Brute Force (Criterion nr. 383)(DVD)
1947 – Jules Dassin (svart-hvitt)
Fengsel og film noir
Nivå 1 (uten spoilers)
Kaptein Munsey styrer i praksis fengselet på bekostning av en svak fengselsdirektør. Hans brutale metoder skaper grobunn for fluktplaner hos Joe Collins og hans medfanger.
Nivå 2 (med spoilers)
I Burt Lancasters andre film spiller han fangen Joe Collins. Collins er en lederskikkelse, men i god film noir tradisjon er han også en plaget mann. Den ytre handlingen i Brute Force følger den klassiske planleggingen av flukten og beskrivelsen av de uutholdelige forholdene i fengselet. Men det mest interessante med Brute Force er det som symboliseres i filmen. Det er mye som skal kommenteres, og regissør Jules Dassin gjør det på en elegant måte, stort sett. Det må sies at noen av tilbakeblikkene er overtydelige i sin fremstilling av mennene som nå er fanger. Men det kan tilgis siden det skaper en kontrast til fengselsscenene som filmen stort sett er bygget opp av.
Flere av scenene i filmen var på grensen av hva som var tillatt å vise på film på denne tiden. Torturscenene viser ikke slagene, men virkningen av dem vises tydelig. Og brutaliteten i fangenes henrettelse av tysteren er grov. De tvinger tysteren inn i en presse ved hjelp av blåselamper, og brenner hendene hans når han holder seg fast i et rekkverk. Den indre justisen er knallhard.
Fengselsdirektøren driver et rimelig humant fengsel, men kaptein Munsey tørster etter å forandre dette. Han har allerede stor påvirkning som det er. Etter hvert som direktørens posisjon undergraves, trer Munsey mer og mer frem. Han har et sosialdarwinistisk syn på svakhet (svake dør eller blir tilhengere), og ser på fanger som opprørske slaver. Hans linje skal etter hvert ende i massakre og opprør. I en uhyggelig scene mot slutten står kaptein Munsey i Hitler positur i et tårn, mens rasende fanger roper noe som med litt godvilje høres ut som Heil. Selv om scenen viser en konflikt, kan den oppfattes som en hyllest ved et isolert blikk. Et av flere varsko om fascismens frammarsj.
En annen kommentar kan leses inn i sluttscenen hvor Collins klarer å nå spakene som åpner fengselsportene. Men til ingen nytte, for Gallagher blokkerer porten ved sitt mislykkede forsøk på å kjøre en lastebil gjennom. Ironisk nok har han ødelagt flukten ved ikke å stole på at Collins klarer sin del. Kanskje kommenterer Dassin manglende samhold på venstresiden i samfunnet?
Jules Dassins niende film er en film noir. Den er samtidig en fengselsfilm, og denne kombinasjonen skaper en meget bra film. Etter denne gikk Dassin videre til å lage absolutte toppfilmer som The Naked City, Thieve’s Highway, Night and the City og Rififi. Brute Force er muligens den beste film noir fengselsfilmen som er laget.
Litt om film noir: Det er egentlig ingen egen sjanger, men heller et begrep som brukes om amerikanske kriminalfilmer fra 40 og 50-tallet. Filmene har en del kriterier som må oppfylles. For eksempel må filmen ha en femme fatal, mye regn, svart hvitt foto med lave eller høye kameravinkler og en generell kynisk atmosfære. Og det ender sjeldent godt. Ofte er protagonisten en plaget mann, med tydelige svakheter og en mørk livsanskuelse. Det henger en pessimistisk og fatal skygge over disse filmene. Dette symboliseres ofte med lange skygger i fotograferingen, som er sterkt inspirert av tysk ekspresjonisme. Jeg velger å stoppe beskrivelsen der, fordi det er en del uenighet om definisjonen av film noir videre. Men de fleste vil nok være enig i disse innledende definisjonene. Til slutt kan nevnes at film noir ble brukt første gang av den franske filmkritikeren Nino Frank i 1946 som betegnelse som en viss type amerikansk kriminalfilm, og betyr svart film. Den siste ”ekte” film noir var Orson Welles Touch of Evil fra 1959, men begrepet ble ikke utbredt før på 1970-tallet.
Jules Dassin tegner ikke et sympatisk bilde av fengselsvesenet i Brute Force. Det er et paradis for sadistiske personligheter som kaptein Munsey. Dassin ser ikke ut til å ta stilling til om fengselet tiltrekker seg slike personligheter eller skaper dem. Jeg heller til at han mener at systemet tiltrekker sadistene, siden mange av vaktene i filmen tydelig er opprørt over hans metoder. Dassin maler med bred pensel i portrettet av den sadistiske kaptein Munsey. Detter er en mann av liten fysisk størrelse som nyter tortur og makt. Under torturscenen av en fange på kontoret, har han Wagner på platespilleren mens han slår ham med en slange. Uniformens snitt, bildet av seg selv på veggen og positurene hans gjennom filmen, hinter mot nazisme. Den rå makten fra filmens tittel uttøves ikke av fangene, men av autoritetene.
Burt Lancaster hadde bakgrunn fra sirkus, som trapesartist. Dette kombinert med interesse for stumfilm, gir ham den ekspresjonistiske og svært fysiske metoden å portrettere Collins på. Han sier ikke så mye i filmen, men viser tanker og reaksjoner gjennom kroppsspråk og øyne.
Filmen kan sees som en allegori for fascismens fremgang i USA. Dette er ironisk siden landet nettopp hadde avsluttet en krig mot fascismen. Flere av de involverte i filmen hadde også deltatt i krigen. Mange av dem tilhørte venstresiden i politikken, og Jules Dassin ble svartelistet senere under McCarthy-æraen. Den alkoholiserte legen kan sees på som talerør for de liberale holdningene i samfunnet, selv om han ikke klarer å forhindre Munseys frammarsj. Dassin sender også et stikk i hans retning ved å vise at han kun bryr seg om ”fangen” og ikke enkeltindividet.
Fengselsfilmen er en meget gunstig arena for å vise samfunnets problemer. På 30-tallet, som var storhetstiden for fengselsfilmen, var den ofte et bilde på depresjonen. Uskyldige kvinner og menn led pga et system som ikke fungerte. I Brute Force ser vi at fangene i celle 17 ikke er brutale og onde. Gjennom tilbakeblikkene ser vi at de har havnet i fengsel pga til dels edle motiver. Alltid er en kvinne grunnen til at de havnet i fengsel. Derfor har de en kalender med et kvinnebilde på i cellen. Hun representer femme fatal i historien. Filmen oppfyller også andre film noir krav gjennom det evige regnet, klokkene som tikker og viser håpløsheten og det bortkastede livet, og ikke minst slutten…
Lyd og bilde
Strålende. Skikkelig oppusset og skarpt. God lyd også.
Ekstramateriale
Audio commentary by film noir specialists Alain Silver and James Ursini: Informativt spor med to samstemte eksperter. Legger stor vekt på nazistreferansene hos Kaptein Munsey og anelsen av McCarthy-æraen.
A new interview with Paul Mason, author of Capturing the Media: Prison Discourse in Popular Culture: Paul Mason er en antifengselsaktivist som er opptatt av alternative metoder for bekjempelse av kriminalitet. Interessant å høre hans synspunkter angående dette og hans syn på Brute Force.
Theatrical trailer: Fantastisk trailer. Steintøff.
Stills gallery: Greit nok. Foto fra settet og filmen.
A booklet featuring a new essay by film critic Michael Atkinson, a 1947 profile of producer Mark Hellinger, and rare correspondence between Hellinger and Production Code administrator Joseph Breen over the film’s content: Atkinsons essay er glimrende! Mark Hellinger var en legendarisk produsent som sto bak mange gode filmer. Profilen er litt treg til og begynne med, men etter hvert dukker det opp mange spennende opplysninger.
Vivre sa vie (Criterion nr. 512)(Blu-ray)
1962 – Jean-Luc Godard (svart-hvitt)
Om prostitusjon
Nivå 1 (uten spoilers)
Nana vil bli skuespiller, men ting går ikke som hun ønsker. Småjobber i butikk gir ikke nok inntekter. Hun ender i stedet opp som prostituert.
Nivå 2 (med spoilers)
Godard deler inn filmen i 12 tablåer, etter mønster av Brecht. En overskrift og beskrivelse av hva som skal skje dukker opp foran hvert kapittel. Nå hadde ikke Godard vært Godard uten at filmen handler om mye mer enn en ung kvinnes forfall og død, men filmen er en av de mer direkte filmene hans. Han har satt seg inn i stoffet, og har mye på hjertet. Vivre sa vie tar opp mange av Godards hjertesaker, som undertrykking, penger og bytte av tjenester/varer. Men det er ikke en politisk film som hans senere.
Anna Karina spiller Nana, men spiller også på en måte seg selv. Godard er også til stede som seg selv, gjennom kameraet. Spesielt en scene tydeliggjør dette. Nanas nye kjæreste leser en kort historie av Edgar Allen Poe på slutten. Godard leser historien selv i voice-over. Den handler om en kunstmaler som maler sin kone så perfekt at når han er ferdig er hun død uten at han har merket det. Samtidig ser vi Anna Karina i nærbilde hele tiden emns historien leses. Godard filmer henne intenst, nesten som om han maler henne. Parallellen er tydelig.
I tillegg ser Nana/Anna Karina noen ganger rett på kameraet, og minner oss om at dette er en film. Dette er noe Godard ofte gjør i sine filmer. Dermed bryter han illusjonen, og får oss til å se historien på flere nivåer. Komplekst, men et kjennetegn ved Godard. Mange tilskuere misliker dette grepet, nettopp fordi det bryter flyten i historien og tar oss ut av filmen. Men Godard er lite interessert i tradisjonell historiefortelling. Han er alltid nyskapende og gjør det han må for å få frem budskapet.
Som Adrian Martin påpeker på kommentatorsporet, virker Godard veldig opptatt av hvordan man filmer en samtale. Hva er realistisk? Hvilke forskjellige måter kan det gjøres på? Starten på Vivre sa vie gir oss én måte. Anna Karina filmes rett bakfra, sittende ved en bardisk. Kameraet er veldig nærme, så nærme at man kan nesten høre kinopublikummet rope ”Zoom ut!”, eller ”La oss se ansiktet!”. Men en samtale som overhøres av andre enn deltagerne, kan se slik ut for dem. La oss si du har et bord rett bak dem i baren. Du kan høre dem, og dette er din synsvinkel. I en annen scene ser vi Nana sittende med ansiktet mot oss mens hun prater med halliken sin. Kameraet beveger seg rastløst sideveis, fram og tilbake, og stopper i ytterkantene og midt på. Og da er Nanas hode helt skjult bak hallikens hode. Dette er grep som føles så uvant at det kan virke forstyrrende. Men igjen, dette er Godards film og han bryter alle konvensjoner ustanselig.
Jean-Luc Godard er den store regissøren jeg har slitt mest med å forstå. Det er først det siste året at det har begynt å løsne. Det er ikke imponerende med tanke på at jeg har sett 12 filmer av ham de siste 10 årene. Jeg tror nøkkelen til å forstå hans filmer ligger i referansene. Hvis man kartlegger hans utallige referanser i løpet av en film, så langt man klarer, har man et utgangspunkt. Jeg har en teori om at filmen kan forstås, eller sees, i denne andre sfæren bestående av referansene. Her ligger meningsinnholdet, bildene vi ser er filmteknisk form. Men alt dette vil være mer relevant i hans senere filmerr, som Made in USA. Vivre sa vie er slettes ingen dum film å begynne med hvis man er nysgjerrig på Godard. Så kan man fortsette med Breathless, Contempt og Band of outsiders, før det virkelig blir vanskelig.
Både Godard og filmkritikere plasserer noen filosofiske temaer sentralt i Vivre sa vie. Hva er forholdet mellom tanker og språk? Hva er væren og eksistens? Kan språk uttrykke nok? Allikevel er ikke dette en eksistensialistisk film. Denne retningen var på vei ut på denne tiden, så det at Godards karakterer uttrykker noen slike tanker, betyr ikke at han gjør det. Derimot kan han sette det i kontrast til andre tanker. For eksempel har Nana en samtale med den virkelige filosofen Brice Parain, som absolutt ikke var eksistensialist. Og Godard vil neppe skrive under på Nanas betraktninger rundt det at vi er ansvarlige for alt i våre liv, om vi er ulykkelige osv. Som godt plantet på venstresiden politisk, ville nok Godard ha lagt mer vekt på samfunnet rundt og mulighetene et menneske har. Han var for øvrig sterkt påvirket av Sartre.
Regissører låner ofte av hverandre, noen stjeler rått. Godard låner ideen til Anna Karinas hårklipp av Lulu i Pandoras Box, som Tarantino kopierer i Pulp Fiction. Han har aldri lagt skjul på at Godard er hans store forbilde, til og med produksjonsselskapet hans er en hyllest til Godard. Hva det heter kan du jo google selv. Siden denne filmen ble laget mens Truffaut og Godard fremdeles var venner, har Godard tatt seg tid til en hyllest til Truffaut. Den kommer mot slutten, og det er opp til deg å finne den…
Lyd og bilde
Bildet er fantastisk! Spesielt utendørsscenene har flott dybde og detaljnivå. Filmkornet er perfekt gjengitt. Det er noe spesielt med å kunne se disse svart-hvitt filmene fra Criterion på Blu-ray. Kontrasten til DVD kommer så tydelig frem. Lyden på Vivre sa vie er tatt opp on location. Dermed er det mange lydkilder og noen er ukontrollerbare, men tilfører da bare filmen noe mer. Realisme i høysetet. Det er allikevel ganske klar lyd.
Ekstramateriale
Audio commentary featuring film scholar Adrian Martin: Denne mannen med den tykke australske aksenten har laget kommentatorspor til 4 andre Godardfilmer før, og er en ekspert på regissøreren. Han har mye informasjon, og holder det gående uten pauser. Bra.
Video interview with film scholar Jean Narboni, conducted by historian Noël Simsolo: Meget bra videoessay. Personlig og informativt gjennom 45 minutter.
Television interview from 1962 with actress Anna Karina: Overfladisk intervju, med mange mildt sagt spesielle spørsmål. Med et høydepunkt om annonsen som Godard plasserte for å få tak i Nana. Han søkte etter skuespiller og sjelefrende, som endte med Anna Karina som hans kone.
Excerpts from a 1961 French television exposé on prostitution: Dokumentar om prostitusjonen i Paris. Vi kan se at Godard realistisk beskriver de prostituertes hverdag.
Illustrated essay on La prostitution, the book that served as inspiration for the film: Vulgær dokumentar som ble skrevet av en dommer. Godard bruker voice-over direkte fra boken i visse partier som gir oss de tørre fakta.
Stills gallery: Som vanlig, bilder fra filmen og postere.
Director Jean-Luc Godard’s original theatrical trailer: Bare sammensatte korte scener fra filmen. Litt tilfeldig.
A booklet featuring Godard’s original scenario, an essay by critic Michael Atkinson, interviews with Godard, and a reprint by critic Jean Collet on the film’s soundtrack: Spesielt intervjuet med Godard er godt. Han virker ærlig og direkte i sine svar. Jean Collet understreker hvor revolusjonerende lydsporet var den gangen.
Vampyr (Criterion nr. 437)(DVD)
1932 – Carl Th. Dreyer (svart-hvitt)
Dreyer og det okkulte
Nivå 1 (uten spoilers)
En ung mann ankommer en liten landsby utenfor Paris. Nesten umiddelbart ser han merkelige ting som skygger som danser på egen hånd og andre overnaturlige fenomener. Det hviler en ondskap over landsbyen.
Nivå 2 (med spoilers)
Allan Gray er den som observerer i Vampyr. Han står ofte på utsiden og titter inn vinduer eller sprekker i vegger, slik at han bare får med seg bruddstykker av det som foregår. Men at han har kommet til en besynderlig plass, er det ingen tvil om. Som ung student av det okkulte, er han mer enn mottagelig for det han skal oppleve. Med dette i bakhodet, blir vi usikre på om det vi ser virkelig foregår, eller om det er en projisering av Grays mentale bilder. Dreyer gir oss selvfølgelig ingen hjelp i så henseende. Han forer oss med bilder som kan støtte begge ståsteder.
Den krypende uhyggen som uryddig kameraføring og avbrutte panoreringer skaper, kan vi godt betrakte som nøytral i denne sammenhengen. Likedan med de spesielle kameravinklene. Men i situasjoner hvor vi får se objekter fra en umulig vinkel for Allan Gray, kan det virke som om vi ser Grays mentale bildet av objektet. For eksempel ser Gray mannen med ljåen dra over elven med ryggen til Gray. Men i nærbildet av mannen ser vi ansiktet hans. Det samme skjer i en scene med Gray i bunnen av en trapp. Hånden på gelenderet sees fra en vinkel Gray umulig kan inneha. Som argument for at overnaturlige ting faktisk foregår, er de andre menneskenes opplevelser. Det er flere enn Allan Gray til stede når vampyren overfaller Léone. Tjeneren i huset deltar også aktivt i kampen mot vampyren. Men jeg føler ikke at noen av disse argumentene kan bekrefte det ene eller det andre synspunktet. Her kan tilskueren tolke fritt.
Vampyren i filmen er den gamle kvinnen Marguerite Chopin. Hun er nesten blind og må bruke stokk. En eventuell ondskap i henne, må tillegges av tilskueren i det han ser inn i de svarte øynene hennes. Dreyer unngår fristelsen til å la hans vampyr være ung og sterk, som stort sett alle senere adapsjoner av myten har gjort. Og det tjener filmen stort på. Atmosfæren er Vampyrs store fortrinn. Tåke og skumring er alltid til stede. Uhyggen ligger tykk hvor enn Allan Gray befinner seg. Kalkhvite vegger med store kontraster, skygger som beveger seg mens mennesket sitter stille. Den mest kjente scenen i Vampyr er da Allan Gray nesten blir levende begravd. Han blir lagt i en kiste, og vi ser det hele fra hans synsvinkel. Gjennom et vindu i kistelokket ser han lokket bli skrudd på, og den gamle vampyren se ned på ham. Deretter går ferden mot kirkegården, og vi ser det Gray ser. Altså tretopper, hustak og himmel. Igjen leker Dreyer med dimensjoner. Gray sitter på en benk, ånden forlater ham og finner seg selv i kisten. Hva er virkelighet?
Baron Nicolas de Gunzburg, som spiller Allan Gray, fortalte at de sto opp kl 4 om morgenen, for å filme i det spesielle lyset. Det skapte en magisk stemning. Baronen endte også med å bli produsent for filmen, på den betingelse at han fikk spille hovedrollen. Så det er altså Baron Nicolas de Gunzburg som spiller Allan Gray. Dette er eneste gang han var i kontakt med filmbransjen, og Dreyer syntes at hans uttrykksløse ansikt kledde rollen.
Dreyer har uttalt at ville prøve seg på genrefilm, og i tillegg være nyskapende. Ingen skulle ha sett noe lignende. Dette klarte han tydeligvis litt for godt. På premieren i Berlin ble filmen buet ut. Mye av grunnen til det kan være at publikum slet med å forstå hva som egentlig skjedde. Dette er Dreyers ansvar. Han gjør bevisste valg som skal få oss til å være usikre på hvor vi er, hva som skjer og om det skjer. Den gangen ble han straffet for det, men ettertiden har gitt ham oppreisning. Vampyr nyter meget stor respekt i dag. Det skulle gå lang tid før han laget film igjen etter Vampyr.
Vampyr ble i sin helhet filmet on location. Den var Dreyers første talefilm, og har meget lite dialog. Den føles på mange måter som en stumfilm. Det ble laget tre versjoner av filmen, en engelsk, en tysk og en fransk. Skuespillerne måtte lese inn tre dialogspor, som ble tilpasset etterpå. Sensuren, spesielt den tyske, var streng og flere scener måtte klippes bort. Spesielt dødsscenen til doktoren og avlivingen av vampyren ble for sterk kost for tyskerne.
Utgivelsen av Vampyr er den flotteste utgaven av en enkeltfilm Criterion har gitt ut, kanskje med unntak av den overdådige Mr. Arkadin. Fargevalget på boksen og hefter er gråtoner og svart, noe som står fint til filmen og innholdet. Selve filmen og ekstramaterialet kommer på to DVDer, plassert i et utbrettspappcover. I innbrettet er det et hefte. Det følger også med en bok med manuset og romanen Carmilla av Sheridan Le Fau på 108 sider. Alt dette er plassert inne i et 3 cm tykt nydelig pappcover. På coveret er det bilde av Gisele som sover, med skyggen av en ljå over seg. Dette er en scene fra filmen som aldri ble med i den ferdige filmen.
Lyd og bilde
Bildet er som man kan vente fra denne tiden problematisk. Det varierer fra ganske bra til meget ustabilt, med flimring og skader. Noen ganger er det også meget uskarpt. Allikevel vil jeg ikke si at det skjemmer opplevelsen, og dette er antagelig det beste Vampyr noen gang vil være. Lyden er litt den samme historien.
Ekstramateriale
The original German version in a new high-definition digital transfer from the 1998 restoration by Martin Koerber and the Cineteca di Bologna: Dette er versjonen som er diskutert her.
Newly credited alternate version with English text: Dette versjonen er svakere enn den tyske.
Audio commentary featuring film scholar Tony Rayns: Meget godt kommentatorspor. Flink til å legge mening I det vi ser, i tillegg til at han har mye bakgrunnsstoff.
Carl Th. Dreyer (1966), a documentary by Jørgen Roos chronicling Dreyer’s career: Det beste ekstramaterialet ved utgivelsen. Dreyer forteller litt om alle filmene sine. Truffaut, Godard og Clouzot hyller Dreyers filmer.
Visual essay by scholar Casper Tybjerg on Dreyer’s influences in creating Vampyr: Også en fin dokumentar. Den dreier seg mer spesifikt om Vampyr.
Port of Shadows (Criterion nr. 245)(DVD)
1938 – Marcel Carné(svart-hvitt)
Skyggehavnen
Nivå 1 (uten spoilers)
En desertør (Jean Gabin) fra den franske hæren kommer til Le Havre. Han skjuler seg i hytta til en mann som kaller seg Panama. Her møter han Nelly og forelsker seg. Dette gjør det vanskeligere å kunne forlate landet…
Nivå 2 (med spoilers)
Jean er en desillusjonert soldat, som har valgt å hoppe av fra hæren. Han blir usedvanlig godt tatt i mot av Panama, og skiller seg ikke ut blant klientellet som holder til i Panamas bule. Det er en samling av mennesker som alle er på utsiden av samfunnet. Omgivelsene rundt hytta ytterst på kaia er tåkete og golde. Det er som en liten verden inne i den store verden. Kanskje er den en siste stasjon før man trer inn i dødsriket. Området har en nydelig poetisk atmosfære ved seg.
Til å være en mann på flukt fra kamp og våpen, er ikke Jean særlig heldig med destinasjonen sin. Å forelske seg i Nelly innebærer konflikt med den lokale gangsterkongen. Denne konflikten skal vise seg å bli fatal. Til å skulle være en tøff gangster er han ekstremt usikker og feig. Men den sykelige sjalusien gjør ham livsfarlig. I tillegg lurer den uklare skikkelsen Zabel i bakgrunnen. Han manipulerer alle han er i kontakt med, ingen klarer helt å finne ut av ham. Aner jeg en storpolitisk referanse her?
Marcel Carné har med Port of Shadows laget en av sine beste filmer. Jeg holder fremdeles en liten knapp på Children of Paradise, men den knappen er ikke stor. All ære til Carné og Gabin for å holde fast ved sine visjoner i kamp med produsenten som holdt på å få anfall da han leste manus. Det å ha en superstjerne som Jean Gabin på lag med seg, ga Carné selvtillit nok til å stå imot og få gjennomført prosjektet i den formen som var planlagt.
Selv om historien er mørk, er det allikevel rom for lyspunkter. Kjærligheten mellom Nelly og Jean er ren og sann. Panama er et godt menneske som har en altruistisk holdning til sine medmennesker. Og det er flere eksempler på at menneskene i Port of Shadows behandler hverandre godt. Til og med når man skal ta selvmord, vil man helst at klærne sine skal komme et annet menneske til gode etterpå.
Port of Shadows er en film fra den franske gullalderen innen film. Denne typen film blir ofte referert til som poetisk realisme. Kjernen i historien er romantisk, men formen er mørk, pessimistisk og hard. Filmen er preget av tilstanden og stemningen i Europa på denne tiden. Hitler er på frammarsj og det er kort tid til Frankrike skulle bli okkupert av Tyskland. Dette gir filmen et fatalistisk preg, både i form og handling. Hovedpersonen blir drept på slutten, kunstmaleren tar selvmord og kjærligheten taper. Ikke den typiske Hollywoodhistorien dette. Eller kanskje det er det, bare i fransk tapning…
Lyd og bilde
Port of Shadows har et røft bilde. Det veksler fra meget ustabilt og flimrende til bortimot perfekt. Dette leder meg til å tro at Criterion har jobbet godt med bildet, men at råmaterialet deres har vært meget vanskelig. Der hvor bildet svikter, har det nok ikke vært mulig å få det bedre. Lyden er også problematisk til tider, men ikke så ille. Alt i alt en av Criterions mest problematiske utgivelser på bildesiden.
Ekstramateriale
Gallery of production stills and promotional posters: Bildegalleri med tekstkommentarer.
French theatrical trailer: Denne traileren er for lang. Den røper for mye av handlingen, synes jeg. Bildet er skikkelig herjet, ingen oppussing her.
A 32-page booklet featuring a new essay by cultural historian Luc Sante and a new translation of excerpts from Marcel Carné’s autobiography Ma vie à belles dents (My Life with Gusto): Fint hefte som er den beste bonusen ved denne litt tynne utgivelsen. Mulig at det var vanskelig å finne relevant stoff til en film fra denne tiden.
The Friends of Eddie Coyle (Criterion nr. 475)(DVD)
1973 – Peter Yates (farger)
En av Mitchums beste
Nivå 1 (uten spoilers)
Eddie Coyle er en tyster. Han gjør absolutt alt han kan for å slippe å måtte sone en ny dom. Det kommer han ikke til å takle. Men politietterforskeren er ingen lett mann å tilfredsstille. Med sitt kjennskap til Bostons underverden, presses Eddie til å gi flere og flere opplysninger.
Nivå 2 (med spoilers)
The Friends of Eddie Coyle er en ultrarealistisk kriminalfilm. Som så ofte med amerikansk 70-talls film, er det også en glimrende karakterstudie av en mann på vei utforbakke. Og alle som har sett en del filmer fra denne perioden, vet hvordan det ender. Riktig.
Regissør Peter Yates var kompromissløs i sin søken etter realisme. Derfor er filmen i sin helhet spilt inn on location. De fikk låne en ekte bank til å spille inn ransscenene i. De hadde en FBI-mann til stede for å kvalitetssikre politiets oppførsel. For å sikre at kjeltringenes fremgangsmåte var troverdig, hadde de en ”venn” fra dette miljøet til stede. Kjøp og salg av ulovlige våpen blir i filmen utført på en travel parkeringsplass utenfor et kjøpesenter. Våpnene ligger under brødet og melka i posen. Ingen legger merke til noe unormalt. Når politietterforskeren snakker med sine tystere, spaserer de i romslige parker om høsten. Sjansen for å bli sett er liten.
Bankranene var så realistiske at Yates var redd for at de kunne læres av. Men alt for kunsten. Vi ser hvordan ranerne spaner på banken ved å opptre som kunder, for å kartlegge overvåkningskameraer, pengetransporter og tidslåsene på safen. Ved å holde banksjefens familie som gisler hjemme, har de sikret seg banksjefens samarbeid. Dermed kommer de ubemerket inn i banken, og alt går rolig for seg, med mindre en ansatt trykker på alarmknappen. Ved et slikt tilfelle kommer den eneste voldsepisoden i filmen. Til tross for regissørens avsky for vold på film, følte han at det her var nødvendig for å vise at dette ikke er en lek i virkeligheten.
Første gangen vi ser Robert Mitchum som spiller Eddie Coyle i filmen, kommer han ut fra mørket. Det forteller oss at han ikke er en helt vanlig mann, selv om han ser slik ut. Det er ingenting spesielt med denne mannen som vi etter hvert ser sende barna sine på skolen og flørte med sin kone. Først da vi hører samtalen mellom Eddie og Jackie Brown på kafeen, forstår vi at dette er en mann som lever på siden av samfunnet. Han har opplevd mye, og har forbannet seg på å ikke gjøre noen feil i våpenhandelen han er i gang med. For øvrig kan vi legge merke til at Tarantino har stjålet en filmtittel fra en av karakterene i denne filmen. Imponerende hvor mange obskure filmer den mannen har sett. Han må ha brukt tiden som ansatt i videokiosken godt.
Robert Mitchum var på denne tiden en levende legende, og det er morsomt at han tok seg tid til å spille i små kvalitetsfilmer som denne. Han leverer da også en av hans tre-fire beste rolletolkninger noensinne her. Helt på høyde med Night of the Hunter, Ryan’s Daughter og Cape Fear. Før noen hadde bedt ham om det, hadde han øvet inn den vanskelige Bostondialekten, som han visstnok klarer meget godt. Peter Yates berømmer også hans evne til å konsentrere seg gjennom scenene. Når Mitchum spiller inn en dialogscene, hører han hva motspilleren sier. Han er ikke fjern og kun opptatt av sin neste replikk. Det kan man se på øynene hans. Han er til stede.
Lyd og bilde
Deilig 70-talls tekstur i bildet. Rimelig skarpt, men etpar tilfeller sliter bildet med dunkle lysforhold. Hele filmen ble som sagt spilt inn on location, til og med inne i en ekte campingvogn. Trangt og vanskelig med kamera, men slikt skaper en realistisk stemning. Lyden er klar og god.
Ekstramateriale
Audio commentary featuring Yates: Han er en gammel mann nå, Peter Yates. Det var et lite sjokk å høre den skrøpelige stemmen hans. Men kommentatorsporet er bra det. Mange små detaljer om innspillingen.
Stills gallery: Morsomme bilder med forklarende tekst.
A booklet featuring a new essay by film critic Kent Jones and a 1973 on-set profile of Robert Mitchum from Rolling Stone: Heftet som følger med er på 41 sider. Det første essayet er ikke veldig spennende, men det andre er spesielt. Det er skrevet for Rolling Stone Magazine, derfor er det litt røft i stilen. Fokus er på Mitchums ry som kvinnebedårer og litt vel glad i flaska. Mye banning og røff humor her. Får følelsen av at Mitchum spiller litt på dette, og legger på her og der. Han fremstår litt i overkant tøff.
Criterion nr. 342
The Bakery girl at Monceau (Criterion nr. 343)(DVD)
1963 – Eric Rohmer(svart-hvitt)
Den spede begynnelse
Nivå 1 (uten spoilers)
En ung mann forelsker seg i en ung jente. Han vandrer rundt i strøket for å forsøke å støte på henne igjen. Samtidig blir han betatt av en annen jente.
Nivå 2 (med spoilers)
The Bakery girl at Monceau er den første av Rohmers Moral Tales, og er en kortfilm på 23 minutter. Det er en veldig enkel fortelling om en mann som må velge mellom to kvinner. Det er temaet i alle disse filmene. Denne første filmen er interessant mer som en pekepinn om hva som skal komme fra regissøren, enn i seg selv. Allerede her er stil og tema etablert.
Hovedpersonen, som spilles av en ung Barbet Schroeder, forelsker seg i den perfekte Sylvia. Han er iherdig i sin jakt på henne. Men da han endelig får kontakt med henne og avtalt et kafebesøk, dukker hun ikke opp. I ukene etter streifer han rundt i det samme strøket i Paris, men uten å se henne. I stedet etablerer han kontakt med jenta på bakeriet han alltid handler. Hun flørter med ham, synes han. Derfor inviterer han henne til slutt ut, men dumper henne straks Sylvia allikevel dukker opp.
Disse moralske fortellingene som Rohmer her har laget, innebærer en litt annen bruk av begrepet moral enn vanlig i dag. Han mener en slags kode for oppførsel og livsanskuelse som tilhører den gruppen et individ er del av. Kanskje ligger hans definisjon nærmere 1800-tallets enn 2000-tallets. En dandy vil oppføre seg i henhold til sin gruppes moralske kode. De med en mer borgelig bakgrunn vil antagelig syntes at han er en tosk. Moralen vil være inne i mennesket og tilstede i menneskets handlinger.
Derfor er det et moralsk valg han tar i filmen når han velger Sylvia framfor Jacqueline. Sylvia er hans drøm, mens Jacqueline ikke er helt hans type. Det vil være feil å etablere et forhold med henne, fordi det ikke ville være et optimalt og sant forhold. Ikke av hensyn til henne nødvendigvis.
Rohmer tilegnet en farge til hver film i Moral Tales. Dette skulle speile regnbuen. The Bakery girl at Monceau fikk gul. Suzannes Career fikk grønn. My night at Maud’s blå, La Collectionneuse lilla, Claire’s knee rosa og Love in the afternoon orange. For oss vil ikke dette bli viktig før vi kommer til den fjerde av filmene, La Collectionneuse, som er den første i farger.
Lyd og bilde
Pent og rent bilde, med ok lyd.
Ekstramateriale
Moral Tales, Filmic Issues, a new video conversation with Rohmer and Barbet Schroeder: Dette er et halvannen times intervju som tar for seg Rohmers tanker og erindringer om filmene sine. Meget interessant. Blant annet får vi presentert hans grunner til å bruke voice-over. 1) Det var på moten 2) Det kommuniserer ideer som er vanskelig å filme 3) Kan lage kontrast mellom det som skjer på lerretet og voice-over.
Rohmer’s short film Presentation, or Charlotte and Her Steak (1951): Litt studentfilmaktig, med et meget trivielt tema. Charlotte går sammen med sin beiler og en venninne av ham. Så skilles de i et veikryss og mannen må velge hvem han går med. Som alltid i de kommende Moral Tales. Han ender med å følge Charlotte hjem og se henne lage mat.
Six Moral Tales, the original stories by Eric Rohmer, and a booklet featuring Rohmer’s landmark essay “For a Talking Cinema,” excerpts from cinematographer Nestor Almendros’s autobiography, and new essays by Geoff Andrew, Ginette Vincendeau, Phillip Lopate, Kent Jones, Molly Haskell, and Armond White: Rohmer skrev novellene Six Moral Tales før de ble til film. Boken er inkludert i denne Criterionboksen. Jeg leste novellen The Bakery girl at Monceau og det er slående hvor tro filmatiseringen av denne er. Det har veldig mye å gjøre med voice-over å gjøre selvfølgelig, siden det da blir ordrett fra novellen.
I tillegg følger det med et hefte i boksen, On the six Moral Tales. Her får vi essay om hver film, og essayet om denne første filmen var av Ginette Vincendeau. På det jevne og kort, men det er ikke så mye å si om kortfilmen.
Suzannes’s Career (Criterion nr. 344)(DVD)
1963 – Eric Rohmer(svart-hvitt)
På vei
Nivå 1 (uten spoilers)
To studenter møter Susanne, som er veldig søkende etter selskap. Bertrand dras mellom henne og Sophie, men Guillaume kaprer henne. Han behandler henne ikke bra, og det blir vanskelig å forholde seg til vennskapet og kjærligheten for Bertrand.
Nivå 2 (med spoilers)
Med Suzanne’s Career tar Rohmer enda et steg mot den gode filmen. Denne gangen er filmen på 55 minutter, altså fremdeles en kortfilm. Stadig føles det uferdig og søkende, men temaet er det samme som han utforsker i The Bakery girl at Monceau. Voice-over brukes flittig i denne filmen også. Skuespillet er til tider svakt, spesielt Suzanne virker utrygg. Men nerven er der, og den fine utforskningen av ung kjærlighet og vennskap er til stede.
Bertrand er en ung mann som er lett å overtale, og han blir brukt av kvinnebedåreren Guillaume. Han er også en usikker ung mann, men flinkere til å skjule det. Hvor lykkelig han ender opp, er et åpent spørsmål. Filmen ender med at Suzanne blir lykkelig i et nytt forhold, mens Bertrand ser ut til å måtte starte på nytt, etter at hans forhold til Sophie visner bort. Som så ofte i den tidlige fasen i en ung manns kjærlighetsliv…
Lyd og bilde
Litt ustabilt bilde, som flimrer litt i nyansene. Antageligvis var råmaterialet problematisk. Lyden skjemmes ofte av at dialogen er lagt på etterpå, som gir filmen et amatørisk og kunstig preg.
Ekstramateriale
Rohmer’s short movie Nadja in Paris (1964): Om Nadja som kommer til Paris for å skrive en avhandling om Proust. Dokumentarisk i stilen om franskmenn og dagligliv. Fin.
Novellen som Filmen bygger på er inkludert i boken Six Moral Tales. Den er igjen, som med The Bakery girl at Monceau, nesten ordrett adaptert til film. Heftet On Six Moral Tales har bare litt om filmen Suzanne’s Career, lite å ta med seg fra det.
My night at Maud’s (Criterion nr. 345)(DVD)
1969 – Eric Rohmer (svart-hvitt)
Om Pascal og kjærlighet
Nivå 1 (uten spoilers)
Jean-Louis er en mann på 31 år, katolikk og ingeniør. Han lever et strengt moralsk liv, hvor troen og Pascals filosofi er rettesnorer for ham. Han avstandsforelsker seg i Francoise, en katolsk jente, og blir betatt av Maud. Som i alle filmene i Moral Tales er valget mellom to kvinner dilemmaet for protagonisten. Han må velge ut fra sin moralkodeks.
Nivå 2 (med spoilers)
Detter er en deilig og sjelden film. Sjelden på måten; ”de lager ikke filmer som dette lenger”. Jean-Louis møter sin gamle venn Vidal tilfeldig, og går på kafé. Det tilfeldige møtet trigger en samtale om tilfeldigheter og derfra til filosofen Pascal. Vi får gjennom hele filmen ta del i komplette samtaler. Rohmer har god tid og bruker den. Vidal inviterer Jean-Louis med til sin venninne Maud sent på kvelden. Der blir de sittende og diskutere til langt på natt, før Vidal drar hjem. Han insisterer på at Jean-Louis skal være igjen. Slik fortsetter hans natt hos Maud.
Maud er en spesiell kvinne. Hun er vakker og mystisk, og det er lett å forstå at menn blir tiltrukket av henne. Samtidig er hun bestemt og gir inntrykk av å kunne være en håndfull å forholde seg til. Jeg sitter igjen med et inntrykk av at hun kan være humørsyk og til tider irrasjonell. Hun minner meg om kvinnetypen som formidles så elegant i Jules and Jim i Truffauts mesterverk. Maud har mye til felles med Catherine.
Rohmer er her på toppen i sine Moral Tales. Alt kommer sammen i en perfekt harmoni. Musikk høres bare når vi vet hva lydkilden er. Historien er dialogdrevet, og samtalene er befriende lange. Og hvilke samtaler! Rohmer mener selv at hans største bedrift er å kunne vise dype samtaler på film, på en naturlig måte. Noen vil sikkert hevde at filosofiske samtaler rundt middagsbordet ikke er realistisk. Men filmkritikeren Jean Douchet er klar på at dette ikke er urealistisk i provinsene, hvor mennesker har bedre tid enn for eksempel i Paris. Vel å merke i visse sosiale lag.
Disse lange samtalen gir oss og også karakterene tid til å forstå motivasjon og innhold. Kanskje utvikler protagonisten sine meninger i løpet av samtalen, og vi får ta del i det? Følelser og usikkerhet blir tydelig. Spillet mellom karakterene blir mer forstålig. For det er et spill når Jean-Louis prøver å manøvrere i kjærlighetslivet. Hva mennesker tenker og hva de sier er ikke alltid i overensstemmelse. Slik livet er i virkeligheten.
Realismen i Rohmers film er gnistrende til stede. Når vi er med i bilen som følger etter Francoise i de kronglete gatene i byen, er vi virkelig der. Bilen sneier andre biler og husvegger, når Jean-Louis kjører som en typisk franskmann. På ekstramaterialet får vi vite at Rohmer var nøye med at gater er tilstøtende i virkeligheten, også vises slik på film. Og manus vil inneholde små grep som stamming, tenkepauser og kremting, for å øke realismen. Dette var nytt for skuespillerne, men ved å lese høyt, forsto de at dette var noe som fungerte.
Blaise Pascal var en filosof som levde på 1600-tallet. Han var også godt kjent som matematiker. Som marxisten Vidal sier i filmen, blir det bare mer og mer matematikk i filosofien. Slik sett kan man betrakte Pascal som en moderne filosof. Under diskusjonen med presten på ekstramaterialet blir det sagt at når man leser Pascal lurer man på om man har rett til å leve. Men man har hvert fall rett til å tenke! Pascal slår fast at mennesket ikke kan være lykkelig uten Gud. Dette er tanker Jean-Louis og Maud tar for seg i løpet av natten sammen, kombinert med ideer om tilfeldigheter og prinsipper. Det er som om filmen roper at vi som seere bør lese vår Pascal. Det er ingen tvil om at de med kjennskap til Pascal vil kunne få enda mer ut av en visning av My Night at Maud’s. Det gir meg en ide til sysselsetting før mitt neste møte med filmen…
Lyd og bilde
Litt flimring i de mørke partiene i bildet til tider. Men skarpt og bra. Lyden er fin.
Ekstramateriale
On Pascal, (1965), directed by Rohmer for the educational TV series En profil dans le texte: Diskusjon mellom en prest og en annen Pascalkjenner, med forskjellig innfallsvinkel til Pascal. Meget interessant. Gir deg lyst til å kunne mer om Pascal for bedre å kunne gripe film og diskusjon.
A 1974 episode of the French television program Télécinéma, featuring interviews with star Jean-Louis Trintignant, film critic Jean Douchet, and producer Pierre Cottrell: Artig og interessant program på flere måter. Hele settingen i programmet er milevis fra hva vi kunne sett på TV idag. Gjestene er erketypisk franske og intellektuelle. Det røykes i studio, og svar og spørsmål er til tider skarpe. Rohmer stilte aldri opp i offentligheten. I stedet er venn og filmkritiker Jean Douchet til stede. Han forteller hvorfor Rohmer ikke vil stille opp, men programlederen påstår han vet hvorfor. Det er fordi Rohmer ikke vil at familien skal vite at han jobber innen film. Det er ikke fint nok.
Original theatrical trailer: Ingen kommentar.
La Collectiounese (Criterion nr. 346)(DVD)
1967 – Eric Rohmer (farger)
Samleren
Nivå 1 (uten spoilers)
Adrien, Daniel og Haydée tilbringer sommerferien sammen i en 17-talls villa ved Rivieraen. Opprinnelig skulle bare antikkhandleren Adrien og kunstmaleren Daniel være der. Haydeen dukker opp og fremkaller konflikter mellom de tre med sin omgang med menn i området.
Nivå 2 (med spoilers)
Samleren fra tittelen er Haydée. Etter hvert ser Daniel og Adrien det slik at hun samler på menn, eller erobringer. Dette gjør at de utviser en enda mer foraktfull holdning overfor henne enn den dårlige oppførselen de viste fra starten av. Hun på sin side blander seg ikke i deres saker, men lever bare sitt liv. Dette ansporer mennene til å fortsette å snakke stygt om henne og fryse henne ut.
Rohmer lager her et mørkere drama enn i de foregående Moral Tales. Det er en ondsinnhet i mennenes oppførsel som ikke kan avfeies som ungdommelig tankeløshet og usikkerhet som i de forrige installasjonene i serien. Spesielt er Daniel usympatisk. Rohmer lar ham komme med tirader som virker kvasi-intellektuelle og pubertile. Et eksempel på det kan være at Daniel ser på seg selv som en barbar, og skryter av de samme handlinger som han kritiserer Haydée for. Det at han er en barbar(!), rettferdiggjør hans oppførsel. Hva betyr det at han er en barbar? Og hva i hans liv viser noe som helst tegn på barbarisk livsstil? Neppe hans lesning av Rousseau.
Slike meningsløse utsagn, føler jeg kommer fra en ung mann som enten kjeder seg eller er usikker på seg selv i verden. Vi har vel alle vært i kontakt med en fersk student med litt for mange store tanker i hodet, og et stort behov for å si noe spennende. Adrien er mer den betraktende i situasjonen, og kan godt ta med seg Haydée på stranden.
Adrien har en kjæreste i London, men føler at det blir vanskelig å besøke henne der. Derfor blir han gradvis mer kjent med Haydée, før han i siste filmscene ringer til flyplassen for å kjøpe billett. Slik følger La Collectionneuse mønsteret fra alle Moral Tales. Gutt møter jente A, møter jente B som han tilbringer filmen sammen med, og returnerer så til jente A.
Rohmer fikk en ganske stor suksess med denne filmen. Den ble bare vist på en kino, med der gikk den til gjengjeld i ni måneder. Han mener selv at det er mange mennesker som er interessert i å se hans filmer, og jeg kjenner at jeg er en av dem. Denne filmen koste jeg meg virkelig med. Det litt mørke dramaet balanseres mot de nydelige omgivelsene med sommer og strender. Alt foregår i et behagelig tempo, og samtalene får spille seg ut i fred. De kan sitte og diskutere under et skyggefullt tre, eller lese alene i hagen. Villaen er vakker, og man kan ikke hjelpe for å ønske seg et slikt sted å bo. Verandaen med den nydelige utsikten er perfekt for sene sommerkvelder med et glass vin og en bok.
Rohmer lager her sin første fargefilm i fullengde. Han skrev faktisk en lang artikkel en gang hvor han hyllet fargefilmen som filmens fremtid. Den ble aldri publisert, og det er vel like greit, siden han skiftet syn på det senere. Kanskje følte han at svart-hvitt var bedre egnet til hans filmer, som han kaller filmede samtaler.
I denne filmen var han opptatt av å fange tiden han levde i. Derfor fikk skuespillerne lov til å bestemme deler av dialogen, og resten av dialogen ble skrevet med skuespillerne i tankene. Karakteren bygget på skuespilleren som spilte rollen, i stedet for omvendt. Dette førte til at Rohmer faktisk ikke forsto alle replikkene eller referansene i filmen. Noe var moderne slang. Rohmer føler at det er en utfordring i film og litteratur å klare og la karakterene snakke annerledes enn forfatteren. Balzac er en av de få som behersker dette.
Eric Rohmer var en av kjernen i Cahiers du Cinéma, som fostret filmskaper som Godard, Chabrol og Truffaut. De startet der som filmkritikere. De betraktet 50-talls mainstream film med forakt, mest fordi de følte at de aldri kunne avansere innad i det meget lukkede filmmiljøet i Frankrike. Derfor gjorde de alt selv fra utsiden, og skapte den nye franske bølgen. Auteurer skulle helst skape historiene og filmene selv.
Lyd og bilde
Glimrende bilde. Skarpt, med flotte farger. Bra lyd.
Ekstramateriale
Rohmer’s short film A Modern Coed (1966): En opplysningsfilm om kvinner som studerer i Frankrike. Det mest bemerkeligsverdige er noen grusomme dyreforsøk som blir vist, uten at en mine blir fortrukket. Det får meg til å tenke på Descartes’ utsagn om at dyr er maskiner uten følelser for smerte. De blir jammen behandlet slik her.
A 1977 episode of the TVOntario program Parlons cinema, featuring an interview with Rohmer on La collectionneuse: En sjelden mulighet til å se Rohmer selv snakke på denne tiden. Han forteller at de hadde så dårlig råd at han sa Action! Kamera! I stedet for omvendt for å spare film. Dette passet også inn med hans miljøsyn, med ressursbruk og søppel. Meget informativt intervju på ca en time.
Original theatrical trailer: De tre hovedpersonene blir presentert etter tur. Fin.
Claire’s Knee (Criterion nr. 347)(DVD)
1970 – Eric Rohmer (farger)
En siste krampetrekning
Nivå 1 (uten spoilers)
Jerôme tilbringer sommeren ved en innsjø i Frankrike, før han skal gifte seg etter sommeren. Her må han motstå flørter fra 16 år gamle Laura, og ikke minst finne ut hva han ønsker med hennes halvsøster Claire.
Nivå 2 (med spoilers)
Claire’s Knee inneholder scenen som på en måte symboliserer Rohmers serie Moral Tales. Når Claire står i stigen mens hun plukker bær, vises kneet hennes og Jerôme blir meget påvirket av det synet. Det igangsetter en moralsk prosess i ham, som gjør at han må kartlegge sine egne motiver og holdninger til hans kvinnelige bekjentskaper. Filmen vies til denne prosessen og hans opplevelser med kvinnene. Som vanlig i Rohmers filmer, er opplevelsene egentlig samtaler.
Dette er en meget vakker og behagelig film. Rohmer har igjen, som i La Collectionneuse, funnet et lite paradis på jord. De naturskjønne omgivelsene er som klisjeen sier, en karakter i seg selv. Fjorden, de høye fjellene og trærne er fantastisk fotografert av Nestor Almendros (Days of Heaven). Det hele kan minne om vestlandsfjorder, med tilhørende høye fjell.
Det er egentlig ikke et Lolitamotiv i filmen, men man kan få den følelsen allikevel, siden aldersforskjellen er så stor mellom Jerôme og spesielt Laura. Nå skjer det ikke noe galt i forholdet mellom dem, men det vet man jo ikke før filmen er over. Spenningen ligger der i første del, med en liten forløsning under fjellturen de har sammen. Filmens farge er rosa, som jo kan henspille på unge jenter og deres forkjærlighet for fargen.
I løpet av samtalene Jerôme har i filmen, utforskes hans og de forskjellige kvinnenes forhold til attraksjon og kjærlighet. Det slår meg at det ikke alltid er samsvar mellom liv og lære. For eksempel sier flere at de ikke bryr seg om utseende i noen særlig grad, for så senere handle ut fra denne kvaliteten når de velger kjæreste. En av dem presterer sågar å si at å være stygg er en fornærmelse mot omgivelsene. Dette er del av Rohmers geni. Han overlater til oss å bedømme det vi ser og spesielt hører. Selv plasserer han bare karakterene på lerretet uten fordommer.
En annen ting er veldig påfallende i Claire’s Knee. Det er mye ubehjelpelig berøring, spesielt mellom Jerôme og Aurora. Hun er en gammel venn av ham, som han ikke har sett på lenge. De har et veldig behov for å holde hverandre i hendene, sitte tett, stå tett og holde rundt hverandre. Men det føles meget tvungent og unaturlig. De får det ikke til. Kanskje er de ikke så gode venner som de var, og håper at de fremdeles er? Det som var naturlig da er ikke naturlig nå. Til tider ser det ut som hun spesielt beskytter seg mot berøringene, med å legge hånden oppå armen hans. Dette bedrer seg med tiden, kanskje Jerôme blir tryggere på seg selv?
Aurora skriver på en roman mens hun er i Frankrike. Hun er meget bereist og har selv uavklarte holdninger til partnere. For tiden lever hun alene, fordi hun føler det lettere slik. Men hun vil gjerne dytte Jerôme inn i forhold både med Laura og Claire, fordi det virker som noe hun kunne ha brukt i romanen sin. For en gangs skyld kunne hun ha brukt han som modell for noe spennende! Og dermed får Jerôme sin unnskyldning for både å tilnærme seg jentene og diskutere det med Aurora etterpå.
Jerôme holder seg ikke for god til å bli sjalu på Claires kjæreste, og lufter sin antipati for ham både til Laura og ikke minst til Claire. Han sladrer om det som kan se ut som utroskap fra hans side. Dette er nok et siste desperat forsøk på å eskalere situasjonen før han må dra til sin kommende kone. Eller kanskje det er for endelig å kunne legge sin hånd på Claires kne…
Lyd og bilde
Ganske bra bilde, litt soft til tider. Det er typisk 70-talls filming. Lyden er meget god.
Ekstramateriale
Rohmer’s short film The Curve (1999): Fin liten film om kvinnelige kurver i skulpturer og malerier.
An excerpt from the French television program Le journal du cinéma, featuring interviews with Jean-Claude Brialy, Béatrice Romand, and Laurence de Monahagan: Grei, kort dokumentar.
Original theatrical trailer: Spiller på sommer, sol og samtaler.
Love in the Afternoon (Criterion nr. 348)(DVD)
1972 – Eric Rohmer (farger)
Ut av det blå
Nivå 1 (uten spoilers)
Frédéric er en vellykket forretningsmann, med kone og barn og et nytt barn på vei. En dag dukker Chloé opp på kontoret, en gammel venninne som har bodd i USA noen år. Hun overvinner en tidlig lunken mottagelse og blir en fast del av Frédérics ettermiddager på jobb.
Nivå 2 (med spoilers)
Det er beundringsverdig standhaftighet i Eric Rohmers gjennomføring av Six Moral Tales. Mønsteret er alltid det samme, mann har kvinne, møter annen kvinne som filmen skildrer, og ender tilslutt hos den første kvinnen. Men ikke uten at en grundig avveining har funnet sted.
Chloé er den ”farligste” fristerinnen hittil i Moral Tales. Hun er at utseende grov, bred i ansiktet, men tiltrekkende. Oppførselen er provoserende, direkte og ærlig. Spesielt det provoserende med henne føles alarmerende. Hun hogger til med en gang hun føler en avvisning, om det er det eller ikke. Hun skal ha det hun vil. Og det hun vil ha er et forhold til Frédéric. Hun er ekstremt pågående.
Jeg kunne ikke hjelpe for å tenke på filmen Fatal Attraction (1987) mens jeg så Chloé utfolde seg på skjermen. Morsomt å lese i Armond Whites essay at han har lagt merke til det samme. Denne innstendigheten i jakten på kjærligheten som både Chloé og Glenn Close sin karakter besitter, er fellesnevneren for dem. De gir aldri opp. Det skal sies at Chloé aldri går til de ekstreme ytterpunktene som den forsmådde elskerinnen i Fatal Attraction gjør. Men dette er jo heller ingen Hollywoodfilm…
Chloé bruker hele registeret for å kapre Frédéric. Hun kjøper barneklær til babyen, trenger hjelp av Frédéric til å hente tingene sine fra ekskjærestens leilighet, se på ny leilighet og shoppe. Hun blir plutselig borte i noen dager, som for at Frédéric skal føle savnet. Hun står i dusjen når han kommer på besøk, og han må tørke henne på ryggen. Deretter ligger hun naken i sengen og venter på ham. Dette er for øvrig skjebnepunktet hvor Frédéric gjør sitt valg og forlater leiligheten og drar hjem til sin kone for godt. Dermed ender denne filmen slik alle de andre i Six Moral Tales gjør: mannen blir hos sin kvinne.
Et tema som er til stede i de andre filmene, men som utforskes grundigere i Love in the Afternoon, er hvor grensen går i mellommenneskelige relasjoner. Chloé og Frédéric er gamle venner og tar opp kontakten. De har lunsj sammen noen ganger og hun slår av en prat på kontoret. Så hjelper han henne i forskjellige øyemed, de spaserer rundt i byen og sitter i parker sammen. Det ender med besøk i hennes leilighet. Alt skjer langsomt og uskyldig, men plutselig er en grense overskredet. Frédéric er klar over faren og han diskuterer den etter hvert jevnlig. Så blir vel heller spørsmålet om det er dette han egentlig vil. Hans grense går ved naken dame i sengen…
Siden dette er den siste moralske fortellingen, finner Rohmer det for godt å peke tilbake til de foregående filmene. I tur og orden får vi se kvinnene fra de filmene gå i byens gater, mens et nøkkelord blir tilegnet hver av dem. For eksempel travel, opptatt og nølende. Vi får se at Frédéric prøver å sjarmere dem til å bli med ham. En morsom ide, som bare blir meningsfull for oss som har sett de tidligere filmene. Slikt liker en filmentusiast!
Lyd og bilde
Godt bilde uten mange utendørsscener. Dermed blir det mange scener fra kafeer og kontorer. Ganske bra skarphet, men ikke imponerende. Filmens farge er orange. Lyden er bedre.
Ekstramateriale
Video afterword with director and writer Neil LaBute: Kort god hyllest til Rohmer. LaBute trekker paralleller til sine egne filmer, hvor han er inspirert av Rohmer. Han påpeker at Rohmer alltid tar opp de enkle, men store spørsmålene. Hva er rett, hva er galt. Han viser oss også hvordan hans karakterer i ekstrem grad rettferdiggjør egne handlinger, uansett hva de er.
Rohmer’s short film Véronique and Her Dunce (1958): Fornøyelig. En enfoldig liten gutt får en ung kvinne til å hjelpe ham med leksene. Litt annen registil fra Rohmer enn vi er vant til.
For a Talking Cinema, essay by Eric Rohmer: Godt essay. Hovedpoenget hans er at dialog har blitt brukt for mye som lyd, isteden for at innholdet står i fokus. Det er for stor vekt på at bildene skal fortelle historien.
Original theatrical trailer: Meget snakkesalige 4 minutter.
Sanjuro (Criterion nr. 53)(Blu-ray)
1962 – Akira Kurosawa (svart-hvitt)
Det beste sverdet blir i sliren
Nivå 1 (uten spoilers)
Sanjuro, den herreløse samuraien fra Yojimbo, er tilbake. Denne gangen som tungen på vektskålen i en intern kamp i en klan. Han tar en gruppe på ti unge samuraier under sine vinger, for å rydde ut de negative elementene i klanen.
Nivå 2 (med spoilers)
Etter den enorme suksessen med Yojimbo, ønsket Toho Studios en oppfølger med en gang. Kurosawa ville ikke lage en ordinær oppfølger, og valgte heller å omskrive et gammelt manus han hadde liggende. Ut fra det steg Sanjuro. Denne gangen er tonen litt lysere enn det tilfellet var med den mørke komedien Yojimbo. Sanjuro er også en mer ordinær film, uten det nyskapende som kjennetegnet forgjengeren.
Kurosawa klarer ved siden av å lage en meget underholdende film, å putte inn personlige referanser og kritikk av samuraistanden. Toshiro Mifune spiller igjen Sanjuro, men nå er han en mer typisk helt. Mange av hans handlinger motiveres av hensynet til andre, han er rent ut altruistisk! Hans ti umulige samuraier er en håndfull selv for Sanjuro. De er låst av samurainormer og overdreven respekt for Bushido. Bushido er en japansk moralsk kode, som samuraiene sverget til. Den satte dyder som lojalitet, selvoppofrelse, ære og plikt høyt.
Flere ganger fremstiller Kurosawa dem som en saueflokk, kun identifisert som medlem av en gruppe. Tydeligst kommer det frem i en scene hvor Sanjuro ligger på gulvet, og opprømte samuraier kommer etter tur inn med rapporter og opplysninger. Vi får ikke se ansiktene deres, av den grunn at de er som én stor masse. De oppfører seg helt likt, og tenker helt likt. Noe av komikken i filmen spiller på dette, for eksempel da Sanjuro sniker seg frem med ti samuraier som haleheng. Han stopper oppgitt og forteller dem at de ikke kan bevege seg som en tusenbein.
I Yojimbo måtte Sanjuro kjempe mot samuraiberme og Yakuzigjenger. Her er det ordinære samuraier som er motstandere, og de avtvinger mer respekt både fra Sanjuro og Kurosawa. Kampene følger visse regler. Noe av det første Sanjuro innprenter sine ”elever”, er at folk ikke er det de gir seg ut for. Vi får eksempler på det i samuraienes oppfattelse av hvem som er den ”gode” i striden, og i den fangede samuraien fra den andre fraksjonen. Han viser seg å være et edelt og reflektert menneske. Dette igjen peker mot at flere av motstanderne antageligvis er gode mennesker. Kurosawa utviklet seg gjennom sin karriere mot et ståsted hvor han beklager at mennesker ikke kan leve i fred med hverandre. Dermed ble også hans beundring for samuraier problematisert i filmene hans. I denne filmen tvinges Sanjuro til å tenke over den gamle kvinnens kloke ord om at han er som et trukket sverd. Men det beste sverdet er det som blir i sliren.
Vi ser stadig kontrasten mellom Sanjuro og hans lille gruppe. Kurosawa viser oss det gjennom komposisjoner i bildet, hvor Sanjuro ligger og gruppen står, eller Sanjuro skiller seg ut på annen måte. Forholdet mellom dem, har blitt tolket som forholdet mellom Kurosawa og den nye gruppen med filmskapere i Japan på denne tiden. Her kommer altså Kurosawas personlige referanser inn. Han kunne nok ha tenkt seg en mentorrolle i forhold til dem, som Sanjuro har i filmen. Men det ble det aldri noe av. Disse filmskaperne distanserte seg heller i forhold til den eldre garde. Derav Kurosawas hjertesukk.
For øvrig har denne filmen en voldsom avslutning. De tekniske innretningene responderte ikke helt som forventet og effekten ble veldig mye større enn ventet. Jeg kan bare tenke meg hvilket sjokk dette måtte være for kinopublikummet på den tiden. Tarantino kan bare gå og legge seg…
Lyd og bilde
Dette er en like god print som Yojimbo hadde. Igjen er blu-raybildet skarpt og flott, men forbedringene er subtile. Flott bilde! Lyden er også meget god.
Ekstramateriale
Optional Dolby Digital 3.0 soundtrack, preserving the original Perspecta simulated-stereo effects (DTS-HD Master Audio on the Blu-ray edition): La ikke så mye vekt på dette, så kan ikke si at det var så mye forskjell.
Audio commentary by film historian and Kurosawa scholar Stephen Prince: Dette er et typisk Stephen Prince kommentatorspor. Informativt men noe tørt.
A 35-minute documentary on the making of Sanjuro, created as part of the Toho Masterworks series Akira Kurosawa: It Is Wonderful to Create, featuring Kurosawa, actor Tatsuya Nakadai, production designer Yoshiro Muraki, and longtime Kurosawa collaborator Teruyo Nogami: En meget god men litt kortere episode enn vanlig. Ubehagelig å se demonstrasjon av hvordan de laget lyden av sverd som kutter i kropper. De hogg med kniv i kyllingkjøtt. Død, men likevel respektløst. Den samme lyden kunne for øvrig skapes med å klaske i våte kluter.
Theatrical teaser and trailer: En rar trailer som viser klipp med regissør og stab til stede i bildet. Mer av en mini bakom-film, enn en trailer.
Stills gallery of behind-the-scenes photos: Samme type bilder som i traileren.
A booklet featuring an essay by film critic Michael Sragow and comments from Kurosawa and his cast and crew: Godt hefte, men det beste materialet ligger denne gangen på blu-ray disken.
The Horse’s Mouth (Criterion nr. 154)(DVD)
1958 – Ronald Neame (farger)
En kompromissløs kunstner
Nivå 1 (uten spoilers)
Kunstmaleren Gulley Jimson løslates fra fengsel etter å ha sittet inne i en måned. Han blir tilbudt hjelp av unge Nosey, men avfeier han på en brysk og uhøflig måte. Han forsøker til og med å bli satt i fengsel igjen for å slippe selskapet til Nosey. Deretter går han rett tilbake til handlingene som fikk ham i fengsel i utgangspunktet, det vil si trusseltelefoner til en millionær.
Nivå 2 (med spoilers)
Jimson er en ekte kunstner, som kun lever for å male. Han er konstant på jakt etter det perfekte canvas for sitt mesterverk, det kan gjerne være en vegg! Den fantastiske Alec Guinness skrev manus til denne filmen, basert på en roman av Joyce Cary. Dette var det eneste manuset han skrev. Han spiller også hovedrollen. Guinness var drivkraften bak det at filmen ble laget i det hele tatt, for Ronald Neame hadde forkastet boken som mulig filmidé noen år tidligere.
Filmen starter som en komedie, med Jimson som en ubehøvlet og grov grinebiter som man allikevel lett kan like. Guinness tar til seg en meget grov og dyp stemme, som sammen med en litt urytmisk gange passer karakteren godt. Komedien består mye av hans aggressive holdning til samfunnet og menneskene rundt ham. Gulley Jimson lever sitt eget liv på utsiden av samfunnet, av og for kunsten. Han har ingen skrupler med å låne, lyve og lure for å kunne skape sin kunst. Slik sett er han et motstykke til John Cassavetes innen filmen.
Etter hvert som historien skrider frem, tar den en mørkere form. Vi ser at Jimsons valg får negative konsekvenser både for ham selv og de nærmeste rundt ham. For å få sin etterlengtede vegg til å male på, ødelegger han leiligheten til et rikt, kunstentusiastisk par. Hans støttespiller gjennom de vanskelige tidene, Coker, mister jobben på grunn av ham. Millionæren dør, muligens som følge av stresset med de evinnelige telefonene fra Jimson. Det alvorlige får mer spillerom og filmen blir mer en karakterstudie av en kompromissløs kunstner enn en komedie. Kanskje kan unik og genial kunst bare lages når alt annet blir uviktig?
Studiet av en eksentrisk og smågal maler, blir balansert av at han etter hvert får en dreining i verdisynet sitt. Han tillater andre mennesker litt mer rom i sitt liv, uten at han firer i sin rigide holdning til kunst. Gulley Jimson utvider i stedet sin totale kapasitet. Dette er et trekk ved historien jeg finner sympatisk. Han streber mot noe høyere ved å jobbe med seg selv, i stedet for at en egenskap nødvendigvis må ofres for å gi plass til annen egenskap.
Musikken i filmen passer personligheten til Jimson godt. Ronald Neame fant musikk som virket lystig og litt oppesen. Det beste var at musikken var gratis å bruke, siden komponisten var russisk og musikken dermed ikke bundet av vanlige rettighetsavgifter. Innspillingen startet på en merkelig måte. Alec Guinness ble mer og mer mutt etter de første dagene. Den femte dagen spiste han ikke sammen med de andre på settet. Neame tok en prat med Guinness og fikk høre grunnen. Guinness mente at alle mennesker har et behov for å være skuespillere i 10-14 års alderen, for eksempel som cowboyer og indianere. Men de vokser det av seg. Men skuespillere gjør ikke det. Derfor må de behandles som barn. Og ingen hadde klappet han på skulderen og sagt at han gjorde en god jobb. Han trengte denne oppmuntringen konstant. Regissøren måtte bare le, fordi alle de andre slet jo med å komme opp på Guinness sitt nivå!
Lyd og bilde
Litt flimrende farger i bildet. Ellers fint. Lyden er OK.
Ekstramateriale
Video interview with director Ronald Neame:Meget sympatisk og behagelig intervju med regissøren, hvor vi får små historier fra innspillingen og unnfangelsen av filmen.
D.A. Pennebaker’s short documentary film Daybreak Express, which opened the original New York theatrical run of The Horse’s Mouth, plus a video introduction by Pennebaker: Kortfilm med et pulserende jazzspor som står utrolig godt til bildene av storby og jernbaner.
Original theatrical trailer: Smart sammensatt trailer med mange av de minneverdige scenene
Clean, Shaven(Criterion nr. 354)(DVD)
1993 – Lodge Kerrigan(farger)
Om schizofreni
Nivå 1 (uten spoilers)
En ung mann er på en reise for å finne sin datter. Han er schizofren. Samtidig er en mordetterforsker opptatt med en barnedrapssak. Han er ut til å peile seg inn mot den schizofrene mannen.
Nivå 2 (med spoilers)
Clean, Shaven er en av de filmene som gjør deg klokere, og som beviser at film er et like godt medium som litteratur for å oppnå erkjennelse og kunnskap. Kanskje litteraturen gir oss innsikten mer intellektuelt, mens filmen får oss til å føle det nye vi har lært. Hvordan er det å være schizofren? Det beste svaret på dette vil for meg være: se Clean, Shaven.
Denne filmen dreier seg nesten mer om lyd enn om bilde. Og det er det som løfter den opp i eliteklassen. Egentlig er dette en lavbudsjettsfilm, som måtte lages med det man hadde for hånden. Allikevel klarer den å totalt utklasse store produksjoner om mentale lidelser, som for eksempel A Beautiful Mind. Det er ingenting vakkert med å være inne i hodet protagonisten i Clean, Shaven. Det er derimot ganske slitsomt. Det er nesten en konstant støy som buldrer i høytalerne, og det verste er at det ofte ikke passer til det vi ser. Dette er de såkalte ”stemmene i hodet”. Etter en time og 20 minutter med de usynkroniserte og forvrengte lydene, er vi ganske slitne. Er det rart at han er det, etter å ha erfart dem store deler av livet?
Schizofrene kan ofte utvikle en besettelse med å finne ut hvor støyen kommer fra. Dette kan igjen utvikle seg til manisk interesse for avlytting, radiosendere og antenner. Vår mann i filmen blir drevet av sin lidelse til det punktet hvor han bruker saks på hodebunnen for å finne radiosenderne. Eller bende opp sin negl med saks, for å finne senderen under. På dette stadiet har den schizofrene meget redusert smertefølelse. I filmen illustreres dette ved at vi ser ansiktet hans mens han trekker ut neglen. Han viser ingen tegn på smerte, bare konsentrert om å finne senderen.
I det hele tatt er bildene kombinert med lyden (eller ikke kombinert med lyden), mesterlig uttenkt. Det kan se ut som om regissøren har 2 mål med denne teknikken. Han vil at vi skal tenke selv angående temaet om schizofrene er voldelige. Og han vil vise oss hvor forvirrende verden er for en schizofren, ved å gjøre uklart om hva som faktisk skjer. En scene vil illustrere hva jeg mener: Protagonisten sitter i en bil, og får en fotball i hodet. En ung jente har truffet ham. Han går ut av bilen og ut av vårt synsfelt. Vi hører slag og skrik fra jenta en god stund. Så kommer han tilbake, setter seg inn og kjører videre. Vi er rimelig overbevist om han har slått og muligens drept jenta. Men når han kjører videre ser vi at en mann stå helt uberørt og røyke en sigarett langs husveggen. Dette peker mot at ingen dramatisk episode kan ha utspilt seg rett ved ham. Igjen er det stor kontrast mellom virkelighet og lyd. For oss som for den schizofrene. Regissør Lodge Kerrigan som selv har en schizofren venn, har sett seg lei på hvordan media kun omtaler schizofreni i sammenheng med vold. Allikevel antyder han kraftig at vold her har skjedd. Kanskje vil hver enkelt seers tolkning ha utspring i hvilken holdning til mental sykdom vi tar med oss til filmen.
Han knytter denne problemstillingen enda tydeligere til filmen ved å la mordetterforskeren sirkle inn protagonisten som morderen. Filmen vil ende med at han skyter og dreper den schizofrene. Men noen endelige bevis for at han var morderen får vi aldri se. Dette innser etterforskeren også. Derfor fyrer han av den schizofrenes våpen i ettertid , for å kunne hevde at han handlet i selvforsvar. Sammen med etterforskeren på bar etter episoden, går vi gjennom hendelsesforløpet opp til skuddene falt. Han tenker tilbake mens han drikker tett. Kanskje er ikke gjerningsmannen tatt, tross alt. Ingen konklusjon kan trekkes, men Kerrigan har fått oss til å reflektere rundt temaet.
Clean, Shaven er en meget subjektiv film. Lyden er det fremste virkemiddelet i så henseende, siden vi blir plassert inne i hodet til den syke ved hjelp av den. Når han rører i en tekopp, hører vi kun denne lyden, høyt. Fordi det er det eneste han hører i en stressfylt situasjon. Ofte ser vi ekstreme nærbilder av gjenstander og omgivelser ellers som tydeligvis er gjennom hans blikk. Disse bildene gir ikke oss noen mening, men kanskje de gir ham det.
Som regel når vi ser ham på det sykeste, er han alene. Det blir en privat og fortrolig setting mellom oss og ham. Derfor blir det nærmest en sjokkeffekt når vi får se ham slik andre ser ham. En slik sjelden scene skjer når han er ute og kjører. Han har knust noen av rutene i bilen sin, og limt aviser over dem og over alle speil. Han ville ikke se refleksjoner av seg selv. Fortvilt og syk prøver han å rulle opp vinduet med avisen limt på. Kameraet zoomer ut og skifter så til en bil som kjører ved siden av. Tre menn stirrer på denne totalt ustabile og maniske mannen som absolutt ikke skulle kjørt en bil.
Denne scenen med skuespiller Peter Greenes ansiktsutrykk når personene i den andre bilen ser ham, er stor kunst. Den får meg til å tenke på Rip Torns tolkning av en schizofren countrysanger i Payday (1974). Begge har det samme uttrykket av desperasjon og mental lidelse når ting faller sammen. Jeg er ikke i tvil om at personen jeg ser er syk. Det sier jo sitt…
Kerrigan nevner på ekstramaterialet noen inspirasjoner til filmen. Polanskis filmer nevnes og vil da gå ut fra at Repulsion er mest aktuell. Han mener at det beste portrettet av schizofreni han vet om er Cassavetes A woman under the influence (1974). Dette må jeg si meg enig i, hadde det ikke vært for at vi nå har fått en enda bedre. I tillegg nevner han Bergmans Persona og Through a glass darkly og Scorseses Taxi Driver.
Lyd og bilde
Bildet er overraskende godt til å være del av en slik lavbudjettsproduksjon. Er fristet til å si at bildet nesten er irrelevant i en film med et slikt tema og et slikt fokus på lyd. Denne filmen skal føles, ikke sees. Lyden er veldig bra. Den har akkurat den effekten den skal ha, og da har lydsporet gjort jobben sin.
Ekstramateriale
Audio commentary featuring Steven Soderbergh interviewing Kerrigan: Ideen med å la en regissør intervjue filmskaperen er god. Soderbergh er ikke den beste intervjueren, men skaper fin framdrift. Han kan la samtalen dreie seg litt mye om de tekniske løsningene til tider, synes jeg. Men vi får god bakgrunn for temaet i filmen også. Morsomt når Soderbergh forteller at han selv bruker tall for å formidle til en skuespiller hvor han bør være for eksempel emosjonelt intens i en scene. Her bør du være 6, ikke 8. Hvor da 11 selvfølgelig er det høyeste (hint: Spinal Tap).
A Subjective Assault: Lodge Kerrigan’s “Clean, Shaven”, a new video essay, written and narrated by critic Michael Atkinson: Veldig bra videoessay hvor den ekstremt spesielle bruken av lyd blir analysert.
The film’s original soundtrack, composed by Hahn Rowe, and selections from the film’s final audio mix (all downloadable as MP3 files): Sjekket ikke ut dette, men det er sikkert noen spesielt interesserte der ute som kan tenke seg å høre soundtracket isolert. Ikke jeg.
Trailer: Liten sak med hovedsakelig utdrag fra gode anmeldelser
A new essay by film critic Dennis Lim: Kjempefint 3-siders essay. Like høyt nivå som videoessayet til Atkinson. Reflektert.
Classe Tous Risques (Criterion nr. 434)(DVD)
1960 – Claude Sautet(svart-hvitt)
Hardkokt fransk
Nivå 1 (uten spoilers)
Lino Ventura fortsetter her hans glimrende fremstilling av gangstere. Denne gangen som gangstersjef Abel Davos, som prøver å komme seg tilbake til Frankrike etter 10 år i Italia. Han har blitt dømt til døden in absentia. Men veien inn i det franske samfunnet igjen er vanskelig. Både tidene og menneskene har forandret seg…
Nivå 2 (med spoilers)
Vi ser Abel Davos for første gang på jernbanestasjonen i Milano. Han og hans familie er på vei til Paris. Men han er ikke velkommen i Frankrike, og vet at han vil bli henrettet om han blir tatt. Allikevel er ønsket om å dra hjem større enn frykten. Reisen hjem blir meget dramatisk med store tap. Davos ender til slutt i Paris, men nesten helt alene. Den gamle gjengen er lite villig til å hjelpe ham, og han blir sittende isolert på rommet sitt. Både fysisk og psykisk.
Derimot er vennskapet mellom Davos og Stark (en ung Belmondo) sterkt. Denne skildringen er meget troverdig. Den gamle mesterregissøren Jean-Pierre Melville (etter yndlingsforfatteren Herman Melville), mente at vi så et sant vennskap på lerretet. Dette i motsetning til Truffauts film Jules and Jim, selv om de konstant snakker om vennskapet deres. Stark og Davos nevner aldri vennskap, det bare er der. Her må jeg få protestere mot utsagnet om at Truffaut mislykkes i sin portrettering av vennskap. Jeg synes at vennskapet mellom Jules og Jim er det fineste som jeg kan huske å ha sett på film.
Men dette var en avsporing. Det vi har her, er en mesterlig kriminalfilm i den hardkokte film noir/neo noir tradisjonen. Alt ettersom hvor streng man skal være med å klassifisere en film som film noir. Følger man kriteriene slavisk, er det ingen tvil om at dette ikke er en film noir. Men det kan ingen se… Det er noe helt eget med disse franske kriminalfilmene fra 50- og 60-tallet. De har den røffe stilen, de realistiske actionscenene og det troverdige miljøet. Og de tar seg tid! Classe Tous Risques deler alt dette med mesterverk som Riffifi (Dassin) og Bob Le Flambeur (Melville).
Regissør Claude Sautet rendyrker den dialogfattige stilen. I stedet for å snakke scener i hjel, er det ansiktsutrykk og fakter som formidler tanker og intensjoner. Ofte eksploderer scener i brå vold, som er over på sekunder. Dette skaper en intensitet og realisme jeg nesten ikke har sett maken til. I bakhodet ligger vissheten om at dette ikke kan få en god utgang for Davos. Vi får små pekepinner tidligere i filmen, som da han instruerer sin sønn om hva han skal gjøre om han ser sin far bli omringet på gaten. Sautet er absolutt ikke ute etter å glamorisere gangsterlivet, han bare skildrer det. Derfor er dette like mye en film om en manns fall som det er en kriminalhistorie.
Sautet var ikke klar over at hovedpersonen i historien var bygget på en kjent fransk kollaboratør under okkupasjonen. Han ble ikke særlig begeistret da han fant ut det, men gjort var gjort. Dette var Sautets første egne film, og da den gjorde det dårlig på kino bestemte han seg for å slutte som regissør. Dette skulle han forresten komme til å gjøre mange ganger i sin karriere. Men 2 år senere hentet en gruppe entusiastiske filmelskere med Bertrand Tavernier den frem igjen og fikk den opp på kino igjen. Denne gangen fikk den oppmerksomheten den fortjente. Mellom filmene sine drev Sautet ofte og fikset manus for andre, noe som Truffaut til å kalle ham ”fransk films fikser”.
Lyd og bilde
Noen av innendørsscenene i Classe Tous Risques har et absolutt perfekt bilde. All ære til Criterion for å kunne presentere en 50 år gammel så bra. Bildet kan være litt ”soft” i andre scener, men ikke så ofte at det er et problem. Lyden er generelt god.
Ekstramateriale
Excerpts from Claude Sautet ou la magie invisible, a 2003 documentary on the director by writers N. T. Binh and Dominique Rabourdin: OK, men kort dokumentar (8 min). Vi får inntrykk av en dyktig, men uanstrengt regissør som ikke lever kun for film. Det var vel kanskje derfor han var så rask med å annonsere sin avgang fra yrket gjentatte ganger.
Interview with Classe tous risques novelist and screenwriter José Giovanni: Litt overfladisk intervju, som også gjentar informasjon vi får andre steder i ekstramaterialet.
Archival interview footage featuring actor Lino Ventura discussing his career: Greit intervju hvor vi blir kjent med Lino Ventura.
Original French and U.S. release trailers: Morsomt å se den enorme forskjellen på den amerikanske og franske traileren. Den amerikanske er faktisk dubbet. Jeg foretrekker den franske, som også er lenger.
New essays by director Bertrand Tavernier and Binh, a reprinted interview with Sautet, and a 1962 tribute by Jean-Pierre Melville: Dette er det beste supplementet ved utgivelsen. Bertrand Taverniers essay er innsiktsfullt og levende. Binh gir oss mye bakgrunnsstoff som jeg fant nyttig. Melvilles hyllest er akkurat det. Og intervjuet med Sautet er unikt på utgivelsen fordi det er eneste gangen hans egne ord kommer frem her.
