen han med størst muskler og klubbe. I kapitalismen er det den rikeste mannen. Nå er vi i ferd med å skli inn i oppmerksomhetsøkonomien. Antall følgere og berømthet kan gjøre deg mest attraktiv, blant annet fordi du kan gjøre din partner berømt også.
Östlund er den mest spennende skandinaviske regissøren vi har for tiden, ved siden av Joachim Trier. Alle hans filmer er uhyre interessante, og for meg er han arvtakeren til Michael Haneke. Så også i Triangle of Sadness hvor han tar opp klasseproblematikk og kapitalisme, selv om han nekter for at filmen er kapitalismekritisk. Det må han jo gjerne mene, men da betyr det at kapitalismekritikken er ubevisst. For kapitalisme skaper klassesamfunn mer enn noen andre samfunnsmodeller. Og klassekritikk, det kan ingen nekte at denne filmen tar opp.
Östlund har uttalt at han synes det er spennende med klasser, og hvordan mennesker i klasser oppfører seg. Jeg er enig med ham i at det å være fra lavere klasser ikke gjør deg til et hyggeligere og mer ekte menneske. Det gjør deg heller ikke til et bedre menneske. En annen film som belyser dette godt er «Tarvelige, heslige og vemmelige», mesterverket til Ettore Scola. Gi en fattig person penger, så oppfører han seg som alle andre rike. Dessverre.
Det spennende med Triangle of Sadness er at den ikke blir til en eventyrfortelling da de kommer i land på øya. Det som vårt moderne samfunn belønner, er verdiløst på øya. Og det som er unødvendig i vårt samfunn, blir livsnødvendig på øya. Og den personen som hersker på øya, benytter seg like mye av privilegier som de øvre klasser gjør i det vanlige samfunnet. Altså, representanten for den laveste klassen på øya, viderefører klassesamfunnet nå som det gavner henne. Hun velger ikke å lage det klasseløse samfunnet, selv om hun har makt og mulighet til det.
Som spesielt i Östlunds tidligere filmer som Play, Turist og The Square, er det mange ting å analysere og diskutere i Triangle of Sadness. Östlund er en av de regissørene som klarer å skape scener som huskes, i motsetning til de fleste samtidige regissører hvor filmene blir som en grøt av scener som henger sammen.
Jeg liker veldig godt mange av scenene, særlig er Östlund god på detaljene som endrer en scene. For eksempel da Carl klager til mellomlederen over at en håndverker jobber uten skjorte på dekk. Yaya har kastet noen talende blikk mot ham som har trigget sjalusimuskelen til Carl. Et par timer senere ser Carl at en motorbåt tar med seg den oppsagte håndverkeren inn til land. Carl blir fortvilt da han innser konsekvensen av hans smålige handling. Det viser også det grusomme i hierarkiet om bord, som også er vårt hierarki i samfunnet vi lever i.
En annen scene viser Carl&Yaya som har havnet på bord med et sjarmerende gammelt engelsk ektepar. De framstår litt mindre sjarmerende da de forteller at de jobber innen våpenindustrien. Deres bestselgere er landminer og håndgranater. Det var røft for dem da FN forbød deres type miner, omsetningen gikk ned 25%, men de kom seg gjennom det. Skjebnens ironi vil at de omkommer av en av deres egne granater, som piratene hiver om bord.
På øya er det kun én person som har den mest livsnødvendige kunnskapen for å overleve, nemlig Abigail, renholderen. Hun kan fiske med hendene, lage bål og rense blekksprut. Gruppen mener det rimelig at alt deles likt mellom dem. Dimitri siterer til og med Marx nå. Men Abigails evner gir henne all makt etter å ha verbalt nedkjempet mellomleder Paula. Som hun sier: på yacht, renholder. På øya, kaptein. En matbit til Paula, en til Abigail. En til Carl, en til Abigail. En til Yaya, en til Abigail. Slik som en kapitalist ville ha fordelt maten. 2 ekstra matbiter og overnatting i livbåten for Carl om han blir hennes leketøy.
Diskusjonen mellom Carl og Yaya om betaling av regninger, kulminerer med at Yaya innrømmer at hennes mål er å få seg en rik mann og bli en trophy wife. Forholdet til Carl er ikke noe som kan vare. Hun vil at mannen skal betale uansett, hun må vite at hun blir tatt vare på om en graviditet gjør at hun mister modelljobben. Carl blir sjokkert, han vil bevise at Yaya kan elske ham for den han er. På øya blir problemstillingen snudd. Her blir han trophy man for Abigail, sex byttes mot mat og privilegier, slik Yaya ville i samfunnet utenfor øya. Nå er hun indignert, og Carl den opportunistiske.
Det er ikke bare klassesamfunnet som snus på hodet på øya, men også patriarkatet. Det vokser veldig fort frem et matriarkat. Noe handler om at noen kvinner kan kjenne på et samhold og delte erfaringer, men i Paulas tilfelle tror jeg det handler om en slags militær forståelse av orden og samfunn. Hun er vant til å være nestleder, og nå er det en ny kaptein. Hun skal være nest øverst, uansett hvem som er på topp. Mennene samler seg i bunn, uten makt og uten midler. De er fullstendig uten initiativ eller ressurser. Stort sett sløver de henslengt mens de småprater. En eneste gang skjer det noe, et brutalt eseldrap hvor den nyrike svensken henter fram urmannen i seg. Han hylles som en mannemann av de andre mennene etterpå.
Apropos dette med hvilke evner som har verdi hvor: Carl roter rundt i søppel som har drevet i land. Han blir over seg av begeistring av å finne en dyr parfymeflaske. Enten er han helt idiot som ikke forstår at denne ikke har noen verdi på en øde øy, eller så er han så framsynt at han regner med å bli reddet i nær framtid. Det samme må sies om Dimitri som etter halvannet minutts sorg da han finner sin døde kone i vannkanten, begynner å plukke gullringer og kjede fra kroppen hennes.
Det dukker opp en svart mann blant de skipbrudne, som ingen helt vet hvem er. Selv hevder han å være maskinist på yachten. Dimitri er skeptisk, og prøver å sette ham fast med tekniske spørsmål. Han er tydeligvis overbevist om at han er en av piratene som bordet skipet. Mannen går rett i angrep og føler seg mistenkeliggjort på grunn av hudfargen. Mellomlederen, Paula, går mellom og oppfordrer til samhold. Selv kan ikke bekrefte om han er del av mannskapet. Det kan være fordi hun enten føler seg over hans klasse som maskinist, og dermed ikke har merket seg ham. Det kan også være at hun ikke «ser forskjell på dem», basert på hudfarge. Det viser seg at han er en av piratene, og han og Dimitri finner tonen ved å snakke om hvor mye piraten kan tjene på en god piratdag. Dette er typisk Östlund. Han balanserer våre fordommer om russisk rasist, uskyldig mørkhudet, naiv hvit skandinav med et rasistisk indre, osv osv. Han balanserer hårfint på denne linjen, og Play og The Square har lignende scener hvor jeg egentlig ikke vet helt hvor Östlund befinner seg politisk/verdimessig. Og det er spennende.
Helt på slutten lar Östlund det henge i luften om Abigail dreper Yaya eller ikke. Scenen stopper i det hun hever steinen over hodet til Yaya, med intensjon om å knuse skallen hennes. Men hun nøler. Så kuttes scenen. De har begitt seg ut på en ekskursjon til andre siden av øya for å se om det finnes hjelp der. Og det gjør det. De snubler inn på en strand som er knyttet til et luksushotell av noe slag. Nå er det sent, så ingen er i syne. Men en heis er bygget inn i fjellet og kan ta dem opp til sivilisasjonen, så å si. Her på denne stranden forstår Abigail at hennes dager som kaptein og dronning er over. Om da Yaya ikke får fortalt dette til de andre skipbrudne på den andre siden av øya…
Uansett vil ikke denne tilstanden vare særlig mye lenger. Strandselgere har allerede vært i nærheten av den andre siden. Ironisk nok traff de på den tyske turisten som bare kan si «Opp i skyene», eller noe lignende. Abigail kommer til å finne ut at de rike vinner igjen, alltid, overalt.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Turist, The Square, Play, Syk Pike og Fluenes Herre.
Øyeblikket: Diskusjonen mellom den russiske kapitalisten Dimitri og marxistkapteinen spilt av Woody Harrelson. De duellerer med sitater som er rettet mot henholdsvis kommunisme og kapitalisme. Sitater fra Ronald Reagan og Margareth Thatcher kniver mot Marx- og Leninsitater. Samtidig er det to godt voksne menn som liker hverandre og har det gøy sammen, spesielt når de er døddrukne.
Lyd og bilde
New 4K digital master, approved by director Ruben Östlund, with 5.1 surround DTS-HD Master Audio soundtrack: Et meget flott bilde. Formatet er 2.39:1. Bildet er fargerikt og kraftig, spesielt på yachten og øya. Mye takket være bildeforbedring gjennom digitale effekter. Lyden er rik, kraftig, veldisponert i alle høyttalere. Topp lyd, kort sagt.
Ekstramateriale
New interview with Östlund and filmmaker and actor Johan Jonason: Fint og åpent intervju på 19 minutter. Litt pussige spørsmål/kommentarer fra Jonason, noe kunne med vond vilje oppfattes frekt. Men alt i alt topp materiale. Östlund opptatt av at filmen ikke er kapitalismekritikk, men at den handler om hvordan vi forandrer oss etter posisjonen vi har i samfunnet. Han er oppgitt over en filmkritiker som mente den var kapitalismekritisk. Selv tenker jeg at vi ikke alltid skal høre på hva regissører sier om sin egen film, de kan ofte være litt vanskelige der. Og filmen kan handle om både kapitalisme og klasseposisjon. Han synes rik-slem og fattig-god er en for enkel måte å se verden på. Det er jeg enig i. Dermed er jeg ikke enig i at han har framstilt det eldre britiske ekteparet sympatisk. Jeg synes de var creepy.
Two new programs: one about the film’s special effects and one about a challenging day on set: Visual effects – Mye innebar å forsterke farger, lys og kontrast. Spy og slikt er effekter som er lagt på digitalt. 6 minutter. Erik the Extra – Filmens produsent Erik fikk en scene som statist. Her ser vi Östlund instruere ham gjennom 12 minutter. Mange øvinger hvor Erik skal bli overskylt med kloakk i en trapp. Lærerikt materiale, og scenen ble kjempebra.
Deleted scenes: Noen scener utbroderer kynismen i forholdet mellom Yaya og Carl. Disse er bra. Ellers kan de andre scenene godt utelates. 12 minutter.
Trailer: Fin trailer. Får skikkelig lyst til å se filmen igjen allerede. 2 minutter og 41 sekunder.
An essay by film critic A. S. Hamrah: Trilogy of masculinity kaller Östlund de tre filmene Turist, The Square og Triangle of Sadness. Et tilbakevendende element i hans filmer er hvordan ingen tar styring når ting går galt i vårt moderne samfunn. Dette går helt tilbake til Gitarmongo i 2004, med den førerløse bilen som bare går i ring på parkeringsplassen. Skuespillerinnen som spilte Yaya døde før filmen nådde kinoene. Hamrah har en ektefølt forakt for de rike, som siver ut mellom setningene hans. Essayet er interessant, godt tenkt og vitner om en skarp observasjonsevne når det gjelder Östlunds film.
USA – 1979 – Mark Rydell (farger) –134 minutter – Drama, konsertfilm
Søken etter kjærlighet
Nivå 1 (uten spoilers)
Rose (Bette Midler) er en kvinnelig rockevokalist og superstjerne, løst basert på Janis Joplin. Hun sliter med alkohol og pillemisbruk, og en kronisk følelse av ensomhet. Det hjelper heller ikke at hun har en manager (Alan Bates) som driver henne hardt.
Nivå 2 (med spoilers)
Som en panter beveger Rose seg på scene, smygende det ene øyeblikket, kraftfull det neste. Hun minner meg om Mick Jaggers kroppsspråk, med også grimasene på plass. Midler sier selv hun var inspirert av mange av 60-tallets stjerner da hun fant sitt språk. Hun ville ha en hardhet i kroppsspråket, med slag i luften og hardt språk.
Rose er en ensom sjel, som egentlig søker etter bare én ting i livet. Hun vil ha annerkjennelse, være elsket. Denne bekreftelsen får hun kun på scenen. I privatlivet klarer hun ikke å knytte bånd til en partner. Hun inviterer dem inn i livet sitt, men klarer ikke å la være å skyve dem vekk fra seg. Dette snakker hun sårt om fra scenen, om hvor hardt det er å holde på en mann. Så skjer det da, at hun møter en spesiell mann. Houston Dyer (Frederick Forrest) og Rose får kjemi med en gang da de møtes under nok en krise i Rose sitt liv. Hun har nettopp blitt ydmyket av Billy Ray, en artist hun ser opp til, spilt av Harry Dean Stanton. Hun hopper inn i bilen til Dyer og de raser av gårde.
Det ultimate målet for Rose er å kunne komme tilbake til hjembyen sin som en stjerne. Hun forlot byen med mange dårlig opplevelser. En natt hadde hun sex med hele fotballaget på stadion, og våknet på 50 yardlinjen morgenen etter. Hun følte seg aldri hjemme der. Som hun sier fra scenen: «Det var ikke meningen å være for sen. Tilgir dere meg?» Og når publikum roper et rungende «JA», sier hun «Jeg tilgir dere også». Og det utsagnet er det nok ingen blant publikum som forstår fullt ut.
Desperasjonen hennes etter annerkjennelse fra sine egne bysbarn får flere uttrykk i løpet av filmen. På begynnelsen av filmen blir hun spurt av en journalist om konserten hun skal ha i hjembyen. Da sier hun at de er hennes egne, hun forstår dem og de forstår henne. Senere skaper hun møter som hun har spilt ut i sitt eget hode hvordan skal foregå. De forløper aldri slik. For eksempel går hun inn på butikken hvor hun pleide å kjøpe godteri som liten. Men butikkinnehaveren kjenner henne ikke igjen, og hun må hjelpe ham. Men han har ingen idé om hvem hun er i dag og hvorfor hun har kommet tilbake. Det neste møtet skal ende i katastrofe. Rose tar med seg Houston til baren hun hadde sin første spillejobb. Hun blir gjenkjent her og bedt om å synge en sang, akkurat som hun håpet. Problemet her er at det er en ufyselig mann ved baren som kjenner henne litt for godt igjen. Han var en av fotballspillerne den kvelden for mange år siden, og plager henne og Houston under sangen. Houston ender med å slå ham ned, og de rømmer stedet. Rose klandrer ham for å ha ødelagt alt og slår til ham. Det er dråpen for Houston, og han forlater henne der på parkeringsplassen.
I den første scenen får vi vite at Rose vil ha et år fri, at hun er utslitt. Vi får også se manager Rudge hensynsløse og manipulerende side da han presser henne til å fortsette. For ham er Rose synonymt med penger. Rose blir mer og mer utslitt som filmen skrider frem, mer preget av rus og forvirring. Hun merker at Houston er en god mann, men vet ikke hvordan hun skal forholde seg til ham. Hun tester hans vilje til å orke henne ved å forsøke å sjokkere ham. De ligger sammen i sengen og kosesnakker slik nyforelskede gjør, da hun bryter av. I stedet forteller hun historien med fotballaget på stadionet. Men han blir, han blir ikke sjokkert.
Houston forlater Rose flere ganger gjennom filmen. Grunnene er varierte. Vold, utroskap med tidligere kvinnelig kjæreste, ydmykende hån og manglende evne til å prioritere ham. Men Rose forsøker også å velge rett. Da er det ytre krefter som ødelegger for henne. Da hun igjen krever å ta et år fri, viser Rudge til kontrakten hennes. Så rammer han henne kynisk der han vet hun er mest sårbar. Han sier at friåret hennes starter nå, før konserten i hjembyen hennes. Og friåret blir permanent, hun er oppsagt. Finn en ny manager. Dermed står hun uten både Houston og Rudge.
Houston dukker opp én siste gang til som en reddende engel straks etter. Det er nå de drar til baren hun spilte for første gang. Etter at alt har gått til helvete der og Houston forlatt henne igjen, aner en doplanger et sårbart offer. Han gir henne, eller presser henne til å ta imot gratis dop av ham. Hun tar imot motvillig, og heller innpå alkohol og piller. Så ringer hun Rudge og avtaler å hentes til konserten. Mens hun venter, ringer hun foreldrene også. Foreldrene som hun har et dårlig forhold til, men som hun nå prater mildt og kjærlig med.
Når hun ankommer konserten, er det som en drøm. Fyrverkeri til ære for henne, mange tilskuere, endelig får hun revansjen sin. Hun rekker en intens sang, før hun kollapser og dør i sang nummer to. Sangen over rulletekstene summerer opp handlingen i filmen.
Apropos scenen hvor Rose blir ydmyket av artisten spilt av Stanton. Han gjorde dette på settet under innspillingen også, mot Midler. Han behandlet henne stygt og nedlatende, slik at Midler ikke likte ham i det hele tatt. Rydell mener det var en genistrek av Stanton, for scenen mellom dem ble dermed så ekte. Art imitates life eller omvendt.
En tidlig scene, hvor Rose og Rudge diskuterer en pause på kontoret hans, krevde mer arbeid enn man skulle tro. Kontoret er plassert høyt oppe i en skyskraper, med panoramautsikt over hele byen. For å vise oss publikum denne utsikten korrekt, måtte vinduene smøres inn med et spesielt stoff og lyssettingen være perfekt. Ellers ville sol, gjenskinn og andre utfordringer gi oss en helt annen scene. Dette var en av de mest krevende scenene i hele filmen, og den krevde mange ansatte i sving samtidig.
Konsertscenene var «ekte» på den måten at publikum var fans av Bette Midler, som nå måtte tilpasse seg Rose sin musikk og væremåte. Vilmos Zsigmod var fotograf på filmen, men det ble hentet inn et ensemble med dyktige fotografer under konsertene. Stjernenavn som Haskell Wexler, Lazlo Kovacs, Conrad Hall og flere til. Alle ønsket å være med, og håndtere kameraet selv.
Fredrick Forrest ble lagt merke til av Francis Ford Coppola og tilbudt en rolle i Apocalypse Now etter denne innsatsen. Alan Bates hadde flyskrekk, men fortalte det ikke til regissøren. Han var likblek da han måtte opp i helikopter, han trodde hvert fall ikke det skulle ta av. Men det gjorde det.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: The Doors, A Star is Born, The Way we were, Walk the Line og Sid&Nancy.
Øyeblikket: Da Houston Dyer drar fra henne for siste gang. Hun må velge mellom han og karrieren, men det er egentlig ikke noe valg. Hun lever og ånder for musikken og annerkjennelsen. Han haiker med en trailer og hun skriker ut «where’s everybody going?» Hun er forlatt nok en gang, nok en gang har hun støtt noen fra seg. Denne gang for godt.
Lyd og bilde
New 4K digital restoration, supervised by director of photography Vilmos Zsigmond, with 5.1 surround DTS-HD master audio soundtrack on the Blu-ray: Bildeformatet er 1.85:1. Bildet er ikke vakkert, men det er riktig og godt. Rydell ønsket at foto skulle vise svette, strev, ikke være pent, men ekte. Bildet fungerer utmerket. Detaljene er der, men det er en grovhet i bildet. Lyden er god, med stor vekt på musikk, selvfølgelig. Filmen har et rikt lydbilde med dialog, sang, lydeffekter, biltrafikk og musikk.
Ekstramateriale
Audio commentary featuring director Mark Rydell: Et greit kommentarspor. Rydell er full av beundring for Bette Midler og hennes prestasjon, som han klassifiserer som den beste kvinnelige skuespillerprestasjonen gjennom tidene.
New interview with actor Bette Midler: Fint intervju med Midler hvor hun beskriver hva hun var ute etter i rolletolkningen sin. Hun var veldig fornøyd med kostymene sine i filmen, som gikk i rosa, lilla og rødt. 17 minutter.
New conversation between Rydell and film historian and filmmaker Charles Dennis: Regissør Rydell ønsket seg Bette Midler i hovedrollen, han hadde sett henne før hun ble kjent. Han visste at hun sang i badehus for homofile, derfor fikk de laget en scene fra et slikt badehus i filmen. Mark Rydell spilte i The Long Goodbye, i rollen som en usympatisk gangstersjef. Visste jeg hadde sett ham før. 16 minutter lang samtale.
New conversation between Zsigmond and cinematographer John Bailey: Litt problematisk materiale, siden Zsigmond både har dårlig uttale og lesper. Men vi forstår at Janis Joplins familie var skamfulle over datteren, og ikke ville at navnet hennes skulle forekomme i filmen. Filmen er fra 1979, men handler om 1969. 30 minutter.
Archival interviews with Midler and Rydell, with on-set footage: Midler snakker ærlig ut om sin skuespillerdebut. Hun har alltid følt seg litt gammel, en gammel sjel. 14 minutter. I et annet klipp on location tar de en scene om og om igjen. God stemning, engasjerte skuespillere. 5 minutter.
An essay by critic Paula Mejia: Greit om musikeren Bette Midler, Rose/Janis Japlin og produksjonen.
En far blir funnet død av sønnen Daniel, tydeligvis falt ned flere etasjer fra sveitservillaen sin. Politiet igangsetter etterforskning, og den peker mot at kona Sandra må ha drept Samuel, sin egen mann. De tror ikke han har falt ut av vinduet eller begått selvmord. Og hun var til stede i huset da han falt. Vi følger rettssaken og arbeidet mellom Sandra og hennes advokat.
Nivå 2 (med spoilers)
To kjappe avspillinger av denne nye filmen i the Criterion Collection, overbeviste meg om at dette er en av de beste rettsaldramaene fanget på film. Jeg har ikke sett filmer av denne regissøren før, men følte et slektskap mellom henne og Olivier Assayas. Liker man den enes stil, vil man nok like den andres.
Et referat med analyse underveis, kan kle denne filmens omtale. I den sjarmerende sveitservillaen tar kona Sandra imot en journalist til et intervju om hennes bøker. Stemningen er uvanlig gemyttlig, med litt vin som serveres og en nærmest flørtende tone. «Hvis jeg svarer på dine spørsmål, må du svare på mine». Intervjuet har rukket å komme godt i gang da øredøvende musikk drønner fra etasjen over. Det er Samuel som har satt på 50 cents: P.I.M.P i en instrumental versjon. De to kvinnene forsøker å fortsette intervjuet, men da låta kommer på i repeat runder de av og avtaler nytt tidspunkt.
Sønnen Daniel tar med seg hunden Snoop og går en tur rundt dette tidspunktet. Så da er det bare ekteparet som er igjen i huset. Det er nå politiet mener at det har brutt ut en krangel mellom dem, som har endt med at hun har dyttet ham ut fra den øverste etasjen. Hun, derimot, mener det ikke var noen krangel, og at hun i stedet la seg for å ta en liten lur. Politiet/aktor har to innvendinger mot dette. For det første, hvorfor gå nærmere støykilden om du vil sove? Og de tror at Samuels sjalusi fikk han til å sette på musikken, som er kvinnefiendtlig og kan tolkes som at han er usikker og sint på at Sandra har en attraktiv kvinne på besøk. Sandra har vært utro med kvinner før. Slik startet krangelen. Med kan en instrumental være kvinnefiendtlig?
Sønnen Daniel har skadet synsnerven, og har redusert syn. Han var med i en bilulykke som Samuel alltid har følt at han hadde ansvaret for at gutten havnet i. Daniel er den som finner liket, liggende på framsiden av huset. Han skriker og roper på moren som etter hvert kommer ut til ham. Daniel vitner om at foreldrene ikke kranglet, han sto rett utenfor det åpne vinduet og hørte at stemningen var god. Senere blir han presset på dette av aktor, og må innrømme at han ikke sto under vinduet og dermed ikke kan uttale seg om hva foreldrene gjorde. Samuel har festet forskjellige typer tape ved dørene i huset, slik at Daniel kan kjenne etter hvor han er til enhver tid. Men dette har han blandet sammen denne dagen, forklarer han til retten.
Daniel følger rettsaken i sin helhet. Han blir forvirret og må gå flere runder med seg selv om han tror på sin mor. Han har veldig vondt for å tro at faren har forsøkt å ta livet sitt før. Det er et moment som dukker opp i løpet av morens forklaring. For 6 måneder siden fant hun Samuel liggende på gulvet, med oppkast ved siden av. Hun så rester av piller i oppkastet, og emballasjen i søpla. Daniel visste at Snoop hadde spist oppkastet, blitt syk, tørst i flere dager og luktet rart. Han må få visshet i om den historien var sann. Om Samuel har forsøkt selvmord før, kan han ha lyktes denne gangen. Daniel lurer flere slike piller i Snoop. Og Snoop blir skikkelig dårlig, han holder på å dø. Sammen med tilsynsbetjenten får han Snoop til å kaste opp. Han overlever, men drikker med voldsom iver etterpå og lukter helt likt som for 6 måneder siden. Faren hadde faktisk forsøkt å ta livet sitt. Dermed ender Daniel med å tro på sin mor. Men til hvilken pris? Snoop holdt på å dø, og Daniel var så fortvilt at han brøt helt sammen. Moren frikjennes, og familien er tilfreds. Men det må sies at hun frikjennes siden bevisene mot henne ikke er sterke nok. Som publikum er vi nok fremdeles usikre. Men Daniel er sikker, og det er vel det viktigste?
Det er mye bra med denne filmen. Skuespillet er på øverste hylle. Scenene hvor vi får innblikk i fransk rettspraksis er kjempeinteressante, og i stor kontrast til den hyppig portretterte amerikanske rettssalen. Regien er behagelig, elegant og som jeg nevner et annet sted, lik Olivier Assayas sin stil. Framfor alt er det en nær og troverdig historie som oppleves sann. Vi lærer noe om mellommenneskelige forhold, vi ser bruddstykker av et forhold. Kanskje, kanskje tror vi på Sandra idet filmen er over. Hadde vi fått noen bruddstykker til, hadde filmen vart i 10 minutter til, da hadde vi kanskje trodd at det var hun som drepte Samuel.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Clouds of Sils Marie, Anatomy of a Murder, The Zone of Interest og Saint Omer.
Øyeblikket: Endelig får vi se Samuel i et tilbakeblikk, ikke bare høre ham beskrevet av andre. Han har laget middag til dem, og samtalen utarter til en voldelig krangel. Dette er filmens beste scene, fordi den er så realistisk, krangelen føles så ekte med sine overdrivelser, sine avstikkere, sine irrelevante argumenter og gjentakelser. Min sympati ligger hos Sandra, jeg føler Samuel klager over valg han selv har tatt og nå angrer på. Skylden legger han på henne. Men hun er stri og nekter å rydde opp for ham. Hun sier det slik hun ser det. Allikevel ender det med at hun angriper ham, og lydsporet fortsetter inn i rettssalen med lyder av knyttnever mot hud. Men på slutten er det hans egne never mot hans eget hode.
Lyd og bilde
2K digital master, with 5.1 surround DTS-HD Master Audio soundtrack: Som forventet av en så ny film, er det et topp bilde. Formatet er 1.85:1. Dybden i bildet er god. Alle detaljene og fargene kommer flott fram, om det er i huset, i rettsalen eller på restauranten. De brune fargene i rettsalen er spesielt flotte. Det er ordentlig trøkk i lyden, spesielt når Samuel drar på med instrumentalversjonen av P.I.M.P under Sandras intervju.
Ekstramateriale
New interview with director Justine Triet: For en pratemaskin! Her holder hun det gående på innpust og utpust i 26 minutter. Herlig lærerikt, og en regissør som deler sine tanker til minste detalj.
Deleted and alternate scenes with commentary by Triet: Én scene som er interessant, om en klarsynt som undersøker huset. Han kaster opp der hvor Samuel kastet opp for 6 måneder siden. Ellers er det ingen scener her som føles nødvendige. Det meste dreier seg om forskjellige tagninger av den store kranglescenen. 33 minutter.
Audition footage of actors Milo Machado Graner and Antoine Reinartz and rehearsal footage of Machado Graner and actor Sandra Hüller: Milo, gutten som spiller Daniel, blir først intervjuet. Deretter får vi se en krevende audition hvor han må gråte. Ca 11 minutter til sammen. Så er det en 15 minutter lang øving med han som spiller aktor. Her har han hår! Han imponerer veldig, replikker og skuespill sitter allerede her. Siste del er scener som øves på av Milo og Sandra Hüller, ca 26 minutter.
Short program about the dog who plays Snoop, featuring trainer Laura Martin: Imponerende prestasjon av Snoop, som egentlig heter Messi. Han lærte seg å spille bevisstløs, og til og med la tungen henge ut av munnen. For oss hundeeiere er det vondt å se på. Treningen benytter positiv forsterkning, og tar hensyn til Messis dagsform og motivasjon. Oppkastet ble sprutet ut fra en slange på siden av hodet. Messi fikk Cannes prisen for dyreskuespill. Vel fortjent. 8 minutter.
Trailer: Veldig bra klippet trailer. Super!
English descriptive audio: Sjeldent. Lydspor som beskriver handlingen i filmen.
An essay by critic Alexandra Schwartz: Kort, godt essay om filmen. Sammenligner karakterene i de forskjellige Trietfilmene, og diskuterer kjønnsrollene i samlivet til Samuel og Sandra.
The Spy who came in from the Cold (Criterion nr.452) (Blu-ray)
USA – 1965 – Martin Ritt (svart-hvitt) –112 minutter – Thriller, spionfilm
Hvem lurer hvem?
Nivå 1 (uten spoilers)
Alec Leamas (Richard Burton) er operativ agent som har sitt virke i Berlin. En spion og avhopper blir drept på hans vakt, idet han skulle komme seg over til vest-Berlin. Ryktet går om at Leamas skal inn fra kulden, omplasseres til kontorjobb, men han får en sjanse til.
Nivå 2 (med spoilers)
Control, Leamas sjef, tilbyr Leamas et oppdrag hvor han skal framstå som avsatt og bitter etterretningsagent etter fadesen med avhopperen. Control har allerede satt ut ryktet om at Leamas er i trøbbel, slik han fikk inntrykk av sjåføren som kjørte ham til Control.
Leamas blir virkelig denne karakteren, hissig, drikkfeldig og bitter på arbeidskontoret og nærbutikken. Han ender opp med en midlertidig jobb på et bibliotek, hvor Nan Perry arbeider. Hun er en idealistisk ung kvinne som er medlem av kommunistpartiet. Målet er at øst-tysk etterretning skal plukke opp at en verdifull eksagent kan være moden for forræderi. Etter et opphold i fengsel for et overfall på nærbutikkinnehaveren, står agentene klare for å rekruttere Leamas. Nan Perry har forelsket seg i Leamas, og de innleder et forhold, som ikke er et kynisk spill fra ham. Han er opptatt av at hun må vernes fra spillet, og tas vare på.
Så langt går alt etter Londons plan. Leamas har et innledende møte i London med agentene, deretter et møte i Nederland. På dette tidspunkt lekker kommunistene at han er en forræder, og Leamas kan ikke returnere til London, men må bli med til Øst-Tyskland. Planen til London og Leamas er å få plantet en drittpakke på etterretningsoffiseren Mundt, mannen ansvarlig for å få avhopperen drept i Berlin.
London vet at Fiedler, Mundt nestkommanderende, er negativ og skeptisk til Mundt. Ved å fore ham med opplysninger på riktig måte, kan Mundt rammes. Mundt var nazist under krigen, og Fiedler er jøde. I avhørene med Fiedler, er Leamas opptatt av å nekte for at Mundt kan være overløper til London. Han sverger på at han ville ha visst om det, London kan ikke ha hatt Mundt på lønningslisten uten hans viten. Sammenfattet med korrekte opplysninger Fiedler kan sjekke, og sammenhenger som Fiedler kan fore til Leamas, klarer Fiedler å langsomt gjøre Leamas usikker. Liksom. Leamas plan virker stadig bedre. Fiedler blir mer og mer mistenksom mot Mundt, og ingenting er bedre som bevis enn en britisk desillusjonert avhopper som sakte, men sikkert må innrømme at Mundt kanskje kan være overløper allikevel.
Fiedler har snart samlet nok bevis til å få igangsatt en høring mot Mundt. Det motvillige vitnet Leamas gjentar sin påstand om at han ikke tror Mundt er dobbeltagent, han ville ha visst om det. Men Fiedler er strålende i sin bevisførsel, og Leamas forklaring blir tilbakevist. Planen holder vann, Mundt ligger meget dårlig an. Men Fiedler har skylapper på i sitt hat mot Mundt. På slutten av høringen, faller saken mot Mundt sammen. Han blir frikjent, og Fiedler får mistanken vendt mot seg.
Den unge kommunisten Perry ankom høringen som vitne, flydd til Berlin på noe hun trodde var kommunistisk studietur. Hun og Leamas arresteres. På natten låses celledøren opp, og de kan flykte. Vel ute dukker Mundt opp. Han er virkelig dobbeltagent, og Leamas har blitt brukt i et spill. Nå får Mundt og London fjernet en farlig motstander i Fiedler, som vil få skylden for deres flukt. Han kommer til å bli henrettet. Nazisten beskyttes av London, jøden blir lurt i døden. Ser ikke vakkert ut.
På vei over muren, trer nok et forræderi i kraft. Nan blir skutt på vei over muren, og Leamas oppfordres innstendig over høyttaleranlegget til å fullføre flukten. Men han har fått nok, og takler ikke å miste Nan på denne måten. Han står stille til han også blir skutt og drept.
Da filmen starter er Leamas utbrent og desillusjonert. Ved å møte Nan og bli forelsket, får han et løft. Det utnytter Control. Han utnyttet også at Fiedler og Leamas hadde en gjensidig respekt for hverandre, som kunne hjelpe saken.
Filmen ble ingen kommersiell suksess. Det kan være flere grunner til det, som at den var i svart/hvitt, dyster, for realistisk og at Burton dør.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Three Days of the Condor, Tinker Tailor Soldier Spy, Smiley’s People og the Ipcress File.
Øyeblikket: Richard Burtons skuespill da han blir vist inn på Controls kontor, usikker på om han er degradert til kontorjobb eller fremdeles operativ i felten. Som han sier: han kan bare være i felten. Blikket er stivt festet på Control som vandrer rundt og småprater, som om agentens hjerne jobber på høygir med å dechiffrere ordene fra Controls munn. Ansiktet er utrykksløst, blikket viker ikke et sekund fra Control om han går, står eller sitter. Først da Control har bekreftet at han har fått et nytt oppdrag, får blikket hvile.
Lyd og bilde
Restored high-definition digital transfer, with uncompressed monaural soundtrack:
Bildeformatet på denne svart-hvitt-filmen er 1.66:1. Det er et nydelig bilde, med god kontrast som er så viktig i film-noir stilen som er valgt her. Detaljer er gode, nesten litt for gode når de viser fram Burtons dårlige hud. Dybde og skarphet i bildet er også topp klasse. Regnvåte brostein i Berlin har aldri sett så flott ut. Monolyden er stødig, fyldig i en film med mye dialog og en del lydeffekter. Når sirener og skudd gjaller, bringes lyden til oss på like tilfredsstillende måte som dialogen.
Ekstramateriale
Interview with author John le Carré from 2008: Le Carré har en noe snobbete stil, litt stiff upper lip. Han snakker og fører seg veldig korrekt. Fikk en følelse av at han kanskje er homofil. Som forfatteren av boken var han også involvert i filmproduksjonen. Han forteller at Burton og Ritt ikke gikk så godt overens, og at han måtte godsnakke med Burton for å få hjulpet Ritt. Burton var en teaterskuespiller, som hele tiden måtte skaleres ned. Ritt sa om igjen og om igjen at det måtte ny tagning til, mer dempet. 39 minutter langt fint intervju med Le Carré.
Selected-scene commentary featuring director of photography Oswald Morris: Veldig lærerikt. Han mener denne åpningsscenen er den beste han har skutt. Den forteller så tydelig hva filmen skal handle om. Han ville ha alt så dystert og grått som mulig. Dette er syke mennesker det skal handle om. Han kommer også inn på forholdet mellom Ritt og Burton, at det var spent. Ritt dempet Burton hele tiden. Han var en stor regissør. 40 minutter.
The Secret Centre: John le Carré (2000), a BBC documentary on the author’s extraordinary life and work: Han var aldri en spion, sier han. Men resten av dokumentaren brukes til å slå fast at han var nettopp det. På det jevne om hans privatliv og hans tanker om etterretning. 59 minutter.
A 1967 interview with Richard Burton from the BBC series Acting in the 60’s, conducted by film critic Kenneth Tynan: Pussig intervju. Han er kronisk kjent for å være vanskelig, men her kontrollerer han seg bra. Men det finnes en underliggende følelse av aggresjon og eksplosivitet her. Han forteller at han ikke tåler å bli tatt på, og han liker ikke å måtte ta på andre. Kyssing på scene eller film er uholdbart for ham. Han fremstår som sær, men ærlig. Han sier rett ut at han gjør det meste for penger. Han liker å være kjent, rik, gå forbi køer og få det beste bordet i restauranten. Primitivt, men slik er han altså. Litt skuffende. 34 minutter.
An audio conversation from 1985 between director Martin Ritt and film historian Patrick McGilligan: Ikke så spennende karriereoppsummering, men for en gangs skyld var lyden tydelig på slike lydopptak. 49 minutter.
Gallery of set designs: Flotte, detaljerte tegninger av Nan Perrys leilighet og arbeidsplass blant annet. Rundt 20 tegninger.
Theatrical trailer: Parodisk dramatisk fortellerstemme. Ganske elendig trailer på 1 minutt og 29 sekunder.
An essay by critic Michael Sragow: Meget godt essay, delt topplassering på ekstramaterialet på denne utgivelsen.
Ungarn – 2000 – Béla Tarr og Ágnes Hranitzky (svart-hvitt) –145 minutter – Dystopi, fabel, politikk, samfunnskritikk
Selvoppfyllende profeti
Nivå 1 (uten spoilers)
En landsby venter med gru på en omreisende utstilling med en hval og en prins. Alle steder utstillingen har vært, har det brutt ut opptøyer og vold. Innbyggerne blir mer og mer stresset og anspente, og ryktene florerer. Janos er en nysgjerrig ung mann som forsøker å bruke sunn fornuft og kunnskap i møtet med denne krisen.
Nivå 2 (med spoilers)
Endelig kommer Werckmeister Harmonies i The Criterion Collection. Den har jeg skrevet til selskapet og ønsket meg, og med spenning sett etter den femtende hver måned når Criterion Collection legger ut fremtidige utgivelser. I hvert fall i 15 år. Min historie med denne filmen startet i forbindelse med min besettelse med Inland Empire av David Lynch i 2006. Jeg leste alt jeg kom over om Inland Empire for å forstå den bedre. I et kommentarfelt under den filmen, ble Werckmeister Harmonies nevnt som en film som kunne ha samme potensiale til inngående tolkning. For meg ble det et bekjentskap som langt overgikk Inland Empire, som jeg ikke synes har holdt seg så godt. Werckmeister Harmonies derimot, er min favorittfilm. Den inneholder også min favorittfilmmusikk. Jeg har som en av få i landet også lest romanen filmen er bygget på, «The Melancholy of Resistance» av László Krasznahorkai. Han har vunnet Man Booker International Prize.
Historien i Werckmeister Harmonies foregår en eller annen tid, et eller annet sted. Det er et vanlig grep når man ønsker å si noe allmenngyldig eller universelt. Man kan tenke at filmen kunne knyttes til Ungarn og kommunisme, men det blir for enkelt. Jeg tror på Béla Tarr når han velger å sikte høyere og fortelle en historie som kan foregå alle steder hvor mennesker bor.
Filmen starter med at vi befinner oss på en kro, rett før stengetid. Vårt vitne til handlingen i filmen er Janos. Jeg vegrer meg for å kalle han protagonist, for det er ikke han som får ting til å skje, han er bare den som observerer på vegne av oss.
Da Janos kommer til kroa, blir han straks oppmuntret til å vise dem hvordan en solformørkelse oppstår. Dette har han gjort før, og de ønsker å se det igjen. Janos plukker ut en av de fulle mennene til å være Solen, en til å være Jorden og en siste til å være Månen. De er fulle og fine, men klarer for så vidt å rotere og sirkulere samtidig, med god støtte fra Janos.
Janos forklarer oss at når Månen skygger for Solen og Jorden blir liggende i skyggen, blir det kaldt og mørkt hos oss. Da skjer det ting blant menneskene ingen egentlig ønsker. Som en god venn av meg sa, det onde skjer når mennesket er lengst unna Gud. Som egentlig bare er en annen måte å si at mennesket går seg vill til tider, og da kan all mulig faenskap skje. Som Janos sier: «Vi forstår ikke det vi ser. Det blir kaldt, fuglesangen stilner, hva skjer? Så går det tilbake til det normale. Sola gir varme og liv. Men det er ikke over.» Et tydelig frampek der altså.
Landsbyen i Werckmeister Harmonies befinner seg i en slik moralsk solformørkelse. Janos går rundt om kvelden og natten. Her plukker han opp andres bekymring om hvalen og prinsen, og hører drøyere og drøyere rykter. Han forsøker å balansere og berolige. Han ankommer alltid idet stedet holder på å stenge, om det er kroa eller kjøkkenet. Om natten går han rundt med avisene. Han er en bringer av kunnskap, både til krogjestene og avisabonnentene. På runden sin ser han lastebilen med hvalen ankomme landsbyen. Dagen etterpå står den på torget.
Janos er nysgjerrig og løser som den eneste en billett til utstillingen. Han studerer hvalen. Ute på torget har det samlet seg noen mennesker, men ingen vil inn og se. De har sterke meninger om hva hvalen er, men de nekter å gå til kilden for deres oppfatning. Dette kan overføres til hvordan mennesker velger å leve i ekkokammer, selv om fakta kun er et tastetrykk unna. Kanskje er det mer spennende å tro på det spektakulære uansett om det er dårlig fundert. Janos skal gå gjennom torget 2 ganger til, og for hver gang er det flere menn samlet der, mer aggressive enn forrige gang. Selv om de ikke går inn i lastebilen, virker det en kraft på dem. Siste gang Janos er på torget, skal det ende med at hundrevis marsjerer i takt for å utøve vold.
Det er vanskelig å ikke se parallellen til USA i dag. En stor gruppe mennesker som ikke vil oppsøke sikker kunnskap, men heller tro på rykter og konspirasjonsteorier. Slik Donald Trump med løgner og tullball forførte halve den amerikanske befolkningen og førte dem til stormingen av kongressen 6.januar 2021, stormes sykehuset i filmen. Béla Tarr kunne ikke forutse dette i 2000, men han har et godt øye for hvordan mennesker lar seg forføre av kraftfulle påstander og mennesker. Han har sett Orbans styre på nært hold og vært kritisk til Ungarns utvikling. En løgn blir til sannhet om den gjentas mange nok ganger.
Hva gjør at mennesker kaster fornuft og kritisk sans ut vinduet, og velger å følge noe så usannsynlig? Kanskje handler det om frykt, kanskje er det spenningen. Kanskje handler det om hvor fort man blir låst i en forestilling hvor enkleste vei ut er lenger inn? Man skal heller ikke undervurdere fellesskapet og følelsen av å ha forstått noe som ingen andre har forstått. Da er det fristende for meg å peke på at det er en grunn til det, men dette er en sterk pådriver i konspirasjonsattraksjonen. De tusenvis av MAGA-velgerne som marsjerte som en saueflokk mot kongressen følte seg som det motsatte av en saueflokk. De er de selvstendig tenkende. Når bevegelsen var i gang, var fellesskapsfølelsen sterk, som hos landsbyinnbyggerne på torget i Werckmeister Harmonies. Taktfast massesuggesjon, basert på informasjon like solid som en såpeboble.
En slags totalitær bevegelse som har støtte fra militæret, enten innenriks eller fra et annet land, truer i bakgrunnen. Janos har et sterkt forhold til sin onkel Eszter. Han er innom ham hver dag, og hjelper til med daglige sysler. Han er en intellektuell som nyter stor respekt i landsbyen. Hans kone, Tünde Eszter, er en av lederne i Bevegelsen. De vil gjenopprette orden, og trenger Eszter sin hjelp. Men Eszter hater både Bevegelsen og sin kone. Jeg tror Béla Tarr her setter kaos og opptøyer opp mot en sterk og totalitær stat. Pest mot kolera, IS mot Bashar al-Assads styre i Syria. Det må finnes en tredje vei, som regel løftet fram som demokrati i Vesten.
Janos blir rådet til å forlate landsbyen av en «tante». Hans navn er på en liste. Han vet at hennes mann er drept, men orker ikke å fortelle henne det. Janos er nå halvveis gal av det han har sett. Bygninger stikkes i brann og granatsmell høres. Han følger jernbaneskinnene ut av landsbyen, men et helikopter sperrer for ham. Han ender opp på (psykiatrisk) sykehus. Eszter besøker ham og snakker med ham. De skal bo sammen i et lite påbygg til huset sitt. Bevegelsen har tatt selve huset, og Tünde og politisjefen skal bo der. Han sier at ingenting betyr noe. Hva betyr det? Har Eszter også gitt opp å slåss imot Bevegelsen? Da besøket er over, vandrer Eszter gjennom torget. Lastebilen er smadret og hvalen ligger der som eneste gjenstand. Eszter går sakte mot oss, og snur seg mot hvalen. Den dekkes gradvis av tåke, som nok en ugjerning av menneskene som kan glemmes. Til vi gjør det igjen.
Tittelen kommer fra Andreas Werckmeister (1645-1706) sin standardisering av toner. Musikk kan jeg så lite om, men jeg kan forsøke å trekke ut det jeg tror er essensen. Han fjernet halvtoner, noe som gjorde ting lettere, mer standardisert, men også gjorde musikken fattigere. Dette er noe Janos sin onkel Eszter er veldig opptatt av. Han leser inn sin argumentasjon på kassett, og vi får høre hele argumentasjonsrekka sammen med Janos. Dette med å fjerne nyanser kan overføres til mange felt i våre liv. I politikk for eksempel, hvor debatter mellom politikere blir simplere og altfor forenklet. Igjen må jeg komme tilbake til Donald Trump, siden han personifiserer så mye av det som filmen advarer mot. En vulgær tufs uten kunnskap, som allikevel får med seg folk. Hvor er kunnskapen som skal løfte oss, hvor er nyansene i meninger og samfunnsdebatten? Har Andreas Werckmeister gjort oss en bjørnetjeneste med sin forenkling, orker vi ikke det kompliserte på noe felt lenger? Oppmerksomhetssyklusen vår er kortere, avisartiklene kortere, filmene raskere klippet og de populære bøkene enklere. Trenger vi bare en kandidat vi kan følge, et samfunn hvor vi ikke trenger å kunne noe om saken lenger, vi trenger bare å vite hva vår kandidat mener om den?
Béla Tarr er den fremste representanten for langsom cinema i nyere tid. Wercmeister Harmonie varer i ca 2 og en halv time, og har 39 klipp. Som Tarkovsky som tvang oss til å roe oss og hengi oss til hans verden ved å la kameraet filme en vanndam til vi ga opp, vil Tarr også være krevende for mange. Men bare bli med, ikke vær utålmodig. Dette har vi godt av. Spesielt oppladingen til scenen omtalt i Øyeblikket, er det viktig å engasjere seg i. Marsjeringen skaper et driv og forventning både fysisk og psykisk.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: The Sacrifice, Inland Empire, Stalker, Satantango, Waiting for the Barbarians og White Material.
Øyeblikket: Raseringen av sykehuset er stygg, det er de svakeste blant oss som velges ut som offer. De blir slått, revet ut av sengene og kastet i gulvet. Dette leder opp til filmens sterkeste øyeblikk, og et av de sterkeste øyeblikk i filmhistorien. Helt innerst i det siste rommet i sykehuset, henger et forheng foran et badekar. En av bøllene river det til siden, klar til å slå den som står der. På akkurat riktig tidspunkt kommer musikken inn, der vi nå ser en naken gammel mann stå i badekaret, forsvarsløs og svak. Assossiasjonen går til Holocaust. Noe skjer med bøllene, de ser på hverandre og innser hva de holder på med. Sakte snur de og forlater sykehuset. All energi er borte, ingen går i takt. Ingen orker å se på hverandre.
Lyd og bilde
New 4K digital restoration, supervised and approved by director Béla Tarr, with uncompressed monaural soundtrack: Nydelig bilde i 1.66:1. Endelig får jeg sett dette mesterverket i en kvalitet det fortjener. Fin skarphet, god kontrast som er så viktig i svart/hvitt-bilder. Lyden er fin, musikken er flott gjengitt. Ellers er det jo stort sett stille eller dialog.
Ekstramateriale
Family Nest (1979), Tarr’s first feature film: God film i en fin presentasjon. Ca 2 timer lang. Raust å få med som ekstramateriale. Tarr var 24 år gammel da han laget den. Den er annerledes enn hans senere filmer, mer realistisk og dagligdags.
New interview with Tarr by film critic Scott Foundas: En åpenhjertig Béla Tarr gir oss et intervju verdt å se. Han var lei av falske filmer og falsk skuespill da han begynte å lage filmer. Han nevner som sin inspirasjon filmer som Emigrants av Jan Troell og Andrei Rublev av Tarkovsky, sammen med Breathless og Man with a Movie Camera. Han er ferdig med å lage film, for han har sagt det han vil si. Treffende utsagn om musikken til Vig: Den er en karakter i filmen. Regissør, klipper, forfatter og komponist var fast firkløver de siste filmene. Bra team. Tarr har en oppsummering om filmen. De sa at dette ikke ville skje. Nå ser vi at det skjer. 21 minutter.
Trailer: Mektig trailer som gir et mystisk inntrykk. Perfekt. 1 minutt og 44 sekunder.
An essay by film programmer and critic Dennis Lim: Et meget, meget godt essay. Det trengs siden denne utgivelsen har svært lite ekstramateriale knyttet til filmen. Men begge er topp klasse. Lim påpeker at Béla Tarrs lange tagninger kler forfatter László Krasznahorkais lange innviklede setninger. Plot hos begge er sekundært. Lim er god når han viser hvordan Werckmeister Harmonies får frem hva som gir grobunn for fascisme, hva som gjør at den vokser og hvordan rykter og mistillit gir den feste. Nøkkelsetning fra Janos i begynnelsen av filmen: «Først legger vi ikke merke til tingene vi ser». Er dette et varsel om Orban som kom senere i Ungarn? Fascismen i verden er sterkere nå enn i 2000.
USA – 1983 – Lawrence Kasdan (farger) –105 minutter – Drama
Grøsset langs ryggraden
Nivå 1 (uten spoilers)
En ung mann, Alex, har begått selvmord. Hans gode venner fra collegetiden samles i begravelsen hans. Etterpå tilbringer de helgen sammen i et stort hus, og reflekterer over livet, døden og hvordan livene deres ble. Med Kevin Kline, Glen Close, Meg Tilly, William Hurt, Tom Berenger, Jeff Goldblum, Mary Kay Place, JoBeth Williams og nesten Kevin Costner.
Nivå 2 (med spoilers)
Først av alt: filmens tittel henspiller ikke på en avslappende helg eller en kul fest. Jeg har alltid trodd det selv, at tittelen viser til en helg hvor alle disse vennene fester og prater, omtrent som en reunion med «Friends». Tittelen er mørkere enn som så. Tenk deg at du har en venn som du føler du er på nett med, dere har ganske likt syn på livet og verden. Du føler deg trygg i hans nærvær, hans moralske kompass og verdier. Så kommer han med holdninger og meninger, eller handlinger, som du finner forkastelige og sjokkerende. Når det går opp for deg at det ikke er spøk, men blodig alvor, kan det gå en isning ned langs ryggraden. Det er The Big Chill.
For disse unge menneskene som var så sammensveiset på college, er ikke nødvendigvis så ensartete lenger. Egentlig så vet de ikke det helt, for de har ikke holdt kontakten like godt som de sverget å gjøre. Man kan si at livet tok dem. Det finnes en scene i filmen hvor en av dem sier at de andre ikke vet noen ting om ham. De kjente hverandre litt i en kort periode, det er alt. Mens andre hikstende kan proklamere at de var på sitt beste da de var sammen med de andre den gangen på college. Men livet på college er som en boble, uten utfordringene som en hardere verden utenfor gir dem senere. Verden føles kald, og som Meg sier: Hun har blitt kaldere selv.
Vi har mennesker i hele spekteret når det gjelder hvor viktig collegegjengen var for dem. Nick er den som minst romantiserer collegetiden, og som muligens har den mest realistiske analysen av tiden der og tiden siden. I midten har du flesteparten, som overvurderer hvor tette de var og hvor viktig det var. For det var ikke viktig nok til å tilbringe tid sammen etterpå eller engang å besvare brev. Her ligger Sam, Harold, Sarah, Meg og Michael. Ytterst finner vi Karen, som helt har søkt tilflukt i drømmene fra den tiden, og hvordan livet med Sam ville ha vært. Og de drømmene skal ikke rokkes ved, selv av Sam. Utenfor dette spekteret ligger Alex sin nåværende kjæreste Chloe, en yngre kvinne som ikke kjenner fortiden til Alex.
The Big Chill er effektiv i å sette opp filmen og karakterene. Vi forstår fort at Nick sliter med rus. Han ruser seg i bilen, og er opptatt av rus i alle andre settinger og samtaler. Han minner meg om folk jeg har kjent, rusen er i sentrum og forutsetningen for dagen. Han står alltid parat med et tilbud til vennene om stoff som skal passe til dem og hjelpe dem. Allikevel fremstår han ikke som kynisk, men han forstår nok ikke helt alvoret i det han promoterer. Nick er åpen om sine potensproblemer, men vi forstår ikke om det er koblet til rusbruken på noen måte. Impotent på grunn av rus, eller ruser han seg på grunn av impotens? Disse to karaktertrekkene er de eneste vi får vite om ham, og det føles som om de er knyttet sammen på en måte.
Karen kommer aldri i verden til å være sammen med sin mann Richard om 5 år. Hun virker rastløs, og latt en stor del av livsnarrativ være knyttet til collegegruppen og Sam spesielt. Hun påstår at Sam alltid har latt henne få vite at han begjærer henne, og da han ikke helt deler den oppfatningen, eksploderer hun. Hun trenger at det har vært slik, ellers har hun kastet bort livet sitt. Vi ser hun geleide Sam i svarene hans, til han kommer til samme konklusjon som hun har. Hun er disponibel om han vil, Richard kan vrakes.
Meg er advokat, og den som kanskje best kjenner på kroppen kontrasten mellom det de var og det de er nå. Hun kjenner selv at hun preges av den virkelige verden. Hun har gitt opp å være i et forhold, hun ønsker bare å bli gravid. Og hvem bedre som uforpliktende far enn vennene hun elsker? Sam er førstevalget, men han takker nei. Michael blir ikke spurt, men er klar som et egg. Harold blir skjenket henne i gave fra kona Sarah, som antageligvis gjør dette for å rette opp i sin utroskap med Alex. Om det gir mening.
Sam er actionhelten fra dårlige TV-serier. Han og Harold tjener masse penger, men Sam føler at han er ensom og ute av stand til å stole på folk. Liker de ham eller statusen hans? Han er kun komfortabel når han er sammen med den gamle gjengen. Selv om de spøkefullt insisterer på at han kan være sikker på at de ikke liker ham.
Harold er gift med Sarah, og nå har de 28 butikker i sin kjede. Han vurderer å selge, og gir Nick innsideinformasjon om dette. Kjøp aksjer nå, så tredobles verdien når han selger. Harold eier huset de tilbringer helgen i, og må forholde seg til området (og livet) på en annen måte enn bekymringsløse Nick.
Chloe er den mye yngre kjæresten til Alex, som bryter stemninger og samtaler med utsagn som «Jeg og Alex elsket i går kveld. Det var vidunderlig». Og «Jeg har alltid villet kjøre i limosin, nå er jeg skuffa».
Michael er han som ingen helt husker hvem er, og han må flere ganger presentere seg. Spesielt er dette et poeng i de slettede scenene, men ikke så tydelig i filmen. Han er journalist i People, et magasin som har skrevet om Sam, noe som har skapt ondt blod mellom dem. Michael sverger at han ikke har bidratt med opplysninger, men han er ikke alltid troverdig. Sam fnyser av ham som journalist, og Michael må le når Sams skuespillertalent trekkes fram. Michael prøver seg på Chloe, noe som flere reagerer på. Alex er knapt kaSlik ser vi ut nå, så gamle har ungene blitt. ld i graven.
Helgen skrangler og går. Som Michael sier, det ble begått sex i huset i natt. Men hvem? Der er det flere som må si seg skyldige. Harold har skjenket Meg et barn, Karen har endelig fått ligget med Sam. Nå kan hun gå tilbake til stødige Richard, uten den gamle uroen hun har følt på. Nick og Chloe har funnet sammen, de vil forbli på eiendommen og pusse opp et hus. Alle tenker at det føles rett. Denne helgen kan føre til et vedvarende vennskap, men nå på mer realistiske og pragmatiske vilkår…
Kasdan er kjent for å putte familien sin inn i filmene, han bruker det som en slags julekort til venner og kjente. Slik ser vi ut nå, så gamle har ungene blitt. Kona hans er flyvertinne, et barn bades i badekaret i åpningsscenen og et annet er knallhard autografjeger som byr en dollar for Sams signatur.
Deilig film som føles lett og uforpliktende, men som har en del alvor om man ser etter. Livet ute i den virkelige verden er noe annet enn idealismen på universitetet. Det kan oppfylles, men da må man jobbe hardere med det enn denne gjengen her har gjort.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: The Ice Storm, Short Cuts, Nashville og Peter’s Friends.
Øyeblikket: Etter åpningsscenene hvor vennene får dødsbudskapet, ser vi det vi tror er en mann som kler på seg. Så stusser vi på at en kvinne knepper skjorta hans, før vi ser at dressjakkeermene trekkes over sting i håndleddene. Vi har sett Alex blir gjort klar til begravelsen. Håret hans blir gredd over til én side, og det er alt vi fikk se av Kevin Costner i rollen som Alex.
Lyd og bilde
New, restored 4K digital film transfer, supervised by director of photography John Bailey and approved by director Lawrence Kasdan, with uncompressed monaural soundtrack on the Blu-ray: Bildet er helt OK, uten å imponere. Datidens bildeideal kunne være litt soft. Fargene er fine. Formatet er 1.85:1.
Alternate remastered 5.1 surround soundtrack, presented in DTS-HD Master Audio on the Blu-ray: Om du vil helst nyte den gode musikken, anbefaler jeg monolydsporet. Der er det mer trøkk, og filmen er stappfull av rockeklassikere. 5.1 sporet er bedre for å få med filmens lydeffekter.
Ekstramateriale
New interview with Kasdan: Dette er en regissør som er meget fornøyd med studiosystemet. Han har aldri blitt presset til noe som helst, og mener systemet er som det alltid har vært. Jeg blir fristet til å påpeke at dette er en rimelig mainstream og kommersiell regissør, så det er ikke så rart at han slipper unna produsentens klo. Morsomt at folk samler venner og arrangerer Big Chill weekends. Kasdan nevner filmer og regissører som har inspirert ham. Det er alltid interessant. Her nevnes filmer som Rules of the Game og regissører som Howard Hawks, Leo McCarthy og Preston Sturges.
Reunion of cast and crew from the 2013 Toronto International Film Festival, including Kasdan and actors Tom Berenger, Glenn Close, Kevin Kline, Mary Kay Place, Meg Tilly, and JoBeth Williams: Grei spørrerunde fra salen, med regissør og mange av de medvirkende som svarer etter beste evne. 44 minutter.
Documentary from 1998 on the making of the film: Meg Tilly synes Chloe dessverre ble oppfattet som litt dum. Hun mente at hun ikke var det, men kjente Alex på en helt annen og riktigere måte enn de andre. Mye spennende fra skuespillerne om sine karakterers indre liv. 56 minutter.
Deleted scenes: Mange humoristiske scener. Flere kunne/burde vært med, men for mange ville hindret rytme og tempo i filmen. 9 minutter og 40 sekunder.
Trailer: Koselig trailer om vennskap i en kald verden. 2 minutter og 41 sekunder.
An essay by writer and filmmaker Lena Dunham and a 1983 piece by critic Harlan Jacobson: Durham har et inspirerende essay om foreldrene våre da de var unge. Jacobsen sin essay er på det jevne.
The Criterion Collection
Hei!
Her vil det komme anmeldelser, tanker og generelt ord om criterion på norsk. Criterion Collection er en amerikansk DVD og Bluray serie, som utgir filmklassikere og viktig samtidsfilm. Verdens desidert mest anerkjente utgivelser, med over 1000 utgivelser til nå. Og flere utgis hver måned. Sjekk gjerne ut criterion.com.
Utgangspunktet for bloggen er at jeg er en samler av disse utgivelsene og har alle opp til nå. Jeg fikk lyst til å skrive litt om filmene, siden det finnes så mange skjulte skatter i Criterion Collection. Bloggen passer best for de som har sett filmen en gang, og fikk lyst til å forstå mer av den. Så kan de se filmen om igjen. Håper leserne blir inspirert og nysgjerrig på kvalitetsfilm.
For spesielt interesserte kan jeg nevne at filmene blir sett på en Sony VPL-XW5000ES 4k Projektor og elektrisk styrt lerret, med en OPPO BDP-203 EU sonefri Bluray- og DVD-spiller til DVD og Bluray. 4k spilles av på en Reavon UBR X100 spiller. Lyden besørges av en 5.0 system med Yamaha 3080 surroundforsterker og Proson høytalere. Husk at Criterions Blu-ray filmer er region A låst, så du trenger en sonefri Blu-ray spiller. Men alle titlene som finnes på Blu-ray, finnes også på DVD.
Frode Dalen
