Crumb (Criterion nr. 533)(Blu-ray)
1995- Terry Zwigoff (farger)
Serieskaperen Robert Crumb
Nivå 1 (uten spoilers)
Robert Crumb er den store undergrunnsserieskaperen i USA. Her lager vennen Terry Zwigoff en dokumentar om personen Crumb, med alle sine sterke og svake sider eksponert. Det har blitt et meget nærgående og åpent portrett.
Nivå 2 (med spoilers)
Filmen innehar to hovedfortellinger. Den ene er historien om tegneserieskaperen Robert Crumb, den andre er historien om en dysfunksjonell amerikansk familie. For Crumbfamilien er virkelig skadeskutt. En autoritativ og militær far setter sine umiskjennelige spor i de tre sønnene, og antageligvis de to døtrene som ikke ville delta i filmen. Robert, Charles og Maxon er alle skadet og traumatisert på hver sin måte. Charles tok livet sitt ett år etter at filmen var ferdig, etter langvarig depreson og tung medisinering. Maxon lever en meget alternativ livsstil, med de merkeligste rutiner. Robert har klart seg greit, men har sine traumer, antipatier og fetisjer.
Alle tre har evner som tegnere og Zwigoff mener Charles var den beste før han la blyanten på hylla. Vi møter Charles boende hjemme hos moren, tungt medisinert i et mørkt rom. Han leser mye eldre litteratur og fremstår som smart og belest. Robert ler ofte under samtalene med broren, men Zwigoff er overbevist om at det er en måte å trøste broren på og at det ikke er ondsinnet ment. Charles kan være meget åpen og direkte i samtalene, og det er mange magiske dokumentarøyeblikk i scenene med ham. Spesielt vil jeg trekke fram hans forklaring om hvorfor narsissistiske mennesker kan være voldelige. Han mener narsissismen vil identifisere trusler mot seg selv og søke å eliminere dem. Robert spør om han noen gang har vært en trussel mot Charles sin narsissisme. Og Charles svarer: ”Many, many times…”
Robert Crumb har vært beskyldt for å fremme rasistiske og spesielt kvinnefiendtlige holdninger i sine tegneserier, og langt på vei bekrefter han disse holdningene. Spesielt må han innrømme en motvilje mot kvinner. Antageligvis bunner det i en undertrykt psykologisk bitterhet mot kvinner, muligens som følge av å ha vært upopulær hos det andre kjønn i yngre dager. I dag har han tydeligvis behov for å hevne seg litt, etter å ha blitt berømt og populær.
Han har ingen problemer med å tiltrekke seg kvinner i dag, noe hans flere ekteskap bærer vitnesbyrd om. Men han mangler fremdeles evnen til å forelske seg i kvinner. Fetisjer som å bli tråkket på fysisk av kvinner og å ri på ryggen deres står høyt i kurs. Fremdeles blir han seksuelt opphisset av sine egne serier. Selv påstår han at LSDtripper på 60-tallet skapte rasistiske serier som han fremdeles ikke er helt sikker på hva ligger bak. Her snakker vi om karikerte ”uggabugganigger”-striper uten spesiell dybde.
Crumb har hatt mange multimillionerstilbud på sine striper og karakterer uten å ”selge” seg. Men han solgte en gang filmrettighetene til Fritz the Cat. Filmen skuffet ham så voldsomt at han drepte Fritz the Cat i neste tegneseriestripe. Zwigoff hevder i filmen at Crumb nettopp har avvist et 3 millioner dollar tilbud om rettighetene til en av hans mange seriekarakterer.
Halvveis i innspillingen kom BBC på banen med et ønske om å spille inn en dokumentar om Rober Crumb, som Crumb godtok. Zwigoff la da sin film på hylla. Men BBC vinklet sin film så annerledes at Zwigoff med rette tok opp igjen sin film senere og fullførte den. Det kan vi være glade for i dag.
Terry Zwigoff har hatt en unik tilgang til Crumbfamilien, siden han i mange år har vært en av Roberts nærmeste venner. Han ville ha pleiet omgang med Crumbfamilien uavhengig av filmen siden han er genuint glad i dem. Som han sier; dette er bare en av veldig mange dysfunksjonelle amerikanske familier. Men for å oppdage dem, må man vel være del av den. Og da fornekter man gjerne hele situasjonen. Som kuriositet kan nevnes at Zwigoff oppfatter Robert Crumbs filmsmak som så dårlig at han måtte presentere ham for gode filmer. Det går ikke an å fremheve ”Titanic” som god film, mener han. Derfor har Zwigoff gitt Crumb flere CriterionDVDerav filmskapere som Melville og Bünuel…
Lyd og bilde
Man kan undre seg over at Criterion velger en independent dokumentar som blurayutgivelse, med alle tekniske begrensninger det innebærer. Med det sagt, har det blitt en rimelig fin utgivelse. Tidvis ser vi godt at det er snakk om et bluraybilde, men selvfølgelig sjeldnere enn om det hadde vært en regulær spillefilm. I dokumentaren er det viktigere å gripe øyeblikket enn å fremstille det perfekt. Lyden gjør jobben, men igjen er det tale om en tungt dialogdrevet film, hvor lydkvalitet spiller mindre rolle. Lyden er i mono, bildet er i 1.33:1.
Ekstramateriale
Two audio commentaries, one featuring Zwigoff from 2010, and one with Zwigoff and critic Roger Ebert from 2006: Zwigoff satte som krav i 2006 at Ebert skulle prate mest, og han selv heller svare på Eberts spørsmål. Resultatet har blitt meget godt. Hans solokommentarspor er svakere, med lange perioder i stillhet, hvor filmens lyd tar over. Det interessante her er hans digresjoner som trigges av scener i filmen. Blant annet får vi høre om hans forferdelse over dyreforsøk og hans ide om at det burde ha vært en Nürnbergprosess mot viviseksjonister. Dokumentarer har vist at mange av disse menneskene drives av pengebegjær og ikke av medisinske hensyn. Selv spiser han aldri gris lenger etter å ha sett landbruket på nært hold.
More than fifty minutes of unused footage: Mye av dette hadde passet godt i filmen, og det hele ble et spørsmål om hvor lang filmen skulle være. 2 timer på en dokumentar er uansett opp mot forsvarlig grense, så noe måtte klippes bort.
Stills gallery: Her får vi blant annet vite at Crumb måtte legge restriksjoner på sin egen tegnestil når han tegnet kommersielle postkort, og ta til seg en søtere stil.
PLUS: A booklet featuring an essay by critic Jonathan Rosenbaum and artwork by Charles, Jesse, Maxon, and Robert Crumb: Essayet av Rosenbaum er ok, men de andre supplementene er mer spesielle. Vi får inkludert Charles Crumbs tegninger som var opptakssøknad til kunstskolen. Slike reproduksjoner av faktiske dokumenter kler en dokumentar godt, og gir ekstra tyngde til utgivelsen. Maxons skriverier om farens påvirkning på hans livsstil er skremmende og meget interessant lesning. Han forsøker å gjøre bot for farens drap på en kinesisk tigger ved å leve en tiggers liv selv. Han virker overbevist om at han er forbannet av tiggerens ånd.
Seduced and Abandoned (Criterion nr. 350)(DVD)
1964 – Pietro Germi (svart-hvitt)
Om ære
Nivå 1 (uten spoilers)
Peppino er forlovet med Matilde, men forfører Agnese, hennes søster. Dette blir oppdaget og kampen for å redde familiens ære er i gang i denne farsen.
Nivå 2 (med spoilers)
Germi var fra nord i Italia, og ikke spesielt glad i Sør-Italia. Denne filmen foregår på Sicilia, med sitt særegne levesett, sine særegne normer og skikker. Han brukte filmene sine for å kritisere usunne skikker og levesett blant italienerne. Her er det maskulin ære som får unngjelde. Spesielt er det loven som sier at siktelser for voldtekt kan frafalles om offeret gifter seg med overgriperen. Germi bruker komedien som arena for sine angrep, som utføres med besk humor. Sarkasmen er tykk som fugemasse. Mannens ynkelige holdninger blir avslørt gjennom Peppinos patetiske klaging. Han vil ikke gifte seg med Agnese for å redde hennes ære. Han føler at han fortjener en jomfru som kone. Det absurde i dette er at det var han som tok hennes møydom…
Den eneste av Germis karakterer som fortjener sympati i filmen er Agnese. Germi liker tydeligvis ingen av de andre. Men det er lett å følge deres motivasjon ut fra tiden og normene de lever i. Spesielt er familieoverhodet Don Vinceno en fascinerende studie. Fra første sekund er det familien og dens ære som står i høysetet og må forsvares for enhver pris. Resten av filmen går ut på å finne riktig løsning for at landsbyen ikke skal le av hans familie og kalle Agnese en hore. Selv om han selv gjør det hele tiden.
Forlovelser må brytes og nye inngås. To døtre må sjongleres inn i favnen til nye menn. Giftemål må avtales, men det må lates som om han ikke vil gifte bort noen. Og menn må drepes, men hvem bør gjøre det for å minimalisere straffen? Og når bør det gjøres? Her trengs en advokat.
Dette er en deilig samfunnskritisk farse med mange av kjennetegnene til en god italiensk film. Den store familiemiddagen med voldsomt temperament og krangel. Heftig bruk av armer og drama. Middager med vin, og store familier under ett tak. Slamring av dører, ørefiker og selvmordforsøk. I det hele tatt store følelser.
Det er et nådeløst bilde av maskulin ære og kvinnen som objekt som tegnes i Seduced and Abandoned. Æresbegrepet følger en intrikat logikk, men de involverte er i det minste inneforstått med hvordan det fungerer. Kvinnen betraktes som en ting man må tilegne visse egenskaper og løsninger. Noen scener viser Agnese på flukt fra en hærskare menn, som et bilde på kvinnens stilling i et patriarkalsk og maskulint samfunn. Hun får sjelden si sin mening i tvistløsningen, men må se familien snakke på hennes vegne. Dette skal løses på toppnivå, altså mellom de mannlige familieoverhodene.
Midt oppe i dette macho sicilianske samfunnet prøver politisjefen å finne de beste løsningene, med kløkt og innsikt i lokale normer og skikker. Han følger ikke lovens bok, siden den ikke finnes i denne sammenhengen. Uten ham hadde dette gått mye verre. Han tar høyde for det å miste ansikt, og er klar over at mye er spill for galleriet. Det er mye skuespill og overdrevne følelser.
Manøvrerende i alt dette, klarer Germi å få sitt poeng klart frem. Han klarer også å si noe om sladder, folkemengder som balanserer på en knivsegg til å bli en mobb, og majoritetens krav om konformitet. Den aller største drivkraften til Don Vincenzo er ikke hensynet til hans familie, men hensynet til majoriteten og dens mening.
Lyd og bilde
Bildet er i 1.85:1. Det er et meget god bilde med høy kontrast. Som vanlig når det gjelder italiensk film er lyden lagt på etterpå, og uten nevneverdige anstrengelser for å få den synkronisert med handlingen. Men dette blir jo nesten sjarmerende etter hvert man får erfaring og et sikkert tegn på at man ser en italiensk film…
Ekstramateriale
Commedia all’italiana, Germi Style, featuring new interviews with screenwriters Furio Scarpelli and Luciano Vincenzoni and Italian film scholar Mario Sesti: 25 minutters dokumentar som setter Seduced and Abandoned inn i italiensk filmhistorie. Filmen kan sees som en viderutvikling av neorealismen. Filmene er ofte en kritikk av italiensk livsstil, all’Italiana. De var politiske, bitre og skeptiske. Men denne filmen har en herlig humor. Den tar opp problemer på en ironisk og sarkastisk måte.
Interviews with actors Stefania Sandrelli and Lando Buzzanca: Et morsomt og godt intervju med skuespillerinnen som spiller Agnese. Hun påpeker at kraft driver filmen. Buzzanca er en energisk type. Alle gjorde screentests, nesten hele filmen ble det testet. Han trekker frem at hans karakter (Antonio) var omgitt av kvinner i nesten hele filmen. Buzzanca fremstår litt usympatisk, kritisk og selvopptatt.
Stefania Sandrelli screen test: Her får hun beskjed om å overdrive, inspirert av stumfilm.
Theatrical trailer: Traileren kommenteres på rim! Morsom og grotesk.
A new essay by film scholar Irene Bignardi: Hun velger å fokusere på bakenforliggende fakta, som loven som sier at voldtektsmenn kan gå fri om han gifter seg med kvinnen etterpå. Germi kritiserer denne loven med svart humor.
Jules and Jim (Criterion nr. 281)(DVD)
1962 –François Truffaut (svart-hvitt)
Catherine og Catherine
Nivå 1 (uten spoilers)
Franske Jim og østerrikske Jules blir venner i Paris og deler en glødende interesse for kultur generelt og litteratur spesielt. Inn i livet deres kommer Catherine, en sterk og livlig ung kvinne. Trekløveret lever sine liv på en uortodoks måte…
Nivå 2 (med spoilers)
Jules and Jim er en av de store filmene i filmhistorien, og en av mine absolutte favoritter. For meg er Jeanne Moreaus rolleprestasjon den beste jeg har sett av en kvinnelig skuespiller, dog i skarp konkurranse med Elizabeth Taylor i Who’s Afraid of Virginia Woolf og Gena Rowlands i A Woman Under the Influence. Denne filmen syder av livslyst, nysgjerrighet og glede. Samtidig klarer den å romme tragedie, fortvilelse og død.
Jules og Jim lever en bohemtilværelse i Paris, med sene kvelder, kvinner og diskusjoner om kunst. Det er vel egentlig aldri laget en film med flere referanser til kunst gjennom samtale eller dekorasjon. Picassomalerier fra riktig periode henger på veggene, og teaterstykker diskuteres. Samtidig er det mer enn bare referanser for å skape en tidskoloritt. Uenighet om teaterstykket utløser Catherines hopp ut i Seinen. Denne handlingen er Catherine. Den rommer alt ved henne, både det fantastiske og det grusomme. Den starter på grunn av at hun blir intellektuelt ignorert. Man kan ikke ignorere Catherine, og man bør ikke gjøre det.
Hvis man tenker seg begrepet ignorering i en videre form, er det nettopp det som ofte er grunnlaget for hennes irrasjonelle handlinger. Altså ikke nok oppmerksomhet i et selskap, samtale eller i et forhold. Catherine sørger for at det ikke er noen tvil om at hun har alles fulle oppmerksomhet da. Klokken er 2 om natten, de tre har antagelig drukket litt og samtalen er ikke nødvendigvis på det mest konsentrerte. Catherine føler seg oversett både fysisk og intellektuelt og hopper altså ut i Seinen. Vips så har hun alles oppmerksomhet. De får henne opp av vannet og inn i en drosje., gjennomvåt og kald. Men legg merke til uttrykket i Catherines ansikt. Det lille smilet rundt leppene. Hun er igjen det naturlige midtpunkt for mennene.
Filmen heter Jules and Jim og er en nydelig fortelling om vennskap. Men først og fremst handler filmen om personen som ikke er nevnt i tittelen. Catherine ble med denne filmen et symbol for feministbevegelsen. Det er ikke vanskelig å forstå det, med hennes styrke og dominans. Men det irriterte Truffaut, som ikke var spesielt politisk eller opptatt av strømninger. Catherine er kvinnen som ikke er skapt for å være sammen med bare èn mann. Hun er gudinnen, en naturkraft som føles overmenneskelig. Derfor presenteres hun for oss første gang som statue, i en nydelig og innovativ scene.
Catherine er både kreativ og destruktiv. Den ene dagen er Jules ”inne”, neste dag er det Jim. Hvis hun mistrives, er hun uttro. Hun bruker uttroskapet som opprør. Jules har den sjeldne innsikt at han forstår at han aldri vil være nok for Catherine. Derfor foreslår han for Jim at han blir sammen med henne, slik at Jules fortsatt kan se henne. Så sterk er kjærligheten til Jules, som i begynnelsen merket Catherine som spesiell og sa ”ikke denne, Jim”. Catherine var ikke som andre kvinner de hadde hatt og delt. Dette var kvinnen Jules elsket og ville ha barn med.
Flammer og vann er Catherines elementer, og hun omgis ofte av disse i filmen. Elementene er bevegelige og kreative, men også ødeleggende. Vi får et frempek mot selvmordet i scenen hvor hun brenner brevene på gulvet i leiligheten sin. Flammene tar tak i kjolen hennes, og hun kunne fort ha blitt skadet. I overført betydning fortæres hun nesten av den kraften i henne som er så sterk og som til slutt skal drepe henne. Kall det galskap, integritet, stolthet eller individualitet. Spesielt interessant er det at hun pakker ned en flaske med sulfittsyre(sulfur acid) i kofferten, som er en blanding av ild og vann. Den skal hun forøvrig bruke til å blinde menn som lyver!
Det er nok av eksempler hvor Catherine kupper situasjoner hvor hun faller utenfor. Jules og Jim har en samtale gående om gamle dager og Catherine klarer ikke å dominere den med sin oppramsing av gode franske viner. Dermed roper hun ”fang meg!” til Jim og løper ut døra. Dessverre biter han på og følger etter. En annen gang forsøker hun forgjeves å bryte inn i sjakkpartiet deres med en vits. Deretter prøver hun å få noen til å klø henne på ryggen. Jules sier distre at Herren belønner den som klør seg selv. Dermed får hun sin anledning. Hun reiser seg og slår ham i ansiktet. Og han finner seg i det. Dermed har hun alles oppmerksomhet igjen…
Jeanne Moreau har en vidunderlig rolle i Catherine, og hun utfører den så mesterlig. Små, subtile blikk forteller oss hva hun tenker. Hun formidler så mye livsglede og energi. Ved gjentatte visninger er det godt å kunne nyte skuespillet hennes og alle nyansene. Og når hun ikke er til stede i en scene, har hun allikevel en tilstedeværelse siden vi kikker etter henne og lurer på hvorfor hun ikke er der. Som i scenen hvor kun Jules kommer og møter Jim på togstasjonen. Ved å droppe og møte opp, forsikrer hun seg om at hun får oppmerksomheten deres allikevel i tankene.
Truffaut brukte en del nyskapende grep for å fremheve spesielle ting. Det å fryse bildet er ett. Et annet var å spille av sekvenser baklengs. Kun de kvinnelige seerne la merke til at Catherine strikker baklengs i filmen. Og kameraet beveger seg hele tiden. Sammen med den flotte musikken, skaper det tempo og stemning.
Filmen starter i årene opp mot 1. verdenskrig og slutter i mellomkrigstiden. Gjennom de få sekvensene med krigssituasjoner, både gjennom dokumentarmateriale og vanlig film, klarer Truffaut å vise oss den enorme kontrasten mellom krig og fred. Samtidig tas konflikten ned på det personlige plan, siden Jules og Jim kjemper på hver sin side. De er begge bekymret for å skulle ende i en situasjon hvor de måtte drepe den andre. Slik vises krigens vanvidd på en nær og fornuftig måte. Hva er logikken i at verdens to beste venner skal slåss mot hverandre?
Det er fort gjort å huske Jules and Jim som en lystig og lett film, med flott musikk og raskt tempo. Men vi skal ikke glemme at det er en historie som ender i selvmord og drap, med en dypt forstyrret person i sentrum. For først og fremst er Jules and Jim et dypt psykologisk portrett av Catherine. Derav overskriften.
Lyd og bilde
Bildet er av meget god DVDkvalitet. Rimelig skarpt og uskadet. Truffaut eksperimenterer mye med bildet i filmen, blant annet veksler han mellom 1.33:1 og 2.35:1, men hovedsakelig er filmen i 2.35:1. Noe arkivmateriale fra 1. verdenskrig og bylivet på denne tiden setter han inn i historien. Lyden er også rimelig god.
Ekstramateriale
Two audio commentaries: one featuring co-writer Jean Gruault, Truffaut collaborator Suzanne Schiffman, editor Claudine Bouché, and Truffaut scholar Annette Insdorf; the other featuring legendary actress Jeanne Moreau and Truffaut biographer Serge Toubiana: To utfyllende kommentatorspor, hvor Annette Insdorf imponerte meg i det første. Hun har meget intelligente betraktninger rundt filmen. Samtalen mellom Moreau og Toubiana fungerer også godt, men dette sporet blir nærmere produksjonen og mer personlig.
Excerpts from The Key to Jules and Jim (1985), a documentary on author Henri-Pierre Roché and the true stories on which the novel and film are based: Pussig dokumentar hvor sønnene til de virkelige romanpersonene forteller om sine foreldre. Ekstra hyggelig var det å se glimt fra den fantastiske bokhandelen Shakespeare and Company, som ligger ved Notre Dame. Det er den flotteste bokhandelen jeg har sett, og dette glimtet ga meg gode minner.
Truffaut on Roché, from the French program Bibliothèque de poche (1966): Roche debuterte som forfatter som 73-åring med Jules and Jim. Dermed får boken en 50 års distanse til hendelsene, som var selvbiografiske. Roche må kunne sies å være Jim i filmen. Truffaut forteller at han også prøvde å lage filmen med distanse.
New video interview with Coutard: Her lærer vi mye om lyssetting og lengde på scener. Han husker tilbake til produksjonen, og spesielt stjernene var ydmyke og vanlige. Ingen luksus for noen, og Jeanne Moreau laget mat.
Video interview with Gruault: Godt intervju med manusforfatteren, som blant annet mener at Truffaut ville vært forfatter om han ikke hadde blitt regissør.
New video conversation between scholars Robert Stam and Dudley Andrew: Hyggelig samtale mellom disse to, som fungerer meget godt. Stam forteller at Scorsese har uttalt at han ville ha gitt alt for å ha filmet de første 10 minuttene av Jules and Jim. Truffaut blander alle kunstarter; foto, maleri, musikk, teater. Livet forstås best gjennom kunst. Frihet står mot regler, i livet som i filmskaping.
Excerpts from a 1965 episode of the French television program Cinéastes de notre temps dedicated to François Truffaut: Dette å fryse bildet er et effektivt grep Truffaut brukte i Jules and Jim. Denne effekten krever at han fryser 30-35 bilder. Senere gjorde han det samme i 7-8 bilder. Dette kan ikke registreres ordentlig av publikum.
Segment from the French program L’Invité du Dimanche (1969), featuring Truffaut, Moreau, and Jean Renoir: Merkelig nok sier Truffaut at han ikke liker ekte natur eller ting så godt som det samme filmet. Da ser han noens tolkning av det, og det blir straks mer interessant. Renoir mener Truffaut var født til å lage film i denne halvtimes lange dokumentaren.
Excerpts from Truffaut’s first appearance on American television, a 1977 interview with New York Film Festival director Richard Roud * Excerpts from a 1979 American Film Institute Dialogue on Film given by Truffaut: Masse godbiter her. Truffaut forteller at han er like glad i litteratur og film. Ideen med Jules and Jim var at i det virkelige liv kunne ingen elske en slik kvinne som ikke kan velge mellom to menn eller flere. Truffaut ville tvinge oss til å like henne. Han innrømmer også at han synes at filmen er overvurdert.
Archival audio interview of Truffaut by Claude-Jean Philippe (1980): Godt intervju hvor Truffaut påpeker at det eneste selvbiografiske med filmen er at han lagde den for å vise sin mor at han forsto henne. Hun var fremdeles såret etter The 400 Blows og slik hun ble portrettert der. Han følte at han gjør det godt igjen her.
Theatrical trailer: Nydelig trailer, med fokus på musikken.
Hefte med essay av Pauline Kael, eksempel på Truffauts filmkritikk, essay av Truffaut angående filmens tilstand i Frankrike, essay om Roche og boken: Et utmerket hefte. Alt er interessant for oss som er interessert i Jules and Jim og fransk nybølge. Spesielt bra er Kaels essay om filmen.
Harlan County USA (Criterion nr. 334)(DVD)
1976 – Barbara Kopple (farger)
Streik!
Nivå 1 (uten spoilers)
I 1975 følger et dokumentarteam presidentvalget blant de fagorganiserte gruvearbeiderne. Ikke så langt unna starter en streik om organisering i Harlan County, og de velger å lage en film om det i stedet. Det resulterer i den Oscarbelønte dokumentaren Harlan County USA.
Nivå 2 (med spoilers)
Barbara Kopple har med Harlan County USA laget en medrivende og partisk dokumentar. Det er ingen tvil om at hennes sympati ligger hos de streikende gruvearbeiderne, og det er for meg uproblematisk. Dette av to grunner. Den første er at hun aldri legger skjul på det. Den andre er at hun ikke manipulerer filmmaterialet slik at fakta blir forvrengt, slik som Michael Moore dessverre gjør for eksempel i scenen med Charlton Heston i Bowling for Columbine. Derimot er hennes subjektivitet en styrke for filmen i og med at det gir henne en ubegrenset tilgang til de streikendes møter og meninger. På bakgrunn av dette har Harlan County USA blitt en unik dokumentar hvor vi er en flue på veggen i de innerste kammer av det streikendes miljø. Nå, 34 år senere, er filmen et historisk dokument fra en turbulent del av amerikansk arbeiderhistorie.
Kopple og hennes team sto i første linje med kameraet under streikevakten. De ble angrepet og slått, var i alvorlig fare for å bli skutt på og var et mål i kraft av sin rolle som dokumentarskapere. Den eneste grunnen til at de overlevde, var antagelig at ingen hadde lyst til å begå drap i ”full fargegjengivelse”, som Kopple uttrykker det.
Det tok ikke lang tid før dokumentarteamet hadde gjort seg fortjent til de streikendes tillit. Men til å begynne med ble de servert falske navn som Florence Nightingale av intervjuobjektene. Senere ble de sett på som del av gruppen, og Kopple på sin side så dem som familie og venner. Flere har hun kontakt med ennå. Denne subjektive tilnærmingen til saken gir en spesiell effekt for oss som tilskuere. Vi kommer nærmere menneskene i filmen, og det skaper en egen identifikasjon med de rammede. Hvis vi klarer å holde tungen rett i munnen, kan vi klare å se både det lille og det store bildet samtidig. Det er klart at vi må ha respekt for de gjeldende lovene og de forskjellige aktørenes oppgaver, samtidig som det er lov å gjenkjenne utbytting når vi ser det.
Gruvearbeidere på denne tiden hadde en av de farligste og hardeste jobbene i USAs arbeidsliv. Ofte fikk de ”Black Lung”, kullstøv i lungene. De døde tidlig og på slutten av livet måtte de ha hjelp av pustemaskiner. I løpet av filmen får vi høre låter om temaet laget og fremført av musikere i miljøet. Sikkerheten i gruvene var lav, med arbeidsforhold under enhver kritikk. Til tider måtte de jobbe i gruveganger kun en meter høye.
Basil Collins, som leder selskapets streikebrytere, går rundt med pistol i hele filmen. Han blir filmet idet han sikter på de streikende, men han bruker den ikke ved den anledningen. Selskapet henter inn eks-fanger av tvilsom karakter til gjenger som skal skremme vekk de streikende gruvearbeiderne. De streikende er også bevæpnet, og diskusjonen går innad i miljøet om våpen skal brukes. Det ender med at en streikende blir skutt og drept. Det at Lawrence Jones blir drept av Bill Bruner er vendepunktet i streiken. Det blir ikke det blodbadet som mange fryktet etter dette, og konflikten ender med kontrakt for de streikende.
Lyd og bilde
I slike filmer som dette spiller bildekvaliteten mindre rolle enn i andre filmer. Her er det kun historien som er viktig, og hva filmteamet klarer å gripe av øyeblikk. Allikevel er det et ganske godt bilde vi får presentert. Til tider røft og kornete, med håndholdt kamera under de dramatiske scenene. Mørke partier er mer trøblete enn vanlig, siden man ikke har tid til å sette opp ting i forkant. Alt i alt absolutt godkjent. Lyden har mange av de samme utfordringene, men den er heller ikke noe problem. Bildet er i 1.78:1.
Ekstramateriale
Audio commentary by Kopple and editor Nancy Baker: Meget engasjert og levende kommentert av regissør og klipper. Mange personlige fortellinger fra produksjonen, og utfyllende om de scenene vi ser. For eksempel får vi høre at Basil Collins fiklet med en pistol mens de filmet samtalen med ham i bilen. De var nervøse for at han skulle skyte dem, men de trakk seg ikke.
The Making of “Harlan County, USA,” a new documentary featuring interviews with Kopple, crew members and strike participants featured in the film: Meget god dokumentar hvor vi får innblikk i hvor mange våpen det var på begge sider, og hvor lett det kunne ha utartet. Det er også skremmende å se hvordan delstatspolitiet oppfører seg. Ingen tvil om at de løper gruveselskapets ærend.
New video interview with legendary bluegrass singer-songwriter Hazel Dickens: Hazel Dickens er representativ for grasrotbevegelsen innen denne særegne musikken. Hun laget også musikk spesielt for filmen. Hun liker ikke kommersiell musikk, for som hun sier; den mangler hjerte og sjel som den gamle musikken. Meget godt intervju.
Never-before-seen outtakes from the film: Fantastisk! Utfyllende og like interessant som det som kom med i filmen.
New video interview with director John Sayles: John Sayles er den store independent-regissøren i USA. Han har her en innsiktsfull kommentar til dokumentaren, blant annet ser han nøyere på sheriffens rolle. Høydepunkt når vi får vite at gruveselskapet ville oppgradere bostandarden til campingvogner!
A panel discussion from the 2005 Sundance Film Festival featuring Kopple and Roger Ebert: På mange måter min favoritt blant ekstramaterialet. En paneldiskusjon med blant annet Kopple og en av de store filmkritikerne i USA de siste 40 år, nemlig Roger Ebert. Han mener at Harlan County USA var en viktig film da, og kanskje enda viktigere nå siden utviklingen for arbeidere har gått feil vei.
Original theatrical trailer: En typisk dramatisk trailer om gruvearbeidere som ville organisere seg og et selskap som nektet. Streik!
New essays by film scholar Paul Arthur and music journalist Jon Weisberger: To gode essays som ser dokumentaren i en større sammenheng.
Black Narcissus (Criterion nr. 93)(Blu-ray)
1947- Michael Powell (farger)
Nonner og natur
Nivå 1 (uten spoilers)
En gruppe nonner skal etablere klosteret Saint Faith i Himalaya. Tidligere har munker prøvd og feilet. Naturen, lokalbefolkningen og indre spenninger skal vise seg å bli en utfordring.
Nivå 2 (med spoilers)
Søster Clodagh, som spilles av Deborah Kerr, er lederen for nonnene. Hun er den yngste i ordenens historie til å ha ansvaret for et kloster. Gruppen hennes er godt satt sammen, men inneholder et usikkert element i søster Ruth. Hun er ikke helt frisk, og skal derfor være med til Saint Faith. Det skal vise seg å bli en lite heldig avgjørelse.
I tillegg til uromomentet søster Ruth, er det den frisinnede Mr. Dean som virker destabiliserende på nonnene. Både søster Ruth og søster Clodagh finner ham meget attraktiv og må ta noen runder med sin tro og dedikasjon for å finne ut hva de vil. Han blir således en kilde til konflikt mellom dem.
Slik jeg ser filmen er det to hovedtemaer i filmen. Det ene er nonnenes og kvinners erotiske begjær, og grensene for den. Michaell Powell har selv kalt Black Narcissus sin mest erotiske film, og det er ikke vanskelig å se hvorfor. Til å være en film fra 1947 er det smurt ganske tykt på, med hentydninger og kroppsspråk. Det andre er etnosentrisitet, altså hvordan mennesker bedømmer andre kulturer ut fra sin egen. At nonner skal komme fra Storbritannia og øve innflytelse på lokalbefolkning i et fjerntliggende land, er ikke uproblematisk. Her er det interessant å konstatere at India fikk sin uavhengighet fra nettopp Storbritannia i 1947.
Powells og Pressburgers stil skaper ikke filmer som treffer meg 100%. Allikevel er mange positive ting å si om deres filmer. Historiene er gode og fortelles på en meget dyktig måte, gjennom ypperlig regi og manus. Ofte er det vakre filmer, og aldri mer så enn i Black Narcissus. Men for meg blir filmene skrapende i overflaten og vegrer seg for å gå dypere. Jeg skulle ønske at vi kunne oppleve scener som konfrontasjonen mellom søster Ruth og søster Clodagh på kontoret og kampen mellom dem på slutten oftere. Scenen hvor en gal søster Ruth kommer ut for å angripe søster Clodagh er strålende, med lyssetting og makeup som understreker galskapen. Virkelig ubehaglig scene, som viser at Powell behersker å vise de mørkere sidene av menneskesinnet også. Tenk bare på Peeping Tom som han regisserte, selv om den i praksis endte hans karriere.
Da produksjonsstaben samlet seg for første gang, overrasket Powell alle med å si at Black Narcissus ikke skulle spilles inn i India eller andre eksotiske steder. Derimot skulle den spilles inn i Pinewood Studios i England. Noen få utendørsscener skulle spilles inn i en engelsk hage. Og slik ble det. Det er nesten utrolig at denne flotte filmen kun er spilt inn i studio med malerier som bakgrunn. Klosteret som ble filmet på avstand er en modell. Alt ble bygget i studioet. Fordelen er selvfølgelig at man har en enorm kontroll over de kunstneriske valgene, og at alle kameravinkler kan benyttes.
Fotograf Cardiff valgte seg malerier av Vermeer og Carvaggio som eksempel på lyssettingen han ønsket seg. Noen scener er direkte modellert etter visse maleriers lysvinkel. Det hever den visuelle opplevelsen enda et hakk føler jeg. Det er virkelig gjennomført og vakkert. For å få den sterke effekten av scenen der søster Ruth tar på seg leppestift, måtte kontrasten til hennes naturlige lepper komme godt frem. Derfor fikk alle kvinnene i filmen påsmurt vaselin på leppene for å dempe den naturlige rødfargen som technicolor har en tendens til å fremheve. Slik blir søster Ruths blodrøde lepper både syndige og sensuelle når hun forlater ordenen for å vinne sin mann…
Lyd og bilde
Det er bildet som er det påfallende ved Black Narcissus. Det er meget godt, meget god skarphet og detaljnivå, og fremfor alt farger. Men fargene kan være litt ustabile. Lyden er ingenting spesielt, sånn midt på treet.
Ekstramateriale
New, restored high-definition digital transfer, created with the participation of cinematographer Jack Cardiff and director Michael Powell’s widow, editor Thelma Schoonmaker Powell (with uncompressed monaural soundtrack on the Blu-ray edition): Det å få filmens fotograf eller andre autoritetspersoner til å delta i arbeidet eller godkjenne et restaurert bilde gjør Criterion ofte. Da er det størst sjanse for at bildet blir så nært som mulig den visjonen regissøren har.
Video introduction by filmmaker Bertrand Tavernier: Tavernier er en stor fan av filmen, og sitter på en del informasjon som han deler med oss her i løpet av 9 minutter. Filmen er bygget på en roman av Rumer Godden, men mest basert på det som står mellom linjene. Forfatteren var meget misfornøyd med filmen. Tavernier ser filmen som en utforskning av kvinnelig erotisk begjær og grenser, som jeg også gjør. Derimot legger han ikke vekt på det problematiske i å pådytte andre sin religion og kultur, i hvert fall nevner han det ikke.
Audio commentary featuring Powell and director Martin Scorsese: Et middels godt kommentatorspor. Scorsese er veldig entusiastisk som vanlig, og det er sjarmerende. Det er også forfriskende å høre hans personlige opplevelser av diverse filmer. Powell derimot må ha vært ganske gammel når dette ble spilt inn. Han snøvler fælt, og det kan være litt vanskelig å høre hva han sier. Criterion veksler mellom disse to.
The Audacious Adventurer, a video piece in which Tavernier discusses the film and Powell: En 17 minutters dokumentar hvor vi får vite mer om Powell. Black Narcissus innehar kanskje den beste filmingen noengang. Vinden blir diskutert spesielt her, siden er blir et eget element i filmen. Black Narcissus er forøvrig navnet på en parfyme i filmen.
Profile of “Black Narcissus,” a documentary featuring members of the Archers’ production team: Som vanlig når det gjelder radarparet “The Archers”, regisserer Michael Powell mens Emeric Pressburger skriver manus. Dokumentaren varer i 25 minutter. Mer bakgrunnsinformasjon om innspillingen I England.
Painting with Light, a documentary on Cardiff’s Oscar-winning work on Black Narcissus: 25 minutters dokumentar som var interessant, men den kunne vært enda mer detaljert. Cardiff forteller om innspillingen og spesielt beskrivelsen av hvor tyrannisk Technicolor-representanten var, er god. Cardiff brukte technicolor på en spesiell britisk måte som har høstet mange lovord.
Original theatrical trailer: Helt grei, men ikke noe spesielt.
A booklet featuring an essay by critic Kent Jones: Igjen et godt skriftlig essay. Ofte fungerer de som en fin oppsummering av informasjon på disken pluss nye opplysninger. Jeg leser dem alltid til slutt.
Au Hasard Balthazar (Criterion nr. 297)(DVD)
1966 – Robert Bresson (svart-hvitt)
Balthazars lidelse
Nivå 1 (uten spoilers)
Eselet Balthazar blir født og har en god barndom hos Marie og hennes familie. Så følger et hardt liv med arbeid og mishandling. Slik starter det som meget vel kan være den beste filmen som er laget…
Nivå 2 (med spoilers)
Robert Bresson er antagelig min favorittregissør. Han har laget filmer som A Man Escaped, Mouchette og Pickpocket. Men hans store mesterverk er Au Hasard Balthazar. Denne filmen er så grandios i sine valg av tema, at Godard med rette kalte den ’verden i løpet av halvannen time’.
Med det sagt, må det også sies at denne filmen ikke er for alle. Den har en lei tendens til å skille tilskuere i to leire, de som elsker den og de som hater den. Og skillet går ikke nødvendigvis der det ofte går i slike tilfeller, mellom dem som kan like en langsom film og de som forventer å bli underholdt. I dette tilfellet kan det bli for traurig selv for en som er glad i annen kunstfilm. Slik sett kan den minne om striden rundt Last Year At Marienbad. Hovedinnvendingen er ofte at det hele blir pretensiøst. De som ikke føler det slik, mener at de har fått en filmopplevelse som er helt unik og som har virkelig gjort noe med dem. Hva dette noe er, er de kanskje ikke helt sikre på. Transcendering er nok et stikkord her. For meg er Bresson den fremste eksponenten for transcendering som jeg har opplevd innen film.
Noen vil sterkt hevde at Au Hasard Balthazar er en allegori om Kristus, med sin lykkelige barndom, intense lidelse og til sist ensomme død. Det er ikke vanskelig å finne paralleller til Kristus sin lidelseshistorie i filmen og Balthazar har jo også et bibelsk navn, etter en av de tre vise menn. I tillegg har han en krans, selv om den er laget av blomster og ikke av torner. Hvis man tar med Bressons katolske bakgrunn, er dette nok til at mange respekterte filmkritikere velger denne tolkningen. Men som allltid med Bresson er det ikke så lett. For det første er det en for lettvinn tolkning. Som jeg skal komme inn på senere, rimer tolkningen dårlig med hans bruk av ’modeller’ fremfor skuespillere. For det andre har Bresson selv tatt avstand fra denne tolkningen. Kanskje er det pussig at jeg fører dette opp som punkt nummer to, når man skulle tro at dette i seg selv ville være grunn nok til å avfeie tolkningen. Dette har å gjøre med at min erfaring er at man skal av forskjellige grunner være forsiktig med å stole på regissører når det gjelder tolkning av filmene deres. Noen ganger snakker de rett og slett ikke sant.
Så dette plasserer meg blant dem som mener dette er en film om dyr. Balthazar er for meg et symbol på det uskyldige i møtet med en hard og ond verden. Bresson mener at filmen handler om engstelse og behov vi føler når vi møter det ydmyke og hellige. Tittelen Au Hasard Balthazar vil passende oversatt bety Tilfeldig, Balthazar, altså at ting skjer uten spesiell grunn. Det betyr igjen at man ikke kan ha noen kontroll over det, og det er kjernen i filmen. Balthazar kan kun godta det onde som skjer ham og det er ingenting han kan gjøre for å unngå det. Han er prisgitt menneskets godhet, og av det kommer det jo sjelden noe godt ut av. Men i hans vandring gjennom livet, er det ingen som kan overgå hans ydmyke og verdige innstilling. Balthazar har aldri gjort noen noe vondt, men det er ingen hindring for at mennesker slår, sparker, setter fyr på, overser og generelt unnlater å stelle ham.
Det eneste mennesket som er alltid er god med Balthazar er Marie. Hennes livshistorie kan leses som en parallell til eselets. Hun også har ingen kontroll over livet sitt og går fra herre til herre. Hun er fullstendig passiv. Marie blir også utsatt for mishandling og neglisjering. Det er tiden sammen med Marie hvor Balthazar har det best. Han får også sine 15 minutter i rampelyset som attraksjon på sirkuset. Her kommer igjen et argument for at filmen handler om dyr. Balthazar ser virkelig de andre dyrene, og vi ser det han ser i en langsom og dvelende sekvens. Både tigeren, apen og elefanten ser og blir sett av Balthazar, der de står innelåst i sine bur. Det er en uendelig trist scene, hvor jeg ikke kan unngå å tenke at disse individene skulle vært frie og sammen med sin familie i skogen eller på slettene.
De forskjellige aspekter ved menneskets syn på dyr, blir representert ved forskjellige mennesketyper. Marie føler en stor kjærlighet for Balthazar. Bresson sier at forholdet mellom dem er kjærlighet uten et klart definert objekt. Tenåringer kan elske noe vagt, noe udefinert. Kjærligheten er en kraft og en strøm. Bøndene bruker Balthazar fordi han kan avlaste dem gjennom sitt harde arbeid. Den kyniske forretningsmannen bruker opp Balthazar til han er nesten død, for å tjene mer penger. Og Gerard mishandler Balthazar av samme grunn som han ødelegger alt annet: fordi han kan og fordi han er ond. Han vil ødelegge Marie fordi han ikke er følsom nok til å nå henne. Han vil skape utforkjøringer uten annen grunn enn at han kan. Han viser verken glede eller anger når ser dem kjøre av den oljete veien han har rigget til.
Bressons bruk av det han kaller modeller i stedet for skuespillere er godt kjent. Han brukte alltid amatører fordi han mente skuespill sto i veien for sannheten i scenen. Paradoksalt nok står Bressons oppfatning av hva som er ekte i sterk kontrast til vanlige tilskueres oppfatning av hva som er ekte. Bresson var ikke fornøyd før fremførelsen av en replikk var totalt livløs, gjerne etter 50 tagninger. Dette føles uhyre flatt og uekte av de fleste. Men Bresson mislikte manipulasjon av følelser gjennom skuespill og musikk. Når replikken bare sies flatt, er det opp til oss å legge mening og følelser i det. Du blir ikke presset til å bli lei deg gjennom strykere og utagerende skuespillere som Tom Cruise, slik Hollywood gjerne gjør. Derfor må du selv ta sterkt del i filmen og dine følelser kommer i stor grad fra deg selv. Dette føler jeg er et argument for at filmen ikke er en allegori om Kristus. For hva er meningen med vår deltakelse i historien, hvis historien skal følge Kristus sin historie slavisk?
Man vil legge merke til at Bresson er glad i å filme hender og føtter. Dette fordi han mener disse lemmene i stor grad er selvstyrte. Derfor kan man forstå mye av et menneskets egentlige intensjoner ved å studere dem. Hvis man tenker over dette, ser man Bressons poeng. Hva gjør man med hendene når man lyver eller er nervøs? Hva kan man si om en samtale mellom tre mennesker ut fra hvor skoene peker? Står man vendt bort fra eller mot dem man helst vil prate med?
Som i det virkelige liv, viser Bresson ofte resultatet av noe før årsaken. Man kan aldri vite hvorfor noe har skjedd når vi ser resultatet. Kunst ligger i hentydningen. Bresson ville helst ikke vist noe, men det er jo umulig. Han mener at livet er et mysterium, og at det bør forsøkes vist slik på lerretet. Visse ting lar han henge i luften, slik som hva som foregikk mellom Marie og forretningsmannen. Hvem drepte i filmen? Gerard anklager Arnold, men ingen svar gis.
Lyd spiller en viktig del i filmen. Ofte høres lyder som ikke direkte har med scenen å gjøre, eller den foregriper neste scene. Noen ganger heves volumet på visse lyder, for å trekke oppmerksomheten din til det Bresson vil du skal legge merke til. Noen ganger stopper kameraet i en panorering, mens lyden forteller oss hva som skjer videre. Slik unngår han også å vise mye av volden mot Balthazar. Kun slagene og eselets skrik forteller oss hva som skjer. Kanskje var Bresson tidlig ute med vold ”off-screen”.
Bresson er også en ytterst effektiv filmskaper. Filmene kan oppleves langsomme, men flere enn jeg føler at de egentlig er mettet med informasjon. Se bare på hvor effektivt han setter ting opp mot hverandre og drar en konklusjon. Han viser Gerard slå Balthazar for så i neste scene vise ham synge i kirkekoret. Arnold sverger at han aldri skal drikke mer, for så i neste scene få en drink servert. Maries mor ber til Gud om at mannen må overleve og i neste scene er han død…
Det er tre scener i mitt filmliv som alltid gjør uutslettelig emosjonelt inntrykk på meg uavhengig av hvor mange ganger jeg har sett dem. Den ene er slutten på Who’s Afraid Of Virginia Woolf, hvor Richard Burton og Elizabeth Taylor har en hjerteskjærende samtale etter en lang, lang natt. Den andre er fra Werckmeister Harmonies da mobben innser det grusomme i sine handlinger ved synet av den nakne gamle mannen. Men den sterkeste scenen er slutten på Au Hasard Balthazar. På grunn av menneskets ondskap, kan Balthazar kun få det godt ved å dø fra oss. For å leve godt med oss er umulig. Og heldigvis får han dø blant andre dyr, uten et eneste menneske i nærheten…
Lyd og bilde
Denne filmen fra 1966 presenteres i 1.66:1 og det er en meget solid utseende film. Både skarphet og støynivå er flott, med lite eller ingen skader. Lyden er også meget god, og det er viktig for denne filmen som har en så utpreget bruk av lyd. Bresson eksperimenterer både med lydvolum og lydplassering.
Ekstramateriale
New video interview with film scholar Donald Richie: Et meget personlig intervju med Richie. Han betrakter seg selv som bressonian, slik som jeg gjør. Altså vi som er store, store fans av regissøren. Han kommer inn på forskjellige tolkninger av filmen, som Kristus-allegorien og det å se den som en film om dyr. Han mener det kan være alt dette. Og som meg kan han ikke se slutten uten å gråte.
“Un metteur en ordre: Robert Bresson,” a 1966 French television show about the film, featuring Bresson, Jean-Luc Godard, Louis Malle, and members of Balthazar’s cast and crew: Absolutt strålende dokumentar om filmen. Best i denne er Bressons egne intervjuer, hvor han går i dybden på mesterverket. Han er spesielt opptatt av å skille ”movies” fra ”cinema”, altså film fra filmkunst. Med ”movies” mener han underholdningsfilmen, i motsetning til ”cinema” som kan utforske og formidle erkjennelse om forskjellige temaer. Han mener at filmkunst ikke trenger å stå tilbake for andre høyere former for kunst. Utrolig fascinerende.
Original theatrical trailer: Denne fine traileren hadde lenge en ukjent opphavsmann, men det viser seg at det er Godard som har klippet den.
A new essay by film scholar James Quandt: Kanskje det beste essayet hittil i Criterion Collection. Konsist. Konsentrert. Lærerikt. Nydelig stykke om forskjellige allegorier.
The Night Porter (Criterion nr. 59)(DVD)
1974 – Liliana Cavani (farger)
En variasjon over Stockholmsyndromet
Nivå 1 (uten spoilers)
Wien 1957. Max jobber som nattresepsjonist på et hotell. En dag kommer det en kvinnelig gjest som skal bo der en stund sammen med sin mann. De gjenkjenner hverandre, og det viser seg at de har en grusom fortid sammen. Uunngåelig må de konfrontere deres felles fortid.
Nivå 2 (med spoilers)
Max er med i en gruppe ex-nazister som iscenesetter rettssaker for både å øve på en eventuell ekte krigsforbryter-rettssak og som terapi for dem selv. De søker opp vitner og får øvd på tilståelser og forsvar. Senere dreper de vitnene. I løpet av prosessen gjennomgår de en renselse og rettsaken har dermed en terapautisk effekt. De kommer ut av det hele som nye mennesker, uten skam, skyld eller dårlig samvittighet. Nå er det Max sin tur til å ha sin ”rettsak”, på hotellet der han jobber.
Etter å ha sett Lucia gjentatte ganger på hotellet, konfronterer han henne på hotellrommet hennes. Straks blusser begjæret fra deres fortid opp. Under 2.verdenskrig var Max offiser i en konsentrasjonsleir, og Lucia var fange. Han brukte henne som sexleketøy den gangen. Av dypt psykologiske årsaker ligger tiltrekningen mellom dem latent og eksploderer igjen nå, 13 år senere. Hun bedrar sin mann, og han tar store sjanser kontra nazi-grupperingen for at de skal kunne være sammen.
Hoveddelen av filmen utforsker dette nye forholdet mellom den tidligere sadistiske offiseren og den forsvarsløse kvinnelige fangen. Denne gangen er det derimot to mennesker som frivillig innleder et forhold, i den grad fortiden og dens virkning på psyken gjør handlingene frivillige og rasjonelle. Filmen tar opp mange interessante temaer, som maktforhold/misbruk, perversjon, avhengighet og skyld.
Jeg kan ikke fri meg fra å sammenligne Max og Lucias situasjon med fenomenet som kalles Stockholmsyndromet. Fenomenet har fått navn etter det som skjedde under et bankran i Stockholm i 1973, hvor flere mennesker ble tatt som gisler. Det viste seg i ettertid at mange av gislene hadde knyttet sterke følelsesmessige bånd til bankranerne, og fått sympati med dem. I den påfølgende rettssaken nektet de å vitne mot ranerne. De hadde fått sympati med bankranerne og følte at det var politiet som var deres fiende, ikke ranerne.
Det er noe lignende som har foregått i forholdet mellom Max og Lucia. Under oppholdet i konsentrasjonsleiren var hun en ung og uskyldig jente, som var totalt overgitt Max sin makt og innfall. Her har det utviklet seg et maktforhold som har definert hennes videre liv. Man kan også trekke veksler på senere forskning som viser at seksuelle erfaringer som unge jenter blir utsatt for, kan definere deres fremtidige seksuelle forhold på en unormal måte. Det ligger latent, og kan antennes som voksen.
Lucias besettelse med Max og Max sitt behov for å beskytte dem mot nazistene, fører til at de isolerer seg i Max leilighet i Wien. Når nazistene effektiv avskjærer matforsyningen deres, lever de på rasjoner uten noen kontakt med omverdenen. Nazistene overvåker leiligheten og har kontroll på naboleilighetene. I leiligheten gjenopplever de episoder fra leiren, med musikk og rollespill. I tilbakeblikk får vi se Lucia danse kun iført bukse, bukseseler og SS-lue til en sang med teksten ”den gang jeg var et menneske”, som utspiller seg i en dekadent setting med SS-offiserer med klovnemasker. Senere skader de hverandre med glasskår og vasker hverandres sår. Dette kan tolkes som konfrontasjon med sin fortid og påfølgende renselse.
Den totale makt over liv og død som SS-offiserene hadde, illustreres i scenen hvor Max gir Lucia en gave. I konsentrasjonsleiren hadde Lucia bedt Max om en tjeneste. Hun ønsket at hennes plagånd Johann skulle forflyttes. Under en av de dekadente festene i konsentrasjonsleiren gir Max henne en pappeske. Inni ligger hodet til Johann. Slik viste han sin hengivenhet til Lucia…
Før nazistene tar i bruk hardere virkemidler, kommer de seg inn i leiligheten og forsøker å overtale Lucia til å delta i ”rettsaken”. Da Max finner ut dette, reagerer han med enda strengere vakthold over henne, i tillegg til kjettingen han har bundet henne med. Alt for hennes egen beskyttelse. Slik er det gamle maktforholdet etablert nok en gang. Nazistene mener han er syk, Max mener de er syke. Han tar nå totalt avstand fra sitt tidligere seg. På et møte mellom dem innrømmer Max at han skammer seg i dagslys, derfor lever han sitt liv om natten. Filmen ender på en pessimistisk note. Både Max og Lucia blir drept på en bro, da de forsøker å komme seg unna byen. Vi forstår at det er umulig å kunne leve et normalt liv etter å ha hatt slike erfaringer.
Lyd og bilde
Lyden er ok, det samme gjelder bildets skarphet og klarhet. Men bildet er ikke anamorfisk, altså at bildet fyller skjermen. I stedet er det svarte striper både oppe og nede, til venstre og høyre. Man kan velge å zoome inn bildet, men da mister man veldig mye kvalitet i bildet. Det får bli opp til hver enkelt. Uansett er disse ikke-anamorfiske bildene en uting, og heldigvis bare aktuelle når det gjelder de aller eldste Criterion-utgivelsene. Når man zoomer inn mister man ingen informasjon i bildet, det vil si at ingen deler av bildet ”faller på utsiden” av skjermen.
Ekstramateriale
Essay av Anette Insdorf: Meget bra essay. Meget kort, men meget informativt. Det beste jeg har lest av slik kort lengde.
The Most Dangerous Game (Criterion nr. 46)(DVD)
1932 – Merian C. Cooper og Ernest B. Schoedsack (svart-hvitt)
En annerledes jakt
Nivå 1 (uten spoilers)
Storviltjegeren Rainsford forliser når skipet han er passasjer på tar en sjanse uten lys fra fyrtårn til å guide seg. Han skylles i land på en øy og ankommer et lite slott hvor general Zaroff bor. De deler en lidenskaplig interesse for jakt, men det skal vise seg at det finnes en forskjell.
Nivå 2 (med spoilers)
Rainsford blir stilt til veggs av en av passasjerene i salongen på skipet, når han legger ut om sine bedrifter som storviltjeger i jungelen. Passasjeren stiller spørsmålstegn ved at dyr som dreper for føde blir referert til som beist, mens mennesker som dreper dyr for sport er helter. Han lar seg ikke avspise med mumling til svar, og vil ha svar på om Rainsford ville ha byttet plass med tigeren i jaktsituasjonen om den er så likeverdig. Rainsford lirer av seg nonsens om at det kun finnes to typer mennesker, de som jakter og de som blir jaktet på. Han kan aldri være noe annet enn jeger, det ligger i hans natur. Denne kvasifilosofien skal han få kjenne på kroppen senere.
Det finnes ingenting bedre i filmverdenen enn en film som makter å underholde samtidig som den prøver å si noe om samfunnet vi lever i og det å være menneske. Denne filmen fra 1932 klarer begge deler. Til å være en nesten 80 år gammel film, har den moderne og modige holdninger om menneskets behandling av dyr. Som virkemiddel setter den ting på hodet, og bruker det effektive grepet å sette et menneske i dyrets sted for at vi skal forstå den omstridte handlingen bedre. General Zaroff er nemlig en blasert storviltjeger som finner liten utfordring i det å drepe dyr lenger, han har drept det meste som går på fire ben. Hans siste trofeer har vært mennesker, skipbrudne som har blitt lurt av det manglende fyrtårnlyset på øya.
I sin isolerte tilværelse på øya, har Zaroff et sterkt behov for sosial kontakt med andre mennesker som tenker som han. I Rainsford tror han at han har han funnet en likesinnet utfra bøkene han har lest av Rainsford. Men han forregner seg, siden Rainsford ikke er villig til å jakte på mennesker sammen med Zaroff. Dermed må han selv bli et bytte for generalen. Med seg får han den planlagte premien Eve, spilt av Fay Wreh fra King Kong. Først drepe, så elske, som Zaroff uttrykker det. Eve er en annen gjest hos generalen, sammen med den forfyllede Martin Trowbridge. Han blir for øvrig Zaroffs offer den natten, sluppet fri rimelig edru og jaktet på med tartarbue og piler. Det er under letingen etter ham i slottet at Eve og Rainsford kommer over generalens troferom. På veggene henger utstoppede hoder av tidligere skipbrudne, og i formalinglass finnes avhogde hoder. Som en parallell til mer vanlige troferom med alskens drepte tigre og hjortehoder på veggen.
Regissørene har en uttalt motvilje mot mennesker som jakter for sportens skyld. Selv var de eventyrlystne menn med lang erfaring fra oppdagelsesreiser i diverse jungler. Hovedsakelig var det Schoedsack som regisserte The Most Dangerous Game. Året etter skulle de regissere suksessen King Kong. Man vil her finne mye av det samme humane synet på våre medskapninger. I King Kong settes søkelyset på menneskets vilje og rett til å sperre inne ville dyr. Igjen er regissørene langt forut sin tid, da vi fremdeles tillater sirkus og dyrehager i det moderne samfunnet, 80 år senere.
Den oppmerksomme tilskuer vil kjenne igjen omgivelser fra den mer kjente King Kong i The Most Dangerous Game. Det er det samme settet som ble brukt i begge filmene. Først og fremst i filmens andre halvdel, når Rainsford og Eve blir jaktet på av Zaroff. Når riflen viser seg ubrukelig i tåken, setter han inn hunder i jakten. Her får Rainsford virkelig føle ”de like vilkår” på kroppen, der han kun har en kniv å forsvare seg med. Men han oppfyller Zaroffs oppfatning av at mennesket er ”the most dangerous game”. Tittelen har jo dobbeltbetydningen ’det farligste viltet’ og ’det farligste spillet’. Han beseirer Zaroff og kommer seg unna øya i en båt.
Zaroffs slott er en fantastisk flott bygning. Høye dører, brede trapper, storslått kunst på veggene og utsøkte møbler. Som Bruce Eder sier på kommentatorsporet oser stedet av dekadense og forfall, Flott atmosfære! General Zaroff spilles av Leslie Banks, som var lam på venstre side av ansiktet. Dette gir seg utslag i en klar usymmetri mellom venstre og høyre del av ansiktet. Det venstre øyet er alltid oppsperret, og trekkene er annerledes enn på høyre side.
Regissør Schoedsack utnyttet dette til fulle og viser Banks fra sin høyre side i de sosiale, siviliserte scenene. Der hvor fasaden glipper og galskapen bryter gjennom, vises Banks venstre side, eventuelt hele ansikt. Det er nesten mer virkningsfullt, siden vi da får se den urovekkende kontrasten i hans ansikt. Samtidig gir det oss effekten av at general Zaroff har to ansikter, altså en mørk og en lys side ved seg. I filmens avslutning er det den venstre siden som blir mest eksponert, siden han ikke lenger har behov for å forestille seg men kan la galskapen råde.
Sensuren farte ille med The Most Dangerous Game. Selv i dag er sekvensen fra troferommet sterk kost. Her ligger hovedgrunnen til at filmens lengde ble redusert fra 75 til de endelige 63 minutter. Bruce Eder påpeker at denne filmen kan sees på som en forløper til The Silence Of The Lambs, med sin utstilling av menneskelige trofeer. I tillegg er den muligens filmhistoriens første seriemorderfilm, i hvert fall blant talefilmene. Man kan også tillegge den en meget moderne fremstilling av seksualitet på film, for det ligger en distinkt seksuell undertone i filmen. Eve har først og fremst funksjon som erotisk premie, for som Zaroff deklamerer; først drepe, så elske. I dette ligger at ønske om å voldta Eve etter at Rainsford på en tilfredstillende måte har blitt drept.
For meg symboliserer denne filmen mye av grunnen til at Criterion er en evig kilde til glede. Uten at Criterion hadde gitt den ut, ville jeg antagelig aldri blitt gjort oppmerksom på dens eksistens. Jeg husker at den gjorde sterkt inntrykk på meg første gang jeg så den, og jeg mener fortsatt at den holder seg godt med tanke på dens klare samfunnsengasjement.
Lyd og bilde
Lyden er for så vidt grei nok for en så gammel film, men bildet er problematisk. Man skal huske at filmen er nærmere 80 år gammel, men man må nok kunne si at dette er en av de svakere presentasjonene i Criterionkatalogen. Det er selvfølgelig i 1.33:1. Innendørsscenene er akseptable, men utendørsscenene er det ikke. Uklart, soft og lite detaljer. Bildet er til tider meget ustabilt og svartnivået er slitt, om jeg kan si det slik. Noe skade forekommer også.
Ekstramateriale
Audio commentary by film historian Bruce Eder: Et middels kommentatorspor av Eder. Drar en del paralleller til King Kong og holder monologen gående, men det blir litt lite informasjon. Igjen bør vi ta høyde for at dette er en gammel, relativt obskur skrekkfilm uten mye tilgjengelig materiale. Dette speiles i det sparsommelige ekstramaterialet.
Essay av Bruce Kawin: Meget kort, men også meget godt essay. Skarpe betraktninger og effektiv analyse.
Hunger (Criterion nr. 504)(Blu-ray)
2008 – Steve McQueen (farger)
Om den sultestreikende Bobby Sands
Nivå 1 (uten spoilers)
I 1981 begynte IRA-medlemmet Bobby Sands en sultestreik i fengselet Maze i Nord-Irland. 75 andre var klare til å gjøre det samme. 9 av dem sultet seg i hjel. Sultestreiken var en protest mot at britiske myndigheter ikke anerkjente dem som politiske fanger.
Nivå 2 (med spoilers)
Hunger er en film med sterke virkemidler, hvor fanger mishandles og behandles uverdig. Hovedpersonen i filmen er i tillegg ikonet Bobby Sands. Så å si all handling foregår innenfor fengselets vegger, hovedsaklig i cellene. Til tross for dette vil jeg påstå at vi får servert en rimelig balansert fremstilling av hendelsene. McQueens intensjon her er å formidle menneskeskjebner, framfor å ta politisk parti. Allikevel vil nok hendelsene vi blir vitne til gjøre at vi sympatiserer med de innsatte.
Filmen ble godt mottatt i England, noe som forteller oss at McQueen har lykkes i sitt forsett. Noe av grunnen til det er nok at han fremstiller alle som mennesker, og skiller mellom hva de gjør og hva de er. Fengselsbetjenten spiser frokost hjemme som alle andre, før han kjører til jobb. Det spesielle er at han må sjekke under bilen for bomber før han drar. Kona følger med fra vinduet og dette er et stressfullt rituale hver morgen. Ca 20 fengselsbetjenter ble drept under sultestreiken i Nord-Irland. Men når han ankommer sitt arbeid, utfører han de mest brutale ting.
Kjernen i streiken var altså nektingen av fangenes politiske status. De på sin side nektet å iføre seg vanlige fengselsuniformer og forlangte å få gå i egne klær. Dette var de blitt lovet, men løftet ble brutt. Det var da ”Blanket” og ”No wash” aksjonen startet. Det innebar at de kun iførte seg tepper og nektet å vaske seg. I tillegg smurte de ekskrementer på veggene i cellen. I det hele tatt er det mye kroppsvæsker og kroppsfunksjoner i Hunger. Alle kroppens hulrom blir nyttiggjort i utveksling av gjenstander med verden utenfor.
Starten av filmen er uten dialog. Dette fordi McQueen vil vi kun skal se og føle det som foregår. Han vil vi skal lukte ekskrementene på veggen og føle kulden i cellen, slagene på kroppen, ydmykelsen og frykten. Det er en intens film. For å lykkes i dette nytter det ikke å jukse. Derfor er den magre kroppen til Fassbender som spiller Bobby Sands resultatet av en ekstrem slanking. Å se en slik kropp føles på vår egen kropp. Alle sårene og de indre organenes kollaps blir også gjort tydelig for oss. Sands sultestreiket i 66 dager før han døde.
Ved siden av Fassbenders utrolige oppofring hva slanking angår, er det den lange dialogscenen som imponerer mest. I en tagning vises en 19 minutter lang samtale hvor presten og Sands diskuterer sultestreiken. For å få til dette flyttet skuespillerne inn sammen i øvingsperioden for å gå gjennom scenen hver dag.
Sultestreiken fant sted mens Margaret Thatcher var statsminister i England. Ikke overraskende valgte hun å kjøre en kompromissløs linje overfor fangenes krav om status som politiske fanger. ”Det er ikke noe som heter politisk bombing, politisk mord eller politisk vold. Kun kriminell bombing, kriminelle mord og kriminell vold”. Som en konsekvens av dette utsagnet, ville det vært interessant å høre hva hun sa om sin egen bombing og vold på for eksempel Falklandsøyene…
Dette er den første spillefilmen til regissør Steve McQueen. Han har valgt en realistisk stil, men finner rom for poetiske øyeblikk i filmen. Scenen med fluen på gitteret er et slikt øyeblikk, hvor fluen symboliserer friheten fangen har mistet. Et annet er da Bobby Sands utånder og fuglene letter og flyr av gårde, som et symbol på at sjelen nå har forlatt kroppen.
Lyd og bilde
Bildet er i 2.35:1 og lyden er i DTS. Som forventet av en så ny film er det topp klasse i begge henseende. Bildet er skarpt, med fin dybde og detalj. Lyden er mektig og alle kanaler blir brukt flittig.
Ekstramateriale
Video interviews with McQueen and actor Michael Fassbender: Begge disse intervjuene er gode og informative. Spesielt intervjuet med Fassbender må jeg berømme for gode spørsmål. I 13 minutter forteller han om forberedelser til rollen, med vekt på den lange dialogscenen og den ekstreme slankingen, naturlig nok. McQueen er en energisk type, som var opptatt av at filmen skulle luktes og føles. Dette intervjuet er på 18 minutter.
A short documentary on the making of Hunger, including interviews with McQueen, Fassbender, actors Liam Cunningham, Stuart Graham, and Brian Milligan, writer Enda Walsh, and producer Robin Gutch: God, kort dokumentar på 13 minutter om innspillingen. Hovedsaklig intervjuer. Mest interessant her er samtalen med skuespilleren som spiller fengselsbetjenten vi følger en del.
“The Provo’s Last Card?,” a 1981 episode of the BBC program Panorama, about the Maze prison hunger strikes and the political and civilian reactions across Northern Ireland: Denne 45 minutter lange dokumentaren gir oss innblikk i årsaken til og utfallet av sultestreiken. Unge mennesker i Nord-Irland blir intervjuet om deres syn på streiken og IRA. Meget lærerik dokumentar.
A booklet featuring an essay by film critic Chris Darke: I dette essayet setter Chris Darke Hunger inn i kontekst med andre filmer som berører temaet. I tillegg kommenterer han enkeltscener i filmen. Godt essay.
Cries and Whispers (Criterion nr. 101)(DVD)
1972 – Ingmar Bergman (farger)
De levende og de døde
Nivå 1 (uten spoilers)
Agnes er i ferd med å dø. Sykeleiet er på et herskapshus i Sverige rundt 1900. Hennes søstre Maria og Karin er sammen med henne disse siste timer, sammen med hushjelpen Anna. Samtidig med å være tilstede for Agnes, må de også forholde seg til hverandre. Det er ikke problemfritt.
Nivå 2 (med spoilers)
Rødt. Det er et inntrykk man er nødt til å sitte igjen med etter å ha sett Cries and Whispers. Sjelden har jeg sett en film hvor èn farge har dominert så kraftig. Rommene er røde, ofte kombinert med svart og gull. Noen kjoler er røde, og blod står i sterk kontrast til hvite skjorter eller nattskjorter når det flommer. I tillegg fades bildet ofte ut i rødt mellom scener.
Filmen er løst delt inn i sekvenser som starter med en av kvinnene i nærbilde, for så å fade ut i rødt. De fire kvinnene får alle sine kapitler. Som i mange av Bergmans filmer, vil hemmeligheter og brister komme frem i menneskenes liv etter hvert som filmen skrider frem. Her skjer det gjennom tilbakeblikk på nøkkelerfaringer i deres liv. Maria og Karin, som fremstår vennlige og omtenksomme til å begynne med, skal fremstå som kalde og egoistiske når filmen er slutt. Men ikke uten at bildet av dem er blitt problematisert. For har dem ikke hvert sitt ulykkelige ekteskap å slite med? Spesielt Karin lever i et iskaldt og ekstremt usunt ekteskap. Agnes og Anna representerer det gode i filmen. Agnes har øyeblikk av lykke nå når hun har fått samlet sine søstre med henne. Det veier opp for den ekstreme fysiske smerten hun går gjennom. Allikevel må man jo kunne si at disse to ikke akkurat er best stilt når filmen ender. Agnes død, og Anna uten jobb, avspist med smuler…
Bergmans filmer har alltid personlige elementer i seg. Når Agnes forteller om sin mor og hvordan hun elsket henne, er det Bergmans forhold til sin mor som beskrives. Han både elsket og var forelsket i sin mor som barn. Han syntes at hun var så vakker at han kunne bare kunne stå og betrakte henne lenge av gangen. Men som Agnes beskriver det, hadde moren også sine dårlige sider.
Cries and Whispers handler om dødsprosessen og verdighet. Hvordan innfinne seg med døden. Der hvor hushjelpen Anna alltid er til stede for Agnes, trekker søstrene seg unna den syke søsteren. Karin, som vi får høre fra hennes egen munn sent i filmen, fordi hun synes sykdom er ekkelt og hun har aldri likt Agnes uansett. Maria trekker seg unna alt som ikke er behagelig. Hun forlater både sin blødende mann Joakim og sin trengende søster ved bare å forlate rommet de er i.
Den ekte verdigheten som Agnes og Anna fremviser i denne vanskelige tiden for dem begge, står i grell kontrast til påklistrede verdigheten som borgerskapet fremviser. Falskheten og fasaden i søstrenes respektive ekteskap er påtrengende. Maria er utro med doktoren, men han finner henne ikke lenger særlig sjarmerende. I scenen hvor han analyserer hennes ansikt, ser vi at han konkluderer med at hun er likegyldig og formet av at hun hånflirer for mye.
Karin, som bor sammen med velstående Fredrik, innser at hun i ibsensk forstand lever på løgner. Denne erkjennelsen leder henne til å bedrive selvskading. Hun skjærer seg opp i underlivet, og smiler. Deretter smører hun inn ansiktet med blodet foran sin ektemann i sengen. Heller ikke dette avtvinger kraftige reaksjoner hos den iskalde Fredrik. På slutten av filmen viser Fredrik hvor uverdig en rik overklasse kan oppføre seg. Han vil helst verken gi Anna en gjenstand eller litt ekstra penger etter å ha sagt henne opp. Maria, som var desperat etter sin søsters annerkjennelse for litt siden, er nå iskald og avvisende mot sin søster som endelig vil ha kontakt. Fasadene er på plass igjen, denne gang for godt…
Lyd og bilde
Bildet er i 1.66:1. Bildet er absolutt godkjent, men det inneholder en del støy og kan være litt ustabilt til tider. Som andre 70-talls filmer har det en tendens til å være litt soft. Lyden er bedre enn bildet denne gangen.
Ekstramateriale
Ingmar Bergman: Reflections on Life, Death, and Love with Erland Josephson (2000), a candid and revealing 52-minute interview with Bergman and long-time collaborator Erland Josephson, originally broadcast on Swedish television: Et forbilledelig intervju med to gamle og kloke menn. Virkelig opplysende om Bergman og Josephsons betraktninger om liv, død og kjærlighet. Begge innrømmer å ha forsømt farsrollen. Bergman avviser at han er en demon på settet, men innrømmer at han hadde raseriutbrudd som yngre. Vi får også høre om episoden der han angivelig skal ha slått til en filmkritiker. Han er død nå, men Bergman kan aldri tilgi ham allikevel. Det eneste ankepunktet mot intervjuet er at det ikke dreier seg om denne spesifikke filmen.
Essay av Peter Cowie: Kort og godt essay av Peter Cowie. Utrolig komprimert og presist.
