I Know Where I’m Going

I Know Where I’m Going! (Criterion nr.94) (4k)

England – 1945 – Michael Powell, Emeric Pressburger (svart-hvitt) –92 minutter – Drama, kjærlighet, natur

Uvær, kjærlighet og forbannelser

Nivå 1 (uten spoilers)

Joan (Wendy Hiller) har alltid hatt planen klar. Hun skal bli rik og avansere i sosiale samfunnslag. Nå er hun forlovet med en rik forretningsmann, og de skal gifte seg på øya Kiloran i de skotske Hebridene. Uvær gjør at hun blir sittende fast på naboøya i flere dager. Der blir hun kjent med offiseren Torquil (Roger Livesey), og ting blir mer problematisk for henne.

Nivå 2 (med spoilers)

Filmen starter friskt, med Joan i samtale med sin bankdirektør. Han skal også vise seg å være hennes far, men her identifiserer han seg først og fremst som hennes bankdirektør. Helt til han får vite at hun skal gifte seg med sir Robert Bellinger på Hebridene. Vi aner at hun søker etter en pappaerstatning, og en rik mann som er veldig opptatt av penger må vel ligne på en bankdirektør? I Hollywood var dette glansdagene til psykoanalysen, og the Archers hev seg på med visualiseringen av Joans drømmer. Hun drømmer om giftemålet sitt, men den hun giftes med er industriselskapet og presten er faren hennes. Altså et ekteskap som ikke har noe med kjærlighet å gjøre, men mer som en forretningsavtale, en fusjon mellom to selskaper. Og pappa har en rolle i det.

Det er ikke noe godt inntrykk vi får av Joan, og det skal vare i stort sett hele filmen. Hun er en materialistisk jente, og hun går målrettet inn for å nå sitt mål om å gifte seg rikt. Joan skal i løpet av filmen nesten gå over lik for å nå målet. Selv om målet hennes mer synes å være å komme bort fra noe like så mye som å komme fram til noe.

Filmens egentlige historie starter da hun blir sittende værfast på den lille øya, med utsikt rett over til Kiloran, øya hun skal gifte seg. Toppen av egosimen hennes synes å være da hun ved hjelp av penger får Kenny til å forsøke å ta henne over til Kiloran. Det er store penger for Kenny, det vil kunne skaffe ham både båt og ekteskap. Men turen vil også bety omtrent den sikre død.

Der har du Joans arroganse, stahet og viljestyrke i ett. Hun overstyrer de som har stor kunnskap om været, og hun tror penger kan fikse alt. Vi er godt inne i filmen, og hun ser ikke ut til å ha lært noe. Men gradvis siver det inn en visdom fra øyboerne. Man vil gjerne ha penger, men å ikke ha penger er ikke å være fattig. Og Torquil kan få penger fort, det kan også mrs.Crozier. De kan selge sine eiendommer, men det vil bare gi dem penger. Ikke noe annet, som de har nå.

Joan opplever øyboerne som rare. Torquil forsøker å nyansere dette, og denne motstanden gir Joan noe å tenke på. Det ser ut som hun reagerer negativt på sin forlovedes karakteristikk av øyboerne: “det er den eneste familien som er verdt å snakke med her”. Langsomt blir hun sjarmert av deres imøtekommenhet og syn på livet. Før hun blir endelig forelsket i Torquil på gullbryllupsfesten til et eldre ektepar. Små visuelle grep viser oss status i Joans historie. Hun mister reiseskjemaet fra sin forlovede i vannet, noe som forteller oss at hun vil få problemer og nå har mistet kontroll over reisen. Og ganske riktig, uværet forsinker alle reiser til Kiloran. Hun skal aldri komme seg dit. På den hasardiøse reisen mot Kiloran med Torquil og Kenny, mister hun kofferten sin overbord. Bryllupskjolen flyter av gårde. Vi forstår at hun aldri skal gifte seg med sir Robert Bellinger.

Catriona er en gammel venn av Torquil. Hun var først skrevet som en ekskjæreste av Torquil, men Emeric Pressburger likte ikke den idéen, så det ble forandret til kun vennskap. Hennes funksjon er mest å være en kontrast til Joan. Nevenyttig og praktisk, mot Joans forfinede og praktisk hjelpeløse vesen. Hun skal også være den som hjelper Torquil med å forstå at Joan ikke bare desperat forsøker å komme seg til Kiloran, men like desperat flykter fra Torquil så hun ikke ødelegger fremtiden sin. For hun er dypt forelsket i ham, og på nippet til å kaste alt over bord. Catriona er også etterkommer etter kvinnen som lyste forbannelsen over MacNeilslekten.

Vi merker stor forskjell på de to bebodde slottene vi får bli med inn i. Der Joan møter vennene til Bellinger, the Robinsons, er det kjølig og upersonlig. Men i Achnacroish er det varme og glede. Naboer hjelper dem med selskapet og Torquil serverer. Dette må være en av de levesettene som sjarmerer Joan. Det er her de to knyttes tettere sammen, før det kulminerer på gullbryllupet. Der erklærer Torquil sin kjærlighet ved å sitere en linje fra en sang mens han ser henne inn i øynene.

Forbannelser er en del av det skotske livet og folkloren. I slottet Moy er det en forbannelse skrevet på en stentavle. Noen av skottene vil ikke gå inn i slottet på grunn av det. Denne forbannelsen er en viktig del av filmens historie. I gamle dager ble en MacNeil fra Kiloran bedratt av en kvinne. Han fanget dem og bandt dem sammen med lenker før han senket dem i brønnen i slottet Moy. De hjalp hverandre til å holde hodet over vann, til kreftene tok slutt. MacNeil satt og så på, og lo da de trakk hverandre ned og druknet. Dette var bakgrunnen for forbannelsen som ble satt opp. Ingen MacNeil som krysser dørstokken til slottet, skal kunne forlate slottet som en fri mann. Han skal for alltid være bundet til en kvinne, og han skal dø i lenker. Og Torquil heter MacNeil til etternavn, som han må innrømme til Joan. Han er en lord, og eier Kiloran.

I dag vil vi kunne si at denne forbannelsen høres positiv ut. Det å bli gift med en kvinne, kaller vi å bli smidd i ekteskapets lenker. Et ekteskap er ment å vare livet ut, så at man en bundet i lenker til man dør, må jo bare bety at ekteskapet var vellykket? Dette er tvisten i filmen, det at når de nå begge er inne i slottet, er de bundet til hverandre og må leve evig sammen. Som forbannelsen sier.

Roger Livesey var aldri utenfor London under innspillingen av filmen. Alle hans scener ble spilt inn i studio der. På øya brukte de en stand-in som måtte lære seg å gå som Livesey, pluss alle fakter han hadde. Det dramatiske nestenforliset ble spilt inn ved hjelp av en vanntank i studioet, med bølgemaskiner og vindmaskiner. I tillegg ble det brukt miniatyrmodeller og filming on location på havet.

Telefonkiosken som var plassert ved fossefallet måtte bare bli med i handlingen. Den ble sikkert plassert der om sommeren, når fossen var stille. Ellers i året er det nesten umulig å høre noe inne i telefonkiosken. Tydeligvis montert av noen som ikke bor på øya.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Whiskey Galore!, Brief Encounter, Local Hero og the Ghost and mrs.Muir.

Øyeblikket: Det må være nestenforliset. Det er heftige bølger og vind, og vi kjenner det på kroppen. Filmskaperne imponerer med alle de forskjellige effektene de setter sammen. For oss gir det en realistisk situasjon. Båtmotoren stopper, og de må få den reparert med malstrømmen nærmer seg. Kofferten blåser over bord, bryllupet definitivt avlyst, kanskje livet også. Men de kommer seg tilbake i land.

Lyd og bilde

New 4K digital restoration by the BFI National Archive and The Film Foundation, supervised by filmmaker Martin Scorsese and editor Thelma Schoonmaker Powell, with uncompressed monaural soundtrack. One 4K UHD disc of the film and one Blu-ray with the film and special features: Et nydelig bilde av en 80 år gammel fim. Imponerende skarphet, ingen skader, fin kontrast og detaljer. Tåke og lys er elegant filmet. Lyden er kjempefin og kraftfull.

Ekstramateriale

Audio commentary featuring film historian Ian Christie: Virkelig godt kommentarspor. Aldri kjedelig, mye informasjon.

Introduction by Scorsese with restoration demonstration featuring commentary by Schoonmaker Powell: Scorsese snakker om restaureringer, Powell og vennskapet deres. Han var skeptisk til filmens historie, men elsker filmen nå. Og spesielt teksten i forbannelsen. Winston Churchill lot filmindustrien fortsette så lenge den bidro til krigsinnsatsen. Derfor er det patriotiske detaljer ved filmen. En nydelig resaturering. 5 minutter.

Behind-the-scenes stills narrated by Schoonmaker Powell: 8 minutter langt videoessay med fotografier fra innspillingen og med fortellerstemme av Schoonmaker Powell. Kombinasjonen gjør dette vel verdt å se.

“I Know Where I’m Going!” Revisited, a 1994 documentary by Mark Cousins: Scorsese så den sent i livet, i 1980. Vi får intervjuer med Nancy Franklin, som ble besatt av filmen etter at hun så den. Powell mente selv at det å ha stand-in for Livesey på øya var det mest imponerende han har gjort. Selv han kunne ikke se forskjell. 30 minutter.

Photo-essay by writer Nancy Franklin exploring the locations used in the film: Franklin tar oss med på en reise på øya, opplevd gjennom fotografier og med hennes fortellerstemme. 9 minutter.

Home movies from one of director Michael Powell’s Scottish expeditions, narrated by Schoonmaker Powell: Powell på tur i Scotland, sammen med vennene Seton Gordon og Alistair Dunnett. Og hunden Sweep selvfølgelig. Kjempemorsom historie om sistnevnte blir fortalt. 7 minutter.

An essay by critic Imogen Sara Smith: Godt og ganske langt essay. Filmen handler egentlig om en kvinne med mange dårlige trekk som får en veldig bra mann.