Network

Network (Criterion nr.1300) (4k)

USA – 1976 – Sidney Lumet (farger) –121 minutter – Kapitalisme, Drama, TV, Satire

Ikke lenger satire

Nivå 1 (uten spoilers)

En TV-legende må sies opp på grunn av dårlige seertall. Men hans ville utbrudd på skjermen i ettertid, sikrer ham en videre karriere av ledelsen i TV-selskapet. Alt er underholdning, ingenting er hellig, selv ikke nyhetsavdelingen.

Nivå 2 (med spoilers)

Mange gode skuespillere er med i Network. Faye Dunaway, William Holden, Peter Finch og Robert Duvall for å nevne noen. Det er en pussig film å se i dag. Det som blir listet opp som skrekkscenarioer i filmen, er dagligdags for oss i dag. Det fantes forskjellige TV-stasjoner den gangen, men det var etter Ronald Reagans oppmyking av reglene på 80-tallet at grunnlaget for de parallelle medievirkelighetene ble lagt. De igjen førte til ekkokamre, og det triste faktum at amerikanerne ikke forholder seg til de samme nyhetene. De følger hver sine medier, som rapporterer ulike saker eller de samme sakene fundamentalt ulikt. Og denne trenden er allerede i Norge, med utpreget mistro til “mainstream media” i visse miljøer. Ofte er dette miljøer som har stor sympati for Trump, og svekkede kildekritiske evner. Heldigvis er det ikke så mange i miljøene, men altfor mange av oss oppsøker ikke nyhetene, men lar dem komme til oss på sosiale medier. Max Schumacher (William Holden) ville ha snudd seg i graven om han så medieutviklingen i Norge nå.

Filmens, og manusforfatter Paddy Chayefskys, anliggende er kommersialiseringen og forflatningen av TV. Nyhetsdelen av en TV-stasjon har alltid vært fristilt fra budsjetter og inntjening. Alle forstår at nyheter ikke er det som drar inn inntekter. Helt til Frank Hackett (Robert Duvall) kommer på banen. Nyheter skal underholde, de skal gå i pluss. Mer sirkus, mer spekulativ journalistikk, mindre etikk. Dette lyder som musikk i ørene til Diana Christensen (Faye Dunaway), nylig ansatt i selskapet.

Diana er en meget spesiell person. Hun er ikke en person som har blitt ødelagt, eller korrumpert av arbeidslivet eller karrierejaget. Hun har alltid vært slik. Hun har ingen moral angående rett/galt eller passende/upassende i TV-verden. Alt handler om seertall og bedømming. Hun er kynisk, men dønn ærlig. Jeg aner noen diagnoser i henne, men vet ikke hvilke. Når diskusjoner om empati, hensyn og anstendighet kommer opp, vil hun bare se på med tomt blikk. Hun forstår virkelig ikke hva det er snakk om.

Et konsept som faller rett i hendene på radarparet Frank og Diana, er tiradene til Howard Beale (Peter Finch). Han blir oppsagt etter en nedadgående kurve med seertall, og avslutter sin sending med en tirade på direkten. Han vil begå selvmord på direkten neste uke. Om det var opp til Diana hadde det sikkert blitt slik. Men dette skapte interesse hos publikum, og tiraden skapte en ide hos Diana. Hva om nyhetssendinger avsluttes med denne forfyllede mannen på randen av et sammenbrudd? Det bør bli et fast innslag. The mad prophet of the airwaves. Så TV-selskapet dyrker ham fram, i stedet for å gi ham den psykiatriske oppfølgingen han trenger.

Det er fra denne filmen den legendariske setningen “I’m mad as hell and I’m not gonna take it anymore” dukker opp. Det er Howard Beale på sitt mest intense. Hans program ender opp med å bli USAs mest sette program, og alt er rosenrødt sett med TV-selskapets øyne. Så blander den gale profeten seg inn i forretninger. Han forteller på TV hvordan arabere kjøper opp USA største selskaper, og hvordan hans eget TV-selskap er midtveis i et oppkjøp. Han oppfordrer til å begrave Det hvite hus i telegrammer. Dette stuntet gir ham billett inn på teppet til den myteomspunne Arthur Jensen (Ned Beatty) i toppledelsen. Her tar filmen det endelige steget inn i det urealistiske. Lyset er kunstig, styrerommet er opplyst med smålamper, forheng er trukket for og en lyskaster lyser opp den lille gnomen Jensen. Som for øvrig er så høy på seg selv at han kan sammenlignes med en annen intellektuell gnom som herjer landet i dag. Utfallet av møtet med Jensen er at Beale kjøper alt han har å si, som i essens er at verden er et marked. Alt er forretninger og ingen nasjoner finnes.

Dette blir Beales budskap fremover. Noe så trist og pessimistisk slår ikke lenger an hos seerne, og seertallene stuper. Men Jensen vil at Beale skal fortsette slik. Da gjenstår kun en (endelig) løsning. Frank, Diana og styret i TV-stasjonen bestemmer seg for å likvidere ham på direkten, med kameraer og dramaturgi planlagt. Diskusjonen foregår uten humanisme og menneskelighet, kun som en samtale om et problem som må fikses. Som Wannseekonferansen.

Regissør Lumet forteller i kommentarsporet at han bare venter på at det vil skje et dødsfall i reality TV, som vil bli vist. Det er kun et spørsmål om tid. Det er lett å gi ham rett i det med tanke på de nåværende myndighetene i USA. Alt som har skjedd etter at denne filmen kom i 1976 har gått i feil retning. President Trump har selv innsatt direktøren for FCC, som overvåker mediene i landet. Han opptrer i praksis som en slakter av den frie presse, med inndragelse av lisenser til stasjoner som kritiserer Trump. Ytre høyre og Trumps miliardærvenner kjøper opp TV-stasjoner på den liberale siden. Resten tvinges i kne med søksmål, forlik eller lisenstap. Network tangerer disse temaene, men i filmen er FCC fornuftens stemme. Slik er det ikke lenger.

I filmen raljerer Beale over at TV er toppen av makt hva påvirkning angår. Det var sikkert sant på 70-tallet, mens vi nå vet at internett har blåst det ut av skalaen på alle mulige måter. Og det er i tillegg helt ute av kontroll, og totalt anarkistisk. Ikke på den gode måten, men på den stupide måte: at enhver idiot har mulighet til å påvirke andre og trykke sin mening på deg i sosiale medier (jada, ser glasshuset).

Sidney Lumet ønsket å starte filmen med normal lyssetting, og sakte og subtilt lyssette filmen mot det unaturlige. På slutten er den lyssatt som en kunstig reklamefilm. Alt har blitt besudlet og påvirket av det vi ser, til og med lyskasterne. Han insisterer på å kalle filmen en reportasje, ikke en satire. Jeg tenker den var en satire den gangen. Nå er den ikke engang dekkende som reportasje. Dagens medieverden er hinsides det Network advarte mot. Kun slutten er satire. Alt annet har skjedd.

Diana har et sideprosjekt gående. Hun inviterer inn en innenlands terroristgruppe på venstresiden. De filmer sine egne forbrytelser, for eksempel et bankran. Diana ønsker at de filmer alle sine aksjoner, kidnapping, attentat osv. Så vil TV-stasjonen vise det, og bygge en episode rundt temaet i etterkant. En av de beste scenene i filmen viser oss hvordan TV-selskapets advokater forhandler med terroristene om prosentfordelingen av betalingen fra kanalen. På bunnen er vi alle kapitalister si.

Da Network viset seg å bli en suksess, var det mange som sto fram og hevdet at en av karakterene i filmen var basert på seg. Suksess gjør slikt med folk. Alle vil være del av det, på en eller annen måte. Mary Ann Gifford, som skal symbolisere Patty Hearst i filmen, spilles av Walther Cronkites datter. Alle oppkjøpene som Beale nevner i sin tirade mot arabiske oppkjøp, foregikk faktisk på denne tiden. Jensens tordentale om at verden er et marked og alt er forretninger, kulminerer med Donald Trumps måte å forsøke å styre et land som om det var en bedrift. Fungerer heller dårlig. Max er filmens fornuft. Men alle i filmen mener det de sier. Uansett hvor spinnvilt det er. Det er da enda noe.

Etter talen til Jensen, føler Beale at Jensen er Gud, og følger alt han får beskjed om. Psykosen hjelper vel ikke på dømmekraften. Faye Dunaway fikk streng beskjed om ikke å legge følelser inn i fremstillingen av Diana. Gjorde hun det, ville det bli klippet bort. Og Dunaway klarte å la det være. Hun framsto uten sjel i filmen.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: A Face in the Crowd, Sweet Smell of Success, Broadcast News, Ace in the Hole, How to Get Ahead in Advertising og Man Bites Dog.

Øyeblikket: Har lyst til å velge Jensens kapitalisttale, men må velge filmens ikoniske sekvens «I’m mad as hell, and I’m not gonna take it anymore». Fascinerende å se Beale på sitt psykotiske bunnpunkt, og ikke minst følgene. Etter hans kommando om å rope ut vinduene, strømmet folk til vinduene sine i alle USAs byer. Ropene ga gjenklang i gatene. Skummelt å se hvor lettpåvirkelige folk er, og grøssende å tenke på hvor utbredt dette er i dag, i internetts tidsalder. Internett er en større revolusjon enn den industrielle revolusjon.

Lyd og bilde

New 4K digital restoration, with uncompressed monaural soundtrack. One 4K UHD disc of the film presented in Dolby Vision HDR and one Blu-ray with the film and special features: Et godt, røft bilde fra 70-tallet. Detaljer og dybde er godt gjengitt, men det er ikke et “pent” bilde. Uttrykket er ment å være litt røft. Lyden er solid og god.

Ekstramateriale

Audio commentary featuring director Sidney Lumet: Ganske godt spor. Rolig og informativt.

Paddy Chayefsky: Collector of Words (2025), a feature-length documentary about the screenwriter by Matthew Miele: Temaet i Network var ensomhet og meningsløshet. Paddy hadde motet til å bruke teatermonologer i film. Filmen forutser Donald Trump på en måte. Beales sekvenser er som et Trump-rally uten politikk. Veldig fin dokumentar om en av de største manusforfatterne gjennom tidene. Network by Paddy Chayefsky står det, ikke Sidney Lumet. Spesielt. 90 minutter.

The Making of “Network” (2006), a six-part documentary by Laurent Bouzereau: Kjempefin dokumentar på 83 minutter. Uhyggelig å se Ned Beatty bevege fingrene i sirkler som Trump, og si setninger som «They say I could sell anything».

Trailer: Den er litt for tett på. Det hadde vært bedre med litt distanse slik at vi kunne få en følelse av hva filmen handler om. Men den gjør oss nysgjerrige. 3 minutter.

An essay by political commentator and New York Times columnist Jamelle Bouie: God oppsummering av filmen. Passe langt essay.