The Night Porter (Criterion nr. 59)(DVD)
1974 – Liliana Cavani (farger)
En variasjon over Stockholmsyndromet
Nivå 1 (uten spoilers)
Wien 1957. Max jobber som nattresepsjonist på et hotell. En dag kommer det en kvinnelig gjest som skal bo der en stund sammen med sin mann. De gjenkjenner hverandre, og det viser seg at de har en grusom fortid sammen. Uunngåelig må de konfrontere deres felles fortid.
Nivå 2 (med spoilers)
Max er med i en gruppe ex-nazister som iscenesetter rettssaker for både å øve på en eventuell ekte krigsforbryter-rettssak og som terapi for dem selv. De søker opp vitner og får øvd på tilståelser og forsvar. Senere dreper de vitnene. I løpet av prosessen gjennomgår de en renselse og rettsaken har dermed en terapautisk effekt. De kommer ut av det hele som nye mennesker, uten skam, skyld eller dårlig samvittighet. Nå er det Max sin tur til å ha sin ”rettsak”, på hotellet der han jobber.
Etter å ha sett Lucia gjentatte ganger på hotellet, konfronterer han henne på hotellrommet hennes. Straks blusser begjæret fra deres fortid opp. Under 2.verdenskrig var Max offiser i en konsentrasjonsleir, og Lucia var fange. Han brukte henne som sexleketøy den gangen. Av dypt psykologiske årsaker ligger tiltrekningen mellom dem latent og eksploderer igjen nå, 13 år senere. Hun bedrar sin mann, og han tar store sjanser kontra nazi-grupperingen for at de skal kunne være sammen.
Hoveddelen av filmen utforsker dette nye forholdet mellom den tidligere sadistiske offiseren og den forsvarsløse kvinnelige fangen. Denne gangen er det derimot to mennesker som frivillig innleder et forhold, i den grad fortiden og dens virkning på psyken gjør handlingene frivillige og rasjonelle. Filmen tar opp mange interessante temaer, som maktforhold/misbruk, perversjon, avhengighet og skyld.
Jeg kan ikke fri meg fra å sammenligne Max og Lucias situasjon med fenomenet som kalles Stockholmsyndromet. Fenomenet har fått navn etter det som skjedde under et bankran i Stockholm i 1973, hvor flere mennesker ble tatt som gisler. Det viste seg i ettertid at mange av gislene hadde knyttet sterke følelsesmessige bånd til bankranerne, og fått sympati med dem. I den påfølgende rettssaken nektet de å vitne mot ranerne. De hadde fått sympati med bankranerne og følte at det var politiet som var deres fiende, ikke ranerne.
Det er noe lignende som har foregått i forholdet mellom Max og Lucia. Under oppholdet i konsentrasjonsleiren var hun en ung og uskyldig jente, som var totalt overgitt Max sin makt og innfall. Her har det utviklet seg et maktforhold som har definert hennes videre liv. Man kan også trekke veksler på senere forskning som viser at seksuelle erfaringer som unge jenter blir utsatt for, kan definere deres fremtidige seksuelle forhold på en unormal måte. Det ligger latent, og kan antennes som voksen.
Lucias besettelse med Max og Max sitt behov for å beskytte dem mot nazistene, fører til at de isolerer seg i Max leilighet i Wien. Når nazistene effektiv avskjærer matforsyningen deres, lever de på rasjoner uten noen kontakt med omverdenen. Nazistene overvåker leiligheten og har kontroll på naboleilighetene. I leiligheten gjenopplever de episoder fra leiren, med musikk og rollespill. I tilbakeblikk får vi se Lucia danse kun iført bukse, bukseseler og SS-lue til en sang med teksten ”den gang jeg var et menneske”, som utspiller seg i en dekadent setting med SS-offiserer med klovnemasker. Senere skader de hverandre med glasskår og vasker hverandres sår. Dette kan tolkes som konfrontasjon med sin fortid og påfølgende renselse.
Den totale makt over liv og død som SS-offiserene hadde, illustreres i scenen hvor Max gir Lucia en gave. I konsentrasjonsleiren hadde Lucia bedt Max om en tjeneste. Hun ønsket at hennes plagånd Johann skulle forflyttes. Under en av de dekadente festene i konsentrasjonsleiren gir Max henne en pappeske. Inni ligger hodet til Johann. Slik viste han sin hengivenhet til Lucia…
Før nazistene tar i bruk hardere virkemidler, kommer de seg inn i leiligheten og forsøker å overtale Lucia til å delta i ”rettsaken”. Da Max finner ut dette, reagerer han med enda strengere vakthold over henne, i tillegg til kjettingen han har bundet henne med. Alt for hennes egen beskyttelse. Slik er det gamle maktforholdet etablert nok en gang. Nazistene mener han er syk, Max mener de er syke. Han tar nå totalt avstand fra sitt tidligere seg. På et møte mellom dem innrømmer Max at han skammer seg i dagslys, derfor lever han sitt liv om natten. Filmen ender på en pessimistisk note. Både Max og Lucia blir drept på en bro, da de forsøker å komme seg unna byen. Vi forstår at det er umulig å kunne leve et normalt liv etter å ha hatt slike erfaringer.
Lyd og bilde
Lyden er ok, det samme gjelder bildets skarphet og klarhet. Men bildet er ikke anamorfisk, altså at bildet fyller skjermen. I stedet er det svarte striper både oppe og nede, til venstre og høyre. Man kan velge å zoome inn bildet, men da mister man veldig mye kvalitet i bildet. Det får bli opp til hver enkelt. Uansett er disse ikke-anamorfiske bildene en uting, og heldigvis bare aktuelle når det gjelder de aller eldste Criterion-utgivelsene. Når man zoomer inn mister man ingen informasjon i bildet, det vil si at ingen deler av bildet ”faller på utsiden” av skjermen.
Ekstramateriale
Essay av Anette Insdorf: Meget bra essay. Meget kort, men meget informativt. Det beste jeg har lest av slik kort lengde.
The Most Dangerous Game (Criterion nr. 46)(DVD)
1932 – Merian C. Cooper og Ernest B. Schoedsack (svart-hvitt)
En annerledes jakt
Nivå 1 (uten spoilers)
Storviltjegeren Rainsford forliser når skipet han er passasjer på tar en sjanse uten lys fra fyrtårn til å guide seg. Han skylles i land på en øy og ankommer et lite slott hvor general Zaroff bor. De deler en lidenskaplig interesse for jakt, men det skal vise seg at det finnes en forskjell.
Nivå 2 (med spoilers)
Rainsford blir stilt til veggs av en av passasjerene i salongen på skipet, når han legger ut om sine bedrifter som storviltjeger i jungelen. Passasjeren stiller spørsmålstegn ved at dyr som dreper for føde blir referert til som beist, mens mennesker som dreper dyr for sport er helter. Han lar seg ikke avspise med mumling til svar, og vil ha svar på om Rainsford ville ha byttet plass med tigeren i jaktsituasjonen om den er så likeverdig. Rainsford lirer av seg nonsens om at det kun finnes to typer mennesker, de som jakter og de som blir jaktet på. Han kan aldri være noe annet enn jeger, det ligger i hans natur. Denne kvasifilosofien skal han få kjenne på kroppen senere.
Det finnes ingenting bedre i filmverdenen enn en film som makter å underholde samtidig som den prøver å si noe om samfunnet vi lever i og det å være menneske. Denne filmen fra 1932 klarer begge deler. Til å være en nesten 80 år gammel film, har den moderne og modige holdninger om menneskets behandling av dyr. Som virkemiddel setter den ting på hodet, og bruker det effektive grepet å sette et menneske i dyrets sted for at vi skal forstå den omstridte handlingen bedre. General Zaroff er nemlig en blasert storviltjeger som finner liten utfordring i det å drepe dyr lenger, han har drept det meste som går på fire ben. Hans siste trofeer har vært mennesker, skipbrudne som har blitt lurt av det manglende fyrtårnlyset på øya.
I sin isolerte tilværelse på øya, har Zaroff et sterkt behov for sosial kontakt med andre mennesker som tenker som han. I Rainsford tror han at han har han funnet en likesinnet utfra bøkene han har lest av Rainsford. Men han forregner seg, siden Rainsford ikke er villig til å jakte på mennesker sammen med Zaroff. Dermed må han selv bli et bytte for generalen. Med seg får han den planlagte premien Eve, spilt av Fay Wreh fra King Kong. Først drepe, så elske, som Zaroff uttrykker det. Eve er en annen gjest hos generalen, sammen med den forfyllede Martin Trowbridge. Han blir for øvrig Zaroffs offer den natten, sluppet fri rimelig edru og jaktet på med tartarbue og piler. Det er under letingen etter ham i slottet at Eve og Rainsford kommer over generalens troferom. På veggene henger utstoppede hoder av tidligere skipbrudne, og i formalinglass finnes avhogde hoder. Som en parallell til mer vanlige troferom med alskens drepte tigre og hjortehoder på veggen.
Regissørene har en uttalt motvilje mot mennesker som jakter for sportens skyld. Selv var de eventyrlystne menn med lang erfaring fra oppdagelsesreiser i diverse jungler. Hovedsakelig var det Schoedsack som regisserte The Most Dangerous Game. Året etter skulle de regissere suksessen King Kong. Man vil her finne mye av det samme humane synet på våre medskapninger. I King Kong settes søkelyset på menneskets vilje og rett til å sperre inne ville dyr. Igjen er regissørene langt forut sin tid, da vi fremdeles tillater sirkus og dyrehager i det moderne samfunnet, 80 år senere.
Den oppmerksomme tilskuer vil kjenne igjen omgivelser fra den mer kjente King Kong i The Most Dangerous Game. Det er det samme settet som ble brukt i begge filmene. Først og fremst i filmens andre halvdel, når Rainsford og Eve blir jaktet på av Zaroff. Når riflen viser seg ubrukelig i tåken, setter han inn hunder i jakten. Her får Rainsford virkelig føle ”de like vilkår” på kroppen, der han kun har en kniv å forsvare seg med. Men han oppfyller Zaroffs oppfatning av at mennesket er ”the most dangerous game”. Tittelen har jo dobbeltbetydningen ’det farligste viltet’ og ’det farligste spillet’. Han beseirer Zaroff og kommer seg unna øya i en båt.
Zaroffs slott er en fantastisk flott bygning. Høye dører, brede trapper, storslått kunst på veggene og utsøkte møbler. Som Bruce Eder sier på kommentatorsporet oser stedet av dekadense og forfall, Flott atmosfære! General Zaroff spilles av Leslie Banks, som var lam på venstre side av ansiktet. Dette gir seg utslag i en klar usymmetri mellom venstre og høyre del av ansiktet. Det venstre øyet er alltid oppsperret, og trekkene er annerledes enn på høyre side.
Regissør Schoedsack utnyttet dette til fulle og viser Banks fra sin høyre side i de sosiale, siviliserte scenene. Der hvor fasaden glipper og galskapen bryter gjennom, vises Banks venstre side, eventuelt hele ansikt. Det er nesten mer virkningsfullt, siden vi da får se den urovekkende kontrasten i hans ansikt. Samtidig gir det oss effekten av at general Zaroff har to ansikter, altså en mørk og en lys side ved seg. I filmens avslutning er det den venstre siden som blir mest eksponert, siden han ikke lenger har behov for å forestille seg men kan la galskapen råde.
Sensuren farte ille med The Most Dangerous Game. Selv i dag er sekvensen fra troferommet sterk kost. Her ligger hovedgrunnen til at filmens lengde ble redusert fra 75 til de endelige 63 minutter. Bruce Eder påpeker at denne filmen kan sees på som en forløper til The Silence Of The Lambs, med sin utstilling av menneskelige trofeer. I tillegg er den muligens filmhistoriens første seriemorderfilm, i hvert fall blant talefilmene. Man kan også tillegge den en meget moderne fremstilling av seksualitet på film, for det ligger en distinkt seksuell undertone i filmen. Eve har først og fremst funksjon som erotisk premie, for som Zaroff deklamerer; først drepe, så elske. I dette ligger at ønske om å voldta Eve etter at Rainsford på en tilfredstillende måte har blitt drept.
For meg symboliserer denne filmen mye av grunnen til at Criterion er en evig kilde til glede. Uten at Criterion hadde gitt den ut, ville jeg antagelig aldri blitt gjort oppmerksom på dens eksistens. Jeg husker at den gjorde sterkt inntrykk på meg første gang jeg så den, og jeg mener fortsatt at den holder seg godt med tanke på dens klare samfunnsengasjement.
Lyd og bilde
Lyden er for så vidt grei nok for en så gammel film, men bildet er problematisk. Man skal huske at filmen er nærmere 80 år gammel, men man må nok kunne si at dette er en av de svakere presentasjonene i Criterionkatalogen. Det er selvfølgelig i 1.33:1. Innendørsscenene er akseptable, men utendørsscenene er det ikke. Uklart, soft og lite detaljer. Bildet er til tider meget ustabilt og svartnivået er slitt, om jeg kan si det slik. Noe skade forekommer også.
Ekstramateriale
Audio commentary by film historian Bruce Eder: Et middels kommentatorspor av Eder. Drar en del paralleller til King Kong og holder monologen gående, men det blir litt lite informasjon. Igjen bør vi ta høyde for at dette er en gammel, relativt obskur skrekkfilm uten mye tilgjengelig materiale. Dette speiles i det sparsommelige ekstramaterialet.
Essay av Bruce Kawin: Meget kort, men også meget godt essay. Skarpe betraktninger og effektiv analyse.
Hunger (Criterion nr. 504)(Blu-ray)
2008 – Steve McQueen (farger)
Om den sultestreikende Bobby Sands
Nivå 1 (uten spoilers)
I 1981 begynte IRA-medlemmet Bobby Sands en sultestreik i fengselet Maze i Nord-Irland. 75 andre var klare til å gjøre det samme. 9 av dem sultet seg i hjel. Sultestreiken var en protest mot at britiske myndigheter ikke anerkjente dem som politiske fanger.
Nivå 2 (med spoilers)
Hunger er en film med sterke virkemidler, hvor fanger mishandles og behandles uverdig. Hovedpersonen i filmen er i tillegg ikonet Bobby Sands. Så å si all handling foregår innenfor fengselets vegger, hovedsaklig i cellene. Til tross for dette vil jeg påstå at vi får servert en rimelig balansert fremstilling av hendelsene. McQueens intensjon her er å formidle menneskeskjebner, framfor å ta politisk parti. Allikevel vil nok hendelsene vi blir vitne til gjøre at vi sympatiserer med de innsatte.
Filmen ble godt mottatt i England, noe som forteller oss at McQueen har lykkes i sitt forsett. Noe av grunnen til det er nok at han fremstiller alle som mennesker, og skiller mellom hva de gjør og hva de er. Fengselsbetjenten spiser frokost hjemme som alle andre, før han kjører til jobb. Det spesielle er at han må sjekke under bilen for bomber før han drar. Kona følger med fra vinduet og dette er et stressfullt rituale hver morgen. Ca 20 fengselsbetjenter ble drept under sultestreiken i Nord-Irland. Men når han ankommer sitt arbeid, utfører han de mest brutale ting.
Kjernen i streiken var altså nektingen av fangenes politiske status. De på sin side nektet å iføre seg vanlige fengselsuniformer og forlangte å få gå i egne klær. Dette var de blitt lovet, men løftet ble brutt. Det var da ”Blanket” og ”No wash” aksjonen startet. Det innebar at de kun iførte seg tepper og nektet å vaske seg. I tillegg smurte de ekskrementer på veggene i cellen. I det hele tatt er det mye kroppsvæsker og kroppsfunksjoner i Hunger. Alle kroppens hulrom blir nyttiggjort i utveksling av gjenstander med verden utenfor.
Starten av filmen er uten dialog. Dette fordi McQueen vil vi kun skal se og føle det som foregår. Han vil vi skal lukte ekskrementene på veggen og føle kulden i cellen, slagene på kroppen, ydmykelsen og frykten. Det er en intens film. For å lykkes i dette nytter det ikke å jukse. Derfor er den magre kroppen til Fassbender som spiller Bobby Sands resultatet av en ekstrem slanking. Å se en slik kropp føles på vår egen kropp. Alle sårene og de indre organenes kollaps blir også gjort tydelig for oss. Sands sultestreiket i 66 dager før han døde.
Ved siden av Fassbenders utrolige oppofring hva slanking angår, er det den lange dialogscenen som imponerer mest. I en tagning vises en 19 minutter lang samtale hvor presten og Sands diskuterer sultestreiken. For å få til dette flyttet skuespillerne inn sammen i øvingsperioden for å gå gjennom scenen hver dag.
Sultestreiken fant sted mens Margaret Thatcher var statsminister i England. Ikke overraskende valgte hun å kjøre en kompromissløs linje overfor fangenes krav om status som politiske fanger. ”Det er ikke noe som heter politisk bombing, politisk mord eller politisk vold. Kun kriminell bombing, kriminelle mord og kriminell vold”. Som en konsekvens av dette utsagnet, ville det vært interessant å høre hva hun sa om sin egen bombing og vold på for eksempel Falklandsøyene…
Dette er den første spillefilmen til regissør Steve McQueen. Han har valgt en realistisk stil, men finner rom for poetiske øyeblikk i filmen. Scenen med fluen på gitteret er et slikt øyeblikk, hvor fluen symboliserer friheten fangen har mistet. Et annet er da Bobby Sands utånder og fuglene letter og flyr av gårde, som et symbol på at sjelen nå har forlatt kroppen.
Lyd og bilde
Bildet er i 2.35:1 og lyden er i DTS. Som forventet av en så ny film er det topp klasse i begge henseende. Bildet er skarpt, med fin dybde og detalj. Lyden er mektig og alle kanaler blir brukt flittig.
Ekstramateriale
Video interviews with McQueen and actor Michael Fassbender: Begge disse intervjuene er gode og informative. Spesielt intervjuet med Fassbender må jeg berømme for gode spørsmål. I 13 minutter forteller han om forberedelser til rollen, med vekt på den lange dialogscenen og den ekstreme slankingen, naturlig nok. McQueen er en energisk type, som var opptatt av at filmen skulle luktes og føles. Dette intervjuet er på 18 minutter.
A short documentary on the making of Hunger, including interviews with McQueen, Fassbender, actors Liam Cunningham, Stuart Graham, and Brian Milligan, writer Enda Walsh, and producer Robin Gutch: God, kort dokumentar på 13 minutter om innspillingen. Hovedsaklig intervjuer. Mest interessant her er samtalen med skuespilleren som spiller fengselsbetjenten vi følger en del.
“The Provo’s Last Card?,” a 1981 episode of the BBC program Panorama, about the Maze prison hunger strikes and the political and civilian reactions across Northern Ireland: Denne 45 minutter lange dokumentaren gir oss innblikk i årsaken til og utfallet av sultestreiken. Unge mennesker i Nord-Irland blir intervjuet om deres syn på streiken og IRA. Meget lærerik dokumentar.
A booklet featuring an essay by film critic Chris Darke: I dette essayet setter Chris Darke Hunger inn i kontekst med andre filmer som berører temaet. I tillegg kommenterer han enkeltscener i filmen. Godt essay.
Cries and Whispers (Criterion nr. 101)(DVD)
1972 – Ingmar Bergman (farger)
De levende og de døde
Nivå 1 (uten spoilers)
Agnes er i ferd med å dø. Sykeleiet er på et herskapshus i Sverige rundt 1900. Hennes søstre Maria og Karin er sammen med henne disse siste timer, sammen med hushjelpen Anna. Samtidig med å være tilstede for Agnes, må de også forholde seg til hverandre. Det er ikke problemfritt.
Nivå 2 (med spoilers)
Rødt. Det er et inntrykk man er nødt til å sitte igjen med etter å ha sett Cries and Whispers. Sjelden har jeg sett en film hvor èn farge har dominert så kraftig. Rommene er røde, ofte kombinert med svart og gull. Noen kjoler er røde, og blod står i sterk kontrast til hvite skjorter eller nattskjorter når det flommer. I tillegg fades bildet ofte ut i rødt mellom scener.
Filmen er løst delt inn i sekvenser som starter med en av kvinnene i nærbilde, for så å fade ut i rødt. De fire kvinnene får alle sine kapitler. Som i mange av Bergmans filmer, vil hemmeligheter og brister komme frem i menneskenes liv etter hvert som filmen skrider frem. Her skjer det gjennom tilbakeblikk på nøkkelerfaringer i deres liv. Maria og Karin, som fremstår vennlige og omtenksomme til å begynne med, skal fremstå som kalde og egoistiske når filmen er slutt. Men ikke uten at bildet av dem er blitt problematisert. For har dem ikke hvert sitt ulykkelige ekteskap å slite med? Spesielt Karin lever i et iskaldt og ekstremt usunt ekteskap. Agnes og Anna representerer det gode i filmen. Agnes har øyeblikk av lykke nå når hun har fått samlet sine søstre med henne. Det veier opp for den ekstreme fysiske smerten hun går gjennom. Allikevel må man jo kunne si at disse to ikke akkurat er best stilt når filmen ender. Agnes død, og Anna uten jobb, avspist med smuler…
Bergmans filmer har alltid personlige elementer i seg. Når Agnes forteller om sin mor og hvordan hun elsket henne, er det Bergmans forhold til sin mor som beskrives. Han både elsket og var forelsket i sin mor som barn. Han syntes at hun var så vakker at han kunne bare kunne stå og betrakte henne lenge av gangen. Men som Agnes beskriver det, hadde moren også sine dårlige sider.
Cries and Whispers handler om dødsprosessen og verdighet. Hvordan innfinne seg med døden. Der hvor hushjelpen Anna alltid er til stede for Agnes, trekker søstrene seg unna den syke søsteren. Karin, som vi får høre fra hennes egen munn sent i filmen, fordi hun synes sykdom er ekkelt og hun har aldri likt Agnes uansett. Maria trekker seg unna alt som ikke er behagelig. Hun forlater både sin blødende mann Joakim og sin trengende søster ved bare å forlate rommet de er i.
Den ekte verdigheten som Agnes og Anna fremviser i denne vanskelige tiden for dem begge, står i grell kontrast til påklistrede verdigheten som borgerskapet fremviser. Falskheten og fasaden i søstrenes respektive ekteskap er påtrengende. Maria er utro med doktoren, men han finner henne ikke lenger særlig sjarmerende. I scenen hvor han analyserer hennes ansikt, ser vi at han konkluderer med at hun er likegyldig og formet av at hun hånflirer for mye.
Karin, som bor sammen med velstående Fredrik, innser at hun i ibsensk forstand lever på løgner. Denne erkjennelsen leder henne til å bedrive selvskading. Hun skjærer seg opp i underlivet, og smiler. Deretter smører hun inn ansiktet med blodet foran sin ektemann i sengen. Heller ikke dette avtvinger kraftige reaksjoner hos den iskalde Fredrik. På slutten av filmen viser Fredrik hvor uverdig en rik overklasse kan oppføre seg. Han vil helst verken gi Anna en gjenstand eller litt ekstra penger etter å ha sagt henne opp. Maria, som var desperat etter sin søsters annerkjennelse for litt siden, er nå iskald og avvisende mot sin søster som endelig vil ha kontakt. Fasadene er på plass igjen, denne gang for godt…
Lyd og bilde
Bildet er i 1.66:1. Bildet er absolutt godkjent, men det inneholder en del støy og kan være litt ustabilt til tider. Som andre 70-talls filmer har det en tendens til å være litt soft. Lyden er bedre enn bildet denne gangen.
Ekstramateriale
Ingmar Bergman: Reflections on Life, Death, and Love with Erland Josephson (2000), a candid and revealing 52-minute interview with Bergman and long-time collaborator Erland Josephson, originally broadcast on Swedish television: Et forbilledelig intervju med to gamle og kloke menn. Virkelig opplysende om Bergman og Josephsons betraktninger om liv, død og kjærlighet. Begge innrømmer å ha forsømt farsrollen. Bergman avviser at han er en demon på settet, men innrømmer at han hadde raseriutbrudd som yngre. Vi får også høre om episoden der han angivelig skal ha slått til en filmkritiker. Han er død nå, men Bergman kan aldri tilgi ham allikevel. Det eneste ankepunktet mot intervjuet er at det ikke dreier seg om denne spesifikke filmen.
Essay av Peter Cowie: Kort og godt essay av Peter Cowie. Utrolig komprimert og presist.
Kicking and Screaming (Criterion nr. 349)(DVD)
1995 – Noah Bambaugh (farger)
De unge voksne
Nivå 1 (uten spoilers)
Etter å ha fullført college (høyskole/universitet), blir studentene værende på området. De vegrer seg for å ta steget ut i voksenverdenen. Tiden går med til å diskutere, drikke og sjekke opp jenter.
Nivå 2 (med spoilers)
Grover, Skippy, Max, Chet og Otis er alle rådløse når de blir stilt ovenfor livet utenfor college. Collegelivet er trygt og kjent. Alle har sin rolle og posisjon her. Chet er veteranen som aldri blir ferdig. Han er her på sitt tiende år nå, og jobber som bartender. Grover må innse at hans kjæreste som har mer plan i livet sitt drar til Praha. Skippy vil prøve å studere ordentlig neste år, med sine begrensede evner. Otis er snill og god, men litt frakoblet verden. Max er en sarkastisk og kynisk mann, som ikke helt vet hva han vil.
Regissør Noah Baumbach er fra en intellektuell familie, ganske lik situasjonen i hans rimelig selvbiografiske film The Squid and the Whale. Også denne filmen skildrer miljøer han kjenner godt til. Han har en fin balanse mellom humor og det problematiske, for ikke å si traumatiske. Han går ikke av veien for å avkle intellektuelle spirer, og han gjør det med brodd. Grover kan for eksempel ikke særlig mye om Praha, men slår fast at det ikke er et blivende sted for hans kjæreste. Når han presses, kan han kun resirkulere popkulturelle klisjeer om byen.
Max skjuler sin tafatthet og rådløshet ved å fremstå krass med sine venner, spesielt Skippy. Kan han ikke styre sitt eget liv, kan han i hvert fall gi andre råd! Generelt kan man si at jentene i filmen har mer driv og kontroll over sine liv enn guttene. Chet kommer best ut av det av guttene, selv om han har stagnert i utdanningen. Han har etablert seg som en mentor for de andre, og er hjelpsom og kunnskapsrik.
Baumbach har med debutfilmen sin laget en sprudlende og ærlig film om noe han har stor kunnskap om. Uten store ressurser og spesielt stor teknisk erfaring, men med amatørens vilje skapte han sitt eget filmspråk. Senere har han laget flere filmer, med The Squid and the Whale som et foreløpig høydepunkt. I alle filmene hans er det lett å se at det er en Bambaughfilm.
Lyd og bilde
De dempede fargene og mange mørke innendørsscenene kommer fint frem i denne utgivelsen. Skarpheten er grei. Lyden er enda bedre, med dialog i alle kanaler.
Ekstramateriale
New video interview with writer-director Baumbach: I tolv minutter diskuterer regissøren filmens tilblivelse. En typisk historie om hvordan pågangsmot og vennegjeng kan hjelpe deg til å lage en god film.
New video conversations featuring Baumbach and cast members Chris Eigeman, Josh Hamilton, and Carlos Jacott: 26 minutter med intervjuer som går mer i dybden på teknikker og motivasjoner. Fint.
Rare deleted scenes: Mye bra her, men de ble kuttet hovedsakelig av tempogrunner.
Conrad and Butler in “Conrad and Butler Take a Vacation,” a short film from 2000, directed by Baumbach and starring Kicking and Screaming cast members Carlos Jacott and John Lehr: En 30 minutters kortfilm om venneparet Conrad og Butler som skulle bli noe ala Helan og Halvan. Mange episoder var planlagt.
Brief 1995 interviews with Baumbach and the cast, originally broadcast on IFC: Fine intervjuer hvor teamet i filmen blir utdypet, nemlig unge voksne som har bestått eksamen men som vegrer seg for å begynne voksenlivet.
Theatrical trailer: Meget god og morsom trailer. Gir deg lyst til å se denne filmen.
A new essay by Jonathan Rosenbaum: Godt essay av en av de største filmkritikere i USA. Han sammenligner Baumbach med Wes Anderson og Walt Stillman og slår fast at han er inspirert av Jean Renoirs bruk av kamera.
Notorious (Criterion nr. 137)(DVD)
1946 – Alfred Hitchcock (svart-hvitt)
Et dårlig rykte
Nivå 1 (uten spoilers)
Alicia Hubermans far blir dømt som spion for nazistene. Selv lever hun et utsvevende liv. Amerikanske myndigheter vil rekruttere henne for å infiltrere en nazistisk gruppering i sør-Amerika.
Nivå 2 (med spoilers)
Ved å appellere til Alicias patriotisme og dårlige samvittighet for farens forræderi, klarer etterretningsagenten Devlin å rekruttere Alicia til jobben. Hennes alkoholproblem og rykte som løs på tråden er egenskaper som passer oppdragets natur. Hun må bruke kroppen sin for å komme innpå lederen av nazigrupperingen, som også er en tidligere flamme. For henne handler det om at både kvinner og menn må ofre noe for saken, hver på sin måte. Etterretningsledelsen framstår som misogyne og kyniske, smigrende når de snakker med Alicia og sjåvinistiske og fordømmende når de snakker om henne…
Som i så mange andre filmer er alle ute etter en McGuffin i Notorious. McGuffin er betegnelsen på det som driver karakterene, og som er uhyre viktig. Det er egentlig det samme hva det er, poenget er at vi blir overbevist om verdien av den. Vi trenger ikke engang se den i løpet av filmen. En McGuffin kan være falkestatuen i The Maltese Falcon, filmrullen i Pick-up on South Street eller all verdens hemmelige papirer. I Notorious er McGuffin en spesiell sand som er skjult i flaskene i vinkjelleren til Alex Sebastian. Med denne sanden kan supervåpen produseres, så ideen er nok inspirert av tungtvannet som Nazi-Tyskland forsøkte å få fra Norge.
Egentlig har Notorious likheter med et eventyr. Vi har prins og prinsesse, prinsessen er til og med innesperret i slottet på slutten av skurken. Og prinsen kommer og redder henne, slik at historien får en lykkelig slutt. Men før det har vi en etterretningsagent som har et kynisk syn på kvinner, og som ser på Alicia som løs på tråden. Allikevel faller han for henne. Når hun må bruke alle midler for å utføre oppdraget, slår han ganske enkelt av alle følelser for henne og behandler henne dårlig. Når hun spør om ikke han tror hun kan forandre seg, svarer han ikke. Vi forstår at han mener hun er uforbederlig.
Selv om Notorious er en mild film angående visuell vold, ligger det mye kynisme og brutalitet bak det vi ser. Kynismen på begge sider er rådende. Amerikanerne bruker mennesker uten særlig skrupler og Devlin blir iskald mot Alicia når han føler han må. Nazistene henretter en av sine egne når han har gjort en feil. Og Alex Sebastian og Madame Sebastian har ingen skrupler med å forgifte Alicia slik at hun skal lide en langsom død. De sitter sammen med henne i stuen og serverer den giftige teen kveld etter kveld. Det er mange slike eksempler på skjult brutalitet i filmen. Hitchcock ville utforske vold i forskjellige former.
Det var interessant å betrakte forholdet mellom Alex Sebastian og hans mor. Det er ingen tvil om at hun er veldig dominerende, og Alex sliter med å bryte seg helt løs fra henne. Til tider speiler dette forholdet mellom mor og sønn i en senere Hitchcockfilm, nemlig Psycho. Spesielt scenen hvor Alex må insistere på å få nøkkelen fra sin mor og vi bare hører samtalen er meget symptomatisk. I Psycho var mor død under samtalene…
Notorious er nok en av mine Hitchcockfavoritter. Den er elegant og stramt regissert. Hitchcock var virkelig spenningens mester. Han skaper nerve gjennom en strålende timing og pussige kameravinkler. Den store trappen i herskapshuset til Sebastian er en gjenganger i filmen. Det sies at Hitchcock forlenget den før siste scene, slik at han kunne holde spenningen lenger. Men ingen legger merke til det, fordi alle er så oppslukt av handlingen.
Lyd og bilde
Både lyd og bilde er ganske bra. Filmen er 64 år gammel.
Ekstramateriale
Commentaries by Hitchcock film scholar Marian Keane and film historian Rudy Behlmer, editor of Memo from David O. Selznick: Helt klart det beste ved ekstramaterialet. Marian Keanes spor tolker film og innhold, mens Rudy Behlmer konsentrerer seg om produksjonen. Begge er gode, men for meg var Keanes mest relevant. Mye lærerikt her, men hun har en tendens til å tolke det meste som fallossymboler. Noen ganger er en nøkkels funksjon kun å låse opp en dør…
Complete broadcast of the 1948 Lux Radio Theatre adaptation, starring Ingrid Bergman and Joseph Cotton: Hørespill på ca en time som er ganske lik filmen. Fungerer godt, selv med merkelige reklameinnslag mellom aktene.
Rare production, publicity, and rear projection photos, as well as promotional posters and lobby cards: Ingenting her som bidrar til mer forståelse av filmen, men kan være morsomt for store fans av filmen. Noen kommentarer fra kostymedesigneren Edith Head.
Production correspondence: På det jevne. Det mest interessante her er at J. Edgar Hoover anbefaler å droppe alle henvisninger til FBI, med tanke på internasjonale komplikasjoner. Det ble gjort.
Collection of trailers and teasers: Gammeldagse trailere, så melodramatiske at det blir komisk.
Script excerpts of deleted scenes and alternate endings: 4 alternative slutter var skissert for Notorious, her kan man lese manuset for dem. Den nedtonede som ble valgt virker for meg som det beste valget.
Excerpts from the short story “The Song of the Dragon,” source material for Notorious: Utdrag fra novellen som dannet utgangspunktet for filmen, men som ikke ble fulgt særlig nøye. Derfor har filmen heller ikke novellens tittel. Her får vi se noen nøkkelscener fra novellen.
Rare newsreel footage of Bergman and Hitchcock: Noen få klipp. Kuriositet.
Essay av William Rothman: Et kort og ikke altfor godt essay av Rothman. Alt i alt er det mye ekstramateriale på denne utgivelsen, men kun kommentatorsporene er veldig interessante.
The Leopard (Criterion nr. 235)(Blu-ray)
1963 – Luchino Visconti (farger)
En utdøende rase
Nivå 1 (uten spoilers)
Italia 1860. Garibaldi og hans revolusjonære rødskjorter har gått i land på Sicilia. Prinsen av Salina innser at aristoktatiets tid nærmer seg slutten og at leopardene må vike for sjakalene.
Nivå 2 (med spoilers)
Tiden rundt 1860 var en av de viktigste i italiensk historie. I løpet av denne perioden ble Italia samlet, og den revolusjonære hærføreren Garibaldi tilskrives mye av æren for det. På denne tiden sto tre fraksjoner mot hverandre. Garibaldi og hans revolusjonære rødskjorter som nevnt, tilhengerne av monarki og til sist republikanerne. Disse ble ledet av Guiseppe Mazzini som var en idealist og romantiker. Camillo Benso di Cavour ledet monarkifraksjonen og var en moderat og populær leder. I filmen er Chevelley bygget på di Cavour, både i handling og av utseende.
Det er ingen tvil om at ting er i endring og at aristokratiet vil miste mye av sin makt. Borgerklassen er på fremmarsj og kommer til å danne et forent og demokratisk Italia. Alt dette ser prinsen. Han tror sterkt at aristokratiet er viktig for landet. Borgerskapet ser han på som sjakaler som vil ta leopardens plass, men uten voldsbruk mot seg selv og sine.
The Leopard er bygget på romanen av samme navn av Giuseppe Tomasi di Lampedusa. Både Lampedusa og Visconti har adelsbakgrunn, men der hvor hertugen Visconti etter hvert ble kommunist beholdt Lampedusa sitt ståsted. Men de møter hverandre i nostalgien om aristokratiet. Visconti følte seg selv som en utdøende rase hva hans kulturelle kapital angikk.
The Leopard er en mastodont av en film. Den tikker inn på litt over tre timer og har alle kjennetegn på en episk film. Og midt i filmen står Burt Lancaster og bærer historien fremover. Som Don Fabrizio Corbera er han meget troverdig og med en sterk tilstedeværelse. Han utstråler kraft og selvsikkerhet som kun en mann som er vant til å ta styring kan utstråle. Kontrasten til den nyrike Don Calógero Sedára er slående. Et av hovedtemaene i filmen bortsett fra aristokratiets forfall er nettopp fremveksten av den nyrike elementer fra borgerklassen. De entrer en livsstil de er lite kjent med, og faller ofte gjennom hva angår koder og holdninger. Filmen poengterer overklassens absurde overfladiskhet, men også de stolte tradisjoner og ansvaret de som er født til penger ivaretar. Flere ganger stilles ungdom og skjønnhet opp mot alderdom og verdighet. Tancredi og Angelica blir isolert ved middagsbordet etter at hun ler upassende og høyt. Normene er knallharde og det er lett å trå feil.
Prinsens nevø Tancredi har en meget interessant symbolsk funksjon i filmen. Han er på mange måter den sønnen prinsen ønsket seg, da hans virkelige sønn ikke klarer å leve opp til prinsens forventninger. Tancredi, som spilles av Alain Delon, er representant for aristokratiet som både vil, kan og trenger å fornye seg. Han er i bunn og grunn en opportunist, men nærer en ekte kjærlighet for sin onkel. Der hvor prinsen velger å dø ut som medlem av en avleggs stand, verver Tancredi seg til Garibaldis rødskjorter for så å skifte fraksjon igjen senere. Visconti viser tidlig i filmen med et glimrende grep hvordan Tancredi kan leses. Prinsen barberer seg foran et speil og Tancredi kommer inn i rommet og vises i speilet. Han er altså en yngre versjon av prinsen selv hva bakgrunn angår. Etterpå setter han seg ned i en stol, med et speil på veggen ved siden av seg. Vi ser altså hans ansikt fra to vinkler, og refleksjonen i speilet er lagt mer i mørke. Visconti viser oss at Tancredi har to ansikter eller sider, den ene mørkere enn den andre. Senere i filmen ser vi begge hans sider utfolde seg. Men han er ingen forræder, heller en ung mann som kan kunsten å manøvrere i en ny verden i motsetning til prinsen. Betegnende nok er prinsens hobby astronomi, med egenskaper som stabilitet og evighet i kontrast til et samfunn i rask forandring.
The Leopard kan nesten sees som en opera uten musikk, og Viscontis utmerkede smak vises i hver scene. Noen scener er så vakre at de nesten tok pusten fra meg. Den berømte ballscenen på om lag 45 minutter er en nytelse, og også en nydelig strukturert beretning om dødens nærvær. Prinsen kjenner at kroppen begynner å gi etter, og maleriet han betrakter har døden som tema. Dansen han har med Angelica er nok hans siste befatning med følelsen av å være ung igjen.
Lyd og bilde
Dette er en av de beste blu-ray bildene jeg har sett. Detaljnivået er ekstremt godt, og blu-rayformatet kler virkelig en spektakulær film som The Leopard godt med sine ballkjoler og grandiose bygninger. Filmkornet kommer fint frem. Bildet kunne ved et par anledninger være litt trøblete i mørke partier. Lyden er grei, men dette er jo en italiensk produksjon med de begrensninger det medfører. Italienerne har jo for eksempel aldri brydd seg om lyd og bilde i samsvar…
Ekstramateriale
High-definition digital transfer, supervised by director of photography Giuseppe Rotunno, with restored image and sound and presented in the original Super Technirama aspect ratio of 2.21:1 (with uncompressed monaural soundtrack on the Blu-ray edition): Dette er en nyutgivelse av DVD versjonen med tre disker. Den versjonen var flott, men jeg synes at blu-rayversjonen rettferdiggjør en oppgradering. Dette er en sjeldent vakker film.
The 161-minute American release, with English-language dialogue, including Burt Lancaster’s own voice: I den originale versjonen er stemmen til Alain Delon og Burt Lancaster dubbet. I denne versjonen er alle stemmer dubbet, bortsett fra Lancasters. Amerikanernes frykt for undertekster gir seg merkelige utslag. Det er også problematisk at 25 minutter er klippet fra originalen, og klippingen virker lemfeldig. For eksempel er flere scener som utdyper og forklarer vanskelige politiske spørsmål nå borte. En meget unødvendig versjon dette, men lagt med som bonusmateriale for sammenligning.
Audio commentary by film scholar Peter Cowie: Meget godt kommentatorspor av Cowie. Som vanlig grundig og informativt, og som vanlig litt tørt. Han forteller oss bla at Visconti var en av innovatørene under italiensk neorealisme, og vokste videre fram til The Leopard.
A Dying Breed: The Making of The Leopard, an hour-long documentary featuring interviews with Claudia Cardinale, screenwriter Suso Ceccho D’Amico, Rotunno, filmmaker Sydney Pollack, and many others: Dette er det beste bonusmaterialet på The Leopard. En grundig og fin dokumentar på én time. Vi får vite at Visconti ønsket Marlon Brando eller Lawrence Olivier i rollen som prinsen, men de var ikke tilgjengelige. Produsent Lombardo ønsket Lancaster, og etter litt friksjon ble det et lykkelig valg.
Video interview with producer Goffredo Lombardo: Et 20 minutters intervju med mannen bak filmen, som omtrent gikk konkurs med The Leopard. Visconti likte ikke blomstene på Sicilia, så blomster ble hentet inn fra San Remo annenhver dag. Visconti var en uhelbredelig perfeksjonist, og det koster penger.
Video interview with professor Millicent Marcus on the history behind The Leopard: Et 14 minutter langt intervju som forklarer den historiske bakgrunnen for filmen. Den kan nemlig være komplisert nok for italienere, og naturlig nok vanskelig for et internasjonalt publikum.
Original theatrical trailers and newsreels: Rimelig interessant. Den italienske traileren gjør et spennende grep med å sette lyd fra slagscener til traileren som i sin helhet er viet ballscenen på palasset. Den amerikanske traileren er en katastrofe. Totalt meningsløs, misforstått og nesten parodisk.
Stills gallery of rare behind-the-scenes production photos: Som vanlig helt greit, men jeg er ikke veldig fan av bilder uansett. Sjeldent det er veldig interessant.
A booklet featuring an essay by film historian Michael Wood: Fire siders essay som er helt ok, men ikke supert.
The Exterminating Angel (Criterion nr. 459)(DVD)
1962 – Luis Buñuel (svart-hvitt)
Sivilisasjonens sammenbrudd
Nivå 1 (uten spoilers)
En finere middag i et herskapshus utvikler seg til et mareritt når gjestene av en eller annen grunn ikke klarer å forlate selskapet. Ingen kan forklare hva som gjør at de ikke klarer å gå ut av rommet, det som er sikkert er det at det ikke er en fysisk hindring.
Nivå 2 (med spoilers)
At dette er en merkelig film er klart fra begynnelsen. Gjestene ankommer selskapet to ganger! Ingenting blir forklart, det ser nesten ut som en tabbe fra filmskaperen. Men dette er bare en av ca 20 repetisjoner i The Exterminating Angel. I tillegg blir vi servert selvmotsigelser, setninger uten mening og dyr totalt malplassert. Ingen tvil om at vi er i den surrealistiske filmverdenen til mesteren Luis Buñuel.
Ved hjelp av dette middagsselskapet lager Buñuel et borgerskap i miniatyr. Dette usynlige som hindrer dem i å gå hjem er antagelig borgerskapets normer eller etikette. Slik selskapet bryter sammen og ender i kaos og naturtilstand, ser Buñuel for seg borgerskapets eller samfunnets sammenbrudd. Og hva som igangsetter situasjonen er ikke lett å si, men det kan være et brudd på etikette i dette samfunnslaget. Dette kan være en påminnelse om hvor sårbart et samfunnssystem kan være. Buñuel viser oss hvor kort veien er fra det utsøkt forfinede og organiserte til en naturtilstand som nesten ender i drap. Buñuel har også hevdet at han angrer på at han ikke dro det lenger, til å inkludere kannibalisme. Det er fristende å dra en parallell til nazi-Tyskland hvor kulturens høyborg ble åsted for det mest brutale utryddelsessystem verden har sett.
The Exterminating Angel viser tidlig at alt ikke er bra blant gjestene. Høflighetsfraser utveksles, men noen setninger har brodd og noen er direkte frekke. Men det fremtvinger ingen respons. Dette er typisk Buñuel. Han fremstiller ofte religion og borgerskap i et lite flatterende lys. I denne filmen er miljøet så overfladisk, at gjestene knapt hører etter hva de sier. Borgerskapet er avsondret fra lavere lag i samfunnet, både fysisk og mentalt. De har ingen sunn kommunikasjon. Som en gjest sier: ”jeg hørte om denne togulykken hvor en tredjeklassevogn var involvert og alle ble knust. Lidelsen til disse stakkars menneskene rørte meg ikke i det hele tatt.”
Som gruppe er gjestene dårlig utrustet for å takle utfordringene som kommer. De har ingen evne til å samarbeide. Maktkamp og posisjonering blir essensielt, med mobbdannelse som resultat. Av en eller annen grunn blir verten utpekt som ansvarlig for katastrofen, og løsningen skal da være å ta livet av ham. Hysteri, resignasjon og aggresjon er løsningene for den dysfunksjonelle gruppen.
Buñuels aversjon mot borgerskapet er noe som han alltid har hatt. Da han jobbet i Hollywood, ble han invitert på julemiddag hos Chaplin sammen med Ugarte. Alle skulle ta med en gave som skulle puttes under juletreet, og så skulle de velge gave på måfå etterpå. Ugarte og Buñuel følte dette var forferdelig borgerlig og ble enige om at de skulle velte juletreet og hoppe på gavene. Som tenkt, så gjort. Chaplin kastet dem ut. 14 dager senere ble Buñuel invitert igjen og aksepterte. Da døren ble åpnet sto et stort juletre der. Chaplin ba ham velte juletreet så de kunne begynne å spise. Siden var de gode venner…
Lyd og bilde
Her må det sies at både lyd og bilde ikke er bedre enn middels. Monolyden er akseptabel, men langt i fra vanlig Criterionstandard. Bildet er til tider litt soft og flimrer en del, spesielt i de mørkere partiene.
Ekstramateriale
The Last Script: Remembering Luis Buñuel, a 2008 documentary featuring screenwriter Jean-Claude Carrière and director Juan Luis Buñuel: En meget god dokumentar på halvannen time som tar for seg Buñuels liv og filmer, med sønnen som vert. Dokumentaren er meget profesjonelt laget, elegant strukturert og med et meget godt bilde. Sønnen intervjuer gamle kjente av Buñuel og husker egne opplevelser fra familien. Han kommenterer at Hollywood lagde de samme elendige filmene for 60 år siden som de gjør nå…
New interviews with actress Silvia Pinal and filmmaker Arturo Ripstein: To rimelig gode intervjuer på henholdsvis 10 og 14 minutter.
Theatrical trailer: En fin trailer på ca tre og et halvt minutt. Det er vanskelig å forstå hva filmen handler om ut fra traileren, så den er nok i Buñuels ånd…
A booklet featuring a new essay by film scholar Marsha Kinder and an interview with Buñuel from the 1970s: Et meget godt hefte, med et godt essay av Kinder og et interessant interjvu med Buñuel. Her forteller Buñuel villig om meningen med scener og innrømmer gjerne at noen scener ser ut som de gjør kun fordi det ser bra ut. Alt har ikke mening, noe er basert på egne opplevelser som han bare hadde lyst til å flette inn i filmen.
L’avventura (Criterion nr. 98)(DVD)
1960 – Michelangelo Antonioni (svart-hvitt)
Det moderne mennesket
Nivå 1 (uten spoilers)
En gruppe rike unge mennesker drar med båt til en liten øy. Sandro og Anna har problemer i forholdet sitt, men klarer ikke å kommunisere dem. Så blir Anna plutselig borte og ingen kan finne henne på den lille, karrige klippeøya.
Nivå 2 (med spoilers)
Det tar ikke lang tid før gruppen med mennesker som leter etter Anna begynner å miste interessen. Noen venner blir oppslukt av en antikvitet de finner. Sandro forelsker seg i Claudia allerede etter en dag. Han klarer ikke å være uten kvinnelig selskap. Claudia holder igjen, hun er mer opptatt av å finne Anna. Men etter hvert brytes motstanden hennes ned og hun forelsker seg i den pågående Sandro. Denne hurtige tilpasningen til en tilværelse uten henholdsvis kjæreste og venninne kan virke umoralsk. Samtidig trenger man bare å se seg rundt for å finne lignende tilfeller i vårt eget moderne samfunn. Denne egoismen er ikke uvanlig.
Sandro er en mann som ikke egentlig kan elske. For både han og Anna er sex en slags flukt som de tyr til når noe blir vanskelig. Vi ser dette når Anna og Claudia skal møte Sandro i byen. Anna skal til å droppe hele besøket, men blir ropt på av Sandro og må gå inn til ham. Hennes løsning på ambivalensen hun føler blir da å ha sex med ham. Et annet eksempel på dette er Sandros reaksjon etter å ha havnet i krangel med tegneren, og kommer tilbake til Claudia. For å sortere følelsene sine, ønsker han sex med henne straks. Det vil derimot ikke hun, antagelig fordi hun sanser at det ikke er henne han ønsker spesielt men bare en kvinne.
L’avventura er et slags baklengs mysterium. Filmen starter med en forsvinning, men beveger seg aldri mot en løsning av den. Derimot er det større temaer som blir behandlet og som er mysteriet vi skal forsøke å forstå mer av. Claudia er hovedpersonen i denne historien, selv om Sandro er den som driver historien fremover med sine valg. Det er Claudias utvikling mot seg selv vi følger. Anna som hovedperson tidlig i filmen blir plutselig borte for resten av filmen, omtrent som hovedpersonen i Hitchcocks Psycho som kom samme år. Den oppmerksomme publikummer vil ha sett den lille båten som forlater øya. Her kan Anna meget vel ha vært med, men i denne filmen er det uinteressant.
Antonioni har et meget elegant filmspråk i L’avventura. Han bruker ikke symboler eller metaforer, men heller noe som kalles metonymier. Det vil her si at han bruker ting som er en del av, eller som ligger nært det han vil si noe om. For eksempel viser han oss en gammeldags bygning i kontrast til et moderne kontorbygg for å si noe om kontrasten mellom gammel og ny arkitektur. Den gamle bygningen er ikke en metafor for gammel arkitektur, den er en del av gammel arkitektur. Altså en metonymi.
Når arkitekten Sandro straks forsøker å forføre Claudia, er det mest fordi han ikke vet hvordan han skal leve uten en kvinne. Han er avhengig at en eller annen kvinne er ved hans side. Vi ser at etter hvert som Claudia gir etter og blir forelsket, flyttes Sandros interesse seg tilbake til arkitektur. Antonioni viser oss dette meget elegant. I scener hvor vi ser Sandro, blir flotte gamle bygninger nå mer og mer tilstedeværende. Når han har kommet så langt at Claudia også merker hans mangel på entusiasme, ser vi ham omkranset av et stort og flott byggverk.
I L’avventura viser Antonioni oss det moderne, fremmedgjorte mennesket. Det slites mellom natur og sivilisasjon, men har ikke redskapene for å beherske sin tid. Kommunikasjon vil nok være det viktigste her, og det er en mangelvare. Antonioni filmer ofte mennesker med ryggen mot hverandre. Sandro blir stående igjen som en ganske primitiv mann, mens Claudia ser ut til best å takle den nye tiden. Sluttscenen vil hvert fall antyde det, med sin strenge komposisjon. En trøstende Claudia og en gråtende Sandro ved siden av hverandre, filmet bakfra. Hun med et åpent, vulkanisk og levende landskap foran seg. Han stirrende i en husvegg, og skjermen perfekt delt midt på.
Premieren i Cannes i 1960 var en katastrofe, med buing og latter fra publikum. Noen scener bidro ikke til fremdriften i historien, og andre scener opplevdes som alt for lange. Men mange regissører og andre viktige mennesker i filmbransjen satte stor pris på filmen. Disse samlet seg og skrev en erklæring om at dette var den beste filmen som hadde blitt vist på festivalen noen gang. Antonioni hadde funnet opp et nytt filmspråk og gitt verden nydelige bilder.
Etter den italienske neorealismen var tiden kommet for den psykologiske filmen, en slags innvendig realisme. Som Antonioni så berømt sa: ”Det er ikke lenger interessant å vise en film om en mann som mister sykkelen sin”. Det betyr at det interessante nå er hvordan mennesker reagerer på situasjoner, hva de føler, og ikke hva som skjer med dem…
Lyd og bilde
L’avventura ser ganske bra ut, svart-hvitt bildet er rimelig klart og stabilt. Lyden gjør jobben den også.
Ekstramateriale
Audio commentary by film historian Gene Youngblood: Dette kommentatorsporet likte jeg veldig godt. Youngblood klarer å balansere mellom informasjon om filmen og om innspillingen. Dessverre la jeg merke til et snev av lesping, som virket litt forstyrrende. Han forteller i detalj om de store utfordringene som produksjonen møtte og hvordan alle gikk uten mat i flere dager på øya. Youngblood så denne filmen 12 ganger da den kom ut i 1960. Han må sies å være en stor fan…
Antonioni: Documents and Testimonials, a 58-minute documentary by Gianfranco Mingozzi: Lite elegant laget dokumentar, men den er effektiv. Vi blir godt kjent med Antonioni. Antonioni var en lukket person offentlig. Han mente at man ikke trenger å vite noe om regissøren for å forstå filmene hans.
Writings by Antonioni, read by Jack Nicholson—plus Nicholson’s personal recollections of the director: Jack Nicholson har en flott stemme, og han samarbeidet jo med Antonioni under innspillingen av The Passenger. Opplesningene fungerer meget bra.
Original theatrical trailer: Dette er en misvisende trailer, som fokuserer på at filmen er livlig og erotisk. Den er ikke det.
Restoration demonstration: Demonstrasjonen viser at Criterion har lagt ned mye arbeid i denne filmen. Absolutt grunn til å være fornøyd med sluttresultatet.
Et hefte med en deklarering av Antonioni og essay av Geoffrey Nowell-Smith: Det er i denne deklareringen at Antonioni hevder at Eros er syk. Det moderne mennesket vet ikke hvordan det skal takle visse situasjoner og tyr til sex. Nowell-Smith påpeker at i L’avventura gjør mennesker uventede ting, som man ikke var vant til i film. Dette var et frisk pust i filmen, samtidig som det ikke var urealistisk.
The Naked City (Criterion nr. 380)(DVD)
1948 – Jules Dassin (svart-hvitt)
En av New Yorks mange historier
Nivå 1 (uten spoilers)
En kvinne blir drept og New York-politiet må løse saken. Vi får følge alle detaljer og fotarbeidet som må til for å løse en mordsak. Dette var en nyskapende og innflytelsesrik film i krimsjangeren.
Nivå 2 (med spoilers)
Samarbeidet mellom regissør Jules Dassin og produsent Mark Hellinger ga verden filmer som Brute Force og The Naked City. Der hvor Brute Force var et flengende angrep på autoriteter og et sadistisk fengselsvesen, er The Naked City veldig autoritetstro. Politiet er vårt identifiseringspunkt, med detektiv Halloran og hans nærmeste overordnede Muldoon som våre protagonister.
The Naked City er en prosedyrefilm, den viser oss alle små arbeidsoppgaver politiet utfører i slike saker. Noen ganger viser spor seg å være en blindvei, andre ganger fører det til et nytt spor. Åstedsundersøkelser, vitneavhør, sporing av smykker, snakke med mennesker i nabolaget, alt dette er vi som tilskuere med på.
Siden dette ikke skal være en actionthriller, velger filmskaperne å begynne med forbrytelsen. Resten av filmen brukes til å finne ut hvem de to mennene som utfører drapet er. En by inneholder godt og vondt, og de eksisterer samtidig, side om side. Dette illustreres ved at vi gjentatte ganger ser morderen i dagligdagse situasjoner. Under jakten på slutten av filmen løper politi og morder forbi familier på tur og lekende barn. På slutten av filmen, under skuddvekslingen på broen, ser vi tennisspillere langt der nede holde på med sitt.
Middelklassen er kanskje det samfunnslaget som kommer best fra det i filmen. Menneskene som bor i Lower East Side fremstilles litt enkle, mens overklassen fremstilles livsfjern og usympatisk. Igjen viser filmen sin beundring for hverdagshelten, mannen som arbeider nitidig og oppfører seg ordentlig. Det tar lang tid før vi forstår at Halloran er en politimann. Han forlater sin kone og barn om morgenen og tar subwayen til arbeid. Det er ikke før de ankommer åstedet for drapet at vi forstår at han er detektiv i NYPD. Slik sett er politiyrket som alle andre yrker. Gjentagende og kjedelig, en ny sak avløser den gamle.
The Naked City er en Hollywoodfilm som også prøver å være noe annet. Den låner mye fra dokumentarsjangeren, med ultrarealistiske scener filmet i New Yorks gater, noen ganger med intetanende aktører. Dassin plasserte kameraet sitt i søppelkasser, i biler og i trillevogner skjult bak enveisvinduer. Han brukte ikke studioer, men foretrakk å filme i ekte leiligheter. 107 lokasjoner ble brukt. Denne nye stilen var både vanskelig og veldig utradisjonell. Dassin var påvirket av italiensk neorealisme, og publikum var klar for mer realistiske og hardere filmer etter krigen. Andre verdenskrig hadde lært amerikanerne at verden ikke var særlig til sted.
Produsent Mark Hellinger har fortellerstemmen i filmen. Han kommenterer det vi ser og stiller spørsmål til menneskene på skjermen. Noen ganger advarer ham dem. Selv om filmen stiller seg hundre prosent bak politiet, kommer Hellinger med spørsmål og råd til morderen Garza under jakten på slutten. Kanskje er det ment å være instinktivt, at han bare vil at Garza ikke skal havne i en farlig situasjon. Hellinger avslutter med å fortelle oss at dette kun har vært en av mange historier som foregår i den nakne byen…
Lyd og bilde
Både lyd og bilde ligger under standarden vi har blitt vant til fra Criterion. Bildet inneholder litt støy og er litt ustabilt. Noen ganger er det litt soft. Noen skader og striper finnes.
Ekstramateriale
Audio commentary by screenwriter Malvin Wald: Malvin Wald er tydelig stolt av de than har vært med på her, og tar sin del av æren. Han fremhever at The Naked City og hans struktur på historien var inspirasjonen til mange lignende filmer. Dette var den første ”politikompis”-filmen og Miami Vice ble kalt The Naked City i pastell. Filmen er bygget på en sann historie, som aldri ble oppklart. Her også var det en beundrer som var ukjent, men høytstående personer fikk kvalt etterforskningen før oppklaringen. Dette er et informativt kommentatorspor.
An analysis of the film’s New York locations by Celluloid Skyline author James Sanders: Ganske godt videoessay på 26 minutter som fremhever at The Naked City var gjennombruddet for film laget i New York.
A new video interview with NYU film professor Dana Polan: I dette 28 minutter lange videoessayet kommer det frem mye informasjon. Dessverre gjentas alt mange ganger, og kunne med fordel vært redigert strammere. Men vi får vite at det er en politiprosedyrefilm, med vekt på realistisk framstilling av politiarbeidet. Polan trekker paralleller til oppfatningen om at selv om arbeidet kan være kjedelig, er det nødvendig i et moderne samfunn. Filmen hyller den vanlige mannens innsats, om han er politi eller et annet nødvendig tannhjul i samfunnsmaskineriet. Samfunnet er farlig og politiets arbeid er viktig. Som for oss andre, vil en ny oppgave vente når denne oppgaven er ferdig. Hans mest interessante poeng er sammenligningen med Brute Force, som jeg har skrevet om tidligere. Der hvor Dassin er samfunnskritisk i sitt syn på fengselsvesenet, er han veldig pro-politi. Kanskje er det derfor han avslutter filmen når saken er avsluttet, slik at han ikke trenger å ta stilling til fengselets rolle i The Naked City.
Footage of Jules Dassin from his 2004 appearance at the Los Angeles County Museum of Art: Et 40 minutter langt sjarmerende møte med en eldre Dassin foran et publikum. Lett og underholdende, men skjemmet av dårlig lyd.
Stills gallery: Mange fine bilder fra filming i gatene og i ekte leiligheter.
A new essay by Luc Sante and production notes from producer Mark Hellinger to Dassin: Greit essay og en liknende brevveksling som Hellinger hadde i Brute Force. Et morsomt innblikk i den kreative prosessen ved en film. Her understreker Hellinger at filmen må holde seg til rollen som tilskuer og ikke involvere seg i enkeltskjebnene.
