Kicking and Screaming (Criterion nr. 349)(DVD)
1995 – Noah Bambaugh (farger)
De unge voksne
Nivå 1 (uten spoilers)
Etter å ha fullført college (høyskole/universitet), blir studentene værende på området. De vegrer seg for å ta steget ut i voksenverdenen. Tiden går med til å diskutere, drikke og sjekke opp jenter.
Nivå 2 (med spoilers)
Grover, Skippy, Max, Chet og Otis er alle rådløse når de blir stilt ovenfor livet utenfor college. Collegelivet er trygt og kjent. Alle har sin rolle og posisjon her. Chet er veteranen som aldri blir ferdig. Han er her på sitt tiende år nå, og jobber som bartender. Grover må innse at hans kjæreste som har mer plan i livet sitt drar til Praha. Skippy vil prøve å studere ordentlig neste år, med sine begrensede evner. Otis er snill og god, men litt frakoblet verden. Max er en sarkastisk og kynisk mann, som ikke helt vet hva han vil.
Regissør Noah Baumbach er fra en intellektuell familie, ganske lik situasjonen i hans rimelig selvbiografiske film The Squid and the Whale. Også denne filmen skildrer miljøer han kjenner godt til. Han har en fin balanse mellom humor og det problematiske, for ikke å si traumatiske. Han går ikke av veien for å avkle intellektuelle spirer, og han gjør det med brodd. Grover kan for eksempel ikke særlig mye om Praha, men slår fast at det ikke er et blivende sted for hans kjæreste. Når han presses, kan han kun resirkulere popkulturelle klisjeer om byen.
Max skjuler sin tafatthet og rådløshet ved å fremstå krass med sine venner, spesielt Skippy. Kan han ikke styre sitt eget liv, kan han i hvert fall gi andre råd! Generelt kan man si at jentene i filmen har mer driv og kontroll over sine liv enn guttene. Chet kommer best ut av det av guttene, selv om han har stagnert i utdanningen. Han har etablert seg som en mentor for de andre, og er hjelpsom og kunnskapsrik.
Baumbach har med debutfilmen sin laget en sprudlende og ærlig film om noe han har stor kunnskap om. Uten store ressurser og spesielt stor teknisk erfaring, men med amatørens vilje skapte han sitt eget filmspråk. Senere har han laget flere filmer, med The Squid and the Whale som et foreløpig høydepunkt. I alle filmene hans er det lett å se at det er en Bambaughfilm.
Lyd og bilde
De dempede fargene og mange mørke innendørsscenene kommer fint frem i denne utgivelsen. Skarpheten er grei. Lyden er enda bedre, med dialog i alle kanaler.
Ekstramateriale
New video interview with writer-director Baumbach: I tolv minutter diskuterer regissøren filmens tilblivelse. En typisk historie om hvordan pågangsmot og vennegjeng kan hjelpe deg til å lage en god film.
New video conversations featuring Baumbach and cast members Chris Eigeman, Josh Hamilton, and Carlos Jacott: 26 minutter med intervjuer som går mer i dybden på teknikker og motivasjoner. Fint.
Rare deleted scenes: Mye bra her, men de ble kuttet hovedsakelig av tempogrunner.
Conrad and Butler in “Conrad and Butler Take a Vacation,” a short film from 2000, directed by Baumbach and starring Kicking and Screaming cast members Carlos Jacott and John Lehr: En 30 minutters kortfilm om venneparet Conrad og Butler som skulle bli noe ala Helan og Halvan. Mange episoder var planlagt.
Brief 1995 interviews with Baumbach and the cast, originally broadcast on IFC: Fine intervjuer hvor teamet i filmen blir utdypet, nemlig unge voksne som har bestått eksamen men som vegrer seg for å begynne voksenlivet.
Theatrical trailer: Meget god og morsom trailer. Gir deg lyst til å se denne filmen.
A new essay by Jonathan Rosenbaum: Godt essay av en av de største filmkritikere i USA. Han sammenligner Baumbach med Wes Anderson og Walt Stillman og slår fast at han er inspirert av Jean Renoirs bruk av kamera.
Notorious (Criterion nr. 137)(DVD)
1946 – Alfred Hitchcock (svart-hvitt)
Et dårlig rykte
Nivå 1 (uten spoilers)
Alicia Hubermans far blir dømt som spion for nazistene. Selv lever hun et utsvevende liv. Amerikanske myndigheter vil rekruttere henne for å infiltrere en nazistisk gruppering i sør-Amerika.
Nivå 2 (med spoilers)
Ved å appellere til Alicias patriotisme og dårlige samvittighet for farens forræderi, klarer etterretningsagenten Devlin å rekruttere Alicia til jobben. Hennes alkoholproblem og rykte som løs på tråden er egenskaper som passer oppdragets natur. Hun må bruke kroppen sin for å komme innpå lederen av nazigrupperingen, som også er en tidligere flamme. For henne handler det om at både kvinner og menn må ofre noe for saken, hver på sin måte. Etterretningsledelsen framstår som misogyne og kyniske, smigrende når de snakker med Alicia og sjåvinistiske og fordømmende når de snakker om henne…
Som i så mange andre filmer er alle ute etter en McGuffin i Notorious. McGuffin er betegnelsen på det som driver karakterene, og som er uhyre viktig. Det er egentlig det samme hva det er, poenget er at vi blir overbevist om verdien av den. Vi trenger ikke engang se den i løpet av filmen. En McGuffin kan være falkestatuen i The Maltese Falcon, filmrullen i Pick-up on South Street eller all verdens hemmelige papirer. I Notorious er McGuffin en spesiell sand som er skjult i flaskene i vinkjelleren til Alex Sebastian. Med denne sanden kan supervåpen produseres, så ideen er nok inspirert av tungtvannet som Nazi-Tyskland forsøkte å få fra Norge.
Egentlig har Notorious likheter med et eventyr. Vi har prins og prinsesse, prinsessen er til og med innesperret i slottet på slutten av skurken. Og prinsen kommer og redder henne, slik at historien får en lykkelig slutt. Men før det har vi en etterretningsagent som har et kynisk syn på kvinner, og som ser på Alicia som løs på tråden. Allikevel faller han for henne. Når hun må bruke alle midler for å utføre oppdraget, slår han ganske enkelt av alle følelser for henne og behandler henne dårlig. Når hun spør om ikke han tror hun kan forandre seg, svarer han ikke. Vi forstår at han mener hun er uforbederlig.
Selv om Notorious er en mild film angående visuell vold, ligger det mye kynisme og brutalitet bak det vi ser. Kynismen på begge sider er rådende. Amerikanerne bruker mennesker uten særlig skrupler og Devlin blir iskald mot Alicia når han føler han må. Nazistene henretter en av sine egne når han har gjort en feil. Og Alex Sebastian og Madame Sebastian har ingen skrupler med å forgifte Alicia slik at hun skal lide en langsom død. De sitter sammen med henne i stuen og serverer den giftige teen kveld etter kveld. Det er mange slike eksempler på skjult brutalitet i filmen. Hitchcock ville utforske vold i forskjellige former.
Det var interessant å betrakte forholdet mellom Alex Sebastian og hans mor. Det er ingen tvil om at hun er veldig dominerende, og Alex sliter med å bryte seg helt løs fra henne. Til tider speiler dette forholdet mellom mor og sønn i en senere Hitchcockfilm, nemlig Psycho. Spesielt scenen hvor Alex må insistere på å få nøkkelen fra sin mor og vi bare hører samtalen er meget symptomatisk. I Psycho var mor død under samtalene…
Notorious er nok en av mine Hitchcockfavoritter. Den er elegant og stramt regissert. Hitchcock var virkelig spenningens mester. Han skaper nerve gjennom en strålende timing og pussige kameravinkler. Den store trappen i herskapshuset til Sebastian er en gjenganger i filmen. Det sies at Hitchcock forlenget den før siste scene, slik at han kunne holde spenningen lenger. Men ingen legger merke til det, fordi alle er så oppslukt av handlingen.
Lyd og bilde
Både lyd og bilde er ganske bra. Filmen er 64 år gammel.
Ekstramateriale
Commentaries by Hitchcock film scholar Marian Keane and film historian Rudy Behlmer, editor of Memo from David O. Selznick: Helt klart det beste ved ekstramaterialet. Marian Keanes spor tolker film og innhold, mens Rudy Behlmer konsentrerer seg om produksjonen. Begge er gode, men for meg var Keanes mest relevant. Mye lærerikt her, men hun har en tendens til å tolke det meste som fallossymboler. Noen ganger er en nøkkels funksjon kun å låse opp en dør…
Complete broadcast of the 1948 Lux Radio Theatre adaptation, starring Ingrid Bergman and Joseph Cotton: Hørespill på ca en time som er ganske lik filmen. Fungerer godt, selv med merkelige reklameinnslag mellom aktene.
Rare production, publicity, and rear projection photos, as well as promotional posters and lobby cards: Ingenting her som bidrar til mer forståelse av filmen, men kan være morsomt for store fans av filmen. Noen kommentarer fra kostymedesigneren Edith Head.
Production correspondence: På det jevne. Det mest interessante her er at J. Edgar Hoover anbefaler å droppe alle henvisninger til FBI, med tanke på internasjonale komplikasjoner. Det ble gjort.
Collection of trailers and teasers: Gammeldagse trailere, så melodramatiske at det blir komisk.
Script excerpts of deleted scenes and alternate endings: 4 alternative slutter var skissert for Notorious, her kan man lese manuset for dem. Den nedtonede som ble valgt virker for meg som det beste valget.
Excerpts from the short story “The Song of the Dragon,” source material for Notorious: Utdrag fra novellen som dannet utgangspunktet for filmen, men som ikke ble fulgt særlig nøye. Derfor har filmen heller ikke novellens tittel. Her får vi se noen nøkkelscener fra novellen.
Rare newsreel footage of Bergman and Hitchcock: Noen få klipp. Kuriositet.
Essay av William Rothman: Et kort og ikke altfor godt essay av Rothman. Alt i alt er det mye ekstramateriale på denne utgivelsen, men kun kommentatorsporene er veldig interessante.
The Leopard (Criterion nr. 235)(Blu-ray)
1963 – Luchino Visconti (farger)
En utdøende rase
Nivå 1 (uten spoilers)
Italia 1860. Garibaldi og hans revolusjonære rødskjorter har gått i land på Sicilia. Prinsen av Salina innser at aristoktatiets tid nærmer seg slutten og at leopardene må vike for sjakalene.
Nivå 2 (med spoilers)
Tiden rundt 1860 var en av de viktigste i italiensk historie. I løpet av denne perioden ble Italia samlet, og den revolusjonære hærføreren Garibaldi tilskrives mye av æren for det. På denne tiden sto tre fraksjoner mot hverandre. Garibaldi og hans revolusjonære rødskjorter som nevnt, tilhengerne av monarki og til sist republikanerne. Disse ble ledet av Guiseppe Mazzini som var en idealist og romantiker. Camillo Benso di Cavour ledet monarkifraksjonen og var en moderat og populær leder. I filmen er Chevelley bygget på di Cavour, både i handling og av utseende.
Det er ingen tvil om at ting er i endring og at aristokratiet vil miste mye av sin makt. Borgerklassen er på fremmarsj og kommer til å danne et forent og demokratisk Italia. Alt dette ser prinsen. Han tror sterkt at aristokratiet er viktig for landet. Borgerskapet ser han på som sjakaler som vil ta leopardens plass, men uten voldsbruk mot seg selv og sine.
The Leopard er bygget på romanen av samme navn av Giuseppe Tomasi di Lampedusa. Både Lampedusa og Visconti har adelsbakgrunn, men der hvor hertugen Visconti etter hvert ble kommunist beholdt Lampedusa sitt ståsted. Men de møter hverandre i nostalgien om aristokratiet. Visconti følte seg selv som en utdøende rase hva hans kulturelle kapital angikk.
The Leopard er en mastodont av en film. Den tikker inn på litt over tre timer og har alle kjennetegn på en episk film. Og midt i filmen står Burt Lancaster og bærer historien fremover. Som Don Fabrizio Corbera er han meget troverdig og med en sterk tilstedeværelse. Han utstråler kraft og selvsikkerhet som kun en mann som er vant til å ta styring kan utstråle. Kontrasten til den nyrike Don Calógero Sedára er slående. Et av hovedtemaene i filmen bortsett fra aristokratiets forfall er nettopp fremveksten av den nyrike elementer fra borgerklassen. De entrer en livsstil de er lite kjent med, og faller ofte gjennom hva angår koder og holdninger. Filmen poengterer overklassens absurde overfladiskhet, men også de stolte tradisjoner og ansvaret de som er født til penger ivaretar. Flere ganger stilles ungdom og skjønnhet opp mot alderdom og verdighet. Tancredi og Angelica blir isolert ved middagsbordet etter at hun ler upassende og høyt. Normene er knallharde og det er lett å trå feil.
Prinsens nevø Tancredi har en meget interessant symbolsk funksjon i filmen. Han er på mange måter den sønnen prinsen ønsket seg, da hans virkelige sønn ikke klarer å leve opp til prinsens forventninger. Tancredi, som spilles av Alain Delon, er representant for aristokratiet som både vil, kan og trenger å fornye seg. Han er i bunn og grunn en opportunist, men nærer en ekte kjærlighet for sin onkel. Der hvor prinsen velger å dø ut som medlem av en avleggs stand, verver Tancredi seg til Garibaldis rødskjorter for så å skifte fraksjon igjen senere. Visconti viser tidlig i filmen med et glimrende grep hvordan Tancredi kan leses. Prinsen barberer seg foran et speil og Tancredi kommer inn i rommet og vises i speilet. Han er altså en yngre versjon av prinsen selv hva bakgrunn angår. Etterpå setter han seg ned i en stol, med et speil på veggen ved siden av seg. Vi ser altså hans ansikt fra to vinkler, og refleksjonen i speilet er lagt mer i mørke. Visconti viser oss at Tancredi har to ansikter eller sider, den ene mørkere enn den andre. Senere i filmen ser vi begge hans sider utfolde seg. Men han er ingen forræder, heller en ung mann som kan kunsten å manøvrere i en ny verden i motsetning til prinsen. Betegnende nok er prinsens hobby astronomi, med egenskaper som stabilitet og evighet i kontrast til et samfunn i rask forandring.
The Leopard kan nesten sees som en opera uten musikk, og Viscontis utmerkede smak vises i hver scene. Noen scener er så vakre at de nesten tok pusten fra meg. Den berømte ballscenen på om lag 45 minutter er en nytelse, og også en nydelig strukturert beretning om dødens nærvær. Prinsen kjenner at kroppen begynner å gi etter, og maleriet han betrakter har døden som tema. Dansen han har med Angelica er nok hans siste befatning med følelsen av å være ung igjen.
Lyd og bilde
Dette er en av de beste blu-ray bildene jeg har sett. Detaljnivået er ekstremt godt, og blu-rayformatet kler virkelig en spektakulær film som The Leopard godt med sine ballkjoler og grandiose bygninger. Filmkornet kommer fint frem. Bildet kunne ved et par anledninger være litt trøblete i mørke partier. Lyden er grei, men dette er jo en italiensk produksjon med de begrensninger det medfører. Italienerne har jo for eksempel aldri brydd seg om lyd og bilde i samsvar…
Ekstramateriale
High-definition digital transfer, supervised by director of photography Giuseppe Rotunno, with restored image and sound and presented in the original Super Technirama aspect ratio of 2.21:1 (with uncompressed monaural soundtrack on the Blu-ray edition): Dette er en nyutgivelse av DVD versjonen med tre disker. Den versjonen var flott, men jeg synes at blu-rayversjonen rettferdiggjør en oppgradering. Dette er en sjeldent vakker film.
The 161-minute American release, with English-language dialogue, including Burt Lancaster’s own voice: I den originale versjonen er stemmen til Alain Delon og Burt Lancaster dubbet. I denne versjonen er alle stemmer dubbet, bortsett fra Lancasters. Amerikanernes frykt for undertekster gir seg merkelige utslag. Det er også problematisk at 25 minutter er klippet fra originalen, og klippingen virker lemfeldig. For eksempel er flere scener som utdyper og forklarer vanskelige politiske spørsmål nå borte. En meget unødvendig versjon dette, men lagt med som bonusmateriale for sammenligning.
Audio commentary by film scholar Peter Cowie: Meget godt kommentatorspor av Cowie. Som vanlig grundig og informativt, og som vanlig litt tørt. Han forteller oss bla at Visconti var en av innovatørene under italiensk neorealisme, og vokste videre fram til The Leopard.
A Dying Breed: The Making of The Leopard, an hour-long documentary featuring interviews with Claudia Cardinale, screenwriter Suso Ceccho D’Amico, Rotunno, filmmaker Sydney Pollack, and many others: Dette er det beste bonusmaterialet på The Leopard. En grundig og fin dokumentar på én time. Vi får vite at Visconti ønsket Marlon Brando eller Lawrence Olivier i rollen som prinsen, men de var ikke tilgjengelige. Produsent Lombardo ønsket Lancaster, og etter litt friksjon ble det et lykkelig valg.
Video interview with producer Goffredo Lombardo: Et 20 minutters intervju med mannen bak filmen, som omtrent gikk konkurs med The Leopard. Visconti likte ikke blomstene på Sicilia, så blomster ble hentet inn fra San Remo annenhver dag. Visconti var en uhelbredelig perfeksjonist, og det koster penger.
Video interview with professor Millicent Marcus on the history behind The Leopard: Et 14 minutter langt intervju som forklarer den historiske bakgrunnen for filmen. Den kan nemlig være komplisert nok for italienere, og naturlig nok vanskelig for et internasjonalt publikum.
Original theatrical trailers and newsreels: Rimelig interessant. Den italienske traileren gjør et spennende grep med å sette lyd fra slagscener til traileren som i sin helhet er viet ballscenen på palasset. Den amerikanske traileren er en katastrofe. Totalt meningsløs, misforstått og nesten parodisk.
Stills gallery of rare behind-the-scenes production photos: Som vanlig helt greit, men jeg er ikke veldig fan av bilder uansett. Sjeldent det er veldig interessant.
A booklet featuring an essay by film historian Michael Wood: Fire siders essay som er helt ok, men ikke supert.
The Exterminating Angel (Criterion nr. 459)(DVD)
1962 – Luis Buñuel (svart-hvitt)
Sivilisasjonens sammenbrudd
Nivå 1 (uten spoilers)
En finere middag i et herskapshus utvikler seg til et mareritt når gjestene av en eller annen grunn ikke klarer å forlate selskapet. Ingen kan forklare hva som gjør at de ikke klarer å gå ut av rommet, det som er sikkert er det at det ikke er en fysisk hindring.
Nivå 2 (med spoilers)
At dette er en merkelig film er klart fra begynnelsen. Gjestene ankommer selskapet to ganger! Ingenting blir forklart, det ser nesten ut som en tabbe fra filmskaperen. Men dette er bare en av ca 20 repetisjoner i The Exterminating Angel. I tillegg blir vi servert selvmotsigelser, setninger uten mening og dyr totalt malplassert. Ingen tvil om at vi er i den surrealistiske filmverdenen til mesteren Luis Buñuel.
Ved hjelp av dette middagsselskapet lager Buñuel et borgerskap i miniatyr. Dette usynlige som hindrer dem i å gå hjem er antagelig borgerskapets normer eller etikette. Slik selskapet bryter sammen og ender i kaos og naturtilstand, ser Buñuel for seg borgerskapets eller samfunnets sammenbrudd. Og hva som igangsetter situasjonen er ikke lett å si, men det kan være et brudd på etikette i dette samfunnslaget. Dette kan være en påminnelse om hvor sårbart et samfunnssystem kan være. Buñuel viser oss hvor kort veien er fra det utsøkt forfinede og organiserte til en naturtilstand som nesten ender i drap. Buñuel har også hevdet at han angrer på at han ikke dro det lenger, til å inkludere kannibalisme. Det er fristende å dra en parallell til nazi-Tyskland hvor kulturens høyborg ble åsted for det mest brutale utryddelsessystem verden har sett.
The Exterminating Angel viser tidlig at alt ikke er bra blant gjestene. Høflighetsfraser utveksles, men noen setninger har brodd og noen er direkte frekke. Men det fremtvinger ingen respons. Dette er typisk Buñuel. Han fremstiller ofte religion og borgerskap i et lite flatterende lys. I denne filmen er miljøet så overfladisk, at gjestene knapt hører etter hva de sier. Borgerskapet er avsondret fra lavere lag i samfunnet, både fysisk og mentalt. De har ingen sunn kommunikasjon. Som en gjest sier: ”jeg hørte om denne togulykken hvor en tredjeklassevogn var involvert og alle ble knust. Lidelsen til disse stakkars menneskene rørte meg ikke i det hele tatt.”
Som gruppe er gjestene dårlig utrustet for å takle utfordringene som kommer. De har ingen evne til å samarbeide. Maktkamp og posisjonering blir essensielt, med mobbdannelse som resultat. Av en eller annen grunn blir verten utpekt som ansvarlig for katastrofen, og løsningen skal da være å ta livet av ham. Hysteri, resignasjon og aggresjon er løsningene for den dysfunksjonelle gruppen.
Buñuels aversjon mot borgerskapet er noe som han alltid har hatt. Da han jobbet i Hollywood, ble han invitert på julemiddag hos Chaplin sammen med Ugarte. Alle skulle ta med en gave som skulle puttes under juletreet, og så skulle de velge gave på måfå etterpå. Ugarte og Buñuel følte dette var forferdelig borgerlig og ble enige om at de skulle velte juletreet og hoppe på gavene. Som tenkt, så gjort. Chaplin kastet dem ut. 14 dager senere ble Buñuel invitert igjen og aksepterte. Da døren ble åpnet sto et stort juletre der. Chaplin ba ham velte juletreet så de kunne begynne å spise. Siden var de gode venner…
Lyd og bilde
Her må det sies at både lyd og bilde ikke er bedre enn middels. Monolyden er akseptabel, men langt i fra vanlig Criterionstandard. Bildet er til tider litt soft og flimrer en del, spesielt i de mørkere partiene.
Ekstramateriale
The Last Script: Remembering Luis Buñuel, a 2008 documentary featuring screenwriter Jean-Claude Carrière and director Juan Luis Buñuel: En meget god dokumentar på halvannen time som tar for seg Buñuels liv og filmer, med sønnen som vert. Dokumentaren er meget profesjonelt laget, elegant strukturert og med et meget godt bilde. Sønnen intervjuer gamle kjente av Buñuel og husker egne opplevelser fra familien. Han kommenterer at Hollywood lagde de samme elendige filmene for 60 år siden som de gjør nå…
New interviews with actress Silvia Pinal and filmmaker Arturo Ripstein: To rimelig gode intervjuer på henholdsvis 10 og 14 minutter.
Theatrical trailer: En fin trailer på ca tre og et halvt minutt. Det er vanskelig å forstå hva filmen handler om ut fra traileren, så den er nok i Buñuels ånd…
A booklet featuring a new essay by film scholar Marsha Kinder and an interview with Buñuel from the 1970s: Et meget godt hefte, med et godt essay av Kinder og et interessant interjvu med Buñuel. Her forteller Buñuel villig om meningen med scener og innrømmer gjerne at noen scener ser ut som de gjør kun fordi det ser bra ut. Alt har ikke mening, noe er basert på egne opplevelser som han bare hadde lyst til å flette inn i filmen.
L’avventura (Criterion nr. 98)(DVD)
1960 – Michelangelo Antonioni (svart-hvitt)
Det moderne mennesket
Nivå 1 (uten spoilers)
En gruppe rike unge mennesker drar med båt til en liten øy. Sandro og Anna har problemer i forholdet sitt, men klarer ikke å kommunisere dem. Så blir Anna plutselig borte og ingen kan finne henne på den lille, karrige klippeøya.
Nivå 2 (med spoilers)
Det tar ikke lang tid før gruppen med mennesker som leter etter Anna begynner å miste interessen. Noen venner blir oppslukt av en antikvitet de finner. Sandro forelsker seg i Claudia allerede etter en dag. Han klarer ikke å være uten kvinnelig selskap. Claudia holder igjen, hun er mer opptatt av å finne Anna. Men etter hvert brytes motstanden hennes ned og hun forelsker seg i den pågående Sandro. Denne hurtige tilpasningen til en tilværelse uten henholdsvis kjæreste og venninne kan virke umoralsk. Samtidig trenger man bare å se seg rundt for å finne lignende tilfeller i vårt eget moderne samfunn. Denne egoismen er ikke uvanlig.
Sandro er en mann som ikke egentlig kan elske. For både han og Anna er sex en slags flukt som de tyr til når noe blir vanskelig. Vi ser dette når Anna og Claudia skal møte Sandro i byen. Anna skal til å droppe hele besøket, men blir ropt på av Sandro og må gå inn til ham. Hennes løsning på ambivalensen hun føler blir da å ha sex med ham. Et annet eksempel på dette er Sandros reaksjon etter å ha havnet i krangel med tegneren, og kommer tilbake til Claudia. For å sortere følelsene sine, ønsker han sex med henne straks. Det vil derimot ikke hun, antagelig fordi hun sanser at det ikke er henne han ønsker spesielt men bare en kvinne.
L’avventura er et slags baklengs mysterium. Filmen starter med en forsvinning, men beveger seg aldri mot en løsning av den. Derimot er det større temaer som blir behandlet og som er mysteriet vi skal forsøke å forstå mer av. Claudia er hovedpersonen i denne historien, selv om Sandro er den som driver historien fremover med sine valg. Det er Claudias utvikling mot seg selv vi følger. Anna som hovedperson tidlig i filmen blir plutselig borte for resten av filmen, omtrent som hovedpersonen i Hitchcocks Psycho som kom samme år. Den oppmerksomme publikummer vil ha sett den lille båten som forlater øya. Her kan Anna meget vel ha vært med, men i denne filmen er det uinteressant.
Antonioni har et meget elegant filmspråk i L’avventura. Han bruker ikke symboler eller metaforer, men heller noe som kalles metonymier. Det vil her si at han bruker ting som er en del av, eller som ligger nært det han vil si noe om. For eksempel viser han oss en gammeldags bygning i kontrast til et moderne kontorbygg for å si noe om kontrasten mellom gammel og ny arkitektur. Den gamle bygningen er ikke en metafor for gammel arkitektur, den er en del av gammel arkitektur. Altså en metonymi.
Når arkitekten Sandro straks forsøker å forføre Claudia, er det mest fordi han ikke vet hvordan han skal leve uten en kvinne. Han er avhengig at en eller annen kvinne er ved hans side. Vi ser at etter hvert som Claudia gir etter og blir forelsket, flyttes Sandros interesse seg tilbake til arkitektur. Antonioni viser oss dette meget elegant. I scener hvor vi ser Sandro, blir flotte gamle bygninger nå mer og mer tilstedeværende. Når han har kommet så langt at Claudia også merker hans mangel på entusiasme, ser vi ham omkranset av et stort og flott byggverk.
I L’avventura viser Antonioni oss det moderne, fremmedgjorte mennesket. Det slites mellom natur og sivilisasjon, men har ikke redskapene for å beherske sin tid. Kommunikasjon vil nok være det viktigste her, og det er en mangelvare. Antonioni filmer ofte mennesker med ryggen mot hverandre. Sandro blir stående igjen som en ganske primitiv mann, mens Claudia ser ut til best å takle den nye tiden. Sluttscenen vil hvert fall antyde det, med sin strenge komposisjon. En trøstende Claudia og en gråtende Sandro ved siden av hverandre, filmet bakfra. Hun med et åpent, vulkanisk og levende landskap foran seg. Han stirrende i en husvegg, og skjermen perfekt delt midt på.
Premieren i Cannes i 1960 var en katastrofe, med buing og latter fra publikum. Noen scener bidro ikke til fremdriften i historien, og andre scener opplevdes som alt for lange. Men mange regissører og andre viktige mennesker i filmbransjen satte stor pris på filmen. Disse samlet seg og skrev en erklæring om at dette var den beste filmen som hadde blitt vist på festivalen noen gang. Antonioni hadde funnet opp et nytt filmspråk og gitt verden nydelige bilder.
Etter den italienske neorealismen var tiden kommet for den psykologiske filmen, en slags innvendig realisme. Som Antonioni så berømt sa: ”Det er ikke lenger interessant å vise en film om en mann som mister sykkelen sin”. Det betyr at det interessante nå er hvordan mennesker reagerer på situasjoner, hva de føler, og ikke hva som skjer med dem…
Lyd og bilde
L’avventura ser ganske bra ut, svart-hvitt bildet er rimelig klart og stabilt. Lyden gjør jobben den også.
Ekstramateriale
Audio commentary by film historian Gene Youngblood: Dette kommentatorsporet likte jeg veldig godt. Youngblood klarer å balansere mellom informasjon om filmen og om innspillingen. Dessverre la jeg merke til et snev av lesping, som virket litt forstyrrende. Han forteller i detalj om de store utfordringene som produksjonen møtte og hvordan alle gikk uten mat i flere dager på øya. Youngblood så denne filmen 12 ganger da den kom ut i 1960. Han må sies å være en stor fan…
Antonioni: Documents and Testimonials, a 58-minute documentary by Gianfranco Mingozzi: Lite elegant laget dokumentar, men den er effektiv. Vi blir godt kjent med Antonioni. Antonioni var en lukket person offentlig. Han mente at man ikke trenger å vite noe om regissøren for å forstå filmene hans.
Writings by Antonioni, read by Jack Nicholson—plus Nicholson’s personal recollections of the director: Jack Nicholson har en flott stemme, og han samarbeidet jo med Antonioni under innspillingen av The Passenger. Opplesningene fungerer meget bra.
Original theatrical trailer: Dette er en misvisende trailer, som fokuserer på at filmen er livlig og erotisk. Den er ikke det.
Restoration demonstration: Demonstrasjonen viser at Criterion har lagt ned mye arbeid i denne filmen. Absolutt grunn til å være fornøyd med sluttresultatet.
Et hefte med en deklarering av Antonioni og essay av Geoffrey Nowell-Smith: Det er i denne deklareringen at Antonioni hevder at Eros er syk. Det moderne mennesket vet ikke hvordan det skal takle visse situasjoner og tyr til sex. Nowell-Smith påpeker at i L’avventura gjør mennesker uventede ting, som man ikke var vant til i film. Dette var et frisk pust i filmen, samtidig som det ikke var urealistisk.
The Naked City (Criterion nr. 380)(DVD)
1948 – Jules Dassin (svart-hvitt)
En av New Yorks mange historier
Nivå 1 (uten spoilers)
En kvinne blir drept og New York-politiet må løse saken. Vi får følge alle detaljer og fotarbeidet som må til for å løse en mordsak. Dette var en nyskapende og innflytelsesrik film i krimsjangeren.
Nivå 2 (med spoilers)
Samarbeidet mellom regissør Jules Dassin og produsent Mark Hellinger ga verden filmer som Brute Force og The Naked City. Der hvor Brute Force var et flengende angrep på autoriteter og et sadistisk fengselsvesen, er The Naked City veldig autoritetstro. Politiet er vårt identifiseringspunkt, med detektiv Halloran og hans nærmeste overordnede Muldoon som våre protagonister.
The Naked City er en prosedyrefilm, den viser oss alle små arbeidsoppgaver politiet utfører i slike saker. Noen ganger viser spor seg å være en blindvei, andre ganger fører det til et nytt spor. Åstedsundersøkelser, vitneavhør, sporing av smykker, snakke med mennesker i nabolaget, alt dette er vi som tilskuere med på.
Siden dette ikke skal være en actionthriller, velger filmskaperne å begynne med forbrytelsen. Resten av filmen brukes til å finne ut hvem de to mennene som utfører drapet er. En by inneholder godt og vondt, og de eksisterer samtidig, side om side. Dette illustreres ved at vi gjentatte ganger ser morderen i dagligdagse situasjoner. Under jakten på slutten av filmen løper politi og morder forbi familier på tur og lekende barn. På slutten av filmen, under skuddvekslingen på broen, ser vi tennisspillere langt der nede holde på med sitt.
Middelklassen er kanskje det samfunnslaget som kommer best fra det i filmen. Menneskene som bor i Lower East Side fremstilles litt enkle, mens overklassen fremstilles livsfjern og usympatisk. Igjen viser filmen sin beundring for hverdagshelten, mannen som arbeider nitidig og oppfører seg ordentlig. Det tar lang tid før vi forstår at Halloran er en politimann. Han forlater sin kone og barn om morgenen og tar subwayen til arbeid. Det er ikke før de ankommer åstedet for drapet at vi forstår at han er detektiv i NYPD. Slik sett er politiyrket som alle andre yrker. Gjentagende og kjedelig, en ny sak avløser den gamle.
The Naked City er en Hollywoodfilm som også prøver å være noe annet. Den låner mye fra dokumentarsjangeren, med ultrarealistiske scener filmet i New Yorks gater, noen ganger med intetanende aktører. Dassin plasserte kameraet sitt i søppelkasser, i biler og i trillevogner skjult bak enveisvinduer. Han brukte ikke studioer, men foretrakk å filme i ekte leiligheter. 107 lokasjoner ble brukt. Denne nye stilen var både vanskelig og veldig utradisjonell. Dassin var påvirket av italiensk neorealisme, og publikum var klar for mer realistiske og hardere filmer etter krigen. Andre verdenskrig hadde lært amerikanerne at verden ikke var særlig til sted.
Produsent Mark Hellinger har fortellerstemmen i filmen. Han kommenterer det vi ser og stiller spørsmål til menneskene på skjermen. Noen ganger advarer ham dem. Selv om filmen stiller seg hundre prosent bak politiet, kommer Hellinger med spørsmål og råd til morderen Garza under jakten på slutten. Kanskje er det ment å være instinktivt, at han bare vil at Garza ikke skal havne i en farlig situasjon. Hellinger avslutter med å fortelle oss at dette kun har vært en av mange historier som foregår i den nakne byen…
Lyd og bilde
Både lyd og bilde ligger under standarden vi har blitt vant til fra Criterion. Bildet inneholder litt støy og er litt ustabilt. Noen ganger er det litt soft. Noen skader og striper finnes.
Ekstramateriale
Audio commentary by screenwriter Malvin Wald: Malvin Wald er tydelig stolt av de than har vært med på her, og tar sin del av æren. Han fremhever at The Naked City og hans struktur på historien var inspirasjonen til mange lignende filmer. Dette var den første ”politikompis”-filmen og Miami Vice ble kalt The Naked City i pastell. Filmen er bygget på en sann historie, som aldri ble oppklart. Her også var det en beundrer som var ukjent, men høytstående personer fikk kvalt etterforskningen før oppklaringen. Dette er et informativt kommentatorspor.
An analysis of the film’s New York locations by Celluloid Skyline author James Sanders: Ganske godt videoessay på 26 minutter som fremhever at The Naked City var gjennombruddet for film laget i New York.
A new video interview with NYU film professor Dana Polan: I dette 28 minutter lange videoessayet kommer det frem mye informasjon. Dessverre gjentas alt mange ganger, og kunne med fordel vært redigert strammere. Men vi får vite at det er en politiprosedyrefilm, med vekt på realistisk framstilling av politiarbeidet. Polan trekker paralleller til oppfatningen om at selv om arbeidet kan være kjedelig, er det nødvendig i et moderne samfunn. Filmen hyller den vanlige mannens innsats, om han er politi eller et annet nødvendig tannhjul i samfunnsmaskineriet. Samfunnet er farlig og politiets arbeid er viktig. Som for oss andre, vil en ny oppgave vente når denne oppgaven er ferdig. Hans mest interessante poeng er sammenligningen med Brute Force, som jeg har skrevet om tidligere. Der hvor Dassin er samfunnskritisk i sitt syn på fengselsvesenet, er han veldig pro-politi. Kanskje er det derfor han avslutter filmen når saken er avsluttet, slik at han ikke trenger å ta stilling til fengselets rolle i The Naked City.
Footage of Jules Dassin from his 2004 appearance at the Los Angeles County Museum of Art: Et 40 minutter langt sjarmerende møte med en eldre Dassin foran et publikum. Lett og underholdende, men skjemmet av dårlig lyd.
Stills gallery: Mange fine bilder fra filming i gatene og i ekte leiligheter.
A new essay by Luc Sante and production notes from producer Mark Hellinger to Dassin: Greit essay og en liknende brevveksling som Hellinger hadde i Brute Force. Et morsomt innblikk i den kreative prosessen ved en film. Her understreker Hellinger at filmen må holde seg til rollen som tilskuer og ikke involvere seg i enkeltskjebnene.
Les Enfants Terribles (Criterion nr. 398)(DVD)
1950 – Jean-Pierre Melville (svart-hvitt)
De skrekkelige barna
Nivå 1 (uten spoilers)
Elisabeth og Paul er søsken og bor sammen med sin døende mor. Som tenåringsøsken flest har de et forhold som skifter mellom hengivenhet og krangel. Men intensiteten i dette forholdet er for sterk.
Nivå 2 (med spoilers)
Elisabeth har tatt på seg å pleie deres mor, og derfor tilbringer hun omtrent all sin tid inne. Når Paul skades av en snøball med en stein inni, er skoleåret over for hans del. Ribbenet brekker, og den skjøre gutten må holde seg innendørs. Dermed skapes et miniatyrsamfunn i huset, hvor søsknene skaper sine egne regler og spill. Disse spillene er ikke av det gode.
Det hviler en ubehagelig stemning over dette hjemmet. Blikk og oppførsel hinter mot et incestiøst innhold i deres forhold, men det blir med hintet. Denne overdrevne interessen for hverandre blir enten holdt i sjakk eller intensivert av krangel, alt etter som man tolker det. Når moren dør, mister disse skrekkelige barna sine siste grenser. De kan i praksis leve som de vil.
Paul blir felt av en snøball fra Dargelos, som er skolens bølle. Han spilles av en jente og skal senere dukke opp som Agathe og bo sammen med dem. Dargelos er sterk, og står for alt den skjøre Paul ønsker å være. Pauls rom er fullt av fotografier av boksere og andre maskuline figurer. Alle kan minne om Dargelos. Dette får selvfølgelig Elisabeth med seg, og sjalusiens frø er sådd. Snøballen som felte Paul kan sees på som en Amors pil.
Med kjærlighetens inntreden blir forholdet mellom søsknene vanskelig. Elisabeth blir sammen med den rike Michael, men han dør kort tid senere. Hun arver nå et enormt hus med 18 rom hvor hennes evige beiler Gerard, Agathe, Paul og Elisabeth skal bo. Agathe har sett bildene av Dargelos og er sjokkert over sin egen likhet med ham. Elisabeth må prøve å få Agathe og Gerard til å bli et par, for å kunne beholde sin bror. Men Agathe og Paul har blitt forelsket i hverandre.
Fra de flytter inn i Michaels hus blir filmen mørkere, både visuelt og innholdsmessig. Svart som farge blir mye mer dominerende. Rommene er mørkere og det er mindre lys. Kontrasten mellom deres tidligere barnslige leilighet og det nåværende voksne utseendet på huset er stor. Det påfallende misforholdet mellom søsknenes alder i filmen og skuespillernes alder gir oss en krypende følelse av uhygge. Dette, kombinert med skyggen av incest som ligger over filmen, bygger opp under perversjonen i forholdet. Konflikten mellom filmskaperne skaper en spesiell dynamikk som manifisterer seg på skjermen og skaper en film ulikt alt annet.
Jean Cocteau skrev manus og har fortellerstemmen i filmen. Han utfyller det vi ser, og kommenterer når karakteren lyver og hva de tenker. Jeg må si meg enig i at filmen ligner mer på en Cocteau film enn en jordnær Melvillefilm. Man kan fort se estetiske likheter med Cocteaus Orphic Trilogy eller The Beauty and the Beast. Melville derimot gikk videre til krimfilmer som Bob Le Flambeur, Le Samurai og Le Cercle Rouge.
Lyd og bilde
Meget godt bilde, som gjengir de vakre innendørsscenene spesielt godt. Lyden er i mono og velfungerende. Musikken av Bach og Vivaldi er mektig.
Ekstramateriale
Audio commentary by writer, film critic, and journalist Gilbert Adair: Rimelig godt kommentatorspor, men kunne godt vært mer fokusert på denne filmen. Han blir også litt for opptatt av konflikten mellom filmskaperne, som jo blir grundig diskutert i ekstramaterialet.
Interviews with producer Carole Weisweiller, actors Nicole Stéphane and Jacques Bernard, and assistant director Claude Pinoteau: Alle disse videoessayene og intervjuene dreier seg i stor grad om arbeidsfordelingen mellom Melville og Cocteau. Hvem sin film er egentlig dette. Melville er regissøren, Cocteau er forfatteren. Deltagerne her heller mot at dette er Melvilles film. Men Cocteau var til stede hele tiden under innspillingen og mange mener filmens utseende kun kan skyldes Cocteau.
Around Jean Cocteau (2003), a short video by filmmaker Noel Simsolo discussing Cocteau and Melville’s creative relationship: Her har vi representanter for synet om at filmen helt og holdent er Cocteaus.
Theatrical trailer: Ikke så spennende trailer dette.
Gallery of behind-the-scenes stills: En del bilder fra innspillingen. Dessverre ganske uinteressant.
A booklet featuring a new essay by critic Gary Indiana, a tribute by Stéphane, an excerpt from Rui Nogueira’s Melville on Melville, and drawings by Cocteau: En fint hefte med blyanttegninger av Cocteau innimellom tekstene. Indiana hevder at motstandsmannen Melville og kollaboratøren Cocteau samarbeidet godt, men videoessayene problematiserer det forholdet en del. Cocteau kontaktet Melville for å spørre om han ville regissere Les Enfants Terribles. Kontrakten påla Melville å bruke Cocteaus siste flamme Edouard Dermithe i rollen som Paul. Fotograf er Decae, som senere skulle jobbe på flere fransk nybølgefilmer. Han er blant annet mannen bak kameraet i The 400 Blows. Melville forteller at forholdet til Cocteau var godt før filmingen startet, dårlig etterpå. Edouard skulle ikke hatt rollen som Paul, synes han. Men ingen kunne ha gjort en bedre jobb med Elisabeth.
Faces (Criterion nr. 252)(DVD)
1968- John Cassavetes (svart-hvitt)
Starten på New Hollywood?
Nivå 1 (uten spoilers)
Richard og Maria Forst lever i et skadet ekteskap. På hver sin kant forsøker de å få noe ut av livet. Alkohol, fest og ikke minst latter skal gjøre alt bra…
Nivå 2 (med spoilers)
Faces er John Cassavetes sitt mesterverk. Mange betrakter Easy Rider fra 1969 som starten på New Hollywood, en tid med personlige og kompromissløse amerikanske filmer hvor regissøren som auteur ble dyrket. Men Cassavetes er selve inkarnasjonen av en auteur, og hans film ble ferdig i 1968. Den er et flengende oppgjør med middelklassens tomme liv, symbolisert gjennom den evinnelige tomme latteren i filmen. Cassavetes ser seg rundt i det amerikanske samfunnet med forferdelse. Av skuespillerne var kun John Marley som spiller Richard, og Gena Rowlands som spiller Jeannie kjente fra før. Alle de andre var amatører.
Forst-ekteskapet har lenge vært på hell. Richard drar ikke rett hjem etter jobb lenger. Barer og nachspiel dekker et stigende behov han har. Det å ha det moro er det viktigste for personene i Faces. Derfor ler de hele tiden, selv om det strengt tatt ikke er så morsomt det de sier eller det de gjør. Tanken er vel det at hvis noen ler, så er det morsomt her. Denne tvangsfestligheten slår også tilbake på situasjonene. Det mest påfallende ved Faces er hvordan en person kan punktere en stemning med en ufølsom setning. Dette skjer flere ganger i løpet av filmen, og det snur opp ned på hele situasjonen og driver den videre.
I Cassavetes sine filmer er følelser alt. Hans filmer føles, mer enn å forstås. Eller kanskje man kan si at man forstår filmene hans gjennom å føle dem. Derfor må tilskuerne investere mye av seg selv for å oppleve noe i Faces. Han var antageligvis det klareste eksempelet på skuespillernes regissør som filmhistorien kan oppdrive. Til Faces filmet han 250 000 fot film, mens vanlig kan være rundt 40 000 fot. Av disse 250 000 fot film satt Cassavetes i 2 år og plukket frem de fantastiske skuespillerprestasjonene vi ser i Faces.
Siden alt som skjer i filmen er så ekte og hudløst, og alle vi møter har gode og dårlige sider, er det lett å bli revet med. Derfor føler vi også det på kroppen når noen blir såret eller ydmyket. Når Louise overvinner sin beskjedenhet og danser med Chet på nachspielet, har det tatt lang tid. Endelig kaster hun hemningene og synger med. Da stopper Chet, og kommenterer at de dummer seg ut. Vi føler selv ydmykelsen som Louise føler, og alt blir ubehagelig og trykkende. Louise opplever det uutholdelig og drar hjem.
Et annet godt eksempel på hvordan ekte mennesker oppfører seg, finner sted på nachspiel hos den prostituerte Jeannie. Jeannie, Richard og hans venn Freddie prøver desperat å ha det morsomt, med overdreven sang og latter. Plutselig finner Jeannie og Richard kjemien sammen, og de danser tett sammen. Freddie bryter inn med latter og danser litt med Jeannie, men snart er hun tilbake hos Richard. Freddie blir sjalu, føler for å ødelegge og vil vite hvor mye hun skal ha betalt for kvelden. Slik snus alt som var fint til å bli stygt. Kvelden er ødelagt, Freddie og Richard går hjem.
Siden Faces er en så nærgående og dyptpløyende film, føles det rett at det visuelle avspeiler dette. Filmens særtrekk visuelt er de mange ekstreme nærbildene. Dermed blir blikk og mimikk viktig og tydelig. Bare det å vise John Marleys ujevne hud og porer, viser at er en indie-film og ikke en tradisjonell Hollywoodfilm. I motsetning til tradisjonell filmskaping, er kameraet underlagt skuespillerne i Cassavetes filmer. Her er ingen merker som skuespillerne må stå på. I stedet må kameraoperatøren forsøke å følge skuespillerne og få en følelse for hva de vil gjøre. Det er noe av grunnen til at bildet er ute av fokus til tider. Lyden er også ute av sync til tider, siden den måtte samordnes i to år etterpå pga feil ved filmprosessen.
Faces har egentlig en ganske enkel struktur. Først ser vi mannens måte å handskes med problemene på, deretter kvinnens. Så får vi en parallell igjen når ting har gått i stykker utenfor ekteskapet også. Slutten består av mannen og kvinnen sammen i trappen før de ender i hver sin etasje, som også peker mot utfallet av ekteskapet deres får vi tro.
Det er interessant å legge merke til kontrasten mellom Richard og Marias håndtering av sin utroskap. Richard avslutter med å ta kontrollen morgenen etter, og deklamere at leken er slutt og Jeannie må slutte å være tøysete. Maria på sin side tar en overdose tabletter. Når Richard kommer hjem, direkte fra sin sidesprang, er han i et sprudlende humør. Allikevel klandrer han sin kone for hennes affære, selv om det siste han sa til henne var at han ville skilles. Det er tydelig å se at mennene i filmen bruker forretningsmetoder også i sine private relasjoner. Alt er makt.
Dette videreføres i sekvensen hvor Richard møter de to andre forretningsmennene. Her utspiller det seg en moderne rivalisering som mest av alt minner om tiurleik. Etter innledende etablering av maktforhold og påfølgende likevekt, må ting avgjøres ved håndgemeng. De prostituerte kan sitte på avstand og følge vinneren av kampen mellom aldrende forretningsmenn. Den ene for øvrig lojalt heiet frem av sin yngre lakei. Dagens maktkamper vinnes ikke på slagmarken, men i forretningslivet. Allikevel sprekker fasaden noen ganger…
Seymour Cassel, som spiller Chet, var en nær venn av John Cassavetes. Det ga ham ingen fordeler under innspillingen. De første tre dagene var Cassavetes så misfornøyd med Cassel at han avsluttet filmingen etter 10 minutter. Alle måtte gå hjem. Årsaken var at Cassel var overtent og ikke oppførte seg naturlig, men mer opptatt av å vise hva han kunne gjøre. Den fjerde dagen satt det som det skulle. Cassavetes elsket for øvrig å fleipe med folk. Scenen hvor Cassel må hoppe ut av vinduet, hoppe ned fra taket og springe 100 meter oppover gaten når Richard kommer hjem, måtte han gjøre 12 ganger. Da var han så utslitt at Cassavetes og kameramann George Simms holdt på å le seg i hjel. De hadde fått det de ville i første tagning, og hadde ikke engang slått på kameraet i de neste elleve tagningene…
Cassavetes kunne også være hard når han følte det trengtes. Både Lynn Carlin, som spiller Maria, og Rowlands var gravide under innspillingen. Det hindret ham ikke å presse dem hardt. Da Cassel ikke slår Carlin hardt nok, gjør han det selv. Og beordrer henne til ikke å gråte. Det vil ødelegge scenen.
Lyd og bilde
Bildet er grovt, til tider ute av fokus, ujevnt og røft. Altså en skikkelig amatørproduksjon. Og det kler filmen godt. Jeg vil anta at Criterion har gjort det som kan gjøres med et vanskelig utgangspunkt. Lyden er på den svake siden, til tider også ute av sync. Men man blir så oppslukt av dramaet, at lyd og bilde blir lite viktig i Faces.
Ekstramateriale
Seventeen-minute alternate opening sequence, from an early edit of the film: I denne alternative åpningen får vi se barbesøket i sin helhet, før Richard og Freddie drar på nachspiel til Jeannie. I tillegg er rekkefølgen på scener annerledes. Vanskelig å si hvilken åpning som er best. La oss stole på John Cassavetes.
Episode of the French television series Cinéastes de notre temps, from 1968, dedicated to Cassavetes, featuring rare interviews and behind-the-scenes footage: Kunstfilm er et stygt ord i USA, forteller Cassavetes de franske intervjuerne. Derfor må man lage slike filmer utenfor studiosystemet. Dette passer ham egentlig bra, siden han opplever andre mennesker som feige. De tar ingen sjanser. God dokumentar.
Making “Faces”, a 2004 documentary including interviews with actors Lynn Carlin, Seymour Cassel, and Gena Rowlands and director of photography Al Ruban: Meget interessant dokumentar med intervjuer av blant annet Rowlands, Cassel og Carlin. Ingenting var improvisert, bortsett fra sangene til Cassel. Dette selv om filmen kan oppleves som improvisert. Ruban forteller at de fikk mye hjelp av fremmede mennesker. De fikk låne utstyr og annet av andre filmskapere.
Lighting & Shooting the Film, a short documentary from 2004 in which Ruban explains how he and the crew achieved the distinct look of Faces: Forskjellig filmtype ble brukt til forskjellige scener for å bygge opp under stemningen i scenen. Vi får lære mye om lyssetting og begreper rundt det her.
A booklet featuring an essay by Stuart Klawans: Godt og innsiktsfullt essay.
Essay by John Cassavetes: Beskriver hvordan Faces er ment som et angrep på middelklassen i USA, gjennom å fokusere på et gift par. Opplever ungdom på utsiden av ekteskapet.
Death of a Cyclist (Criterion nr. 427)(DVD)
1955 – Juan Antonio Bardem (svart-hvitt)
Oppvåkning
Nivå 1 (uten spoilers)
Et par kjører ned en syklist og lar ham ligge igjen døende. Hun er gift, og han er elskeren hennes. Livredd for å bli avslørt, insisterer hun på at de drar videre. Men angeren plager elskeren og i tillegg kan de ha blitt sett av kunstkritikeren Rafa.
Nivå 2 (med spoilers)
Death of a Cyclist er en film med mye på hjertet, laget av den kommunistiske filmskaperen Juan Antonio Bardem. Her blander han italiensk neorealisme, thrilleren og Hollywoods melodrama. Den er i tillegg en skarp kommentar til spansk borgerskap, dens livsstil og holdninger. Flere ganger ser vi holdninger representert gjennom samfunnsklassenes aktører. Hans sympati ligger hos studenter og arbeidere, en tradisjonell allianse for forandring i samfunnet. Kanskje ikke overraskende når Bardes syn på en produsent er at han er en kapitalist og utbytter. En regissør er derimot en kunstner, kreativ og utnyttet.
Juan og Maria José var kjærester før, nå er de elskere. Hun er gift med den vellykkede Miguel. På mange måter har Maria José blitt redusert til et skall. Hun er bare noe i kraft av sin posisjon, sin ektemanns penger og status. Og dette er det viktigste i hennes liv. Derfor utviser hun en enorm kynisme og kulde når alt dette trues av ulykken. Der hvor Juan slites i stykker av samvittigheten, tenker hun kun på seg selv, og de eneste følelsene hun viser er selvmedlidenhet.
For å finne ut av hva politiet vet om ulykken, drar Juan til arbeiderstrøket hvor syklisten bodde, under dekke av å være journalist. Her får han se en helt annen virkelighet enn han er vant til, og dette påvirker hans beslutning om å melde seg politiet. Kontrasten mellom det kummerlige livet her og de evige selskapene i Juans krets må slå ham som enorm. Men Maria José er ikke i nærheten av å gå gjennom den samme selvransakelsen som Juan. Hun har ingen utvikling i så henseende i filmen, og blir derfor stående som et kompromissløst symbol på en livsfjern borgerklasse. Hun begår heller et drap til, enn å miste noen av sine privilegier. Denne gangen på Juan…
Juan har en stilling ved universitetet, men ser seg selv som mislykket. Stillingen har han fått på grunn av familieforbindelser, først og fremst. Borgerskapet beskytter sine egne. Når han ved dårlig oppførsel påvirker en student i klassen hans til å stryke en eksamen, starter hans indre reise mot selvrealisering. Studenten klager på hans oppførsel, og han får vite at han sees på som uangripelig siden ledelsen ved universitetet er familiemedlemmer. Klagen ender med studentopptøyer og krav om at han må gå av. Juan konkluderer med at han vil gå av, og dreier mot en mer venstreorientert innstilling. Her viser Bardem sitt samfunnsengasjement. Studenter bærer i seg håpet om forandring i samfunnet, og rettferdighet for alle.
Kunstkritikeren og selskapspianisten Rafa er en meget interessant karakter i filmen. Han hater og forakter sin omgangskrets, dens livsstil og overfladiskhet. Men han er like fullt en del av det. Som han gjentagende ganger sier, presser han Juan og Maria José fordi han vil at de skal miste sine fordeler. Han gir inntrykk av å vite alt, men det viser seg at han egentlig vet lite.
Death of a Cyclist er en god film, men har også en del svakheter. Melodramaet står sterkt, og Bardem er bedre i skildringene gjennom den neorealistiske stilen. Bardem har en forkjærlighet for Hollywood, og senere i karrieren laget han filmer nærmere det uttrykket. Til tider synes jeg filmen minner meg veldig om Douglas Sirks filmer. Slutten føles litt påklistret, men det er på grunn av at sensuren forlangte at Maria José ikke kunne slippe unna så lett. Hun måtte ”straffes”. Uansett er det et interessant bekjentskap med en spansk film fra 50-tallet, som jeg ikke har sett for mange av.
Lyd og bilde
Bildet er meget bra, skarpt og stabilt. Noen skader, men absolutt i plagsomt. Lyden er klar, men ligger litt utenpå.
Ekstramateriale
Calle Bardem (2005), a documentary on the revolutionary life and career of director Juan Antonio Bardem: En 44 minutter lang dokumentar om Juan Antonio Bardem, hvor venner og kollegaer forteller. Han var en kommunist på sin hals, og forsøkte å ha et budskap i hver film. Mange oppfattet ham dogmatisk og sta. Han ble igjen i Spania da Franco tok makten og forsøkte å lage filmer som kritiserte regimet. Truffaut og andre fra den kommende franske nybølgen støttet ham, men etter Vengeance vendte de seg mot ham.
A booklet featuring an essay by scholar Marsha Kinder and Bardem’s 1955 call to arms for Spanish cinema: Meget godt essay av Kinder. Bardem kombinerer i Death of a Cyclist italiensk neorealisme med thrilleren (med sterke innslag av melodrama). Hun viser i detalj hvorfor filmen fungerer og går for å være en av de beste spanske filmene gjennom tidene. Inkludert er også Bardems tale hvor han hudfletter spansk films tilstand. Spansk film er: Politisk lite effektiv, sosialt falsk, intellektuelt verdiløs, estetisk ikkeeksisterende og kommersielt ubrukelig.
Wild Strawberries (Criterion nr. 139)(DVD)
1957 – Ingmar Bergman (svart-hvitt)
Fortidens synder
Nivå 1 (uten spoilers)
Isak Borg er en annerkjent professor i medisin, og skal snart få et æresdoktorat ved Lund Universitet. Han tar med seg svigerdatteren Marianne på bilturen dit, så hun kan vende tilbake til sin mann, Ewald. Slik blir dette en slags roadmovie, hvor Isak Borg må konfrontere sin fortid, som ikke er mye å være stolt av.
Nivå 2 (med spoilers)
Isak Borg ser ut som en gammel, koselig bestefar som har et behagelig vesen. Men under dette skal det vise seg en hard, hensynsløs og egoistisk mann. Hans svigerdatter har levd tett nok innpå ham til å ha opplevd dette. Da hun ønsket å bo en uke hos ham under en krise med sin ektemann, fikk hun høre at dette fikk de ordne opp i selv, han hadde ingen respekt for mentale problemer. Selv husker han at han ville ha syntes det var koselig med besøk av henne. Når reisen starter, er det en trykkende intensitet i bilen, og Marianne konfronterer ham med hans væremåte. De trengte penger, og selv om han er meget velstående presser han på får å få lånet tilbake. Selv mener han at sønnen vil dette selv, og at han har et godt forhold til ham. Marianne forteller ham at sønnen hater ham…
Tidlig i filmen har Borg en illevarslende drøm. Han er alene i Gamla Staden i Stockholm, det er natt og han føler ubehag. En mann står med ryggen mot ham. Når han rører ved ham, faller figuren sammen og blod renner ut. Litt senere kommer en hestevogn kjørende med en kiste på planet. Vognen støter sammen med en lyktestolpe og kisten glir av. Knirkingen i vognen er til forveksling lik barnegråt. Liket i kisten er Borg selv. Her har vi et forvarsel om Borgs død, og om livets syklus fra fødsel til død. Borg skal legge ut på en reise til sin fortid, for å forsøke å rense og takle sin samvittighet. Han skal få en åndelig forløsning.
Denne drømmen som Borg har, har Bergman hatt selv. Bergman er et av de sjeldne menneskene som husker sine drømmer i detalj. Sekvensen ble filmet kl to om natten, da det ikke var noen mennesker der. Veggene ble malt kritthvite for å få en effekt inspirert av tysk ekspresjonisme. Bergman var inspirert av denne formen også i Vargtimmen.
Det er mye av Bergman i Isak Borg. Han også mislyktes privat men lyktes i sitt arbeid. Som Borg isolerte Bergman seg på sine gamle dager. Og som man blir eldre svikter korttidsminnet, mens barndomsminnene trer klarere frem. De mange nærbildene i Bergmans filmer forsterker oppfatningen av ansikter som masker. Speil brukes for å konfrontere en person med seg selv og det livet han har levd. Det er usselt å være på slutten av sitt liv og se tilbake på sitt liv med vemod…
Ingmar Bergman hevder at han aldri har vært religiøs, men allikevel strever mange av hans karakterer med Gudsspørsmålet. Borg er søkende, men har aldri funnet Gud. Som Bergman. Som en videreføring av temaet med fødsel og død, legger vi merke til at bilen de kjører er en gammel modell, som Borg selv. Den kan ligne på en likbil, og mannen i bilen er Borg, som vi har sett som lik tidligere. Han er tydeligvis på slutten av livet.
På veien stopper Marianne og Borg ved Jordbærstedet. Dette er en plass som Borg holder høyt. Som alle skandinaver betyr sommeren og jordbær noe spesielt. Siden sommeren er kort og jordbær er symbolet på sommeren, er Jordbærstedet inngangen til Borgs fortid i filmen. Her trer han inn i en tid 70 år tilbake, og ser hva som foregikk da. Han var kjæreste med Sara, som han mistet til sin bror Sigfried. Han vandrer blant fortidens kjente fjes, og får høre hva de mener om ham. Det er rystende. Borgs selvbilde begynner å slå sprekker og selvinnsikt begynner å sive inn.
Bergman markerer ofte overganger til drømmer eller tilbakeblikk med regn, skyer eller trær. Ved Jordbærstedet markerer skyer og trær Saras inntreden. Hun plukker jordbær, mens Sigfried prøver å sjarmere henne. Den eldre Borg sitter og følger situasjonen fra distanse. Når bilturen skal fortsette, har tre haikere dukket opp. Bibi Andersson spiller Sara1 og Sara2. Sara2 er en moderne guttejente med to beilere på slep. Den ene studerer til prest, den andre til ingeniør. Igjen dukker dilemmaet mellom tro/ikke tro opp.
Litt senere blir de innblandet i en bilulykke. Ingen blir skadet, men de må ta med seg paret i den andre bilen. Bilen har tre rekker med seter, og bakerst sitter Sara2 med guttene. Paret følger deretter, og Borg og Marianne sitter fremst. Paret som pukkes opp er Alman og Berit. De har noe strindbergsk over seg, de er ondskapsfulle og sarkastiske mot hverandre. Hvis man dveler litt ved denne settingen, kan man se at den representerer tre stadier i Isak Borgs liv. Først og klarest har vi selvfølgelig Borg som gammel mann. Paret representerer hans liv som middelaldrende gift mann. Vi forstår at Borg kan ha oppført seg slik mot sin kone, i hvert fall hatt et like dysfunksjonelt forhold. Bakerst sitter Sara2 og symboliserer hans ungdom, som hans daværende kjæreste.
Når mistet Borg retningen i livet? Kanskje allerede ved Jordbærstedet. Neste gang vi ser stedet, har været skiftet og vi er i nok en drøm. Jordbærstedet er ikke lenger solfylt, men mørkt og illevarslende. Borg må se seg selv i speilet Sara1 holder opp. Via en hudløs sekvens hvor barndom og alderdom settes mot hverandre, ender Borg i en Kafka-lik prosess. Han må forsvare seg mot anklager fra sin kone. Mennesker han har møtt gjennom sitt liv sitter uttrykksløse på tilhørerbenken.
Alman er her byråkraten som fører saken mot ham. Men han er selvfølgelig ikke den Alman vi kjenner fra før. Bergman har her blandet inn et personlig oppgjør mot en kritiker som skrev negativt om han ved navn Stig Alman. På denne måten klarer han å presse to negative mennesker inn i Almans navn. Vrøvlet som står på tavlen klarer ikke Borg å lese. Det viser seg å være den hippokratiske ed. Når Borg også feiler i å sette diagnose på den kvinnelige pasienten, viser han seg igjen inkompetent. Men ikke nødvendigvis som lege, der har han lyktes, men som menneske. Litt senere trer Borg igjen inn i rollen som observatør og får se hans kone summere opp hans personlighet i få setninger. Han er kald, hyklersk og innrømmer kun tilsynelatende skyld. Hans straff skal være ensomhet. Ikke å forveksle med å være alene. Men noe mye verre.
Da de til slutt ankommer Lund og seremonien går sin gang, oppleves den meningsløs for Borg. I forhold til den indre reisen han har reist, blir seremonien triviell. Men selv om minnene har vært ubehagelige, har han nå fått ro. Når han våkner neste morgen, er det uten mareritt og han er klar for en ny dag…
Lyd og bilde
Både bilde og lyd er godt her. Bildet er meget godt. Skarpt og uten synlige skader. Glimrende!
Ekstramateriale
Commentary by film scholar Peter Cowie: Det beste kommentatorsporet med Peter Cowie jeg har hørt hittil. Han går virkelig i dybden på symboler og mening i filmen. I tillegg har han mye bakgrunnsinformasjon om Bergman, som kobler filmen opp mot Bergmans eget liv.
Ingmar Bergman on Life and Work, a 90-minute documentary by filmmaker and author Jörn Donner: Bergman samtaler med gal finne. En merkelig mann som virkelig gir oss en bånn ærlig Bergman, og som stiller de kliniske spørsmålene. Vi får vite at Bergmans barndom var ganske lik den i Fanny og Aleksander. Men at det var mye glede der også. Bergmans hukommelse er knyttet opp mot filmene sine. Han husker årstallet filmene ble laget, men ikke når barna hans ble født.
Stills gallery, featuring rare behind-the-scenes photos: Greit utvalg av bilder…
