Harlan County USA (Criterion nr. 334)(DVD)
1976 – Barbara Kopple (farger)
Streik!
Nivå 1 (uten spoilers)
I 1975 følger et dokumentarteam presidentvalget blant de fagorganiserte gruvearbeiderne. Ikke så langt unna starter en streik om organisering i Harlan County, og de velger å lage en film om det i stedet. Det resulterer i den Oscarbelønte dokumentaren Harlan County USA.
Nivå 2 (med spoilers)
Barbara Kopple har med Harlan County USA laget en medrivende og partisk dokumentar. Det er ingen tvil om at hennes sympati ligger hos de streikende gruvearbeiderne, og det er for meg uproblematisk. Dette av to grunner. Den første er at hun aldri legger skjul på det. Den andre er at hun ikke manipulerer filmmaterialet slik at fakta blir forvrengt, slik som Michael Moore dessverre gjør for eksempel i scenen med Charlton Heston i Bowling for Columbine. Derimot er hennes subjektivitet en styrke for filmen i og med at det gir henne en ubegrenset tilgang til de streikendes møter og meninger. På bakgrunn av dette har Harlan County USA blitt en unik dokumentar hvor vi er en flue på veggen i de innerste kammer av det streikendes miljø. Nå, 34 år senere, er filmen et historisk dokument fra en turbulent del av amerikansk arbeiderhistorie.
Kopple og hennes team sto i første linje med kameraet under streikevakten. De ble angrepet og slått, var i alvorlig fare for å bli skutt på og var et mål i kraft av sin rolle som dokumentarskapere. Den eneste grunnen til at de overlevde, var antagelig at ingen hadde lyst til å begå drap i ”full fargegjengivelse”, som Kopple uttrykker det.
Det tok ikke lang tid før dokumentarteamet hadde gjort seg fortjent til de streikendes tillit. Men til å begynne med ble de servert falske navn som Florence Nightingale av intervjuobjektene. Senere ble de sett på som del av gruppen, og Kopple på sin side så dem som familie og venner. Flere har hun kontakt med ennå. Denne subjektive tilnærmingen til saken gir en spesiell effekt for oss som tilskuere. Vi kommer nærmere menneskene i filmen, og det skaper en egen identifikasjon med de rammede. Hvis vi klarer å holde tungen rett i munnen, kan vi klare å se både det lille og det store bildet samtidig. Det er klart at vi må ha respekt for de gjeldende lovene og de forskjellige aktørenes oppgaver, samtidig som det er lov å gjenkjenne utbytting når vi ser det.
Gruvearbeidere på denne tiden hadde en av de farligste og hardeste jobbene i USAs arbeidsliv. Ofte fikk de ”Black Lung”, kullstøv i lungene. De døde tidlig og på slutten av livet måtte de ha hjelp av pustemaskiner. I løpet av filmen får vi høre låter om temaet laget og fremført av musikere i miljøet. Sikkerheten i gruvene var lav, med arbeidsforhold under enhver kritikk. Til tider måtte de jobbe i gruveganger kun en meter høye.
Basil Collins, som leder selskapets streikebrytere, går rundt med pistol i hele filmen. Han blir filmet idet han sikter på de streikende, men han bruker den ikke ved den anledningen. Selskapet henter inn eks-fanger av tvilsom karakter til gjenger som skal skremme vekk de streikende gruvearbeiderne. De streikende er også bevæpnet, og diskusjonen går innad i miljøet om våpen skal brukes. Det ender med at en streikende blir skutt og drept. Det at Lawrence Jones blir drept av Bill Bruner er vendepunktet i streiken. Det blir ikke det blodbadet som mange fryktet etter dette, og konflikten ender med kontrakt for de streikende.
Lyd og bilde
I slike filmer som dette spiller bildekvaliteten mindre rolle enn i andre filmer. Her er det kun historien som er viktig, og hva filmteamet klarer å gripe av øyeblikk. Allikevel er det et ganske godt bilde vi får presentert. Til tider røft og kornete, med håndholdt kamera under de dramatiske scenene. Mørke partier er mer trøblete enn vanlig, siden man ikke har tid til å sette opp ting i forkant. Alt i alt absolutt godkjent. Lyden har mange av de samme utfordringene, men den er heller ikke noe problem. Bildet er i 1.78:1.
Ekstramateriale
Audio commentary by Kopple and editor Nancy Baker: Meget engasjert og levende kommentert av regissør og klipper. Mange personlige fortellinger fra produksjonen, og utfyllende om de scenene vi ser. For eksempel får vi høre at Basil Collins fiklet med en pistol mens de filmet samtalen med ham i bilen. De var nervøse for at han skulle skyte dem, men de trakk seg ikke.
The Making of “Harlan County, USA,” a new documentary featuring interviews with Kopple, crew members and strike participants featured in the film: Meget god dokumentar hvor vi får innblikk i hvor mange våpen det var på begge sider, og hvor lett det kunne ha utartet. Det er også skremmende å se hvordan delstatspolitiet oppfører seg. Ingen tvil om at de løper gruveselskapets ærend.
New video interview with legendary bluegrass singer-songwriter Hazel Dickens: Hazel Dickens er representativ for grasrotbevegelsen innen denne særegne musikken. Hun laget også musikk spesielt for filmen. Hun liker ikke kommersiell musikk, for som hun sier; den mangler hjerte og sjel som den gamle musikken. Meget godt intervju.
Never-before-seen outtakes from the film: Fantastisk! Utfyllende og like interessant som det som kom med i filmen.
New video interview with director John Sayles: John Sayles er den store independent-regissøren i USA. Han har her en innsiktsfull kommentar til dokumentaren, blant annet ser han nøyere på sheriffens rolle. Høydepunkt når vi får vite at gruveselskapet ville oppgradere bostandarden til campingvogner!
A panel discussion from the 2005 Sundance Film Festival featuring Kopple and Roger Ebert: På mange måter min favoritt blant ekstramaterialet. En paneldiskusjon med blant annet Kopple og en av de store filmkritikerne i USA de siste 40 år, nemlig Roger Ebert. Han mener at Harlan County USA var en viktig film da, og kanskje enda viktigere nå siden utviklingen for arbeidere har gått feil vei.
Original theatrical trailer: En typisk dramatisk trailer om gruvearbeidere som ville organisere seg og et selskap som nektet. Streik!
New essays by film scholar Paul Arthur and music journalist Jon Weisberger: To gode essays som ser dokumentaren i en større sammenheng.
Black Narcissus (Criterion nr. 93)(Blu-ray)
1947- Michael Powell (farger)
Nonner og natur
Nivå 1 (uten spoilers)
En gruppe nonner skal etablere klosteret Saint Faith i Himalaya. Tidligere har munker prøvd og feilet. Naturen, lokalbefolkningen og indre spenninger skal vise seg å bli en utfordring.
Nivå 2 (med spoilers)
Søster Clodagh, som spilles av Deborah Kerr, er lederen for nonnene. Hun er den yngste i ordenens historie til å ha ansvaret for et kloster. Gruppen hennes er godt satt sammen, men inneholder et usikkert element i søster Ruth. Hun er ikke helt frisk, og skal derfor være med til Saint Faith. Det skal vise seg å bli en lite heldig avgjørelse.
I tillegg til uromomentet søster Ruth, er det den frisinnede Mr. Dean som virker destabiliserende på nonnene. Både søster Ruth og søster Clodagh finner ham meget attraktiv og må ta noen runder med sin tro og dedikasjon for å finne ut hva de vil. Han blir således en kilde til konflikt mellom dem.
Slik jeg ser filmen er det to hovedtemaer i filmen. Det ene er nonnenes og kvinners erotiske begjær, og grensene for den. Michaell Powell har selv kalt Black Narcissus sin mest erotiske film, og det er ikke vanskelig å se hvorfor. Til å være en film fra 1947 er det smurt ganske tykt på, med hentydninger og kroppsspråk. Det andre er etnosentrisitet, altså hvordan mennesker bedømmer andre kulturer ut fra sin egen. At nonner skal komme fra Storbritannia og øve innflytelse på lokalbefolkning i et fjerntliggende land, er ikke uproblematisk. Her er det interessant å konstatere at India fikk sin uavhengighet fra nettopp Storbritannia i 1947.
Powells og Pressburgers stil skaper ikke filmer som treffer meg 100%. Allikevel er mange positive ting å si om deres filmer. Historiene er gode og fortelles på en meget dyktig måte, gjennom ypperlig regi og manus. Ofte er det vakre filmer, og aldri mer så enn i Black Narcissus. Men for meg blir filmene skrapende i overflaten og vegrer seg for å gå dypere. Jeg skulle ønske at vi kunne oppleve scener som konfrontasjonen mellom søster Ruth og søster Clodagh på kontoret og kampen mellom dem på slutten oftere. Scenen hvor en gal søster Ruth kommer ut for å angripe søster Clodagh er strålende, med lyssetting og makeup som understreker galskapen. Virkelig ubehaglig scene, som viser at Powell behersker å vise de mørkere sidene av menneskesinnet også. Tenk bare på Peeping Tom som han regisserte, selv om den i praksis endte hans karriere.
Da produksjonsstaben samlet seg for første gang, overrasket Powell alle med å si at Black Narcissus ikke skulle spilles inn i India eller andre eksotiske steder. Derimot skulle den spilles inn i Pinewood Studios i England. Noen få utendørsscener skulle spilles inn i en engelsk hage. Og slik ble det. Det er nesten utrolig at denne flotte filmen kun er spilt inn i studio med malerier som bakgrunn. Klosteret som ble filmet på avstand er en modell. Alt ble bygget i studioet. Fordelen er selvfølgelig at man har en enorm kontroll over de kunstneriske valgene, og at alle kameravinkler kan benyttes.
Fotograf Cardiff valgte seg malerier av Vermeer og Carvaggio som eksempel på lyssettingen han ønsket seg. Noen scener er direkte modellert etter visse maleriers lysvinkel. Det hever den visuelle opplevelsen enda et hakk føler jeg. Det er virkelig gjennomført og vakkert. For å få den sterke effekten av scenen der søster Ruth tar på seg leppestift, måtte kontrasten til hennes naturlige lepper komme godt frem. Derfor fikk alle kvinnene i filmen påsmurt vaselin på leppene for å dempe den naturlige rødfargen som technicolor har en tendens til å fremheve. Slik blir søster Ruths blodrøde lepper både syndige og sensuelle når hun forlater ordenen for å vinne sin mann…
Lyd og bilde
Det er bildet som er det påfallende ved Black Narcissus. Det er meget godt, meget god skarphet og detaljnivå, og fremfor alt farger. Men fargene kan være litt ustabile. Lyden er ingenting spesielt, sånn midt på treet.
Ekstramateriale
New, restored high-definition digital transfer, created with the participation of cinematographer Jack Cardiff and director Michael Powell’s widow, editor Thelma Schoonmaker Powell (with uncompressed monaural soundtrack on the Blu-ray edition): Det å få filmens fotograf eller andre autoritetspersoner til å delta i arbeidet eller godkjenne et restaurert bilde gjør Criterion ofte. Da er det størst sjanse for at bildet blir så nært som mulig den visjonen regissøren har.
Video introduction by filmmaker Bertrand Tavernier: Tavernier er en stor fan av filmen, og sitter på en del informasjon som han deler med oss her i løpet av 9 minutter. Filmen er bygget på en roman av Rumer Godden, men mest basert på det som står mellom linjene. Forfatteren var meget misfornøyd med filmen. Tavernier ser filmen som en utforskning av kvinnelig erotisk begjær og grenser, som jeg også gjør. Derimot legger han ikke vekt på det problematiske i å pådytte andre sin religion og kultur, i hvert fall nevner han det ikke.
Audio commentary featuring Powell and director Martin Scorsese: Et middels godt kommentatorspor. Scorsese er veldig entusiastisk som vanlig, og det er sjarmerende. Det er også forfriskende å høre hans personlige opplevelser av diverse filmer. Powell derimot må ha vært ganske gammel når dette ble spilt inn. Han snøvler fælt, og det kan være litt vanskelig å høre hva han sier. Criterion veksler mellom disse to.
The Audacious Adventurer, a video piece in which Tavernier discusses the film and Powell: En 17 minutters dokumentar hvor vi får vite mer om Powell. Black Narcissus innehar kanskje den beste filmingen noengang. Vinden blir diskutert spesielt her, siden er blir et eget element i filmen. Black Narcissus er forøvrig navnet på en parfyme i filmen.
Profile of “Black Narcissus,” a documentary featuring members of the Archers’ production team: Som vanlig når det gjelder radarparet “The Archers”, regisserer Michael Powell mens Emeric Pressburger skriver manus. Dokumentaren varer i 25 minutter. Mer bakgrunnsinformasjon om innspillingen I England.
Painting with Light, a documentary on Cardiff’s Oscar-winning work on Black Narcissus: 25 minutters dokumentar som var interessant, men den kunne vært enda mer detaljert. Cardiff forteller om innspillingen og spesielt beskrivelsen av hvor tyrannisk Technicolor-representanten var, er god. Cardiff brukte technicolor på en spesiell britisk måte som har høstet mange lovord.
Original theatrical trailer: Helt grei, men ikke noe spesielt.
A booklet featuring an essay by critic Kent Jones: Igjen et godt skriftlig essay. Ofte fungerer de som en fin oppsummering av informasjon på disken pluss nye opplysninger. Jeg leser dem alltid til slutt.
Au Hasard Balthazar (Criterion nr. 297)(DVD)
1966 – Robert Bresson (svart-hvitt)
Balthazars lidelse
Nivå 1 (uten spoilers)
Eselet Balthazar blir født og har en god barndom hos Marie og hennes familie. Så følger et hardt liv med arbeid og mishandling. Slik starter det som meget vel kan være den beste filmen som er laget…
Nivå 2 (med spoilers)
Robert Bresson er antagelig min favorittregissør. Han har laget filmer som A Man Escaped, Mouchette og Pickpocket. Men hans store mesterverk er Au Hasard Balthazar. Denne filmen er så grandios i sine valg av tema, at Godard med rette kalte den ’verden i løpet av halvannen time’.
Med det sagt, må det også sies at denne filmen ikke er for alle. Den har en lei tendens til å skille tilskuere i to leire, de som elsker den og de som hater den. Og skillet går ikke nødvendigvis der det ofte går i slike tilfeller, mellom dem som kan like en langsom film og de som forventer å bli underholdt. I dette tilfellet kan det bli for traurig selv for en som er glad i annen kunstfilm. Slik sett kan den minne om striden rundt Last Year At Marienbad. Hovedinnvendingen er ofte at det hele blir pretensiøst. De som ikke føler det slik, mener at de har fått en filmopplevelse som er helt unik og som har virkelig gjort noe med dem. Hva dette noe er, er de kanskje ikke helt sikre på. Transcendering er nok et stikkord her. For meg er Bresson den fremste eksponenten for transcendering som jeg har opplevd innen film.
Noen vil sterkt hevde at Au Hasard Balthazar er en allegori om Kristus, med sin lykkelige barndom, intense lidelse og til sist ensomme død. Det er ikke vanskelig å finne paralleller til Kristus sin lidelseshistorie i filmen og Balthazar har jo også et bibelsk navn, etter en av de tre vise menn. I tillegg har han en krans, selv om den er laget av blomster og ikke av torner. Hvis man tar med Bressons katolske bakgrunn, er dette nok til at mange respekterte filmkritikere velger denne tolkningen. Men som allltid med Bresson er det ikke så lett. For det første er det en for lettvinn tolkning. Som jeg skal komme inn på senere, rimer tolkningen dårlig med hans bruk av ’modeller’ fremfor skuespillere. For det andre har Bresson selv tatt avstand fra denne tolkningen. Kanskje er det pussig at jeg fører dette opp som punkt nummer to, når man skulle tro at dette i seg selv ville være grunn nok til å avfeie tolkningen. Dette har å gjøre med at min erfaring er at man skal av forskjellige grunner være forsiktig med å stole på regissører når det gjelder tolkning av filmene deres. Noen ganger snakker de rett og slett ikke sant.
Så dette plasserer meg blant dem som mener dette er en film om dyr. Balthazar er for meg et symbol på det uskyldige i møtet med en hard og ond verden. Bresson mener at filmen handler om engstelse og behov vi føler når vi møter det ydmyke og hellige. Tittelen Au Hasard Balthazar vil passende oversatt bety Tilfeldig, Balthazar, altså at ting skjer uten spesiell grunn. Det betyr igjen at man ikke kan ha noen kontroll over det, og det er kjernen i filmen. Balthazar kan kun godta det onde som skjer ham og det er ingenting han kan gjøre for å unngå det. Han er prisgitt menneskets godhet, og av det kommer det jo sjelden noe godt ut av. Men i hans vandring gjennom livet, er det ingen som kan overgå hans ydmyke og verdige innstilling. Balthazar har aldri gjort noen noe vondt, men det er ingen hindring for at mennesker slår, sparker, setter fyr på, overser og generelt unnlater å stelle ham.
Det eneste mennesket som er alltid er god med Balthazar er Marie. Hennes livshistorie kan leses som en parallell til eselets. Hun også har ingen kontroll over livet sitt og går fra herre til herre. Hun er fullstendig passiv. Marie blir også utsatt for mishandling og neglisjering. Det er tiden sammen med Marie hvor Balthazar har det best. Han får også sine 15 minutter i rampelyset som attraksjon på sirkuset. Her kommer igjen et argument for at filmen handler om dyr. Balthazar ser virkelig de andre dyrene, og vi ser det han ser i en langsom og dvelende sekvens. Både tigeren, apen og elefanten ser og blir sett av Balthazar, der de står innelåst i sine bur. Det er en uendelig trist scene, hvor jeg ikke kan unngå å tenke at disse individene skulle vært frie og sammen med sin familie i skogen eller på slettene.
De forskjellige aspekter ved menneskets syn på dyr, blir representert ved forskjellige mennesketyper. Marie føler en stor kjærlighet for Balthazar. Bresson sier at forholdet mellom dem er kjærlighet uten et klart definert objekt. Tenåringer kan elske noe vagt, noe udefinert. Kjærligheten er en kraft og en strøm. Bøndene bruker Balthazar fordi han kan avlaste dem gjennom sitt harde arbeid. Den kyniske forretningsmannen bruker opp Balthazar til han er nesten død, for å tjene mer penger. Og Gerard mishandler Balthazar av samme grunn som han ødelegger alt annet: fordi han kan og fordi han er ond. Han vil ødelegge Marie fordi han ikke er følsom nok til å nå henne. Han vil skape utforkjøringer uten annen grunn enn at han kan. Han viser verken glede eller anger når ser dem kjøre av den oljete veien han har rigget til.
Bressons bruk av det han kaller modeller i stedet for skuespillere er godt kjent. Han brukte alltid amatører fordi han mente skuespill sto i veien for sannheten i scenen. Paradoksalt nok står Bressons oppfatning av hva som er ekte i sterk kontrast til vanlige tilskueres oppfatning av hva som er ekte. Bresson var ikke fornøyd før fremførelsen av en replikk var totalt livløs, gjerne etter 50 tagninger. Dette føles uhyre flatt og uekte av de fleste. Men Bresson mislikte manipulasjon av følelser gjennom skuespill og musikk. Når replikken bare sies flatt, er det opp til oss å legge mening og følelser i det. Du blir ikke presset til å bli lei deg gjennom strykere og utagerende skuespillere som Tom Cruise, slik Hollywood gjerne gjør. Derfor må du selv ta sterkt del i filmen og dine følelser kommer i stor grad fra deg selv. Dette føler jeg er et argument for at filmen ikke er en allegori om Kristus. For hva er meningen med vår deltakelse i historien, hvis historien skal følge Kristus sin historie slavisk?
Man vil legge merke til at Bresson er glad i å filme hender og føtter. Dette fordi han mener disse lemmene i stor grad er selvstyrte. Derfor kan man forstå mye av et menneskets egentlige intensjoner ved å studere dem. Hvis man tenker over dette, ser man Bressons poeng. Hva gjør man med hendene når man lyver eller er nervøs? Hva kan man si om en samtale mellom tre mennesker ut fra hvor skoene peker? Står man vendt bort fra eller mot dem man helst vil prate med?
Som i det virkelige liv, viser Bresson ofte resultatet av noe før årsaken. Man kan aldri vite hvorfor noe har skjedd når vi ser resultatet. Kunst ligger i hentydningen. Bresson ville helst ikke vist noe, men det er jo umulig. Han mener at livet er et mysterium, og at det bør forsøkes vist slik på lerretet. Visse ting lar han henge i luften, slik som hva som foregikk mellom Marie og forretningsmannen. Hvem drepte i filmen? Gerard anklager Arnold, men ingen svar gis.
Lyd spiller en viktig del i filmen. Ofte høres lyder som ikke direkte har med scenen å gjøre, eller den foregriper neste scene. Noen ganger heves volumet på visse lyder, for å trekke oppmerksomheten din til det Bresson vil du skal legge merke til. Noen ganger stopper kameraet i en panorering, mens lyden forteller oss hva som skjer videre. Slik unngår han også å vise mye av volden mot Balthazar. Kun slagene og eselets skrik forteller oss hva som skjer. Kanskje var Bresson tidlig ute med vold ”off-screen”.
Bresson er også en ytterst effektiv filmskaper. Filmene kan oppleves langsomme, men flere enn jeg føler at de egentlig er mettet med informasjon. Se bare på hvor effektivt han setter ting opp mot hverandre og drar en konklusjon. Han viser Gerard slå Balthazar for så i neste scene vise ham synge i kirkekoret. Arnold sverger at han aldri skal drikke mer, for så i neste scene få en drink servert. Maries mor ber til Gud om at mannen må overleve og i neste scene er han død…
Det er tre scener i mitt filmliv som alltid gjør uutslettelig emosjonelt inntrykk på meg uavhengig av hvor mange ganger jeg har sett dem. Den ene er slutten på Who’s Afraid Of Virginia Woolf, hvor Richard Burton og Elizabeth Taylor har en hjerteskjærende samtale etter en lang, lang natt. Den andre er fra Werckmeister Harmonies da mobben innser det grusomme i sine handlinger ved synet av den nakne gamle mannen. Men den sterkeste scenen er slutten på Au Hasard Balthazar. På grunn av menneskets ondskap, kan Balthazar kun få det godt ved å dø fra oss. For å leve godt med oss er umulig. Og heldigvis får han dø blant andre dyr, uten et eneste menneske i nærheten…
Lyd og bilde
Denne filmen fra 1966 presenteres i 1.66:1 og det er en meget solid utseende film. Både skarphet og støynivå er flott, med lite eller ingen skader. Lyden er også meget god, og det er viktig for denne filmen som har en så utpreget bruk av lyd. Bresson eksperimenterer både med lydvolum og lydplassering.
Ekstramateriale
New video interview with film scholar Donald Richie: Et meget personlig intervju med Richie. Han betrakter seg selv som bressonian, slik som jeg gjør. Altså vi som er store, store fans av regissøren. Han kommer inn på forskjellige tolkninger av filmen, som Kristus-allegorien og det å se den som en film om dyr. Han mener det kan være alt dette. Og som meg kan han ikke se slutten uten å gråte.
“Un metteur en ordre: Robert Bresson,” a 1966 French television show about the film, featuring Bresson, Jean-Luc Godard, Louis Malle, and members of Balthazar’s cast and crew: Absolutt strålende dokumentar om filmen. Best i denne er Bressons egne intervjuer, hvor han går i dybden på mesterverket. Han er spesielt opptatt av å skille ”movies” fra ”cinema”, altså film fra filmkunst. Med ”movies” mener han underholdningsfilmen, i motsetning til ”cinema” som kan utforske og formidle erkjennelse om forskjellige temaer. Han mener at filmkunst ikke trenger å stå tilbake for andre høyere former for kunst. Utrolig fascinerende.
Original theatrical trailer: Denne fine traileren hadde lenge en ukjent opphavsmann, men det viser seg at det er Godard som har klippet den.
A new essay by film scholar James Quandt: Kanskje det beste essayet hittil i Criterion Collection. Konsist. Konsentrert. Lærerikt. Nydelig stykke om forskjellige allegorier.
The Night Porter (Criterion nr. 59)(DVD)
1974 – Liliana Cavani (farger)
En variasjon over Stockholmsyndromet
Nivå 1 (uten spoilers)
Wien 1957. Max jobber som nattresepsjonist på et hotell. En dag kommer det en kvinnelig gjest som skal bo der en stund sammen med sin mann. De gjenkjenner hverandre, og det viser seg at de har en grusom fortid sammen. Uunngåelig må de konfrontere deres felles fortid.
Nivå 2 (med spoilers)
Max er med i en gruppe ex-nazister som iscenesetter rettssaker for både å øve på en eventuell ekte krigsforbryter-rettssak og som terapi for dem selv. De søker opp vitner og får øvd på tilståelser og forsvar. Senere dreper de vitnene. I løpet av prosessen gjennomgår de en renselse og rettsaken har dermed en terapautisk effekt. De kommer ut av det hele som nye mennesker, uten skam, skyld eller dårlig samvittighet. Nå er det Max sin tur til å ha sin ”rettsak”, på hotellet der han jobber.
Etter å ha sett Lucia gjentatte ganger på hotellet, konfronterer han henne på hotellrommet hennes. Straks blusser begjæret fra deres fortid opp. Under 2.verdenskrig var Max offiser i en konsentrasjonsleir, og Lucia var fange. Han brukte henne som sexleketøy den gangen. Av dypt psykologiske årsaker ligger tiltrekningen mellom dem latent og eksploderer igjen nå, 13 år senere. Hun bedrar sin mann, og han tar store sjanser kontra nazi-grupperingen for at de skal kunne være sammen.
Hoveddelen av filmen utforsker dette nye forholdet mellom den tidligere sadistiske offiseren og den forsvarsløse kvinnelige fangen. Denne gangen er det derimot to mennesker som frivillig innleder et forhold, i den grad fortiden og dens virkning på psyken gjør handlingene frivillige og rasjonelle. Filmen tar opp mange interessante temaer, som maktforhold/misbruk, perversjon, avhengighet og skyld.
Jeg kan ikke fri meg fra å sammenligne Max og Lucias situasjon med fenomenet som kalles Stockholmsyndromet. Fenomenet har fått navn etter det som skjedde under et bankran i Stockholm i 1973, hvor flere mennesker ble tatt som gisler. Det viste seg i ettertid at mange av gislene hadde knyttet sterke følelsesmessige bånd til bankranerne, og fått sympati med dem. I den påfølgende rettssaken nektet de å vitne mot ranerne. De hadde fått sympati med bankranerne og følte at det var politiet som var deres fiende, ikke ranerne.
Det er noe lignende som har foregått i forholdet mellom Max og Lucia. Under oppholdet i konsentrasjonsleiren var hun en ung og uskyldig jente, som var totalt overgitt Max sin makt og innfall. Her har det utviklet seg et maktforhold som har definert hennes videre liv. Man kan også trekke veksler på senere forskning som viser at seksuelle erfaringer som unge jenter blir utsatt for, kan definere deres fremtidige seksuelle forhold på en unormal måte. Det ligger latent, og kan antennes som voksen.
Lucias besettelse med Max og Max sitt behov for å beskytte dem mot nazistene, fører til at de isolerer seg i Max leilighet i Wien. Når nazistene effektiv avskjærer matforsyningen deres, lever de på rasjoner uten noen kontakt med omverdenen. Nazistene overvåker leiligheten og har kontroll på naboleilighetene. I leiligheten gjenopplever de episoder fra leiren, med musikk og rollespill. I tilbakeblikk får vi se Lucia danse kun iført bukse, bukseseler og SS-lue til en sang med teksten ”den gang jeg var et menneske”, som utspiller seg i en dekadent setting med SS-offiserer med klovnemasker. Senere skader de hverandre med glasskår og vasker hverandres sår. Dette kan tolkes som konfrontasjon med sin fortid og påfølgende renselse.
Den totale makt over liv og død som SS-offiserene hadde, illustreres i scenen hvor Max gir Lucia en gave. I konsentrasjonsleiren hadde Lucia bedt Max om en tjeneste. Hun ønsket at hennes plagånd Johann skulle forflyttes. Under en av de dekadente festene i konsentrasjonsleiren gir Max henne en pappeske. Inni ligger hodet til Johann. Slik viste han sin hengivenhet til Lucia…
Før nazistene tar i bruk hardere virkemidler, kommer de seg inn i leiligheten og forsøker å overtale Lucia til å delta i ”rettsaken”. Da Max finner ut dette, reagerer han med enda strengere vakthold over henne, i tillegg til kjettingen han har bundet henne med. Alt for hennes egen beskyttelse. Slik er det gamle maktforholdet etablert nok en gang. Nazistene mener han er syk, Max mener de er syke. Han tar nå totalt avstand fra sitt tidligere seg. På et møte mellom dem innrømmer Max at han skammer seg i dagslys, derfor lever han sitt liv om natten. Filmen ender på en pessimistisk note. Både Max og Lucia blir drept på en bro, da de forsøker å komme seg unna byen. Vi forstår at det er umulig å kunne leve et normalt liv etter å ha hatt slike erfaringer.
Lyd og bilde
Lyden er ok, det samme gjelder bildets skarphet og klarhet. Men bildet er ikke anamorfisk, altså at bildet fyller skjermen. I stedet er det svarte striper både oppe og nede, til venstre og høyre. Man kan velge å zoome inn bildet, men da mister man veldig mye kvalitet i bildet. Det får bli opp til hver enkelt. Uansett er disse ikke-anamorfiske bildene en uting, og heldigvis bare aktuelle når det gjelder de aller eldste Criterion-utgivelsene. Når man zoomer inn mister man ingen informasjon i bildet, det vil si at ingen deler av bildet ”faller på utsiden” av skjermen.
Ekstramateriale
Essay av Anette Insdorf: Meget bra essay. Meget kort, men meget informativt. Det beste jeg har lest av slik kort lengde.
The Most Dangerous Game (Criterion nr. 46)(DVD)
1932 – Merian C. Cooper og Ernest B. Schoedsack (svart-hvitt)
En annerledes jakt
Nivå 1 (uten spoilers)
Storviltjegeren Rainsford forliser når skipet han er passasjer på tar en sjanse uten lys fra fyrtårn til å guide seg. Han skylles i land på en øy og ankommer et lite slott hvor general Zaroff bor. De deler en lidenskaplig interesse for jakt, men det skal vise seg at det finnes en forskjell.
Nivå 2 (med spoilers)
Rainsford blir stilt til veggs av en av passasjerene i salongen på skipet, når han legger ut om sine bedrifter som storviltjeger i jungelen. Passasjeren stiller spørsmålstegn ved at dyr som dreper for føde blir referert til som beist, mens mennesker som dreper dyr for sport er helter. Han lar seg ikke avspise med mumling til svar, og vil ha svar på om Rainsford ville ha byttet plass med tigeren i jaktsituasjonen om den er så likeverdig. Rainsford lirer av seg nonsens om at det kun finnes to typer mennesker, de som jakter og de som blir jaktet på. Han kan aldri være noe annet enn jeger, det ligger i hans natur. Denne kvasifilosofien skal han få kjenne på kroppen senere.
Det finnes ingenting bedre i filmverdenen enn en film som makter å underholde samtidig som den prøver å si noe om samfunnet vi lever i og det å være menneske. Denne filmen fra 1932 klarer begge deler. Til å være en nesten 80 år gammel film, har den moderne og modige holdninger om menneskets behandling av dyr. Som virkemiddel setter den ting på hodet, og bruker det effektive grepet å sette et menneske i dyrets sted for at vi skal forstå den omstridte handlingen bedre. General Zaroff er nemlig en blasert storviltjeger som finner liten utfordring i det å drepe dyr lenger, han har drept det meste som går på fire ben. Hans siste trofeer har vært mennesker, skipbrudne som har blitt lurt av det manglende fyrtårnlyset på øya.
I sin isolerte tilværelse på øya, har Zaroff et sterkt behov for sosial kontakt med andre mennesker som tenker som han. I Rainsford tror han at han har han funnet en likesinnet utfra bøkene han har lest av Rainsford. Men han forregner seg, siden Rainsford ikke er villig til å jakte på mennesker sammen med Zaroff. Dermed må han selv bli et bytte for generalen. Med seg får han den planlagte premien Eve, spilt av Fay Wreh fra King Kong. Først drepe, så elske, som Zaroff uttrykker det. Eve er en annen gjest hos generalen, sammen med den forfyllede Martin Trowbridge. Han blir for øvrig Zaroffs offer den natten, sluppet fri rimelig edru og jaktet på med tartarbue og piler. Det er under letingen etter ham i slottet at Eve og Rainsford kommer over generalens troferom. På veggene henger utstoppede hoder av tidligere skipbrudne, og i formalinglass finnes avhogde hoder. Som en parallell til mer vanlige troferom med alskens drepte tigre og hjortehoder på veggen.
Regissørene har en uttalt motvilje mot mennesker som jakter for sportens skyld. Selv var de eventyrlystne menn med lang erfaring fra oppdagelsesreiser i diverse jungler. Hovedsakelig var det Schoedsack som regisserte The Most Dangerous Game. Året etter skulle de regissere suksessen King Kong. Man vil her finne mye av det samme humane synet på våre medskapninger. I King Kong settes søkelyset på menneskets vilje og rett til å sperre inne ville dyr. Igjen er regissørene langt forut sin tid, da vi fremdeles tillater sirkus og dyrehager i det moderne samfunnet, 80 år senere.
Den oppmerksomme tilskuer vil kjenne igjen omgivelser fra den mer kjente King Kong i The Most Dangerous Game. Det er det samme settet som ble brukt i begge filmene. Først og fremst i filmens andre halvdel, når Rainsford og Eve blir jaktet på av Zaroff. Når riflen viser seg ubrukelig i tåken, setter han inn hunder i jakten. Her får Rainsford virkelig føle ”de like vilkår” på kroppen, der han kun har en kniv å forsvare seg med. Men han oppfyller Zaroffs oppfatning av at mennesket er ”the most dangerous game”. Tittelen har jo dobbeltbetydningen ’det farligste viltet’ og ’det farligste spillet’. Han beseirer Zaroff og kommer seg unna øya i en båt.
Zaroffs slott er en fantastisk flott bygning. Høye dører, brede trapper, storslått kunst på veggene og utsøkte møbler. Som Bruce Eder sier på kommentatorsporet oser stedet av dekadense og forfall, Flott atmosfære! General Zaroff spilles av Leslie Banks, som var lam på venstre side av ansiktet. Dette gir seg utslag i en klar usymmetri mellom venstre og høyre del av ansiktet. Det venstre øyet er alltid oppsperret, og trekkene er annerledes enn på høyre side.
Regissør Schoedsack utnyttet dette til fulle og viser Banks fra sin høyre side i de sosiale, siviliserte scenene. Der hvor fasaden glipper og galskapen bryter gjennom, vises Banks venstre side, eventuelt hele ansikt. Det er nesten mer virkningsfullt, siden vi da får se den urovekkende kontrasten i hans ansikt. Samtidig gir det oss effekten av at general Zaroff har to ansikter, altså en mørk og en lys side ved seg. I filmens avslutning er det den venstre siden som blir mest eksponert, siden han ikke lenger har behov for å forestille seg men kan la galskapen råde.
Sensuren farte ille med The Most Dangerous Game. Selv i dag er sekvensen fra troferommet sterk kost. Her ligger hovedgrunnen til at filmens lengde ble redusert fra 75 til de endelige 63 minutter. Bruce Eder påpeker at denne filmen kan sees på som en forløper til The Silence Of The Lambs, med sin utstilling av menneskelige trofeer. I tillegg er den muligens filmhistoriens første seriemorderfilm, i hvert fall blant talefilmene. Man kan også tillegge den en meget moderne fremstilling av seksualitet på film, for det ligger en distinkt seksuell undertone i filmen. Eve har først og fremst funksjon som erotisk premie, for som Zaroff deklamerer; først drepe, så elske. I dette ligger at ønske om å voldta Eve etter at Rainsford på en tilfredstillende måte har blitt drept.
For meg symboliserer denne filmen mye av grunnen til at Criterion er en evig kilde til glede. Uten at Criterion hadde gitt den ut, ville jeg antagelig aldri blitt gjort oppmerksom på dens eksistens. Jeg husker at den gjorde sterkt inntrykk på meg første gang jeg så den, og jeg mener fortsatt at den holder seg godt med tanke på dens klare samfunnsengasjement.
Lyd og bilde
Lyden er for så vidt grei nok for en så gammel film, men bildet er problematisk. Man skal huske at filmen er nærmere 80 år gammel, men man må nok kunne si at dette er en av de svakere presentasjonene i Criterionkatalogen. Det er selvfølgelig i 1.33:1. Innendørsscenene er akseptable, men utendørsscenene er det ikke. Uklart, soft og lite detaljer. Bildet er til tider meget ustabilt og svartnivået er slitt, om jeg kan si det slik. Noe skade forekommer også.
Ekstramateriale
Audio commentary by film historian Bruce Eder: Et middels kommentatorspor av Eder. Drar en del paralleller til King Kong og holder monologen gående, men det blir litt lite informasjon. Igjen bør vi ta høyde for at dette er en gammel, relativt obskur skrekkfilm uten mye tilgjengelig materiale. Dette speiles i det sparsommelige ekstramaterialet.
Essay av Bruce Kawin: Meget kort, men også meget godt essay. Skarpe betraktninger og effektiv analyse.
Hunger (Criterion nr. 504)(Blu-ray)
2008 – Steve McQueen (farger)
Om den sultestreikende Bobby Sands
Nivå 1 (uten spoilers)
I 1981 begynte IRA-medlemmet Bobby Sands en sultestreik i fengselet Maze i Nord-Irland. 75 andre var klare til å gjøre det samme. 9 av dem sultet seg i hjel. Sultestreiken var en protest mot at britiske myndigheter ikke anerkjente dem som politiske fanger.
Nivå 2 (med spoilers)
Hunger er en film med sterke virkemidler, hvor fanger mishandles og behandles uverdig. Hovedpersonen i filmen er i tillegg ikonet Bobby Sands. Så å si all handling foregår innenfor fengselets vegger, hovedsaklig i cellene. Til tross for dette vil jeg påstå at vi får servert en rimelig balansert fremstilling av hendelsene. McQueens intensjon her er å formidle menneskeskjebner, framfor å ta politisk parti. Allikevel vil nok hendelsene vi blir vitne til gjøre at vi sympatiserer med de innsatte.
Filmen ble godt mottatt i England, noe som forteller oss at McQueen har lykkes i sitt forsett. Noe av grunnen til det er nok at han fremstiller alle som mennesker, og skiller mellom hva de gjør og hva de er. Fengselsbetjenten spiser frokost hjemme som alle andre, før han kjører til jobb. Det spesielle er at han må sjekke under bilen for bomber før han drar. Kona følger med fra vinduet og dette er et stressfullt rituale hver morgen. Ca 20 fengselsbetjenter ble drept under sultestreiken i Nord-Irland. Men når han ankommer sitt arbeid, utfører han de mest brutale ting.
Kjernen i streiken var altså nektingen av fangenes politiske status. De på sin side nektet å iføre seg vanlige fengselsuniformer og forlangte å få gå i egne klær. Dette var de blitt lovet, men løftet ble brutt. Det var da ”Blanket” og ”No wash” aksjonen startet. Det innebar at de kun iførte seg tepper og nektet å vaske seg. I tillegg smurte de ekskrementer på veggene i cellen. I det hele tatt er det mye kroppsvæsker og kroppsfunksjoner i Hunger. Alle kroppens hulrom blir nyttiggjort i utveksling av gjenstander med verden utenfor.
Starten av filmen er uten dialog. Dette fordi McQueen vil vi kun skal se og føle det som foregår. Han vil vi skal lukte ekskrementene på veggen og føle kulden i cellen, slagene på kroppen, ydmykelsen og frykten. Det er en intens film. For å lykkes i dette nytter det ikke å jukse. Derfor er den magre kroppen til Fassbender som spiller Bobby Sands resultatet av en ekstrem slanking. Å se en slik kropp føles på vår egen kropp. Alle sårene og de indre organenes kollaps blir også gjort tydelig for oss. Sands sultestreiket i 66 dager før han døde.
Ved siden av Fassbenders utrolige oppofring hva slanking angår, er det den lange dialogscenen som imponerer mest. I en tagning vises en 19 minutter lang samtale hvor presten og Sands diskuterer sultestreiken. For å få til dette flyttet skuespillerne inn sammen i øvingsperioden for å gå gjennom scenen hver dag.
Sultestreiken fant sted mens Margaret Thatcher var statsminister i England. Ikke overraskende valgte hun å kjøre en kompromissløs linje overfor fangenes krav om status som politiske fanger. ”Det er ikke noe som heter politisk bombing, politisk mord eller politisk vold. Kun kriminell bombing, kriminelle mord og kriminell vold”. Som en konsekvens av dette utsagnet, ville det vært interessant å høre hva hun sa om sin egen bombing og vold på for eksempel Falklandsøyene…
Dette er den første spillefilmen til regissør Steve McQueen. Han har valgt en realistisk stil, men finner rom for poetiske øyeblikk i filmen. Scenen med fluen på gitteret er et slikt øyeblikk, hvor fluen symboliserer friheten fangen har mistet. Et annet er da Bobby Sands utånder og fuglene letter og flyr av gårde, som et symbol på at sjelen nå har forlatt kroppen.
Lyd og bilde
Bildet er i 2.35:1 og lyden er i DTS. Som forventet av en så ny film er det topp klasse i begge henseende. Bildet er skarpt, med fin dybde og detalj. Lyden er mektig og alle kanaler blir brukt flittig.
Ekstramateriale
Video interviews with McQueen and actor Michael Fassbender: Begge disse intervjuene er gode og informative. Spesielt intervjuet med Fassbender må jeg berømme for gode spørsmål. I 13 minutter forteller han om forberedelser til rollen, med vekt på den lange dialogscenen og den ekstreme slankingen, naturlig nok. McQueen er en energisk type, som var opptatt av at filmen skulle luktes og føles. Dette intervjuet er på 18 minutter.
A short documentary on the making of Hunger, including interviews with McQueen, Fassbender, actors Liam Cunningham, Stuart Graham, and Brian Milligan, writer Enda Walsh, and producer Robin Gutch: God, kort dokumentar på 13 minutter om innspillingen. Hovedsaklig intervjuer. Mest interessant her er samtalen med skuespilleren som spiller fengselsbetjenten vi følger en del.
“The Provo’s Last Card?,” a 1981 episode of the BBC program Panorama, about the Maze prison hunger strikes and the political and civilian reactions across Northern Ireland: Denne 45 minutter lange dokumentaren gir oss innblikk i årsaken til og utfallet av sultestreiken. Unge mennesker i Nord-Irland blir intervjuet om deres syn på streiken og IRA. Meget lærerik dokumentar.
A booklet featuring an essay by film critic Chris Darke: I dette essayet setter Chris Darke Hunger inn i kontekst med andre filmer som berører temaet. I tillegg kommenterer han enkeltscener i filmen. Godt essay.
Cries and Whispers (Criterion nr. 101)(DVD)
1972 – Ingmar Bergman (farger)
De levende og de døde
Nivå 1 (uten spoilers)
Agnes er i ferd med å dø. Sykeleiet er på et herskapshus i Sverige rundt 1900. Hennes søstre Maria og Karin er sammen med henne disse siste timer, sammen med hushjelpen Anna. Samtidig med å være tilstede for Agnes, må de også forholde seg til hverandre. Det er ikke problemfritt.
Nivå 2 (med spoilers)
Rødt. Det er et inntrykk man er nødt til å sitte igjen med etter å ha sett Cries and Whispers. Sjelden har jeg sett en film hvor èn farge har dominert så kraftig. Rommene er røde, ofte kombinert med svart og gull. Noen kjoler er røde, og blod står i sterk kontrast til hvite skjorter eller nattskjorter når det flommer. I tillegg fades bildet ofte ut i rødt mellom scener.
Filmen er løst delt inn i sekvenser som starter med en av kvinnene i nærbilde, for så å fade ut i rødt. De fire kvinnene får alle sine kapitler. Som i mange av Bergmans filmer, vil hemmeligheter og brister komme frem i menneskenes liv etter hvert som filmen skrider frem. Her skjer det gjennom tilbakeblikk på nøkkelerfaringer i deres liv. Maria og Karin, som fremstår vennlige og omtenksomme til å begynne med, skal fremstå som kalde og egoistiske når filmen er slutt. Men ikke uten at bildet av dem er blitt problematisert. For har dem ikke hvert sitt ulykkelige ekteskap å slite med? Spesielt Karin lever i et iskaldt og ekstremt usunt ekteskap. Agnes og Anna representerer det gode i filmen. Agnes har øyeblikk av lykke nå når hun har fått samlet sine søstre med henne. Det veier opp for den ekstreme fysiske smerten hun går gjennom. Allikevel må man jo kunne si at disse to ikke akkurat er best stilt når filmen ender. Agnes død, og Anna uten jobb, avspist med smuler…
Bergmans filmer har alltid personlige elementer i seg. Når Agnes forteller om sin mor og hvordan hun elsket henne, er det Bergmans forhold til sin mor som beskrives. Han både elsket og var forelsket i sin mor som barn. Han syntes at hun var så vakker at han kunne bare kunne stå og betrakte henne lenge av gangen. Men som Agnes beskriver det, hadde moren også sine dårlige sider.
Cries and Whispers handler om dødsprosessen og verdighet. Hvordan innfinne seg med døden. Der hvor hushjelpen Anna alltid er til stede for Agnes, trekker søstrene seg unna den syke søsteren. Karin, som vi får høre fra hennes egen munn sent i filmen, fordi hun synes sykdom er ekkelt og hun har aldri likt Agnes uansett. Maria trekker seg unna alt som ikke er behagelig. Hun forlater både sin blødende mann Joakim og sin trengende søster ved bare å forlate rommet de er i.
Den ekte verdigheten som Agnes og Anna fremviser i denne vanskelige tiden for dem begge, står i grell kontrast til påklistrede verdigheten som borgerskapet fremviser. Falskheten og fasaden i søstrenes respektive ekteskap er påtrengende. Maria er utro med doktoren, men han finner henne ikke lenger særlig sjarmerende. I scenen hvor han analyserer hennes ansikt, ser vi at han konkluderer med at hun er likegyldig og formet av at hun hånflirer for mye.
Karin, som bor sammen med velstående Fredrik, innser at hun i ibsensk forstand lever på løgner. Denne erkjennelsen leder henne til å bedrive selvskading. Hun skjærer seg opp i underlivet, og smiler. Deretter smører hun inn ansiktet med blodet foran sin ektemann i sengen. Heller ikke dette avtvinger kraftige reaksjoner hos den iskalde Fredrik. På slutten av filmen viser Fredrik hvor uverdig en rik overklasse kan oppføre seg. Han vil helst verken gi Anna en gjenstand eller litt ekstra penger etter å ha sagt henne opp. Maria, som var desperat etter sin søsters annerkjennelse for litt siden, er nå iskald og avvisende mot sin søster som endelig vil ha kontakt. Fasadene er på plass igjen, denne gang for godt…
Lyd og bilde
Bildet er i 1.66:1. Bildet er absolutt godkjent, men det inneholder en del støy og kan være litt ustabilt til tider. Som andre 70-talls filmer har det en tendens til å være litt soft. Lyden er bedre enn bildet denne gangen.
Ekstramateriale
Ingmar Bergman: Reflections on Life, Death, and Love with Erland Josephson (2000), a candid and revealing 52-minute interview with Bergman and long-time collaborator Erland Josephson, originally broadcast on Swedish television: Et forbilledelig intervju med to gamle og kloke menn. Virkelig opplysende om Bergman og Josephsons betraktninger om liv, død og kjærlighet. Begge innrømmer å ha forsømt farsrollen. Bergman avviser at han er en demon på settet, men innrømmer at han hadde raseriutbrudd som yngre. Vi får også høre om episoden der han angivelig skal ha slått til en filmkritiker. Han er død nå, men Bergman kan aldri tilgi ham allikevel. Det eneste ankepunktet mot intervjuet er at det ikke dreier seg om denne spesifikke filmen.
Essay av Peter Cowie: Kort og godt essay av Peter Cowie. Utrolig komprimert og presist.
Kicking and Screaming (Criterion nr. 349)(DVD)
1995 – Noah Bambaugh (farger)
De unge voksne
Nivå 1 (uten spoilers)
Etter å ha fullført college (høyskole/universitet), blir studentene værende på området. De vegrer seg for å ta steget ut i voksenverdenen. Tiden går med til å diskutere, drikke og sjekke opp jenter.
Nivå 2 (med spoilers)
Grover, Skippy, Max, Chet og Otis er alle rådløse når de blir stilt ovenfor livet utenfor college. Collegelivet er trygt og kjent. Alle har sin rolle og posisjon her. Chet er veteranen som aldri blir ferdig. Han er her på sitt tiende år nå, og jobber som bartender. Grover må innse at hans kjæreste som har mer plan i livet sitt drar til Praha. Skippy vil prøve å studere ordentlig neste år, med sine begrensede evner. Otis er snill og god, men litt frakoblet verden. Max er en sarkastisk og kynisk mann, som ikke helt vet hva han vil.
Regissør Noah Baumbach er fra en intellektuell familie, ganske lik situasjonen i hans rimelig selvbiografiske film The Squid and the Whale. Også denne filmen skildrer miljøer han kjenner godt til. Han har en fin balanse mellom humor og det problematiske, for ikke å si traumatiske. Han går ikke av veien for å avkle intellektuelle spirer, og han gjør det med brodd. Grover kan for eksempel ikke særlig mye om Praha, men slår fast at det ikke er et blivende sted for hans kjæreste. Når han presses, kan han kun resirkulere popkulturelle klisjeer om byen.
Max skjuler sin tafatthet og rådløshet ved å fremstå krass med sine venner, spesielt Skippy. Kan han ikke styre sitt eget liv, kan han i hvert fall gi andre råd! Generelt kan man si at jentene i filmen har mer driv og kontroll over sine liv enn guttene. Chet kommer best ut av det av guttene, selv om han har stagnert i utdanningen. Han har etablert seg som en mentor for de andre, og er hjelpsom og kunnskapsrik.
Baumbach har med debutfilmen sin laget en sprudlende og ærlig film om noe han har stor kunnskap om. Uten store ressurser og spesielt stor teknisk erfaring, men med amatørens vilje skapte han sitt eget filmspråk. Senere har han laget flere filmer, med The Squid and the Whale som et foreløpig høydepunkt. I alle filmene hans er det lett å se at det er en Bambaughfilm.
Lyd og bilde
De dempede fargene og mange mørke innendørsscenene kommer fint frem i denne utgivelsen. Skarpheten er grei. Lyden er enda bedre, med dialog i alle kanaler.
Ekstramateriale
New video interview with writer-director Baumbach: I tolv minutter diskuterer regissøren filmens tilblivelse. En typisk historie om hvordan pågangsmot og vennegjeng kan hjelpe deg til å lage en god film.
New video conversations featuring Baumbach and cast members Chris Eigeman, Josh Hamilton, and Carlos Jacott: 26 minutter med intervjuer som går mer i dybden på teknikker og motivasjoner. Fint.
Rare deleted scenes: Mye bra her, men de ble kuttet hovedsakelig av tempogrunner.
Conrad and Butler in “Conrad and Butler Take a Vacation,” a short film from 2000, directed by Baumbach and starring Kicking and Screaming cast members Carlos Jacott and John Lehr: En 30 minutters kortfilm om venneparet Conrad og Butler som skulle bli noe ala Helan og Halvan. Mange episoder var planlagt.
Brief 1995 interviews with Baumbach and the cast, originally broadcast on IFC: Fine intervjuer hvor teamet i filmen blir utdypet, nemlig unge voksne som har bestått eksamen men som vegrer seg for å begynne voksenlivet.
Theatrical trailer: Meget god og morsom trailer. Gir deg lyst til å se denne filmen.
A new essay by Jonathan Rosenbaum: Godt essay av en av de største filmkritikere i USA. Han sammenligner Baumbach med Wes Anderson og Walt Stillman og slår fast at han er inspirert av Jean Renoirs bruk av kamera.
Notorious (Criterion nr. 137)(DVD)
1946 – Alfred Hitchcock (svart-hvitt)
Et dårlig rykte
Nivå 1 (uten spoilers)
Alicia Hubermans far blir dømt som spion for nazistene. Selv lever hun et utsvevende liv. Amerikanske myndigheter vil rekruttere henne for å infiltrere en nazistisk gruppering i sør-Amerika.
Nivå 2 (med spoilers)
Ved å appellere til Alicias patriotisme og dårlige samvittighet for farens forræderi, klarer etterretningsagenten Devlin å rekruttere Alicia til jobben. Hennes alkoholproblem og rykte som løs på tråden er egenskaper som passer oppdragets natur. Hun må bruke kroppen sin for å komme innpå lederen av nazigrupperingen, som også er en tidligere flamme. For henne handler det om at både kvinner og menn må ofre noe for saken, hver på sin måte. Etterretningsledelsen framstår som misogyne og kyniske, smigrende når de snakker med Alicia og sjåvinistiske og fordømmende når de snakker om henne…
Som i så mange andre filmer er alle ute etter en McGuffin i Notorious. McGuffin er betegnelsen på det som driver karakterene, og som er uhyre viktig. Det er egentlig det samme hva det er, poenget er at vi blir overbevist om verdien av den. Vi trenger ikke engang se den i løpet av filmen. En McGuffin kan være falkestatuen i The Maltese Falcon, filmrullen i Pick-up on South Street eller all verdens hemmelige papirer. I Notorious er McGuffin en spesiell sand som er skjult i flaskene i vinkjelleren til Alex Sebastian. Med denne sanden kan supervåpen produseres, så ideen er nok inspirert av tungtvannet som Nazi-Tyskland forsøkte å få fra Norge.
Egentlig har Notorious likheter med et eventyr. Vi har prins og prinsesse, prinsessen er til og med innesperret i slottet på slutten av skurken. Og prinsen kommer og redder henne, slik at historien får en lykkelig slutt. Men før det har vi en etterretningsagent som har et kynisk syn på kvinner, og som ser på Alicia som løs på tråden. Allikevel faller han for henne. Når hun må bruke alle midler for å utføre oppdraget, slår han ganske enkelt av alle følelser for henne og behandler henne dårlig. Når hun spør om ikke han tror hun kan forandre seg, svarer han ikke. Vi forstår at han mener hun er uforbederlig.
Selv om Notorious er en mild film angående visuell vold, ligger det mye kynisme og brutalitet bak det vi ser. Kynismen på begge sider er rådende. Amerikanerne bruker mennesker uten særlig skrupler og Devlin blir iskald mot Alicia når han føler han må. Nazistene henretter en av sine egne når han har gjort en feil. Og Alex Sebastian og Madame Sebastian har ingen skrupler med å forgifte Alicia slik at hun skal lide en langsom død. De sitter sammen med henne i stuen og serverer den giftige teen kveld etter kveld. Det er mange slike eksempler på skjult brutalitet i filmen. Hitchcock ville utforske vold i forskjellige former.
Det var interessant å betrakte forholdet mellom Alex Sebastian og hans mor. Det er ingen tvil om at hun er veldig dominerende, og Alex sliter med å bryte seg helt løs fra henne. Til tider speiler dette forholdet mellom mor og sønn i en senere Hitchcockfilm, nemlig Psycho. Spesielt scenen hvor Alex må insistere på å få nøkkelen fra sin mor og vi bare hører samtalen er meget symptomatisk. I Psycho var mor død under samtalene…
Notorious er nok en av mine Hitchcockfavoritter. Den er elegant og stramt regissert. Hitchcock var virkelig spenningens mester. Han skaper nerve gjennom en strålende timing og pussige kameravinkler. Den store trappen i herskapshuset til Sebastian er en gjenganger i filmen. Det sies at Hitchcock forlenget den før siste scene, slik at han kunne holde spenningen lenger. Men ingen legger merke til det, fordi alle er så oppslukt av handlingen.
Lyd og bilde
Både lyd og bilde er ganske bra. Filmen er 64 år gammel.
Ekstramateriale
Commentaries by Hitchcock film scholar Marian Keane and film historian Rudy Behlmer, editor of Memo from David O. Selznick: Helt klart det beste ved ekstramaterialet. Marian Keanes spor tolker film og innhold, mens Rudy Behlmer konsentrerer seg om produksjonen. Begge er gode, men for meg var Keanes mest relevant. Mye lærerikt her, men hun har en tendens til å tolke det meste som fallossymboler. Noen ganger er en nøkkels funksjon kun å låse opp en dør…
Complete broadcast of the 1948 Lux Radio Theatre adaptation, starring Ingrid Bergman and Joseph Cotton: Hørespill på ca en time som er ganske lik filmen. Fungerer godt, selv med merkelige reklameinnslag mellom aktene.
Rare production, publicity, and rear projection photos, as well as promotional posters and lobby cards: Ingenting her som bidrar til mer forståelse av filmen, men kan være morsomt for store fans av filmen. Noen kommentarer fra kostymedesigneren Edith Head.
Production correspondence: På det jevne. Det mest interessante her er at J. Edgar Hoover anbefaler å droppe alle henvisninger til FBI, med tanke på internasjonale komplikasjoner. Det ble gjort.
Collection of trailers and teasers: Gammeldagse trailere, så melodramatiske at det blir komisk.
Script excerpts of deleted scenes and alternate endings: 4 alternative slutter var skissert for Notorious, her kan man lese manuset for dem. Den nedtonede som ble valgt virker for meg som det beste valget.
Excerpts from the short story “The Song of the Dragon,” source material for Notorious: Utdrag fra novellen som dannet utgangspunktet for filmen, men som ikke ble fulgt særlig nøye. Derfor har filmen heller ikke novellens tittel. Her får vi se noen nøkkelscener fra novellen.
Rare newsreel footage of Bergman and Hitchcock: Noen få klipp. Kuriositet.
Essay av William Rothman: Et kort og ikke altfor godt essay av Rothman. Alt i alt er det mye ekstramateriale på denne utgivelsen, men kun kommentatorsporene er veldig interessante.
The Leopard (Criterion nr. 235)(Blu-ray)
1963 – Luchino Visconti (farger)
En utdøende rase
Nivå 1 (uten spoilers)
Italia 1860. Garibaldi og hans revolusjonære rødskjorter har gått i land på Sicilia. Prinsen av Salina innser at aristoktatiets tid nærmer seg slutten og at leopardene må vike for sjakalene.
Nivå 2 (med spoilers)
Tiden rundt 1860 var en av de viktigste i italiensk historie. I løpet av denne perioden ble Italia samlet, og den revolusjonære hærføreren Garibaldi tilskrives mye av æren for det. På denne tiden sto tre fraksjoner mot hverandre. Garibaldi og hans revolusjonære rødskjorter som nevnt, tilhengerne av monarki og til sist republikanerne. Disse ble ledet av Guiseppe Mazzini som var en idealist og romantiker. Camillo Benso di Cavour ledet monarkifraksjonen og var en moderat og populær leder. I filmen er Chevelley bygget på di Cavour, både i handling og av utseende.
Det er ingen tvil om at ting er i endring og at aristokratiet vil miste mye av sin makt. Borgerklassen er på fremmarsj og kommer til å danne et forent og demokratisk Italia. Alt dette ser prinsen. Han tror sterkt at aristokratiet er viktig for landet. Borgerskapet ser han på som sjakaler som vil ta leopardens plass, men uten voldsbruk mot seg selv og sine.
The Leopard er bygget på romanen av samme navn av Giuseppe Tomasi di Lampedusa. Både Lampedusa og Visconti har adelsbakgrunn, men der hvor hertugen Visconti etter hvert ble kommunist beholdt Lampedusa sitt ståsted. Men de møter hverandre i nostalgien om aristokratiet. Visconti følte seg selv som en utdøende rase hva hans kulturelle kapital angikk.
The Leopard er en mastodont av en film. Den tikker inn på litt over tre timer og har alle kjennetegn på en episk film. Og midt i filmen står Burt Lancaster og bærer historien fremover. Som Don Fabrizio Corbera er han meget troverdig og med en sterk tilstedeværelse. Han utstråler kraft og selvsikkerhet som kun en mann som er vant til å ta styring kan utstråle. Kontrasten til den nyrike Don Calógero Sedára er slående. Et av hovedtemaene i filmen bortsett fra aristokratiets forfall er nettopp fremveksten av den nyrike elementer fra borgerklassen. De entrer en livsstil de er lite kjent med, og faller ofte gjennom hva angår koder og holdninger. Filmen poengterer overklassens absurde overfladiskhet, men også de stolte tradisjoner og ansvaret de som er født til penger ivaretar. Flere ganger stilles ungdom og skjønnhet opp mot alderdom og verdighet. Tancredi og Angelica blir isolert ved middagsbordet etter at hun ler upassende og høyt. Normene er knallharde og det er lett å trå feil.
Prinsens nevø Tancredi har en meget interessant symbolsk funksjon i filmen. Han er på mange måter den sønnen prinsen ønsket seg, da hans virkelige sønn ikke klarer å leve opp til prinsens forventninger. Tancredi, som spilles av Alain Delon, er representant for aristokratiet som både vil, kan og trenger å fornye seg. Han er i bunn og grunn en opportunist, men nærer en ekte kjærlighet for sin onkel. Der hvor prinsen velger å dø ut som medlem av en avleggs stand, verver Tancredi seg til Garibaldis rødskjorter for så å skifte fraksjon igjen senere. Visconti viser tidlig i filmen med et glimrende grep hvordan Tancredi kan leses. Prinsen barberer seg foran et speil og Tancredi kommer inn i rommet og vises i speilet. Han er altså en yngre versjon av prinsen selv hva bakgrunn angår. Etterpå setter han seg ned i en stol, med et speil på veggen ved siden av seg. Vi ser altså hans ansikt fra to vinkler, og refleksjonen i speilet er lagt mer i mørke. Visconti viser oss at Tancredi har to ansikter eller sider, den ene mørkere enn den andre. Senere i filmen ser vi begge hans sider utfolde seg. Men han er ingen forræder, heller en ung mann som kan kunsten å manøvrere i en ny verden i motsetning til prinsen. Betegnende nok er prinsens hobby astronomi, med egenskaper som stabilitet og evighet i kontrast til et samfunn i rask forandring.
The Leopard kan nesten sees som en opera uten musikk, og Viscontis utmerkede smak vises i hver scene. Noen scener er så vakre at de nesten tok pusten fra meg. Den berømte ballscenen på om lag 45 minutter er en nytelse, og også en nydelig strukturert beretning om dødens nærvær. Prinsen kjenner at kroppen begynner å gi etter, og maleriet han betrakter har døden som tema. Dansen han har med Angelica er nok hans siste befatning med følelsen av å være ung igjen.
Lyd og bilde
Dette er en av de beste blu-ray bildene jeg har sett. Detaljnivået er ekstremt godt, og blu-rayformatet kler virkelig en spektakulær film som The Leopard godt med sine ballkjoler og grandiose bygninger. Filmkornet kommer fint frem. Bildet kunne ved et par anledninger være litt trøblete i mørke partier. Lyden er grei, men dette er jo en italiensk produksjon med de begrensninger det medfører. Italienerne har jo for eksempel aldri brydd seg om lyd og bilde i samsvar…
Ekstramateriale
High-definition digital transfer, supervised by director of photography Giuseppe Rotunno, with restored image and sound and presented in the original Super Technirama aspect ratio of 2.21:1 (with uncompressed monaural soundtrack on the Blu-ray edition): Dette er en nyutgivelse av DVD versjonen med tre disker. Den versjonen var flott, men jeg synes at blu-rayversjonen rettferdiggjør en oppgradering. Dette er en sjeldent vakker film.
The 161-minute American release, with English-language dialogue, including Burt Lancaster’s own voice: I den originale versjonen er stemmen til Alain Delon og Burt Lancaster dubbet. I denne versjonen er alle stemmer dubbet, bortsett fra Lancasters. Amerikanernes frykt for undertekster gir seg merkelige utslag. Det er også problematisk at 25 minutter er klippet fra originalen, og klippingen virker lemfeldig. For eksempel er flere scener som utdyper og forklarer vanskelige politiske spørsmål nå borte. En meget unødvendig versjon dette, men lagt med som bonusmateriale for sammenligning.
Audio commentary by film scholar Peter Cowie: Meget godt kommentatorspor av Cowie. Som vanlig grundig og informativt, og som vanlig litt tørt. Han forteller oss bla at Visconti var en av innovatørene under italiensk neorealisme, og vokste videre fram til The Leopard.
A Dying Breed: The Making of The Leopard, an hour-long documentary featuring interviews with Claudia Cardinale, screenwriter Suso Ceccho D’Amico, Rotunno, filmmaker Sydney Pollack, and many others: Dette er det beste bonusmaterialet på The Leopard. En grundig og fin dokumentar på én time. Vi får vite at Visconti ønsket Marlon Brando eller Lawrence Olivier i rollen som prinsen, men de var ikke tilgjengelige. Produsent Lombardo ønsket Lancaster, og etter litt friksjon ble det et lykkelig valg.
Video interview with producer Goffredo Lombardo: Et 20 minutters intervju med mannen bak filmen, som omtrent gikk konkurs med The Leopard. Visconti likte ikke blomstene på Sicilia, så blomster ble hentet inn fra San Remo annenhver dag. Visconti var en uhelbredelig perfeksjonist, og det koster penger.
Video interview with professor Millicent Marcus on the history behind The Leopard: Et 14 minutter langt intervju som forklarer den historiske bakgrunnen for filmen. Den kan nemlig være komplisert nok for italienere, og naturlig nok vanskelig for et internasjonalt publikum.
Original theatrical trailers and newsreels: Rimelig interessant. Den italienske traileren gjør et spennende grep med å sette lyd fra slagscener til traileren som i sin helhet er viet ballscenen på palasset. Den amerikanske traileren er en katastrofe. Totalt meningsløs, misforstått og nesten parodisk.
Stills gallery of rare behind-the-scenes production photos: Som vanlig helt greit, men jeg er ikke veldig fan av bilder uansett. Sjeldent det er veldig interessant.
A booklet featuring an essay by film historian Michael Wood: Fire siders essay som er helt ok, men ikke supert.
